Gleden ved å løpe i naturen


Terrengløpingen i Spania i sommer ga nye opplevelser, som ikke asfaltløping kan gi i samme grad. Det vekket også lysten til å tilbringe mer tid løpende i naturen.

Photo: Jeg. Den rosa sløyfen på grenen til høyre i bilde, er en del av løypemarkeringen vi satt opp, slik at deltakerne i ultraløpet AAUT skulle finne stien i dette karrige terrenget.

Løping i natur krever litt annet av en som løper, vi bruker andre og flere muskler, det gir litt mer variert trening for kroppen. Det kan være mindre belastende på ledd og skjellett å løpe på variert underlag. Vi må følge med hvor vi setter bena, noe som krever fokus og tilstedeværelse. Vi må ta i bruk flere sanser ute i naturen. Avhengig av hvor vi løper selvfølgelig, så er det enkelte ganger lurt ikke å proppe seg igjen med lyd på øret. Det er også tidvis nødvendig at vi har sansene tilgjengelig for å fange opp det som skjer rundt oss.

Photo: Paul Bateson.

Befriende og deilig å løpe i slikt terreng med gode lukter og naturopplevelser.

Nest siste dagen på løpecampen, var vi med instruktøren vår og hjalp til med å merke opp en del av strekningen til ultraløpet AAUT, som ikke lot seg nå med bil, pga det tekniske terrenget. Det var den beste dagen min den uken. Vi kom ut i fri natur, kun med enkle stier å løpe på. Jeg kjente på en glede, som jeg ikke har kjent på siden jeg løp rundt i naturen som liten. Det var plutselig ikke lengre så tungt å løpe, det gikk bokstavelig talt «lekende lett», selv om det var 38 varmegrader. Tror det oppfattes lettere å løpe når det er så mye fint og interessant å fokusere på rundt i miljøet, og det at man MÅ være tilstede i øyeblikket.

Photo: Paul Bateson.

Jeg gliste det meste av den dagen ute på løpetur.

Da vi også begynte å se dyr rundt oss, fikk turen enda en ny dimensjon. Vi møtte på flere villgeiter; Ibex, som ikke ble oppdaget før de spratt opp fjellsidene da vi passerte. Så for meg at jeg skulle kunne løpe slik en dag, FOR en kondis de har! 50 meter lengre fremme så jeg plutselig et villsvin, som krysset stien. Jeg ble en smule usikker på hva jeg skulle gjøre. Villsvin skal man være forsiktig med, aldri gå imellom en mor og hennes barn og egentlig aldri kom for nær dem. Jeg visste bare ikke hva som regnes som «for nær». Videre på turen dukket plutselig 4 hester opp på stien foran oss. Instruktøren mente det var villhester. Jeg er usikker på om det finnes ville hester i Spania, men de gikk i hvert fall uten menneskelig følge. De travet foran oss et stykke oppover i skogen.

Photo: Paul Bateson.

I sentrum av bilde, i enden av veien, kan en av hestene skimtes.

Store rovfugler svevde på varme luftstrømmer. Det var en fantastisk opplevelse! Jeg skjønte da at dette er noe jeg måtte gjøre mer av.

Tilbake i Norge fikk jeg muligheten til å prøve ut naturen rundt Oslo, i Østmarka og Lillomarka. Det var som å løpe rundt i de mange eventyrene jeg fortapte meg i som barn. Det står ikke på fantasien, så jeg løp gjennom områder okkupert både av troll, dverger og alver, og jeg følte meg som en stifinner i indianerland, da vi mistet stien og ble løpende rundt i en halvtime før vi havnet der vi skulle.

Photo: Samboer.

Fra Østmarka, før vi forviller oss bort fra stien.

Senere løpeturer i terrenget i høst, har gitt tilsvarende livgivende og positive opplevelser. Man får en følelse av å komme nærmere innpå naturen når man løper. Det gir litt back to basic-følelse. Det kan også oppleves som en form for aktiv meditasjon, mindfulness. Det å løpe i naturen krever at du er tilstede i øyeblikket, dermed får sinnet mulighet til å koble av sin mentale støyaktivitet. Man kan til og med ende opp å føle seg oppladet, glad og mer harmonisk etterpå.

Photo: Samboer

Høsten er vakker å løpe i, mange flotte farger. Her opplevde vi melisdryss på fjelltoppene, tåke og sol om hverandre, virkelig nydelig!

Så kom dere ut i naturen å løpe, bare husk gode terrengsko, som du kan stole på under alle forhold.

Photo: Samboer

Kun et tynt lag med kompresjonsklær (Rehband) gjør at en føler seg enda nærmere naturen.

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Kjemper mot vindmøller, andre del.


