Hva er det med hinderløp som gjør at jeg brenner sånn for dette?


Jeg er så utrolig glad for at jeg har fått lov til å bli med blant Runners World bloggerne. På den måten håper jeg at jeg når ut til flere treningsglade mennesker med budskapet mitt. Ja man blir nesten litt religiøs og vil gjerne forkynne det gode budskap…

Det er virkelig et grunn til at hinderløp eller obstacle course running (OCR) er verdens raskest voksende idrett. Løpene har ALT. De er for ALLE. Og de finnes OVERALT. Ja det er jaggu ikke langt unna. Enn så lenge i Norge har vi sesong på hinderløp – og sesongen er dessverre kort – den begynner i slutten av mai og varer til midten av september. Helt logisk var dette for meg da jeg begynte med denne idretten for 2 år siden. Nå tenker jeg helt annerledes…HVORFOR må jeg vente helt til mai før jeg kan begynne å løpe??? Veeel jeg må jo ikke det, men dessverre blir det fort kostbart når man skal strekke idretten ut over sesongen i Norge. Hvis du vil kan du løpe løp over hele verden året rundt. England, som har fått en spesiell plass i hjertet mitt, har løp hver eneste helg rundt om i hele England (ja faktisk over hele denne øya der borte). Engelskmennene er gærne! De løper året rundt i shorts og singlett, med tutuer og parykker, i kjoler og skjørt – og de er like blide! Jeg ler meg ihjel der jeg møter med lue, votter, vindtett og vanntett! Men mulighetene er der.

Heldigvis har vi endel ildsjeler i Norge og!!! Og det er her jeg begynner å bli religiøs! Jeg vil så gjerne at disse ildsjelene får det til i Norge som de har klart i utlandet. I England bl a har de en egen hinderløpserie, der du samler poeng gjennom løp du løper, ja litt på linje med fotballserien. Og tilslutt får man jo da en vinner. Selvom det å vinne ikke er alt! Men tenk så kult om vi fikk til det samme her hjemme, en hinderløpserie, der alle de genuint norske løpene hadde samarbeidet om datoer og steder og laget et serie der man kunne være med og løpe – ja og kanskje fikk man en ekstra medalje, kanskje et diplom – heder og ære, men uansett masse gøy! Vi har jo så langt både Barskingen, X-run og Viking Race her nede på Østlandet, vi har Trolljeger og Beast på sør-vestlandet. Men det hjelper ikke at vi har de her…vi må også delta! For internett er mektig, og nettopp derfor skulle jeg gitt så mye for å vært toppblogger – jeg vil nå ut til flest mulig. ALLE skal løpe Toughest i Holmenkollen. Hvorfor det? Jo de spammer facebook med reklame HVER dag. De flasher unnarennet i Kollen som det ultimate kule hinderet, og folk går i «fella» som bare det! Ikke for det – jeg løp det selv i fjor, og løpet er kult, hindrene er mange og kule, noen skikkelig adrenalinrysare, og ja kult å løpe (?) opp unnarennet som siste hinder…men løpet mangler den personligheten som X-run og Viking Race (og mest sannsynelig Beast og Trolljeger også) har. Men hva med Wyller ned og opp som Viking Race hadde ifjor – DET krever sin mann og kvinne! Og hva med X’en til X’run…du vet ikke hvor langt du skal , du vet ikke hva som møter deg og når…og så langt har de alltid klart å få meg på knærne, med tunga ut av munnen og med en blanding av tårer og stjerner i øynene! Beast har et ny vri med tags som du mister underveis i løpet hvis du bommer på hindre! Kule løp, kule folk og bra opplegg som fokuserer på nettopp det jeg brenner så enormt for:

