Hvordan skaffe support til sprø ultraløp – 10 tips


Visste du at det å ha god support under et løp kan få deg til å yte 10% bedre? Eller, kanskje ikke nøyaktig 10%, men i følge Liss Vallestrands teori bør god support kunne få henne til å løpe 20km lenger på årets Bislet 24 som går av stablen i morgen.

Det at god support øker sjansen for at man presterer bedre er faktisk bevist. Forskning viser at fotballag som spiller på hjemmebane har større vinnersannsynlighet enn når de spiller på bortebane, ikke fordi de spiller i kjente omgivelser, men på grunn av at de som oftest har bedre support når de spiller på hjemmebane. Og hvorfor skal det ikke funke for løpere når det funker for fotballspillere?

Men det å finne folk som er villige til å bruke en hel dag og kanskje også natt på å kjøre rundt og stå klar med fulle drikkeflasker og løpermat, som gjør alt for at du skal ha et bra løp, som trøster når du trenger det, maser på at du skal spise, holder oversikt over hva du har fått i deg av drikke og være fullastet av positivitet den korte stunden dere sees før du løper av sted videre er ikke alltid like enkelt. Derfor har jeg samlet noen gode tips til hvordan man skaffer seg god support.

 

1: Gi familien din en «Team Experience» i julegave

«I stedet for julegaver så har jeg lyst til at vi gjør noe sammen som familie til neste år. Hva med å ta en tur til Skottland i juni, si rundt den 20-21, også kan vi ha noen skikkelige kvalitetsdager sammen. Oi, sett på maken! Det går jo et ultraløp langs den der historiske Hadrian’s wall akkurat da… Det burde vi få med oss! Hva om jeg løper løpet også kan dere møte meg med litt mat og sånt noen steder? Det er jo en super måte å få sett den muren p养.

Du skjønner tegninga? Jeg vet om flere som har engasjert familien sin skikkelig sånn at de stiller opp på det ene løpet etter det andre. Frank Løke har en far som kjører ham hit og dit i Norge i en bobil når han skal løpe løp og en annen venninne av meg drar med seg familien sin på diverse ekstrem triatlon rundt om i verden.

 

Og her er et bilde fra da jeg løp i Cape Town i fjor og ble pacet av moren min (som straks blir 75 år), et par meter den siste strekningen inn mot mål. 

2: Gi bort en support opplevelse i bursdagsgave

Har du lyst til å løpe et ultraløp, men vil ha noen som kan være mental støtte før løpet og ta deg imot med Cola og mat og masse god omsorg etter målgang? Meld på en av beste venn(inn)ene dine på en av de kortere distansene og si at det er årets bursdagsgave.

Sara, redaktør i Runner’s World Norge, fikk startnummer til Stranda Fjord Trail Race 25km i bursdagspresang av en venninne som skal løpe Stranda Fjord Trail Race 100km i august. Smart tenkt Natasha! Og du Sara, jeg blir veldig glad om du kan være litt support for meg også ved målgang på Stranda 100km. Jeg vil helst ha Cola eller ingefærøl, gjerne litt lakris og en god klem når jeg kommer i mål…

 

3: Få deg en kjæreste som digger å være support

Jeg kjenner noen løpere som får utrolig mye støtte fra kjærester og ektefeller. Support kjærester som kjører fra sjekkpunkt til sjekkpunkt bare for å fylle flaskene deres, gi dem den maten de har lyst på, tar imot litt «bad ultra runner mood» og gir masse kjærlighet og oppmuntring, alt i løpet av noen få minutter før løperen løper av sted videre og support kjæresten kjører av sted til neste sjekkpunkt. Hvis du synes det høres kjekt ut å ha en sånn kjæreste så bør du lete etter personer med følgende kvalifikasjoner:

  • Bør ha førerkort
  • Er over middels interessert i detaljer (må vite forskjell på samtlige sportsdrikker på markedet og vite hva løperen kommer til å trenge av mat og drikke på de forskjellige stadiene av løpet)
  • Er strukturert og klarer å holde et til tider stramt tidsskjema
  • Er positiv (selv når løperen er i sitt minst sjarmerende humør)
  • Er fleksibel (må kunne håndtere uventede situasjoner av alle slag)
  • Har god utholdenhet (bør kunne holde seg våken og sane minst like lenge som du er ute og løper)
  • Ikke er løper selv, eller i hvert fall ikke ha ønske om å løpe de samme løpene som deg
  • Være av den oppfatning at det å bruke noen uker av ferien sin på å være høyt oppe i fjellene på Tenerife, Alpene, Etiopia eller i  eller annet relativt øde sted  godt  oppe i høyden er helt supert (sånn at du får høydetrening)
  • Bør kunne håndtere et kamera, eller i hvert fall ta dugelige målgangsbilder med mobiltelefonen

