Iron Viking Frankfurt – nok et hårete mål oppnådd!


Det er mange av årets opplevelser jeg har igjen å skrive om til dere, så jeg må egentlig bare begynne et sted. Og jeg tenker det enkleste er rett og slett å starte her og nå, og jobbe meg bakover gjennom året. For å gjøre en relativt lang historie veldig kort nå, så er jeg ingen maratonløper. Så langt derifra som vi kan komme faktisk. Likevel har jeg nå så langt i år kjempet meg igjennom 2 ultradistanser, og jaggu ikke gjort det så hakkanes gæli heller. Jeg har ikke noe bra tider å prate om, ei heller er det vakkert å se på – men jeg har klart det. Og jeg er goddam stolt!

Siste reisen min nå var til Frankfurt i helgen som var. Vi skulle løpe Iron Viking, Strong viking sitt hertil lengste løp – og som de selv påstår «The toughest marthon in the world»! Jeg er nå litt usikker på om det stemmer helt da, men de kjører på med høydemeter, 100+ hindre og ihvertfall i Nederland og Tyskland er de kjent for at distansen er sjelden og aldri det de sier den skal være. Egentlig greit å være forberedt på det! Ifjor sa Garminklokka til Supermann 48 km, og jeg håpet i det lengste at det skulle ha vært feil…men da vi var ca halvveis i første sløyfe stemte plutselig ikke kilometerne som sto på skiltene i det hele tatt med klokka mi. Og nå har vi lært, hver gang vi har vært oppe i fly, skrur vi av og på klokkene og i tilllegg nullstiller høydemåleren. Så det var nok ikke klokka mi som var feil. Vel, tenkte jeg, de har sikkert bare «rotet» med første sløyfen som er Beast distansen, og så må de være mer tro mot de to andre kortere distansene som er mer for fun-runnerne.

Strong viking har nemlig 3 distanser du kan løpe:

– Lightening 7 km

– Warrior 13 km

– Beast 19 km

Tanken med Iron viking er at da løper man en runde av hver, starter med den hardeste som har de vanskeligste hindrene, fortsetter med den nest lengste distansen og ender opp med den korteste og de enkleste hindrene til slutt. Jeg ser jo når jeg setter de opp under hverandre at man umulig kan komme til 42 med korrekte distanser…men fra å ende opp med 39, til å ende på 46,6 som var årets distanse…vel det er en aldri så liten forskjell.

Men vet dere, jeg digger det egentlig. Disse løpene med slike distanser, SKAL være litt hårete, de skal være ekstra utfordrene og de skal ikke være for alle. Og man skal kjenne litt ekstra på mestringsfølelsen når man står på toppen av Vallhalla steps, med musikken pumpende ut og ser ut over et hav av mennesker, noen løpere, andre tilskuere – og du hopper ned (ja faktisk!) steg for steg, jubel bruser inne i deg – du er i mål, du har klart det, tårene presser litt på, men takket være to fantastiske mennesker som sto og heiet på meg siste 500 meterne og som møtte meg med støtte før jeg løp ut på siste runden, så var det mer smilet og jubelen som preget meg. Jeg tok meg tid til en klem til hver av disse fantastiske gutta før jeg bøyde hodet og fikk den ærefulle medaljen tredd over hodet. Jeg var en Iron Viking. Jeg hadde løpt 46,6 km alene, jeg hadde jobbet meg gjennom hindrene, kjempet meg over startveggen 3 ganger, jeg hadde klamret meg til Gunnors struggle, og selvom  han gjorde det ekstra vanskelig for meg så ga jeg meg ikke, jeg hadde løpt inn de jentene jeg klarte å fange en etter en, og jeg var (og fortsatt er) veldig spent på hvilken plassering jeg fikk blant jentene. Som Supermann sa da jeg endelig kom meg bort til han «Fy søren for en innsats du har gjort jenta mi, nå har du løpt bra!» DET er komplimentet sitt det!

