Hardangervidda – Løpeeventyr fra hytte til hytte i 3 dager


Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og mest fantastiske gaven jeg kunne tenke meg av mine herlige #høgepålivet venninner til 40 års dagen, nemlig litt utstyr og et bidrag til løpetur over Hardangervidda. Jeg kunne forvente en tur på ca 100 km. Her kommer min beskrivelse av turen og masse bilder.

Det var litt uvisst hvor mange som kom til å henge seg på turen, men det endte med at vi ble tre. Sissel, Hanne og jeg. Sissel og Hanne løp på Hardangervidda i fjor også (En litt annen rute), og hadde dermed god erfaring. De tok styring på planleggingen av årets tur, og jeg – heldige jubilant – stilte bare opp og var med. La meg røpe det med en gang, det var en drømmetur. De jentene traff spikeren på hodet når det gjaldt ruta og hyttene. Ja, jeg gir de også æren for valget av helg. Det var høytrykk i hele Sør-Norge, og vi kunne ikke vært heldigere på vidda.

Torsdag 22. august møttes vi i Drammen. Jeg kom fra Oslo, og de fra Skien. I Drammen ble vi sittende en stund. Bergensbanen var forsinket, men hva gjør vel det når man møtes forventningsfulle og #høgepålivet? Vi kom oss etterhvert på toget, og vi fikk ringt til Finse hvor vi skulle overnatte første natt og meldt fra. Vi kom til å rekke middag, og vi var ikke de eneste på det toget som skulle på den middagen.

For meg var det en eksotisk følelse å komme til Finse. Jeg har ikke vært der før så jeg var helt i himmelen. Finsehytta lå fantastisk til ved vannet, og med utsikt til Hardangerjøkulen. Vi kom inn, og ble vinket rett til matfatet. En god suppe til forrett, KOMPER (Hipp hurra! En av sørlendingens livretter) på vestlandsk vis til hovedrett og karmamellpudding til dessert. Det ble mye matprat på turen. Var det en ting vi trengte å tenke på så var det å fylle på med kalorier. Vi var jo klar for å forbrenne noen.

Vi fikk et rom, og i engangsengetøy av «papirkvalitet» sov jeg som et barn gjennom natta. Turen er i gang, og jeg elsker det. Neste morgen etter god og hyggelig frokost sammen med andre turmennesker var vi klare for første etappe. Den skulle gå fra Finse til Dyranut, og være ca 37 km.

Denne fredagen forventet vi regn. Tidligere den uken var det meldt ganske mye regn denne dagen og opphold resten av helgen. Vi forventet også mye vind. Vinden var absolutt tilstede fra start, men det var ikke så kaldt. Vi hadde kledd oss i ulltrøye, tights og vindjakke. Det var fint.

På første etappe var det vakker og vill natur. Det var steinur, det var vann vi måtte over, morsomme og spennende broer av ulike slag, mye myr, snø og utsikt til både Hardangerjøkulen og Blåisen. Det var utfordrende å løpe store deler av denne turen, men det var en helt magisk opplevelse. Det ble ca 1100 høydemeter, og vi brukte mange timer. Vinden avtok etterhvert og vi kunne kaste jakka. Regnet kom aldri. Vi tok en litt lengre matstopp på den ubetjente hytta Kjeldebu. Brødskivene i nistepakken opplevdes som et gourmetmåltid, og da vi ankom Dyranut ved sekstiden på kvelden var vi slitne og glade. For en start!

Dyranut fjellstove ved riksvei 7 i Eidfjord kommune. For et sted. Vertskapet der (mor, far, barn og svigerforeldre) sørget for et varmt og godt sted med god service, deilig mat og vin (Ja, vi er ikke verre enn at vi har plass til litt vin også på en slik tur), godstoler foran peisen og et herlig rom. Innbydende frokost med hyggelig «god morgen» hilsen før turen vår gikk videre over vidda mot Rauhelleren.

Det var lørdag, og vi hadde den korteste etappen på 27 km foran oss. Etter en kilometer plumpet vi under, og iherdig skotørking (Les: rommet vårt var ca 40 grader etter vedfyring når vi skulle legge oss kvelden før. Vi sov med vinduet på vidt gap) var nesten forgjeves utenom en viktig ting; det er deilig å putte bena nedi tørre sko. Det var store kontraster mellom denne turen og dagen før. Det var en relativ flat dag med ca 450 høydemeter, vidde så langt øyet kunne se. Grønt og fint. Matpakka inntok vi på den ubetjente og helt stengte hytta Stigstov. Det passet fint å ha den korteste og «enkleste» etappen på dag to.

Vi kom ganske tidlig frem til Rauhelleren. Allerede i 16 tida. Det feiret vi med Hardanger «bobler» og kanelbolle i peisestova. På Rauhelleren var det ekstra sosialt. Her snakket alle med alle. Vi snakket blant annet med to litt eldre herremenn som var på fottur med 10-15 kg sekker. Da de fikk ferten av at vi skulle i samme retning neste dag slo ihvertfall konkurranseinstinktet på en av dem inn. De skulle til Mårbu som var vårt mellomstopp dagen etter, og de skulle vinne. Vi sa at vi skulle spise frokost kl 8. Da skulle de begynne å gå klokka 6. Vi trodde de tullet, men særlig han ene tok dette dønn seriøst og la seg kl 21. Dette ble morsomt.

Etter rømmegrøt og spekemat tok vi også kvelden litt tidligere enn de andre dagene da vi visste at etappe tre fra Rauhelleren til Kalhovd ville lande på rundt 40 km.