Hinderløp er for ALLE. Alle kan klare det, alle skal klare det! De er der for å få folk opp av sofaen og ut i skogen. Vi skal trene oss opp til å fullføre med stil. Og mens vi fullfører med stil så har vi det gøy. Vi ler med syra oppetter ørene, vi pusher hverandre, heier hverandre frem, vi hjelper folk vi aldri har møtt før og pusher en stakkar som har knela i en oppoverbakke, eller sliter med en vegg. Vi får bedre kondisjon, vi blir sterkere i armer, bein og hodet. Vi får nye venner, venner for livet – vi blir sunnere og friskere. Det er IKKE krav til cuts og sixpack, men det ER krav til å ta hensyn og hjelpe hverandre. Det er IKKE lov å spenne bein på naboen eller å tråkke ned noen på startstreken. Det er lov å vinne, men noen må også komme sist – og den følelsen jeg hadde ifjor på X-run da vi satt i målområdet og ventet på at siste laget skulle komme imål så premieutdelingen kunne starte, å sitte der og se laget komme…jobbe seg gjennom hinder etter hinder på banen foran oss, hører hvordan ALLE heiet de frem, kjenne hvordan blodet bruste og gåsehuden reiste seg da de forserte den siste veggen, og den følelsen da ALLE som satt og ventet reiste seg og ga stående applaus da de løp i mål – ja den følelsen er helt uvurderelig! Det var ingen tapere den dagen – bare vinnere! Og noen vant antagelig mye mer enn andre! Noen vant antagelig over seg selv, over stigmaer både fra seg selv og andre, de vant kanskje starten på et nytt liv – og nettopp dette ser man mye av i utlandet – hvordan hinderløp har vært starten på et nytt liv for noen mennesker. Du må trene, jobbe med kondisjon, styrke og balanse/koordinasjon – og det du får ut av det er en sunnere og friskere og lykkeligere kropp.

I den syke syke verden vi til dels lever i, der man enten spiser seg ihjel, sulter seg ihjel – eller trener for alle de gale verdiene – så kommer hinderløpsporten inn på sidelinja som en sunn nyhet. De gangene jeg har vært i utlandet nå og skulle konkurrere, så har fokuset mitt vært på å spise godt og (til dels) sunt for å ha nok energi til å fullføre med stil, fokuset mitt har ikke vært ha kunne ta bilde av sixpacken og blodårene i speilet før jeg skulle løpe. Når man skal løpe 2 mil i gjørme, bruke opp mot 3 timer på dette og forsere X antall hinder underveis – og det man får servert er vann og en banan…ja da er det helt uaktuelt å stille på startstreken uten nok energi i kroppen. Og dessverre funker det dårlig å ta med seg ekstra energi underveis…ja det er noen som løper med camelback eller gel-packs…men etter å ha forsert både gjørmevann, gjørmegrøfter og krabbet i sauemøkk…ja da frister det ikke å putte noe i munn som har vært med på den ferden 😉

Jeg ble nok litt revet med nå merker jeg – men jeg vil så gjerne dele gleden med dere og jeg lover dere – hvis dere tør å bli med – dere angrer ikke! Og som sagt – ALLE kan bli med – det er plass til både den mindre trente personen og til den topptrente personen – uansett blir det gøy og uansett blir det adrenalin – og adrenalinet gjør deg til en junkie…en junkie som bare vil ha mer og mer og mer!

KlemMari

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Burpees er bare spensthopp med pause ;)


Hahaha god morgen alle sammen – måtte bare dele dette herlige utsagnet med dere. Det kom gjennom en diskusjon på chatten med mentor Andreas Dietzel som syntes 15 spentshopp som straff i det nye norske hinderløpet Barskingen var så ille. Jeg var da helt uenig og synes jo 30 burpees er helt grusomt iforhold…hvorpå mitt store idol altså kommer med det legndariske utsagnet «Burpees er bare spensthopp med pause!» …greit! Så altså folkens…hvis spensthopp er bedre trening enn burpees, så skal jeg med glede bytte ut #500burpeesaweek challengen til Beast-gjengen med #500spenshoppiuka utfordringen. Hva sier dere – burpees eller spensthopp?

