Gjennomløping av flykningruta


En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.

Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.

Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.

Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.

Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.

Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.

Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.

Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.

Jeg først.

Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.

Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.

Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.

Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.

Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.

Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.

Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.

Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.

Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.

Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.

Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned…

Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.

Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Jeg har testet Trysilrypa lang løype!


Da jeg var i Trysil forrige uke fikk jeg testet både Trysilrypa 6km og Trysilrypa 13km. Det er kanskje ikke rart at det var den lange løypa jeg gledet meg alle mest til å teste ut, for det er jo den løypa jeg skal løpe 9 september, og det er den jeg har forberedt meg til i nesten 9 måneder nå.

På denne tiden i fjor var jeg ikke vant til å løpe i terreng. Jeg løp på skogsvei og jeg hadde ikke noe imot bakker, men å løpe på sti og i terreng som krevde noe mer enn å bare sette den ene foten foran den andre var noe som var helt uvant for meg. I dag er det å løpe i krevende terreng det jeg synes er aller morsomst og det er de turene jeg gleder meg mest til, for de føles ofte mest ut som å være ute på eventyr.

Så denne turen hadde jeg gledet meg til. Og jeg kan love at jeg ikke ble skuffet!

Trysilrypa kort og lang løype starter likt, med en tung og litt kjedelig oppoverbakke på ca 0,8km. Her er det ikke noe spesielt spennende å se på, men jeg tror nok det står noen folk og heier oss oppover 9 september, og heiarop hjelper i hvert fall mye på min motivasjon. Men pass deg så du ikke brenner av alt kruttet i denne bakken, for når du er på toppen av bakken har du enda 12 km igjen til mål.

Når du kommer til toppen av denne bakken er det bare å nyte ett landskap som til tider tok pusten helt fra meg.

Først kommer et parti som er ganske så lettløpt. Det er lite stigning og stien er lett å løpe på. Også er det så utrolig fint her! Nå får du etter hvert veldig fin utsikt ut over et vakkert fjellandskap og denne utsikten blir bare bedre og bedre jo nærmere du kommer løypas høyeste punkt.

Men før du kommer dit skal du passere en stor steinur. Og her må man være forsiktig! Spesielt hvis det har regnet, for da blir steinene nok veldig glatte. Det er merket med blått for å vise hvor det er enklest å trå for å komme seg over til den andre siden. Her måtte jeg benytte meg av sjansen til å leke meg litt med å finne alternative måter å komme forbi steinura, ta litt bilder og nyte utsikten, for jeg vet at når jeg skal tilbake i september så kommer jeg ikke til å kunne ta meg tid til å nyte utsikten akkurat her, for her vil jeg måtte ha fult fokus på hvor jeg plasserer føttene mine.

Etter steinuren er stien litt mer krevende enn den var tidligere. Det er mange steiner her og er det vått må man passe litt på. Men så kommer man til stigningen mot løypas høyeste punkt og da er ikke stien noe vanskelig å løpe på lenger. Men jeg kan garantere deg at du vil merke denne bakken!

Jeg var nesten litt overrasket over hvor tung den føltes, for den så egentlig ikke så ille ut, men de siste 10 meterne opp gikk jeg faktisk.

Vel oppe på toppen må du nesten ta deg tid til å kaste et blikk ut over landskapet du har under deg, for det er det verdt! Og nå, vel vitende om at du er på turens høyeste punkt, er det bare å sette utfor. Nå er det aller mest lettløpt sti som gjenstår og det går for det meste nedover og bortover.

Allerede når du begynner å løpe nedover toppunktet ser du et vakkert lite fjellvann. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet og jeg smilte fra øre til øre hele veien mens jeg løp nedover mot vannet. Nede ved vannet var det litt vått og gjørmete. Men nå mener jo jeg at man helst skal bli litt våt på beina og ha litt gjørme oppover leggene når man har løpt et terrengløp.

Når du har lagt vannet bak deg kan du forberede deg på et nytt parti med steinur. Her er det også markert hvor det er best å trå. Som jeg allerede har nevnt en gang så er det lurt å være litt ekstra forsiktig her.

