Til topps i Marokko; Toubkal og Ouanoukrim i januar

Til topps i Marokko; Toubkal og Ouanoukrim i januar


Stegjernet grov seg ned i skaren. Steg for steg beveget jeg meg oppover fjellet mens den iskalde vinden pisket snøen opp og gjorde sikten dårlig.

Lyset fra hodelyktene våres nådde bare noen få meter frem og bortsett fra lyset fra fjellstua som ble svakere og svakere for hver meter lenger opp vi kom hadde jeg ingen formening om hvor langt opp jeg hadde kommet eller hvor langt det var igjen til toppen.

Mørket omfavnet oss slik at jeg ikke en gang kunne skimte konturene av fjellene, men om man løftet blikket nok kunne man se en helt formidabel stjernehimmel.

Tre ganger 4000 meter på 36 timer

Klokka var noen minutter over 5 om morgenen den 24 januar 2020 og jeg var på vei opp Toubkal, Nord-Afrikas høyeste fjell, 4167 meter over havet. Min tredje tur opp over 4000 meter på 36 timer.

Jeg pustet tungt, følte meg sliten, på grensen til utmattet og ble glad da jeg så at Mustafa stoppet opp og ventet på meg et par meter lenger oppe. Da jeg nådde ham, pekte han med staven sin slik at jeg forstod at jeg skulle snu meg rundt.

Og bak meg så jeg at vi hadde kommet høyt nok til å kunne se lysene fra Marrakech. Så fjernt, likevel så nært. Det travle og lettere kaotiske Marrakech som jeg hadde utforsket for et par dager siden var den klare kontrasten til livet her oppe i Atlasfjellene.

Foto: Ian Corless

Mustafa lot meg ikke bruke for lang tid på å nyte utsikten eller til å få pulsen ned på et behageligere nivå, for pausen var raskt over og vi fortsatte turen oppover fjellet.

Konturene hadde nå blitt synlige og jeg begynte å kjenne meg igjen i landskapet. Det kjentes så mye tyngre ut en det hadde gjort den første dagen da vi hadde startet nede i Imlil, en landsby på 2000m høyde som er et godt utgangspunkt for turer inn i Toubkal nasjonalpark.

Kjøreturen fra Marrakech til Imlil hadde tatt 1,5t og da Ian og jeg kom frem ved 10-tiden onsdag morgen den 22 januar hadde vi møtt guiden vår Mustafa, drukket søt mynte-te, og lagt av sted innover i fjelparadiset. Selv om vi måtte innom 3 pass-kontroller på turen hadde vi vært fremme ved Les Mouflons’ refuge, som ligger 3207moh, i god tid til en sen lunsj, før vi klokka 14.30 begynte dagens andre etappe.

Da klokka var 20.00 satt vi igjen i Les Mouflons’ spisesal og spiste en velfortjent middag etter å ha vært oppe på Nord-Afrikas høyeste fjell.

Foto: Ian Corless

Men denne morgenen kjentes det ut som om vi beveget oss i sneglefart og vinden var iskald. Jeg hadde tre lag på hendene mine; merino liners, thermo votter og et ekstra vindtett lag ytterst, likevel føltes det som om fingrene mine var forvandlet til istapper. Selv ikke på Ice Ultras kaldeste dag hadde jeg vært så kald.

Da vi kom opp til ryggen der man tar til venstre for å komme opp til toppen av Toubkal var vinden så sterk at jeg hadde vanskelig for å holde meg på beina. Vi stoppet bak en stor stein og jeg tok på meg enda et lag, nå hadde jeg fem lag på overkroppen og jeg manglet bare balaklava og ansiktsmaske min for å se ut som jeg hadde gjort på dag 3 av Ice Ultra da temperaturen hadde vært nede mot -38 kuldegrader.

Foto: Ian Corless

Den siste kneika var hard, jeg hadde mest lyst til å snu, men
nå hadde himmelen skiftet til den dype blåfargen som kommer rett før sola
slipper sine første stråler opp over horisonten og snart ville himmelen bli
gylden og fargerik. En soloppgang på Toubkal var verdt innsatsen.

For rask for sola

Film fra toppen kan du se her

Da vi nådde spiret på Toubkal denne morgenen var den effektive
temperaturen på -35 kuldegrader. Jeg var gjennomfrossen og da vi oppdaget at vi
hadde nådd toppen 20 minutter før den virkelige soloppgangen ville komme, tok
vi de obligatoriske bildene, sa at «this is pretty freaking amazingly
beautyfull and pretty freaking cold» også satset vi på å få se sola stå opp fra
ryggen litt lenger nede i stedet. Men selv da vi nådde ned til ryggen igjen
hadde ikke sola kommet skikkelig opp.

Jeg hadde fart i beina på vei ned mot fjellstuen og selv om jeg hadde stegjern på beina fikk jeg til å løpe mer enn jeg gikk nedover. Nå som jeg var i ly for vinden klarte jeg å nyte utsikten mer. Fjellene lå badet i et rosa lys og jo nærmere fjellstua jeg kom, jo mindre sliten følte jeg meg.

Høydesyk på Timzguida

Foto: Ian Corless

Det hadde vært motsatt dagen før. Da hadde vi besteget toppen Timzguida på Ouanoukrim, Nord-Afrikas nest høyeste fjelltopp (4089moh). Været hadde vært utfordrende, det hadde snødd og blåst og det var kaldt. For å komme opp Timzguida må man opp, (og senere også ned), noen litt utsatte partier og denne turen er mye mer teknisk enn turen opp Toubkal, men også mye morsommere.