Men la oss spole tilbake litt. Som Marius sa til oss på kvelden, «Hadde jeg skulle løpt ut på en runde nr 2 da jeg var ferdig (med Beast) hadde jeg fått en knekk». Nå har jeg gjort nettopp dette på to løp, og faktisk går det greit. Jeg tror det sitter i hodet. De fleste vil vel helst løpe et maraton der man aldri trenger å løpe samme stedet flere ganger, men jeg skjønner også at med et hinderløpmaraton så krever det enormt mye av arrangøren og er sjelden eller aldri forenelig med at det lar seg gjøre. Så både på ultrabeast i Edinburgh og her nå i Frankfurt, var det helt ok å runde inn på 22 km for så å sette ut på runde nr 2. Så går det egentlig greit frem til 30 km’isj. Da møter jeg veggen litt første gangen. Det er nå kroppen min begynner å protestere og jeg merker at løpestilen langt i fra er elegant lengre. Hvert skritt blir en kamp, og når i tillegg banen nå har blitt et rent gjørmehav, ja så gjørmete at jeg nesten ikke kjente igjen banen fra forrige runde og selv de enkleste hinder blir utfordrene, ja strengt tatt umulige å klare – ja da er det ikke fritt for at tankene begynner å tumle rundt. Men så er det jo det hele dette året har dreid seg om, å utfordre seg selv BÅDE fysisk, men ikke minst mentalt. Og jeg VET så inderlig godt nå, at kroppen klarer mye mye mer enn hva vi selv tror.

Flere fine folk fra Norge – Kenneth og Louise definerte galskapen med å fly ned sent fredag og så hjem lørdag ettermiddag for å løpe Nightcrawler på lørdag kveld!

Runde nr 2 ble egentlig kun en kamp om å få lagt en jente bak meg. Vi løp ca like fort, men jeg løp dønn alene og hun hadde et team på 5 gutter rundt seg. Fy søren så irriterende de var, hver gang jeg tok de igjen og jobbet meg forbi et hinder, de stoppet på matstasjonene mens jeg tok en gel på veien, så hørte jeg de komme etter meg igjen. Jeg merket meg med voksende irritasjon at hun hadde et betraktlig lettere og bedre løpesteg enn meg, men jeg merket meg også at hun var sliten, hun avslørte seg selv på pusten. Jeg var egentlig ikke så sliten, det gjorde bare vondt overalt, og jeg begynte å bli sulten. Da vi kom til siste «oppoverbakke», jeg setter den i hermetegn fordi for oss Nordmenn defineres ikke den som oppoverbakke, mer som en lang helling, tok jeg meg tid til å hufse opp mens jeg hadde bestemt meg for å spise. Jeg MÅTTE ha mer energi nå, jeg merket at jeg begynte å gå tom, drikkesekken hadde slått seg vrang og jeg tok meg ikke tid til å sjekke den. Jeg var tom for gels, og det jeg hadde var en pose med julemarsipan. Så mens marsipanen vokste  i munnen min, tygde jeg meg i takt med hufsingen gjennom 3 marsipanpølser. Det fikk holde. På toppen var det drikkestasjon, jeg svelget i meg en slurt vann for å få unna marsipanrester og gunnet på videre. Det var nå eller aldri. Og jeg så henne aldri igjen takk og lov! Boom girl, så mye for det teamet ditt!

