Forkjølelse og hardtrening


En måned har gått siden Hornindal rundt. Den første uken etter løpet var det bare (aktiv) hvile som gjaldt. Jeg tror ikke jeg har vært så sår i musklene noen gang. Men denne gangen merket jeg ikke noe til ømme ledd i knærne slik jeg gjorde etter Transvulcania i mai så det tar jeg som et positivt tegn!

På grunn av jobb til havs var jeg tvunget til å starte opp løpeøktene igjen på mølla. Det ble en uke med kortere, men raskere økter. Jeg var faktisk positivt overrasket over at jeg klarte å få opp farten noenlunde greit 1,5 uke etter et løp som Hornindal. Dette føltes som et godt tegn for treningen som var planlagt i slutten av juli og begynnelsen av august. Disse ukene skulle jeg få lagt inn en siste innsats før OCC løpet 25 august.

Men ting går ikke alltid som planlagt. Jeg har vært frisk gjennom hele vinteren så det var typisk at jeg skulle gå på en smell når jeg endelig kom meg på land og skulle få inn noen skikkelige kvalitetsøkter i fjellet. Timingen kunne heller ikke vært dårligere. Jeg hadde to helger foran meg med mye hyggelig besøk på hytta og en sykkelfestival på Ål hvor jeg hadde lovet jeg kunne hjelpe til med stiguiding om det trengtes. Akkurat når det eneste jeg trengte var å ligge på sofaen og samle krefter.

Jeg var klar for to gode løpeuker i disse omgivelsene – det ble i det miste en god uke

Flere løpeøkter ble strøket. Syklingen sørget for at det ble aktivitet (selv om det nok ble i meste laget). Det ble i stedet en skikkelig jobb for hodet. Holde fokus på å prøve å bli frisk og stole på at man ikke mister formen selv med en uke som ikke går helt som planlagt. Det er jo helt logisk etter mange måneders dedikert trening, men likevel så vanskelig å slå seg til ro med.

Sakte men sikkert kom formen sigende tilbake. Etter en uke med lite løping fikk jeg en uke på fjellet med noen skikkelige gode økter. Jeg merket at jeg ble mye mer sliten etter øktene enn jeg vanligvis blir. Gleden var derfor stor når jeg avsluttet min siste økt på fjellet i går med en løpetur som viste en god tid på klokka, veldig gøy! At jeg sovnet utslitt i passasjersetet på vei tilbake til Oslo viser at jeg nok ikke er 100% i form ennå. På den andre siden med 120km og 5500 høydemeter den siste uka burde det være lov å være sliten også.

Jeg kjenner at jeg nok pushet på litt i meste laget når forkjølelsen var som verst. Nå blir det to og en halv uke med egenpleie og opplading frem mot OCC. Dette er et løp jeg har sett veldig fram til. Det å få lov til å ta del i Ultra-Trail du Mont Blanc arrangementet, selv på en kortere distanse, føles stort. Og det ville vært synd om en forkjølelse skulle komme i veien for dette. Særlig om det er fordi jeg ikke tok nok hensyn til hva jeg trengte for å bli frisk.

Tross forkjølelse – det ble noen skikkelig gode økter også

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


GORE-TEX Transalpine run


I et innlegget ‘Mellom bakkar og berg’ jeg skrev for et par uker siden nevnte jeg at jeg hadde vært i Alpene og løpt. Bakgrunnen var en pressetur i regi av Gore-Tex og Transalpine run for å presentere nye produkter og vise frem første av den nye Transalpine run løypen.

Transalpine run er et anerkjent etappeløp som også blir sett på som et av de klassiske løpene i Alpene. Løpet arrangeres i september og årets utgave blir det 12. i rekken. I løpet av 7 dager tilbakelegger løperne nærmere 250km og 15000 positive høydemeter. Starten går i Garmisch-Partenkirchen, via Østerrike til mål i Brixen i Italia. Det som er litt spesielt med dette løpet er at man stiller i lag på 2. Alt er godt tilrettelagt med transport av bagasje fra start til mål hver dag samt flere mat- og drikkestasjoner underveis. Dere kan lese mer om dette løpet i kommende Runners World.

