Jeg har sviktet totalt – og jeg skylder på været


Jeg legger meg helt flat. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet her og i det hele tatt, «gjort noe fornuftig».

Sommeren 2018 går inn under det jeg kaller, EVENTYRLIG! Det har rett og slett vært en drømmesommer fra start til mål. En frysepinne som meg, som hadde dager i vinter der jeg satt og grein på trappa over snøen som aldri ville slutte å falle. Nå har jeg fyllt opp kvota med varme og sol fra morgen til kveld i ukesvis. 

Samtidig som at jeg lovde meg sjøl og alle andre at jeg ikke skulle klage over hverken vær eller føre. Derfor har jeg sagt fra til alle som har «klaget» på varmen i sommer: «Nyt det i stede, nyt hvert eneste sekund».

Så hva har jeg gjort i sommer eller siden siste innlegg? 

Den oppsummeringen er relativt enkel. Jeg har trent, spist, hvilt masse og kost meg. Vært sammen med familie og venner, vært på hytta og jobbet fram mot nye mål. Fikk også en tur til Bornholm i Danmark der jeg vant Etape Bornholm totalt.

Samtidig har jeg hatt min siste dag som lærer på en stund. Jeg starter i ny jobb mandag 3.september. Det blir både spennende og artig. 

Formen er bra. Treninga har virkelig gjort at jeg har løftet meg et hakk i løpet av noen måneder nå. Jeg har klare mål for høsten og håper at forkjølesen jeg hadde i starten av juni, som gjorde at det ikke ble noe Birkebeinerløp, har vært den sykdomsperioden for resten av året. 

Nå trener jeg spesifikt mot maraton. Jeg har fått plass i Frankfurt maraton, så akkurat nå er det fullt fokus på søndag 28.oktober. 

Hver dag og hver eneste uke er viktig nå. Målet jeg har satt meg er tøft, men jeg trigges av litt «hårreisende» mål. 

Det gjelder å være smart, smartere enn smartest i alt. Både hva jeg trener, intensitet, restitusjon, hvile, når er nok NOK og finne den riktige balansen. Får man til dette ligger det meste til rette for en høst som kan merkes av som et nytt minne for livet.

Fram mot Frankfurt blir det en del konkurranser, noen mer viktige enn andre og noen som jeg vil legge litt mer sjel i. 

Konkurranser er for meg perfekt trening, men også en arena der jeg kan løpe på meg sjøltillit eller motsatt. Konkurranser det er mulig å virkelig stikke fingern i jorda og sette opp status etter.

Framover skal jeg skrive mer. Gjerne dele av MINE erfaringer, men da trenger jeg hjelp. Hva vil dere at jeg skal skrive om? Kanskje dere ikke vil at jeg skal skrive i det hele tatt, men litt lek med tastaturet håper jeg at det kan bli. 

Gi meg et hint!

Tren godt og fornuftig! Nyt hver eneste dag og utnytt mulighetene som byr seg. 

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent

Ukategorisert

Løpe for å løpe, eller?


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli bedre. Dedikert. Fokusert. Bestemt. Dette er viktige kvaliteter for å lykkes. De har ofte blitt brukt når jeg beskriver forbedringer i min egen form.

Jeg har hørt mange ganger folk som beundrer min lidenskap til å trene og beundrer hvor hardt jeg jobber. Det er en fin linje mellom dedikasjon og avhengighet. Det er vanskelig å skille en idrettsutøver som er motivert til å utføre vs. en idrettsutøver som er avhengig av trening. Besatt. Tvangsmessig. Avhengig. Treningsavhengeren er følelsesmessig knyttet til trening. En vil fortsette å trene uavhengig av skade eller sykdom. En tar ikke hviledager, eller en vil manipulere rolig trening til en hviledag.

Foto: Bjørn Hytjanstorp

En kan bli svært irritabel hvis en ikke får trene. Man blir besatt med å overholde en treningsplan eller med trening som et middel til å kontrollere vekt, følelser osv. Trening kan bli prioritert foran noe annet – uansett.

Treningsavhengighet og spiseforstyrrelser, eller et problematisk kosthold er en vond og ond sirkel. Den psykologiske delen av dette gjør alt veldig kompleks. Bare det tvinge noen til å hvile, slappe av og spise mer, kommer ikke til å fungere. Det krever stor tålmodighet og en individualisert tilnærming.

Den første barrieren vil være å få den det gjelder til å akseptere de underliggende problemene som forårsaker alt dette. For meg tok dette lang tid og blusset opp igjen i en mildere versjon i fjor, da jeg gikk skadet over en periode. Selv om jeg var skadet fortsatte jeg å legge stramme planer og hva jeg skulle rekke av løp, trening og konkurranser. Min rasjonelle hjerne fungerte ikke hundre prosent og det kom inn i en ond sirkel.