Løpe i varmen

Her må jeg gå oppover, klarte ikke annet i den varmen. Skyggen avslører hvordan jeg egentlig følte at kroppen hadde det, zombilignende gange.

Dag to skulle vi løpe opp fjellet, Hatcho, på motsatt side av landsbyen. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å gå alle de bratteste partiene. Jeg oppdaget raskt at jeg nesten klarte å holde følge med instruktøren, som småjogget oppover, så lenge jeg gikk fort. Jeg så derfor ikke noe poeng i å slite meg ut med å prøve å løpe. Temperaturen steg gradvis underveis helt opp til 40 varmegrader!

Instruktør Paul måtte dokumentere temperaturene vi løp i, det var «mot normalt», mente han.

Jeg hadde aldri vært ute i slik varme før. Dette fjellet hadde enda mindre skygge å by på enn fjellet dagen før, kun olivenlunder. Jeg oppdaget raskt at jeg hadde spist for stor frokost før vi startet. Jeg har en innebygget angst om at jeg ikke skal ha nok energi å løpe på, så jeg prøvde å få i meg mest mulig, ingen god beslutning. Oppi bakkene begynte jeg å bli kvalm og svimmel, direkte uvel. Følte sterkt for å donere noe av maten tilbake til moder jord, men klarte å holde det nede. Har lest om at dette kunne skje, så det skremte meg ikke. Tok det som en nyttig erfaring. Det er rart å innse at man kan løpe oppover i slik intens varme, uten å kollapse, selv om i hode var jeg på randen til akkurat det. Jeg begynte å se for meg (tilnærmet hallusinere) at jeg la meg under et oliventre i fosterstilling, helt musestille og ble servert ubegrensete mengder isvann, frem til kvelden og mørket senket seg…. Servert av en kelner ikledd kjole og hvitt, av alle ting. Hvor i alle dager kom den ideen fra? Men det var dessverre ikke noe reelt alternativ, måtte bare fortsette.

Paul og meg. Vi ser spreke nok ut, men her er det rett før jeg begynner med mine fantasier om isvann, fosterstilling og kjole og hvitt under et av oliventrærene.

Den siste dagen følte instruktøren seg uvel, han taklet ikke hetebølgen som regjerte. Derfor kjørte han oss opp på et fjell, øverst oppe ved vindmølleparken og slapp oss av der for at vi skulle løpe ned igjen til landsbyen, mens han var følgebil for meg.

Jeg får oppleve hvordan det er å ha følgebil, ganske betryggende når både kropp og hode begynner å bli tynnslitt. Sånn er det noen ultraløpere har det, ikke farlig da å løpe langt. Fristelsen til å bli kjørt i mål, var farlig nær på det tidspunktet, men klarte å la være.

Godt var det fordi «Mutanten fra London» (se forrige innlegg for forklaring) forsvant raskt ut av syne og hadde ingen intensjoner om å vente på meg, slik at vi kunne løpe sammen ned igjen. Luften på toppen var knusktørr og varm. Det føltes som om de siste dråpene av fuktighet i munn og hals gradvis ble sugd ut med hvert åndedrag jeg tok. Jeg hadde naivt håpet at vindmøllene kanskje ville bidra til en sval bris på toppen. Slik fungerer det ikke!

Aldri la deg lure av en vindmøllepark på toppen av et fjell og tro at luften blir behagelig avkjølt. Aldri følt meg så blytung i kroppen noen gang, og det var til og med på flat mark, før det bar nedover fjellet.

Man kan bli ganske selvransakende i slike ekstreme situasjoner, man får tid til å bli kjent med nye sider av seg selv. Spørsmål som dukker opp er; Hva er det som driver en til å legge ut på et slikt prosjekt? Liker jeg å plage meg selv? Hadde jeg noen skjulte SM behov, som jeg ikke visste om? Man kan jo begynne å lure. Undringen forsterkes når man passerer de lokale innbyggerne i landsbyen, som sitter godt plantet i skyggen, og som rister sakte på hode når vi kommer heseblesende forbi i fullt ultratrailutstyr gjennombløte av svette. Jeg skal innrømme at jeg et øyeblikk var en smule flau, helt til jeg kom på at instruktøren var godt kjent i byen for sine løpeprosjekter og personene han drar opp på alle nærliggende fjelltopper i stekende solvarme. Ingen har dødd hittil av å delta på hans løpecamper eller på ultraløpet AAUT(https://www.alandalus-ut.com/) han har vært med å starte, som går over til sammen 230 km, og skal forseres i løpet av 5 dager midt på sommeren. Et såkalt multi stage race.

Her løp vi 11 km sammenhengende nedover, det kostet meg en storetånegl. Men det er visst prisen en del løpere betaler for slike opplevelser. Ultraløpet AAUT starter fra Loja og opp hele denne strekningen på første dag av 5, nesten sadistisk testing av psyken, men FOR en overvinnelse når det er gjennomført!