Transalpine run

Jeg fikk anledning til å være med hele første etappen fra Garmisch til Lermoos, samt halve andre etappe fra Lermoos til Imst. Selv har jeg tidligere ikke kjent noe stort ønske om å gjennomføre etappeløp som konkurranseform, hvertfall ikke de nærmeste årene. Men det er rart med det, etter to dager på Tyske og Østerrikske stier dro jeg hjem med et stort ønske om å se mer. Tanken om å gjennomføre løpet neste år er definitivt til stede. Men det er en god stund til løpskalenderen for neste år spikres så det blir bare å vente og se om det passer inn.

Kanskje det blir tilbake hit neste år under Transalpine run 2017?

På pressemøtet dagen før vi skulle ut å testløpe etappe 1 av Transalpine run fikk vi ikke bare presentert info om løypa. Vi fikk også se noen av de siste nyhetene fra Gore-Tex. Jeg kjenner godt til produkter med Gore-Tex stoff men da gjerne i klær som jeg bruker ved andre anledninger enn løping som klatring, ski og fjellturer. Det var spennede å se de siste utviklingene av materialet, en type stoff som heter Active, og se at utviklingen nå faktisk har nådd så langt at det nå lages pustende løpejakker i Gore-Tex. I første omgang er det Arc’teryx, Gore Running wear, The North Face og Castelli som lager løpeklær i dette materialet.

Løpejakke i Gore-Tex Active materiale

Den kommende sesongens Gore-Tex sko ble også presentert. Så og si alle de store produsentene av terrengsko tilbyr i dag modeller med Gore-Tex membran. Det er litt smak og behag om man liker å løpe med sko med Gore-Tex membran. De er veldig gode til å holde fuktighet ute og sørge for at man holder seg tørr på beina. Problemet oppstår dersom man løper i dammer, myr osv og får vann ned i skoen siden dette vannet ikke slipper så lett ut igjen. Personlig foretrekker jeg sko hvor vannet både kommer lett inn og ut når jeg løper og Gore-Tex sko ved fotturer. Men en ting jeg kan skrive under på er at de nyeste Gore-Tex skoene er like lette som de fleste ‘vanlige’ terrengsko.

Test av noen av kommende sesongs nye terrensko med Gore-tex membran

Hornindal rundt – en skikkelig utfordring


Hornindal rundt er et løp som tar utgangspunkt i 20 poster rundt Hornindal og linker disse sammen til en runde. Løypa går fra lavland til fjelltopp, ned til setrer, opp på topper og ned igjen. Til sammen utgjør løypa 75km og 5600 positive høydemetre. Løperne er selvforsynt under løpet sett bort i fra en mat og drikkestasjon halvveis i løpet (og mål for halv distanse). En ting er sikkert ? etter forrige helg skjønner jeg virkelig hvorfor dette løpet blir kalt Norges tøffeste fjelløp.
Hornindal rundt høydeprofil

Jeg var veldig klar for å gjennomføre den fulle distansen i år. I fjor ble det halv distanse og det var tøft nok det. Med all tid jeg har lagt ned på trening gjennom vinteren og våren, all god veiledning fra Sondre (Amdahl, trener) og ikke minst den positive opplevelsen jeg hadde under Transvulcania i mai hadde jeg troen på at jeg skulle komme meg greit i mål. Selv om jeg aldri var i tvil om at det skulle bli tøft.

Jeg startet fredagen med en kort lett løpetur hjemme før jeg fløy over til Ålesund for å kjøre den siste biten til Grodås som er startsted for løpet. Jeg kjente at jeg var litt trøtt, det hadde vært mye reising med jobb de siste dagene, men ikke noe som bekymret meg nevneverdig. Siste natten skulle tilbringes på gulvet på Grodås skole. På skolen var det hyggelig å treffe igjen flere av løperne jeg møtte under fjorårets løp og Mari som jeg møtte på Gran Canaria i mars.