Noen kommer seg mer elegant over veggen enn andre – Louise <3

Da jeg kom inn til eventområdet og skulle runde ut for 3. gang hørte jeg plutselig navnet mitt, Marius og Martin sto og ventet på meg – «Du ser sterk ut» sa de, «Pisspreik» tenkte jeg, men smilte. Det var så uendelig godt å se de. «ta sekken min sa jeg, den er likevel ødelagt og jeg har ikke mer gels». En kjapp titt ned i sekken avslørte feilen, slangene hadde koblet seg delvis fra, jeg koblet de på igjen, supte i meg en god slurk med deilig energidrikke, visste jeg hadde nok å gå på ut på de siste 7 km, reiste meg og gjorde meg klar. Klapp på ryggen, klem og godord videre. Plutselig kjente jeg meg sterk, jeg løp lett (!) videre ut på siste sløyfe, møtte en fyr jeg pratet endel med – hinderløp seff –  og jeg merket at vi holdt ca samme tempo. Han dro litt, jeg dro litt – så kom vi til Throw the hammer, et grusomt hinder på lik linje med spydet i Spartan, 50/50 om man treffer, og endelig, på 3 runde satt hammeren klokkerent i blinken for meg, jeg hoppet og danset litt, så på den nye vennen min, «Did you make it?» «No», he smiled, «see you at the finishline!» Det var ca 2 km igjen, jeg kunne klare det alene – siste seierskilometerne, monkeybaren dukket opp i det fjerne, en siste kraftanstrengelse, jeg trakk pusten da jeg nærmet meg, følte meg svak, ville jeg klare det en siste gang. Da hørte jeg igjen navnet mitt, der dukket Martin og Marius opp, «Kom igjen, du har denne!» Og klart jeg hadde, stang for stang, jeg tok fart, traff bjella, satte opp farten og plutselig var jeg ikke alene, vi var 3 sammen. «bare Brother Hill igjen nå Mari!» Seriøst!!! OMG…jeg fikk vinger, der var den, siste store slipwallen, køen var endeløs, men som Iron Viking, kledd i grønn vest hadde vi fus på hindrene, jeg banet meg vei, fikk tak i tauet og kom meg lett opp, vi var 3 som løp videre…eller jeg tror nesten jeg løp fra de, som et ekorn opp Vallhalla steps, og på toppen tok jeg noen danseskritt til ære for fotografen (les Martin) som sto og tok bilder. Fy søren – jeg var ferdig og jeg var så stolt!

Den kvelden var vi 4 stolte som feiret med biff, vin og øl inne i Frankfurt by. Supermann feiret en rå 3.plass blant herrene, jeg feiret at jeg hadde vunnet over nok en ultradistanse, Martin feiret sin egen råskap med 22 km Beast og Marius venter fortsatt i spenning på hva hans innsats kan holde til. Vi var alle enige i at helgen hadde vært så godt som perfekt.

KlemMari

Gutta mine – Martin (mr aka Northman OCR), Marius og Supermann

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 konkurransesko.
  • Sprinter Pernille Lund gir deg et spenstprogram og kloke betraktninger om livslang løping.
  • Løpere i nord: Yngvild Kaspersen om hva som setter løpingen i perspektiv.
  • Hvordan velge riktige løpesko?
  • Mila: en rekke gode økter som booster farten og formen.
  • Wien Marathon: Hva bør du gjøre og hvor bør du spise – etter løpet?
  • Antioksidanter – venn eller fiende?
  • Sub 3 på maraton – det trenger ikke være så vanskelig.

Bli abonnent

Ukategorisert

Toughest Family innfrir!


Hei alle sammen!

På tide å få litt liv i denne bloggen igjen. Det har vært stille fra meg leng nå, men det har rett og slett vært så travelt. I tillegg vet jeg rett og slett ikke helt hvor veien går i 2018…hinderløp blir det, masse av. Men med fokus på jentene mine dette året. I år har jeg vært tidenes meste egoistiske, gjort alt jeg har lyst på, reist overalt – så neste år er det jentene som skal få ha det gøy.

 

Og som en liten forsmak på 2018 dro vi til Gøteborg i helgen, jeg for å være med på Toughestfinalen og øve på hinder, og jentene for å løpe Family-løpet til Toughest. Jeg husker ikke om de hadde noe familieløp ifjor, men i år har det vært noen, og endelig fikk vi mulighet til å teste det ut. Frem til nå er det Spartan som har imponert meg mest med alle hinder laget i miniatyrutgaver, men jeg må si at Toughest innfridde til de grader! Jeg var litt skeptisk da jeg leste at jentene bl a skulle gjennom Dragonsback og spinning wheels. Javel, hvordan skulle det gå til?? Riktignok må en voksen være med, så de forventer vel kanskje at vi skal bære de gjennom noen hindre?

Men neida…for et opplegg! Ikke bare fikk barna lov til å teste alle de samme hindrene som vi voksne (nesten), men alle hindrene var modifisert! De var enten forkortet, senket ned eller satt nærmere hverandre for at barna skulle ha 100% mulighet til å gjennomføre alene. Ja til og med rampen hadde de hengt et klatrenett utfor så alle kom opp.