Uansett…ny uke, nye muligheter! Jeg er superfornøyd med forrige ukes løpsinnsats med 33 kilomete langkjøring til sammen og ny personlig pers på mølleøkta mi på søndag. Riktignok tok den og styrkeøkten min på lørdag totalt knekken på meg, så har sånn ca vondt i hele kroppen, gangsperre og ser ut som jeg er 90 år og beinskjør….jeg skjønner ikke at man ikke noengang skal lære – jeg mener…når man ikke har trent bein på en ukes tid og så kliner til med både tunge sumomark og en haug knebøy + bulgarsk utfall for å nevne noe…. det er jo bare å be om trøbbel! Men det går vel over etterhvert…i mellomtiden har jeg blåst støv av sykkelen min…den får frakte meg rundt når beina svikter totalt 😉

Ellers må jeg bare ydmykt få si takk til alle dere som har vært innom bloggen her i helgen og kommet med så mange positive tilbakemeldiger på innlegget mitt om plantar fascitt…tydelig at jeg ikke er alene med dette problemet. Jeg er så glad hvis det jeg skrev kan ha vært til tips og råd for noen andre. Og til dere som satte store spørsmålstegn ved at jeg fortsatte å løpe ifjor…og mente det kanskje ikke var så himla lurt…vel det er jeg fullstendig klar over…men jeg tror jeg har mange med meg der ute som også skjønner meg…det er rart med det…men får man en skade et sted, så er liksom det det eneste man har lyst til å gjøre…veldig rart, men tror det er ganske spot on…

Høydepunktet denne uken blir Bootcampen med Viking Race – ifølge Andreas er det over 200 (!) som har meldt seg på – WOW! Hvor kult er ikke det liksom…men jeg kan jo ikke si noe annet enn at jeg skjønner alle sammen. Herregud det er jo bare så gøy, og jeg gleder meg masse! Kl 17 på St.hans haugen altså førstkommende torsdag 😉

Ha en strålende uke da dere 😉

KlemMari

 

//tights//

98 % smertefri – min historie om plantar fascitt!


Jeg har flere ganger blitt spurt om hvordan jeg klarer å løpe så mye siden jeg har vært plaget med plantar fascitt. Og om jeg har noen råd å komme med. Og jeg skal selvfølgelig komme med mine erfaringer og gi råd som best jeg kan etter mine evner. Men dette innlegget er basert på mine erfaringer og det jeg har lest meg opp på emnet.

Plantar fascitt er en irritasjon i et seneliknende bindevev under foten som kalles plantarfascien. Det er festet under foten på fremsiden av hælbenet og går i vifteform frem mot tærene.

Årsaken skyldes ofte overbelastning av festet på hælbenet, enten i form av hopping, løping, ganger eller stilleståing på harde underlag – ofte med dårlig fottøy. Man er ekstra utsatt om man er hulfot, plattfot eller overvektig. Overbelastningen lager små mikrotraumer og rifter i fascien som  forårsaker arrvev og slitasje av bindevevet. Over tid kan dette gi sterke smerter og nedsatt funksjonsevne. Typisk er at smertene varer over lengre perioder – varierer fra person til person, men kan vare fra 6-24 måneder.

På røntgen bilde kan man iblant se en hælspore, denne dannes på grunn av stress på festet til plantarfascien. Men man kan både ha plantar fascitt med og uten hælspore, og det er ikke hælsporen som gjør vondt, men selve lidelsen.

Smertene kjennes ofte som skarpe knivstikk under foten, verst etter å ha sittet eller ligget en stund. I verste fall klarer man ikke trå ned på foten. Hvis man har stått eller gått lenge kan smerten kjennes som verking under fotsålen og fotbuen kan verke.


Jeg merket første gang min smerte tidlig våren 2014. Jeg hadde kommet godt i gang med løpingen ute, og ignorerte til å begynne med problemet. Etterhvert – fortsatt med skylapper på – begynte jeg å google litt…og sammenliknet smerten med andre som hadde liknende. Og dummere var jeg ikke enn at jeg fikk 2 + 2 til å bli 4, og da min gode fysiovenn etterhvert bekreftet diagnosen, ble jeg veldig veldig lei meg. Jeg er jo ingen superløper, men jeg liker det veldig godt, og det passet enormt dårlig å skulle la løpingen ligge til et minimum nå. Første målet for sesongen var Holmenkollstafetten med jobben, og jeg lot faktisk løpingen få en pause i nesten en måned før denne, og hvorpå jeg også fikk trykkbølgebehandling hos fysioterapeut. Underveis leste jeg selvfølgelig alt jeg kom over om plantar fascitt…men noe mer positiv ble jeg ikke – konklusjonen var den samme overalt:

– trykkbølgebehandling kunne hjelpe, men var ingen garanti og de fleste slet med denne lidelsen i laaaaaaaaaaaaaaaaaaang tid. Flere var faktisk nesten blitt invalide også.