Så hva er det som driver personer til å begi seg ut på slikt?

Det er mestringsfølelsen en oppnår når man har klart å gjennomføre noe man på forhånd aldri hadde trodd var mulig å gjennomføre, som er så fantastisk. Følelsen av å ha klart å gjennomføre noe slik er euforisk og ytterst tilfredsstillende og gjør at man får ønsker om å utfordre seg videre. Det har også en overførende effekt. Står man overfor andre utfordrende situasjoner i livet, vil erfaringen med at man klarte å gjennomføre noen «uoppnåelig» være med på å motivere og gi tro på at man også skal klare neste utfordring.  Det er godt å kjenne at kroppen holder, at den ikke bryter sammen. Det er en sier å vite at man vant over egen psyke, som ville gi opp både titt og ofte, å få bevist overfor seg selv, at man alltid kan klare litt mer, hvis man må.

Fordelene med å trene i varmen:

Hjerteraten synker, økt plasmavolum og forbedret blodgjennomstrømning, det fører til bedre muskelytelse og avkjøling av kroppen gjennom mer svetting. Sagt på en annen måte så fører varmen til økning i VO2 og plasmavolum, noe som medfører at hjertet kan pumpe ut mer blod ved hvert hjerteslag, man presterer bedre under trening og i løp.

Svetting i varmen over tid fører til at man svetter ut mindre salt. Faren for å bli dehydrert reduseres. Vi svetter tidligere, noe som hjelper å bedre kroppens temperaturregulering. Jeg merket etter noen dager at svetten ikke var like salt lenger. En annen fordel med å løpe i varmen var at jeg restituerte fortere, jeg fikk minimalt med smerter og stølhet. Det var en påfallende stor forskjell i fht å trene i mer normalt tempererte områder. Det er selvfølgelig viktig å opprettholde elektrolyttbalansen og å få i seg nok vann underveis og i etterkant. Kompresjonsklær har jeg også tro på. Neste eventyr jeg skal ut på, tar jeg med meg super tightsen fra Rehband! (se innlegg Påmalt kompresjon)

En ikke akklimatisert person, som løper i varmen vil oppleve at det er tungt å løpe og bli fortere sliten, mens en akklimatisert person presterer bedre og har en bedre temperaturregulering.

Hvor lang tid tar det å bli akklimatisert?

Det tar vanligvis opp i to uker med en times trening daglig, under slike forhold. Senket hjerterate kan oppnås innen 5 dager, mens endring av svetting kan ta lengre tid. Det er store individuelle forskjeller og bedre trente personer akklimatiserer raskere. Derfor bør man gi seg selv noen dagers tilvenning hvis man skal løpe i varmt klima før man starter et løp. Effekten av et slikt opphold varer dessverre ikke lengre enn ca to uker.

Ikke la deg skremme av høye temperaturer, bare pass på å forberede deg godt nok og ta vare på deg selv underveis med riktige tiltak.

Photos: Paul Bateson

Kjemper mot vindmøller, første del.


I sommer dukket plutselig muligheten opp for å delta på en 5 dagers løpecamp i Spania https://www.trailrunspain.com/ nærmere bestemt i Loja, en times kjøring fra Granada. Jeg skulle lære meg terrengløping. Inntil da hadde 90 % av løpingen funnet sted på asfalt. Løpegruppen endte opp med å bestå av instruktør Paul Bateson, en 98 % døv engelskmann på 64 år, som har løp det meste av livet sitt, etter at karrieren som lovende syklist brått ble avbrutt etter en påkjørsel og påfølgende sterk antibiotika- behandling, som førte til at han mistet hørselen nesten 100 %. Han klarte ikke lenger å holde balansen på sykkel, men han klarte å løpe. Løpingen ble redningen hans i fht å takle situasjonen som tiltagende hørselshemmet.  Den andre deltakeren var en mann på min alder fra London, som hadde løpt en time hver morgen siden han var 16 år! Og så meg, som hadde løpt litt over et år til sammen, litt av en gjeng!

Det viste seg at det var hetebølge over Syd-Spania akkurat i den perioden.  Jeg trives ikke i for høye temperaturer normalt sett, litt over 30 grader holder lenge for min del. Hadde jeg visst at det skulle ende opp med over 40 varmegrader, hadde jeg ikke villet eller våget å begi meg ut på et slikt prosjekt. «Ignorance is bliss!», gjelder i dette tilfelle. Jeg hadde gått glipp av store mengder læring og selvutvikling, hadde jeg ikke hoppet på denne turen.