By the way, om du vet om en sånn person som er singel så gi ham nummeret mitt…

 

4: Ta godt vare på de skadede løpevenene dine

Man har alltid en løpevenn som er skadet. Og alle som har vært skadet vet hvor fælt det er å være skadet. Derfor bør man ta litt ekstra godt vare på løpekompiser som er skadet. Gi omsorg, oppmuntring, gode råd om du har noen… Vær en god venn rett og slett. Og tilbake får du kanskje en skadet løper som får lyst til å være support for deg når du skal løpe et løp. Det fine med å ha en som er løper selv som support er at løpere vet hva løpere trenger og du trenger som regel ikke å forklare opplegget sånn veldig i detalj. Og kanskje er dette et løp som den skadde løperen ønsker å løpe selv en gang i fremtiden, og da er det å være support en fin måte å bli kjent med løypa på. Vinn-vinn!

 

5: Bli venn med fotografen

Ok, dette er kanskje ikke den beste supporteren, for fotografene er ute i løypa for å ta bilder og sørge for at du får et kult bilde som beviser at du faktisk løp det der sprø ultraløpet. Men det er alltid hyggelig å møte på folk du kjenner når du er på vei opp en monsterbakke eller når du virkelig må grave dypt for å finne krefter til de siste 10 kilometerne inn til mål. Da kan noen oppmuntrende ord og litt varme og omtanke ha mye å si. Da jeg løp Ice Ultra i fjor klarte media teamet Mikkel og Ryan alltid, (bortsett fra da jeg møtte dem 500m fra mål på dag 4), å få meg til å smile. Det samme gjelder for Sylvain og Ian som, selv om de kanskje ikke er klar over det, har gitt meg det lille ekstra mentale dyttet jeg trengte for å bikke over fra «jeg føler meg skikkelig miserabel» til «hey, dette fikser jeg!».

 

6: Bli venn med Crewet

På Ice Ultra var det et fantastisk crew som bestod av løpsorganisatorene, Exile medics og et team av samer som lever i området. Jeg kunne snakke norsk med samene og fikk mye oppmuntring og råd fra dem under løpet. Jeg husker at de lo godt da jeg dro frem en pose solbærtoddy på et sjekkpunkt «ja, solbærtoddy må man ha» sa en av dem, og da svarte jeg at det eneste jeg manglet nå for at alt skulle være perfekt var en kanelbulla. Og dette er egentlig en hemmlighet, for Ice Ultra er et self support løp, men på det siste sjekkpunktet på dag to fikk jeg en kvart kanelbulla av den samme samen. Jeg tuller ikke når jeg sier at det gjorde hele forskjellen da jeg løp de siste 10 kilometerne i sprengkulda den dagen.

 

7: Kjøp deg support

Noen av løpe coachene er flinke til å stille opp på de største eventene. Så om du allerede har en løpe Coach, hør med personen om det er noen mulighet for å få litt ekstra oppbakking på årets viktigste løp. Sånt bør planlegges i litt god tid for de har gjerne mye på agendaen sin, så ikke tenkt på dette som en «i siste liten» -løsning når du plutselig kommer på at du kanskje burde hatt noen til å gi deg support når du skal løpe rundt i ring på Bislet i morgen…

 

8: Meld deg inn i et idrettslag eller klubb

Det å være med i en klubb kan gi mye god støtte før, under og etter løp. Jeg har vært medlem i Bøler IF friidrett i snart 3 år og har vært heldig å delta på flere løp sammen med folk fra klubben min. De fleste i klubben min løper mye raskere enn meg, noe som gjør at jeg alltid blir tatt imot av blide folk ved målgang. En av de beste minnene mine er da jeg løp Blefjells Beste i sommer og ble møtt av Heidi og Øyvind da det gjenstod 1 km igjen til mål. Jeg var helt tom for krefter og orket ikke tanken på å skulle komme meg opp den siste lille kneika. Da var det en banan og oppmuntring som fikk meg over målstreken.

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

9: Vær support for andre

Hvis du er skadet eller det er andre grunner til at du ikke skal løpe selv, så still opp som support for andre. Da er det en stor sjanse for at de du har vært support for vil ønske å stille opp som support for deg en annen gang. Løp jeg kan anbefale å stille som support på er løp som i all hovedsak dreier seg om å løpe rundt i ring sånn som Bislet24 og Backyard Ultras. Fordelen med disse løpene er at du får mulighet til å være support for flere løpere av gangen uten å flytte stort på deg. (Husk å ta med deg en god camping-stol, nok av mat og drikke og store mengder godt humør). Dette er en super måte å score mange support-poeng og du vil ha flust av folk å spørre neste gang du trenger at noen står og venter på deg med litt vann, mat og kjærlighet i starten av et eller annet fjell ute i ødemarken et sted.

