Fastpacking for dummies


Kunsten å forflytte seg lett og raskt på sti og i terreng over flere dager.


 

Etter 7 dager, 200 kilometer, godt over 9000 høydemeter og utrolig mange «WOW!»-øyeblikk når Jotunheimen har vist seg fra sin aller vakreste side og utsiktene har vært helt magiske, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har blitt bitt av fastpacking basillen.

Men hva er egentlig fastpacking? Kort fortalt er fastpacking en blanding av løping og gåing med lett oppakning over flere dager. Ved å ha en lett sekk som inneholder alt man trenger for å kunne være på farten i flere dager åpner man opp for muligheten til å forflytte seg langt raskt og på denne måten kan man oppleve mer enn om man må tilbake til samme base hver kveld.

Jeg har jo gjort lignende ting før, den litt mer ekstreme varianten Beyond the Ultimate Ice Ultra som jeg gjennomførte i Februar i år hvor temperaturen var nede i -38 kuldegrader på det kaldeste (det eventyret kan du lese om her) og en 2 ½ dags tur rundt Lysefjorden i begynnelsen av Mai (og det kan du lese om her).

Men 7 dager på egenhånd fra hytte til hytte i den Norske fjellheimen sommerstid kan ikke sammenlignes helt med noe av det jeg har gjort før. Dette var en ren oppdagelsesferd med fokus på opplevelsen. Jeg ville se så mye som mulig på de 7 dagene jeg hadde til rådighet, samtidig løp jeg ikke løp og kunne derfor ta meg tid til å nyte omgivelsene, stoppe opp der jeg hadde lyst til å ta bilder, slå av en prat med folk og fe jeg møtte på stien. Jeg kunne styre etappene litt etter som hvordan kroppen føltes og ta avstikkere hvis jeg fikk lyst til å bestige ett ekstra fjell eller to på veien.

Den norske fjellheimen har et veldig godt utviklet stinett med mange overnattingsmuligheter takket være DNT. Det er mulig å drive med fastpacking uten å sove på hytter, men selv med ultralett telt og sovepose vil sekken bli betydelig tyngre, spesielt hvis du i tillegg skal ha med alt du trenger av mat. På denne turen la jeg opp til å ha så lett som mulig pakning ved at jeg sov på hytter hvor det enten var servering av mat eller hvor det var matlager sånn at jeg ikke trengte å bære med meg mer mat enn jeg trengte for hver etappe. For er det noe Ice Ultra lærte meg så er det at det er maten som veier mest. Da jeg løp det 5 dager lange selvforsynte løpet veide maten halvparten av den totale vekten av sekken. Nå bar jeg bare med meg en 3-4 skivers matpakke og en god del sjokolade mellom hyttene. Ofte var jeg innom en betjent hytte i løpet av etappen og nøt en vaffel overlastet med rømme og syltetøy og en Cola før jeg fortsatte videre. For det å få i seg nok næring når man er på farten flere dager i strekk er alfa omega.

«Du har jo ikke med deg noen ting!»

Jeg husker en episode den første dagen jeg løp i Jotunheimen. I et fjellpass med veldig mye stein møtte jeg på tre spreke damer godt oppe i årene. Jeg hilste og sa at «ja, her var det mye stein» og da lo de godt og sa at «dette er ingenting i forhold til hva det er borte ved Spiterstulen», før den ene damen sa forferdet at «men jenta mi! Du har jo ikke med deg noen ting!». Det var en varm dag og jeg hadde bare på meg shorts og t-skjorte og jeg kan forstå at de ble bekymret, for den bittelille 10L løpevesten min vitnet ikke om at jeg hadde med meg rare greiene på tur. Sannheten var at denne lille sekken, (som veide mellom 4 og 5kg gjennom turen ettersom hvor mye vann og hvor stor matpakke jeg hadde), inneholdt alt jeg trengte for et 7 dagers (eller enda lengre) hytte til hytte eventyr i fjellet selv om været skulle snu om og det ble vintertemperaturer eller om uhellet skulle være ute slik at jeg ville måtte plastre meg selv eller noen andre sammen.

4-5kg altså. Ja, det er helt sant.

Så hva hadde jeg med meg i sekken?

Når man fastpacker har hvert minste gram noe å si. Du tenker kanskje at 100gr fra eller til ikke spiller så stor rolle, men det er summen av alle disse 10, 20 50 grammene som gir utslag. For å kunne få til en så lett oppakning må man ha utstyr som veier så lite som mulig. Vesten min veier kun 345g. Og nesten alle klærne jeg hadde med meg var super lettvekts klær. Og jeg har bare med en av hver ting, bortsett fra sokker, da har jeg med et ekstra sett. Jeg bruker ull, ikke bare fordi det regulerer temperaturen best og er det helt klart tryggeste alternativet i fjellet hvor man kan bli overasket av snøstorm midt i juli måned, men også fordi ull holder seg rent og ikke lukter så ille selv om du bruker plaggene flere dager på rad. Løpeshortsen er ikke ull, men den var det bare å skylle opp ved behov. Den tørket jo raskt inne på DNT hyttene hvor det ofte er egne tørkerom.

 

Pakkeliste:

  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1 vest
  • Inov-8 softflaske a 500ml (1 stk)
  • Inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • Inov-8 Merino langermet og kortermet (Jeg brukte den kortermede hver dag, den langermede brukte jeg bare på kveldene i hyttene)
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 Race elite shorts (denne ble brukt hver dag)
  • Inov-8 All terrain pro mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • To buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • Inov-8 Winter tights (jeg kunne godt ha byttet denne ut med Inov-8 watherproof race pants og spart noen ekstra gram, men denne buksa var fin og behagelig å bruke på hyttene om kvelden og ville ha holdt meg varm selv i en snøstorm)
  • Den gamle varianten av Inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 merino sokker (et par light, to par vanlig, brukte light når jeg løp og byttet til vanlig når jeg kom i hus)
  • Swix superundertøy bukse (just in case, denne ble ikke brukt en eneste gang)
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
  • Lakenpose i silke (lakenpose må man ha med når man sover på DNT hytter)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Mobiltelefon (med appene Hjelp123, Norgeskart, DNT medlem og DNT hyttebetaling installert)
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Jotunheimen (jeg fikk utrolig nok bruk for det et par ganger, hvem skulle ha trodd det liksom…?)
  • Ørepropper så jeg kunne høre på musikk og lydbok (gammeldags type med ledning, øretelefoner som må lades er ikke så praktisk på slike turer)
  • GoPro og selfiestick (ja, på en sånn tur tar jeg med meg team GoPro, selv om det fører til litt ekstra vekt)
  • Sjokolade (6stk, jeg handlet inn på tilbud før avreise og valgte å ha alle med meg i sekken fra start som nødproviant og ekstra motivasjon)
  • Matpakke som jeg smurte på hyttene hver morgen.

Ja, alt dette fikk jeg altså stappet ned i min 10L løpesekk med en vekt på 4-5kg (den ble lettere etter hvert som sjokoladen ble spist opp).

I tillegg hadde jeg en sekk stående på Gjendesheim med litt ekstra stæsj. Et ultralett turhåndkle, sjampo og et sett med klær til å reise i. Denne sekken kunne jeg klart meg uten, men det var samtidig deilig å kunne reise i andre klær til og fra Jotunheimen. Dessuten fikk jeg tatt en dusj da jeg var ferdig med runde nummer en og det var utrolig deilig. Men om jeg skulle gjort dette igjen hadde jeg droppet denne sekken fordi jeg da hadde stått friere til å avslutte på et annet sted enn Gjendesheim.