Sommeren kom…jeg reiste til syden, og skulle jo da altså ikke løpe noe på stranden hadde jeg fått streng beskjed om. Jeg gikk turer, tok yoga klasser, drev med tabata på stranden…men måtte jo også selvfølgelig prøve å løpe. Og jeg fikk så vanvittige smerter, jeg gråt nesten og brukte mange timer på å lese enda mer på nett. Da kom jeg over teiping av plantar fascitt…. Det gjorde at jeg kunne holde lidelsen i en viss sjakk…

Da jeg kom hjem fra syden var oppkjøringen til fjorårets hinderløp igang…og jeg lå allerede etter. Flau var jeg ovenfor min trofaste fysiovenn…jeg gjorde det jeg ikke skulle…jeg løp. Jeg teipet og løp. Det var en sommer fyllt med så mye smerte at jeg skjønner nesten ikke hvordan jeg holdt ut…men med hjelp av teipen og løping i skogen gikk det tåling greit. Jeg invisterte også i en Strassburg sokk som visstnok skulle hjelpe litt…og det hadde den nok gjort også om jeg hadde brukt den litt mer…den  hjelper altså til å tøye leggmuskelen. Men det frarøver også nattesøvnen…

Antagelig hadde nå også smertene forplantet seg til ryggen, så i tillegg til smerter i foten om dagen, hadde jeg vanvittige smerter i ryggen om natten. Jeg sov ikke en hel natt fra midt på sommeren til langt ut på høsten…men løpe det skulle jeg….

Første hinderløpet kom – X-run i Oslo – vi fullførte og kom på 2.plass i mixklassen, men det kostet dyrt. Hvert skritt jeg løp av den ca 12 km lange løypen var som kniver under føttene…men jeg bet tennene sammen og fullførte…med teipet fot.

Jeg hadde nå lært meg endel teknikker, blant annet tøying av leggmuskelen og rotering av ankelleddet som var med på å lette på smertene og gjøre det lettere å komme ned på «platåsmertenivået».

Jeg snakket nå også med ei god løpevenninne som forsto akkurat hva jeg pratet om og henviste meg til ortoped – du må få deg ortopediske såler! Heldigvis hadde jeg noen kontakter og fikk meg raskt time i Lillestrøm – men lang i masken ble jeg da jeg fikk høre at jeg ikke fikk de før om 3 måneder….tok tid å lage sålene og det var lang tid før jeg kunne få time til tilpassing…med andre ord, både Viking Race og Spartan Race kom til å finne sted uten ortopediske såler.

Heldigvis for meg er begge disse løpene (eller alle 5!) i mykt skogsterreng og gjørme. Det funket gull å løpe i! Smertene var mye mindre og jeg kunne igjen glede meg over løpet og smertene etterpå var bagateller iforhold til det jeg var vant med.

Nå er det ganske nøyaktig 6 måneder siden jeg fikk ortopediske såler, og jeg er nå så godt som smertefri…98% kanskje? Jeg har lest så mye, diskutert mye og erfart enda mer…og mine råd til deg som evt har begynnende plantar fascitt eller har hatt plagene lenge – KOM DEG TIL ORTOPED! Jeg har selv hatt kollegaer som har vært sykmeldt i lang lang tid og lest om de som nesten har blitt invalide.

Mine råd:

– oppsøk ortoped og hør om du trenger ortopediske såler

– tren styrke i både bein og under fotbuen (legg f eks et håndkle foran foten, og jobb med å dra det til deg med tærne)

– tøy leggmusklene (disse er ofte roten til alt ondt)

– tøy generelt, både hamstring, gluteus og hofteleddsbøyeren

– strassburgsokk kan hjelpe

– støttestrømper har hjulpet meg masse

– ankelstøtte kan lindre smertene og hjelpe

– teip både med kinesologiteip og vanlig sportsteip kan avlaste hvis du absolutt må løpe

– avstå fra løping (urgh…det rådet jeg liker minst)

– trykkbølgebehandling kan hjelpe

– ha flere par joggesko, og varier fra dag til dag så foten får ujevn belastning

– løp mest mulig på ujevnt terreng og i skogen på mykt underlag

– bruk en hard gjenstand, en liten massasjerulle av tre, en hard liten ball el til å rulle under fotsålen et par ganger om dagen – erstatter/likner på det trykkbølgebehandlingen gjør – fast inventar i kofferten min og på stuegulvet

Tøying har blitt min gode venn her i livet!

