Icebug Xperience West Coast Trail 2019

12 sep 2019 av Abelone Lyng

I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer. Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time.

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.

Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene.

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år…

(Foto: Icebug)

Løp

Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde

av Abelone Lyng

Klassisk høyfjellsterreng, frodige dalsider, jungel, fjord og vidde på tre dager. Kan det bli mer variert enn det på en langhelg?

En uke etter at jeg kom hjem fra Jotunheimen (det eventyret kan du lese om her), rettet jeg kompassnålen mot fjellet og dro av sted på et nytt eventyr. Du skulle kanskje tro jeg hadde fått slukket tørsten etter å ha løpt rundt i fjellparadiset Jotunheimen en hel uke, men for meg er det heller sånn at jo mer eventyr jeg får, jo mer eventyr har jeg lyst på. Jeg vil se mer, oppleve flere steder, stå på flere fjelltopper, besøke flere hytter og løpe på flere nye og morsomme stier. Nok for jeg aldri…

Jeg var med andre ord mer en gira på å legge ut på en ny fastpacking tur, men denne gangen hadde jeg bare 3 dager til rådighet (pluss en dag til reising). Så hvordan får man så mye som mulig ut av tre dager? Her skal jeg gi deg oppskriften på en vill, vakker og utrolig variert tredagers ekspedisjon med løpesko på beina.

Fra Finse til Østerbø

(Ca. 37km og 1170 høydemeter)

Turen starter på Finse. 1222 meter over havet. Finse rommer en togstasjon, et hotell, en DNT hytte (med utrolig god mat), et knippe med hytter og hus og en enormt vakker natur.

På den andre siden av Finsevannet ser du brearmer av Hardangerjøkulen, Norges sjette største fastlands isbre. Hardangervidda strekker seg mil etter mil med et stort utvalg av stier og hytter å velge blant. Snur du ryggen til Hardangerjøkulen ser du begynnelsen på Skarvheimen, fjellområdet som ligger midt mellom Jotunheimen og Hardangervidda og som byr på fine fjelltopper med vakker utsikt, dype og frodige daler, vann og fosser i massevis, et rikt plante og dyreliv og kanskje noen av de aller fineste stiene for løping i den Norske fjellheimen.

Og det var på slike fine stier dette eventyret begynte. Det gjorde meg ingen ting at det var en litt kjølig og overskyet morgen med et lett snev av regn i lufta. Shorts-vær var det uansett og kropps-temperaturen steg raskt i takt med den første stigningen. Skarvheimen gir ikke like mange lange og bratte bakker som Jotunheimen, her er det i større grad mulig å faktisk løpe i bakkene, noe som gjør at man fort kan løpe seg tom hvis man ikke passer seg. For har du planer om å løpe langt 3 dager i strekk lønner det seg ikke å starte med sure bein de første 3 kilometerne på dag en. Smilepuls og glade bein er nøkkelord for å kunne nyte fastpacking eventyr til det fulle.

Det startet med oppoverbakker og en og annen elvekryssing, utsikten kan jeg ikke si så mye om bortsett fra at den vist nok skal være ganske bra. For når vi stod oppe ved Klemsbu var det så tåkete at poenget med å ta den planlagte svippturen opp Sankt Pål var formålsløs.

Ikke fant vi stien heller, og selv jeg skjønner at det å legge ut i tåke på umerket sti på et fjell vi ikke en gang så, muligens ikke kommer på listen over «topp 10 smarteste ting å gjøre». Så turen fortsatte på den trygge rød T stien og da vi kom litt lavere i terrenget lettet også tåken. Regnet sluttet og etterlot seg i stedet en vakker regnbue (som var mye finere i virkeligheten enn på dette bildet).

Nå som tåka sakte, men sikkert, forsvant åpebarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap. Dypblåe fjellvann, hvit snø, grå stein og grønne flekker her og der. Alt i en slik harmoni som bare moder natur kan skape.

Jeg forstod godt min Belgiske løpekamerat sin begeistring for landskapet som åpenbarte seg. Åja, det er kanskje på tide å introdusere dere for Simon.

Jeg møtte Simon på toppen av Table Mountain, (ja, nettopp, det store flate fjellet i Capetown), i desember i fjor da vi var ute og sjekket traseen til UTCT (som du kan lese om her). Noe av det jeg elsker med denne sporten er nettopp alle de kule menneskene jeg møter overalt jeg drar for å løpe løp. Jeg kommer alltid hjem med venner og bekjente som digger det samme som meg; å løpe rundt i vill og vakker natur.

Etter flere dager med farting i fjellet på egenhånd var det trivelig å ha følge på turen denne gangen. Det er fint å ha noen å dele alle de overveldende inntrykkene med, le sammen med og ikke minst ha et ekstra sett øyne når det gjelder å holde seg på stien. Selv om det for det meste var veldig godt merket.

Jeg skal ikke lyve og si at det var lett å løpe hele tiden, den var det ikke. For innimellom var det litt steinur og det var mange små bekker man skulle over, men sammenligner man strekningen fra Finse til Geiterygghytta med Jotunheimen så var det rene traktorveien.

Når vi først er inne på dyr så var det aldri mange kilometerne mellom hver sau vi møtte på turen. Sauer er artige dyr og denne flokken med veldig nysgjerrige sauer møtte vi like før vi ankom Geiterygghytta.

Det ble et litt lenger opphold på Geiterygghytta enn planlagt for vi var så tidlig ute at de ikke hadde åpnet kjøkkenet enda. Og jeg var fast bestemt på å ikke forlate stedet før jeg hadde fått i meg en vaffel og et par kopper kaffe. Vi spiste litt av matpakken mens vi ventet og etter en times tid dro vi av sted fra Geitrygghytta, gode og mette.

Vi løp fortsatt i typisk høyfjellsterreng, opp og ned slake bakker i et vidt og åpent fjellandskap, men så skrånet vi ned i et frodig dalføre. Vi passerte Steinbergdalshytta hvor vi slo av en kort prat med noen hyggelige turfolk som var ute på den samme turen som vi var. I hvert fall første halvdel av turen vår. De lurte på om vi drev med sånne der «Killian Jornet greier» og jeg lo litt og sa at det vi drev med nok ikke helt kunne sammenlignes med Killian sine prestasjoner, men at vi var ute og koste oss med løpesko og lett sekk og på den måten kunne forflytte oss langt på få dager og derfor se enda mer. De var uansett veldig imponert. Det er rart dette med hvor distanseblind vi blir etter hvert som man løper lengre og lengre. For noen få år siden ville jeg tenkt på det å løpe nærmere 40 kilometer om dagen 3 dager i stekk som galskap og som det trengtes overjordiske krefter til for å klare. I dag tenker jeg ikke på det som noen big deal. Det er jo bare å ta tiden til hjelp, så kommer man i mål før eller senere. Men for folk flest høres det kanskje litt ekstremt ut.

Da vi løp ut fra hytta endret stien seg fra lettløpt til litt mer teknisk. Her var det kronglete å løpe, mye stein, smal sti, bratt opp og bratt ned. Men det gjorde ingen ting at det gikk litt roligere her, for utsikten var helt utrolig; det var herlig grønt og frodig og det var spennende fjellformasjoner. Og med litt fantasi kunne man se både ansikter og andre rare ting i fjellet.

Vi så DNT hytta på Østerbø lenge før vi kom frem. Det så mye nærmere ut enn det var der vi speidet utover den frodige dalen. Med godt over 30km i beina begynte vi å bli klare for å ankomme hytta, legge beina høyt, nyte en god middag og ta en tidlig natt. Spesielt det siste lille stykket som gikk på grusvei kjentes drøy ut, men så var plutselig bare hytta der og klokka viste nøyaktig 37km da jeg stoppet den utenfor inngangen til DNT hytta på Østerbø.

Kvelden gikk med til å spise god mat og å planlegge neste dag. Vi hadde egentlig planlagt å unngå å måtte kjøre buss fra Vassbygdi ved å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen og så over fjellet direkte til Myrdal, men værmeldingen lovet ikke godt. Regn, tordenbyger og opp mot 9m/s fortalte oss at det var lurt å velge en annen rute.

Gjennom alvenes rike og opp Rallarvegen

(18km, 390 høydemeter + 21km, 950 høydemeter)

Den høye ruten gjennom Aurlandsdalen er kjent for å være helt spektakulær, men veldig bratt og absolutt ikke egnet i regnvær. Steinene blir glatte og faren for jordskred og løse stein er stor. Derfor står det skilt der stien deler seg om nettopp dette og betjeningen på Østerbø var også veldig tydelige på at det ikke var anbefalt. Vi fulgte fjellvettregel nummer 6 og tok et trygt veivalg. Den lave turen gjennom Aurlandsdalen er ikke noe dårlig alternativ, for her får man skikkelig canyon følelse.

Simon sammenlignet det med å løpe i levadaene på Madeira. Man følger elva igjennom en frodig jungel og langs stupbratte skråninger. Fjellveggene er dramatisk steile og man passerer det ene storslåtte fossefallet etter det andre. Jeg på min side sammenlignet det med å løpe rett inn i Rivendell og jeg er nesten bombe sikker på at Tolkien må ha hentet inspirasjonen til alvenes rike nettopp her. Regnet og de lave skyene bidro til gjøre stedet enda mer mystisk og regnskogaktig og landskapet var så fjernt fra det jeg til nå har forbundet med norsk natur.

Jeg må helt klart tilbake hit en gang for å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen, for stedet ga virkelig mersmak. Dessuten fikk jeg en glimrende god ide til et nytt ultraløp da jeg løp neddover mot Vassbygdi; Fra fjord til fjell; Vassbygdi til Finse 1222 moh. Det ville bli det ultimate løpet hvor du får litt av alt! Om noen arrangerer DET løpet stiller jeg garantert på startstreken.

Vi kom frem til Vassbygdi hvor vi klarte å få hike videre til Aurland. Bussen fra Vassbygdi til Flåm gikk først et par timer senere og å stå ute i regnværet i to timer å vente på bussen fristet lite, så da var vi heldige å få sitte på med noen trivelige folk inn til en kafe i Aurdal hvor vi fylte på med ny energi i form av kanelboller og varm kakao før vi hoppet på bussen videre til Flåm.

(Dette er altså ikke kafeen i Aurland, men en av kuriositetene du finner i Aurlandsdalen)

Vi ankom Flåm i regnvær, stelte oss under tak et lite øyeblikk bare for å få alt av klær og utstyr på plass før vi la av sted på dagens andre etappe. Turen skulle nå gå opp det siste, (eller blir det kanskje første?) stykket av Rallarvegen. Ja, nettopp, den strekningen folk flest tar toget opp for så å sykle ned Det forstår jeg egentlig ganske godt, for dette er en strekning på ca 21km som byr på omtrent 950 høydemetre. Hadde det i det minste gått på sti hadde jeg nok sett mer poeng i å løpe opp denne bakken som gikk på litt kjedelig asfalt og grusvei. Men regnet hadde gitt seg og ga noen ganske magiske øyeblikk innimellom og naturen rundt er av ekte postkort-kvalitet med flotte fosser og majestetiske fjell.