Ved frokosten neste dag var konkurrentene selvsagt ikke til stede. De var allerede i gang. Vi fikk pakket våre sekker, som for øvrig lå på rundt 3,5-4 kg til sammeligning, og kommet oss avgårde vi også. I dag fikk vi allerede fine solstråler før frokost, og jeg valgte shortsen. Ikke vet jeg hva som var i brunosten til Hanne og Sissel til frokost, men de satte i gang i en rasende fart. Jeg lurte på om det var jeg som var helt «ferdig» eller om de var helt GALE, men her var det flere med konkurranseinstinkt tror jeg 😉 Uansett, tempoet jevnet seg ut, og kroppen min våknet også etter noen kilometer. Denne dagen ble et eventyr når det gjaldt naturen rundt oss, sola, stiene som stort sett var nydelige å løpe på .. ja hele pakka.

Etter 15 km spiste vi litt. Da kom det en mann mot oss, og han hadde møtt konkurrentene og de hadde fortalt at de skulle vinne til Mårbu. De hadde bekreftet at de satt i gang kl 6, og vi skjønte da at de uansett ville nå frem først. Vi møtte dem igjen på Mårbu. De skulle videre med en båt som skulle gå senere på dagen. Det var bare å gratulere 🙂

Mårbu er en betjent hytte som ligger nydelig ved vannet med strender rundt seg. Her tok vi oss tid til en kaffe. Vi var ca halveis på dagens etappe, og da jeg så på skiltet at det var 22 km igjen til Kalhovd øynet jeg et håp om at vi ville oppnå maratondistanse denne dagen. Det plaget meg nemlig litt at vi kanskje ville lande på rundt 40,9. Da så jeg for meg at jeg måtte løpe en liten «strafferunde» på slutten for å nå 42. Går det an å gi seg på 40,9? Tror ikke det. Tøffe Hanne som kom seg gjennom dagene med et litt plagsomt kne var ikke fullt så gira på lengre tur enn vi trodde akkurat da så jeg måtte være litt forsiktig med å slippe «jubelen løs», men fy søren så sprek og tøff hun var til tross for noen vondter.

Vi så for oss en ganske flat avslutning mellom Mårbu og Kalhovd, men det var det ikke. Det var opp en topp og ned igjen så utrolig mange ganger. Vi landet på over 800 høydemeter denne dagen. Terrenget var fint, men ganske mye myr.

Da vi nærmet oss 42 km så kunne jeg selv bekrefte at jeg ikke hadde store behov for særlig mer enn 42.195, men jeg så ikke målet der og da. Jeg tenkte i mitt stille sinn – ikke EN topp til. Men plutselig så vi den, først vimpelen og så hytta. KALHOVD. Vi skulle ned til den hytta. Vi var i mål etter 42,6 km. Plutselig var vi i mål etter tre drømmedager på tilsammen 107,4 km fra Finse – Kalhovd. Hordaland – Buskerud – Telemark. Hardangervidda på tvers fra nord til sør. Det gikk så fort. Det var så moro!

Vi feiret med Prosecco i mål, og til Stig (mannen til Sissel) sin store glede fikk vi tatt oss en dusj. Han var så snill å hente oss på Kalhovd og kjørte meg til toget på Nordagutu på deres vei til Skien. I bilen hadde han sørget for potetgull, smågodt og solo til oss. For en service! Og det er vel ikke til å stikke under en stol at det var SUPERDIGG med en Burger King meny på Notodden på veien.

Sissel og Hanne, takk for en av livets opplevelser! Dere er tøffe, spreke, morsomme, herlige og gode jenter. Sissel, du «teipet» føttene dine så tappert hver dag etter et par heftige overtråkk de siste månedene og Hanne, du kom deg altså gjennom med det som ble et litt kranglete kne på turen. Dere er mer erfaren enn meg i terreng og freser avgårde til stor inspirasjon. Jeg henger på, og vil kalle oss ekstremt samstemte når det kommer til innsatslyst, utholdenhet og viljestyrke.

Tusen takk for masse påfyll av løpeglede, og tusen takk for turen!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Egebergløpet – Fra baktroppens perspektiv


Hver sommer arrangeres det et løp her i nærheten av hytta vår. Egebergløpet. I år ble det arrangert for 34. gang, og jeg deltok for første gang, på bursdagen min 27. juli. Hva er vel en bedre måte å feire sin 41. bursdag på? Det var to distanser å velge mellom, 10 km og 20 km. Jeg valgte 20.

Samme dag går også Egebergmarsjen hvis man ønsker å gå. Da kan man også velge mellom ulike distanser fra 5 km – 31 km. I påsken arrangeres Egebergrennet på 22 km, så etter ti år på hytta vår har vi nok startet nye tradisjoner.

Jeg kunne velge å melde meg på som aktiv eller mosjonist. Jeg var litt usikker denne, men var i hvert fall helt sikker på at jeg ville ha startnummer på brystet og bli tatt tida på så jeg valgte aktiv.

Jeg våknet opp 27. juli til frokost og bursdagssang. Jeg må ha vært snill i år for det var opp mot 29 grader i skyggen denne dagen. Jeg visste det kom til å bli en varm tur over fjellet fra Bjørsjølia til Tolga.

Vi kjørte ned til Tolga for å hente startnummer. Aldri noensinne har jeg løpt med startnummertrøye, og jeg har jo deltatt på noen løp nå. Veldig behagelig og proffe startnummer.

Jeg har vært over dette fjellet mange ganger på ski, og noen turer med familien til fots. Jeg klarte ikke helt å la være å tenke på om jeg ville finne veien dersom jeg ble alene i løypa. Heldigvis møtte jeg løypesjefen med godt humør på Tolga, og han kunne bekrefte at det skulle være godt merket.

Vi dro til Bjørsjølia hvor starten skulle gå. I den proffe startnummertrøyen skulle jeg delta på det minste, men veldig flotte og hyggelige løpet til nå. Jeg måtte smile litt da jeg så den beskjedne startstreken, men sjelden ser jeg så mange mennesker på en gang i den lille hyttebygda vår.