Nå er sesongen straks her igjen…jeg gleder meg til skogen er klar for å ta meg imot…men på tross av alt dette, jeg klarer faktisk å løpe langt på asfalt/grus uten noe særlig smerter…men hver dag tror jeg ikke er lurt…jeg blir innimellom på minnet med en liten murring om å ta det med ro…og da tar jeg det med ro!

Håper dette har vært til hjelp for noen der ute som kanskje har trengt litt info om denne lidelsen…men dette er altså min historie, og mine erfaringer jeg har ervervet meg iløpet av et år.

KlemMari

Og du ser meg aldri aldri løpe uten kompresjon og gode løpesko – mine favoritt-tights finner du HER!

Ny Viking Race Bootcamp!


Påskeferien starter i disse dager for de fleste av oss – og mange av oss vil bare se påskeferien som en herlig unnskyldning for både å kose oss litt ekstra med god mat, påskeegg, familie og ikke minst litt ekstra tid til trening?!?

Og hvorfor ikke da lade opp til neste Viking Race Bootcamp!

Tid: Tors 9.april kl 17-19

Sted: Tufteparken på St. hans haugen

Pris: GRATIS!

Hvem: Alle som vil kan delta

Hva: Burpees, bakkeintervaller, calisthenics i Tufteparken (egenvektstrening) og viking session med Oslo Kettlebell GYM (OKG)

Hvorfor: HVORFOR IKKE! Du møter alle de herlige menneskene som både står bak arrangementet Viking Race, du møter alle som hjelper de underveis (bl a OKG og Team Physix), du får trent med likesinnede, du garanteres  møre lår og en herlig stølhet de neste dagene og ikke minst 2 timer med latter og god stemning!

Hvordan: Du møter opp i utetreningstøy og med godt humør og vann eller annen sportsdrikke på flaske – ja og gjerne noe energi til veien hjem 😉

Hva mer: Ønsker du denne kule t-shirten så får du kjøpt den der for den latterlige prisen av 150 kr! Et must-have!

 

Aight…så da er det vel ikke mer å diskutere da – ha en strålende påske så sees vi våryre og gale til vårens vakreste eventyr i Tufteparken!

KlemMari

Believe (and) Achieve!


Forleden dag vant jeg en instagramkonkurranse der jeg kunne velge meg ut to par strømper fra Flexfit.no. Det var valgets kvaler selvfølgelig siden utvalget var stort, men et par hadde jeg allerede bestemt meg for og det var disse:

Believe/Achieve står det på de. Og vet dere, det er så utrolig sant! Hvis man ikke har troen på seg selv, hvordan skal det da gå fremover. Selvfølgelig ligger det enorme mengder fysisk trening bak prestasjoner, men nå om dagen så er jo mental trening virkelig inn i tiden. Du MÅ tro på deg selv om du i det hele tatt skal komme noen vei. Og det er utrolig hvor mye det betyr for prestasjonen din hva folk sier til deg. Positive oppmuntrende ord kan snu en dårlig dag og gjøre det god. Et smil, en klem og en tommel opp. Du kjenner humøret stiger og energien kommer snikende.

Jeg har kost meg siste uken med alle oppdateringene til Thomas fra Portugal. På en måte skulle jeg så gjerne ha vært der nede, både sammen med han og alle de andre, men samtidig så går det helt fint. Det har vært deilig løpeforhold her hjemme og, jeg ser at det ikke er så lenge igjen før vi atter kan ut og løpe i skogen. Det blir helt himmelsk, kjenner jeg er lei av å trampe på asfalten – ut i skogen, ut i kupert terreng og det å kjenne på naturen, lukte på skogen og bare nyte. Og om ikke så alt for lenge er jeg og tilbake på min ynglingsstrand – Alcudiastranden på Mallorca. Det er mitt løpeparadis og jeg gleder meg så til å komme tilbake.