Når du er forbi dette partiet kommer det igjen litt lett stigning, men det er veldig lite og her er stien nokså lett å løpe på igjen. Du begynner kanskje å kjenne at du er sliten nå, men det siste stykket rundt fjellet er lettløpt sti i vakker natur og det gjør at det kjennes litt mindre tung. Også går det jo mest nedover også nå. Og det er deilig.

Jeg ble nesten litt overasket da jeg plutselig oppdaget at det bare var 1km igjen til mål. For det føltes ikke ut som om jeg hadde løpt 13 km. Og den siste kilometeren inn til mål er en skikkelig deilig strekning med bare nedoverbakke. Du rekker å hente deg litt inn sånn at du kan gi på skikkelig inn til mål. For det er litt kult å kunne sprinte inn til mål. Det ser litt ekstra proft ut også føler man seg skikkelig tøff når man løper over målstreken med lyden av jublende heiarop.

Og når du har kommet deg i mål kan du klappe deg selv på skulderen og være skikkelig fornøyd med deg selv, for da har du gjennomført et 13 km lang terrengløp i til dels veldig krevende terreng. Det står det respekt av uansett hvor lang tid du har brukt.

Så utfordre deg selv litt ekstra og meld deg på Trysilrypa sin lange løype. Det blir en opplevelse du sent vil glemme!

 

Jeg har teste Trysilrypa kort løype!


På søndag tok jeg turen til Trysil for å teste ut Trysilrypa traseene og for å hilse på arrangørene. Jeg tok bussen fra Oslo og etter en 3 timers behagelig busstur kunne jeg endelig sjekke inn på hotellet. Planen var å spise lunsj med arrangørene Gro og Gedde og fotograf Einar på mandag før jeg løp igjennom begge Trysilrypa traseene. Siden det ville bli en ganske lang løpetur neste dag lot jeg løpeskoene stå og dro i stedet på meg tursko og tok meg en liten gåtur opp skibakken. Det er godt å få beveget litt på kroppen etter å ha sittet stille på en buss noen timer.

På mandag formiddag nøt jeg en lang og god frokost, tittet litt på klær i Sport Lodgen, tok livet med ro og samlet energi til å løpe noen timer på fjellet. For jeg skulle ikke bare løpe igjennom traseene, det skulle også filmes og tas litt bilder.

Det ble en super hyggelig lunsj med arrangørene og fotografen og etter litt planlegging av hvordan dagen skulle legges opp, fikk jeg en pakke med noe av årets rypekolleksjon og gikk tilbake til rommet for å gjøre meg klar for langtur.

Jeg elsker forresten rypekolleksjonen. Freshe og behagelige løpeklær som jeg følte meg vel i. Dette er klær som kommer til å være helt perfekte for temperaturen og været på fjellet i September måned, men i Juli måned var det for varmt å løpe i lange tights og jakke, så det ble shorts og t-skjorte på gjennomløpningen.

Jeg ble kjørt opp til Fageråsen og ble vist hvor løypene gikk. Begge løypene skulle være godt merket så jeg var ikke bekymret for at jeg skulle gå meg bort. Og så satte jeg av sted.

Den korte trysilrypa løypen er på 6 kilometer. Dette er en runde jeg tror de aller fleste klarer å løpe og som jeg anbefaler alle som har lyst til å løpe terrengløp, men som kanskje ikke har løpt så mye i terreng før eller som synes at 5 kilometers løp er overkommelige, mens 10 kilometer kanskje er for langt.

Det første som møter deg når du løper over startstreken er en lang bakke. Dette er helt klart den kjedeligste biten av Trysilrypa. Jeg ser for meg at mange nok har brent seg på at de har startet for hardt. Ikke bare er det en tøff oppoverbakke, det er også ganske kjedelige omgivelser. Men bare hold ut, for etter 800 meter med tung motbakke kommer man opp til der den fine delen av Trysilrypa starter. Og derifra er det bare vakker natur og fantastisk utsikt som venter deg. På trysilrypa kort løype blir det nå et stykke rett frem med jord og grusvei før man kommer til en myr hvor det er laget en sti av klopper sånn at man kan komme seg tørrskodd over. Når jeg kom hit smilte jeg fra øre til øre, for her er det vakkert! Lett å løpe her er det også.