  

10: Vær din egen support

Men man trenger ikke alltid å ha support. Jeg tror det er bra å løpe løp uten support også og de fleste løpene har gode mat og drikkestasjoner og kanskje også en dropbag stasjon eller to langs løypa hvor du kan ha tørre klær, nye sko og diverse mat og drikke liggende å vente på deg. Derfor blir mitt siste tips i dette innlegget å være en god support for deg selv.

Planlegg godt og organiser droppbaggen sånn at du vet at du har alt du trenger. Ta imot hjelpen du blir tilbudt på mat og drikkestasjonene; tilbyr de deg å ta jobben med å fylle flasken din så la dem gjøre det. Vær snill og grei mot de du møter i løypa, smiler du til folk og gir oppmuntring til de andre løperne får du gjerne det samme i retur. Jeg deler gjerne på elektrolytter og koffein godis og ekstra fuel med andre løpere jeg møter når jeg løper de lengste løpene. Dette får meg alltid til å føle meg bedre, det å fokusere litt på andre som sliter gjør at jeg glemmer litt at jeg sliter selv. Dessuten blir jeg selv minnet på at jeg må spise og drikke når jeg ser andre som har gått tomme for energi. Og når man gjør sånt får man drahjelp av andre løpere når man trenger det selv. Da jeg løp Blefjells beste i sommer fikk jeg drahjelp av en jeg løp sammen med på Ultrabirken tidligere på året. Han tok meg igjen da det var 5 kilometer igjen til mål. Jeg var allerede langt nede i kjelleren, men han oppmuntret meg til å gi på det siste stykket inn til mål, så da hang jeg meg på ham i nesten 4 kilometer. Og jeg er sikker på at jeg ville brukt dobbelt så lang tid på den strekningen om han ikke hadde dratt meg der.

Jeg løper de aller fleste løpene mine uten support og trives egentlig godt med det. «Klarer selv» er noe jeg har sagt fra jeg var ganske liten og når jeg får spørsmål om jeg vil at noen skal være support for meg har jeg lett for å si at det ikke er nødvendig, jeg klarer det jo selv og har ikke lyst til å bry andre med det. Men jeg setter veldig stor pris på å møte blide folk når jeg er ute og løper og tar med meg all den varmen og omtanken jeg får fra folk på drikkestasjoner og heiagjenger ute i løypa.

Det betyr mye for hele løpsopplevelsen.

Siste utgave av Runner’s World:

Runner's World nr. 8 2019

Bli abonnent


Dørstokkmila over til vinterland


Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta har igjen blitt fast følge når jeg skal ut på løpetur, (selv om jeg enda ikke har kommet inn i rutine med å lade batteriet etter bruk). På Facebook og andre sosiale medier dukker det opp flere og flere poster med innendørsløping og mølleøkter. Magasiner og blogger kommer med mange gode tips til mølle-økter, være seg langtur på mølla eller raske intervaller og på forumene blir de klassiske mølle-trådene tatt opp igjen. Og jeg må innrømme, at selv om jeg egentlig er veldig glad i vinterløping, så har det krevd litt ekstra av meg å ta turen ut de siste dagene.


Balaclava og polvotter 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men iført polvotter, balaclava, og to lag både på over og underkropp har jeg trosset de iskalde morgenene og ettermiddagene og løpt ute. Når du leser dette så lurer du kanskje på om jeg befinner meg på Røros eller i Kautokeino, for her i Oslo har temperaturene jo ikke vært så kalde at balaclava har vært nødvendig riktig enda. Og det har du rett i. Den har kommet av relativt fort, på samme måte som polvottene har blitt tatt av og på og glidlåsen på jakken har blitt dratt ned og opp mange ganger i løpet av turen. For det er jo ikke så ille når jeg først har kommet litt i gang. Da kjennes det egentlig bare behagelig ut. I hvert fall så lenge jeg ikke stopper opp eller senker tempoet veldig.

Den vanskelige overgangen

Det handler vel mest om den beryktede dørstokkmila. Det er den jeg kler meg så godt for å komme meg over. For jeg har vært ute noen skikkelig kalde dager før, og vet både hvordan det kjennes og hvordan jeg skal håndtere det i forhold til klær og aktivitetsnivå selv om det kryper ned mot -40 grader. Og jeg vet at den mentale biten vil bli lettere for hver tur jeg tar fremover.

Jeg må bare bli vant til vinterløping igjen og få noen påminnelser om hvor fantastisk fint det er å løpe ute om vinteren på hvitkledde stier og nyte en sen soloppgang, eller en tidlig solnedgang, hvor himmelen står i brann før mørket senker seg og alt du kan se er det som lyset fra hodelykten treffer så det føles som om du løper i din egen lille lysboble. Snøfnugg i lufta, hvitkledde trær og kritthvit snø som får det til å se ut som tusenvis av bittesmå diamanter ligger spredt utover bakken og som demper all lyd. Ekte vintermagi som får meg til å føle at jeg løper rundt i en eventyrverden hvor jeg når som helst kan møte på en faun eller høre lyden av sledebjeller.