Sett i ettertid er det irriterende å tenke på hvor ”slem” jeg var mot meg sjøl og hvor dårlig jeg behandlet både meg og kroppen. I starten av skadeperioden var jeg lei, frustrert og skikkelig desperat. Ingen forklarte meg hva og hvordan jeg skulle løse de ulike sakene. Ingen fortalte meg om tidsperspektivet på hvor lang tid skaden ville trenge på å bli bra. Jeg ble desperat for å prøve å beholde både form, fart, og JA – ALT.

Uavhengig av det ene eller det andre, er rehab etter en brudd viktig. Det inkluderer styrketrening og en gradvis økning i beinbelastning. Alternativ trening spiller en stor rolle i det. Jeg valgte den tradisjonelle sykkelen og ski, så lenge det var skiføre.

Hovedproblemet var at jeg ikke kunne virkeliggjøre mine allerede fastsatte planer fra før jeg ble skadet. Jeg ble vanvittig sårbar rundt trening og mat i en vanskelig tid. Jeg stresset med alt i hverdagen og jeg straffet meg sjøl da jeg var skadet. Min håndteringsstrategi var å trene mer. Jeg glemte å være tålmodig og jeg glemte viktigheten av hvile, nok mat og det å ta vare på meg sjøl.

Det ble en god del psykologiske faktorer som påvirket min oppførsel og hva jeg gjorde. Jeg er veldig heldig som har tålmodige foreldre og en samboer som klarte å trykke på de riktige knappene. Jeg ble mer ærlig om min tvangsmessige oppførsel og aksepterte mine problemer. Det lærte meg å lage bedre strategier for å hjelpe meg å balansere min hverdag i en tøff tid, også sett i etterkant. Jeg klarte å bygge meg opp igjen gjennom fjorårets høst.

Jeg elsker regler, planer og klare mål. Jeg jobber nå med å ha nok overskudd i hverdagen og det er med stor glede jeg kjenner at treninga fungerer. Jeg trener ikke bare for å trene, men jeg trener fordi jeg har enormt stor glede av å kjenne at kroppen responderer på den gjør. Disse små endringene har gjort underverker både i form, mål og tankegangen. Jeg skal trene for å bli sterkere og bedre, ikke bryte meg ned. Alt handler om å være trygg på seg sjøl.

Min gjenopprettingsprosess er på ingen måte et perfekt eksempel. Det er imidlertid virkeligheten og representerer utfordringene som andre idrettsutøvere kan gå gjennom, akkurat på samme måte. Jeg har sikkert gjort mange feil og sannsynligvis vil jeg fortsette å gjøre det, men jeg har funnet balansen mellom hva som gjør meg bedre og hverdagens plikter.

Jeg vil ikke være en ”treningsmisbruker”. Jeg vil ikke bruke trening som følelsesmessig utløp eller som et middel til å kontrollere kroppen min. Jeg vil trene for å utføre, å løpe fort og oppnå mål. Jeg vil ikke løpe bare for å løpe. Jeg er en løper fordi det er noe jeg elsker og fordi jeg vil se hvor god nettopp JEG kan bli.

Hvem som helst kan drømme, er du forpliktet?

Hvem som helst kan trene hardt, har du disiplinen til å gjennomføre?

Hvem som helst kan reagere på et noe som ikke stemmer, kan du være den som gjør det?

Hvem som helst kan vise god sportsånd og glede seg over andre, kan du virkelig være glad på dine konkurrenter sine vegne?

Noen kan mislykkes, kan du gjøre det uten å føle deg som en taper?

Alle kan snakke, kan du lytte?

Ukategorisert

Jeg vet ikke…


I følge kalenderen har det for meg vært vår i over en måned, men jammen har det drøyd lenge før sola har gitt fra seg litt varme og asfalten har kommet fram. Senest i dag snødde det, og mandag morgen vasset jeg i 10 centimeter med snø. Nok nå? Håper og tror at det blir skikkelig vår snart!

Vinteren har vært lang. Jeg så i min treningsdagbok at jeg ikke hadde sett bar asfalt siden siste uka i oktober før vi løp oss inn i påskeuka. Det har vært 5 måneder med relativt bustete føre. 

I dag gikk startskuddet for utendørs sesongen hva angår løp i Norge. Det gir et kick og en stor lyst til å dra på konkurranser så og si hver helg. Konkurranselysten er stor og jeg er motivert til tusen for å vise hva jeg kan og hva jeg har trent på. 