Det eneste jeg i ettertid har tenkt at jeg burde hatt med som jeg ikke hadde med var en dry-bag til å pakke klærne i. Det var ikke noe problem denne gangen siden regnet ikke kom før siste dagen, men om det hadde regnet hver dag hadde det vært tungvint å måtte tørke alle klær i sekken ved ankomst hver kveld. Og det å legge seg i en fuktig lakenpose om kvelden frister ikke veldig.

Bli en pro-pakker

Man blir ikke født med pakkeskills. Det er noe man lærer seg. For meg ble det en bratt læringskurve da jeg forberedte meg til Beyond the Ultimate Ice Ultra. For om det var noe jeg visste at jeg ikke var spesielt god til så var det nettopp det å pakke. Jeg hadde alltid med meg for mye av alt mulig og glemte viktige ting. Dessuten ble det bare stappet tilfeldig ned i sekken eller kofferten og om jeg skulle finne frem noe jeg trengte endte det gjerne med at jeg måtte ha alt ut av sekken i et virvar på gulvet for å finne det jeg lette etter.

En av de tingene jeg lærte av Ice Ultra var å ha kontroll på utstyret. Det å vite hva du har med og hvor du har det og det å pakke ting på en måte som sparer plass gjør alt mye enklere. Derfor har jeg to gjennomsiktige vanntett plast poser med zipp-lås med førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr liggende nederst i sekken. Det er lite sannsynlig at jeg får bruk for det, men skulle jeg trenge det vil det gå fort å dra det frem fra sekken selv om jeg har litt klær og mat liggende over. I en nødsituasjon vil jeg uansett begynne å kle på meg raskt for å unngå å bli kald, så det er logisk at klærne ligger over.

Over disse to posene har jeg lakenpose (tannbørste og ørepropper har jeg i mini plast poser inni lakenposebagen) og klær til camp. Og en gjennomsiktig pose med ladere. Dette er ting jeg ikke vil få bruk for når jeg løper. Over har jeg de klærne det er minst sannsynlig at jeg vil måtte ha på meg underveis og øverst ligger vind/vanntett jakke og dagens matpakke. Votter og buff har jeg i utvendige side-lommer på vesten. Det samme med vannflaske, kart, hodelykt og sjokolade. GoPro har jeg festet elegant i strikkene utenpå sekken. Jeg merker ikke at den er der, men den er likevel lett å ta frem og å feste på plass igjen når jeg kommer forbi et sted som bare skriker etter å bli fotografert.

Mitt tips er å alltid skrive liste over hva som må være med og hake av etter hvert som dette er lagt i sekken. Jeg synes også det hjelper å ta et bilde av alt som skal være med på turen, da ser jeg ofte lettere om det er noe som mangler eller noe som er unødvendig.

 

(Som du ser er det staver på dette bildet. De bestemte jeg meg for å droppe å ta med like vel og jeg savnet dem ikke et eneste øyeblikk).

Planlegging og fleksibilitet

Det lønner seg å ha en ide om hvor man skal løpe når man skal fastpacke. Det man i hvert fall er nødt til er å vite hvor man skal sove fra dag til dag og hvordan man kommer seg dit. Man kan godt dra på tur og ta ting litt på sparket, planlegge neste etappe fra dag til dag, men at man har bestemt seg før man drar ut om morgenen hva første delmål blir er lurt. Spesielt når man løper alene er det å si ifra hvor man har tenkt seg viktig. Om noe skulle skje underveis vil det gjøre det enklere hvis folk må ut å lete etter deg. Så si ifra hvor du skal og gjerne også om det er dekning eller ikke stedet du skal (om du vet det, eller spør de på DNT hyttene, de vet).

Under mitt 7 dager lange eventyr i Jotunheimen hadde jeg lagt opp flere alternativer som jeg kunne sjonglere mellom etter hvordan værmeldingen så ut. Jeg valgte å korte ned den første runden og å ta noen lengre etapper enn planlagt de første dagene for å komme over Besseggen på en finværs dag. Derfor fikk jeg tid til en runde nummer to i Jotunheimen og denne tok jeg litt mer på sparket med planlegging av neste dag først da jeg kom frem til hytten jeg skulle sove på den natten. Da satt jeg med kart og rådførte meg med vertskapet på hyttene og værmeldinga. Begge variantene var morsomme, men uansett hva man går for så er det lurt å ha gjort seg litt kjent med området på forhånd. Hva slags terreng venter? Er det betjente eller ubetjente hytter på ruten? Hvilke distanser er det snakk om? Har man noen alternativer om været plutselig skulle snu om eller man går på en smell og ikke er klar for den planlagte 30km etappen akkurat den dagen? Finnes det noen kule steder man bør stikke innom på veien? En fjelltopp man har lyst til å bestige? Om du skal opp på noen av fjelltoppene på veien anbefaler jeg at man har sjekket litt ut hvordan det er å bestige det aktuelle fjellet før du setter i gang. Det kan nemlig se mye lettere ut enn det er og før du vet ordet av det kan du ha gått deg fast.  På hyttene i Jotunheimen er det en bok som heter Norges Fjelltopper over 2000 meter, i denne finner du beskrivelse av hvordan de forskjellige fjellene nås og vanskelighetsgrad. Les i den før du begir deg av sted opp en høy topp.

 

Fjellvettregel 3 og 4

Været i fjellet skal man ha respekt for. På kort tid kan en blå sommerhimmel med temperaturer opp mot 25 varmegrader skifte til uvær. Snø og slutt midt på sommeren forekommer også og tåke kan gjøre en ellers enkel strekning til et mareritt. Så sjekk værmeldingen før du legger av sted og sjekk gjerne flere ganger om dagen hvis du har dekning. Jeg er opplært til at hvis man har to forskjellige værmeldinger så skal man alltid ta utgangspunkt i den dårligste. Men lytt til kjentfolk på hyttene. Vertskapet på DNT hyttene har mye erfaring fra området og de var klare på at de kun fulgte yr.no og ikke storm.no sin værmelding rett og slett fordi de etter flere års erfaring hadde sett at det var yr.no som var best på å spå været i dette aktuelle området. Men selv om værmeldingen virker lovende så er været i fjellet ofte veldig lokalt og du kan bli overasket av en regnbyge eller tordenvær selv om det ikke har stått noe om det på yr.no. Så bruk øynene og se på skyene. Ser det ut som om det er skumle skyer på vei og du skal over en fjelltopp akkurat da er det kanskje en ide å følge litt ekstra godt med.

 

Sko deg for eventyr

Hvilke sko man bør velge henger sammen med hva man selv foretrekker og hvilket terreng man skal igjennom. Et tips er likevel å sørge for at skoene har litt ekstra plass for føttene hovner gjerne litt opp etter hvert på en slik tur. At skoene er behagelige er viktig og du bør ikke gå for sko som tidligere har gitt deg gnagsår. Jeg løp med noen sko jeg har testet som lanseres i Norge 15.august. Jeg kan røpe at disse var helt perfekte for å løpe mange dager i strekk i det terrenget Jotunheimen har å by på og selv etter 200 kilometer på steinete stier og steinur hadde føttene det helt bra. Ingen gnagsår, ingen ømme tær eller knær. Men uansett hva du går for så bør det være sko du er komfortabel med og som du vet at du kan løpe med over lengre perioder uten å gi deg vondter. Løp ikke av sted i helt nye og ukjente sko på en tur som dette.

Og sjekk føttene hver kveld. Skyll føttene i dusjen eller ta et iskaldt fotbad i nærmeste bekk eller fjellvann og se etter tegn på begynnende gnagsår. Det er lettere å forebygge enn å behandle.