(Foto: Inov-8 Scandi)

For vinteren kan være en helt fantastisk tid å løpe ute på.
Men den kan også være sur og kald, mangle snø samtidig som den byr på speilblank is eller gjørmeblandet sørpe. Sånn er det bare.

Løpeturen er (som regel) best ute

Uansett så vet jeg at jeg ikke vil bytte ut uteløpinga med innendørs økter på Bislet eller intervaller på mølla på treningssenteret, (bortsett fra de siste ukene før TCC Costa Rica, for da må jeg nok vende kroppen til å løpe i varmen igjen). For selv de kalde og grå vinterdagene byr på fine sti-eventyr. Og uansett hvor klisjé det måtte høres ut, så angrer jeg aldri på en løpetur ute.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og jeg kan love deg at det er de sureste vinterdagene dagene som gir mest mentalstyrke poeng i banken…

Men…

Nå skal jeg ikke svartmale mølleløping og økter i kjelleren på bislet helt, for folk er forskjellige og har forskjellige mål med løpingen. Og jeg ville ikke anbefale noen å løpe de hardeste intervalløktene ute på glattisen. Men jeg anbefaler å ikke legge uteløpingen helt død i vinter, nyt heller mulighetene vinteren byr på når det gjelder uteløping (og vil du vite mer om hvorfor du bør løpe ute på vinteren så har jeg skrevet et innlegg med 5 gode grunner til vinterløping).

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og trenger du mer inspo til vinterløpinga så skaff deg årets siste utgave av Runner’s World når det kommer ut i midten av November. Det er en utgave som er fullstappet av tips til hvordan du som løper kan overleve den lange nordiske vinteren.

TCC Costa Rica 2020? Jeg er med!


(Foto: Ian Corless)

Velkommen til Costa Rica. Et frodig paradis som ligger på den tynne armen som forbinder Sør-Amerika med Nord-Amerika og deler Det karibiske hav fra Stillehavet. Landet er kjent for sitt rike dyre og planteliv, for selv om landet er et av de minste i hele verden befinner hele 5% av alle verdens arter seg i dette landet som består av både jungel og regnskog, lange og vakre strender, fantastiske fossefall, ville elver og mange høye fjell og vulkaner. Kombinert med tropiske temperaturer og et folk som lever etter filosofien «Pura vida», (det rene eller det enkle livet), er dette den sanne oppskriften på hva et tropisk ferieparadis er. Eller løpeparadis da. For dette må jo være det perfekte stedet å ta på seg løpeskoene og dra på oppdagelsesferd!

TCC Costa Rica

Forkortelsen står for The Coastal Challenge Costa Rica og er et etappeløp på 236km med hele 10000 høydemeter som går over 6 dager. Det finnes også en kortere variant på 155km hvis man ønsker det. Løpet går i februar måned, nærmere bestemt 9-15 februar, og tar deg med på et løpeeventyr utenom det vanlige langs Costa Ricas vestkyst. I løpet av 6 dager får man oppleve å løpe på vakre strender langs stillehavskysten, gjennom frodig jungel og regnskog, opp i høylandet og på vakre fjellstier. Du vil krysse elver, løpe forbi vakre tropiske vannfall og se eksotiske dyr og planter på din vei.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica regnes som et av de beste terrengløpene i verden og tidligere deltagere beskriver løpet som en komplett løpeferie hvor du løper i en fantastisk natur på dagtid for så å nyte et avslappet og behagelig all inklusive camp liv på kvelden. For i motsetning av mange andre etappeløp er ikke TCC Costa Rica et løp hvor du må drasse med deg alt av klær, mat og utstyr når du er ute og løper. For all del, det er moro med self sufficient løp også, men helt ærlig, det er ganske deilig med et løp hvor du slipper å ha med deg alt fra fem dagsrasjoner med mat til nok medisinsk utstyr for å kunne utføre en aldri så liten tå amputasjon.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica får du servert alle måltider gjennom døgnet på camp og snacks og fuel på drikkestasjonene. De har et team som flytter campen og all bagasjen din til neste camp-område og du kan ha med deg så mange sko og forskjellige sett med klær som du bare vil. Det er både dusj og toalett fasiliteter på camp så du slipper å gå helt «back to basic». Og har du familie som har sett seg lei av at du stikker av gårde på løpe-egotrip flere ganger i året så har TCC Costa Rica løst det problemet med å gjøre det mulig for familie å være med på turen, nyte camp-livet og ikke minst; være med på skreddersydde opplevelsesturer på dagtid mens du er ute og løper.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes i hvert fall at dette høres ut som en drømme løpeferien.