Jeg løp litt frem og tilbake for å varme opp, og kl 12 sto 20 km løperne klar ved startstreken. Er det bare oss? Vi var to damer, og totalt 16 deltagende på 20 km. Resten skulle løpe 10 km, og den starten gikk 10 minutter senere.

Startskuddet gikk, og jeg var litt ivrig på å få en god start. Sannheten er vel at den første kilometeren gikk litt for fort, for når stigningen kom i den varmen føltes det ut som jeg skulle få hele fjellet i hodet. Etter 3 km lurte jeg på hvordan i alle dager dette skulle gå. Jeg slet allerede, og måtte stort sett gå hele veien oppover.

Den første drikkstasjonen kom etter nesten 5 km ved Falkrabb-bua. Da hadde jeg trykket i meg en havrekjeks i håp om å få litt energi før jeg skulle drikke. Det var vann, saft og svamper til å kjøle oss ned med. Livet ble raskt lysere.

Stigningen fortsatte, men i litt snillere form. Jeg måtte fortsatt gå en del. Jeg fikk bare ikke fart på bena, men nå var vi i det mest spektakulære området når det gjelder natur. Helt fantastisk fint. Jeg prøvde å nyte det. Jeg tenkte at siden løpet gikk som det gikk så kunne jeg tatt meg tid til noen bilder i løypa, men jeg må innrømme at jeg ble litt stressa av å være blant de siste siden vi var så få så det ble med ett. Da meldte baktroppsbekymringen seg (som på ethvert løp bør være grunnløs): Har de pakket sammen når jeg kommer ned til mål? Når vil de hjem til middag? Og det var ingen tvil om at de andre 15 som hadde meldt seg på 20 km var 15 raske.

Jeg er ingen rask terrengløper. Jeg er jo ganske fersk der. På asfalten og grusen er jeg i mitt rette element med trygg grunn under bena, og snakker om sola, da jeg passerte neste drikkestasjon ved ca 9 km like ved Egebergstøtten oppå fjellet, DA kom et parti med grusvei.

Men først litt om Egebergstøtten. Hvem var Egeberg? Ferdinand Julian Egeberg (1842-1921) var en norsk forretningsmann og kabinettskammerherre for Oscar II. I 1919 innstiftet han Egebergs ærespris for allsidig idrett. Denne blir fremdeles tildelt utøvere som utmerker seg med topprestasjoner i to eller flere idrettsgrener. Prisen ble lenge delt ut nettopp her i Tolga kommune hvor Egeberg hadde jakteiendom. Han omkom av et vådeskudd på fjellet ovenfor Tolga i 1921, der hvor minnestøtten står. (Wikipedia)

Tilbake til drikkestasjonen. Aldri mer har Marie kjeks, vann og saft smakt bedre. Og de svampene. TUSEN TAKK! De reddet dagen. Jeg ser med stjerner i øynene at jeg har et parti med grusvei foran meg. Det er kanskje morsommere med terreng, men nå kommer det i hvert fall til å gå fortere. Jeg var ikke lenger helt alene for jeg hentet inn et par stykker. Jeg tenkte med fryd hvor fantastisk det er å gå akkurat her på ski om vinteren. Det er så fint!

Tilbake i terrenget, men nå gikk det i det minste stort sett nedover. Litt fart hadde jeg fått i bena også, så jeg var litt mer optimistisk med tanke på utfallet av dette løpet. Jeg koste meg, men takk gode gud for at de ikke tilbydde lengre løpsdistanser den dagen for da vet dere hvor jeg hadde vært, og 20 km var mer enn nok i den varmen.

Tredje og siste drikkestasjon (trodde jeg) fylte jeg på altfor mye drikke. Jeg var nesten kvalm når jeg løp derfra, men jeg trengte det. Nå startet drømmen om alt det gode jeg skulle spise og drikke når jeg kom hjem. Er det flere enn meg som drømmer så mye om mat når de løper løp? I tillegg var det jo bursdag så jeg visste at det var kake og altmulig godsaker på gang, og hyggelig besøk av foreldre og verdens beste hyttenaboer i vente.

Jeg tenkte på løypen. Den var ikke vanskelig å finne. Der hadde den blide løypesjefen gjort en formidabel jobb. Tusen takk!

Plutselig løp jeg på en ekstra drikkestasjon betjent av Røde Kors. Herlig! De mente at et ekstra stopp i denne varmen kunne være lurt, og det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg nærmet meg idrettsplassen på Tolga hvor jeg visste at i hvert fall mann, barn og voffsen Mio sto for å heie meg i mål. Oppløpet føltes ganske langt rundt hele banen før jeg endelig kunne «spurte» inn i mål og rett i en vannslange. Det var helt perfekt! Det var god stemning ved Sætershallen på Tolga.

Etter å ha summet meg litt fant Mio og jeg ut at vi kunne trenge å hvile litt under et tre når familien handlet. Jeg tror dette, sammen med Nordmarka skogmaraton, er de tøffeste løpene jeg har deltatt på med tanke på kombinasjonen løypeprofil og klima.

Det bar hjem til herlig bursdagsfeiring og masse bading. Til tross for blodslit i løypa var dette en drømmedag. Jeg liker tydeligvis det slitet. Jeg glemmer det uansett så snart jeg kommer i mål 😊

Tusen takk arrangører, hyggelige og blide mennesker på drikkestasjonene og Røde Kors for et fantastisk arrangement! Vi sees forhåpentligvis på Egebergrennet i påsken!