Hva venter du på…?

Norge er fult av eventyrlige fastpacking destinasjoner. UT.no har mange spennende turforslag og ofte kan man slå sammen to eller tre etapper når man fastpacker. Om du ikke føler deg trygg på å legge ut på egenhånd, eller om du ønsker deg en mer sosial variant så ha DNT og Runner’s World Norge organiserte fastpackingturer hvor alt er tilrettelagt for en løpetur utenom det vanlige i fantastisk norsk natur. Dette er kanskje det tryggeste hvis du er newbie fastpacker for da har man med folk som er godt kjent i området og man vil nok kunne samle mye erfaring fra en slik tur. Du kan lese mer om disse turene her.

Jeg for min del er sulten på flere slike turer og har allerede begynt å planlegge mitt neste fastpacking eventyr som jeg legger ut på ganske snart.

Og folkens, dette var et generelt innlegg om fastpacking så det vil komme to til innlegg om turen min i Jotunheimen. Da vil jeg beskrive ruten og dele noen av opplevelsene mine. Så stay tuned.

 

 

 

 

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Blefjells Beste: tøffere enn man skulle tro


Da jeg løp Blefjells beste 21km i fjor lovet jeg meg selv å komme tilbake for å løpe den 57km Troll-løypa. Den vakre naturen og den utrolig trivelige stemningen på løpet i kombinasjon med at løpet er utrolig bra organisert gjorde at dette var et løp jeg ville tilbake til.

Jeg var ute litt i siste liten denne gangen også. Hadde avventet fordi jeg var usikker på om kroppen var helt klar for et nytt ultraløp enda, men etter to nesten helt løpefrie uker kjentes det ut som om kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og Blefjells Beste er jo tross alt «bare» 57 kilometer. Og 2000 høydemeter. Det burde gå greit tenkte jeg. Selv om jeg hadde vært litt plaget av en lett sommerforkjølelse de siste dagene.

Om jeg var blitt litt blind for distanser? Å ja, det kan jeg skrive under på! Og det fikk jeg merke veldig godt på dette løpet.

For siden jeg nå tenkte på dette som et ganske snilt ultraløp, ikke kjempe langt og med en relativt snill mengde høydemetre så tok jeg rett og slett litt lett på det. Det høres kanskje litt blærete ut at jeg tenker «bare» om en slik distanse, men det er en helt naturlig psykisk reaksjon og noe jeg vet mange ultraløpere sliter litt med. For etterhvert som man har klart å gjennomføre lengre og lengre løp får man nye referanser og når man sammenligner med andre lengre og brattere løp man har klart å gjennomføre er det lett å gå i den fella hvor man tenker at «det er jo bare».

Så jeg tok altså litt lett på det. Pakket sekken min to dager før, rasket sammen det jeg hadde av gels og annen næring liggende. Elektrolytter, koffein, karbohydrater. Sjekket værmeldingen og var litt i stuss om hva jeg skulle ha på meg (for været i fjellet har jeg fremdeles stor respekt for etter lærepengen jeg fikk under Sans Senja skyrace i fjor).

Men sånn bortsett fra det så jeg ikke så nøye på løypeprofilen. Jeg hadde jo løpt omtrent 1/3 av løypa før og hadde en viss peiling på hva som ventet meg og tenkte at jeg burde være i mål på en sånn ca 7,5t da jeg sammenlignet med hva jeg løp Ultra Birken på tidligere i år.

Heldigvis hadde Heidi og Sylvain tatt ut kart, løypeprofil og fjorårets vinnertider og da vi satt fredag kveld og gjorde noen siste forberedelser gikk det opp for meg at jeg måtte forvente en mye lengre dag ute i fjellet enn hva jeg hadde forestilt meg. For vinnertiden i dameklassen i fjor var på litt over 8t og det var et par særdeles gode løpere som kom inn som nummer 1 og 2 i fjor. Det tydet på en mye mer krevende løype enn jeg hadde forventet og at jeg trolig ville bruke nærmere 9 timer på turen.

Jeg smurte meg i hvert fall en litt større niste enn jeg hadde planlagt og da jeg stod på startstreken morgenen etterpå lovet jeg meg selv at jeg skulle ta det rolig i starten. Ikke la meg rive med av de raskeste løperne, men spare litt på kruttet.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Det løftet brøt jeg så fort starten gikk og jeg la i vei i en, som vanlig, alt for høy fart over stokk og stein og myr og allerede etter 3 kilometer var jeg skikkelig andpusten. Jeg følte meg rett og slett utslitt. Det lover kanskje ikke så veldig godt når du har 54 kilometer igjen og ikke en gang har begynt på den første skikkelige stigningen.

Fra å ha ligget som dame nummer to ble jeg nå forbiløpt av tre damer ganske raskt. Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å ha sjans til å holde følge med noen av dem i dag. For i dag kom til å bli en sånn dag hvor det viktigste var å klare å gjennomføre. Jeg peste meg opp på de første toppene. Utsikten var ikke noe å skryte av på dette tidspunktet på grunn av tåke.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Men tåke trenger ikke å være negativt, for denne tåken gjorde landskapet jeg løp i ekstra spennende. Litt mystisk på en måte. Og da jeg kom opp på toppen hvor jeg vet at utsikten er helt fantastisk så ble jeg ikke skuffet over å ikke få oppleve samme utsikten som jeg hadde fått der året før. For her oppe skinte solen igjennom tåka på en måte som ga et helt spesielt vakkert lys. Nesten overnaturlig vakkert. Her oppe på toppen føltes kroppen litt bedre ut en den hadde gjort etter de første 3 kilometerne. Første stigning var gjennomført og beina kunne løpe fritt over fjellet. Litt kronglete terreng her og der, men det gikk an å løpe og det utnyttet jeg. Det blåste friskt oppe på fjellet, herlig kjølende etter en lang og slitsom motbakke som hadde fått temperaturen til å stige godt. Jeg kom på at jeg burde få i meg litt næring, kanskje litt sent, men jeg synes ofte det er mer krevende å få i meg mat i oppoverbakker.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

På vei ned fra fjellet fylte jeg vann i en av bekkene. Siden dette var et løp helt uten drikkestasjoner var jeg redd for å gå tom for vann underveis. Jeg vurderte å stramme skolissene litt, for jeg hadde kjent litt på at foten gled i skoen, men så løp det noen forbi meg og da våknet konkurranseinstinktet mitt litt og jeg tok opp jakten. Det gikk bratt nedover på teknisk sti og på vei ned klarte jeg å tråkke skikkelig over. Jeg var nedi med armene og det gjorde så vondt at jeg et øyeblitt var usikker på om jeg ville bli nødt til å bryte løpet. Men jeg gjorde som jeg pleier på løp, fortsatte bare videre uten å kjenne for mye etter. For jeg har erfart at det som regel går seg til etter en liten stund. Det gjorde det også denne gangen, men nå stoppet jeg opp og tok meg tid til å knytte lissene skikkelig.

Og her er et lite tips: løper man et ultraløp og kjenner at det er noe som ikke kjennes helt riktig ut (stein i skoen, for stramt eller for løst knyttede skolisser, truger som er festet litt feil…) så ta deg tid til å stoppe opp å fikse det før skaden har skjedd. Helt basic ultraløperkunnskap som tydeligvis har litt vanskelig for å sette seg skikkelig hos meg.

Jeg tok meg samtidig tid til å dytte i meg litt næring og så fortsatte jeg ferden nedover fjellet.