Suprise support – før start

Lørdag morgen før start fikk jeg en skikkelig hyggelig overraskelse. Marie, en veldig god venninne, og hennes samboer Bjørn, hadde bestemt seg for å stille opp som heiagjeng og support. Det er vanskelig å beskrive hvor takknemlig jeg er for dette. Det er ikke mange jeg vet om som ville reist lang vei for å bruke en dag på å få med seg et ultraløp i den norske fjellheimen.

Jeg hadde en god følelse for dagen før starten gikk. Bare noen få kilometer etter start møtte vi på den første stigningen. Det ble med ett fryktelig tungt, en følelse jeg hadde med meg resten av dagen. Det var som om jeg bare hadde et gir, fremover, men ikke noe ekstra å gi på. Jeg innså etter hvert at dette var en dag å komme seg igjennom og ikke en dag hvor jeg kom til å klare og pushe på. Det ble en lang og tung dag på et ganske vanskelig og vått føre. Jeg som trodde jeg likte teknisk terreng. I alpene to uker tidligere hadde jeg fått følelsen av å fly i nedoverbakkene, men dette var noe helt annet.

Fantastisk utsikt når sikten er god. Foto: Kyle Meyr

Jeg hadde heldigvis gjort en god jobb med hodet på forhånd, for det å gi opp ble aldri et tema. Jeg skulle i mål selv om det ble enda litt tøffere enn det jeg hadde håpet på. Næring og utstyr fungerte bra gjennom hele dagen så jeg kan ikke skylde på noe av dette for at jeg ikke fikk den gode følelsen og flyten som jeg ønsket. Jeg var kjempefornøyd med løse armer som gjorde det lett å regulere temperaturen sammen med en regnjakke. Jeg fryser lett og mister lett kreftene i hendene i vått og kaldt vær, men dette ble aldri et problem denne dagen. Jeg fikk i meg næring, en god blanding av gel, gele, brødskiver og ekstra næring i drikkeflaskene, gjennom hele dagen. Litt ekstra banan og Cola når jeg møtte på Marie og Bjørn i løypa. Bare det å møte på kjentfolk som heier på deg flere ganger langs med ruta gav meg mer energi enn noen gel kunne gi.

Opp og ned fjell gjennom hele dagen, stort sett i eget selskap. Men på vei ned Hjortedalen kom jeg i snakk med en fyr fra Alaska som hadde reist i ens ærend til Norge for å delta i Hornindal rundt, med ett gikk det litt lettere. Jeg hadde også en periode med selskap fra Kviven ned til Otredalssætra. Dette er en læring jeg skal ta med meg til senere, det å forsøke å finne noen å løpe i lag med. Jeg tror det gjør at tøffe stunder kan føles litt lettere og at man hjelpe på å dra hverandre med.

Snart i mål! Foto: Bjørn Carlsen

Den siste biten opp fra Otredalssætra over Storevarden til Ytrehornsætra skinte solen igjen og gav den ekstra energien jeg trengte for å komme meg i mål. Det var faktisk godt å komme ut på veien og kunne la beina gå litt skikkelig de siste femhundre meterne inn. Når jeg i tillegg fikk selskap fra verdens beste heiagjeng inn var gleden stor.

Hornindal rundt ? gjennomført. Kroppen kjentes totalt ødelagt ut i dagene som fulgte. Jeg tror aldri jeg har vært så støl og sliten. Blåmerker og skrubbsår, men heldigvis ingen såre kneledd denne gangen. Resultatet ble en 13 plass totalt av 40 kvinner og best i min klasse, og premie er jo alltid stas. Nå blir det noen gode dager med hvile og rolige gåturer i marka. Kroppen, og ikke minst hodet, skal få hente seg inn igjen før jeg begir meg ut på nye eventyr. Neste mål er OCC-løpet i Frankrike under UTMB. Det kommer til å bli en tøff utfordring med harde stigninger men tanken om mer løpbare partier gleder meg.