Etter myra får man en svak nedoverbakke på jord og grusvei og her kan man hente seg inn før man kommer til den siste oppoverbakken i den korte løypa.
Og den begynner når man tar av til venstre inn på en fin sti. Dette er ikke en bratt bakke, men den er litt seig for det og her er det også mer steinete og det krever mer konsentrasjon å løpe her.

Og når du har kommet til toppen er det bare å glede seg over utsikten og nedoverbakken som kommer. Nå er du nesten i mål!

Helt nede ved mål er det et kort parti som er ganske vått, spesielt om det nettopp har regnet. Men der ligger det planker og paller som gjør det mulig å komme seg nokså tørrskodd over. Og jenter, dette er et terrengløp, man skal helst ha litt gjørme oppover leggene når man kommer i mål.

Så er det bare å løpe i mål med heiarop fra tilskuerne som koser seg på uteserveringen i målområdet og kjenne på den utrolig gode følelsen som kommer når man har klart å gjennomføre løpet og kanskje til og med har klart å imponere seg selv litt med å ha løpt litt fortere enn man hadde trodd man ville.

Så bli med til Trysil 7-10 september og vær med å løpe ett av årets fineste løp bare for jenter!

På oppdagelsesferd i Ringerike


Når folk spør meg hva jeg skal gjøre når jeg har fri og jeg svarer at jeg skal løpe rundt i skogen i flere timer blir jeg ofte sett veldig rart på. Det er visst ikke en veldig vanlig hobby å løpe rundt i skogen halve dagen. Hadde jeg sagt jeg skulle gå en lang tur i skog og mark hadde folk kanskje akseptert det mer, men å løpe 20 kilometer eller mer på sti bare for moro er vist litt sært. Men det er noe av det morsomste jeg vet. Og helst vil jeg løpe på nye steder og nye stier.

Jeg har en lang liste over nye steder som skal oppleves og et av de stedene var Mørkonga og Gyrihaugen i Nordmarka. Så når anledningen bød seg med supert vær, jobb og barnefri og tilbud om å få følge av en som er mildt sagt godt kjent i området så var det bare å pakke sekken og dra på seg terrengskoene og kjøre en liten time ut av byen.

Jeg møtte Tommy Støa på parkeringsplassen ved Åsaveien der stien starter. Tommy er en av arrangørene av Nordmarka halvmaraton og kjenner området utrolig godt. Også er han over middels interessert i Ringerikes natur og historie så jeg var trygg på at det ville bli en bra løpetur med mange gode opplevelser da jeg dro på tur med ham.

Turen startet nesten helt nede ved Steinsfjorden i Ringerike og vi fulgte en sti oppover mot Mørkonga. Det gikk i rolig tempo og jeg gledet meg til å komme frem til kløfta som etter en kort stund på sti ble synlig. Jeg var forberedt på at det kom til å være mye oppoverbakke til vi kom opp til toppen og lårene svei og svetten rant lenge før vi nådde frem til kløfta. Heldigvis for meg er det å gå i motbakke noe av det jeg liker aller best så turen opp var skikkelig moro for min del. Når vi nærmet oss Mørkgonga gikk stien over til å bli en steinrøys og der begynte også det bratteste partiet på turen. Jeg var veldig glad for at det var satt opp tau man kunne holde seg fast i når man gikk gjennom Mørkonga. For her føltes det mer ut som om jeg var på klatretur enn på løpetur og å miste balansen og ramle bakover fristet ikke i det hele tatt.