Foto: Ian Corless

Og på tross av at sikten fra toppen ikke var mye å skryte av denne dagen, så hadde jeg en helt fabelaktig opplevelse hele veien opp. Det var først det siste stykket på vei tilbake til fjellstua at jeg hadde følt meg plaget av høyden. En tiltagende hodepine kombinert med følelsen av å være helt tom for energi. Da vi kom tilbake til Les Mouflons’ refuge hadde jeg ikke noe appetitt, og de som kjenner meg vet at det er veldig uvanlig. Jeg pirket i maten, men det eneste som fristet var Berber te, den søte tradisjonelle urteteen man får servert i Marokko. Jeg drakk en liter av det, fylte på videre med vann og brus og etter et par timer hadde hodepinen gitt seg og jeg merket at appetitten vente tilbake. Så da middagen ble servert den kvelden kan jeg med hånden på hjertet si at jeg nok imponerte flere av gutta i salen med min evne til å få en enorm porsjon kylling og ris til å forsvinne i rekordfart.

Men da jeg var tilbake i fjellstua fredag morgen den 24. januar følte jeg meg i fin form. Klokka var ikke engang 8, og til min overaskelse forstod jeg at grunnen til at jeg hadde følt meg så sliten var at jeg hadde besteget Toubkal mye raskere en den første dagen. Turen opp og ned hadde tatt under tre timer, så vi må ha holdt en god fart opp fjellet den morgenen.

Veien tilbake

Foto: Ian Corless

Etter å ha pakket sammen soveposer og utstyr, drukket litt te
og spist litt sjokolade var det tid for å dra tilbake til sivilisasjonen og vi la
i vei ned igjen mot Imlil.

Det rare med turen ned til Imlil var at den føltes dobbelt så lang som turen opp fra Imlil til foten av Toubkal. Stien svinger seg nedover mellom de høye fjellene, forbi en knøttliten landsby og på vei nedover møtte vi flere turister på vei opp mot Toubkal.

Foto: Ian Corless

De fleste fikk transportert bagasjen sin på muldyr og da var det ofte bare å klemme seg flatt inn mot fjellveggen slik at de kunne passere. Men det jeg husker best fra turen tilbake til Imlil var hvor sulten jeg var, for jeg hadde feilberegnet tiden det ville ta å komme seg ned til byen og hadde ikke med meg noe reserve fuel. Heldigvis er det fult av små koselige spisesteder i Imlil hvor du får servert tradisjonell marokkansk tagine til en super billig penge. Så da vet du hva du har å glede deg til når du kommer ned fra fjellet.

Kit list

Lurer du på hva som trengs for et vinter eventyr i Atlas
fjellene? Dette er hva jeg hadde med meg:

Foto: Ian Corless
  • Sko (inov-8 ROCLITE G 370)
  • Sekk (inov-8 all terrain 25L)
  • Staver (Black Diamond distance carbon FLZ)
  • 2 stk Camelbak insulated flaske 750ml
  • inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • inov-8 Merino langermet base layer og midlayer
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 thermo mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • Liners fra Devold (votter, ikke fingerhansker)
  • Vindvott fra RAB
  • inov-8 extreme thermo lue
  • To inov-8 buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • inov-8 Winter tights
  • Den gamle varianten av inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 thermoshell pro insulated jakke
  • Inov-8 merino sokker (tre par, tykk type)
  • Ulllongs fra Devold
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
Foto: Ian Corless
  • Sovepose med komfort ned til -10 (jeg fryser lett om natten)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Hodelykt fra Silva og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Stegjern
  • Isøks (denne fikk jeg egentlig ikke bruk for)
  • Mobiltelefon
  • Lader til telefon og Garmin-klokke
  • Powerbank
  • Bankkort
  • Pass
  • Litt cash
  • Liten tube med solfaktor 50 (kombinert kuldekrem og solfaktor fra Roald Amundsen)
  • Solbriller
  • Sjokolade 2stk (kjeks, chips og sjokolade kan kjøpes på fjellstua)
  • Elektrolytter fra FUTT! (fra tights.no)
  • Våtservietter (liten pakke)

For tips når det kommer til praktisk informasjon (priser, tips og triks, guider osv) til gjennomføring av en slik ekspedisjon, ta en titt på posten til Ian Corless her.

Foto: Ian Corless

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Ukategorisert
Når (løpe)livet snus på hodet

Når (løpe)livet snus på hodet


Livet har blitt snudd på hodet for de fleste av oss de siste dagene. Skolene og barnehagene har stengt dørene for barna, de voksne jobber hjemmefra om de kan, mens leger, sykepleiere og annet helsepersonell jobber på spreng overalt i helsevesenet.

Byene er spøkelsesaktig stille og butikkene tømmes for dopapir og hermetikk. Landegrensene stenges og planlagte reiser, eventer og eventyr kanselleres eller settes på vent. For meg føles det litt som om jeg er i en sprø drøm. En ubehagelig drøm som grenser mot mareritt, men som jeg venter på å våkne opp fra hvert øyeblikk. Det føles rett og slett for uvirkelig ut til at jeg helt kan forstå hva som skjer.

Fra fullstappet til tom kalender

Jeg hadde mange planer for våren og for sommeren. Faktisk var det så mange løp og eventyr på planen min at det nesten var i overkant mye. Kalenderen min var fylt opp på en slik måte at jeg knapt forstod hvordan jeg skulle få det til å gå opp i forhold til fri fra jobb og restitusjon mellom hvert løp.

Patagonia, Monterosa, Grenoble, Tenerife, Gran Canaria, USA og Nepal er bare noen av stedene som skulle utforskes med løpesko på beina i år, men slik situasjonen er nå, så ser det ut som om alle disse planene må utsettes.

År 2020 blir rett og slett noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg.

Foto: Ian Corless

Men jeg skal ikke klage. Jeg er en av de heldige som allerede har fått oppleve noen helt fantastisk eventyr dette året. I januar tilbrakte jeg noen dager i Marokko og lekte rundt i Atlas-fjellene og i februar løp jeg det 230km lange etappeløpet The Coastal Challenge i Costa Rica og det er først nå at jeg føler at kroppen har restituert skikkelig etter disse to heftige utfordringene.