Maria 

Nordmarka skogmaraton – Jeg kjente at jeg levde for å si det sånn


Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass vin først. På t-banen sitter jeg og trykker på mobilen. Det er jo ganske usosialt, så han spurte hva jeg drev med. «Melder meg på det løpet i morgen som jeg snakket om» Hvilket? spør han da. «Nordmarka skogmaraton» Halv? spør han. «Nei hel» Du er gal sa han.
Vipps! så var påmeldingen i boks. Vi kom ned til sentrum på denne fine sommerkvelden. Maks to glass vin sa jeg til meg selv. Det ble tre (Bombe! Men det var så koselig) Pleier jo ikke å drikke alkohol dagen før et løp. Teateret var ikke ferdig før over halv ellve. Jeg hadde ikke gjort klart noen ting før morgendagens løp. Kom hjem og fikk lagt meg over midnatt, og tenkte med litt skrekk og gru «hva har jeg gjort» Det skulle være årets foreløpig varmeste sommerdag dagen etter og jeg skulle løpe et maraton med 770 høydemeter.

Opp og hopp neste morgen. Klær og sko var enkle valg, MEN hva med drikkevest på denne varme dagen? Det bruker jeg aldri på maraton, men i tillegg til varme så ble jeg litt usikker på om det var litt langt mellom drikkestasjonene et par steder i løypa. Men vil jo helst slippe den vesten da. Den er jo også varm og ha over skuldrene. Det endte med at den ble liggende igjen i bilen.

Hva kunne jeg forvente å få til på Nordmarka skogmaraton? Jeg ante ikke. Jeg visste at jeg selvfølgelig måtte legge bort mine tidligere resultater fra maraton som har vært flate. Dette er ikke sammenlignbart, men likevel så klarte jeg ikke å la være å plante et lite mål om å klare det på under 4 timer. Jeg var veldig i tvil, men kunne det være mulig?

På Lyns idrettsbane på Sognsvann hvor start og mål fant sted møtte jeg flere kjente ansikter. Blant annet Kristin som jeg har blitt kjent med gjennom Ecotrail eventer, Janicke som er spaltist i Runners world og Geir som hadde vært enda mer spontan enn meg og meldt seg på klokka 9 samme morgen. Kult! Spreke blide mennesker som inspirerer. Det var god stemning, og jeg kjente at uansett utfall så skulle dette bli en fin langtur. En god treningsøkt med innsamling av kilometer til jeg skal til Hardangervidda i august og løpe maraton i Amsterdam til høsten.

Hurra for å treffe spreke Kristin igjen som jeg har blitt kjent med gjennom Ecotrail!

Janicke (Lettbent), spaltist i Runners world – hun er et råskinn og stor inspirasjon! 

Smiley! Geir (funwithrun) tok seg også et spontanmaraton 🙂  Hvorfor ikke? 

Startskuddet gikk og vi var på vei innover i vakre Nordmarka. Bena kjentes utrolig bra, og jeg tok det veldig forsiktig synes jeg selv. I de bratteste oppoverbakkene gikk jeg. Den første mila var egentlig bare en fryd. Jeg koste meg veldig. Da vi hadde passert Bjørnholt visste jeg at de bratte bakkene nedover i retning Kikut snart ville komme. Det er fristende å dra på litt nedover, og jeg husker jeg tenkte at nå får nok bena litt juling. Da vi kom ned skulle vi løpe noen kilometer på flata før vi skulle vende å løpe tilbake. Jeg hadde fortsatt godt driv her, men jeg kjente at bena fikk kjørt seg i de nedoverbakkene. Frem til da hadde jeg tenkt at går løpet som dette er under 4 timer absolutt et oppnåelig mål. Etter at turen med vending var overstått og vi var på vei til Kikut, DA begynte jeg å kjenne at dette kunne vise seg å bli en hard dag i mitt løpeliv.

Foto: Geir (Funwithrun)

Jeg som elsker Nordmarka. Jeg elsker å løpe, sykle og gå på ski akkurat på disse veiene og jeg er her ganske ofte. Ved ca 22 km var det over og ut. Da gikk jeg på veggen, eller i kjelleren eller hva vi skal kalle det .. eller gjorde jeg egentlig det? Jeg lurte veldig på det selv en liten stund. Jeg gikk i kjelleren med tanke på at tidsmålet jeg hadde satt meg kunne bli for tøft, men jeg visste jo ikke hva jeg kunne få til på forhånd. Er jeg egentlig i kjelleren generelt sett? Klarte ikke helt å bestemme meg. Jeg måtte skru og justere litt i topplokket.
Når jeg løper kan jeg ofte diktere mye av den neste bloggartikkelen samtidig. Det som kom til meg mens jeg løp var: Nordmarka skogmaraton – tidenens stjernesmell, eller dette er det verste maratonet jeg har løpt osv, MEN heldigvis har man god tid til å tenke om igjen og om igjen på et maraton, og ihvertfall når man går store deler av det. Da måtte jeg snakke til meg selv. Skjerp deg Maria! Dette er ikke det verste maratonet du har løpt. Det er egentlig veldig fantastisk. De omgivelsene. Det arrangementet. Den servicen. De drikkestasjonene med de blide folkene. Alt ligger til rette for en kjempedag. Det er DU Maria som har satt deg griller i hodet om et dumt tidsmål som du ikke helt vet om du klarer å oppnå siden du ikke har erfaring med maraton med så mange høydemeter, og det bidrar til å ødelegge løpsopplevelsen.

Skru skru skru i topplokket. Gå oppover og veldig mye bortover. Sliten. Bye bye 4 timersmålet! Ta det som en tur for DNF er ikke et alternativ, og jeg vet at jeg klarer å gjennomføre. Nedoverbakkene mot Sørkedalen føltes kjærkomne når jeg så dem, men det var ikke enkelt å komme seg nedover heller på stive ben selv om jeg ihvertfall da klarte å komme fremover i løpende form. Det to kilometers partiet i terreng som befinner seg et sted mellom Kobberhaughytta og Ulleåvålseter var nydelig. Inn i skyggen, mykt underlag og tusling i skogen. En liten avkobling.