Jeg skal innrømme at jeg vurderte å bryte da jeg kom dit hvor 21 kilometeren og 57 kilometeren skiller lag. For jeg viste at det ikke ville komme noen muligheter til å bryte senere i løpet. Ankelen min kjentes ikke helt super ut, men det var heller ikke så ille at jeg ikke kunne løpe. Jeg måtte bare ta det litt ekstra forsiktig der det var litt kronglete terreng.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Noe som jeg etter hvert forstod var nesten hele tiden. Det var få partier som jeg kan definere som lettløpte på i dette løpet.

Selv om det føltes ut som om jeg gikk i sneglefart opp mot neste topp så tok jeg til min overraskelse igjen noen løpere på veien. Motivasjonen min for å holde tempoet var likevel ikke å løpe forbi folk denne dagen, nei, det var nok heller å løpe så fort at jeg unngikk å løpe for lenge i regnværet som var meldt utover ettermiddagen. Jeg bryr meg ellers lite om regn, for regn er jo egentlig ganske fint løpevær, men det kan gjøre løping i fjellet litt mer krevende. Det blir glatt og gjørmete og her var det flere bratte partier som jeg så for meg kom til å være mindre hyggelige å ta seg igjennom etter noen timer med regn. I tillegg kjente jeg at jeg var redd for at det skulle bli tordenvær. Noen av skyene rundt meg på vei opp mot det høyeste punktet var faretruende mørke. Kall meg gjerne pinglete, men jeg trives best innendørs når det lyner og tordner.

Jeg kom forbi de to steinene. Historien bak dem husket jeg ikke, men jeg husket at det var noe med å gå imellom dem. Så det gjorde jeg da. Det er forresten ikke ofte jeg tar meg tid til å ta bilder underveis i løp, men denne dagen gikk det uansett så langsomt at jeg like gjerne kunne ta meg tid til å knipse et bilde.

Før jeg nådde toppen møtte jeg på en annen løper som så sliten ut. Etter å ha løpt alene en stund i fjellet var det hyggelig å ha litt selskap igjen. Vi var begge enige om at dette fjellet var seigt. Han fortalte meg at han sleit litt med å få ned maten nå og det minnet meg på at jeg ikke hadde spist så alt for mye selv heller. Jeg fant frem noen koffein-jellybeans og delte med ham. De er kanskje litt lettere å få ned sa jeg. En halv brødskive gikk også ned med tvang. Jeg visste at jeg hadde fått i meg alt for lite mat og at dette sikkert hadde noe av skylden for at det føltes ekstra tung nå.

Men litt mat fikk beina i gang igjen og når jeg kom i gang så forsvant min nye løpekamerat bak meg.

På toppen av fjellet ventet en fantastisk panoramautsikt på meg. Nå som tåken var borte kunne Gaustadtoppen og en drøss av andre topper som jeg ikke vet navnet på sees i det fjerne. Det blåste friskt og det var rett før jeg vurderte å dra på meg jakken min, men så begynte nedoverbakken og da kom jeg litt i le igjen. Det føltes ut som om det tok like lang tid å komme ned den bakken som det hadde gjort å komme opp på den andre siden av fjellet. Jeg var redd for å tråkke over igjen og tok ingen sjanser og ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg ned det bratte partiet ble jeg tatt igjen av han jeg hadde løpt sammen med tidligere så da fikk jeg litt selskap igjen.

Det var ikke mye hvile å få i disse nedoverbakkene og jeg beklaget meg for følget mitt at jeg kanskje virket litt mutt i dag siden jeg hele tiden måtte konsentrere meg om hvor jeg plasserte føttene mine.  Han svarte at han hadde det på samme måte, så da gjorde det ikke så mye. Og så var vi plutselig tre løpere, for nå hadde en av gutta jeg hadde blitt kjent med kvelden før på Solum gård tatt oss igjen. Vi holdt følge hele veien ned til der det ble mer løpbart igjen rundt kilometer 40. Her var det en av gutta som nevnte at det vistnokk var dette partiet som kunne oppleves som litt tungt, men det var det siste jeg hørte av praten deres før jeg så dem i mål et par timer senere.

For nå fikk beina mine liv igjen og nå gikk det lettere enn det hadde gjort noen gang tidligere denne dagen. Først litt oppover på sti før det bar ut i terrenget. Det gikk jevnt nedover og mange steder kunne jeg bare la beina gå av seg selv igjennom lyng og myr. Det myke terrenget føltes helt nydelig å løpe i og det vakre myrlandskapet dro fokuset mitt vekk fra at jeg følte meg sliten og lei. Med den farten jeg hadde nå virket ikke mål så langt unna og jeg øynet en mulighet for å komme i mål på under 9 timer.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Selv om det hadde regnet en del det siste døgnet var myrene lette å løpe i. Litt våt på sokkene ble jeg jo, men det gjorde meg ingen ting.

Sånn inntil jeg plutselig stod med myr opp til rumpa. Jeg hadde løpt rett oppi et myrhull og da jeg prøvde å løfte det ene beinet merket jeg at jeg ble sugd enda lengre ned. Lettere panisk grep jeg tak i en busk ved siden av meg og dro meg selv opp mens jeg ba en stille bønn om at begge skoene ble med opp. Da jeg hadde kommet meg opp av hullet smilte jeg litt av hele situasjone. Det må ha sett fryktelig komisk ut. Og hvor er fotografen når man virkelig trenger ham?

De siste 10 kilometerne var tunge. Nå begynte det å regne skikkelig og jeg var sulten, sliten og lei. Gels fristet ikke, det gjorde heller ikke den halvspiste og våte brødskiven som var igjen. Jeg ville bare i mål hvor jeg kunne spise pølser og chips og drikke mengder med cola. Jeg hadde fremdeles litt fart i beina og så for meg at det ikke ville ta stort mer enn en time før jeg var i mål, så jeg brydde meg ikke om å få i meg noe mer mat.

Da jeg kom ut på veien det siste stykket inn mot mål ble jeg tatt igjen av to løpere. De sa at jeg fikk henge på om jeg ville inn på under 9 timer. Jeg tenkte at det var greit med litt drahjel og prøvde å holde følge med dem et stykke.

Men så, da det var 3 kilometer igjen møtte jeg den berømte veggen hardere enn et magaplask fra 10 meter’n.

Det sa bare helt stopp. Jeg sjanglet videre. En fot foran den andre. Plutselig føltes mål uendelig langt borte. Da det var en kilometer igjen hørte jeg en bil som tutet og ut av bilen spratt Øyvind og Heidi fra Bøler. Jeg ble så glad for å se dem, men hadde ikke overskudd til å vise dem det. Jeg subbet fremover, (det må ha sett skikkelig stusselig ut), men med disse to sprudlende og blide klubbvennene mine som motivatorer klarte jeg å karre meg i mål med et smil rundt munnen.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Etter noen pølser, litt buljong, sjokolade, chips og mange glass med Cola følte jeg meg ikke så verst.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Jeg fikk pratet litt med noen av de andre løperne, men siden været i år ikke innbød like mye til å henge i målområdet for å heie inn de andre løperne som det hadde gjort året før så tok det ikke lang tid før jeg satt i bilen på vei tilbake til Solum gård. Heidi hadde satt ny løyperekord på 21 kilometeren og Øyvind som aldri har løpt noe terrengløp før kom på 4 plass i et sterkt startfelt. Så det er håp for de som er hardbarka asfaltløpere også…

Så takk til arrangøren for et helt supert velorganisert løp på dette fantastiske stedet. At Blefjells Beste arrangeres med start og mål på Monas (Løpsleders) hytte er også med på å gjøre dette løpet til noe helt eget. Og et lite tips er å ikke drøye så lenge med å melde seg på, for det er begrenset med plasser på dette løpet. Jeg kan også anbefale overnatting på Solum gård fra fredag til søndag. Det er så hyggelig å spise middag med de andre løperne der og man blir kjent med mange nye trivelige folk. Hans Ole og Kine sørger for at alle har det tipptopp under oppholdet og maten er ordentlig god og garantert kortreist (du får sannsynligvis servert elg som er skutt fra kjøkkenvinduet neste år også).