Jeg gledet meg til en god middag og helst en ingefærøl når vi kom til topps, for på kartet stod det merket «betjent hytte» rett ved Myrdal stasjon og det var der vi planla å sove denne natten. Etter å ha surret litt frem og tilbake og fulgt noen skilt mot en fjellstue vi ikke fant gikk vi inn på togstasjonen hvor de fortalte oss at fjellstuen ikke var åpen for turister for tiden, kanskje vi ville høre med hotellet som lå en 15-20 minutters gange unna i stedet? De hadde kanskje plass? En rask telefonsamtale ga oss svaret; her er det stapp fult.

Men det går heldigvis alltid et tog, så vi hoppet på toget på Myrdal i retning Oslo og hoppet av på Finse 1222moh for andre gang denne helgen.

Ting blir ikke alltid som planlagt på sånne turer, men det er noe av det jeg liker med fastpacking. Man må improvisere litt, finne nye ruter, være litt spontan. Og da blir det jo litt mer eventyr enn om alt går helt etter planen.

Nå var vi altså tilbake på Finse og kunne nyte godt av Finsehyttas beryktede gode mat før vi satte oss ned med kartet og planla morgendagens etappe, som også ville bli denne turens siste.

Fra Finse til Haugastøl via Krækkja

(38km, 820 høydemeter)

Mange jeg har snakket med har anbefalt Hardangerviddas stier for løping. Her er det flatere og går ikke så mye bratt opp og ned som det gjerne gjør i fjellet.

Men Hardangervidda byr også på steinurer, bekker og myr så jeg vil ikke akkurat kalle Hardangervidda for «lettløpt», men fint var det der i hvert fall selv om jeg opplevde denne etappen som litt monoton. De andre dagene hadde jo vært så utrolig varierte med nye utsikter hele tiden.

På Hardangervidda var alt litt mer stort og langstrakt og jeg syntes ikke landskapet endret seg nevneverdig. Jeg begynte nok også å kjenne det litt i kroppen nå og det var godt å komme inn på Krækkja etter litt over 24 kilometer vell vitende om at det når bare gjenstod 12 kilometer til Haugastøl som var endestopp for denne fastpacking turen.

Vi spiste matpakken som vi hadde smurt på Finse og drakk en Cola, noe annet spennende hadde ikke Krækkja å by på denne dagen, og så la vi ut med ny energi i retning Haugastøl hvor det ventet middag og husrom.

Og denne strekningen var for det meste lettløpt, vi fikk litt fart på beina og det gikk lett helt frem til Garmin fortalte at vi skulle være rett ved Haugastøl. Du vet den følelsen av å forvente å se målstreken rett rundt neste hjørne når du løper et langt løp for så bare å oppdage at det er minst 2 kilometer igjen og da gjerne også på en skikkelig kronglete sti? (Hvis du ikke har kjent på den følelsen så kan du lese om Ice Ultra stage 4 her, der beskriver jeg den følelsen ganske godt). Men selv om motivasjonen fikk et lite knekk der vi stod oppe på fjellet og så ned på Haugastøl som virket uendelig langt borte så kom vi oss ned på et vis. Beina var full av gjørme, håret stod til alle kanter, Simon sa at «this has been the three toughest days of my life so far», og jeg var bare strålende fornøyd med å ha fått inn 115 kilometer (og godt over 3000 høydemetre) med stimagi de siste 3 dagene.

Klær, sko og utstyr:

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg har med meg på slike turer og hvordan jeg klarer å få sekken min så lett. Så her kommer utstyrslisten min for denne turen:

Inov-8 Roclite 275 G-grip. Hvorfor? Fordi skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et godt grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og som har en såle som gir et bra grep selv etter mange mil i fjellet.
Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Dessuten er det fint med en løpevest som man enkelt kan endre fra å være en langtur sekk med plass til alt man trenger for en ukes løping i fjellet til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer og løp som ikke har fult så lang krav til medbrakt utstyr.
1 stk lang og kortermet merino baselayer fra Inov-8. (Ull er alltid best på fjellet. Det holder varmen selv om du blir våt og så lenge du henger klærne til tørk hver dag vil du merke at ull holder seg renere og lukter mye bedre enn syntetiske alternativer etter et par dagers bruk. Den langermede ble brukt som camp plagg, men fungerer også som et nødplagg)
1 stk Inov-8 shorts
2 par Inov-8 merino sokker (et par til løping og et par til camp)
1 stk Inov-8 Trailpant vanntett bukse (vanntett bukse må med når man er på fjellet i Norge, men disse fungerer også som bukse til camp og dermed kan man ta med et camp plagg mindre).
1 stk Inov-8 Stormshell jakke (dette er ett av mine favorittplagg, helt uunnværlig!)
1 par Inov-8 All terrain pro mitt (vann og vindtett superlett vott som har reddet meg mange ganger under våte og kalde forhold)
1 par Swix Racex longs (ikke ull, men de veier nesten ingen ting ogbpå denne tiden av året holder de varmen godt nok om det skulle være behov. Disse fungerer også som et camp plagg)
1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
To buffer, en i merino en vanlig (fungerer også ypperlig som øyebind på natta når man ligger på sovesal hvor det aldri blir ordentlig mørkt)
Ull-bh fra Brynje
Sov i ro ørepropper
Lakenpose i silke
Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett litium batterier
Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (til bål)
Mobiltelefon
Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
Bankkort
Liten tube med solfaktor 30
Kart over Aurlandsdalen og Rallarvegen
GoPro og Garmin-klokke (så klart)
1 stk Inov-8 500ml soft botlle

Med alt dette utstyret pluss 4 sjokolader (men uten vann i vannflaska) veide denne sekken nøyaktig 3,0 kg. Innafor å kalle meg for en Pro-pakker nå eller?

På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

av Abelone Lyng

Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst består Jotunheimen av mest stein, men den som leter vil finne noen fantastiske stier for løping også midt i hjertet av Jotunheimen.

Etter 4 lange og fine dager i Jotunheimen var jeg på langt nær ferdig med eventyret. Jeg var sulten på mer og hadde fri og alt annet jeg trengte for å fortsette ferden. Så jeg satte meg ned med kartet og rådførte meg med vertskapet på Gjendesheim og så ble runde nummer to i Jotunheimen planlagt.

Området jeg nå skulle utforske var en litt mer løpbar del av Jotunheimen. Mindre stigning, mindre ur, lengre strekninger med lettløpt sti. Nå har ikke jeg noe imot litt bakker, så jeg plottet inn et par små fjell som skulle bestiges på turen og startet tirsdag morgen med å ta bussen til Bygdin, løpe opp Bitihorn, (på toppen av Bitihorn så jeg ikke stort, for da jeg var der oppe var fjellet midt inne i en stor sky),

og løpe ned igjen til Bygdin hotell hvor jeg nøt en Cappuccino og en nystekt kanelbolle. (Utrolig nok turens første og eneste kanelbolle).

Så satte jeg av sted langs den vakre innsjøen Bygdin, først på vei og senere på herlig lettløpt sti hvor både beina og tankene fikk løpe fritt.

Noen steder løp jeg helt nede ved vannkanten og over små strender, andre steder litt lenger opp i terrenget. Jeg koste meg skikkelig og den første etappen som gikk fra Bygdin til Torfinnsbu var over før jeg viste ordet av det. På Torfinnsbu, som er en ubemannet DNT hytte, spiste jeg matpakken min helt alene ute på tunet og så satte jeg av sted videre. Jeg var klar over at dagens etappe ville bli en av de lengste mellom 35 og 40km, men terrenget var lett å bevege seg i og det var enda lenge til kvelden.

Og beina hadde det fint. Det eneste jeg bekymret meg for var noen uværsskyer på værmeldingen. Opp på flere topper skulle jeg i hvert fall ikke i dag.

Fra Torfinnsbu gikk det bratt oppover inn i Svartdalen. Jeg kan forstå hvorfor dalen har fått det navnet, for noen av fjellene der ser helt svarte ut, men dalen var vakker med fjellvann og elver. Og stein da, så klart. Du kommer deg vel ikke igjennom en dal i Jotunheimen uten å måtte krysse noen steinrøyser. Men selv om det var noen steinete partier her og der var det mulig å holde farten oppe. Jeg løp forbi en gruppe med turfolk som heiet meg av sted med noen kommentarer om at de syntes det var godt gjort å løpe her. De skulle bare ha sett de stedene jeg hadde løpt noen dager tidligere, for her føltes det som rene jordveien i forhold til Uradalen og Galdhøpiggen

Det var så lett å løpe at det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett noen røde T-er på en stund. Foran meg så det ut som om bakken bare forsvant ut i ingenting et lite stykke lenger fremme. «Er det virkelig mulig å gå seg bort i en dal?!» tenkte jeg for meg selv der jeg vimset hit og dit på leting etter noe som så ut som en sti eller en rød T. Men så så jeg et par som beveget seg et godt stykke lengre fremme, på den andre siden av elva og da skjønte jeg at jeg måtte ha gått glipp av der stien gikk over til den andre siden. Elva der jeg stod var ikke mulig å krysse. Den var bred, og strømmen var sterk og noe sa meg at det var en foss ikke alt for langt unna. Så jeg flyttet meg bakover langs elva for å finne et trygt sted å krysse elva. Jeg måtte et godt stykke tilbake før jeg fant et sted hvor jeg tok sjansen på å krysse elva, men da jeg var over på den andre siden kom jeg rett ut på en fin og lettløpt sti igjen. I hvert fall en liten stund. For så forsvant stien ut i løse luften. Bokstavelig talt. Der nede lå Gjendebu, dagens mål. Og her oppe stod jeg.

Jeg hadde løpt nærmere 36km så lårene mine begynte å bli slitne, magen var sulten og hodet var klar for å ta kvelden. Mentalt var jeg forberedt på en lettløpt nedstigning til Gjendebu, kanskje bare 10-15 minutter unna. Så da jeg tittet ned over kanten og så nedoverbakken fra helvete åpenbare seg fikk jeg mest lyst å gråte. Skal jeg ned der?! Det der kan vel ikke kalles en sti!?! Men joda, der var det røde T-er. Og jeg begynte den langsomme ferden nedover, noen ganger ikke fult så langsom når de løse steinene fikk meg til å skli nedover de bratteste partiene. Da bakken endelig gikk over til å bli litt mindre skummel satte jeg farten opp og fløy forbi paret jeg hadde sett da jeg surret rundt på feil side av elva litt tidligere. Og det siste stykket ned til Gjendebu gikk igjennom litt skog og lett vegetasjon, over et par elver og forbi noen kyr og vips så var jeg innenfor porten til Gjendebu, den eldste turisthytta til DNT og som ligger helt i bunnen av den vakre fjellsjøen Gjende.