Tommy spratt oppover som en fjellgeit mens jeg krabbet oppover og holdt meg fast i det jeg kunne. Men det bratteste partiet er også det korteste og plutselig var jeg på toppen av Mørkgonga og kunne gå ut på kanten og nyte utsikten. Og utsikten var verdt hver eneste av de 500 høydemetrene jeg nettopp hadde lagt bak meg. Her så man utover Tyrifjorden og flere høyder som ligger i Ringerike. I det fjerne kunne vi skimte Norefjell og Tommy kunne peke ut og fortelle om de forskjellige stedene vi så.

Etter å ha tatt de obligatoriske bildene gikk turen videre til et nydelig lite vann fult av vannliljer. Derifra kunne vi se toppen av Gyrihaugen hvor vi skulle innom i løpet turen.

Men først skulle vi ta en tur til et annet sted som jeg hadde lyst til å oppleve, nemlig Valbekkfossen og Djevelens Punsjbolle.

For å komme dit løp vi først til Damtjern før veien gikk nedover mot Steinsfjorden igjen. På veien tok vi en liten pause ved Kjerraten, en skikkelig ingeniør bragd fra 1800-tallet. Her fikk jeg se et system som gjorde det enklere å frakte tømmeret oppover fjellet. Jeg elsker det å kombinere løping og sightseeing. Det gjør jo løpeturen så utrolig mye mer spennende!

Bare synd bildet jeg tok der ble for dårlig til å poste.

Så gikk det videre nedover før vi begynte på stigningen oppover mot Tiurtoppen. Der måtte vi ta en liten stans bare for å nyte utsikten litt før det gikk videre oppover mot Valbekkfossen.

Når man står på kanten av stupet der så ser man 10 meter rett ned i kulpen som kalles Djevelens-pusjbolle. Etter all oppoverbakkeløpingen fristet det egentlig aller mest å løpe ned til kulpen å ta et bad.

Men det får bli neste gang.

Litt lenger oppe fylte vi vanntankene med frisk vann fra bekken før vi løp tilbake til Damtjern hvor vi tilfeldigvis møtte på Hans Rakeie, en av de andre arrangørene av Nordmarka halvmaraton, som også var ute og løp og som valgte å slå følge med oss opp til Gyrihaugen.

Selv om jeg ikke ville innrømme det begynte beina å bli litt slitne etter å ha løpt i nesten 20 kilometere med til sammen nesten 1000 høydemetre. Og opp til Gyrihaugen var det en stigning på omtrent 250meter fra Damtjern.

Men det fine med å løpe oppover er at det alltid er verdt det når du kommer til toppen. Gyrihaugen var ikke noe unntak.

Pausen her lot beina få slappe av akkurat lenge nok til at de var klare for turen ned igjen. Og det trengtes, for det å løpe nedover synes jeg kan være mye mer krevende enn å løpe i oppoverbakker.

Det synes forresten ikke Tommy og Hans, for de spurtet nedover de bratteste partiene der jeg nesten hadde mest lyst til å snu meg og krabbe ned.

Nedoverbakkeløping er helt klart en ting jeg burde øve mer på.

Selv om jeg måtte konsentrere meg veldig for å klare å holde følge med gutta så fikk jeg mulighet til å nyte litt av den fine utsikten på veien nedover også. Veien ned fra Gyrihaugen føltes veldig kort og før jeg visste ordet av det var vi tilbake på parkeringsplassen.

Garmin klokka mi viste at vi hadde tilbakelagt over 24 kilometer og klatret til sammen 1292 høydemetre på turen.

Man skulle tro at jeg var helt utslitt etter turen, men sannheten er at jeg hadde mer lyst til å fortsette å løpe en å sette meg i bilen å kjøre hjemover.

For turer som dette gir meg en helt ubeskrivelig lykkefølelse.

 

Når man har bursdag og får gjøre akkurat det man har lyst til


27 juni fylte jeg 30 år. Dagen feiret jeg med å gjøre det jeg hadde aller mest lyst til, nemlig å løpe rundt på nye stier i Østmarka. Jeg hadde tatt imot en utfordring som gikk ut på å bli kjørt ut til Losby også klare å finne veien hjem derifra. Noen mente vist at det ville bli en skikkelig prøvelse for meg siden jeg ikke akkurat er verdensmester i orientering. Challenge accepted!