Første dag skulle vi løpe opp det ene fjellet som omkranser Loja, litt over 700 høydemeter. Underlaget besto for det meste av grusvei nesten helt opp. Både hode og kroppen fikk sjokk da de to andre begynte å småløpe oppover, etter at vi hadde gått ut av landsbyen.  Jeg var jo fullt klar over at dette var en løpecamp og ikke en gåtur-gruppe, men hadde visst på en måte fortrengt det der og da. Det var bare å henge på. Et par kilometer opp i bakken kjente jeg at det meste begynte å låse seg og det var mer eller mindre umulig for meg å løpe mer. Bena fungerte, men hele systemet ellers sluttet å virke, føltes det som. Jeg ble redd for å gå tom for vann, det var lenge til toppen, jeg hadde aldri løpt en hel bakke i strekk før, bortsett fra i løpet Blodslitet (se blogginnlegg 4) året før, og det er kun 2.5 km sammenhengende bakke. Det var nesten ingen trær som ga skygge og temperaturen var oppi 35 varmegrader allerede. De andre fortsatte. Mannen fra London, som jeg kjapt konkluderte med måtte være mutant, fortsatte i samme jevne tempo uansett, gjennom hele uken! Jeg stoppet opp og lurte sterkt på hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte se på mulighetene. Jeg kunne gi beskjed til instruktøren om at jeg takket for meg og trakk meg stille tilbake til landsbyen og fant på noe der, innrømme for meg selv at dette ble for drøyt og umulig, eller jeg kunne tvinge meg videre. Jeg var på nippet til å begynne å gråte. Jeg konkluderte med at dette måtte være det nærmeste jeg kom et våkent mareritt hittil. Jeg bestemte meg for å GÅ videre, løpe var utelukket. Stolthet og pinglete jente-følelse måtte vike.

Utad smilende fornøyd, inni på gråten. Her har jeg akkurat tatt igjen de andre i bakken. Den seige løpemaskinen (mutant) Scott fra London til venstre.

Da jeg tok igjen de andre, som hadde ventet på meg lengre oppe, kom instruktøren med følgende skarpsindige observasjon:

-«Bakker er visst ikke din sterke side»

– «Really? You don’t say!»

Da vi endelig kom over i mer teknisk terreng, bort fra grusveien, våknet en ny side i meg og jeg var sjeleglad for at jeg ikke hadde gitt opp lenger nede. 

Over i teknisk terreng mot toppen, da kom gleden med terrengløping frem og jeg forsto hele poenget med å lide meg opp fjellet først.

Da vi nådde toppen og skuet ut over dalene og andre omkringliggende fjell, opplevde jeg en enorm mestringsfølelse og glede ved å ha klart det.

Toppen sammen men Paul Bateson. I dalen ligger landsbyen Loja. Svært tilfreds akkurat her, over å ikke ha gitt opp underveis.

Vi konstaterte at det var en varm opplevelse i 35 grader. Selv Paul, som hadde bodd i Loja siden 2001, syntes det. Turen ned fra fjellet ble en lek. Jeg oppdaget en løpeteknikk, som ga meg følelsen av å fly nedover, en fantastisk opplevelse! Vi løp ca 13.5 km den dagen.

Etter å ha drukket oss opp på nok vann og veske og fylt opp glukogenlagrene igjen, ble resten av dagen tilbrakt på hotellrommet med AC, liggende i sengen i ca 4 timer med kompresjonsstrømper (Rehband sine kompresjons-calves og knestøtter kan være behagelige i en slik situasjon) og eleverte ben, før det bar ut en liten tur for å spise og så rett i seng igjen, for å være klar til ny økt dagen etter.

Photo taken by Paul Bateson

De mentale fallgruvene med å stille i løp uten startnummer.


Bakkeløpet Blodslitet i Ålesund, det eldste løpet i byen, som startet opp i 1982, var det første løpet jeg deltok i (2014). Jeg forsto ikke helt hvorfor det het Blodslitet før jeg begynte å løpe. Det er et 6.5 km langt løp fra Fagerlia og opp til Fjellstua på byens fjell Aksla og så tilbake igjen nesten samme vei.