Kjempegøy, lille Nora min ville absolutt teste trampolinen, og siden den var satt ned på laveste hakket på hoppetårnet var hun ikke vond å be da hun sto og så ned i gjørmevannet.

Herregud så gøy vi hadde det, armbånd fikk vi, grønne, store til voksne og små til barn – og ALLE fikk medaljer, samme som de voksne seff – men med grønne familiebånd!

Toughest – tusen takk skal dere ha – og vi sees i 2018!

KlemMari

Ps…imorgen stikker vi til OCRWC i Canada! Hvis dere har lyst til å følge oss er vi på instagram hele uken @ocrqueen 😉 Skal også prøve å oppdatere dere litt gjennom ocrnorway-bloggen

Vil jeg erobre Skottland?


Hei alle sammen!

Da stikker the Weiders på tur igjen. Denne gangen hele familien og vi har litt av noen planer. Jentene skal atter engang gjøre seg fortjent til sine oransje medaljer på Spartan race kids race…selvom jeg må innrømme høyt og tydelig at det klør i fingrene etter å heller melde de på sprinten. Det hadde vært en så utrolig rå opplevelse å få gjøre sammen med dem. Men jeg vet jo inderlig godt at det er endel hinder der de ikke vil kunne klare av fysiske årsaker…bucket carry er umulig for de i endel år til fremover (den er jo nesten umulig for meg…), i tillegg er monkeybaren skikkelig kødden (langt mellom barene og tykke stenger)…og det er mye tung bæring. Men det som er så flott med Spartan race sitt barne løp er at det er så himla godt tilrettelagt for barn, så det er på ingen måte synd på de. Hvis du har lyst til å lese mitt innlegg for Spartan race om barneløpet deres finner du det HER!

Men…mor og far skal gjennom adskillig verre ting…ja nå er jeg ikke bekymret for Supermann i det hele tatt. Han har vel nå gjort noe av det råeste av det råe hinderløpsporten kan tilby med Ironviking ifjor høst og The ultimate Sufferingrace iår. Begge løpene var ultraløp med distanse på ca 45 km…og med tidslimit han acet med god margin på begge løpene. Sistnevnte sendte han direkte til både EM og VM så det er rått!

Men jeg derimot…har ikke satt min fot over 30 km…dvs JEG SKAL FÅ KJØRT MEG! Ultrabeast er målet denne helgen. Skottland, Edinburgh, The Nine Mile farm, 42 km +, ca 80 hinder og 3000 høydemeter. I regn!!! Pokkers yr.no melder om regn hele dagen, og om jeg gruet meg før, så gruer jeg meg enda mer nå. Regn + tekniske metallhinder = Fail og 30 burpees. Kommer til å bli maaaaange burpees kan jeg informere om. Men det er viktig for meg å klare løpet. Jeg må fullføre første runden på 7 timer og neste innen 8. Vi har totalt 15 timer på oss før cut-off…ifjor brukte jeg ca 4.12 på første runden…så målet mitt er egentlig under 10 timer, men vi får se. Om jeg klarer det vil isåfall min 2. brikke i endurance trifectaen være på plass.

Om du vil kan du følge oss på

Snapchat – ocrnorway

Instagram – @ocrqueen

Blogg – ocrnorway.no

Skal også visstnok være noe livegreier på facebook. Skal se om jeg finner ut av det.

Så… see you at the finishline!

Aroo fra Mari

Verdens første hinderløpbryllup!


Jeg har ikke nok superlativer for denne helgen! Det er bare å være ærlig på at ord blir fattige, selvom den frasen begynner å bli rimelig utslitt etterhvert. 

Men ENDELIG kunne jeg også få overvære Bootcamp Hønefoss! Det er flaut å si det høyt, men jeg har aldri vært der før! Siden hinderløp kom til Norge i 2013, har de sakte men sikkert bygd opp, ikke bare en solid treningsarena, men kanskje Norges mest profesjonelle helnorske hinderløp. Ikke mindre enn 1600 løpere var innom Helgelandsmoen iløpet av lørdagen, og med sol fra blå himmel, en utrolig rå hinderløpcamp og et løp så utrolig bra lagt opp – ja da fryder et dedikert hinderløphjerte seg.