Jeg ble kjørt ut til Losby og satte avgårde på blå sti mot Mariholtet. Skiltet som pekte mot Mariholtet viste at turen dit, hvis jeg løp riktig, ville være på 8 kilometer. Det gikk ganske bratt oppover til å starte med og noen steder var terrenget utfordrende så i +25 grader og solsteik var jeg glad for å komme inn på en litt lengre strekke med flatere terreng oppe ved Halsjøen.

Veien videre var ikke spesielt utfordrende. Det er klart det var litt bakker innimellom og partier hvor man måtte være litt varsom med hvor man plasserte føttene, men det var mye mindre kupert enn jeg hadde forventet. Turen gikk videre til Skullerudseter og derifra gikk det lett det siste stykke til Elvåga. Det var nesten irriterende bra merket hele veien og jeg tok ikke feil av veien en eneste gang, så strekningen ble tilbakelagt på mye kortere tid enn jeg hadde trodd.

Jeg møtte bare på to personer på turen mellom Losby og Elvåga, og det var utrolig morsomt at den ene av dem var en løpevenn som også var ute på oppdagelsestur i marka. Det ble en kort pause med litt løpeprat før vi løp hver vår vei videre.

Da jeg kom til Mariholtet var jeg nesten litt skuffet. Derifra var veien hjem enkel og godt kjent. Derfor bestemte jeg meg for å legge inn en tur opp til Haukåsen bare for å gjøre løpeturen litt lengre og for å prøve ut en ny sti jeg hadde hatt lyst til å prøve ut en stund.

Jeg løp et stykke på skogsveien før jeg tok av på stien, som jeg oppdaget ganske fort ikke var stien, men et traktorspor som det var helt umulig å løpe på. Jeg kom meg tilbake på skogsveien og fulgte den litt lenger før jeg tok av på blåmerket sti og så gikk det bratt opp hele veien til ¨Kula¨.

Dette er et av mine favoritt steder i Østmarka!

Her oppe tok jeg meg en matbit og nøt utsikten før jeg satte av sted nedover igjen. Jeg valgte en annen blå sti denne gangen og før jeg hadde løpt 20 meter stod jeg godt plantet med begge beina nede i et gjørmehull. Da jeg snudde litt på hodet oppdaget jeg at stien jeg trodde jeg fulgte lå sånn ca 2 meter til venstre for der jeg nå stod med begge beina godt plantet i gjørma.

Da jeg hadde kommet meg ut av gjørma klatret jeg videre nedover stien mot skogsveien litt lengre nede. Jeg skriver klatret, for der var det veldig bratt. Å løpe nedover der hadde ikke vært lurt.

Planen var nå å løpe hjem, men da jeg plutselig oppdaget en ny sti med skilt mot Lutvann bestemte jeg meg for å ta en liten løpetur dit, for Lutvann har jeg hatt lyst til å løpe rundt lenge.

Det gikk bratt nedover til jeg kom til et nytt skilt som pekte ut retningen mot Lutvann for meg. Jeg så vannet med en gang og løp på stien rundt vannet. Det var veldig mye mindre enn jeg hadde trodd og stiene var smale. Da jeg hadde kommet halvveis rundt vannet måtte jeg til og med klatre opp en liten fjellvegg ved hjelp av et tau. At dette var et vann som mange folk løp rundt forstod jeg absolutt ikke, for etter å ha kommet opp med hjelp av tauet oppdaget jeg bare en enda smalere sti og enda mer kupert terreng.

Jeg kom meg opp en stupbratt bakke og surret litt rundt før jeg fant en ny sti, som heller ikke var merket og fulgte den videre rundt vannet. De som er godt kjent i Østmarka har kanskje allerede forstått at det ikke var Lutvann jeg hadde løpt rundt, men et bitte lite tjern som kalles Kroktjern. Det fant jeg ikke ut av før jeg hadde kommet hjem og fikk studert kartet på Strava skikkelig.