En trist fremtid

Likevel så kjenner jeg at det gjør vondt å lese om alle løpene som kanselleres rundt om kring. Både de små og de store, de norske og de rundt omkring i verden.

Ikke fordi jeg ikke får deltatt på dem i år, for det at det blir et år uten løp er ingen katastrofe for meg. Misforstå meg rett, for jeg elsker å løpe løp, men om løpsplanene mine for i år må settes på pause til år 2021 for å stoppe en pandemi, så er ikke det noe vanskelig valg for meg.

Det som gjør meg trist er at jeg vet hvor mye jobb det ligger bak å arrangere disse løpene. På de små løpene er det ofte ildsjeler som bruker store mengder av fritiden sin på å planlegge, organisere og gjennomføre et løp som vi deltagere betaler en liten sum for slik at vi, deltagerne, kan fraktes til og fra mål, løpe på merkede stier, få mat og drikke på sjekkpunktene, medisinsk hjelp om det trengs og medalje, heder og ære ved målgang.

De store løpene har folk som arbeider med løpet som skal arrangeres. De får betalt for å sette sammen et kjempestort event. Oslo Maraton, Birken og Ecotrail er eksempler på dette. For å lage disse store eventene er det utrolig mye jobb, penger og logistikk som skal til og folk jobber hardt i kulissene for å få det til å gå rundt. Det er få løp i verden hvor løpsarrangørene kan skryte av å ta ut en stor profitt.

Så når jeg ser at alle løpene jeg hadde planlagt å løpe i år kanselleres en etter en, er det tanken på all den innsatsen folk har lagt i å arrangere løpene jeg tenker mest på.

Og det er folk som nå, i tillegg til å oppleve at det de har jobbet hardt for i flere måneder går i vasken, opplever å få krav om å gi folk startkontingentene tilbake. Penger som ofte allerede er brukt opp på innkjøp av ting og tjenester til løpet. Og jeg vet at om det hadde vært meg som hadde havnet i den situasjonen, ja da hadde lysten min til å arrangere et løp i fremtiden forsvunnet.

Så jeg håper at vi kan gjøre en innsats for å sørge for at det
fortsatt finnes løp i årene som kommer, for selv om jeg klarer meg uten å løpe noen
flere løp i år, så vet jeg at jeg kommer til å savne det og en fremtid uten løp
høres ut som en trist fremtid.

Foto: Sylvain Cavatz

Så, hva nå?

Men hva skal jeg fylle tiden min med nå som alle disse
løpene og utenlans turene mine går i vasken?

Sånn som ting er nå er det vanskelig å spå hva som skjer i ukene og månedene som kommer. Hvor lenge dette vil vare er det ingen som vet og utsiktene er dessverre dystre.

Men jeg vet at om det er noe jeg ikke kan slutte med, så er det å komme meg ut i det fri. Skogen og fjellet er heldigvis noen av de tryggeste stedene man kan være når det kommer til smittefare fra virus som blir spredt av mennesker.

For selv om jeg ikke har noen spesifikke løp å trene mot lenger i år, så er det å holde kropp og sinn i form minst like viktig nå som det var da jeg hadde en kalender proppfull av løpsplaner. Nå handler det om å få frisk luft, om å vedlikeholde kroppen og ikke minst få ro i sjela. For meg er det nemlig ingen ting som slår noen timer ute på stiene alene eller sammen med en venn for å få dekket disse behovene.

Der ute føles livet fremdeles normalt ut.

Foto: Sylvain Cavatz

Jeg håper selvfølgelig at det etter hvert vil være greit å flytte på seg rundt innenfor landets grenser, for jeg har en lang liste over steder i Norge jeg ønsker å oppleve.

Å sove på sovesal med 20 fremmede mennesker er kanskje ikke det lureste akkurat nå, men i år er kanskje året hvor jeg går til anskaffelse av lettvekts friluftslivutstyr sånn at jeg kan sove i telt og være selvforsynt med mat gjennom hele turen? For meg som har blitt bitt av etappeløp-basillen, (en relativt ufarlig basill), fremstår dette som en helt super trening i forhold til fremtidige løp, (for eksempel Everest Trail Race og MDS), som står på ønskelisten min for år 2021 og 2022.

Kortreiste eventyr

Så 2020 skal fylles med eventyr uansett. Om det blir de kortreiste turene i Østmarka eller de store utfluktene i den norske fjellheimen får tiden vise, men jeg vet i hvert fall at jeg ikke vil legge løpingen til side bare fordi planene jeg hadde ikke blir noe av. Jeg skal rett og slett tilpasse meg det som kommer og gjøre det beste ut av de mulighetene jeg har. For er det noe jeg vet jeg kommer til å trenge i månedene som kommer så er det nettopp et pusterom, et fristed hvor jeg kan få mulighet til å fylle opp med energi, positive tanker og for å beholde en følelse av normalitet når verden rundt meg blir surrealistisk.

Foto: Sylvain Cavatz
Ukategorisert
På tide å skru opp varmen

På tide å skru opp varmen


I februar tar jeg turen over Atlanterhavet til det tropiske paradiset Costa Rica. The Coastal Challenge byr på ikke mindre en 240 kilometer og til sammen 10 000 høydemeter i løpet av 6 dager.

Selv om løpet er langt og serverer mye teknisk krevende terreng, mange og bratte bakker og lange, utmattende strekninger på sandstrand, er det som bekymrer meg mest klimaet.

Langs stillehavskysten i Costa Rica er temperaturen på rundt 35 grader og luftfuktigheten på over 75 %. Det er varmt, og luftfuktigheten gjør det vanskelig for kroppen å kvitte seg med overskuddsvarme.

Nå er kroppen heldigvis laget slik at den vil tilpasse seg klimaet den omgis av sakte, men sikkert. Hadde jeg kunne reise ned til Costa Rica et par uker før løpet, ville akklimatiseringen gått av seg selv. Med riktig hydrering og litt sunn fornuft ville jeg ikke trenge å bekymre meg for å få heteslag halvveis inn i første etappe.