Jeg kunne skrevet masse om løpet i seg selv, men det kan dere heller lese om på bloggen min på ocrnorway.no. Idag vil jeg dele Camilla og Tim med dere. De møttes faktisk første gangen her på Helgelandsmoen på hinderløptrening. Og om det ikke var kjærlighet ved første blikk, så var det kanskje kjærlighet ved første monkeybar? Og På Barskinghelgen i mai 2016 kom det første offisielle kysset…det første av et utall mange. For dette paret skjuler ikke følelsene sine for verden. De kysser, holder hender og utveksler varme, kjærlige blikk til enhver tid, uansett hvor og når de er. Derfor ble det også naturlig for de å skulle dele sin kjærlighet med hele hinderløp-Norge og planene var igang. De skulle utveksle sine JA til hverandre under Bootcamp Hønefoss sitt løp chicken race/bootcamp survivor i 2017. Altså denne helgen.

Det er vel ikke første gangen noen har giftet seg i forbindelse med et hinderløp, men jeg/vi (etter endel research) mener bestemt at dette er verdens første organiserte hinderløpbryllup. Og alle var invitert…hehe altså 1600 løpere med følge. Heldigvis (!) for Tim og Camilla så hadde vel ikke alle fått dette med seg, så partyteltet med plass til 200 gjester ble fyllt godt opp, men vi slapp å sitte på fanget til hverandre. Etter vielsen ble griller fyrt og kaker servert…og kanskje ikke minst – badestampene ble fyrt opp. For at badestampene var mest poppis utover de sene kvelds og nattetimene var det ikke tvil om. Hinderløpquiz, taler og masse herlig skrøning er alltid på sin plass. Et høyst utradisjonelt bryllup, men fy søren så utrolig gøy det var, og akkurat som brudeparet selv ønsket seg.

Men la oss snakke litt om selve vielsen. Etter premieutdelingen gikk vi rett over på vielsen. Stolt og utrolig rørt hadde Supermann og jeg æren av å få stå på scenen som forlovere for disse flotte menneskene som i løpet av dette året har kommet til å bety så mye for oss. Selvfølgelig var det en hinderløpportal på scenen, det var en utrolig flott pastor som viet dem og sørge for musikken ved selv å synge og spille gitar. Og da Tim og Camilla kom på scenen var det til rocka religiøse toner som fikk gåsehuden til å reise seg og rockefoten begynte å krible. Dresskoden var dressforbud, og alle gjestene inkludert brudeparet var kledd casual i treningstøy. Selve vielsen var tåredryppende og med en utrolig flott personlig tale fra presten, ringer ble utvekslet – sorte alternative i Tungsten -et av de sterkeste metallene som finnes, perfekte for hinderløpparet!

Og brudekaken…selvfølgelig en fantastisk hjemmelaget hinderløpkake, med hindre, burpeezone og stakkars hinderløpere som druknet i gjørme/sjokolade!

Og alt omkranset av hinderløpere som fortsatt var ute i løypa, monkeybars, rampe, rigg og den aller flotteste av alle, hinderløpfamilien vår!

Takk Tim og Camilla igjen for en fantastisk helg! Vi hadde det helt vidunderlig!

Og en minst like stor takk til alle på Bootcamp Hønefoss som ga oss det råeste og kuleste løpet, som ga oss den beste arenaen for Norges første hinderløpbryllup – og for alt dere gjør for oss hinderløpere!

KlemMari

Nå er vi igang dere!!!


Det har vært noen travle uker nå folkens. Men jeg klager IKKE! For endelig er vi igang! Jeg har allerede siste ukene vært med på  hinderløp:

22. april – MudRun Skien

30. april – teamkonkurranse på Farm Ninja Challenge

6. mai – Toughest Malmø

(13.mai – Holmenkollstafetten)

19-21.mai – Spartan Weekend med Super, Hurricane Heat og sprint distanse (denne helgen skal jeg dele med dere i et helt eget innlegg – for den var så utrolig kul at jeg nesten ikke kan få satt ord på den!)