Premieutdeling. Foto: Hornindal rundt

Mellom bakkar og berg


Hornindal rundt nærmer seg og spenningen foran dette løpet stiger. En travel uke på sjøen og mølletreningen var ikke helt det jeg så for meg som optimal trening foran bakkene jeg vet venter meg på Vestlandet. Tilbake på land sist uke fikk jeg definitivt tatt igjen noen høydemeter. I overkant av 6000 høydemeter ble det til og med.

Jeg hadde fått en utfordring om å klare 2500 positive høydemeter på en dag. I mangel av de høye fjellene rundt Oslo har jeg heldigvis oppdaget Varingskollen. At jeg ble introdusert for denne bakken i mitt eget utdrikningslag tidlige i juni er en helt annen historie, men likevel et morsomt minne. Med 370 høydemeter på 1.7 km er det en super bakke å trene på bratte stigninger. 7 ganger opp og ned ble det. Mange timer senere var jeg veldig fornøyd med å ha klart målet men beina var rimelig slitne så jeg var spent på hvordan resten av uken skulle gå. Jeg skulle avgårde til Garmisch for å teste de to første etappene av Transalpine Run. Dette var en fantastisk mulighet jeg hadde fått til å utfordre meg selv på herlige Alpestier og nyte fantastisk natur, uten startnummer på brystet, og samtidig å få både kilometer og høydemeter i banken før Hornindal. Jeg hadde derfor naturlig nok lyst å ankomme alpene med litt futt i beina.

Sånn ser høydekurvene ut etter 7 ganger opp og ned Varingskollen

Men før avreise til alpene ble det en rolig tur i Lillomarka hvor jeg fikk samlet opp nok 500 positive høydemeter. Om jeg hadde vært litt støl etter onsdagens monsterdag var jeg nå enda mer sår i musklene.

Lørdagen var det klart for første etappe av Transalpine Run. Løypa er ny for året og det var derfor et ønske om å få testløpt løypa i forkant av løpet i september. Dagens etappe gikk fra Garmisch i Tyskland til Lermoos i Østerrike. 36,5km og 2100 positive høydemeter gjennom alpint landskap. Det var skikkelig gøy å kjenne at beina fungerte godt selv etter ukens tidligere utfordringer. Det var ekstra moro å kjenne at beina endelig fungerte godt i de tekniske nedoverpartiene hvor selvtilliten ikke har vært som den skal. Selv med temperaturer opp mot 25-30 grader hadde jeg en fantastisk dag i fjellene.

Jeg kan ikke tenke meg stort bedre omgivelser å løpe i. Foto: Daniel Breece

Søndagen stod andre etappe av Transalpine Run for tur. Denne etappen går fra Lermoos til Imst i Østerrike. For min del fikk jeg ikke løpt hele etappen da jeg og resten av presserepresentantene måtte bli kjørt tilbake til Flyplassen i München. Men 15km og 1000 positive høydemeter var likevel en god dag. Igjen føltes det ut som bein, kropp og hode var klar for utfordrende bakker, både oppover og nedover.

I bilen tilbake til flyplassen kjente jeg at jeg var sliten, litt dårlig søvn, mye reising og trening den siste uken hadde tatt på. Nå er jeg ekstra spent på Hornindal. Jeg vet, at med mindre det skjer noe uforutsett, så kommer jeg til å få en mye bedre opplevelse enn i fjor. Jeg skal fullføre hele løpet, nyte turen og smile underveis.