Ut igjen fra skogen vet jeg at veien videre mot Ullevålseter både går ned, men også mye OPP. Dette går ikke akkurat unna. Jeg har begynt å glede meg til loffskiver med nugatti på 37 km 🙂 Det sto i informasjonen at de skulle servere det der. Jeg passerer 35, men da jeg passerer 36 på klokka var det ikke noe kilometerskilt langs løypa. Det la jeg merke til, undret litt men løp videre. Plutselig var jeg i krysset nedenfor Ullevålseter hvor vi kan løpe mot Hammeren eller Sognsvann. Der var jeg sammen med en annen mann med startnummer som jeg hadde klart å dra med meg inn i uføret stakkars. Ingen merkede løyper eller andre med startnummer. VI HAR LØPT FEIL! Vi spurte flere mennesker. Har dere sett noen andre med startnummer? NEI! Dette er krise når man har løpt så langt kan jeg love. En dame som hadde jobbet på skogmaratonet tidligere mente at vi skulle passere OPPE på Ullevålseter. Det eneste vi kunne gjøre var da å gå opp det som oppleves som en monsterbratt bakke til Ullevålseter for å se om vi kunne finne løypa, og jada der kom de løpende som perler på en snor.

Vel inne igjen i løypa lurte jeg fælt på om jeg hadde gått glipp av loff med nugatti, men neida vi hadde jo løpt en hel kilometer ekstra når vi løp feil så det var fortsatt en stund til 37 km skiltet. Akkurat det vi trengte den dagen. Til min bittelille skuffelse hadde de droppet nugattien på denne varme dagen, og serverte syltetøy i stedet. Da ble det ikke loff. Jeg var jo egentlig absolutt ikke sulten. Jeg karret meg avgårde. Selv da jeg hadde to kilometer igjen føltes det som jeg hadde mange mil foran meg. Vanligvis kan jeg da si at om ca 10 minutter er du fremme Maria, da kan du le av det hele, men det store spørsmålet nå var jo hvor lang tid jeg ville bruke på de to siste kilometerne denne dagen?

Tilogmed når jeg så mål føltes det fortsatt som en mil for meg. Jeg vagget over den store gressplenen på Sognsvann på stive ben. Dette var endeløst, men endelig kom jeg på oppløpet og jeg hørte speakeren si at «Her kommer Maria fra #høgepålivet i mål» #høgepålivet du ja! Jeg hadde tross alt følt meg #lavpålivet X antall ganger denne dagen, MEN over målstreken kommer #høgepålivet navnet helt til sin rett. Jeg har gjennomført, jeg har jobbet med meg selv gjennom gode og vonde timer og kommet meg fremover på mine ben. Jeg er dypt takknemlig for at kroppen min og hodet mitt får til dette. Og jeg vil løpe mer! Det vet jeg akkurat idet jeg kommer i mål. Jeg lar meg ikke skremme av en litt tung dag i løpelivet. Det går bare inn i dagboka som en ny erfaring.

4.26 ble tiden. Jeg er kjempefornøyd. Ingen grunn til noe annet. Eneste jeg kunne gjort annerledes er å være litt snillere med meg selv før start. På et løp man aldri har prøvd før bør man legge tidspress til side og heller nyte opplevelsen. Det gjør jeg når jeg løper ultra. Da klarer jeg å ikke fokusere på tid. Jeg skulle brukt ultratankegang her. Jeg ville sannsynligvis kommet inn på samme tiden, men hatt det bedre underveis. Men livet er ikke bare burde burde. Man lærer så lenge man lever heldigvis.

Jeg løp rett i kiosken og kjøpte en burger og en kanelbolle. Haha! Jeg drømmer alltid om mat på maraton som dere sikkert skjønner. Jeg måtte også kaste meg rett i bilen for hjemme i nabolaget ventet årets sommerfest som jeg ikke ville gå glipp av. Jeg bokstavelig løp gjennom dusjen når jeg kom hjem, og gikk rett ut på festen – og der ble jeg til klokka 02 så alt i alt ble lørdag 15. juni en veldig bra dag 🙂 

Åretes medalje

Vil jeg anbefale Nordmarka skogmaraton til andre? JA selvfølgelig! Et veldrevet fantastisk arrangement. Til neste år introduserer de også en ultradistanse. 60 km. FRISTER!

Maria 🙂

Ecotrail-eventyret 2019


Det er litt vemodig at årets Ecotrail eventyr er over. Derfor gleder jeg meg til å skrive denne bloggartikkelen slik at jeg kan «løpe på nytt» i hodet mitt. Det er nemlig nettopp et slags eventyr Ecotrail er. Forventningene i forkant, følelsen av skrekkblandet fryd, svette, tårer, latter og overdose med løpeglede.

I år hadde jeg avtalt å løpe 80 km sammen med Sissel, Laura som vi ble kjent med underveis på løpet i fjor og Kristin som skulle løpe 80 km for første gang. Kristin er en supersprek duracellkanin, så vi var veldig spent på hvor lenge hun klarte å ta det rolig. Sånn ca til Blå tenker jeg 🙂 Borte ble hun, og jammen dro hun i land 8. plassen blant damene og hadde en ultradebut som var helt rå. Klart hun skulle løpe. Hun er et av mine forbilder! Henne kan dere lese om i neste utgave av Runners world – magasinet.