Det har vært noen helt råe helger, og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av arrangørene. Man trenger ikke lengre reise utenlands for å få skikkelig kvalitet på løpene. De norske løpene er nemlig både profesjonelle, oppfinnsomme og begynner virkelig å få et anstendig antall deltagere! Nå er ikke Toughest eller Malmø norsk, men 7000 deltakere på et skandinavisk løp er da fordundre meg helt rått.

Og nå er nedtellingen i full gang – lørdag er det nemlig Barskingen for 3.gang! Med over 1100 deltakere! Slå den a dere. Og yr.no melder sol og 21 grader. Jeg sier FOLKEFEST!

«Det finnes de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har. For så bra var det!»

Dette utsagnet er for meg episk, det kommer fra min kjære mentor Andreas Dietzel og er fra 2015. Året Barskingen ble arrangert for første gang. Vi var vel under 100 deltakere og regnet øste ned som jeg aldri har opplevd det før. Likevel var løpet noe av det råeste og kuleste jeg hadde vært med på. Og året etter hadde de klart å beholde sjarmen, men samtidig klart å gjøre løpet mer profesjonelt, og ikke minst fått inn masse nye hindre.

Jeg vet det er nye hindre i år. Jeg har fått noen hint, men de er strenge disse arrangørene altså, her er det ingen forskjellsbehandling, og vet du, jeg tror de sitter der nede i Rakkestad og koser seg, og gleder seg til vi skal sendes inn i de dype gjørmete skoger og oppleve ting vi aldri har gjort før. Jeg gleder meg som en unge til å se hva de har forberedt til oss.

Siden værgudene virkelig har bestemt seg for å slå på stortromma iår, blir det spennende å se hva slags eventområde vi møter i år. Som seg hør og bør regner jeg med at endel av sponsorene har stands her. Nocco blant annet vil sørge for god sprudlene drikke. Og har dere lyst til å slå av en prat med oss i team OCR Norway er dere hjertlig velkommen bort i teamteltet vårt – det er ikke til å ta feil av for å si det sånn!

Og ikke minst – i år som ifjor, har Barskingen sørget for at vi blir tatt godt vare på etter løpet. Det vil være 4 naprapater til stedet fra Nitelva helsesenter. De tilbyr oss 15 minutters massasje etter endt løp, og ut dagen idag er det mulig å forhåndsbooke behandling ved å vippse 200 kr til 104317. Du sparer da 50 kr, og du vil bli tildelt en time etter når du løper. Skikkelig ekstraservice altså med andre ord. Personlig trenger jeg sårt en liten Recharge etter løpene mine om dagen, og synes dette er et knallbra tilbud ihvertfall jeg har tenkt å benytte meg av. Forøvrig har jeg også en konkurranse gående på instagram – @ocr_queen – der du og en venn kan vinne en behandling hver etter Barskingen i år! Trekker en vinner ikveld så du har enda en mulighet til å være med!

Treningsuka denne uken har ikke vært mye å skryte av, men de sier hvile er viktig og – og jaggu fikk jeg ikke erfare at det kanskje stemmer også. Gårsdagens easy breezy løp til jobben kjentes bra, Garmin ga meg tommel opp og det var en riktig så fornøyd frøken som kom frem til jobben med et smil om munnen 😉

Om du skal til Barskingen imorgen – kom og si hei da vel!

KlemMari

Norske hinderløp del 8 – X-run


…hvor skal jeg begynne…jeg har faktisk ikke en anelse. X-run er et av de virkelig store løpene for meg. Som jeg har beskrevet før har jeg et elsk/hat forhold til dette løpet. Elsk – fordi jeg elsker alt med løpet, menneskene bak løpet, hindrene, naturen og terrenget løpene legges i. Ja hele atmosfæren rundt X-run er magisk! Så hvorfor hat…hehe ganske enkelt fordi X-run er det løpet vi alltid har løpt lag i. Supermann, meg og en stakkars annen utvalgt. Vi løper mix lag og vi løper ikke for gøy! Vi løper for å gjøre det så bra som vi kan gjøre det. Og da går det fort, og når det går fort i Østmarka – ja da gjør det vondt. Kommer det en sjelden gang en grusvei i lett helling nedover kommer det alltid høyt og tydelig fra Supermann som alltid ligger og drar «Nå skal det gå fort, dette er bare en transportetappe!» Så for de som hviler der…vel det gjør ikke vi. Men herregud vi har stått på pallen både her og der – og ikke minst smakte førsteplassen på Eidsvoll himla godt. Helt til Oslo 2016 knuste alle forventninger. En knallhard kamp mot faste konkurrenter endte på toppen og aldri tror jeg vi har vært så glade noen gang før!