Jeg har begynt å følge løpeprogrammene til Runners World og bloggrunnerne – dog min egen oppspeede variant fordi jeg ikke oppdaget de før nå for en måneds tid siden. Men det er godt å se at jeg har gjort endel riktig, og gøy å følge et program der man blir pushet litt ekstra også! Det er faktisk vanskeligst å skulle følge de rolige øktene der man skal holde lav puls og enda lavere tempo…jeg gjør det nok ikke helt rett, men da trenger jeg ihvertfall ikke stresse med tempoet jeg har ute til jobb. Problemet etterhvert blir nå mer å klare å stå opp enda litt tidligere så jeg kan legge på noen ekstra kilometer. Foreløpig ligger jeg på 7,5 km til jobb…men skal komme meg opp i mila nå snart! Det er jo egentlig ikke avstanden som er problemet – mer det å stå opp enda tidligere enn det jeg gjør. Men da hjelper det jo å ha superpowerstrømper liggende klare – med inspirerende logo’s så går ihvertfall løpingen litt lettere!

Jeg har egentlig tatt meg treningsfri i helgen etter en god treningsuke, men vi får se når jeg våkner etter nattevakt idag – om motivasjonen og evt været innbyr til en liten koseøkt ute, enten langkjøring eller litt bakkeintervaller 😉

Ha en strålende søndag alle sammen

KlemMari

Spartan Trifecta – 2015


Hinderløpsesongen 2014 var for Supermann og meg et eneste stort eventyr. Vi hadde så mange fantastiske opplevelser, så mange kule reiser og møtte så mange flotte mennesker.

Derfor er forventningene til 2015 desto høyere! Sakte men sikkert staker vi opp veien, finner ut hvilke løp som skal løpes – hva har vi lyst på, hva skal målet være og hva kan vi faktisk klare å få til ifht hverdagen som også skal gå opp. Det er ikke til å stikke under en stol at med et liv med to i turnus og to små jenter, så står vi ikke like fritt som alle andre til bare å gjøre som vi vil. Derfor må vi prioritere nøye.

Men vi ble begge forelsket i Spartan Race. Vi likte løpet, menneskene bak løpet, hindrene, naturen, løpsprofilen – ja rett og slett alt. Det minner oss nok veldig om Viking Race her i Norge – og det er jo ikke til å stikke under en stol at det er et av ynglingsløpene her hjemme. Spørsmålet var jo da hvilke Spartan Race vi skulle gå for…Spartan Race arrangeres jo i hele verden, så her er det faktisk bare å velge og vrake. Klart det hadde vært kult å prøve et nytt sted – og Spartan World championship står høyt på listen, men for det første er det i Amerika og det koster både tid og penger – og ikke minst er det helt uaktuel (ifølge Supermann) å løpe noe annet enn fullmaraton der borte – og da må ihvertfall jeg ha bedre løpsgrunnlag. Såååååååå da ble etterhvert valget enkelt – vi drar tilbake til Sør-England. Nå viser det seg at det blir ikke Pippingford park som jeg har nevt tidligere, men et sted enda litt lengre sør – Ashburnham – og i år skal de til og med lage en slags Atleths village hvor man bor rett ved løpsvenuen! Kommer til å bli helt knall.

Lite tips til dere som vurderer å være med – denne helgen er det 20% rabatt på Spartan Race UK med rabattkoden SPARTANMUM – og har vi meldt oss på??? Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa – så nå skal den andre trifectaen tas hjem i det Weiderske hjem og havne på heder og ærehylla! Gleder meg som en unge!

Så jeg spør igjen – er det noen som tar utfordringen og blir med til England…jeg vet vi er to, kanskje tre…ja kanskje til og med fire som skal reise. Hadde det ikke vært ûberkult med en hel gjeng med vikinger?

Ellers går løpingen som en drøm om dagen – ukens mål ble igår – med både raske mellomintervaller, bakkeintervall og langkjøringer til jobb. Så klapp på skulderen til meg, takk til foten min som holder seg pent i ro – og straks klar for en ny uke, ny treningsplan legges opp og jeg tror det skal bli veldig bra!

Ha en strålende søndag!

KlemMari