Det var godt å komme i hus og enda bedre å få servert en smakfull treretters middag mens regnet pøste ned utenfor vinduet før det åpenbarte seg en fantastisk regnbue der ute.

Først opp og ned Gjendetunga og så over til Olavsbu

Etter frokost gjorde jeg meg klar for turen over til Olavsbu. Jeg syntes etappen var litt i korteste laget, 15-16km bare og hadde derfor bestemt meg for å ta en liten tur opp til toppen av Gjendetunga før jeg fortsatte turen videre.

Gjendetunga er ikke så høy, 1516moh er en liten topp i Jotunheimen, 2000 meter toppenes rike. Men en topp trenger ikke alltid å være veldig høy for at utsikten skal være spektakulær og utsikten fra Gjendetunga er virkelig verdt turen.

Bortsett fra et par partier med litt lett klyving bød ikke Gjendetunga på de store utfordringene, sånn annet en at det til tider var vanskelig å komme seg videre fordi det var så fint og jeg «bare måtte ta et bilde til» veldig mange ganger både på veien opp og på veien ned. Det at skyene lå lavt og fikk det til å føles ut som om jeg løp i en forhekset eventyrverden var også med på å gjøre denne toppturen til en av de mest minneverdige øyeblikkene mine fra Jotunheimen.

Etter at jeg hadde klart å rive meg løs fra fotobobla gikk turen ned mot Gjendebu igjen og så videre i retning Rauddalen og Olavsbu. Det gikk for det meste an å løpe denne dagen også. Litt lett stigning i starten, men for det meste lettløpt terreng. Joa, en steinrøys her og der i ekte Jotunheimen-stil kommer man ikke unna, men for det meste helt perfekt for løping.

Likevel klarte jeg å snuble i en av steinrøysene, men rakk å ta meg for før det gikk galt. Smerten i den ene hånden skjøt gjennom armen og et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde skadet meg skikkelig. Heldigvis går det som regel bra, og etter en liten stund var håndleddet bare litt ømt og plaget meg ikke nevneverdig. Jeg kom over en liten knaus og der åpenbarte Olavsbu seg for meg. For et sted å bygge hytte! Hyttene så knøttsmå ut der de lå midt i dalen med de høye 2000m toppene på alle kanter. Mjølkedalstiden, Raudalseggi, Snøhøltinden, Raudalstinden. Høye og majestetiske fjell som fikk meg til å føle meg så liten der jeg stod.

Sola skinte og det var mye igjen av dagen, så etter å ha spist matpakken min la jeg meg på en benk utenfor hytta og solte meg mens jeg hørte på lydbok og beundret de massive fjellene rundt meg.

Selv om Olavsbu er en selvbetjent hytte, så er det hytteverter der i høysesong. De passer på at folk har det bra og informerer om hvordan ting fungerer på hytta. Jeg hadde blitt bortskjemt etter de siste 5 dagene på betjente hytter hvor jeg hadde fått middag og frokost servert og for å slippe så mye oppvask som mulig tok jeg til noen veldig enkle løsninger når det kom til næring på Olavsbu.

Selv den gladeste vandrer kan gå lei av stein

At jeg ikke fikk i meg den mengden kalorier som jeg burde ha fått i meg den kvelden og påfølgende morgen fikk jeg kjenne på neste formiddag da jeg møtte veggen allerede 10 minutter etter at jeg la av sted fra Olavsbu. Jeg hadde planer om å ta en liten svipptur opp Mjølkedalstinden, men da jeg nærmet meg stedet hvor jeg skulle begynne på oppoverbakken på den gigantiske steinhaugen oppdaget jeg at jeg manglet alt av motivasjon, lyst og vilje til å i det hele tatt starte på turen oppover. Der og da kjente jeg bare at jeg var lei av stein. Så jeg snudde og løp tilbake til hytta og et lite stykke tilbake den veien jeg hadde kommet dagen før frem til stiskillet hvor jeg tok av i retning Fondsbu.

Og kjære DNT, strekningen Olavsbu-Fondsbu trenger sårt besøk av et dugnadslag med rød maling. For her var det ikke lett å navigere seg gjennom et av de mest steinete områdene jeg fikk oppleve i Jotunheimen. Det er mulig det hadde med at jeg var i energiunderskudd der jeg hoppet, krabbet, snublet og sukket igjennom en strekning som føltes uendelig lang at jeg bestemte meg for å gjøre meg ferdig med Jotunheimen i dag. Men det at jeg brukte minst like mye energi på å finne ut av hvor stien gikk som å faktisk forflytte meg fremover hadde også litt å si. Det var overskyet, og noen ganger drev det tåke igjennom dalen og så begynte det å regne. Jeg har vanligvis ikke noe imot regn, men akkurat da syntes jeg litt synd på meg selv.

Men jeg fant veien til Fondsbu, selv om mange av de røde T-ene hadde blitt nesten visket bort av snø, vind og vær og da jeg møtte på et par menn som var på vei oppover når jeg endelig var kommet ut på en løpbar sti igjen og så Eidsbugarden og Fondsbu nede i dalen, ja da gjorde kommentaren «ja her kommer du løpende i full fart over fra Olavsbu» godt, for var det noe jeg ikke hadde følt de siste timene så var det at jeg hadde «løpt i full fart».

På Fondsbu har de gode kanelboller. Sies det. Klokken var ikke 11 en gang da jeg kom frem og de hadde ikke åpnet kjøkkenet enda og kanelbollene var ikke klare for heving. Men kaffe og vaffel hadde de, så da ble det det. Og da klokken ble litt over 11 fikk jeg servert en stor hamburger som jeg glupsk kastet i meg. Med påfyll av næring ble alt fort mye bedre og jeg la av sted på turens aller siste etappe over tilbake til Gjendebu med nytt pågangsmot. Jeg ville rekke den siste fergen som gikk fra Gjendebu til Gjendesheim og derifra ta bussen tilbake til Oslo. Strekningen er ikke så lang, 15 km omtrent og den er lettløpt og med veldig lite stigning.

Regnet kom etter at jeg hadde kommet opp den eneste bakken på turen over, men regnet gjorde meg ingen ting nå og jeg løp uten regnjakke og nøt følelsen av moder naturs søte sommerregn på kroppen. Det var først det siste stykket ned mot Gjendebu at jeg kjente behov for å ta på meg jakken, da ble det nemlig i overkant kjølig på hender og armer.

Da jeg nådde Gjendebu oppdaget jeg til min store ergrelse at Garmin viste at jeg hadde løpt 197km de siste 7 dagene. Vanligvis bryr jeg meg ikke om antall kilometere og jeg er ikke en person som pleier å løpe en ekstra runde rundt huset for å runde opp til nærmeste hele tall, men 197km? Noe måtte gjøres. Så da løp jeg først et stykke i retning Memurubu før jeg snudde og løp et stykke i retning Spiterstulen til jeg nådde 200km sammenlagt siste 7 dagene. Og da var jeg fornøyd.

Jeg dusjet og kledde på meg alt jeg hadde av varme klær før jeg satte meg godt til rette i en av sofaene på Gjendebu med en kopp varm kakao med masse krem på. Følelsen av å være ferdig med dette eventyret var både god og trist på samme tid. God fordi jeg hadde fått oppleve så utrolig mye fint de siste 7 dagene, trist fordi det var over. Selv om jeg var bittelitt lei av stein der og da og tenkte at det ville bli deilig å ta en tur på fine skogstier i Østmarka når jeg kom tilbake til Oslo var jeg helt sikker på at jeg skulle tilbake til Jotunheimen så fort jeg hadde mulighet til det. For det er mange flere steder i Jotunheimen jeg vil se, flere fjell jeg vil bestige og flere hytter jeg vil sove over på. Jeg la allerede nye planer der jeg satt i bussen på vei hjem mot Oslo.

Nå kan jeg også endelig fortelle at skoene jeg løp med var Inov8 Trailroc 280, en helt ny Inov8 sko, (herremodellen lanseres i dag 15.08.19 faktisk, så løp og prøv den ut på nærmeste Løplabbet), som jeg har fått testet ut et par måneder nå. Grunnen til at jeg valgte disse til denne turen var nettopp det at jeg hadde blitt tipset om at Jotunheimen består av mye stein. Der trengs det sko som har en såle som tåler røff behandling og som har et godt grep på glatt og våt stein. Vanligvis trenger jeg ikke så mye demping på terrengsko, men jeg er veldig glad for at jeg hadde sko med ekstra demping på denne turen, for selv etter 200km på 7 dager opp og ned fjell og igjennom den ene steinrøysen etter den andre kjentes både føtter, tær og knær helt fine ut etter turen. Ingen vondter i det hele tatt, bare en god og sliten kropp. Så jeg har altså fått en ny favoritt sko til steinete fjelløping.

Jeg håper innleggene mine fra Jotunheimen har gitt inspirasjon til fastpacking eventyr. Jeg har prøvd ut 2 runder i Jotunheimen som passer godt for turer på 3-4 dager, men Jotunheimen byr på et bra utviklet stinett og det er bare å sette seg ned med kart eller Ut.no og planlegge ditt helt eget eventyr. Og benytt sjansen til å bestige en 2000 meter topp eller to. Det vil du ikke angre på.

Du kan lese om del en av eventyret i Jotunheimen her og om generelle tips til fastpacking og hvordan jeg pakker for et slikt eventyr her.

Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

av Abelone Lyng

Den første uka i August la jeg ut på et eventyr jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre allerede i Juli i fjor. Da jeg kjørte gjennom Valdresflya på vei hjem fra Hornindal og så det mektige fjellandskapet forstod jeg at dette var et sted jeg måtte tilbake til, og da med løpesko på beina. Når jeg snakket med folk jeg kjenner om ideen var det flere enn en som kommenterte at «Jotunheimen er vel ikke akkurat det best egnede stedet for løping?».

Stein og ur og generelt sett lite løpbare stier var det folk forbandt Jotunheimen med. Vakkert ja, og fint for fotvandring igjennom fantastisk natur, men løping? Nei Da ble jeg i stedet anbefalt andre steder. Men jeg ville oppleve Jotunheimen og disse «må oppleves» stedene som Besseggen, Galdhøpiggen og Glittertind. Og har jeg først bestemt meg for noe er det lite som kan få meg til å endre retning.