Jeg var ekstremt nervøs før start, visste ikke hva jeg skulle gjøre, kjente ingen deltakere egentlig, så jeg jogget litt på måfå rundt på området. Det virket som om det var det riktige å gjøre, hvis man skulle ta andres atferd i betraktning. Jeg tenkte at det var lurt å stille meg foran i feltet (STOR tabbe!), så når starten gikk raste jeg fremover sammen med de andre superløperne. Jeg fikk raskt forståelse for navnets opphav. 200 meter inn i løypa hadde jeg blodsmak i munnen, jeg kjente en fysisk rift i halsen (jeg var opphovnet i halsen i flere dager etterpå). 200 meter til var pulsen oppe i 183! Jeg skjønte at her måtte det roes ned. Det er da man raskt lærer hvorfor man skal starte ut moderat i et løp. Ikke veldig psykisk oppbyggende å oppleve at resten av gruppen bak deg passerer en etter en. Jeg løp med startnummer på meg, det ga på en måte en forpliktende følelse i fht å fullføre løpet. Jeg skal innrømme at tanken på å snike seg bort halvveis oppi bakken var stor og overhengende. Jeg vurderte alle mulige konsekvenser av akkurat det. Så for meg leteaksjoner, pinlige retretter, DNF (did not finish) på resultatlisten, osv. Jeg klarte å snakke meg selv til fornuft igjen. Målet var jo å fullføre mitt første løp, jeg skulle jo ikke vinne! Dessuten gjorde jeg det mye bedre enn noen gang tidligere i min løpekarriere på 5 måneder(!) Jeg hadde for eksempel aldri løpt de bakkene sammenhengende uten pauser før, bare det var jo en prestasjon i seg selv. Jeg kom i snakk med noen andre i løpet etter hvert og hang meg på dem, det fikk meg igjennom og i mål. Jeg var egentlig veldig fornøyd med mitt første løp i etterkant. Jeg kom på 10. Plass av 15 kvinner. OG jeg hadde fått veldig viktig erfaring i fht det å delta i løp.

Så når årets Blodslit skulle gå av stabelen i september igjen, måtte jeg stille på nytt. Jeg måtte se om jeg hadde utviklet meg fra i fjor og om jeg kunne få nytte av de erfaringene jeg gjorde meg da. For det første skulle jeg ikke komme for tidlig før start, for det andre skulle jeg IKKE stille meg foran, men holde meg lengre bak i gruppen og gå ut i moderat og kontrollert tempo. Jeg feilberegnet tiden det tok for oppvarmingsturen hjemmefra til start (ca 2,5 km), så jeg rakk ikke å bli registrert og få startnummer. Ble veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Nervøsiteten var kratig til stede igjen, derfor vurderte jeg å la forsentkommingen bli en unnskyldning for å slippe å løpe. Fascinerende å observere hvor kreativ og saboterende tenkningen kan bli! Jeg hadde 3 minutter på meg til å ta en avgjørelse. Jeg stilte meg bak i gruppen og tenkte at jeg kunne ta det som en ren treningstur (den tanken ble blåst bort relativt raskt etter start).

Har aldri sett på meg selv som et konkurransemenneske, men klare symptom viser annet. Jeg hadde jo ikke brydd meg om å stille i løp hvis ikke, eller blitt så overraskende nervøs før løp. Bare for å ha det sagt så er det meg selv som er den største konkurrenten. Det er mine egne tider jeg vil slå, som indirekte viser at jeg har blitt en bedre løper. Det er det fine med denne sporten, uansett form og nivå så har man alltid noen å måle seg opp mot, seg selv. Man må bare få en baseline først, som kan brukes som sammenligning. Min baseline ble Blodslitet 2014. Det var tiden fra det løpet jeg ville forbedre i år.

Tilbake til starten av løpet.

Selvfølgelig innlysende og svært mye mer behagelig var det å starte ut roligere enn i fjor. Jeg unngikk blodsmaken på hele turen. Jeg klarte å holde posisjonen jeg havnet i og hadde det egentlig bra, inntil 3 km var gått. Da begynte hode igjen:

Utpsykingskampen:

-«Du vet du ikke trenger å fullføre dette, du har ikke startnummer på deg, ingen vil lure på hvor du ble av».

-Nå får du gi deg, vis litt viljestyrke!

-«Halve turen (alle oppoverbakkene) er jo egentlig en ganske bra økt, i hvert fall i dette tempoet, du kan trekke deg nå».

-Hvordan skal det gå i Oslo (skulle løpe halvmaraton i Oslo uken etter) hvis jeg holder på å tenke slik? Skjerp deg!

-«Hun som du hele tiden ligger å veksler med å ligge foran og bak fortjener å gå foran deg, hun har startnummer på seg»

-Og så da? Det skulle du også hatt og det er ingen unnskyldning!

-» Jeg fatter ikke hvorfor jeg gidder å holde på med dette, har det noe betydning i den større sammenhengen?»

-Det er et drøyt tema å ta opp akkurat nå, det kan du meditere på senere en gang en stille kveld i sofaen.

-«Gjør det deg til et bedre menneske å fullføre løpet?»

-Hallo? Det går under samme kategori som forrige spørsmål. Men jeg skal svare kjappest på det når du absolutt må bringe det opp. Ja, jeg tror faktisk at det gjør oss til bedre mennesker å utfordre oss selv fysisk (og mentalt for den saks skyld) og kunne motivere andre til å gjøre det samme. Det har store positive effekter både fysisk og psykisk. Så bare fortsett å løpe!