Samtidig ligger det en enorm usikkerhet i forhold til hvor jeg står. Hva kan jeg og hva er jeg god nok for? 

Foto: Aftenposten

Bustete føre, vinterløping og mange økter alene, er ikke alltid helt ideelt. Du kan bli blind på det du gjør, hvordan øktene går og hvordan du løser din plan. Jeg skal være ærlig – jeg har gjort mitt aller beste på å holde fokus på det jeg skal og ikke gjort noe ekstraordinært. For min del har det lett for å bli litt for mye av alt og da bikker det over. Overskudd, smartness og fokus på meg har vært prioritet en. 

Hvordan det gir utslag vil vise seg. Løping er på den måten fint. Den dagen konkurransen kommer og den tida klokka viser i mål – det er så god du er akkurat dne dagen, i den løypa, på den distansen. 

Standardøktene mine har vært positive, økter sammen med andre har gitt meg selvtilitt. I mitt hodet tørr jeg allikevel ikke å gi meg tommel opp og juble over at jeg har tatt et steg i riktig retning. Av erfaring er trening og konkurranse to helt forskjellige ting. Fjoråret ble en solid nedtur og motivasjonen for å løpe raskt er helt enorm. 

Med disse svarene vil jeg gi alt – alltid og målene har vært klare lenge. De skal jeg virkelig jobbe så innmari hardt for å nå. Akkurat det har alle de treningstimene og prioriteringene fortjent. 

Så da venter jeg bare på den skikkelige våren og til å sette startnummer på brystet. 

Ukategorisert

Min største «uvane» er å trene mye…


Jeg har en del uvaner, noe som de fleste har en eller flere av. Min største «uvane» er å trene mye. Har også en del andre «uvaner», eller kanskje noen vil kalle det gode vaner, alt etter hvilke øyne som ser på det. 

Trening er jeg veldig glad i, kanskje i overkant. Jeg har hatt som mål om å trene mindre og trene mer smart dette året. Helt siden jeg var liten har jeg hatt det utrolig moro med trening. Jeg hadde gode venner i idretten som ung, både innen friidrett og langrenn. Jeg gledet meg enormt til fellestreninger og spesielt intervalløktene.

Foto: Aftenposten

Jeg har «alltid» vært kjent for å trene mye. Da jeg satset langrenn trente jeg over 1000 timer i året, men fikk kanskje ikke igjen like gode resultater som det jeg la ned i trening. Fikk gått noen World-Cup renn og har noen topp 10 plasseringer i NM på CV`n. Men ble aldri sterk nok til å ta det siste steget opp. 

Som løper er jeg også glad i å sanke kilometer. De t første årene som løper tenkte jeg som en langrennsløper, og derfor ble det i overkant mange kilometer. Resultatene var bra, men jeg visste jeg hadde mye å gå på i forhold til smart trening og overskudd. 

Sesongen 2016 var bra. Jeg var på vei til å finne en bra balanse mellom full jobbing og en satsing på løping som gikk bedre og bedre. Jeg trente på overskudd hele året og prioriterte nøkkeløkter. 

Dette fikk jeg blod på tann av og jeg var i mitt livs form, men med kontroll i starten av 2018. 

Så kom uhellet som satte meg helt ut av spill i 14 uker. Disse ukene ble trøblete på mange måter. Mistet kontrollen på både psyken og fysikken. Jeg trente som en gal med alternativ trening. Økter med ski og sykkel fylte dagene, uten mål og mening. Jeg gikk og gikk, trampet og trampet… Kroppen ble svakere og svakere, tynnere og tynnere, hodet mer og mer frustert. Trening ble en besettelse og det sa til slutt stopp. 

Alt dette gjorde at 2017 ble en gedigen nedtur. Men opp i alt dette løp jeg noen av mine beste konkurranser, før det ble bråstopp med en kropp som fungerte ekstremt dårlig. Flere konkurranser ble for min del kanselert, noe jeg absolutt ikke ville, men andre satte en effektiv stopper for det.

Til alle dere som tror at jo mer trening er bedre, det er ikke alltid slik. Nå jobber jeg smart, både med mine svake sider og sterke sider. Jeg har fokus på nøkkeløkter, overskudd og det som skal gjøre meg raskere, sterkere og bedre. Perioden jeg har lagt bak meg har vært bra. Tross en snørik og vanskelig vinter her hjemme er jeg sikker på at øktene jeg har lagt ned er bra og det er artig å kjenne progresjon fra tidligere år. Standardøkter gir positive resultater, så smartness i trening er viktig. 