Jeg dro av sted en torsdag etter jobb. Bussturen fra Oslo til Gjendesheim var en behagelig start på ferien. Med lydbok på øret og vakker natur som føk forbi vindusruta var det bare å slappe av og nyte turen. Det lønner seg å kjøre kollektivt når man drar på slike eventyr. Ikke bare av miljøhensyn, men også fordi det gjør at du står friere til å avslutte turen et annet sted enn du starter. Dessuten er det greit å slippe å være sjåfør når du skal hjem etter et langt løpeeventyr, for det er en liten mulighet for at du er sliten i beina da

Jeg kom altså frem til Gjendesheim i strålende solskinn. Det var meldt knallvær hele helgen og jeg gledet meg til å begynne turen, men først ble det en overnatting på Gjendesheim med en skikkelig god treretters middag. For uten mat og drikke, duger løperen ikke

Fra Gjendesheim til Glitterheim

(Normalt 22km og ca 1000 høydemeter, med litt surr 24km og litt flere høydemetre)

Så fort frokosten var spist og matpakken var smurt dro jeg av sted i retning Glitterheim. Dette ville bli en av turens korteste etapper på bare 22km, men jeg syntes det var en fin start og dessuten hadde jeg hårete planer for neste dag og tenkte det var greit å la beina få en mild start.

Starten på turen bød på godt med stigning, og selv om jeg hadde startet med både buff og jakke på ut fra Gjendesheim var disse av før jeg hadde løpt en kilometer. Den fine utsikten hadde jeg helt fra første bakke opp fra Gjendesheim. Det var bare å snu seg rundt og nyte det vakre turkisfargede Gjende vannet som er omkranset av majestetiske fjell. Folk flest legger turen over Besseggen når de er på Gjendesheim så jeg hadde stien for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg forstod hva folk mente med at «det er mye stein i Jotunheimen», for jeg måtte ta meg forbi steinrøyser stadig vekk. Likevel var mesteparten av strekningen mellom Gjendesheim og Glitterheim løpbar selv med de mer enn 1000 høydemetrene som strekningen serverer. Her var det lange flate strekninger, løping langs to flotte vann og kryssing av flere elver over fine hengebroer.

Jeg møtte på en og annen fjellvandrer underveis og noen flere sauer, men for det meste løp jeg for meg selv. Jeg nøt utsikten på strekningen langs Russvatnet så mye at jeg plutselig oppdaget at det ikke lenger var noen røde T-er på stien. Jeg løp litt tilbake, men å løpe motsatt vei av dit man skal er så demotiverende, og så jeg ikke en litt mer tydelig sti der fremme? Jo, det var vel bare å fortsette den veien. Jeg surret litt opp og ned, for plutselig var ikke «stien» noen sti mer, men mer det en optimist vil kalle et svakt dyretråkk. Jeg så en bro et stykke nede ved vannet, men stusset litt over at stien gikk så langt ned, for skulle ikke jeg egentlig den andre veien? Et blikk på kartet fortalte meg at jeg ikke skulle over den broen, men fant jeg stien til broen ville jeg kunne følge denne i motsatt retning og komme inn på den riktige stien igjen. Og det var det jeg gjorde. Noen ekstra kilometer her gjorde meg uansett ingen ting.

Den eneste strekningen jeg syntes var litt kronglete denne dagen var da jeg skulle opp igjennom Hestlægerhøe. For nå snakker vi steinete. Her var det bare stein så langt jeg kunne se og det ble ikke stort til løping her, men mer en utøvelse av balansekunst fra sten til sten. Her møtte jeg tre litt eldre, men veldig spreke damer som lo godt da jeg kommenterte at det var litt mye stein her. «Dette er ingenting i forhold til hvordan det er borte ved Spiterstulen» svarte de lattermildt. Jeg hadde altså mye stein å se frem til neste dag

Men da jeg kom opp på toppen kunne jeg se enden på steinura og Glitterheim i det fjerne og kort tid etterpå satt jeg på en stein utenfor Glitterheim i solsteika og spiste matpakken min.

Siden jeg fremdeles hadde mange timer å slå ihjel før middag tok jeg en liten tur bort til en fin foss som ligger rett ved Glitterheim også brukte jeg resten av dagen på å planlegge neste dag, lese i Norges fjelltopper over 2000m, høre lydbok og spise masse god mat. Og etter en god natts søvn i sovesalen, (jada, det er mulig å sove godt på sovesal når man har med ørepropper og buff), var jeg klar for en av turens lengste og definitivt bratteste etapper.

Opp og ned Norges to høyeste fjell

(30km og 2500 høydemeter)

Lørdag morgen spiste jeg en god frokost og pakket med meg en stor niste, for planen var å bestige både Glittertind (2457moh.) og Galdhøpiggen (2469moh.) på en og samme dag. Værmeldingen viste strålende sol og selv om klokken ikke var mer enn 8 da jeg løp av sted kunne jeg starte turen i bare t-skjorte og shorts. Turen opp til Glittertind gikk lett. Joda, det er litt steinete der og noen steder ble det litt hopping fra stein til stein, men det var godt merket og jeg nådde overaskende fort partiet med snø. Til min overraskelse var jeg ikke alene der oppe denne lørdag morgenen; tre reinsdyr hadde kommet opp før meg

Jeg hadde fått høre at det var lett å finne veien opp og at snøen var lett å gå i nå sånn at man ikke trengte stegjern og isøks. Så jeg fulgte et tydelig tråkk som gikk omtrent midt på breen. Det gikk greit helt til sporet bare stoppet midt på. Jeg stusset. Forsøkte å ta noen skritt videre, men uten tråkket var det isete og glatt og det fristet lite med en uønsket aketur ned til steinene et godt stykke lengre ned. Jeg begynte å virre litt frem og tilbake. Var det et annet tråkk jeg skulle ha fulgt? Jeg så ingen andre tydelige tråkk, var det meningen at man skulle gå lengre opp mot kanten? Jeg beveget meg litt opp og ned, kjente meg ikke helt komfortabel der jeg vimset rundt oppe på toppen. Jeg bestemte meg til slutt for å fortsette der sporet sluttet, brukte tid på å lage dype nok spor til at jeg ikke ville skli og etter hvert kom jeg opp til et parti uten snø hvor jeg kunne nyte utsikten. Reinsdyrene hadde forsvunnet og jeg var nå helt alene oppe på Norges nest høyeste fjell. Og selv om klokka ikke var 10 en gang så jeg meg fortjent til en sjokolade.

Nå fortsatte turen nedover mot Spiterstulen. Utsikten jeg hadde foran meg var fantastisk og jeg kunne se Galdhøpiggen, som var neste mål for turen i det fjere. Her var det også mye stein, men det gikk brattere nedover enn det hadde gjort oppover og etter hvert ble det mer klyving enn løping. Jeg er ikke så glad i å klatre nedover og det var helt nydelig å nå bunnen hvor jeg ble møtt av en lettløpt flat jordsti hvor bena fikk gå av seg selv. Jeg møtte på en annen løper her, han var bare på en dagstur fra Spiterstulen og hadde ikke med seg noe ekstra stæsj. Jeg slo av en liten prat med ham og han så storøyd på meg da jeg fortalte at jeg skulle videre opp på Galdhøpiggen i dag. «Du får litt stigning på turen i dag da» sa han bare.

Jeg løp videre mot Spiterstulen, fylte vann i flaska i elver og bekker på veien. Det var godt og varmt og jeg var konstant tørst. Det siste stykket ned mot Spiterstulen var en artig nedoverbakke for løping. Løpbar, men ikke enkel. Ved enden av stien ventet en kort strekning på asfalt og jeg ga på litt ekstra for nå var jeg klar for å spise matpakken min på Spiterstulen.

«Hva er forventet tid opp og ned Galdhøpiggen?». Jeg mente jeg hadde lest 7 timer, men ville dobbeltsjekke før jeg la av sted. Klokka nærmet seg 13.00 og jeg ville være sikker på at jeg rakk å være tilbake før middagsserveringen stengte.

«7-8 timer» var svaret, og etter en og en halv dag med løping i Jotunheimen hadde jeg laget en formel for forventet tid pr etappe etter hva DNT regnet som normal tid uten pauser. Det ville for meg ta omtrent halve tiden, også plusset jeg på noen minutter til fotostopp og kanskje en sjokoladepause på en fjelltopp. Så jeg regnet med at jeg burde nå middagen før kjøkkenet stengte klokka 21.

Jeg begynte turen klokka 13 nøyaktig og følt at det gikk i sneglefart opp fra Spiterstulen. Det var en lang og bratt bakke, men lett å gå og jeg så ikke noe til alle disse steinene som damene jeg hadde møtt dagen før hadde advart meg om. Temperaturen var nå på topp og jeg merket at behovet for vann var stort så det ble en del stopp for å fylle vann. Jeg hadde spurt hvordan muligheten for å fylle vann var på veien oppover, og var blitt fortalt at jeg burde fylle vann der jeg mistet Spiterstulen av syne. Etter det var det ikke vann å finne før nærmere toppen av fjellet.

Og så kom steinene. Det var store steiner som man måtte balansere over, men det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Nå skal det sies at det var en varm sommerdag og at steinene var helt tørre, det er ikke sikkert jeg ville ha syntes det var like morsomt om det regnet og var surt og vått og steinene i tillegg blir sleipe og glatte. Problemet er egentlig ikke våt stein, har man sko med godt grep så spiller det ingen rolle, men noen av steinene i Jotunheimen hadde et grønt skjer, en type mose. Da hjelper det lite om skoene har gått grep, for våt mose biter ingen ting på.

Jeg var forberedt på at jeg skulle over to topper før jeg kom til den virkelige toppen. Når man starter turen nede fra Spiterstulen ser man ingen av dem, men så kommer man opp over den første kneika og da ser man Svelnose (2272moh.) Er man ikke forberedt på at dette bare er første av tre topper man skal opp på denne turen kan man fort gå på en liten mental smell når man oppdager at man skal over enda en topp. Først på vei opp Keilhaus topp kunne jeg se hytta på selve Galdhøpiggen. Og den var mye lengre borte enn jeg hadde forventet. Jeg begynte å bli lei av stein. Det hadde vært noen fine partier med lett klyving og vakker utsikt på bandet, det som betegnes som det mest luftige partiet på vei opp til Galhøpiggen, men nå var jeg gira på å nå toppen og drikke en brus. Jeg var tom for vann og her var det ingen muligheter for påfyll fra bekker. Det hadde vært noen partier hvor det var mulig å gå i snø oppover, men snøen var mer kronglete å gå i oppover, litt for glatt. Så jeg klatret heller i steinene det siste stykket opp til topps. Det ilte i magen da jeg så de få personene som valgte å ta veien ned de snødekte partiene og jeg gledet meg til å gjøre det samme når jeg skulle ned igjen.