-«Skal jeg bare sakke ned farten å late som jeg er en av de andre joggerne, som tilfeldigvis er ute på samme tid og løper? Ingen vil reagere på det»

-Tenk hvor dårlig følelse jeg vil sitte igjen med etterpå da, vite at jeg ga opp på noe jeg kunne ha gjennomført. Svært lite oppbyggende på sikt.

-«Har de rett, de som mener dette er et infantilt behov for bekreftelse? Jeg får jo ikke medalje en gang!» (Det er et gratis løp, derfor ingen medalje)

-Det spørsmålet tar for lang tid å svare på nå for en psykolog, som skal konsentrere seg om å fullføre et løp.

På dette stadiet begynte hode virkelig å bli kreativt….men jeg holdt ut.

Bilde hentet fra https://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Slik holdt jeg det gående til jeg klarte å hekte meg på en mann, som i utgangspunktet var hakket bedre enn meg, han ble redningen. Han motiverte meg til ikke å gi opp. Jeg fant ut at det var tryggest å holde fast ved denne sabotør-hindrene personen helt inn til mål. Jeg endte på en 4. plass av 12 kvinner og en forbedring av egen tid på ca 4 minutter. Jeg var strålende fornøyd og full av endorfiner og superglad for at jeg ikke hadde gitt etter for de saboterende tankene. Jeg gikk fra å være «den ukjente» til å bli registrert på riktig måte, slik at jeg kom med i resultatlisten. Altså, ingen unnskyldning for ikke å fullføre et løp, pga manglende startnummer.

Jeg står å sniker over skulderen til personen som noterer alle tidene, lurer på om jeg ble registrert og hva min tid ble.

Bilde hentet fra https://www.kondis.no/elinn-myklebust-og-joachim-tranvaag-vant-blodslitet-i-alesund.5793367-127676.html

Turen hjem etter Blodslitet gikk i samme trasè som løpet, i vakker lav høstsol på Aksla.


Hva gjør du når hode begynner å psyke deg ut?

– Fokuser på det du ser rundt deg, eller på hvordan du beveger deg når du løper.

– Hvis du liker å løpe til musikk eller en lydbok, så kan det også stoppe negative tanker.

– Finn alle de gode grunnene for at du gjør dette: Kommer i bedre form, får bedre helse og større sjanse for å unngå noen av dagens livsstilsykdommer, tenk på god-følelsen etterpå, du er et skritt nærmere målet i fht neste løpemål, du viser viljestyrke, du får trent den mentale utholdenheten, noe som du vil få nytte av i alle andre situasjoner også.

– Ikke tillat deg å begynne å gå inn i en diskusjon med deg selv om hvor vidt du skal fortsette å løpe eller ikke.

– Jeg har selv merket at hode virkelig kan sette i gang, hvis jeg mangler næring under et løp. Da er det om å gjøre å fylle på lagrene raskest mulig, det har hjulpet hver gang. Dette gjelder spesielt i litt lengre løp.

Etter harde løp eller treningsøkter er det godt å ligge i sofaen med kompresjons «calves» på, føler bena restitueres fortere da. Rebhand sine varmer godt på leggene. Når en i tillegg har en liten hund på toppen som varmepute, blir det perfekt.

Påmalt kompresjon


Hvordan er det egentlig å løpe i kompresjonsklær og kjenner man noe forskjell fra vanlige treningsklær?

Jeg fikk tilsendt en ¾ tights og en kompresjonstrøye i posten fra Rehband, (føler meg heldig som har fått mulighet til å få produkter, som jeg skal teste ut! Det er nesten som å være en sponset toppidrettsutøver, nesten…) Det står på www.rehband.com sine sider at tightsen er sydd med tanke på en suveren tilpassning og for å gi optimal støtte for øvre legger, lår og hofter. De skal minimere trøtthet og muskelømhet og hjelpe til med å bedre ytelse og få oss til å restituere raskere, høres unektelig fantastisk ut!

Slik kom den i pakken

Det å få på seg tightsen ble et prosjekt i seg selv.  Jeg hadde bestilt størrelse small, noe som normalt sett passer meg, trodde jeg. Ble redd for at Rehband sine klær skulle vise seg å være små i størrelsene, det er de ikke, bare så det er sagt, de var bare veldig komprimerende. Jeg var kjapt ute med å dømme produktet nedenom og hjem, det strammet og var veldig tettsittende, type kroppsmaling-looken-tett (tettsittende er noe av poenget!). Rask konklusjon, før jeg hadde tatt et eneste skritt (man må jo gjøre seg opp en mening?). Jeg var unektelig skuffet, men forsto at jeg måtte gi det en sjanse og ta en løpetur før endelig konklusjon kunne fattes.