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Også kan du bruke søndagen på å ta en restitusjonstur til Juvfossen… 100% verdt det!

Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede


Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide folk og moro fra start til slutt.

(Foto: Birken)

Den litt lengre varianten kommer her:

 

Sola varmet allerede godt da jeg gikk av bussen på Sjusjøen. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg gjorde et siste forsøk på å overtale John Aslak til å låne meg solbrillene hans, siden jeg hadde klart å glemme mine egne hjemme. Nei, det var vist ikke aktuelt, så da så jeg for meg at jeg ville bli nødt til å løpe mysende rundt oppe på fjellet de neste kommende timene. Jaja, kunne vært verre tenkte jeg og stilte meg opp i startområdet.

Jeg fiklet med øreplugger og sjekket at alt satt som det skulle mens jeg speidet rundt meg etter kjente fjes og for å se hva slags løpere som stod på startstreken. Det jeg digger med ultraløp er at alle mulige slags folk står sammen på startstreken. Alt fra elite løpere som skal kjempe om plass på pallen til de som planlegger å bruke dobbelt så lang tid, og kanskje enda mer, enn det første mann over målstreken gjør. Her stod det folk i alle aldere, kroppsfasonger og med forskjellig utstyr og erfaringer bak seg.

(Foto: Erik Fostervoll)

Antallet damer kunne godt ha vært litt høyere, men jeg fikk et inntrykk av at det var flere sterke damer som stod på startstreken og jeg tenkte at jeg ville måtte jobbe litt hvis jeg skulle komme på topp10 listen i dag.

Jeg ønsket de rundt meg lykke til og kjente på den herlige spenningen i kroppen som jeg alltid får før løp.

3-2-1- GÅ!

Jeg hadde plassert meg litt midt i flokken av strategiske grunner. Jeg vet nemlig hvor lett jeg har for å henge meg på personen foran meg selv om det kanskje går litt i raskeste laget. Og om det da er gutta i teten som tilfeldigvis er rett foran meg så går det raskt, i hvert fall en liten stund før jeg har brent ut kruttet på kilometer 3 eller noe…

(Foto: Erik Fostervoll)

Men nå holdt jeg et behagelig tempo. Jeg så et par legger som jeg kjente igjen og løp opp på siden av Henriette som jeg skravlet litt med mens vi løp det første stykket på vei til der stien begynte. Jeg kjente at beina hadde lyst til å løpe raskere da vi kom inn på sti og jeg flyttet meg sakte men sikkert fremover i rekka der vi beveget oss opp mot første topp. Dypt konsentrert passerte jeg tydeligvis flere jeg kjenner på strekningen over Lunkefjell uten å hilse, sorry folkens! Jeg var vist helt inne i løpsbobla og fikk ikke med meg stort annet enn naturen rundt meg og hvor jeg skulle plassere føttene mine.

(Foto: Birken)

Det var allerede litt for varmt for hva jeg regner som behagelig løpetemperatur og jeg tenkte at i dag var det lurt å komme seg over fjellet så fort som mulig og ned i lavlandet hvor mye av traseen går igjennom skog som skjermer litt for solen. Jeg bestemte meg også tidlig for å gå for strategien «Get wet, stay wet» i dag, så der alle andre gjorde sitt beste for å løpe rundt sølepyttene siktet jeg på de våteste flekkene. Derfor tok det ikke lang tid før jeg hadde gjørme og møkk opp til låra, for det var ikke så rent få vanndammer, våte myrpartier og gjørmehøl der oppe på fjellet.

Jeg løp forbi første drikkestasjon uten å stanse. Hadde mer enn nok vann og sportsdrikk i flaskene mine og valgte heller å gå for en gel. Jeg viste at det ikke var langt igjen til neste drikkestasjon og at jeg fint ville kunne vente med lefse og påfyll av flaskene til da. Det er en av de beste tingene med Ultrabirken, det er kort avstand mellom matstasjonene og liten fare for å gå tom i mellom.

Jeg holdt en god fart og begynte å ta igjen en og annen dame. Jeg ankom neste matstasjon, fikk hjelp til å fylle opp flaskene mine mens jeg dyttet i meg et par lefser. Lefser er forresten helt genial lultraøpermat! Det glir lett ned uten at man må bruke mye energi på å tygge og med smør og sukker på får man godt med energipåfyll. Både raske og litt langsommere karbohydrater og fett (som er super fuel på ultraløp hvor folk flest går på fettforbrenning store deler av tiden).

Jeg tok igjen en til jente, hun holdt et tempo som passet meg bra så vi løp forbi hverandre flere ganger på strekningen over Hitfjellet til Pellestova. Hun hadde god fart, men falt hele tre ganger på strekningen og da hun falt for 3 gang på vei opp mot Pellestova klarte ikke sykepleieren i meg å være stille mer og jeg tipset henne om å få i seg mer salt og drikke. Dette ble ikke eneste gangen i løpet av Birken at jeg ble bekymret for folk som viste tegn til dehydrering. Det som er skummelt med dehydrering og ubalanse i elektrolyttnivået er at den som er dehydrert ikke selv alltid tenker klart. Tidlige tegn er at man blir ufokusert, sliten, svimmel, har lettere for å snuble og man mister litt dømmekraft. Ofte skjønner man det ikke selv og da er det fint at andre som ser at det er noe i veien minner en på det.

Så hvis du skulle oppleve under et løp at jeg stikker nesa mi borti ditt inntak av drikke og næring, tenk på det som kjærlig ultraløper omtanke. Det er nemlig det det er ment som og det håper jeg også andre vil minne meg på om de ser at jeg begynner å vise tegn til dehydrering.

(Foto: Erik Fostervoll)

Jeg tror jenta tok det på alvor for hun virket mye mer fokusert etter matstasjonen på Pellestova. Vi skravlet litt på vei opp over Nevelfjell. Det er alltid moro å bli kjent med nye folk på løp og denne jenta hadde nettopp fått øynene opp for ultraløping. Og hun digga det. God var hun også, og jeg tenkte med meg selv at dette var en jeg kom til å treffe på i flere løp fremover.

På matstasjonen ved Nevelvatnet stod John Aslak og ventet på meg. Han hadde bestemt seg for at jeg kunne få låne solbrillene hans likevel, sånn siden knærne hans hadde sagt stopp på vei ned fra Nevelfjell. Nå var jeg blitt så vandt til sola at jeg egentlig syntes det gikk ganske greit, så jeg løp videre uten. Jeg hadde ikke tid til å skravle så mye der, for nå følte jeg at jeg hadde en god driv og var klar for å komme meg over siste topp og begynne nedfarten mot Lillehammer.