Men først en uke med lading av batterier. En uke med lading som gir ekstra tid til å skrive mer om turen til Garmisch, Transalpine Run og spennende produktnyheter fra Gore-Tex. Jeg har masse spennende å fortelle så følg med for oppdateringer!
Selv med lett regn og tåke er Alpene et magisk sted for løping

På eventyr i løpesko


Sist helg fikk jeg endelig muligheten til å tilbringe flere dager til å løpe i fjellet igjen. Snøfrie topper, bare rygger og steinrøyser å klyve i. Gjett om dette gav skikkelig påfyll av energi. For nettopp det å løpe fritt i fjellet er det som jeg synes er aller mest artig med løpingen. Uendelig mange ruter å velge mellom, muligheten til å utfordre seg selv med mange høydemeter på en helt annen måte enn i de lokale skibakkene hjemme i Oslo eller i Trondheim. Ikke minst gleden og mestringsfølelsen av å komme til topps og få en flott utsikt i belønning.

Tok meg tid til å nyte utsikten fra Såta

Fra hytta i Hallingdal har jeg mange muligheter for fine løpeturer i fjellet. Lørdagen startet jeg ut i Ål. Her ble det en tur opp til Såta via Veslesåta og videre til Grytningen. Alle tre toppene ligger på grensen mellom Ål og Hemsedal og gir flott utsikt ut over hele Hallingdal. Jeg kunne til og med skimte noen av Hurrunganes spisse topper langt i det fjerne. Jeg er relativt godt kjent i området og siden snøen stort sett var borte kunne jeg tillate meg å ta turen utenfor sti og merket løype.

Søndagen gikk turen over til Hemsedal. Det var ikke lenger eventyr utenfor merket løype som stor på agendaen men muligheten for en god dose høydemeter. To ganger opp og ned Kyrkjebønøse, et fjell som tilbyr 850 høydemeter opp på 4km, hvor en god del av løypen går i steinur. Belønningen her er løping, eller rettere sagt klyving, over en fin liten rygg opp mot fortoppen.

Klyving i steinrøysen på vei opp til Kyrkjebønøse

Når jeg løper i fjellet har jeg gjerne med meg litt ekstra enn hvis jeg bare løper på kjente stier i marka. En liten sekk eller løpevest er derfor alltid med. I denne har jeg en vind/vanntett jakke og en tynn ulltrøye dersom det skulle bli kjølig eller om jeg av en eller annen grunn blir tvunget til å stoppe. Et par tynne hansker og en buff har jeg med selv om sommeren. Matpakke/energibar/gel for ekstra påfyll underveis og vannflaske for drikke. Heldige som vi er her i Norge er det sjelden langt mellom sildrende bekker og muligheten for å fylle opp vannflasken. Om jeg skal ut i nye områder er kart/kompass også med i sekken. En fulladet mobil i vanntett pakke og tilslutt en enkeltmannspakke om man skulle være så uheldig å skade seg underveis.

For noen høres dette kanskje mye ut. Selv synes jeg det verken veier særlig mye eller tar mye plass. I helgen hadde jeg lagt igjen kartet hjemme siden jeg som nevnt var på tur i kjente områder. Utover dette fikk jeg bruk for alt i sekken unntatt (og heldigvis) enkeltmannspakken. Lange turer både lørdag og søndag krevde en del ekstra påfyll. Været var skiftende, jeg hadde for eksempel mye vind og til og med litt snø på toppen av Kyrkjebønøse på søndagen. Hendene fryser jeg ‘alltid’ på så det var ikke overraskende at vantene måtte frem begge dagene.
Fjelltur i løpesko åpner mange muligheter. Dette er en viktig del av sommeren for meg og nå gleder jeg meg til nye, store og små, eventyr de kommende månedene. Jeg er klar for både nye topper og kjente stier!