Foto: Ian Corless
Foto: Ian Corless

Akklimatisering

Det er gjort flere studier på hva som skjer med kroppen når man trener i varmen. Resultatene fra disse har gitt meg litt ekstra motivasjon til å gjennomføre varmetilvenningen. For ifølge studier vil det å trene i varme omgivelser og å utsette kroppen for høy varme ikke bare føre til økt toleranse for varme i form av at kroppen vil svette raskere og mer, samt gi en lavere kjernetemperatur. Det har nemlig også vist seg å øke volumet av blodplasma, redusere nivået av laktat i blodet og å være enda mer effektivt enn høydetrening når det kommer til å øke VO2max!

Men helt ærlig, VO2max og laktatnivåer i blodet er ting jeg har null peiling på. Ikke er jeg sånn kjempeopptatt av det heller, men jeg har skjønt at økt VO2max er positivt, så just bring it on …

Foto: Ian Corless

Motivasjonen for å drive med varmetrening har altså steget, men når jeg befinner meg i Oslo hvor
temperaturen i januar og februar er det stikk motsatte av tropiske, ja, da kreves det litt andre metoder enn den naturlige akklimatiseringen som man får av å oppholde seg og trene i tilsvarende klima som man skal løpe løp i.

Så hvordan i all verden skal jeg forberede meg på å løpe i tropiske temperaturer midt på kaldeste vinteren i Norge?

Svette tiltak

Jeg har googlet, rådført meg på forskjellige forum og snakket med folk som har peiling og alle er enige
om en ting: kroppen må forberedes på varmen. Tipsene jeg har fått har vært alt fra å løpe i varmerom, kle godt på seg og nyte lange turer på mølla, Bikram-yoga og å avslutte treningsøktene med et lengre besøk i badstuen.

Jeg skal ærlig innrømme at ingen av disse tipsene frister spesielt mye, for helst vil jeg jo bare løpe
rundt ute i skog og mark og en time i badstua vil virkelig sette tålmodigheten min på prøve. Samtidig har jeg jo lyst til å få en god løpsopplevelse i Costa
Rica og da blir jeg nødt til å finne meg i et kompromiss.

Etter å ha lest litt på temaet akklimatisering og vurdert de forskjellige tipsene opp mot hverandre, kom jeg frem til å gå for tipset om mølleløping etterfulgt av badstue.

Det mest ideelle hadde vært å kunne løpe på mølle i et rom med 35 varmegrader og høy luftfuktighet, men tilgangen på slike rom med mølle er ikke kjempestor i Oslo, og siden Olympiatoppen har mer enn nok med å få forberedt diverse eliteutøvere til OL i Tokyo, så strøk jeg det alternativet fra listen.

Bikram-yoga kunne vært aktuelt, men er også litt vanskelig å få til logistikkmessig for min del. Men
det er mulig jeg slenger meg med på en time eller to hvis jeg finner tid til det.

Siden det lokale treningssenteret mitt har både møller og badstue, blir det for meg blir det
enkleste å gå for en kombinasjon av mølleøkter iført lange tights, langermet trøye, lue og (kanskje til og med en ekstra jakke om jeg er sprø nok), med et langt opphold i badstue rett etterpå.

Varmetilvenningen er i gang

Jeg har allerede så vidt begynt med varmetilvenningen, selv om det er 1 måned igjen til The Coastal Challenge Costa Rica.

De som har peiling, anbefaler at varmetilvenningen gjennomføres hyppig de siste 10–14 dagene før det aktuelle løpet. Jeg vil ikke ha mulighet til å tilbringe hver dag de siste 10 dagene i en badstue, men heldigvis har det vist seg å også ha effekt om man gjennomføre slike økter sjeldnere, men da bør man starte tidligere.

Planen min er å få til minst 14 varme økter før jeg reiser til Costa Rica. Dette vil kreve litt mer struktur når det kommer til gjennomføring av trening enn hva jeg er vant til. I tillegg må jeg legge inn en hvileperiode i forkant av løpet. Jeg vil vanligvis redusere treningsmengden min gradvis 14 dager før et langt løp for så å ha noen helt treningsfrie dager de siste 3 dagene.

Jeg har med andre ord dårlig tid og øktene mine innendørs vil gå på bekostning av de lange fine turene mine ute i skog og mark denne måneden.

Foto: Elisabeth Borgersen

Heldigvis for min del ser årets vinter ut til å forbli mild og mangelen på snø gjør at skogen ikke frister like mye som den ville gjort om den så ut som et vinterparadis.

Men helt fri for langturer blir januar likevel ikke, for dette er turer som er minst like viktige i forkant av et løp som TCC Costa Rica hvor jeg vil løpe etapper på mellom 22 og 50 km 6 dager i strekk. Da gjelder det å ha en kropp som er vant til å være i ute og i bevegelse i mange timer om gangen.

Om du er interessert i å lese mer om akklimatisering anbefaler jeg å ta en titt på hva Elisabeth Barnes har skrevet om på bloggen sin.

(Om du vil vite hvordan det gikk da jeg løp The Coastal Challenge så finner du race report her).

Sponset innlegg
Hvem ser deg når du løper på stien?

Hvem ser deg når du løper på stien?


(Foto: Lise Bergmann)

De ville rovdyrene vi har på fastlandet i Norge er sjeldent en trussel for voksne mennesker. Både ulv, bjørn, gaupe, jerv og rev er dyr man som regel bare får se sporene etter, for de er lure nok til å holde god avstand til mennesker. Bortsett fra Isbjørn, (som du heldigvis ikke trenger å bekymre deg for hvis du ikke surrer rundt på Svalbard og Bjørneøya og andre øyer oppe ved Nordpolen), er det ingen ville rovdyr som har tatt menneskeliv i Norge siden starten av forrige århundre. Men det betyr ikke at det ikke er farlige dyr som man skal ha respekt for.