Kontrasten fra å stå på Glittertind helt alene tidlig på morgenen var enorm til det folkehavet jeg møtte på toppen av Galdhøpiggen. Her var det trangt om plassen, men jeg fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en sjokolade, skrevet meg inn i boka og drukket en boks Fanta til 50kr før jeg satte kursen nedover igjen. Og nå styrte jeg meg konsekvent mot de snødekte partiene. Det er få ting som slår opplevelsen av å løpe ned et fjell i snø. Jeg lo som en liten unge der jeg løp og skled om hverandre nedover. Jeg ramlet på baken mer enn en gang, noe som resulterte i brannsår på rumpe og lår og iskalde hender, men det stoppet ikke den barnslige gleden min. Latteren min smittet over på flere av de jeg passerte og flere bestemte seg for å prøve å skli på snøen. Der det ikke var snø var det bare å hoppe fra sten til sten og det siste partiet ned til Spiterstulen fikk jeg selskap av en liten gutt som ikke kan ha vært mer enn 8-9 år, men som var helt rå på å løpe nedover. Han skrenset nedover og ga meg hjerte i halsen inntil jeg forstod at han hadde stålkontroll på det han drev med.

Da jeg ankom Spiterstulen var jeg skrubbsulten, men til min fortvilelse oppdaget jeg at det ikke var mat før om 45 minutter. Så da fikk jeg tid til en iskald dusj før mat og å planlegge neste dag.

Værmeldingen viste at det gode været ville holde seg frem til mandag ettermiddag. Så ville det bli regn og muligheter for torden. Jeg hadde en fleksibel plan hvor jeg hadde mulighet til å gjøre turen lengre og kortere alt etter som hva jeg følte for. For meg var det viktigst å komme meg over Besseggen mens været var bra og jeg bestemte meg for å velge et alternativ der jeg kortet ned ruten og tok en lengre etappe enn planlagt neste dag sånn at jeg kunne komme meg over Besseggen mandag formiddag før de mulige tordenbygene kom.

Jeg rådførte meg med betjeningen på Spiterstulen som advarte mot at det både var en lang og krevende tur jeg planla. Turen over fra Spiterstulen til Gjendebu regnes som en lang dagsmarsj. Terrenget igjennom Uradalen er, som navnet kanskje vitner om, veldig steinete og kronglete. Der ville det bli lite løping. Når jeg i tillegg sa at jeg planla å fortsette over til Memurubu via Bukkelæget ristet de bare på hodet, men sa at jeg så ut som om jeg var sprek nok til å få det til. Jeg var ikke så bekymret. Skulle jeg merke at det ble for langt var det bare å ta en natt på Gjendebu. Dessuten virket ikke 38km på en dag så ille. Jeg tok det jo i et behagelig tempo.

Gjennom steinete Uradalen og opp luftige Bukkelægeret

(Ca 38kmog 1500 høydemetre. Klokka gikk tom for strøm etter 32km og jeg rotet meg bort etter Bukkelæget og navigerte med kart og kompass igjennom lyng og kronglete terreng)

Jeg kastet i meg frokosten og smurte meg en real matpakke før jeg satte av sted i retning Gjendebu. Stien langs elva fra Spiterstulen var våt og jeg måtte krysse flere bekker små. Jeg gjorde mitt beste for å holde beina tørre, hadde en lang dag foran meg og jeg ville helst holde sokkene tørre så lenge som mulig. Så fort jeg begynte stigningen opp mot Uradalen ble stien tørrere før den ganske raskt gikk over til å kun bestå av stein. La meg bare si at turen opp til Galdhøpiggen ikke kan måle seg med turen igjennom Uradalen når det kommer til steinete terreng. Jeg har aldri sett så mye stein før og her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg holdt likevel et greit tempo, for i Uradalen fikk jeg selskap av en billion sultne knott. Men jeg meg tid til en liten fotostopp der uansett, for dalen var så vakker med de små blå vannene som speilet fjellene.

Jeg tok igjen en mann som var på dagstur fra Spiterstulen til Gjendebu og som også holdt et bra tempo for å unngå å bli spist opp av Knotten. Dessuten skulle han rekke siste ferga over til Gjendesheim og var avhengig av å holde farten oppe. Det var hyggelig å ha noen å skravle med her hvor terrenget krevde en mye lavere km fart enn ellers, men etter at det mest kronglete partiet var passert sa jeg farvel til følget og fortsatte videre alene.

Etterhvert gikk steinene over til å bli løpbare jord-stier i en frodig dal med store vann, fosser og beitende kuer. Nå snakker vi ekte nasjonalromantikk og Freia melkesjokolade nostalgi. Det siste stykket ned mot Gjendebu ble likevel litt langtrukkent og jeg var veldig glad da jeg kom igjennom porten på Gjendebu og kunne sette meg ned med matpakka, en flaske Cola og en nystekt vaffel på en benk utenfor hytta.

Jeg hadde mer å gå på og var ikke i tvil om at det ville gå greit å ta seg over til Memurubu samme dag. Turen opp Bukkelæget, en bratt og luftig tur med fantastisk utsikt, hadde jeg gledet meg skikkelig til. Jeg viste ikke helt hva som ventet meg for noen beskrev dette som en mye mer luftig opplevelse enn Besseggen, så det ga meg litt sommerfugler i magen da jeg la av sted fra Gjendebu.

Ut fra Gjendebu gikk det først på grusvei, videre inn på sti langs vannet og så begynte stigningen. Det tok ikke lang tid før pulsen føk i været og svetten rant der jeg peste oppover fjellsiden i varmen. Etter hvert kom det partier med enkel klyving og steder hvor stien ikke var bredere enn 20cm, men der var det kjetting og jeg følte meg ikke utrygg på noe som helst tidspunkt. Dette var en utrolig morsom strekning og jeg koste meg skikkelig der jeg kravlet og klatret oppover og utsikten jeg ble belønnet med var helt fantastisk. Man så utover det turkisgrønne Gjende-vannet og jeg var nesten i ekstase da jeg nådde toppen og så en herlig lettløpt sti som fulgte kanten av fjellsiden sånn at jeg kunne fortsette nyte denne herlige utsikten. Men stien ble etter hvert mindre og mindre tydelig og jeg begynte å lure på hvorfor det ikke var noen røde T-er her. Og når stien ble helt borte forstod jeg at jeg måtte ha gått feil et sted. Det fristet ikke å løpe tilbake, så jeg dro frem kartet og så at det burde være mulig å fortsette videre i samme retning og at jeg da ville komme inn på rød T-stien igjen. Før eller senere

Jeg hadde glemt hvor tungt det er å traske utenfor sti i fjellet. Lyng og fjellvegetasjon er energityver og dessuten måtte jeg flere ganger klyve litt eller vimse litt hit og dit for å finne en vei videre. Og nå så jeg mørke skyer trekke mot meg, lett buldring kunne høres i det fjerne og jeg begynte å bli litt småpanisk for at jeg skulle gå meg fast her oppe å få uvær med på kjøpet. Garmin hadde sagt takk for seg etter 32 kilometer, jeg hadde glemt å lade den før jeg dro ut fra Spiterstulen, så nå visste jeg ikke hvor langt jeg kunne forvente å ha igjen av turen heller. Men så kom jeg plutselig inn på stien igjen og fortet meg over den siste toppen før nedstigningen til Memurubu. Buldringen kom nærmere og jeg ble ivrig etter å komme meg ned fra fjellet. Det siste partiet ned fra Memurubu er bratt og med mye løs stein og jord. Jeg skled og tok meg for med baken og venstre hånd. Ikke spesielt behagelig, men jeg spratt opp på beina igjen og pilte nedover så fort det lot seg gjøre. Jeg var sliten da jeg nådde Memurubu og spiste en velfortjent is før jeg tok en kattevask i Gjende og tørket på en benk utenfor hytta men jeg kunne høre buldringen fra små lokale tordenbyger rundt om kring mens jeg ventet sultent på middagen.

Besseggen på sitt aller beste

(ca.14 km og 1100 høydemeter)

Jeg hadde ikke noe ønske om å oppleve køgåing over Besseggen, dessuten var det meldt fare for tordenbyger utover dagen og jeg bestemte meg for å starte tidlig og ikke bruke alt for lang tid over fjellet. Så fort frokosten var spist og matpakke var smurt satte jeg av sted oppover bakken fra Memurubu. Klokka var litt over 8 og flere hadde droppet frokosten på Memurubu og lagt av sted tidlig, sikkert av samme årsak som jeg ville nå Besseggen så tidlig som mulig, men jeg passerte dem raskt og hadde stien for meg selv da jeg nådde første skilt hvor beskjeden er «Om du har brukt over 2 timer for å komme hit, snu». Jeg hadde brukt 30 minutter og tenkte at dette skulle gå bra.

Jeg kom over en liten topp og så ned på et blått vann og stusset og tenkte at det jeg så foran meg var Besseggen. Ikke helt som jeg hadde forestilt meg og sånn det så ut på bilder, men jaja, det var vel her jeg skulle begynne å klatre da?…

Det krever et visst talent for å gå seg bort på vei opp Besseggen, men denne jenta er en mester i å miste stien, så da jeg stod på toppen av en knaus etter en liten klatreøkt og stusset over at det verken var noen røde T-er eller fotspor her hvor 40 000 mennesker tar seg over hvert eneste år, så jeg plutselig en løper langt der nede på en veldig tydelig sti. Da var det bare å klatre ned igjen og følge den veldig tydelig merkede T-stien videre over en ny topp og der så jeg Besseggen. Jeg hadde tatt igjen løperen som jeg hadde sett, han fylte vann i en flaske og tok seg en hvil også bestemte vi oss for å fortsette videre sammen. Han var fra Sverige og skulle løpe Stranda Fjord Trail til helgen og tok dette som en liten treningsøkt før løpet. Han fortalte at det var vanskelig å få trent i slikt terreng i Sverige og at fjell som dette ikke var hverdagskost for ham. Ikke for meg heller tenkte jeg da vi kravlet oppover Besseggen som bare ble brattere og vakrere jo høyere vi kom. Da vi var forbi det bratteste partiet var vi nødt til å sette oss ned et øyeblikk og bare nyte utsikten. For et fantastisk sted! Og vi hadde Besseggen helt for oss selv i strålende solskinn! Det er ikke mange forunt.

Etter det fortsatte vi opp til topps, og der venter ett flatt, steinete og ganske kjedelig parti i forhold til det man nettopp har fått oppleve. Det var først da vi begynte nedstigningen mot Gjendesheim at den ordentlig fine utsikten kom tilbake. Det var herlig å la beina gå av seg selv ned fra Veslefjellet. I hvert fall det første stykket. Så kom det noen mer bratte partier med litt klyving og løse steiner, men etter det var det bare å sette beina fri igjen og i løpet av kort tid stod jeg på samme sted som jeg hadde startet 4 dager tidligere.