Ukategorisert

Skotest med en god dose inspirasjon



Foredrag om Skyrunning

Sist uke var Yngvild Kaspersen fra Tromsø på besøk i Oslo. Torsdag var hun hos Sport1 Storgata for å snakke om Skyrunning og lørdag tilstede på et skotest-arrangement på Sognsvann. Yngvild er jenta som har gått fra en plass på J19-landslaget i fotball til hevde seg i verdenstoppen innen Skyrunning. Den nå 21 år gamle jenta tok senest i mai seieren i det anerkjente Zegama-Aizkorri Marathon i Spania. Det bør også nevnes at dette faktisk var første gangen Yngvild deltok på en maraton distanse(!).

Det var veldig interessant å høre om hvordan Yngvild gikk fra fotball til å finne fjelløping som sin idrett. Hun fortalte litt om hvordan hun trener. For eksempel at hun inkluderer en god del alternativtrening som sykling, randonee og rulleski i tillegg til styrke- og bevegelighetstreningen. Det skal bli spennende å følge Yngvild utover sesongen, det ser ut til at det er dekket for gode resultater. Et 23km løp i Chamonix er det neste som står på planen for Yngvild, det er bare å ønske lykke til! (du kan følge Yngvild på Facebook her)

Yngvild forteller om Skyrunning hos Sport1 Storgata

Skotest og teknikktips
Lørdag var Yngvild på plass på Sognsvann hvor Salomon Norge tilbød test av flere av årets nye skomodeller i terrenget (S-lab Sense Ultra 5 HG, S-lab Wings SG, Speedcross Pro og S-lab Speed). Det er ikke ofte man får mulighet å ‘prøvekjøre’ skoene før man faktisk kjøper dem. Vi var en god gjeng som travet avgårde mot Vettakollen, stort sett alle med testsko på føttene. Underveis ble det et par stop hvor Yngvild kom med noen løptekniske tips, særlig med tanke på opp- og nedoverløping.

Litt regn fikk vi også. Dette gav gode forhold for å teste grep på glatte steiner. Selv hadde jeg tatt meg en runde i samme løype i forkant av testturen med mine egne S-lab Sense Ultra 5 HG for å se om jeg kjente mye forskjell med en annen modell og grovere såle. Min testsko ble S-lab Wings SG (soft ground). Selve modellen kjenner jeg godt fra før men da med såle med mindre knaster beregnet for hardere og tørrere underlag (HG, hard ground).
Foto: Salomon Norge

S-lab Wings SG er en unisex sko beregnet for lange distanser på mykt underlag og har en skosåle designet spesielt for å takle bratte nedoverbakker. Skoen er utstyrt med den nye Contagrip® yttersålen med en ny type gummiblanding som skal sikre ekstra godt feste på vått og sleipt underlag. S-lab Wings SG har 9mm drop (29mm/20mm) og veier 292g (str 42.5).

S-lab Wings har en ganske kraftig såle som gjør at skoen ser litt klumpete og tung ut. Dette inntrykket forsvinner derimot med skoen på foten hvor den viser seg å gi en veldig god og responsiv løpsfølelse. Skoen kjennes veldig stabil og sitter godt på foten. Det føles ut som tåboksen er noe større på denne modellen en det jeg er vant med fra en del andre Salomon modeller (i mitt tilfelle, med en ganske bred fot, en positiv ting). Jeg er ikke i tvil om at den nye gummiblandingen i Salomon sine sko har noe for seg. Det var veldig gøy å tørre og stole på skoen nedover det bratte og steinet partiet på Vettakollen for her satt skoen virkelig. Tilbakemeldingen fra de andre testløperne var også et overraskende godt grep.

Sålen med knaster på hælen spesielt for bedre grep i nedoverbakkene

Minuset for min del er at jeg savner følelsen med kontakt med terrenget som jeg synes at jeg får i en sko med lavere drop og mindre volum i sålen slik som med en S-lab Sense Ultra. For min bruk vil denne skoen i passe som en mengdetreningssko for bløte (norske?) forhold. Skoen er fortsatt en konkurransepreget sko designet for ytelse men den gir noe mer demping og stabilitet Salomon Sense Ultra modellen.