Jeg har løpt mye rundt i skog og mark, og ser som regel bare spor etter dyra i skogen. Det hender jeg møter på et rådyr eller en elg og hvis jeg er riktig heldig, en rev. Men ulven i Østmarka har jeg enda ikke vært heldig å få øye på, selv om jeg har fartet mye rundt i området hvor den holder til. Men spor har jeg sett og noe sier meg at selv om jeg ikke har sett ulven, så har nok den sett meg.

Jeg er altså lite engstelig for å møte på rovdyr når jeg er ute på tur, men av de dyrene jeg helst ikke vil komme for tett på ute i den norske naturen så er det elg, bjørn, villsvin og moskus som står øverst på listen. Disse dyrene er vanligvis ikke farlige, bortsett fra om de føler seg truet eller er stresset. Kommer du for brått på en elgku med kalver eller beveger deg inn i moskusens territorier kan du risikere å få skikkelig juling. For en sinna elg eller moskus på over 400kg har ikke noe problem med å ta livet av et voksent menneske. Og ikke tro at størrelsen gjør diss dyrene til noen trege kjemper, for både elg og moskus kan komme opp i en hastighet på over 50km/t. Med andre ord, en løpekonkurranse du ikke har sjans til å vinne…

Bjørnen bekymrer jeg meg lite for, i hvert fall på denne tiden av året, og jeg løper lite i områder med bjørn. Men når jeg har løpt i områder med bjørn lager jeg litt mer lyd enn vanlig. For bjørnen vil som de fleste andre ville dyr, stikke av så fort den merker at det er mennesker i nærheten. Jeg husker hva Kris King, Beyond the Ultimate race director, sa på race briefen i forkant av Ice Ultra, som går igjennom villmarken i det svenske Lappland, om faren for å møte på ville dyr;

«Møter du på ulv, jerv eller gaupe så tenk på deg selv som en veldig heldig person. Dette er dyr som sjeldent lar mennesker se dem og de vil neppe komme i nærheten av deg. Bjørnen sover i hi om vinteren, men skulle du likevel møte på bjørn, (dette var i slutten av februar), så vil den enten være veldig sulten eller veldig kåt. Jeg lar dere avgjøre selv hvordan dere vil reagere på begge alternativene».

Jeg møtte dessverre ikke på et eneste dyr i løpet av mitt 5 dagers eventyr oppe i Nord-Sverige, og det til tross for at det er mange ville dyr der oppe. Så selv om du beveger deg i områder hvor bestanddelen av ulv, gaupe og elg er stor er det fortsatt lite sannsynlig at du får se dem. Selv om de kanskje ser deg…

Hvis du helst vil unngå å møte på dyr når du er ute på tur, så er det lureste du kan gjøre å holde deg til stier som er mye brukt og å sørge for å lage så mye bråk som mulig. Skravler du høylytt med løpepartneren, eller løper rundt med en stor kubjelle dinglende i sekken så har de aller fleste dyr stukket langt av sted lenge før du rekker å i det hele tatt oppdage dem.

Men hva skal du gjøre om du er så uheldig, (eller heldig, alt etter som hvordan du ser på det), og møter på et stort rovdyr eller en elg når du er ute på løpetur?

Hvis du skulle møte på et stort rovdyr, villsvin, elg eller moskus bør du forholde seg rolig og trekke seg forsiktig vekk fra dyret. Følg hele tiden med på reaksjonene til dyret, for dyr kommer med en del signaler før det eventuelt går til angrep;

En elg vil legge ørene flatt bakover på hodet hvis den føler seg truet. Da bør du komme deg bak en trestamme eller enda bedre, klatre opp i et tre. Elgen angriper med å sparke fremover med forbeina og vil fortsette å trampe på motstanderen til motstanderen ligger stille. Blir du angrepet bør du derfor ligge helt rolig i fosterstilling og beskytte hodet så godt du kan. Elgen er mest aggressiv på våren når kalvene er små og på vinteren nær den er næringsstresset.

En bjørn vil kunne reise seg på bakbeina for å få oversikt over situasjonen. Tegn på at en bjørn føler seg truet eller vil forsvare unger eller byttedyr er brøl, fnysing, blåse eller plystrelyder. De aller fleste gangene en bjørn angriper vil det være skinnangrep, angrep hvor bjørnen er ute etter å skremme og ikke går til reelt angrep, men svinger unna før den når frem. Om bjørnen likevel skulle gå til angrep så er ekspertenes råd som følger:

  • Slipp noe foran bjørnen, (for eksempel en drikkeflaske), for å avlede.
  • Klatre opp i et tre om mulig.
  • Siste utvei; legg deg ned i fosterstilling eller på magen, spill død og beskytt hode og nakke så godt som mulig med sekk og hender.

En aggressiv ulv vil legge ørene flatt, reise bust og flekke tenner. Mot en ulv vil det være lurt å gjøre seg selv stor, lage mye lyd og støy og om ulven skulle bli nærgående sparke og slå etter den. Får du tak i en stor pinne kan du sikte mot øynene på dyret, for som mennesker vil også dyr reagere med å trekke seg bort hvis øynene trues. Samme taktikk gjelder om du skulle møte på aggressiv jerv, rev eller gaupe.

På Østlandet har andelen villsvin økt betraktelig de siste årene. Villsvinangrep har økt, men det er for det meste i forbindelse med jakt at dyrene går til angrep på mennesker. Om du skulle bli angrepet av villsvin så er det først og fremst skrittet du bør beskytte, for det er skrittet villsvinet vil angripe.

Som jeg allerede har sagt er sannsynligheten stor for at dyret stikker av så fort det legger merke til deg, eller i hvert fall velger å holde avstand til deg. De ser ikke på voksne mennesker som byttedyr, men har du med deg hund bør du være mere obs når du ferdes i områder med ulv og andre større rovdyr eller større hjortedyr. En liten hund har ikke mye å stille opp med mot en voksen ulv eller en elg. Man bør også være klar over at hunder kan provosere elg mer enn et menneske ofte gjør fordi hunder minner om ulv.