Sissel, Laura og jeg fulgte ultrastrategien vår. Rolig oppover. Det er jo en helt annen tankegang enn på alle andre løp, og selv om det noen ganger føles unaurlig å gå så vet vi hvilken distanse vi har forann oss,og da lønner det seg å ta noen lure valg. Ferden gikk først fra Elgsletta til Kjelsås og halveis rundt Maridalsvannet. I Maridalen fikk vi fylle på drikke før stigningen mot Fagervann startet. Der er det mye steiner og bratt, så der føles det ikke unaturlig å gå. Det første terrengpartiet er i gang, og for meg er terrengdelen den største utfordringen. Av oss tre er jeg åpenbart det «svakeste leddet» i terrenget, men trøster meg med at siden vi skal så langt så trenger det ikke gå så fort uansett. Jeg klarer meg bra oppover (siden vi kan gå .. haha ..) og greit bortover, men blir ganske så pinglete nedover. Likevel, det går fremover. Jeg har vært mer på løpetur i terrenget enn i fjor på denne tida, og på Ecotrail tok jeg meg i å tenke hvor moro det faktisk var, så jeg gleder meg til treningsturer i terreng fremover.

Fra Fagervann og ned på trygg grunn (grus) ved Skjærsjødammen. Grusvei fikk vi helt til Sognsvann hvor vi begynte på stigningen til Vettakollen. Vi var flinke å fylle på med næring og drikke underveis. For min del var jeg mer bevisst enn noen gang, så det er jeg fornøyd med. I den bratteste stigningen før Vettakollen utsiktspunkt derimot følte Sissel at hun fikk den siste baren opp i halsen. Plutselig ble hun varm og kald, svimmel og kvalm. Vi møtte på den «første humpen i veien», og her var det bare å roe ned slik at vi fikk Sissel i form igjen. Råtøff som hun er trengte hun bare et par minutters pustepause for å hente seg inn før hun tråkket av gårde, og så ut som en million dollar på det beste fotograferingspunktet på Vettakollen. Vi tok oss likevel tid til å snu oss rundt i år for å ta en selfie med den formidable utsikten bak oss.

Vi fortsatte videre. Sissel var nok litt mer preget av den kvalmeepisoden enn hun gav uttrykk for til oss for det meste fikk vi vite etter at vi hadde kommet i mål. Hun klarte seg helt vannvittig bra. På et tidspunkt sa hun at Laura og jeg kunne løpe videre, men da sa vi at: Nei, vi gir oss ikke her. Du må bestemme hvis du skal bryte, men så lenge du ikke gjør det så er du med oss.

På 30 km punktet på Frognerseteren blir vi møtt av Runar, mannen til Laura. Runar er proffesjonell ultraløper, og han KAN support. Makan til opptur skal man lete lenger etter. Laura husket fra i fjor hvor glad Sissel og jeg er i iskald solo og appelsin, så der sto Runar med solo, oppskåret appelsin og melon. Det er utrolig mye godt på matstasjonene til Ecotrail også, men det at noen er der og supporter oss litt ekstra på en så lang tur føles ekstra fantastisk. Det smakte helt vannvittig godt før vi visste at det bare skulle gå oppover og oppover i Holmenkollen området.

Vi passerer senere Tryvannstua og Nordmarkskapellet på turen. Vi løper, prater og koser oss maks. Ja, Sissel kjenner fortsatt litt på kvalmen, jeg er redd for knærene og Laura er ikke helt venn med hoftene, men vi klarer oss bra. Det som er helt utrolig fint med Ecotrail er at man kan få en vondt som rekker å bli borte igjen på en og samme tur 🙂 Det er magisk for kroppen at det er så mange ulike underlag, plutselig er det høye kneløft oppover bratte steinrøyser og terrengpartiene er takknemlige etter lengre perioder på grus og asfalt.

Neste delmål er Sørkedalen. Da har vi løpt 50 km. På vei nedover dit møter vi solstråla Bjørg Astrid som også blogger for Runners World. Hun er ute på sin 50 km ferd, og vi har tid til både klem, latter og bilde.

I Sørkedalen møtes vi av et hyl som jeg er sikker på at kan høres i hele Oslo og Bærum. Da vet alle som kjenner #høgepålivet Nina at det er henne. Hun er ikke sjenert, og vi føler oss heldige som kan løpe inn til matstasjonen under hennes hyllest 🙂 Hun har også med seg solo, sjokolade og potetgull. Runar står der med alt han har med seg, og bordene til Ecotrail bugner av godsaker. Alt vi har i vesten er overflødig. Den blir ikke noe særlig lettere på turen. Selv om det er superkos å ta seg litt tid med supporterne våre var vi fast bestemt på å bruke mindre tid på stasjonene i år enn i fjor så etter et passe kort stopp satte vi kursen mot Fossum. Det begynner med en grei stigning hvor man tror at man når toppen uten å nå toppen opp til flere ganger. Den mila mellom Sørkedalen og Fossum tar litt tid for her er det også mye terreng. Pingla ligger bakerst og passer på at alt går greit for seg 😉

På Fossum har supporterskaren vokst enda mer. Her har også Maiken ankommmet og Lauras svigerfar. Vi er dypt takknemlige. Det er uten tvil et kjempeboozt at familie og venner heier på oss. Vi var relativt raske her også (til å være oss), før vi skulle starte ferden «nedover Lysakerelven» – som ikke bare går nedover. Her var jeg spent for jeg hadde hørt hvor glatt og sleipt det var der etter alt regnværet dagen før. Jeg løp på asfaltsko. Jada! Jeg har enda ikke funnet en terrengsko jeg klarer å løpe lange partier på asfalt med så da prioriterer jeg maksimalt med demping på en så lang tur, og pingla får heller bli enda litt mer pinglete hvis terrenget er glatt og sleipt. Det gikk likevel mye bedre enn forventet, og før vi visste ordet av det følte jeg at vi var nede på Lysaker med god hjelp av heiing av Maiken et sted på veien.