Det var enda lenge igjen av dagen og etter å ha spist en velfortjent iskrem var jeg klar for en ny tur. Knutshøe fristet, men før jeg rakk å dra av sted begynte det å buldre lett. Jeg er glad jeg valgte å stå over turen til Knutshøe, for det ble skikkelig uvær med både lyn, torden og styrtregn noen få timer senere. Dessuten tror jeg beina hadde godt av å få hvile litt, for selv om jeg var tilbake på Gjendesheim var turen min i Jotunheimen på langt nær ferdig. Jeg hadde enda 3-4 dager med løping i fjellheimen foran meg. Nå måtte jeg bare bestemme meg for hvor eventyret skulle gå videre

Epilog; Om å løpe alene

Du skulle kanskje tro at det å dra av sted på en slik tur helt alene er ensomt, men på turen møtte jeg mange trivelige folk på hyttene og innimellom også på stiene. To svenske jenter som jeg møtte allerede første kvelden på Gjendesheim og som fulgte deler av samme rute som meg møtte jeg på tre av hyttene og da spiste vi middag og frokost sammen. De gangene jeg ikke spiste med dem hadde jeg alltid trivelig selskap til middag og frokost og hyggelige folk på sovesalene. Stemningen på hyttene er utrolig koselig, og det er lett å prate med folk. Jeg trives godt med å løpe på egenhånd, selv om det er hyggelig å ha selskap også, men jeg følte meg altså aldri ensom (i hvert fall ikke på en negativ måte. Noen ganger er det ganske godt å føle på det å være helt alene på toppen av et fjell)

Men det finnes organiserte turer for de som ønsker seg en mer sosial variant. Se for eksempel turen Runners World og DNT arrangerer i september her.

Og hvis du lurer på hvordan jeg forberedte meg til denne turen og hva jeg pakket med meg kan du lese innlegget mitt om Fastpacking for Dummies her.

Fastpacking for dummies

av Abelone Lyng

Kunsten å forflytte seg lett og raskt på sti og i terreng over flere dager.

Etter 7 dager, 200 kilometer, godt over 9000 høydemeter og utrolig mange «WOW!»-øyeblikk når Jotunheimen har vist seg fra sin aller vakreste side og utsiktene har vært helt magiske, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har blitt bitt av fastpacking basillen.

Men hva er egentlig fastpacking? Kort fortalt er fastpacking en blanding av løping og gåing med lett oppakning over flere dager. Ved å ha en lett sekk som inneholder alt man trenger for å kunne være på farten i flere dager åpner man opp for muligheten til å forflytte seg langt raskt og på denne måten kan man oppleve mer enn om man må tilbake til samme base hver kveld.

Jeg har jo gjort lignende ting før, den litt mer ekstreme varianten Beyond the Ultimate Ice Ultra som jeg gjennomførte i Februar i år hvor temperaturen var nede i -38 kuldegrader på det kaldeste (det eventyret kan du lese om her) og en 2 ½ dags tur rundt Lysefjorden i begynnelsen av Mai (og det kan du lese om her).

Men 7 dager på egenhånd fra hytte til hytte i den Norske fjellheimen sommerstid kan ikke sammenlignes helt med noe av det jeg har gjort før. Dette var en ren oppdagelsesferd med fokus på opplevelsen. Jeg ville se så mye som mulig på de 7 dagene jeg hadde til rådighet, samtidig løp jeg ikke løp og kunne derfor ta meg tid til å nyte omgivelsene, stoppe opp der jeg hadde lyst til å ta bilder, slå av en prat med folk og fe jeg møtte på stien. Jeg kunne styre etappene litt etter som hvordan kroppen føltes og ta avstikkere hvis jeg fikk lyst til å bestige ett ekstra fjell eller to på veien.

Den norske fjellheimen har et veldig godt utviklet stinett med mange overnattingsmuligheter takket være DNT. Det er mulig å drive med fastpacking uten å sove på hytter, men selv med ultralett telt og sovepose vil sekken bli betydelig tyngre, spesielt hvis du i tillegg skal ha med alt du trenger av mat. På denne turen la jeg opp til å ha så lett som mulig pakning ved at jeg sov på hytter hvor det enten var servering av mat eller hvor det var matlager sånn at jeg ikke trengte å bære med meg mer mat enn jeg trengte for hver etappe. For er det noe Ice Ultra lærte meg så er det at det er maten som veier mest. Da jeg løp det 5 dager lange selvforsynte løpet veide maten halvparten av den totale vekten av sekken. Nå bar jeg bare med meg en 3-4 skivers matpakke og en god del sjokolade mellom hyttene. Ofte var jeg innom en betjent hytte i løpet av etappen og nøt en vaffel overlastet med rømme og syltetøy og en Cola før jeg fortsatte videre. For det å få i seg nok næring når man er på farten flere dager i strekk er alfa omega.

«Du har jo ikke med deg noen ting!»

Jeg husker en episode den første dagen jeg løp i Jotunheimen. I et fjellpass med veldig mye stein møtte jeg på tre spreke damer godt oppe i årene. Jeg hilste og sa at «ja, her var det mye stein» og da lo de godt og sa at «dette er ingenting i forhold til hva det er borte ved Spiterstulen», før den ene damen sa forferdet at «men jenta mi! Du har jo ikke med deg noen ting!». Det var en varm dag og jeg hadde bare på meg shorts og t-skjorte og jeg kan forstå at de ble bekymret, for den bittelille 10L løpevesten min vitnet ikke om at jeg hadde med meg rare greiene på tur. Sannheten var at denne lille sekken, (som veide mellom 4 og 5kg gjennom turen ettersom hvor mye vann og hvor stor matpakke jeg hadde), inneholdt alt jeg trengte for et 7 dagers (eller enda lengre) hytte til hytte eventyr i fjellet selv om været skulle snu om og det ble vintertemperaturer eller om uhellet skulle være ute slik at jeg ville måtte plastre meg selv eller noen andre sammen.

4-5kg altså. Ja, det er helt sant.

Så hva hadde jeg med meg i sekken?

Når man fastpacker har hvert minste gram noe å si. Du tenker kanskje at 100gr fra eller til ikke spiller så stor rolle, men det er summen av alle disse 10, 20 50 grammene som gir utslag. For å kunne få til en så lett oppakning må man ha utstyr som veier så lite som mulig. Vesten min veier kun 345g. Og nesten alle klærne jeg hadde med meg var super lettvekts klær. Og jeg har bare med en av hver ting, bortsett fra sokker, da har jeg med et ekstra sett. Jeg bruker ull, ikke bare fordi det regulerer temperaturen best og er det helt klart tryggeste alternativet i fjellet hvor man kan bli overasket av snøstorm midt i juli måned, men også fordi ull holder seg rent og ikke lukter så ille selv om du bruker plaggene flere dager på rad. Løpeshortsen er ikke ull, men den var det bare å skylle opp ved behov. Den tørket jo raskt inne på DNT hyttene hvor det ofte er egne tørkerom.

Pakkeliste:

Inov-8 Race Ultra Pro 2in1 vest
Inov-8 softflaske a 500ml (1 stk)
Inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
Inov-8 Merino langermet og kortermet (Jeg brukte den kortermede hver dag, den langermede brukte jeg bare på kveldene i hyttene)
Ull sports BH fra Brynje
Inov-8 Race elite shorts (denne ble brukt hver dag)
Inov-8 All terrain pro mitt (superlette vind og vanntette votter)
To buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
Inov-8 Winter tights (jeg kunne godt ha byttet denne ut med Inov-8 watherproof race pants og spart noen ekstra gram, men denne buksa var fin og behagelig å bruke på hyttene om kvelden og ville ha holdt meg varm selv i en snøstorm)
Den gamle varianten av Inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
Inov-8 merino sokker (et par light, to par vanlig, brukte light når jeg løp og byttet til vanlig når jeg kom i hus)
Swix superundertøy bukse (just in case, denne ble ikke brukt en eneste gang)
Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
Ull underbukse fra Lindex (til camp)
Lakenpose i silke (lakenpose må man ha med når man sover på DNT hytter)
Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
Mobiltelefon (med appene Hjelp123, Norgeskart, DNT medlem og DNT hyttebetaling installert)
Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
Bankkort
Liten tube med solfaktor 30
Kart over Jotunheimen (jeg fikk utrolig nok bruk for det et par ganger, hvem skulle ha trodd det liksom?)
Ørepropper så jeg kunne høre på musikk og lydbok (gammeldags type med ledning, øretelefoner som må lades er ikke så praktisk på slike turer)
GoPro og selfiestick (ja, på en sånn tur tar jeg med meg team GoPro, selv om det fører til litt ekstra vekt)
Sjokolade (6stk, jeg handlet inn på tilbud før avreise og valgte å ha alle med meg i sekken fra start som nødproviant og ekstra motivasjon)
Matpakke som jeg smurte på hyttene hver morgen.

Ja, alt dette fikk jeg altså stappet ned i min 10L løpesekk med en vekt på 4-5kg (den ble lettere etter hvert som sjokoladen ble spist opp).

I tillegg hadde jeg en sekk stående på Gjendesheim med litt ekstra stæsj. Et ultralett turhåndkle, sjampo og et sett med klær til å reise i. Denne sekken kunne jeg klart meg uten, men det var samtidig deilig å kunne reise i andre klær til og fra Jotunheimen. Dessuten fikk jeg tatt en dusj da jeg var ferdig med runde nummer en og det var utrolig deilig. Men om jeg skulle gjort dette igjen hadde jeg droppet denne sekken fordi jeg da hadde stått friere til å avslutte på et annet sted enn Gjendesheim.

Det eneste jeg i ettertid har tenkt at jeg burde hatt med som jeg ikke hadde med var en dry-bag til å pakke klærne i. Det var ikke noe problem denne gangen siden regnet ikke kom før siste dagen, men om det hadde regnet hver dag hadde det vært tungvint å måtte tørke alle klær i sekken ved ankomst hver kveld. Og det å legge seg i en fuktig lakenpose om kvelden frister ikke veldig.

Bli en pro-pakker

Man blir ikke født med pakkeskills. Det er noe man lærer seg. For meg ble det en bratt læringskurve da jeg forberedte meg til Beyond the Ultimate Ice Ultra. For om det var noe jeg visste at jeg ikke var spesielt god til så var det nettopp det å pakke. Jeg hadde alltid med meg for mye av alt mulig og glemte viktige ting. Dessuten ble det bare stappet tilfeldig ned i sekken eller kofferten og om jeg skulle finne frem noe jeg trengte endte det gjerne med at jeg måtte ha alt ut av sekken i et virvar på gulvet for å finne det jeg lette etter.

En av de tingene jeg lærte av Ice Ultra var å ha kontroll på utstyret. Det å vite hva du har med og hvor du har det og det å pakke ting på en måte som sparer plass gjør alt mye enklere. Derfor har jeg to gjennomsiktige vanntett plast poser med zipp-lås med førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr liggende nederst i sekken. Det er lite sannsynlig at jeg får bruk for det, men skulle jeg trenge det vil det gå fort å dra det frem fra sekken selv om jeg har litt klær og mat liggende over. I en nødsituasjon vil jeg uansett begynne å kle på meg raskt for å unngå å bli kald, så det er logisk at klærne ligger over.