 

(Foto: Ian Corless)

«Queen of the ice» meets the heat

Jeg kaller det «løpe ferie», men når det er sagt så skal det også sies at dette ikke kommer til å bli en enkel match. For selv om distansen virker overkommelig med dagsetapper på mellom 32 og 52km, foregår dette løpet i et tropisk klima hvor temperaturen på dagen når opp mot 35 varmegrader og en luftfuktighet på opp til 75%.

La sykepleier Abelone, (aka Queen of the Ice), gi deg en rask innføring i problemstillingen varme + høy luftfuktighet + høyt aktivitetsnivå:

Svette er en av kroppens viktigste måter å regulere kroppstemperaturen på. Når kroppen blir varm og begynner å svette vil svettelaget som ligger på huden etter hvert fordampe og denne prosessen virker kjølende. Jo høyere luftfuktigheten er, jo lenger tid vil det ta for svetten å fordampe, og jo vanskeligere blir det for kroppen å kjøle seg ned. Siden kroppen ikke oppnår en kjølende effekt øker svetteproduksjonen som igjen øker faren for dehydrering og overopphetning.

(Foto: Ian Corless)

Ved overopphetning stiger kroppstemperaturen opp til 40 grader, (stiger den ytterligere kaller vi det heteslag). Så forestill deg nå at du har høy feber og legger av sted på et aldri så lite maraton… Du skjønner tegninga?

Nå har jeg løpt noen løp i varme omgivelser tidligere og jeg husker både UTCT og UTSS, for ikke å snakke om fjorårets Ecotrail Oslo som i overkant varme løpeturer. Jeg har overlevd dem, kanskje attpåtil håndtert varmen bedre enn mange andre, men likevel er det noe som sier meg at 6 dager med løping i slike temperaturer vil være noe av det tøffeste jeg har gjort. Eller, i hvert fall like tøft som da jeg løp Beyond the Ultimate Ice Ultra i Februar 2019 hvor temperaturen var nede i -38 grader på det kaldeste.

Over 70 grader i temperaturforskjell mellom de to løpene altså.

(Foto: Ian Corless)

Planen videre

Jeg har i underkant av 3 måneder til å forberede meg til TCC Costa Rica. Og siden det ikke krever mye innkjøp og planlegging i forhold til utstyr kan jeg bruke tiden min på å finne ut av hvordan man overlever 236 kilometer i fuktig hete, bli godt kjent med løypeprofilen og finne ut av hvilke sko og klær som egne seg best til dette løpet. Siden jeg bor i Norge vil det by på utfordringer å trene på å løpe i heten nå som temperaturen synker lenger og lenger ned på gradestokken. Jeg har ingen intensjon om å jakte på en plass på pallen. Den jobben kan gjengen med eliteløpere som er påmeldt TCC Costa Rica 2020 få ta seg av. Og det er en sterk gjeng som stiller til start; Brittany Peterson, Kelly Wolf, Katlyn Gerbin, Julien Chorier, Jordi Gamito og Andy Symonds for å nevne noen.

Men for meg handler dette løpet om å oppleve Costa Rica og «Pura Vida», og derfor gleder jeg meg til februar uten for mye bekymringer for distansen, temperaturen og luftfuktigheten. Det skal jeg nok klare å overleve og jeg vet at TCC Costa Rica har et fantastisk team som vil gjøre alt de kan for at jeg fullfører løpet og får en opplevelse for livet.

(Foto: Ian Corless)

 

5 ting du ikke bør gjøre når du løper en Ultra (og hvordan du unngår å gjøre det)


Jeg får en del spørsmål fra løpere som skal løpe sin første ultra om jeg har noen gode tips og råd. Og det har jeg jo. For jeg har vært igjennom en «prøve og feile» prosess og har gjort meg noen tanker rundt hva som er lurt og hva som ikke er lurt når man skal løpe et ultraløp. Så her kommer mine topp 5 råd om hva du ikke bør gjøre når du skal løpe et ultraløp og hvordan du kan unngå å gjøre det.

1: Løp deg bort

Et par kilometer fra eller til spiller vel ingen rolle når du først skal løpe 100km? Jo, det gjør det. Det å plutselig oppdage at du har løpt en kilometer i feil retning under et løp kan virkelig ta knekken på selv de mest hardbarka ultraløperne. Å løpe tilbake samme vei du nettopp har kommet samtidig som du vet at de foran deg har fått et enda lengre forsprang mens de som var bak deg kanskje har løpt forbi deg er en skikkelig motivasjons killer. Nå skal det sies at slike små sidespor og navigasjonsfeil kan være skikkelig morsomme også, i hvert fall i etterkant. Mange av de morsomste minnene mine fra ultraløp er nettopp når jeg har forvillet meg litt bort fra den originale løpstraseen. Som da jeg bommet på et merke på UTSS 90km og endte opp med å klatre oppover i en elv med små fossefall (den historien kan du lese om her).