I fjor synes jeg at den siste mila fra Lysaker og inn var helt ekstraordinært slitsom. I år var jeg ved godt mot, og bestemte meg for at strafferunden på Bygdøy ikke skulle føles som en strafferunde hvis det var mulig. Utrolig nok gikk bena fint fremover fortsatt når vi kom ned på asfalten. Supporterteamet Runar og far var på plass ved Thaugland. Jeg bøyer meg i støvet. Laura følte seg ikke helt bra etterhvert, og prøvde å si at Sissel og jeg bare kunne løpe flere ganger. Da måtte vi minne henne på at vi nå hadde vært sammen i over 10 timer og 70 km, vi forlater deg ikke her. Vi skal i mål sammen! Hun klarte seg, til tross for formen som var litt ugrei, utrolig bra. På Bygdøy toppet det seg, men etter å ha «snakket litt med gresset» der fant hun utrolig nok krefter til at vi holdt et greit løpetempo inn mot byen. Maks imponerende.

Og så, etter at vi hadde løpt forbi Color Line og hadde under 3 km igjen så står de der mine 4 hjerter som er mann, to barn og vår lille valp og heier. Dette var ikke forventet, og gledesjubelen sto til himmelen. Fra jeg oppdaget dem til vi var hos dem følte jeg at vi løp i sakte film (og det gjorde vi nok også) og den følelsen å møte dem etter mer enn 77 km, men fortsatt ikke være i mål var GØY! Jeg var stolt over meg og mine to løpevenninner, og de var nok ganske stolt av mammaen også. Det gav oss enda et ekstra dytt mot målet på SALT.

Det å se SALT forann oss, og målet på det som faktisk ikke er 80 km, men nesten 82 er faktisk helt utrolig. Vi tok hendene til hverandre og løp over målstreken i akkurat samme sekund. Igjen har vi klart nok et ultraløp, og det er lov å være stolt. Vi hadde noen humper på veien, men klarer likevel å komme i mål 40 minutter raskere enn i fjor.

For meg er ultraløp noe helt annet enn alle andre løp. Det jeg liker med ultra er det sosiale. Det å være sammen. Støtte hverandre i medgang og motgang underveis. Samarbeid. Teamwork. Det å få hverandre i mål etter pingletakter i terrenget og kvalmebyger underveis, det skaper samhold. Det å dele den enorme gleden ved å krysse mållinjen med noen er gull verdt. I love it!

I mål møtte vi flere andre løpevenner, og det var tid for både bobler og pizza og det vi hadde drømt om av mat og drikke underveis. Har du en løpeprofil på Instagram? Det å være en del av «løpesamfunnet» på sosiale medier, og møte mange der ute på ulike løp og eventer er så moro. Bli med bli med!

En dame som inspirerer stort er mammaen til Laura. Hun er 67 år og har løpt flere maraton, og løp i år som i fjor 50 km på Ecotrail. Så utrolig sprek og blid! Jeg sier bare: Jeg vil være som deg når jeg er 67! You’re amazing Anne 🙂 

Jeg sa til jentene langs Lysakerelven: Jeg elsker Ecotrail! Jeg gjør det. Jeg sitter faktisk og kjenner på savnet etter Ecotrail nå. Jeg tror kanskje det har blitt en tradisjon. Anbefaler alle å prøve det! Det finnes flere distanser. Sjekk ut eventuelle Ecotrail eventer i forkant også. Det er moro. SUPERMORO!

Hilsen Maria

Bilder: Sportograf, Sissel, Laura, Runar, Maiken, Nina & myself 

Det gjelder å holde motoren i gang og skuldrene lave


Mange ganger har jeg tenkt at løpeformen er best i september etter en lang vår og sommer med mye trening. Jeg har ofte hatt noen bra løp i september også, feks Oslo maraton. Maraton på tidlig vår har jeg sett på som utenkelig. Altfor lite tid til å trene ordentlig løping har jeg tenkt, selv om jeg løper meg gjennom vinteren.

I år har dette virkelig blitt motbevist. Uten at jeg gikk inn for å prøve å sette pers på maraton i Holmestrand så løp jeg i mål 4 minutter raskere enn jeg har klart tidligere. Ikke var jeg ødelagt i kroppen eller helt død heller. Dagen etter føltes det ut som jeg hadde vært på en lengre løpetur. Jeg var ikke stiv som en stokk og måtte ikke gå baklengs ned trappene slik jeg har opplevd etter andre maraton.

Dette gjør meg veldig optimistisk og glad. Det er jo så mange kule maraton og andre løp på vårparten. Spekteret har blitt større. Selv om løpingen går sakte på vinteren, et skritt frem og to tilbake, eller selv om jeg ikke er et råskinn på langrenn så går jeg mange mil. Jeg går i mitt tempo med Mariateknikk, men det gir tydeligvis noen resultater likevel.

Det gjelder å holde motoren i gang for en mosjonist som meg. Så lenge man trener jevnt og trutt gjennom året i det ene eller andre tempoet så slipper man de store skippertakene har jeg funnet ut. Ta hensyn til kroppen og og legg inn HVILE når man kjenner at man trenger det. Det gjorde jeg i vinter. Jeg hvilte i hele desember etter maraton i Valencia. Det har jeg ikke vært flink til før, men det var bra for både kropp og sjel. Treningsgleden kom tilbake med ny glød i januar.

Selv om jeg tidligere ikke har meldt meg på maraton på våren så valgte jeg likevel å melde meg på mitt første ultraløp i fjor vår. Da løp jeg Ecotrail 80 km, og det skal jeg også gjøre igjen i år. Jeg gleder meg veldig. Det er jo bare 6 dager til. På ultraløp har jeg en helt annen tankegang. Da kommer fart og tid bakerst i rekken. Opplevelsen (og overlevelse .. haha) er viktigst. I fjor var det en skrekkblandet frydfølelse rundt om hvordan dette skulle gå. I år vet jeg at jeg har klart det før, men 80 km er definitivt ikke plankekjøring så jeg er superspent. Vet at adrenalinet pumper når vi står på Elgsletta lørdag morgen kl 8 klar for absolutt en hel dag i Oslos marker, land og by.