For det er noe spesielt å gjøre det bra i et løp man har løpt så lenge det har eksistert i Norge. X-run var sammen med Viking Race det løpet som startet hinderløpmoroa i Norge. Og vi har vært med de hele veien, nære bånd har blitt knyttet til arrangørene og dermed løpet. Det er et løp som bare må væres med på, og som er noe vi gleder oss litt ekstra mye til.

Men hva er det som er så spesielt med X-run da. La oss begynne med stemningen. Jeg tror at X-run må ha inngått en egen avtale med værgudene, for å vidt jeg husker så har det alltid vært strålende vær på X-run, både på Eidsvoll, i Bergen og i Oslo. Og godt vær gjør det hele alltid litt ekstra spesielt. Og når de i tillegg ønsker å gjøre løpene sine mest mulig publikumsvennlige med masse hinder på en slette så det blir ekstra gøy både for de som løper og de som heier når sola skinner fra blå himmel! Ja også blir det så kule bilder 😉

Terrenget! X-run har i 2017 løp i Bergen 3+4.juni og Oslo 26 + 27. august. Bergen har jeg dessverre ikke løpt, men på bakgrunn av hvordan de legger løpene sine i Oslo (og tidligere) Eidsvoll, så vet jeg at de bruker skogen og terrenget for alt det er verdt. Løypene går på stier, utenom stier, på grusveier, opp skråninger, ned bakker og ikke minst i vannet. X-run er et av de få løpene som har superkule vannhinder – som regel har de et laaaaangt balansehinder i vann, der sjansen for bading er stor. I tillegg har de ofte et svømme/dra seg langs line hinder som kjøler deg godt ned når topplokket og kroppen koker. På vannhindrene kan man både vinne og miste dyrbar tid….X-run er kanskje ikke det mest gjørmete løpet i Norge, men det gjør ingenting synes jeg, digg med et løp der man kan løpe så mose og kvister fyker også!

Hindrene! x-run har trehinder! Jeg elsker trehinder og hater metall! Hindrene til X-run blender perfekt inn i naturen og er både krevende på sin egen måte, men samtidig gjennomførbart om man løper alene. Vegger f eks har den berømte X-en på seg som man kan bruke til å komme over. Men det tar sin tid likevel. I tillegg har de endel signaturhinder – kombinasjonen monkeybar-balanse-vegg er en klassiker inne på sletta, rampen (hvem elsker ikke rampen og skrekken på vei opp som går over i ekstase på toppen), purkehenget (fantastisk hinder) – ja og X’en da. Hva står X’en for…du kjenner ikke løypa, du vet ikke lengden, og du vet ikke hva som møter deg når. Som regel kommer det et nytt hinder av året, og hva det er, ja det må du ofte vente med å finne ut. Ifjor var det en ny skråvegg…som ihvertfall gjorde at jeg var glad jeg løp lag!

Hva mer….åh jo – de har skjønt det! Fra at barna måtte vente til alle de voksne var ferdig løpt, hinderne modifisert og sjekket – så har de nå fått sin egen dag. Søndagen er barnas dag, og gjett om de elsker det! Barna deles inn i 3 alderskategorier

– 7-9

-10-12

– 13-15

De må gjennom et utvalgt nummer av de samme hindrene som de voksne, og gjett om de koser seg. Og vel gjennomført, bærer det over mållinja der Anita står og venter med medalje. Ja for barna får medalje i motsetning til oss voksne…no bling liksom…eller vent…siste nytt nå er at vi og skal få!!! Alle skal få!!!

Nei dere – X-run må bare oppleves, en fest av en annen verden, mer litt sånn festivalpreg over hele Skullerudsletta ihvertfal – og jeg håper og tror at værgudene er med oss i år også!

Håper vi sees!

KlemMari