Da jeg hadde løpt rundt vannet fulgte jeg en sti som skiltet sa førte mot Sarabråten. Derifra hadde jeg tenkt til å følge veien langs Nøklevann og videre hjem. Jeg løp ikke langt før dette dukket opp:

På grunn av hekkende fugler så var området sperret av.

Sta som jeg er kom det ikke på tale å løpe tilbake samme vei som jeg hadde kommet. Det måtte jo være mulig å komme rundt dette området og så følge stien videre? Så jeg bestemte meg for å løpe utenfor sti langs sperringen. Det gikk ikke så veldig bra. Med buskas og lyng opp til over knærne og et mer og mer kupert og etter hvert umulig terreng å komme frem i, i tillegg til at jeg mistet retningsansen fullstendig, så fikk jeg en lang ufrivillig pause hvor jeg surret frem og tilbake for å finne en trygg måte å komme enten opp fjellveggen jeg hadde på den ene siden eller ned skrenten jeg hadde på den andre siden. Jeg fant til slutt en vei ned og ikke lenge etterpå kom jeg inn på en sti.

Jeg har aldri i hele mitt liv vært så glad for å finne en sti.

Etter å ha løpt et lite stykke kom jeg inn på blåmerket sti igjen og fulgte den oppover og etter en del klatring var jeg plutselig tilbake nesten på toppen av Haukåsen.

Derifra løp jeg hjem over Slettefjell og Skullerud.

Hele turen kom på 24 kilometer, men jeg kunne ha fortsatt å løpe rundt i skogen en time eller to til om det ikke hadde vært for at familien min stod klare med bursdagsmiddag og kake.

Turer som dette er det som skal til for gi meg ekte lykkefølelse og jeg kan ikke se for meg en bedre måte å feire bursdagen min på.

 

To ny løps distanser på en uke


17 juni fikk jeg litt uventet mulighet til å delta på Sommernattsløpet i Oslo. Jeg oppdaget plutselig fredag kveld at jeg hadde både barnefri og jobb fri samtidig lørdag kveld. En kombinasjon som ikke er veldig vanlig for meg. Så da meldte jeg meg like gjerne på mitt aller første 5km løp. Jeg fikk ganske nøyaktig 24 timer til å forberede meg på løpet og forventningene jeg hadde til meg selv var ikke store. Målet var å ha det gøy, gi det jeg hadde og å øve på det å delta i konkurranse. I år har jeg fokusert på å løpe i terreng og å løpe langt. Jeg har øvd på å porsjonere kreftene mine sånn at jeg kan holde jevn fart over en lang distanse og jeg har trent på å kunne løpe raskt i bakker og i krevende terreng.

5 km på asfalt uten en eneste stigningsmeter er absolutt ikke noe jeg har trent på. Så i løpet av de 24 timene jeg hadde til å forberede meg før løpet tok jeg en titt på Strava resultatene mine fra raske løpeturer med lignende løypeprofiler, (som jeg kom frem til bare var sentrumsløpet og deler av KK-mila), også satte jeg meg et mål om å løpe Sommernattsløpet på mellom 20 og 22 minutter. Jeg måtte jobbe litt med tanke på at jeg i dette løpet ikke skulle holde igjen, men bare gi det jeg hadde fra start. Det er jo det motsatte av det jeg fokusert på i hele år…

Også skulle det varmes opp skikkelig. Oppvarming er noe jeg ikke har vært så god på tidligere. Jeg bruker gjerne 20-30 minutter på å bli ordentlig varm og den gode løpeflyten kommer vanligvis ikke før etter 8 km. Jeg har forstått hvor viktig det er å være ordentlig varm hvis man skal prestere godt på et løp, og jo kortere distanse man skal løpe, jo viktigere er oppvarmingen. Så før sommernattsløpet varmet jeg opp med litt rolig jogging til og fra Oslo S, tok en kort pause og så løp jeg en litt kortere runde med stigningsløp. Til sammen nesten 5km med oppvarming.