Mer vil ha mer, men det er ikke alltid like bra. For min del nå handler det om overskudd er gull og fokus på det riktige er gull verdt. 

Blikket er rettet framover og kammen går det mot vår. Det gir styrke!

 

Ukategorisert

Hva gjør du?


Ja, hva gjør jeg? Hver dag kommer det spørsmål enten på mail, SMS og messenger til meg. Veldig hyggelig at mange er nysgjerrige på løperen, Marthe.

Spørsmålene er alt fra hva jeg trener, hvor mye jeg løper, hvilke økter jeg løper, hva jeg spiser, om jeg trener styrke, om jeg vil dele alt jeg gjør av trening og hvilke konkurranser jeg skal løpe.

Alle er kjempe fine spørsmål og jeg skjønner at folk kanskje vil vite litt mer om hvem Marthe er og hva jeg gjør. Jeg svarer svært gjerne på spørsmål og kommer gjerne med tips, men det er mine egne erfaringer og bør absolutt kanskje ikke følges av alle.

Min trening er ikke noe jeg vil alle skal gjøre og min hverdag er relativt “ensidig”. Men det er mitt valg og slik jeg har valgt å gjøre det. Jeg er i mot å kopiere trening andre gjør. Alle er forskjellige og vi må gjøre vårt beste til å finne ut hva som fungerer best for en sjøl.

Hva jeg spiser er også ofte noe jeg blir spurt om. Jeg tipper det har mye med min bakgrunn å gjøre i forhold til spiseforstyrrelser, men også at jeg er relativt tynn. Hvordan jeg er og ser ut er absolutt ikke noe å hige etter.

En løper, langrennsløper, syklist – ja uansett hva du driver med, trenger nok og riktig drivstoff. For min del handler det om at hver eneste dag er fokuset å få i seg nok og gjerne litt mer også.

Jeg trener mye og har 100% jobb, derfor er jeg avhengig av mat for å kunne fungere og ha framgang. Så hvis det er noe dere vil jeg skal skrive mer om – SÅ GI LYD!

Jeg svarer gjerne og vil veldig gjerne gi noen tips og råd, men det er mine egne erfaringer jeg da kommer med.

Ukategorisert

2018 var svært velkommen


GODT NYTT ÅR!

Snart halvveis i årets første måned, sola har snudd og det er faktisk mulig å se at dagene blir litt lenger.

Jeg håper også at dere kan se tilbake til 2017 med et lite smil om munnen og at 2018 blir et godt år og kanskje enda bedre.

I skrivende stund har vi 351 dager foran oss hvor vi kan møte hver dag med et åpent sinn, friskt mot, positivitet, takknemlighet og en tanke som vil at vi skal gjøre det beste ut av hver eneste dag.

Man vet aldri hva livet bringer, men la oss gå med åpne armer inn i 2018 og gjøre det beste ut av hver dag. Vi lever tross alt bare én gang. La oss vise takknemlighet, glede og kjærlighet til livet og alt det bringer med seg.

Uten å komme med en stor utredning om hvordan 2017 har vært for egen del, bostod året av av noen oppturer, mange nedturer, gleder, kjærlighet, nye relasjoner, gode minner, og ikke minst en god dose ny erfaring, læring og kunnskap, og nye utfordringer som ga meg ny inspirasjon til å virkelig gjøre jobben for å bli en bedre løper i 2018.

Jeg ville ikke vært foruten noe av det 2017 har bydd på, nettopp fordi det er både de gode og onde dagene som er med på å bidra til utvikling på veien videre mot målet, i livet og kjærligheten (som min søster så fint pleier å si).

Ofte må man feile for å lære, og selv om noen smeller er tøffere enn andre så kan man komme styrket ut av det.

Over til det rent sporstlige vil jeg konkludere med at løpesesongen 2017 hadde noen få lyspunkt som jeg tar med meg videre i arbeidet videre mot målet, men ikke minst ble 2017 det året jeg traff bunnen skikkelig hardt både fysisk og psykisk.

Jeg ser tilbake på det gamle året med et smil om munnen, selv om våren, sommeren og høsten var blytung.

Tilslutt må jeg bare takke alle de som er der, støtter, heier og tror. En spesielt stor takk til mamma, pappa og Ronnie som står der støtt som et fjell, alltid.

Takk til samarbeidspartnere som gjør det mulig at jeg kan følge drømmen om å sakte, men sikkert, sette nye rekorder på veien med løpesko. Jeg er evig takknemlig og ser frem til å sammen nå nye mål i 2018!

Med det håper jeg at alle har hatt en ganske bra start på det nye året. 

Ukategorisert