(Foto: Erik Fostervoll)

Det gikk lett over siste fjelltopp og jeg løp forbi mange av maraton løperne og jeg stusset over hvor rene bein de hadde. Enten hadde de jobbet hardt for å unngå alt av sølepytter, eller så var maraton traseen veldig mye tørrere enn ultra traseen. Det slo meg også at mange av maraton løperne ikke hadde hverken vest eller ekstra drikke med seg og jeg tenkte at selv om drikkestasjonene kommer hyppig på Birken så er det lurt å ha med seg litt ekstra drikk og en nød rasjon med gels over fjellet. Sånn selv om det ikke er påbudt…

Jeg var spent på de siste 20 kilometerne av Ultrabirken. De første 40 hadde jeg jo løpt igjennom uken før , (den turen kan du lese om her), så de kjente jeg, men den siste strekningen ned mot lillehammer hadde jeg hørt flere skrekkhistorier om. Jeg hadde forberedt meg på at det ville bli hardt for låra med nedoverbakke nesten hele veien og mye grusvei. Men sannheten er at jeg koste meg hele veien ned til Lillehammer. Strekningene med grusvei og asfalt var rett og slett behagelige og nedoverbakkene var herlig morsomme og krevde ingen ting av meg. Jeg kunne bare la beina gå fritt uten at det kostet meg stort.

Og gleden var stor da jeg oppdaget at det var flere partier med teknisk sti, myr og gjørme også her.

I motsetning til hva jeg er vant til når jeg løper ultraløp løp jeg sjeldent alene på Ultrabirken. Det er hyggelig å skravle litt med folk underveis og her var det mange å si hei til. Da jeg kom inn i løypa til Birken 21km ble det plutselig mange flere folk i løypa, men her var folk flest ikke like pratsomme. Mulig de ikke synes det var like artig å møte på en litt i overkant positiv ultraløper som løp oppover de små bakkene og sa «nå blir det snart is og cola, is og cola, is og cola!» .For nå var det fri flyt av endorfiner i blodbanen, eller «happy hour» som jeg gjerne kaller det.

Ute i Birken trassen så jeg flere løpere som virket som om de trengte å få orden på væskebalansen sin. Jeg så en mann som ramlet 3 ganger på noe som ikke kan ha vært mer enn en kilometer, men her gikk alt så mye raskere enn i ultraløper traseen også tenkte jeg at her var det uansett ikke langt igjen til mål, bare 10 kilometer. Man blir litt rar av å løpe ultraløp. Det skjer noe med hvordan man tenker på avstander nemlig. For når jeg sitter her og skriver dette så skjønner jeg jo at 10 kilometer ikke er «bare» når man er ute og løper en rask halvmaraton…

Men heldigvis var de som stod på drikkestasjonene utrolig flinke til å sørge for at folk fikk i seg drikke. Noe av det jeg husker som varmet hjertet mitt aller mest på denne turen var da jeg passerte en drikkestasjon omtrent 6 kilometer fra mål. Jeg hadde fremdeles drikke i en av flaskene mine og viste at det ville holde inn til mål. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å stanse for påfyll. Jeg fikk tilbud om både sportsdrikk og vann da jeg løp forbi, men da jeg takket nei kom det et kollektivt rop fra alle de frivillige som stod på drikkestasjonen «DU MÅ DRIKKE!!». Den omsorgen varmet virkelig og jeg smilte fra øre til øre og forklarte mens jeg løp at jeg hadde vann i flasken min og at det holdt til mål.

Jeg husker også den siste bitte lille kneika omtrent 1 kilometer fra mål, der stod noen med musikk og heiet på løperne. Og om humøret mitt ikke var på topp fra før, så nådde jeg i hvert fall toppen der jeg danset forbi (bokstavelig talt). Det føltes som om jeg hadde 03.30 fart den siste kilometeren inn mot mål. Det var nok noe nærmere 5min/km, men da jeg spurtet ned bakken og inn i målområdet og løp rett på Matt som stod og ventet på meg føltes det som om jeg fint kunne har fortsatt videre i minst 60 kilometer (og dette er det er altså det man kaller for runner’s high om du skulle lure).


Og om jeg ble møkkete på beina?


Så takk Birken, for møkkete bein og for at dere står på og lager et så utrolig fint arrangement. Og takk til alle de fantastiske frivillige som gjorde at jeg gledet meg til hver gang jeg kom til en matstasjon. Takk til alle de som stod ute langs løypa og heiet og, ikke minst, takk til alle de kule løperne jeg møtte på underveis.

Denne løpsopplevelsen kommer jeg til å huske lenge!

Er du en sånn en som går under løp? Det er jeg også…


Når folk spør meg hvordan det er mulig å løpe lange løp på nesten 100 kilometer opp og ned fjell etter fjell svarer jeg at jeg løper jo ikke hele tiden. Jeg stopper opp på matstasjonene og fyller på med næring og vann, jeg løper i et behagelig tempo som jeg kan holde i mange kilometer og så går jeg opp bakkene. «Går du under løp? Jammen, da kan det vel ikke kalles løping?». Tja, hvis ikke du heter Kilian Jornet, Ryan Sandes eller noe i den duren så løper du ikke opp stupbratte bakker som føles uendelig lange. Da går folk flest. Forskjellen er bare hvor fort de går.

Etter å ha deltatt på litt forskjellige terrengløp har jeg oppdaget at styrken min ikke ligger i selve løpingen. Jeg er ikke spesielt rask i de løpene der man kan løpe hele strekningen. Tempoet mitt på flata er ikke så mye å skryte av. Derimot har jeg funnet ut at jeg er en særdeles god gåer. Altså, på løp hvor folk flest blir nødt til å gå en god del av tiden fordi det er så bratte bakker eller fordi terrenget ikke egner seg for løping der går jeg forbi folk og jeg kan bare huske å ha blitt forbigått i en oppoverbakke på et ultraløp 2 ganger. Jeg er kanskje litt rar akkurat der, men for meg spiller det ingen rolle om jeg blir forbiløpt på en rett strekning eller i en nedoverbakke. Da smiler jeg bare og sier bra jobba. Men løper noen forbi meg i en oppoverbakke våkner konkurranse instinktet mitt med en gang og jeg kan love deg at det gir meg fart på beina.

Men jeg har sett at det å bli løpt forbi, eller kanskje enda verre, gått forbi i oppoverbakker også påvirker andre løpere. Jeg har sett det i ansiktet til de jeg har passert når jeg har gått forbi dem med henda på ryggen som om jeg er ute på en rolig søndagstur. Jeg har sett hvordan det har tatt gnisten ifra løpere som strever seg oppover en lang bakke et godt stykke ut i løpet etter å ha brent seg ut på de første tøffe bakkene. Det at noen andre går forbi relativt ubesværet gjør kanskje at man kjenner ekstra godt på at man selv er veldig sliten. Bare så det skal være sagt; dette er ikke en teknikk jeg bruker med hensikt for å få konkurrenter til å føle seg slitne, men det er en observasjon jeg har gjort meg og som jeg har tenkt over. For i ultraløping har det mentale utrolig mye å si. Det å gå på en mental smell gir minst like stor fare for en DNF eller at man bruker mye lengre tid enn planlagt som en skade, magetrøbbel eller det at kroppen er fysisk utmattet.

I disse løpene der man skal opp den ene monsterbakken etter den andre er faren stor for at man møter en slik mental smell i en av disse bakkene. For det er tungt, det går tregt og det fortsetter i det som føles ut som en evighet. Den mentale strategien jeg bruker for å unngå disse mentale nedturene når jeg kommer til en oppoverbakke er å tenke at oppoverbakker er bra. For da kan jeg gå. Så selv om pulsen går opp får kroppen fri fra løpingen og muskelbruken endrer seg. Det blir en form for hvile og restitusjon selv om tempoet ikke går for mye ned.