Hvordan unngår du det?

For det første, følg med på løypemerkene. Synes du det er lenge siden du så et merke sist, så er det antagelig det. Stopp heller opp litt og se om du ser et merke foran eller bak deg.
Legg inn løypa på klokka di. Dette er den funksjonen på klokka mi, (jeg har en Garmin 935, og den er ikke sponset), som jeg har satt aller mest pris på under ultra løp. For selv om du prøver å følge med på merkingen så godt du kan så hender det at det er litt langt mellom hvert merke, eller at noe har skjedd med merkene (noen har ryddet i skogen, dyr har spist merkene eller merkene har viklet seg inn i buskas og er vanskelig å se). Da hjelper det å ha løypa lagt inn på klokka for da kan du se om du er på rett vei eller ikke.
Bli kjent med løypeprofilen i forkant av løpet. Det gir deg en liten peiling på om du er helt på bærtur (eller klatretur) hvis du plutselig befinner deg et sted som er hakket mer luftig og teknisk enn løypeprofilen har gitt inntrykk av.

2: Still dårlig forberedt til start

Du må gjerne glemme drikkeflaske og gels når du skal løpe 10 for Grete eller halvmaraton i London, og om du ikke har trent sånn kjempe mye før løpet gjør det ikke all verdens. For 21 kilometer kommer de fleste seg igjennom på en eller annen måte og om det skulle gå helt skeis så er det ikke noe verre enn at du hopper av løpet ved første og beste kafe. Men skal du løpe en ultra i terrenget krever det litt forberedelse. Å glemme essensielle ting som hodelykt hvis løpet er så langt at du kanskje blir nødt til å løpe i mørket, eller å ikke ha en vind og vanntett jakke i sekken i tilfelle væromslag oppe på fjellet kan ikke bare gi deg straff i form av ekstra tid eller enda verre, diskvalifisering. Det kan også gi deg skikkelig problemer når det blir så mørkt at du ikke ser stupet som er rett foran deg eller når været plutselig skifter og du står iskald oppe på toppen av et fjell, gjennomvåt av regn og med vind i styrke liten kuling rett i fleisen. Det å «bare hoppe på» et løp uten å ha trent eller sjekket løypeprofilen er også helt greit om det er et løp som foregår midt i bykjernen, men på en ultra vil det ikke være like enkelt å bare droppe ut når du skjønner at det var litt tøffere å løpe de 60 kilometerne enn du hadde trodd og at litt trening i forkant hadde vært lurt. Dessuten er du nesten garantert en eller annen form for skade hvis du like vel går for full distanse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det?


Veldig enkelt: forbered deg til løpet! Les løypeprofilen, les utstyrs listen og pakk sekken god tid i forveien. Snakk med andre som har løpt det aktuelle løpet eller et lignende løp tidligere. Og tren på det du skal gjøre. Melder du deg opp på et 100 kilometer fjell løp i Pyreneene med over 8000 høydemeter, hjelper det ikke å løpe frem og tilbake langs Frognerkilen 3 dager i uka. Løp gjerne igjennom hele eller i hvert fall de mest krevende partiene på forhånd hvis du har mulighet til det. Og det er bedre å undervurdere seg selv enn å være alt for skråsikker. Ikke gjør samme feil som Jim Walmsley. Ta med en liten hodelykt til nødstilfelle, selv om du regner med å være i mål før solnedgang.

3: Dropp å spise og drikke


Uansett hva folk sier eller mener, her er hva en sykepleiers sunne fornuft sier om saken: å løpe mange mil uten påfyll av mat og drikke er en veldig dårlig ide.
Kroppen trenger energi for å kunne løpe i flere timer, så du sparer ikke noe på å droppe å stoppe på matstasjonene for å dytte i deg litt næring eller ved å slanke vekten på sekken ved å minimere mengden løper-fuel. Men nå er det sjeldent jeg hører at grunnen til at folk går på en smell er at de bevisst ikke har villet spise eller drikke under et løp. Som regel skyldes det heller at man glemmer å spise og drikke eller at man etter hvert mister matlysten fullstendig og kanskje til og med bli kvalm og uvel. Det kan også være at den favoritt sjokoladen din smaker høgg når du når toppen av Gulekoppen på Hornindal rundt eller at det eneste du har skikkelig lyst på er buljong, men at akkurat det er noe som ikke serveres på matstasjonen på Ultra Birken.

Hvordan unngår du det?

Tren på å spise når du løper. Ha alltid med deg litt mat på langturer og vend kroppen til å ta til seg mat mens du løper. Det er lurt å trene på å spise den maten du planlegger å ha med deg under løp. Hvis du planlegger å bruke gels under løp så test den typen gels på langturer i forkant av løpet.