Over disse to posene har jeg lakenpose (tannbørste og ørepropper har jeg i mini plast poser inni lakenposebagen) og klær til camp. Og en gjennomsiktig pose med ladere. Dette er ting jeg ikke vil få bruk for når jeg løper. Over har jeg de klærne det er minst sannsynlig at jeg vil måtte ha på meg underveis og øverst ligger vind/vanntett jakke og dagens matpakke. Votter og buff har jeg i utvendige side-lommer på vesten. Det samme med vannflaske, kart, hodelykt og sjokolade. GoPro har jeg festet elegant i strikkene utenpå sekken. Jeg merker ikke at den er der, men den er likevel lett å ta frem og å feste på plass igjen når jeg kommer forbi et sted som bare skriker etter å bli fotografert.

Mitt tips er å alltid skrive liste over hva som må være med og hake av etter hvert som dette er lagt i sekken. Jeg synes også det hjelper å ta et bilde av alt som skal være med på turen, da ser jeg ofte lettere om det er noe som mangler eller noe som er unødvendig.

(Som du ser er det staver på dette bildet. De bestemte jeg meg for å droppe å ta med like vel og jeg savnet dem ikke et eneste øyeblikk).

Planlegging og fleksibilitet

Det lønner seg å ha en ide om hvor man skal løpe når man skal fastpacke. Det man i hvert fall er nødt til er å vite hvor man skal sove fra dag til dag og hvordan man kommer seg dit. Man kan godt dra på tur og ta ting litt på sparket, planlegge neste etappe fra dag til dag, men at man har bestemt seg før man drar ut om morgenen hva første delmål blir er lurt. Spesielt når man løper alene er det å si ifra hvor man har tenkt seg viktig. Om noe skulle skje underveis vil det gjøre det enklere hvis folk må ut å lete etter deg. Så si ifra hvor du skal og gjerne også om det er dekning eller ikke stedet du skal (om du vet det, eller spør de på DNT hyttene, de vet).

Under mitt 7 dager lange eventyr i Jotunheimen hadde jeg lagt opp flere alternativer som jeg kunne sjonglere mellom etter hvordan værmeldingen så ut. Jeg valgte å korte ned den første runden og å ta noen lengre etapper enn planlagt de første dagene for å komme over Besseggen på en finværs dag. Derfor fikk jeg tid til en runde nummer to i Jotunheimen og denne tok jeg litt mer på sparket med planlegging av neste dag først da jeg kom frem til hytten jeg skulle sove på den natten. Da satt jeg med kart og rådførte meg med vertskapet på hyttene og værmeldinga. Begge variantene var morsomme, men uansett hva man går for så er det lurt å ha gjort seg litt kjent med området på forhånd. Hva slags terreng venter? Er det betjente eller ubetjente hytter på ruten? Hvilke distanser er det snakk om? Har man noen alternativer om været plutselig skulle snu om eller man går på en smell og ikke er klar for den planlagte 30km etappen akkurat den dagen? Finnes det noen kule steder man bør stikke innom på veien? En fjelltopp man har lyst til å bestige? Om du skal opp på noen av fjelltoppene på veien anbefaler jeg at man har sjekket litt ut hvordan det er å bestige det aktuelle fjellet før du setter i gang. Det kan nemlig se mye lettere ut enn det er og før du vet ordet av det kan du ha gått deg fast. På hyttene i Jotunheimen er det en bok som heter Norges Fjelltopper over 2000 meter, i denne finner du beskrivelse av hvordan de forskjellige fjellene nås og vanskelighetsgrad. Les i den før du begir deg av sted opp en høy topp.

Fjellvettregel 3 og 4

Været i fjellet skal man ha respekt for. På kort tid kan en blå sommerhimmel med temperaturer opp mot 25 varmegrader skifte til uvær. Snø og slutt midt på sommeren forekommer også og tåke kan gjøre en ellers enkel strekning til et mareritt. Så sjekk værmeldingen før du legger av sted og sjekk gjerne flere ganger om dagen hvis du har dekning. Jeg er opplært til at hvis man har to forskjellige værmeldinger så skal man alltid ta utgangspunkt i den dårligste. Men lytt til kjentfolk på hyttene. Vertskapet på DNT hyttene har mye erfaring fra området og de var klare på at de kun fulgte yr.no og ikke storm.no sin værmelding rett og slett fordi de etter flere års erfaring hadde sett at det var yr.no som var best på å spå været i dette aktuelle området. Men selv om værmeldingen virker lovende så er været i fjellet ofte veldig lokalt og du kan bli overasket av en regnbyge eller tordenvær selv om det ikke har stått noe om det på yr.no. Så bruk øynene og se på skyene. Ser det ut som om det er skumle skyer på vei og du skal over en fjelltopp akkurat da er det kanskje en ide å følge litt ekstra godt med.

Sko deg for eventyr

Hvilke sko man bør velge henger sammen med hva man selv foretrekker og hvilket terreng man skal igjennom. Et tips er likevel å sørge for at skoene har litt ekstra plass for føttene hovner gjerne litt opp etter hvert på en slik tur. At skoene er behagelige er viktig og du bør ikke gå for sko som tidligere har gitt deg gnagsår. Jeg løp med noen sko jeg har testet som lanseres i Norge 15.august. Jeg kan røpe at disse var helt perfekte for å løpe mange dager i strekk i det terrenget Jotunheimen har å by på og selv etter 200 kilometer på steinete stier og steinur hadde føttene det helt bra. Ingen gnagsår, ingen ømme tær eller knær. Men uansett hva du går for så bør det være sko du er komfortabel med og som du vet at du kan løpe med over lengre perioder uten å gi deg vondter. Løp ikke av sted i helt nye og ukjente sko på en tur som dette.

Og sjekk føttene hver kveld. Skyll føttene i dusjen eller ta et iskaldt fotbad i nærmeste bekk eller fjellvann og se etter tegn på begynnende gnagsår. Det er lettere å forebygge enn å behandle.

Hva venter du på?

Norge er fult av eventyrlige fastpacking destinasjoner. UT.no har mange spennende turforslag og ofte kan man slå sammen to eller tre etapper når man fastpacker. Om du ikke føler deg trygg på å legge ut på egenhånd, eller om du ønsker deg en mer sosial variant så ha DNT og Runners World Norge organiserte fastpackingturer hvor alt er tilrettelagt for en løpetur utenom det vanlige i fantastisk norsk natur. Dette er kanskje det tryggeste hvis du er newbie fastpacker for da har man med folk som er godt kjent i området og man vil nok kunne samle mye erfaring fra en slik tur. Du kan lese mer om disse turene her.

Jeg for min del er sulten på flere slike turer og har allerede begynt å planlegge mitt neste fastpacking eventyr som jeg legger ut på ganske snart.

Og folkens, dette var et generelt innlegg om fastpacking så det vil komme to til innlegg om turen min i Jotunheimen. Da vil jeg beskrive ruten og dele noen av opplevelsene mine. Så stay tuned.

Blefjells Beste: tøffere enn man skulle tro

av Abelone Lyng

Da jeg løp Blefjells beste 21km i fjor lovet jeg meg selv å komme tilbake for å løpe den 57km Troll-løypa. Den vakre naturen og den utrolig trivelige stemningen på løpet i kombinasjon med at løpet er utrolig bra organisert gjorde at dette var et løp jeg ville tilbake til.

Jeg var ute litt i siste liten denne gangen også. Hadde avventet fordi jeg var usikker på om kroppen var helt klar for et nytt ultraløp enda, men etter to nesten helt løpefrie uker kjentes det ut som om kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og Blefjells Beste er jo tross alt «bare» 57 kilometer. Og 2000 høydemeter. Det burde gå greit tenkte jeg. Selv om jeg hadde vært litt plaget av en lett sommerforkjølelse de siste dagene.

Om jeg var blitt litt blind for distanser? Å ja, det kan jeg skrive under på! Og det fikk jeg merke veldig godt på dette løpet.

For siden jeg nå tenkte på dette som et ganske snilt ultraløp, ikke kjempe langt og med en relativt snill mengde høydemetre så tok jeg rett og slett litt lett på det. Det høres kanskje litt blærete ut at jeg tenker «bare» om en slik distanse, men det er en helt naturlig psykisk reaksjon og noe jeg vet mange ultraløpere sliter litt med. For etterhvert som man har klart å gjennomføre lengre og lengre løp får man nye referanser og når man sammenligner med andre lengre og brattere løp man har klart å gjennomføre er det lett å gå i den fella hvor man tenker at «det er jo bare».

Så jeg tok altså litt lett på det. Pakket sekken min to dager før, rasket sammen det jeg hadde av gels og annen næring liggende. Elektrolytter, koffein, karbohydrater. Sjekket værmeldingen og var litt i stuss om hva jeg skulle ha på meg (for været i fjellet har jeg fremdeles stor respekt for etter lærepengen jeg fikk under Sans Senja skyrace i fjor).

Men sånn bortsett fra det så jeg ikke så nøye på løypeprofilen. Jeg hadde jo løpt omtrent 1/3 av løypa før og hadde en viss peiling på hva som ventet meg og tenkte at jeg burde være i mål på en sånn ca 7,5t da jeg sammenlignet med hva jeg løp Ultra Birken på tidligere i år.

Heldigvis hadde Heidi og Sylvain tatt ut kart, løypeprofil og fjorårets vinnertider og da vi satt fredag kveld og gjorde noen siste forberedelser gikk det opp for meg at jeg måtte forvente en mye lengre dag ute i fjellet enn hva jeg hadde forestilt meg. For vinnertiden i dameklassen i fjor var på litt over 8t og det var et par særdeles gode løpere som kom inn som nummer 1 og 2 i fjor. Det tydet på en mye mer krevende løype enn jeg hadde forventet og at jeg trolig ville bruke nærmere 9 timer på turen.

Jeg smurte meg i hvert fall en litt større niste enn jeg hadde planlagt og da jeg stod på startstreken morgenen etterpå lovet jeg meg selv at jeg skulle ta det rolig i starten. Ikke la meg rive med av de raskeste løperne, men spare litt på kruttet.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Det løftet brøt jeg så fort starten gikk og jeg la i vei i en, som vanlig, alt for høy fart over stokk og stein og myr og allerede etter 3 kilometer var jeg skikkelig andpusten. Jeg følte meg rett og slett utslitt. Det lover kanskje ikke så veldig godt når du har 54 kilometer igjen og ikke en gang har begynt på den første skikkelige stigningen.