Det er ikke bare i oppoverbakker jeg går. Det hender at kroppen streiker eller at det gjør så vondt at jeg ikke klarer å løpe en periode. Men gå, det kan jeg alltid, og selv om jeg begynner å gå raskt i stedet for å løpe går ikke kilometer tiden min noe nevneverdig ned. Jeg klarer å holde et raskt tempo når jeg går og har sett at jeg kan holde følge med slitne løpere som løper i et rolig tempo mens jeg går. Belastningen på kroppen blir mindre når jeg går og noen ganger er 10-15 minutter med gåing alt som skal til for at jeg skal klare å gjennomføre de siste 20 kilometerne av løpet. Jeg får hentet meg litt inn og som regel bruker jeg tiden mens jeg går til å få i meg mer energi i form av en brødskive, nøtter eller andre ting som krever litt mer tygging enn det som er lurt å spise mens man løper. Og jeg tar meg aldri tid til å bli stående lengre på matstasjonene enn at jeg har fått fylt opp flaskene også tar jeg med meg maten i hånden og går ut fra matstasjonene mens jeg spiser. På den måten får jeg pause, men beveger meg fremover og stivner ikke, også begynner jeg å løpe igjen når jeg har svelget unna maten.

Det er ganske morsomt å se i etterkant av løp hvor jevne kilometertidene mine kan være på sånne lange løp selv om det går mye opp og ned og jeg tror at det er med på å gjøre det lettere og at jeg blir mindre sliten. Både fysisk og mentalt. Og det at jeg ikke opplever det å måtte gå i perioder av løpet som noe negativt hjelper meg å holde motivasjonen oppe selv når det blir tungt. Jeg møter sjelden veggen når jeg er på sånne lange løp, for jeg vet at så lenge jeg beveger meg fremover så kommer jeg nærmere målstreken. Om det er gående eller løpende spiller ikke så stor rolle, så lenge jeg kommer meg over målstreken før eller senere. Men over målstreken løper jeg altså. Da er det ikke snakk om at jeg går… 

Så dagens tips er derfor: bli en god gåer. Tren på å kunne gå raskt, det kan man gjøre i hverdagen utenom løpeøktene. Gå raskt opp trappene, gå raskt til bussen, gå raskt når du er ute på handletur. Og om du er uheldig og har pådratt deg en løpeskade i kneet eller en beinhinnebetennelse eller noe annet kjedelig som gjør at du må ta en pause fra løpingen så bruk muligheten til å gå raske og lang turer i terrenget. Det er god ultratrening.

Siste forberedelser før Ultra Birken


Skal du løpe Ultra Birken i år? Jeg har nettopp kommet hjem etter noen fine dager med løping i fjellene ved Sjusjøen. Hvis jeg har mulighet til det, løper jeg gjerne hele eller deler av traseen før et løp. Det å være kjent med løypa og terrenget gjør det lettere å velge riktig utstyr og det hjelper på de mentale forberedelsene før et løp. Man vet hva man kan vente seg, hvor man kan forvente at man blir sliten, men også hvor man kan vente seg en lett strekning. Jeg synes det for eksempel alltid er lettere å løpe opp en lang bakke som jeg kjenner, for da vet jeg når den slutter og hva som venter etterpå og på den måten tilpasser jeg intensiviteten etter det.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er ikke alltid man har mulighet til å løpe igjennom traseen før et løp. Spesielt ikke de lange ultra løpene som du kanskje er nødt til å reise et stykke for å komme til. Og da tyr jeg til å studere løypeprofil og til å lese andres opplevelser av tidligere løp og å prate med folk som har løpt det aktuelle løpet før. Siden jeg nå har de første 40 kilometerne av Ultra Birken traseen friskt i minne skal jeg skrive ned noen av tankene mine rundt de siste forberedelsene til løpet og kanskje jeg kan gi noen tips videre til dere som skal løpe Ultra Birken for første gang.

Ultra Birken starter klokka 07.30 på Sjusjøen. I sekken/vesten som du har på ryggen skal man ha følgende obligatorisk utstyr: mat, drikke, klær, refleksvest og mobiltelefon. Hvor mye du må ha med av mat og drikke eller hva slags klær du skal ha med står det ingen ting om, så her må man kjenne seg selv litt når det kommer til behov for næring og man bør absolutt ta en titt på værmeldingen for dagen. Er det meldt kraftig regn, vind og lav temperatur har man med seg mer og varmere klær enn om det meldes 20 grader og skyfri himmel. Slik som været ser ut til å bli nå (14 grader og overskyet, helt perfekt løpevær), kommer jeg bare til å ha en super lett Inov-8 windshell jakke og en buff (just in case) med i sekken. Så kan jeg ha en langermet trøye og et par tørre sokker i droppbaggen som jeg planlegger å sende til Pellestova. Jeg blir veldig varm når jeg løper og regner med å starte i shorts og t-skjorte. Og solkrem. Sola tar mye mer oppe på fjellet, og ja, det går an å bli solbrent når det er overskyet. Jeg klarte å få en hudfarge som matcher stjernetegnet mitt, (jeg er kreps om du skulle lure), i løpet av et par timer oppe på fjellet den første dagen.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Av mat og drikke kommer jeg til å starte med to flasker med 400-500ml med vann og sportsdrikk. Jeg kunne ha klart meg med en flaske, for det er tett mellom matstasjonene. 10 kilometer på det meste. Men jeg vil unngå å stoppe på hver matstasjon, dessuten liker jeg å veksle mellom sportsdrikk og vann. Maten som serveres på matstasjonene varierer, men jeg kommer langt på banan, lefse og en brødskive i ny og ne så jeg kommer ikke til å ta med meg de store mengdene mat i sekken. Et par gels er likevel kjekt å ha og noen energi gums med koffein. Da fyller jeg kravet om «mat» i sekken.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Så der har du sekken min. (Den nye Inov-8 Race Ultra Pro 5 om du skulle lure). Slik som det ser ut nå vil den veie mindre enn 1,5kg. Det er en herlig lett sekk å starte med på et ultraløp.

Så over til løypa:

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Jeg kommer til å løpe alt for hardt ut fra start. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når starten går og alle løper av sted og du på grunn av et eller annet tullete instinkt har lyst til å holde følge med de aller raskeste løperne. Dessuten gjør det faktumet at det er lettløpt grus/jord/asfalt vei det første stykket at det er lett å løpe fort. Hvis du, som meg, ikke har planer om å varme opp før du setter av sted på dette 60km lange løpet anbefaler jeg at du ikke legger ut i 3.30min/km fart den første kilometeren av Ultra Birken. Det er kjedelig å starte første oppoverbakke med sure bein. Just saying.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

De første 40 kilometerne av Ultrabirken er en blanding av brede fjellstier, smale stier (singel tracks) og korte perioder med grus og asfalt. Det er ingen ordentlig bratte og lange bakker, stigningene opp til hver fjelltopp er løpbare og det er ikke nødvendig å ta med klatreutstyr. Det betyr ikke at du MÅ løpe alle bakkene. Er du ny i ultraløper gamet så kan du skrive deg dette bak øret først som sist: det er lov å gå. Jeg har aldri gjennomført et ultraløp uten perioder med gåing. Og jeg kommer nok til å gå i noen partier av bakkene på Ultrabirken også.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Stiene på Ultra Birken er generelt lettløpte og jeg går for en hybrid sko, Inov-8 Parkclaw275, den samme som jeg brukte på Ecotrail i år. For selv om de første 40 kilometerne går mest på sti er det få steder jeg savnet å ha en rendyrket terrengsko. Så her går jeg for en sko som gir maks komfort både på sti og vei og som samtidig gir meg beskyttelse og bra grep.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er et og annet vått parti på Ultra Birken. Litt gjørme må man regne med og sannsynligvis også våte sokker. Og det er jo noe av moroa med terrengløping.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Arrangøren lover super merking av traseen, så jeg tviler på at det skal gå an å løp seg vill der på løpsdagen, men man må holde litt fokus i stiskiller og huske på at man i perioder løper samme trase som maraton løperne. Altså, ikke følg blindt personen som løper foran deg.