Få i deg nok elektrolytter. Ubalanse i elektrolyttnivået vil kunne føre til at du føler deg kvalm og uvel. Derfor kan det hjelpe å få i seg sportsdrikk med elektrolytter eller tilføre elektrolytter på andre måter om du begynner å føle deg kvalm.

Ha med deg litt forskjellige varianter av fuel. Selv om du elsker den Maxime gelen med jordbærsmak er det fare for at du er ganske lei alt som heter Maxime og Jordbær etter å ha inntatt bare dette de siste 8 timene. Ha med litt forskjellig slik at du har noen salte nøtter å tygge på hvis saltsuget gjør seg gjeldende og kanskje noen sure cola smågodt om du plutselig trenger noe syrlig. Og skal du løpe veldig lenge kan det være en ide å ha med seg noe ordentlig mat også. Selv har jeg alltid med et par brødskiver med ost hvis jeg forventer å skulle løpe i mer enn 7-8 timer. Da vet jeg at jeg kommer til å ha behov for noe ordentlig mat i tillegg til gels og bloks.

Bruk klokka! Mange av løpeklokkene på markedet har nå funksjoner hvor du kan få klokka til å minne deg på at du skal spise og drikke. Dette fungerer slik at du får en påminnelse for eksempel hvert 15 minutt som sier DRIKK og hvert 30 minutt som sier SPIS. Jeg kjenner flere som sverger til denne funksjonen (og også nettopp denne tidsintervallen).

4: Tenk negative tanker


Det sies nemlig at det å gjennomføre et ultraløp er 90% mentalt og 10% fysisk og da sier det seg selv at de mentale strategiene du bruker under et løp vil ha mye å si for om du kommer til å lykkes. Om du for eksempel kun fokuserer på det store målet, (å gjennomføre løpet), øker du sannsynligheten for å bli mentalt sliten. Skal du løpe et ultraløp er det langt til mål. Men det hjelper lite å tenke på det. Hvis du fokuserer på mål helt fra starten på løpet er faren stor for at du vil gå på en mental smell. Hjernen forteller kroppen at du har en lang lang vei igjen å løpe og vil naturligvis sende signaler til kroppen om å spare på alt. Det samme gjelder for tanker om at det gjør vondt, at du er sliten og lei eller at alle andre løper fortere enn deg. Negative tanker er energityver og er det noe du ikke har behov for å bruke energien din på i et løp er det slike tanker.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det?

Ha noen mentale strategier og verktøy godt innøvd i forkant av løpet. Hvilke strategier som virker varierer fra person til person, men det å sette seg mange kortere delmål er en god strategi på lange løp. I stedet for å tenke 60 kilometer kan du bryte ned løpet til delmål på 10 kilometer eller enda kortere. Jo mer sliten du blir jo kortere bør delmålene være. Da jeg løp 3. etappe av Beyond the Ultimate Ice Ultra løp jeg over en enorm innsjø hvor det føltes ut som om jeg ikke flyttet meg av flekken. Redningen min ble å fokusere på stolpene som var satt opp med omtrent 100 meters mellomrom. Delmålet var en og en pinne hvor jeg vekslet mellom å løpe og gå mellom annenhver pinne.

Jeg er veldig bevisst hvor mye negativ tenkning påvirker prestasjonen og jeg har lært meg å snu tankemønsteret med en gang jeg merker at jeg begynner å tenke negativt. Dette gjør jeg blant annet ved å flytte fokuset over på andre hyggelige ting som for eksempel den vakre naturen. Men jeg bruker også positiv selvsnakk mye. Jeg forteller meg selv at «i dag er jeg sterk, i dag løper jeg bra» om og om igjen. Og tro det eller ei, det er faktisk mulig å lure kroppen til å tro at den egentlig ikke er sånn kjempe sliten like vel.

5: Test ut helt nye sko eller annet nytt utstyr på selve løpsdagen


Kjøp deg gjerne nye sko til et ultraløp, men prøv dem for all del ut i forkant av løpet. For selv om skoen kjennes helt fin ut på foten i butikken, kan det hende at den ikke kjennes like behagelig ut etter noen mils løping når føttene har begynt å hovne opp og friksjonen mot de utsatte stedene virkelig begynner å irritere. Og tro meg, gnagsår er noe av det siste du ønsker deg når du løper ultraløp.
Det samme gjelder klær, sekk og annet stæsj. Unngå at en shorts som til stadighet glir opp eller en vest som har en stropp eller søm som irriterer vettet av deg tar livet av løpsgleden.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det:

Test alltid alt utstyr i forkant av løpet. Helst bør du teste det ut på en langtur. Og er det noe som irriterer deg det minste lille gram, så gjør noe med det. FØR løpet.

Har du noen flere?