Så da jeg stod på startstreken sammen med nesten 850 andre spreke løpere var kroppen helt klar for å løpe min til nå beste 5km.

Jeg hadde jo et mål om å komme i mål på mellom 20 og 22 minutter og jeg bestemte meg derfor for å henge meg på fartsholder Andreas Gossner som skulle holde farten 4min/km. Det gikk helt strålende inntil Andres tok en liten snarvei etter ca. 2 kilometer. Samvittighetsfull som jeg er løp jeg tilbake og fulgte løypa, og det ga meg en god del ekstra sekunder. Skriver meg bak øret at det er noe jeg ikke gjøre neste gang. Konkurranse er konkurranse. Løper alle andre snarveien så skal jeg også gjøre det.

5 km er en utrolig intens distanse. Det er bare å gi 110% helt fra start. Og det kan gjøre like vondt som en 10km.

Og vondt gjorde det virkelig. Men det fine med 5km distansen er at det ikke gjør vondt så lenge. Det er lettere å tåle en smerte som du vet vil være over om 15 minutter, 10 minutter, 5 minutter. Og selv om den siste kilometeren kanskje føles helt uoverkommelig tung, vond og uendelig lang, så er det noe man overlever. Og så fort man er over målstreken føler man seg straks veldig mye bedre.

Følelsen min da jeg kom i mål husker jeg nesten ikke. Sliten? Veldig, men ikke utslitt. Klokka stanset jeg på 20:55, så jeg visste i hvert fall at jeg hadde klart målet mitt om å løpe på under 22 minutter.

Da jeg kom litt til hektene ble jeg skikkelig overasket da jeg oppdaget at jeg hadde løpt inn på tiden 20:46 og at jeg hadde vunnet min klasse. Gjett om jeg var fornøyd med meg selv da! Å stå på pallen to ganger på rad er veldig gøy.

Fredagen etter var det igjen en mulighet til å delta på et løp. Denne gangen var det St.Hansgaloppen som skulle løpes. Et lite, men anerkjent løp som jeg har hørt mye bra om. Løpet har to distanser, kort løype på 8,5km og lang løype på 14,5km. Løypa går rundt vakre Maridalsvannet og går på asfalt, grus, skogsvei og litt sti. Distansen er helt perfekt, underlaget passer meg bra og det er en del stigning (selv om arrangøren kaller det for en nokså lettløpt og flat løype). Akkurat det jeg er vant til og som er naturlig for meg. Dette burde ikke være noe problem i det hele tatt tenkte jeg og jeg hadde bestemt meg for at det viktigste denne gangen var å få en god løpetur, kose meg og ha det gøy. Og jeg skulle spise vafler, for St.Hansgaloppen kalles også for Vaffelgaloppen, og det med god grunn.

Været var som det pleier å være på St.Hans aften. Overskyet, lett duskregn og småkjølig. Perfekt vær for en løpetur med andre ord.

Jeg varmet opp lett ved å jogge rolig i 3 km. Så skiftet jeg til shorts og t-skjorte og da jeg gikk forbi fatet med vafler klarte jeg ikke å la være, jeg måtte bare ta en vaffel før start. Så løpt jeg noen stigningsløp rett før start og følte meg helt klar der jeg stod på startstreken sammen med alle de andre løperne.

Startskuddet gikk og jeg løp av sted og fulgte strømmen. Det gikk fort den første kilometeren. Til å starte med lå jeg på 4:15/km. Jeg skjønte fort at jeg måtte bremse litt. Jeg skulle jo klare å løpe i 13 km til. Så fikk jeg heller la folk løpe forbi meg og håpe på at det var mange som løp for hardt ut og som jeg kunne ta igjen senere. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men merket godt at den raske starten min hadde slitt litt på kreftene.