Om denne posten har gjort deg mer utrygg når deg gjelder å bevege deg ut på løpetur i den skumle villmarken så kommer det noen små tankevekkere her:

1: Det er hunder, veps og storfe som topper statistikken over skader, sykdom og ulykker påført av dyr i Norge. Elg, hjort og rådyr kommer på en 4.plass, men dette skyldes trafikkulykker, ikke at elgen angriper mennesker.

2: De siste 5 årene har i snitt 23 fotgjengere og syklende mistet livet og 174 blitt hardt skadet i trafikken i Norge. Til sammenligning er antallet dødsfall og alvorlige skader på mennesker grunnet angrep av bjørn, ulv, moskus, jerv, villsvin, gaupe og elg null. Jeg ville med andre ord føle meg tryggere på en sti midt ute i Femundsmarka enn om jeg løper i byen og ved trafikkert vei hvor sjansen for å møte på ville dyr er særdeles liten.

3: På verdensbasis er det bare mygg som tar livet av flere mennesker enn vi mennesker gjør. Mennesker er nemlig uten tvil verdens farligste pattedyr og tar livet av over 400 000 mennesker i året. Og du møter sannsynligvis på færre folk når du er midt ute i skauen enn om du tar deg en løpetur i parken lørdag kveld….

Derfor avrunder jeg med å si at det ikke er noen grunn til å frykte stien og de ville dyra. Vis dyra respekt og nyt de sjeldne øyeblikkene hvor du får mulighet til å se ville dyr ute i naturen.

Hvordan skaffe support til sprø ultraløp – 10 tips


Visste du at det å ha god support under et løp kan få deg til å yte 10% bedre? Eller, kanskje ikke nøyaktig 10%, men i følge Liss Vallestrands teori bør god support kunne få henne til å løpe 20km lenger på årets Bislet 24 som går av stablen i morgen.

Det at god support øker sjansen for at man presterer bedre er faktisk bevist. Forskning viser at fotballag som spiller på hjemmebane har større vinnersannsynlighet enn når de spiller på bortebane, ikke fordi de spiller i kjente omgivelser, men på grunn av at de som oftest har bedre support når de spiller på hjemmebane. Og hvorfor skal det ikke funke for løpere når det funker for fotballspillere?

Men det å finne folk som er villige til å bruke en hel dag og kanskje også natt på å kjøre rundt og stå klar med fulle drikkeflasker og løpermat, som gjør alt for at du skal ha et bra løp, som trøster når du trenger det, maser på at du skal spise, holder oversikt over hva du har fått i deg av drikke og være fullastet av positivitet den korte stunden dere sees før du løper av sted videre er ikke alltid like enkelt. Derfor har jeg samlet noen gode tips til hvordan man skaffer seg god support.

 

1: Gi familien din en «Team Experience» i julegave

«I stedet for julegaver så har jeg lyst til at vi gjør noe sammen som familie til neste år. Hva med å ta en tur til Skottland i juni, si rundt den 20-21, også kan vi ha noen skikkelige kvalitetsdager sammen. Oi, sett på maken! Det går jo et ultraløp langs den der historiske Hadrian’s wall akkurat da… Det burde vi få med oss! Hva om jeg løper løpet også kan dere møte meg med litt mat og sånt noen steder? Det er jo en super måte å få sett den muren p养.

Du skjønner tegninga? Jeg vet om flere som har engasjert familien sin skikkelig sånn at de stiller opp på det ene løpet etter det andre. Frank Løke har en far som kjører ham hit og dit i Norge i en bobil når han skal løpe løp og en annen venninne av meg drar med seg familien sin på diverse ekstrem triatlon rundt om i verden.

 

Og her er et bilde fra da jeg løp i Cape Town i fjor og ble pacet av moren min (som straks blir 75 år), et par meter den siste strekningen inn mot mål. 

2: Gi bort en support opplevelse i bursdagsgave

Har du lyst til å løpe et ultraløp, men vil ha noen som kan være mental støtte før løpet og ta deg imot med Cola og mat og masse god omsorg etter målgang? Meld på en av beste venn(inn)ene dine på en av de kortere distansene og si at det er årets bursdagsgave.


Sara, redaktør i Runner’s World Norge, fikk startnummer til Stranda Fjord Trail Race 25km i bursdagspresang av en venninne som skal løpe Stranda Fjord Trail Race 100km i august. Smart tenkt Natasha! Og du Sara, jeg blir veldig glad om du kan være litt support for meg også ved målgang på Stranda 100km. Jeg vil helst ha Cola eller ingefærøl, gjerne litt lakris og en god klem når jeg kommer i mål…

 

3: Få deg en kjæreste som digger å være support

Jeg kjenner noen løpere som får utrolig mye støtte fra kjærester og ektefeller. Support kjærester som kjører fra sjekkpunkt til sjekkpunkt bare for å fylle flaskene deres, gi dem den maten de har lyst på, tar imot litt «bad ultra runner mood» og gir masse kjærlighet og oppmuntring, alt i løpet av noen få minutter før løperen løper av sted videre og support kjæresten kjører av sted til neste sjekkpunkt. Hvis du synes det høres kjekt ut å ha en sånn kjæreste så bør du lete etter personer med følgende kvalifikasjoner:

  • Bør ha førerkort
  • Er over middels interessert i detaljer (må vite forskjell på samtlige sportsdrikker på markedet og vite hva løperen kommer til å trenge av mat og drikke på de forskjellige stadiene av løpet)
  • Er strukturert og klarer å holde et til tider stramt tidsskjema
  • Er positiv (selv når løperen er i sitt minst sjarmerende humør)
  • Er fleksibel (må kunne håndtere uventede situasjoner av alle slag)
  • Har god utholdenhet (bør kunne holde seg våken og sane minst like lenge som du er ute og løper)
  • Ikke er løper selv, eller i hvert fall ikke ha ønske om å løpe de samme løpene som deg
  • Være av den oppfatning at det å bruke noen uker av ferien sin på å være høyt oppe i fjellene på Tenerife, Alpene, Etiopia eller i  eller annet relativt øde sted  godt  oppe i høyden er helt supert (sånn at du får høydetrening)
  • Bør kunne håndtere et kamera, eller i hvert fall ta dugelige målgangsbilder med mobiltelefonen