Hunden vår, forloveden min og jeg la ut på en 8 km testtur til vakre Tuneset, i strålende høstvær sist fredag. Jeg hadde på meg en lett løpejakke over kompresjonstrøyen de første kilometerne, både pga at kompresjonsstoffet var glatt og tynt, det var ikke noe egenvarme i det, og fordi jeg fortsatt ikke har kommet helt over eksponeringsvegringen gatelangst. Når det begynner å bli kjølig ute passer kompresjonsklærne godt under andre lag.

Alltid like vakkert på Tuneset og akvariet, og passelig løpeturlengde fra byen, nesten 9 km frem og tilbake.

Etter hvert som kroppen og musklene begynte å bli varme, så endret opplevelsen av den stramme tightsen seg. Den var ikke lenger ubehagelig. På hjemturen da farten gikk opp og endorfinene kicket inn, kom virkelig klærne til sin rett og hele poenget med kompresjon ble plutselig innlysende for meg. Jeg prøvde å forklare min tålmodige løpepartner og alt-annet partner, som ikke har prøvd slike klær enda, hva jeg opplevde. Det som tidligere føltes som kvelende tett og stramt, opplevdes nå som om jeg ble båret bortover gaten (ikke forveksles med å sitte i steget!), all kraft ble kanalisert i den retningen jeg ønsket, altså fremover, og førte til økt fartsopplevelse og mestring, en ganske så positiv og morsom erfaring! Denne opplevelsen ble tydeligst da vi løp raskt. Jeg har altså fått meg en ny favorittkonkurransethights.

Poseringsesjonen har begynt, selv i stående stilling blir man ført fremover i disse klærne 🙂

Jeg har prøvd såkalte kompresjonstights tidligere, men har ikke opplevd samme effekt. Det er kanskje fordi jeg har valgt en for stor størrelse og ikke skjønt at den faktisk skal sitte ganske så tett i utgangspunktet. En liten tilleggsopplysning som også ble kommentert underveis, var at siden tightsen satt mer eller mindre påmalt, så føltes den også «innbruddsikker». Dette er ikke en tights som lett lar seg røske av.

Innbruddsikker, støttende, fleksibel, kroppsmalt kompresjon. Ikke egnet for å fremheve sine kvinnelige «fordeler», med det er jo en fordel når man skal løpe.

Fikk litt catwoman feeling i de klærne, selv om det ikke nevnes noe om slike medfølgende egenskaper.

Rehbandkontakten min forteller at kompresjonsklærene har vunnet flere uavhengige tester for beste funksjon og at klærne utgjør en forskjell for både prestasjon og restitusjon. Jeg må kanskje si meg enig i akkurat det, spesielt dette med prestasjonsfølelsen og opplevelsen. Kan anbefales!

Photo: Alle bilder med meg på er tatt av min samboer, jeg har tatt de andre bildene og står for all redigeringen.

Egoet løp på en smell.


Det er morsomt å tenke tilbake på alle erfaringene jeg har gjort det siste året, fra å starte som totalt grønn, til dit jeg har kommet i dag. Jeg gikk inn i en helt ny verden, som jeg ikke kunne noe om. Plutselig våknet interessen for å se på friidrett, jeg som aldri hadde brydd meg om sport på TV før. Navn på sportsutøvere og tider på forskjellige løpedistanser ble husket automatisk. Det var som om hjernen hadde fått aktivert en ny programvare: Løping, i alle dets varianter.

Stadig nytt utstyr og underlag å teste ut.

Det å sette seg inn i nødvendig løpeutstyr var et kapittel i seg selv, da spesielt sko. Da jeg skulle inn i sportsbutikken første gang for å kjøpe riktige sko, følte jeg meg som en uvitende, småflau, men veldig nysgjerrig førsteklassing, som ikke visste noe om den store verden som lå å ventet. Jeg har alltid likt sportsklær, men aldri ut fra et funksjonelt, spesifikt behov. Det var en haug av nye begreper som måtte avklares og forstås i denne prosessen: overpronasjon, nøytral og supinasjon (super-hva-for-noe?) Jeg tror jeg klarte å tyde meg frem til at jeg mest sannsynlig overpronerte. Det var en lettelse siden jeg da slapp å huske på det vanskelige andre ordet. Det er dessuten langt flere som overpronerer enn motsatt. Det var andre faktorer som også måtte avklares: På hvilket underlag løp jeg mest: sti, grus, asfalt, bane..og hvor mange kilometer per uke…Hallo? Jeg småjogget til sammen 10-15 km i uken! Jeg hadde så vidt løpt litt på Aksla (fjellet i Ålesund) på grus og litt på asfalt, på ensomme tider av døgnet. Jeg var så usikker og selvbevisst min egen jogging at jeg gikk hver gang jeg møtte på andre mennesker, det føltes veldig ubehagelig å bli sett mens jeg jogget. Dette var lenge før jeg kom over motto til Löplabbet: «Ingen løper som du!» En befriende og ikkedømmende setning, som tillater alle å løpe, uansett stil og løpeform. Ubehaget forsvant gradvis med økende ferdigheter og trygghet på hva jeg drev med. Det kan likevel fortsatt oppleves som eksponeringsterapi å løpe på fortau ved siden av stillestående rushtrafikk.