Løypa var mye mer kupert en jeg hadde forventet. Det gjør meg ingen ting med litt bakker. Jeg er jo faktisk en person som foretrekker å løpe i bakker, men når jeg løper nye steder synes jeg alltid det er litt vanskelig å vite hvor man skal gi på og hvor det er lurt å spare krefter. Jeg synes det er mye enklere å løpe opp en lang bakke når jeg har løpt bakken før. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til og jeg vet hva som venter meg på toppen av bakken. Nå løp jeg på helt ukjent vei, og jeg hadde ingen mulighet til å vite hva som ventet meg ved neste sving. Så strategien var å løpe jevnt i en fart jeg visste jeg mestret over en slik distanse.

Og det gikk ganske greit helt til jeg plutselig begynte å få vondt etter ca 7km. Skikkelig vondt i øverste del av magen og ut i siden. Og de neste 30 sekundene løp jeg med katastrofetanker om at jeg hadde fått hjerteinfarkt og at dette var slutten.

Men det var jo bare hold. Fy søren så vondt det kan gjøre! Hold er noe jeg ikke er vant til å få. Litt stikking i siden hender jo, men da tar jeg det bare litt rolig noen minutter før det gir seg. Konkurranse instinktet mitt fikk meg til å overstyre lysten til å stoppe opp og gå et lite stykke. Så jeg bet i stedet tennene sammen og løp så fort jeg klarte den neste kilometeren. Heldigvis gikk det over ganske fort, jeg tror ikke jeg løp mer enn en kilometer med skikkelig vondt. Så da de siste bakkene kom var jeg klar for å prøve å ta igjen noen av de jeg så foran meg.

Noe av det aller morsomste jeg vet er å løpe forbi folk i oppoverbakker. Det er så gøy å oppleve at man spretter oppover bakken med et smil rundt munnen mens de man løper forbi peser og sliter.

Jeg tok igjen flere av dem som hadde løpt forbi meg i starten og på toppen av bakken fikk jeg utsikt over et eventyraktig Maridalsvann. Hele vannet var tåkelagt så man så bare de små øyene stikke opp fra tåken. Utrolig vakkert.

Etter litt nedoverbakke løping og så en fin rett strekning forbi en liten gård var det et kort stykke med asfalt før man så Maridalsruinene. Jeg løp jammen meg forbi noen på den strekningen også. Da jeg svingte av inn på stien ved ruinene tok jeg igjen en mann. Jeg løp ved siden av og bak ham nesten frem til mål, men da jeg satte opp farten de siste 100 meterne inn til mål hang han ikke på lenger, så jeg løp alene over målstreken. Jeg løp inn på tiden 01:11:11.

Og så var det rett inn og spise vafler med god samvittighet mens jeg prøvde å finne ut av hvor fort jeg hadde løp og hvilken plassering jeg hadde fått.

Denne gangen ble jeg nummer 7 i min klasse og nummer 10 av alle damene. Ganske midt på treet altså, siden det var ca 30 damer som deltok og 13 i min klasse. Jeg hadde ikke forventet en veldig god plassering på dette løpet, jeg vet jo at det er mange gode og erfarne løpere på de litt mindre løpene som arrangeres av idrettslag og forbund. Men jeg ble veldig overrasket over at det var så tungt å løpe de 14,5km i et tempo som ikke er veldig mye raskere enn det jeg vanligvis løper langturene mine i.

Jeg tror at feilen min var å gå for hardt ut ved start. Jeg brant av mye av kruttet tidlig. Dessuten tror jeg ikke at vaffel er det lureste man putter i seg 10 minutter før start. Men all erfaring er bra erfaring tenker jeg. Da har jeg lært et par ting som jeg kan ta med meg til neste løp.

Og hva neste løp blir vet jeg ikke. Nå skal jeg i hvert fall ha en måned med mye terrengløping og fokusere på det å bli raskere og mer utholdende i terreng. Det trenger jeg nemlig når jeg skal løpe Trysilrypa i september!