By the way, om du vet om en sånn person som er singel så gi ham nummeret mitt…

 

4: Ta godt vare på de skadede løpevenene dine

Man har alltid en løpevenn som er skadet. Og alle som har vært skadet vet hvor fælt det er å være skadet. Derfor bør man ta litt ekstra godt vare på løpekompiser som er skadet. Gi omsorg, oppmuntring, gode råd om du har noen… Vær en god venn rett og slett. Og tilbake får du kanskje en skadet løper som får lyst til å være support for deg når du skal løpe et løp. Det fine med å ha en som er løper selv som support er at løpere vet hva løpere trenger og du trenger som regel ikke å forklare opplegget sånn veldig i detalj. Og kanskje er dette et løp som den skadde løperen ønsker å løpe selv en gang i fremtiden, og da er det å være support en fin måte å bli kjent med løypa på. Vinn-vinn!

 

5: Bli venn med fotografen

Ok, dette er kanskje ikke den beste supporteren, for fotografene er ute i løypa for å ta bilder og sørge for at du får et kult bilde som beviser at du faktisk løp det der sprø ultraløpet. Men det er alltid hyggelig å møte på folk du kjenner når du er på vei opp en monsterbakke eller når du virkelig må grave dypt for å finne krefter til de siste 10 kilometerne inn til mål. Da kan noen oppmuntrende ord og litt varme og omtanke ha mye å si. Da jeg løp Ice Ultra i fjor klarte media teamet Mikkel og Ryan alltid, (bortsett fra da jeg møtte dem 500m fra mål på dag 4), å få meg til å smile. Det samme gjelder for Sylvain og Ian som, selv om de kanskje ikke er klar over det, har gitt meg det lille ekstra mentale dyttet jeg trengte for å bikke over fra «jeg føler meg skikkelig miserabel» til «hey, dette fikser jeg!».

 

6: Bli venn med Crewet

På Ice Ultra var det et fantastisk crew som bestod av løpsorganisatorene, Exile medics og et team av samer som lever i området. Jeg kunne snakke norsk med samene og fikk mye oppmuntring og råd fra dem under løpet. Jeg husker at de lo godt da jeg dro frem en pose solbærtoddy på et sjekkpunkt «ja, solbærtoddy må man ha» sa en av dem, og da svarte jeg at det eneste jeg manglet nå for at alt skulle være perfekt var en kanelbulla. Og dette er egentlig en hemmlighet, for Ice Ultra er et self support løp, men på det siste sjekkpunktet på dag to fikk jeg en kvart kanelbulla av den samme samen. Jeg tuller ikke når jeg sier at det gjorde hele forskjellen da jeg løp de siste 10 kilometerne i sprengkulda den dagen.

 

7: Kjøp deg support

Noen av løpe coachene er flinke til å stille opp på de største eventene. Så om du allerede har en løpe Coach, hør med personen om det er noen mulighet for å få litt ekstra oppbakking på årets viktigste løp. Sånt bør planlegges i litt god tid for de har gjerne mye på agendaen sin, så ikke tenkt på dette som en «i siste liten» -løsning når du plutselig kommer på at du kanskje burde hatt noen til å gi deg support når du skal løpe rundt i ring på Bislet i morgen…

 

8: Meld deg inn i et idrettslag eller klubb

Det å være med i en klubb kan gi mye god støtte før, under og etter løp. Jeg har vært medlem i Bøler IF friidrett i snart 3 år og har vært heldig å delta på flere løp sammen med folk fra klubben min. De fleste i klubben min løper mye raskere enn meg, noe som gjør at jeg alltid blir tatt imot av blide folk ved målgang. En av de beste minnene mine er da jeg løp Blefjells Beste i sommer og ble møtt av Heidi og Øyvind da det gjenstod 1 km igjen til mål. Jeg var helt tom for krefter og orket ikke tanken på å skulle komme meg opp den siste lille kneika. Da var det en banan og oppmuntring som fikk meg over målstreken.

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

9: Vær support for andre

Hvis du er skadet eller det er andre grunner til at du ikke skal løpe selv, så still opp som support for andre. Da er det en stor sjanse for at de du har vært support for vil ønske å stille opp som support for deg en annen gang. Løp jeg kan anbefale å stille som support på er løp som i all hovedsak dreier seg om å løpe rundt i ring sånn som Bislet24 og Backyard Ultras. Fordelen med disse løpene er at du får mulighet til å være support for flere løpere av gangen uten å flytte stort på deg. (Husk å ta med deg en god camping-stol, nok av mat og drikke og store mengder godt humør). Dette er en super måte å score mange support-poeng og du vil ha flust av folk å spørre neste gang du trenger at noen står og venter på deg med litt vann, mat og kjærlighet i starten av et eller annet fjell ute i ødemarken et sted.

  

10: Vær din egen support

Men man trenger ikke alltid å ha support. Jeg tror det er bra å løpe løp uten support også og de fleste løpene har gode mat og drikkestasjoner og kanskje også en dropbag stasjon eller to langs løypa hvor du kan ha tørre klær, nye sko og diverse mat og drikke liggende å vente på deg. Derfor blir mitt siste tips i dette innlegget å være en god support for deg selv.