Andre begreper som måtte tas stilling til var: dropp, demping, stabilisering og minimalistsko. Hva var egentlig dropp og var det bra eller ikke bra med dropp på en sko? Hva med minimalistsko, Vibrams fingersko? Barfotløping har blitt populært, på grensen til det religiøse i visse kretser, godt hjulpet av boken «Født til å løpe» (Born to run). Siden interessen ble trigget nettopp av den boken, så måtte jeg selvfølgelig investere i fingersko med dertil tåsokker. Selger formante strengt, i samsvar med medfølgende bruksanvisning, at det krevdes tålmodig tilvenning til fingerskoene, maks 10 minutter den første uken og så gradvis økning de påfølgende ukene. Det trigget mitt ego momentant, som mente at jeg var et selvsagt unntak i denne sammenhengen, var det ikke slik at jeg hadde en løpekropp? Selv om flere bøker etter hvert var blitt konsumert, der det ettertrykkelig sto at det tar tid å bygge opp kroppen til å tåle belastningen ved å løpe, så var ideen min at dette ikke gjaldt meg. Jeg knotet på meg sokker og tåsko og snek meg ut bakveien, der det var minst sjanse for å treffe på folk, og begynte å småjogge opp første bakken til Aksla. Allerede på toppen av første bakke kjente jeg noe rart nede i venstre fot, men tenkte at det ville gi seg bare jeg fortsatte litt til. Det kulminerte i en økt på totalt 30 minutter med bakkeintervaller og ødelagt fot og ubehag i venstre akillessene. Det ble et lynkurs i ydmykhet og nødvendig respekt for løpingen. Egoet hadde løpt på en smell.

Utsikt fra Aksla over vakre Ålesund by. Bra sted for trappeintervaller.

Jeg hadde, i mitt hode, mest sannsynlig løpt på meg et lite tretthetsbrudd nede i venstre fot og overbelastet akillessenen på samme side. Tretthetsbrudd tar vanligvis opp til 6 uker for å gro ordentlig (jeg var løpeklar igjen etter 3 uker, altså kanskje ikke helt brudd?) og det rammer både nybegynnere, som ikke har bygget opp muskler og skjellett til å tåle belastningen med å løpe, og godt erfarne løpere, som øker mengden eller intensiteten for raskt.

Det var svært interessant og lærerikt å oppleve hvor psykisk tungt det var ikke å kunne trene det jeg ønsket å trene. Sett i retrospektivt lys, oppleves det latterlig dramatisk nå. Følte meg som en løve i bur, jeg flyttet rett inn i offerrollen, alt ble svart og frustrerende (ble selvfølgelig også ganske irritert på min «erfare-selv»-holdning). Alle andre alternative treningsformer, som tidligere opplevdes lystbetonte (spinning, turgåing, styrketrening) var nå verdiløse. Men det var nettopp disse treningsformene som skulle til, pluss noen eksentriske øvelser for akillessenen. Det tok hele 3 uker før jeg kunne prøve meg på løping igjen. Jeg ble svært overrasket over at løpsformen min faktisk var blitt bedre etter 3 ukers pause. Det lærte meg hvor viktig det er å gi kroppen ro innimellom til å integrere all løpetreningen. Det er dette man ønsker å oppnå med nedtrapping dagene før et løp. I ettertid har jeg erfart at det å ha skadeavbrekk ikke er så ille likevel. Skader gir mulighet til ny innsikt, både fysisk og psykisk.

Jeg må bruke innleggsåler i alle sko, pga behovet for ekstra støtte under fotbuen. Det er et av de skadeforebyggende tiltakene mine. Rehband lot meg prøve løpesåler, støtdempende og anatomisk formede, nøytrale såler i lettvekt technogel.  Jeg tok sjansen på at det kanskje var nok støtte. Sålen føltes behagelig å ta på og jeg kjente at den ga fint etter på riktige steder. Den føltes ikke klam. Det ble lagt ut på en 10 km rolig, fin tur i vakkert høstvær i forrige uke. Konklusjonen ble at sålen ikke ga nok oppbyggende støtte for mitt behov, men var ellers behagelig på alle måter.

Løpesåler fra Rehband klar til å testes ut.

Vakkert ved Sunnmøre Museum. Er det en fordel med lange ben når man skal løpe langt?

For å få konkrete råd og øvelser i forbindelse med skader og forebygging, søk under Artikler: Skader, på Runners world.