Så her har du altså min «topp 5 liste» over ting man ikke bør gjøre. Alle punktene er testet nøye ut av meg selv, faktisk opptil flere ganger. Med andre ord; rimelig seriøs forskning.
Det finnes sikkert mange flere ting man ikke bør gjøre under ultraløp, og kommenter gjerne om du har flere tips til hva man ikke bør gjøre før, under eller etter et ultraløp.

(Foto: Sylvain Cavatz)

TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)


Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Tar du vare på løpeklærne dine?


Sponset innlegg

Høsten er her og med den følger det gjerne en god del regn, vind og surt vær. Jeg liker å løpe i regn og når det ikke er for kaldt er regn favoritt løpe-været mitt. Det å bli gjennomvåt av et skikkelig regnskyll, gjerne helt mot slutten av løpeturen er rett og slett helt magisk. Men nå som temperaturene faller og det skikkelige ruskeværet setter inn vil jeg helst holde meg tørr på kroppen mens jeg løper og det finnes heldigvis mange bra produkter på markedet som er laget for å holde løpere tørre selv under de mest ekstreme forholdene. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du har kanskje allerede en superlett vind og vanntett jakke med gode pusteegenskaper, (hvis ikke så kan jeg anbefale Inov-8 Stormshell vanntett jakke, det er den jeg har på meg på bildet).

Eller synes du den vanntette jakka di har begynt å føles litt klam? Begynt å lekke litt? Holder ikke vannet ute slik den gjorde da den var ny?

Klær som brukes til løping må gjerne vaskes en gang imellom, og maskinvask og vaskemidler sliter på plaggene. Jeg husker at jeg ble veldig lei meg da jeg oppdaget at favorittjakken min ikke lenger holdt meg ordentlig tørr. Den begynte å føles våt på noen partier og jeg ble kaldt da jeg var ute på lange løpeturer i regnet. Hvorfor skulle det være slik at produkter for løping hadde så kort levetid? Hadde jeg ødelagt produktet gjennom gjentagende vask med uegnede vaskemidler? Dette var et dyrt produkt og både for miljøets og lommebokas skyld hadde jeg ikke lyst til å skaffe meg en ny jakke etter bare et års, (vel å merke mye), bruk.

Så da begynte jeg å undersøke litt. Kunne jeg gjøre noe for å ta bedre vare på løpeklærne mine? Og kunne jeg reparere skaden?

Jeg ble introdusert for produktet Nikwax omtrent på denne tiden i fjor. Nikwax har en rekke produkter for alt fra vedlikehold av sko til vedlikehold av soveposer og telt. For meg som er løper er det produktene Techwash, Basewash og TX.Direct wash-in som har fått fast plass i vaskemiddelhylla hjemme hos meg. Jeg har blitt nøye med å ikke slenge vind og vanntett i samme vask som alle de vanlige treningsklærne mine og jeg unngår å vaske dem for ofte. Men når jeg kjenner at noen av de vind og vanntette klærne mine trenger en skikkelig rengjøring kjører jeg dem i maskinen med en porsjon Techwash før de får en runde med TX.Direct was-in og, (i frykt for å høres ut som en skikkelig husmor); ut av vaskemaskinen kommer plaggene ut nesten som nye. Stoffet er mykt, pustene og vannet preller av akkurat som det gjorde da plaggene var helt nye.

Tenker du at dette hørtes ut som mye styr? Vel, jeg trenger ikke å styre med dette ofte, for virkningen sitter lenge og det er både billigere og veldig mye mer miljøvennlig enn å dra på butikken å kjøpe nytt.

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Basewash er for alle de vanlige plaggene. T-skorte, shorts, tights… alle de klærne som er i fare for å bli kastet fordi svettelukta har satt seg så godt at selv ikke 4 runder med vanlige vaskemidler for tøy og litervis av deodorant kan dekke over. Basewash tar den lukta og bidrar også til å opprettholde alle de andre funksjonene tekniske treningsklær har (tørker raskt, har kjølende effekt er lette og luftige). Også er det et miljøvennlig produkt, inneholder ikke fluorkarbon og er vannbasert. Trygt valg med andre ord.

Nikwax selges blant annet på XXL og fjellsport.no

PS: Dette innlegget er merket som sponset innlegg. Det er fordi jeg har fått lov til å teste ut produktene deres i en periode uten å betale for det. Men jeg har ingen avtale med dem om å skulle skrive et blogginnlegg eller promotere dem på en spesiell måte. Dette gjelder forresten alle innlegg jeg skriver. Det er min personlige mening om et produkt som kommer frem. Er jeg misfornøyd med et produkt vil jeg heller ikke skrive om det og ser ingen grunn til å bruke det. Så når jeg skriver en produktanmeldelse er det fordi jeg liker produktet og har tro på det, og  altså ikke fordi jeg får betalt for å rose et oppskrytt produkt opp i skyene. Sånn i tilfelle du skulle lure.