Planlegg godt og organiser droppbaggen sånn at du vet at du har alt du trenger. Ta imot hjelpen du blir tilbudt på mat og drikkestasjonene; tilbyr de deg å ta jobben med å fylle flasken din så la dem gjøre det. Vær snill og grei mot de du møter i løypa, smiler du til folk og gir oppmuntring til de andre løperne får du gjerne det samme i retur. Jeg deler gjerne på elektrolytter og koffein godis og ekstra fuel med andre løpere jeg møter når jeg løper de lengste løpene. Dette får meg alltid til å føle meg bedre, det å fokusere litt på andre som sliter gjør at jeg glemmer litt at jeg sliter selv. Dessuten blir jeg selv minnet på at jeg må spise og drikke når jeg ser andre som har gått tomme for energi. Og når man gjør sånt får man drahjelp av andre løpere når man trenger det selv. Da jeg løp Blefjells beste i sommer fikk jeg drahjelp av en jeg løp sammen med på Ultrabirken tidligere på året. Han tok meg igjen da det var 5 kilometer igjen til mål. Jeg var allerede langt nede i kjelleren, men han oppmuntret meg til å gi på det siste stykket inn til mål, så da hang jeg meg på ham i nesten 4 kilometer. Og jeg er sikker på at jeg ville brukt dobbelt så lang tid på den strekningen om han ikke hadde dratt meg der.

Jeg løper de aller fleste løpene mine uten support og trives egentlig godt med det. «Klarer selv» er noe jeg har sagt fra jeg var ganske liten og når jeg får spørsmål om jeg vil at noen skal være support for meg har jeg lett for å si at det ikke er nødvendig, jeg klarer det jo selv og har ikke lyst til å bry andre med det. Men jeg setter veldig stor pris på å møte blide folk når jeg er ute og løper og tar med meg all den varmen og omtanken jeg får fra folk på drikkestasjoner og heiagjenger ute i løypa.

Det betyr mye for hele løpsopplevelsen.

Dørstokkmila over til vinterland


Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta har igjen blitt fast følge når jeg skal ut på løpetur, (selv om jeg enda ikke har kommet inn i rutine med å lade batteriet etter bruk). På Facebook og andre sosiale medier dukker det opp flere og flere poster med innendørsløping og mølleøkter. Magasiner og blogger kommer med mange gode tips til mølle-økter, være seg langtur på mølla eller raske intervaller og på forumene blir de klassiske mølle-trådene tatt opp igjen. Og jeg må innrømme, at selv om jeg egentlig er veldig glad i vinterløping, så har det krevd litt ekstra av meg å ta turen ut de siste dagene.


Balaclava og polvotter 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men iført polvotter, balaclava, og to lag både på over og underkropp har jeg trosset de iskalde morgenene og ettermiddagene og løpt ute. Når du leser dette så lurer du kanskje på om jeg befinner meg på Røros eller i Kautokeino, for her i Oslo har temperaturene jo ikke vært så kalde at balaclava har vært nødvendig riktig enda. Og det har du rett i. Den har kommet av relativt fort, på samme måte som polvottene har blitt tatt av og på og glidlåsen på jakken har blitt dratt ned og opp mange ganger i løpet av turen. For det er jo ikke så ille når jeg først har kommet litt i gang. Da kjennes det egentlig bare behagelig ut. I hvert fall så lenge jeg ikke stopper opp eller senker tempoet veldig.

Den vanskelige overgangen

Det handler vel mest om den beryktede dørstokkmila. Det er den jeg kler meg så godt for å komme meg over. For jeg har vært ute noen skikkelig kalde dager før, og vet både hvordan det kjennes og hvordan jeg skal håndtere det i forhold til klær og aktivitetsnivå selv om det kryper ned mot -40 grader. Og jeg vet at den mentale biten vil bli lettere for hver tur jeg tar fremover.

Jeg må bare bli vant til vinterløping igjen og få noen påminnelser om hvor fantastisk fint det er å løpe ute om vinteren på hvitkledde stier og nyte en sen soloppgang, eller en tidlig solnedgang, hvor himmelen står i brann før mørket senker seg og alt du kan se er det som lyset fra hodelykten treffer så det føles som om du løper i din egen lille lysboble. Snøfnugg i lufta, hvitkledde trær og kritthvit snø som får det til å se ut som tusenvis av bittesmå diamanter ligger spredt utover bakken og som demper all lyd. Ekte vintermagi som får meg til å føle at jeg løper rundt i en eventyrverden hvor jeg når som helst kan møte på en faun eller høre lyden av sledebjeller.

(Foto: Inov-8 Scandi)

For vinteren kan være en helt fantastisk tid å løpe ute på.
Men den kan også være sur og kald, mangle snø samtidig som den byr på speilblank is eller gjørmeblandet sørpe. Sånn er det bare.

Løpeturen er (som regel) best ute

Uansett så vet jeg at jeg ikke vil bytte ut uteløpinga med innendørs økter på Bislet eller intervaller på mølla på treningssenteret, (bortsett fra de siste ukene før TCC Costa Rica, for da må jeg nok vende kroppen til å løpe i varmen igjen). For selv de kalde og grå vinterdagene byr på fine sti-eventyr. Og uansett hvor klisjé det måtte høres ut, så angrer jeg aldri på en løpetur ute.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og jeg kan love deg at det er de sureste vinterdagene dagene som gir mest mentalstyrke poeng i banken…

Men…

Nå skal jeg ikke svartmale mølleløping og økter i kjelleren på bislet helt, for folk er forskjellige og har forskjellige mål med løpingen. Og jeg ville ikke anbefale noen å løpe de hardeste intervalløktene ute på glattisen. Men jeg anbefaler å ikke legge uteløpingen helt død i vinter, nyt heller mulighetene vinteren byr på når det gjelder uteløping (og vil du vite mer om hvorfor du bør løpe ute på vinteren så har jeg skrevet et innlegg med 5 gode grunner til vinterløping).

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og trenger du mer inspo til vinterløpinga så skaff deg årets siste utgave av Runner’s World når det kommer ut i midten av November. Det er en utgave som er fullstappet av tips til hvordan du som løper kan overleve den lange nordiske vinteren.