Hvordan trener jeg i en hektisk hverdag?


I den lille presentasjonen min under bildet her på bloggen har jeg skrevet at man får til å trene hvis man vil til tross for all verdens tidsklemme. Det hørtes jo veldig lett ut! Hvorfor heter det tidsklemme da? Måtte le litt for meg selv når jeg leste det på nytt. Det er jo litt av en kabal avogtil, og det er veldig individuelt hvordan man løser det. Jeg har knekt koden som passer for meg.

Noen ganger drømmer jeg om å trene mer strukturert, men det blir foreløpig med drømmen. Jeg har barn som er aktive, og en mann som er mye på reisefot. Jeg er opptatt av å tilrettelegge slik at min trening går minst mulig utover tiden med barna. Heldigvis får jeg det til å passe mange dager i uka grunnet perfekt avstand til jobben. Jeg bruker veien til jobb for alt den er verdt, og løper ofte. Noen ganger varierer jeg med sykling. Jeg står opp før hanen galer for å få med meg intervalltrening på treningssenter før jobb. Jeg er litt allergisk mot tredemøller. Jeg liker best å løpe ute, men på intervalltimer sammen med andre digger jeg derimot tredemøllen, og det har helt klart ført til at jeg har trent mye mer intervaller. Noen morgener er forbeholdt styrketrening.

Min løpetur hjem fra jobb går gjennom Frognerparken … 

Skal jeg løpe lengre turer skjer det oftest i helgene. Nå som skiføret er perfekt avlaster jeg gjerne løpebena med noen skiturer. I 2017 fikk jeg virkelig kjenne på kroppen at den ble utsatt for mye belastning, og det var ikke moro. Jeg har testet ut yoga for å kunne strekke, tøye og bøye mer. Der svikter jeg nemlig altfor mye. Tidligere var jeg skrudd sammen slik at hvis jeg ikke hadde høy puls når jeg gikk ut fra et treningssenter, så var det ikke verdt det. For noe tull!   

Man kommer til et punkt hvor man må jobbe enda hardere for å nå nye mål og personlige rekorder. Det hadde kanskje vært lettere å nå med strukturert trening, men foreløpig så får jeg satse på at mengdetrening og variert trening hjelper meg godt på veien. Jeg konkurrerer stadig med meg selv, og ønsker alltid å oppnå bedre tider i løpeskoene.

… langs Akerselven … 

Kom over et «minne» på Facebook denne uka hvor jeg i 2010 hadde skrevet: «Er så fornøyd med å ha gått hjem fra jobben to dager denne uka. Man får ta den trimmen man får!» … Jeg kan trygt si at pipa har fått en annen lyd nå. Nå er jeg mye mer kravstor på treningstid, men det passet for meg den gangen. Jeg hadde en 1-åring.

Jeg har løpt i dag på herlig snøføre! Beste energipåfyll 🙂 #høgepålivet      

I neste innlegg vil jeg dele et maratonminne. Følg med! Jeg ser også frem mot nye mål jeg kan dele. Jeg gleder meg til et nytt år med mange løp. Noen av dem er Sentrumsløpet, KK mila, Oslo Maraton (Halv) og Valencia Maraton (Hel). Det blir flere. Jeg lover!

Jeg har forresten en ambisjon for 2018: Jeg vil trene mer i skogen! Jeg trener allerede mye på «highwayen» i marka, men i år skal jeg mer ut i terrenget.

Hvordan ser din treningshverdag ut? 

Maria 🙂 

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Hva skjedde med deg, Maria?


Jeg har ikke alltid vært sporty. I barndommen var det kun musikk som gjaldt, og jeg likte ikke gym. Jeg var redd for ballen, hoppet ikke høyt og løp ikke fort. Det var ofte tryggest å glemme gymbagen.

Jeg er egentlig sørlandsjente, men har bodd i Oslo over halve livet. De som kjenner meg i Oslo ser jo at jeg med tiden har brukt mer og mer tid på trening og løper fortere, men de vet kanskje ikke på samme måte som de er der hjemme hvor usporty jeg egentlig var. Derfor var det litt morsomt når jeg var hjemme i sommer etter altfor lang tid at en av mine barndsomsvenninner sa til meg: Tenk at du har løpt maraton Maria. Det hadde jeg aldri trodd. Pappa (som har fått utdelt både sporty og musikalske evner) synes også det er ganske utrolig, men veldig moro.


Jeg var wannabe-sporty i mange år, og inngikk et støttemedlemsskap med SATS allerede i 1997. Jeg slet ikke ut medlemsskortet, men brukte det sporadisk. Etter at jeg traff mannen min skjedde det noe. Vi begynte å gå turer og sykle masse sammen både i byen og naturen. Han skal nok ha den aller største takken for at jeg er der jeg er i dag, men han hadde nok ikke regnet med at jeg skulle løpe fra han. Han vinner i mye annet da. Sykling, ski og til og med matlaging.


Før man kommer over en berømt løpekneik er det lett å hate å løpe. Det gjorde også jeg. Kneiken kom jeg over da jeg stadig løp hit jeg bor nå for å følge byggeprosessen på leilighetene. Da hadde jeg et mål. Plutselig så jeg at jeg løp den turen fortere og fortere. En god venninne spurte om jeg ville være med å løpe Jentebølgen i 2010, og bare det å få et startnummer på brystet gjorde noe med meg. Det var jo helt adrenalinkick fra første stund, og utrolig moro. Deretter startet løpeeventyret.


Det var Sentrumsløpet, det var KK mila og det var Iform-løpet. Mange 10 km løp hvor det var høy progresjon ganske raskt. Maraton var ikke noe jeg tenkte på. Det er for tidkrevende for meg som småbarnsmor tenkte jeg, men i 2015 ble jeg utfordret av en kamerat som hadde en ekstra billett til maraton i Berlin som jeg kunne få. Han traff meg på riktig tidspunkt for akkurat da satt jeg med et godt glass rødvin på skitur i Alpene. Det var lett å si ja.
Mannen min fikk også billett, og maraton i Berlin var en eneste stor drøm. For en stemning og for en folkefest. Vi var godt forberedt, og gjorde et godt løp.
Deretter har det blitt to maraton til i Oslo og Reykjavik. Foreløpig rekord er i Oslo med tiden 3.35. Det har blitt flere halvmaraton, og bøttevis med 10 km løp. Det store målet i 2018 er maraton i Valencia 2. desember. Jeg gleder meg som et barn på julaften.
Jeg er også utrolig heldig for jeg har noen likesinnede venninner. Nina, som dro meg med på Jentebølgen første gang og jeg har klart å smitte flere med løpegleden vår, og nå er vi plutselig en hel gjeng. Vi kaller oss #høgepålivet (på Stavangerdialekt for den som måtte lure) fordi det beskriver så godt akkurat hvordan vi føler oss etter et gjennomført løp eller treningsøkt. Vi har samme hovedfilosofi om å ta vare på helsa vår. Vi gjør det på ulike måter, men det er løping som er den store fellesnevneren. Vi er på ulike nivå, men vi feirer våre individuelle seire og hverandre. Jeg er utrolig stolt av denne gjengen, og håper dere gleder dere til å høre litt om de også – for de er en stor del av meg.
Jeg gleder meg til å dele min løpeglede med deg videre, og håper jeg kan være til inspirasjon for andre som har lyst til å begynne å løpe. Det er aldri for sent!

Ukategorisert