Fra å ha ligget som dame nummer to ble jeg nå forbiløpt av tre damer ganske raskt. Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å ha sjans til å holde følge med noen av dem i dag. For i dag kom til å bli en sånn dag hvor det viktigste var å klare å gjennomføre. Jeg peste meg opp på de første toppene. Utsikten var ikke noe å skryte av på dette tidspunktet på grunn av tåke.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Men tåke trenger ikke å være negativt, for denne tåken gjorde landskapet jeg løp i ekstra spennende. Litt mystisk på en måte. Og da jeg kom opp på toppen hvor jeg vet at utsikten er helt fantastisk så ble jeg ikke skuffet over å ikke få oppleve samme utsikten som jeg hadde fått der året før. For her oppe skinte solen igjennom tåka på en måte som ga et helt spesielt vakkert lys. Nesten overnaturlig vakkert. Her oppe på toppen føltes kroppen litt bedre ut en den hadde gjort etter de første 3 kilometerne. Første stigning var gjennomført og beina kunne løpe fritt over fjellet. Litt kronglete terreng her og der, men det gikk an å løpe og det utnyttet jeg. Det blåste friskt oppe på fjellet, herlig kjølende etter en lang og slitsom motbakke som hadde fått temperaturen til å stige godt. Jeg kom på at jeg burde få i meg litt næring, kanskje litt sent, men jeg synes ofte det er mer krevende å få i meg mat i oppoverbakker.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

På vei ned fra fjellet fylte jeg vann i en av bekkene. Siden dette var et løp helt uten drikkestasjoner var jeg redd for å gå tom for vann underveis. Jeg vurderte å stramme skolissene litt, for jeg hadde kjent litt på at foten gled i skoen, men så løp det noen forbi meg og da våknet konkurranseinstinktet mitt litt og jeg tok opp jakten. Det gikk bratt nedover på teknisk sti og på vei ned klarte jeg å tråkke skikkelig over. Jeg var nedi med armene og det gjorde så vondt at jeg et øyeblitt var usikker på om jeg ville bli nødt til å bryte løpet. Men jeg gjorde som jeg pleier på løp, fortsatte bare videre uten å kjenne for mye etter. For jeg har erfart at det som regel går seg til etter en liten stund. Det gjorde det også denne gangen, men nå stoppet jeg opp og tok meg tid til å knytte lissene skikkelig.

Og her er et lite tips: løper man et ultraløp og kjenner at det er noe som ikke kjennes helt riktig ut (stein i skoen, for stramt eller for løst knyttede skolisser, truger som er festet litt feil) så ta deg tid til å stoppe opp å fikse det før skaden har skjedd. Helt basic ultraløperkunnskap som tydeligvis har litt vanskelig for å sette seg skikkelig hos meg.

Jeg tok meg samtidig tid til å dytte i meg litt næring og så fortsatte jeg ferden nedover fjellet.

Jeg skal innrømme at jeg vurderte å bryte da jeg kom dit hvor 21 kilometeren og 57 kilometeren skiller lag. For jeg viste at det ikke ville komme noen muligheter til å bryte senere i løpet. Ankelen min kjentes ikke helt super ut, men det var heller ikke så ille at jeg ikke kunne løpe. Jeg måtte bare ta det litt ekstra forsiktig der det var litt kronglete terreng.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Noe som jeg etter hvert forstod var nesten hele tiden. Det var få partier som jeg kan definere som lettløpte på i dette løpet.

Selv om det føltes ut som om jeg gikk i sneglefart opp mot neste topp så tok jeg til min overraskelse igjen noen løpere på veien. Motivasjonen min for å holde tempoet var likevel ikke å løpe forbi folk denne dagen, nei, det var nok heller å løpe så fort at jeg unngikk å løpe for lenge i regnværet som var meldt utover ettermiddagen. Jeg bryr meg ellers lite om regn, for regn er jo egentlig ganske fint løpevær, men det kan gjøre løping i fjellet litt mer krevende. Det blir glatt og gjørmete og her var det flere bratte partier som jeg så for meg kom til å være mindre hyggelige å ta seg igjennom etter noen timer med regn. I tillegg kjente jeg at jeg var redd for at det skulle bli tordenvær. Noen av skyene rundt meg på vei opp mot det høyeste punktet var faretruende mørke. Kall meg gjerne pinglete, men jeg trives best innendørs når det lyner og tordner.

Jeg kom forbi de to steinene. Historien bak dem husket jeg ikke, men jeg husket at det var noe med å gå imellom dem. Så det gjorde jeg da. Det er forresten ikke ofte jeg tar meg tid til å ta bilder underveis i løp, men denne dagen gikk det uansett så langsomt at jeg like gjerne kunne ta meg tid til å knipse et bilde.

Før jeg nådde toppen møtte jeg på en annen løper som så sliten ut. Etter å ha løpt alene en stund i fjellet var det hyggelig å ha litt selskap igjen. Vi var begge enige om at dette fjellet var seigt. Han fortalte meg at han sleit litt med å få ned maten nå og det minnet meg på at jeg ikke hadde spist så alt for mye selv heller. Jeg fant frem noen koffein-jellybeans og delte med ham. De er kanskje litt lettere å få ned sa jeg. En halv brødskive gikk også ned med tvang. Jeg visste at jeg hadde fått i meg alt for lite mat og at dette sikkert hadde noe av skylden for at det føltes ekstra tung nå.

Men litt mat fikk beina i gang igjen og når jeg kom i gang så forsvant min nye løpekamerat bak meg.

På toppen av fjellet ventet en fantastisk panoramautsikt på meg. Nå som tåken var borte kunne Gaustadtoppen og en drøss av andre topper som jeg ikke vet navnet på sees i det fjerne. Det blåste friskt og det var rett før jeg vurderte å dra på meg jakken min, men så begynte nedoverbakken og da kom jeg litt i le igjen. Det føltes ut som om det tok like lang tid å komme ned den bakken som det hadde gjort å komme opp på den andre siden av fjellet. Jeg var redd for å tråkke over igjen og tok ingen sjanser og ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg ned det bratte partiet ble jeg tatt igjen av han jeg hadde løpt sammen med tidligere så da fikk jeg litt selskap igjen.

Det var ikke mye hvile å få i disse nedoverbakkene og jeg beklaget meg for følget mitt at jeg kanskje virket litt mutt i dag siden jeg hele tiden måtte konsentrere meg om hvor jeg plasserte føttene mine. Han svarte at han hadde det på samme måte, så da gjorde det ikke så mye. Og så var vi plutselig tre løpere, for nå hadde en av gutta jeg hadde blitt kjent med kvelden før på Solum gård tatt oss igjen. Vi holdt følge hele veien ned til der det ble mer løpbart igjen rundt kilometer 40. Her var det en av gutta som nevnte at det vistnokk var dette partiet som kunne oppleves som litt tungt, men det var det siste jeg hørte av praten deres før jeg så dem i mål et par timer senere.

For nå fikk beina mine liv igjen og nå gikk det lettere enn det hadde gjort noen gang tidligere denne dagen. Først litt oppover på sti før det bar ut i terrenget. Det gikk jevnt nedover og mange steder kunne jeg bare la beina gå av seg selv igjennom lyng og myr. Det myke terrenget føltes helt nydelig å løpe i og det vakre myrlandskapet dro fokuset mitt vekk fra at jeg følte meg sliten og lei. Med den farten jeg hadde nå virket ikke mål så langt unna og jeg øynet en mulighet for å komme i mål på under 9 timer.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Selv om det hadde regnet en del det siste døgnet var myrene lette å løpe i. Litt våt på sokkene ble jeg jo, men det gjorde meg ingen ting.

Sånn inntil jeg plutselig stod med myr opp til rumpa. Jeg hadde løpt rett oppi et myrhull og da jeg prøvde å løfte det ene beinet merket jeg at jeg ble sugd enda lengre ned. Lettere panisk grep jeg tak i en busk ved siden av meg og dro meg selv opp mens jeg ba en stille bønn om at begge skoene ble med opp. Da jeg hadde kommet meg opp av hullet smilte jeg litt av hele situasjone. Det må ha sett fryktelig komisk ut. Og hvor er fotografen når man virkelig trenger ham?

De siste 10 kilometerne var tunge. Nå begynte det å regne skikkelig og jeg var sulten, sliten og lei. Gels fristet ikke, det gjorde heller ikke den halvspiste og våte brødskiven som var igjen. Jeg ville bare i mål hvor jeg kunne spise pølser og chips og drikke mengder med cola. Jeg hadde fremdeles litt fart i beina og så for meg at det ikke ville ta stort mer enn en time før jeg var i mål, så jeg brydde meg ikke om å få i meg noe mer mat.

Da jeg kom ut på veien det siste stykket inn mot mål ble jeg tatt igjen av to løpere. De sa at jeg fikk henge på om jeg ville inn på under 9 timer. Jeg tenkte at det var greit med litt drahjel og prøvde å holde følge med dem et stykke.

Men så, da det var 3 kilometer igjen møtte jeg den berømte veggen hardere enn et magaplask fra 10 meter’n.

Det sa bare helt stopp. Jeg sjanglet videre. En fot foran den andre. Plutselig føltes mål uendelig langt borte. Da det var en kilometer igjen hørte jeg en bil som tutet og ut av bilen spratt Øyvind og Heidi fra Bøler. Jeg ble så glad for å se dem, men hadde ikke overskudd til å vise dem det. Jeg subbet fremover, (det må ha sett skikkelig stusselig ut), men med disse to sprudlende og blide klubbvennene mine som motivatorer klarte jeg å karre meg i mål med et smil rundt munnen.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Etter noen pølser, litt buljong, sjokolade, chips og mange glass med Cola følte jeg meg ikke så verst.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Jeg fikk pratet litt med noen av de andre løperne, men siden været i år ikke innbød like mye til å henge i målområdet for å heie inn de andre løperne som det hadde gjort året før så tok det ikke lang tid før jeg satt i bilen på vei tilbake til Solum gård. Heidi hadde satt ny løyperekord på 21 kilometeren og Øyvind som aldri har løpt noe terrengløp før kom på 4 plass i et sterkt startfelt. Så det er håp for de som er hardbarka asfaltløpere også

Så takk til arrangøren for et helt supert velorganisert løp på dette fantastiske stedet. At Blefjells Beste arrangeres med start og mål på Monas (Løpsleders) hytte er også med på å gjøre dette løpet til noe helt eget. Og et lite tips er å ikke drøye så lenge med å melde seg på, for det er begrenset med plasser på dette løpet. Jeg kan også anbefale overnatting på Solum gård fra fredag til søndag. Det er så hyggelig å spise middag med de andre løperne der og man blir kjent med mange nye trivelige folk. Hans Ole og Kine sørger for at alle har det tipptopp under oppholdet og maten er ordentlig god og garantert kortreist (du får sannsynligvis servert elg som er skutt fra kjøkkenvinduet neste år også).

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Også kan du bruke søndagen på å ta en restitusjonstur til Juvfossen… 100% verdt det!

Løp

Icebug Xperience West Coast Trail 2019

Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde

På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

Fastpacking for dummies

Blefjells Beste: tøffere enn man skulle tro

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no

Icebug Xperience West Coast Trail 2019

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde

På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

Fastpacking for dummies

Blefjells Beste: tøffere enn man skulle tro

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no