Aldri har jeg hatt så lave skuldre som da jeg ankom Holmestrand for å løpe maraton som en treningsøkt. Aldri før har selve løpsopplevelsen på maraton vært bedre, og aldri har jeg løpt raskere. Jeg lærte masse. Nå streber jeg etter å holde skuldrene lave før alle løp. Om det blir noen minutter mindre på Ecotrail vet jeg ikke, men jeg skal ihvertfall nyte opplevelsen med de spreke løpevenninnene mine Sissel (@sisselga), Kristin (@kristino66) og Laura (@lauraibakker) og kose meg hele dagen!

Sees vi på Ecotrail?

Alle bilder er tatt av Sportograf på Ecotrail 2018. 

Hilsen Maria

Våren er offisielt i gang – Sentrumsløpet er gjennomført!


Lørdag var det klart for vårens raskeste eventyr igjen. Endelig. Jeg skriver vårens raskeste fordi det er det eneste 10 km løpet for meg før sommeren. 10 km er egentlig ganske brutal. En distanse jeg både gruer og gleder meg til. Jeg gruer meg fordi jeg vet at på 10 km – da legger jeg hodet igjen på startstreken og beiner det jeg klarer gjennom hele løypa og håper det holder. Jeg prøver å bruke litt fornuft opp bakken til slottet, men i år som mange andre år så var ikke fornuften helt skrudd på. Jeg gleder meg fordi sentrumsløpet er fantastisk. Det er stort, det er stemning, her finner man alle typer løpere og det oser av ekte løpeglede.

Foto: Sentrumsløpet

I år som alltid ellers stilte #høgepålivet gjengen med flere løpere. Vi møttes for lagbilde og skravlings på Egertorget før vi varmet og opp stilte oss i puljene våre. Den følelsen å stå på startstreken på sentrumsløpet. Adrenalinet pumper. Tusen tanker gjennom hodet. I år var det ekstra godfølelse etter oppturen i Holmestrand tidligere i april. I tillegg var jeg veldig fornøyd med nytt skokjøp. Jeg håpet Adidas Adizero Adios (Ikke reklame) var like raske som de kjentes ut 🙂

Årets #høgepålivet-deltagere: Ellen, Hanne, Eli, Nina, Myself, Sissel og Kristin

Startskuddet går og vi er plutselig i den berømte bakken opp til slottet. Der hvor alle skal ta det rolig, men det er flere enn meg som ikke klarer det. Bena var så lette. Det gikk så fint opp der. Da jeg passerte 1 km ville jeg ikke en gang å se på klokken for jeg visste at jeg hadde gått hardt ut, men likevel så kjentes det ikke så verst ut. Jeg er vanligvis mest glad i Sentrumsløpet etter at jeg har passert monolitten i Frognerparken, men denne gangen gikk det ganske fint opp dit. Fin flyt til tross for varmt vær med høy luftfuktighet og litt vind. Noen av vindkastene var takknemlige mot mitt kokende hode.

Da jeg passerte 5 km så jeg på klokken for første gang. Dette lover bra tenkte jeg. I etterkant tror jeg faktisk at jeg perset på 5 km på dette løpet. Jeg har ikke deltatt på mange 5 km løp, men min beste tid er litt svakere enn denne passeringen. Bygdøy allé sto for tur. Den er også ganske tøff opp til Frogner kirke, og jeg kjente virkelig at jeg var ute på løpetur da, men bena bar meg avgårde. Jeg tar meg ofte ikke tid til å drikke på 10 km, men denne dagen tenkte jeg at jeg måtte ha en slurk med vann på drikkestasjonen ned mot Solli plass. En slurk og resten av glasset ble tømt over hodet. Herlig!

Ny giv videre, men ingen tvil om at 10 km er tøff når man har 2-3 km igjen. Rådhusplassen er et høydepunkt på turen med mye publikum. Her er det greit å ha ekstra krefter til å smile. Er jo så moro med alle som heier. Tusen takk! Derimot, den lille bakken opp fra Rådhuset mot Christiania torv … Puuh! Den koster krefter før det er ned innimellom og bakimellom.

Mellom 8 og 9 km hadde jeg det tøffest. Da løp jeg på ren vilje, og jeg ble stadig overrasket over meg selv – at jeg faktisk fikk bena til å gå fremover. Kjentes nesten ut som jeg ville parkere, men har sett på klokka i etterkant at jeg likevel ikke mistet mye fart. Jeg lurte på om jeg skulle se på klokka ved 9 km for å vite hvordan jeg lå an, men jeg turte ikke. Jeg var redd motivasjonen skulle gå i gal retning. Jeg kunne jo uansett ikke løpe noe fortere enn jeg allerede klarte. Det å svinge inn på Karl Johan å få den minitoppen opp til Egertorget før siste innspurt mot mål er tøft, men virkelig gull verdt jobben som er gjort! Fantastisk målgang på dette løpet.

Det ble ikke pers, men det ble min nest beste tid som jeg er utrolig fornøyd med. Vel i mål med medalje rundt halsen møtte jeg etterhvert mine #høgepålivet venninner. To nye perser i gjengen i år, topp stemning og gjengen levde opp til navnet sitt.

Sammen med persejentene Hanne og Sissel 🙂

Vi fikk sendt avgårde en av våre nykommere på 5 km, og etter superbra gjennomføring der også ventet et glass bobler på Karl Johan. Etter at vi hadde fått på finstasen for kvelden ventet afterrun. I #høgepålivet er vi opptatt av å feire. Vi feirer egne seire og hverandres. Løp, feiring med god mat og drikke sammen med gode venninner oppfyller alle krav til en drømmedag for meg!

Nå gleder jeg meg til neste mål som er Ecotrail 80 km den 25. mai. Der lover jeg å ta med meg fornuften i løypa.

Kommer du? Det er fortsatt ledige plasser på alle distanser. Bli med 🙂

Hilsen Maria