Jeg kommer til å ha musikk på det ene øret de første 47 kilometerne. Etter det har man ikke lov til å ha musikk på øret lenger. For meg gir musikken en god rytme på løpingen. Den hjelper meg å holde en jevn fart og til å ha noe annet å fokusere på når ting blir tungt under et løp. Men jeg har som regel bare musikk på det ene øret, for jeg trenger å kunne høre om det kommer noen bak meg eller om det skjer noe spesielt rundt meg.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Sekken som skal vente på meg i mål skal inneholde et varmt klesskift. Jeg har lett for å fryse etter løp. Kroppen er sliten og har ikke overskudd til å opprettholde kroppstemperaturen så godt som til vanlig. Og det er fint å kunne henge i målområdet etter sånne løp, nyte følelsen av at man har kommet i mål og heie de som enda er ute å løper inn til mål. Der, på målstreken på ultraløp, har jeg blitt kjent med mange fine folk, så nyt tiden i målområdet og vær litt sosial så får du garantert noen nye løpevenner med på kjøpet.

Nå gjennstår bare den vanskeligste delen før slike ultraløp, nemlig å hvile. Kroppen skal få slappe av og samle krefter til den store dagen. Det kommer til å bli et par korte økter bare for å riste litt løs på beina, men bortsett fra de skal jeg ta det med ro og drikke rødbetjuice. Det funker for meg.

Så til alle dere som skal løpe et av Birken løpene neste helg, lykke til! Og kanskje vi sees på startstreken, i løypa eller i mål. Jeg gleder meg, for dette kommer til å bli utrolig bra!

 

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På jakt etter høydemetre og eventyr i Zillertal


Sponset innlegg i sammarbeid med www.zillertal.at

Etter turen min rundt Lysefjorden skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok påfyll av fjell for en liten stund, men for meg var turen rundt Lysefjorden bare en påminnelse om hvor moro det er å løpe i fjellet og lengselen etter å komme meg opp i høyden igjen ga seg til kjenne allerede på togturen hjem til Oslo. Det å løpe oppover lange bakker, klatre litt her og der for så å kunne hive etter pusten på toppen av et fjell mens man tar innover seg den fantastiske utsikten tar løpetreningen til noen helt andre nivåer. Sånn helt bokstavelig talt. Men hva gjør man når man bor i Oslo og vil løpe i fjell? Oslo har faktisk noen fjell, men jeg kan ikke si at det å løpe opp og ned bakkene på Tryvann gir meg den helt store gleden. Derfor pakket jeg baggen og satte kurs mot Østerrike, nærmere bestemt Zillertal, en dal som ligger en times kjøretur fra Innsbruck.

Om vinteren er Zillertal stappfull av skientusiaster som leker seg ned de utallige mange skibakkene som omringer Zillertal. På sommeren forvandles dalen til et paradis for folk som vil ut å gå, eller i mitt tilfelle, løpe i fjellet.

Jeg dro ned i midten av mai, før sommersesongen hadde startet skikkelig og møtte et herlig stille Zillertal hvor jeg hadde stiene nesten helt for meg selv. Normalt er temperaturen perfekt for løping på denne tiden av året, litt som en mild norsk sommer, men i år hadde værgudene bestemt seg for å slippe en halvmeter med snø uken før jeg dro. Så nå var det full vinter alle steder på over 1400m høyde. Men været får man ikke gjort noe med, og selv om nysnøen satte en stoppe for planene mine om å komme ordentlig opp i høyden så hadde jeg mer en nok stier å leke meg rundt på under snøgrensen.

Jeg hadde fått rom på Hotel Edenlehen i Mayrhofen. Mayrhofen er den største kommunen og mest kjente turiststedet i Zillertal. Det bor sånn omtrent 4000 innbyggere der fast, så stedet er ikke overbefolket. I tilegg til turistnæringen (som helt klart er størst på dette stedet) finner man små gårder med dyr som løper rundt i store inngjerdinger. På sommeren, normal allerede tidlig i mai, flyttes dyrene opp i fjellet hvor de går rundt og beiter friskt fjellgress. Dalen er selvforsynt med meieriprodukter, egg og kjøtt. Så her får du skikkelig kortreist mat.

Jeg merket fort at Zillertalerne var et vennlig folkeslag og veldig på tilbudsiden. Da jeg ankom hotellet og spurte om tips til hvor jeg kunne løpe meg en tur var de raske med å finne frem et kart med mange fine turmuligheter rundt dalen. «Hvis du skal løpe er det best å løpe her langs elva», sa resepsjonisten mens hun pekte på kartet, «veldig fint for løping, for det er nesten helt flatt og veldig fin grusvei». Annsiktsuttrykket hun satte opp da jeg spurte om hvilke stier hun kunne anbefale en som ville løpe så mye som mulig i oppoverbakke var ganske festlig og jeg forklarte henne med et smil at jeg hadde kommet til Zillertal for å løpe opp og ned så mange fjell som mulig. Denne gangen kom hun med noen turforslag som passet bedre for meg og jeg la av sted med kartet i sekken på tur opp mot en turisthytte som ruget høyt over Mayrhofen.

3,5 km med oppoverbakke og 640 høydemetre senere stod jeg og skuet ut over Zillertal. Jeg gledet meg vilt til 5 dager i dette fjellparadiset, for herifra så dalen bare enda mer spennende ut.

Jeg hadde en avtale om å løpe en tur med Markus Kröll på ettermiddagen. Han skulle gi meg noen flere tips om hvor jeg kunne løpe i løpet av oppholdet mitt i Zillertal. Ikke hørt om Markus Kröll? Her har du en kort intro til hvem denne mannen er:

Redbull og Salomon atlet som har konkurrert i fjelløp i over 25 år og innehar blant annet en junior verdensmester tittel, hele 32 seire i det Tyrolske mesterskapet og syv seiere i det legendariske Dolomite Man løpet (et løp hvor man deltar i lag på 4 personer i fjelløp, paragliding, terrengsykling og kajakk padling i heftige elvestryk. Hands up hvis du fikk lyst til å melde deg på dette løpet til neste år). Han har en form for heltestatus i det Østeriske terrengløpermiljøet og er ambassadør for en hel haug med store løp. Men i år er hovedfokuset hans Mayrhofen Ultraks, et løp som arrangeres for første gang i år og som han selv er med å arrangere. Så Markus tok meg med på tur igjennom mesteparten av den korteste varianten av løpet (14km og 990 høydemeter). Bratt opp, flatt på toppen, herlig morsom nedoverbakke og selvfølgelig mange fine utsiktspunkter. Markus hadde ikke vanskelig for å overtale meg til å sette dette løpet opp på «must run» listen min. Men da helst en av de lengre distansene på 30km eller 54km og 3830 høydemetre.

Markus ga meg noen tips om hvor jeg kunne løpe, (og hvor jeg absolutt ikke burde løpe nå), også avtalte vi en lengre tur noen dager senere med flere glimt fra Mayrhofen Ultraks løypa. Så, altså, over til de stedene jeg IKKE kunne løpe;

– Isbreene (nysnøen som hadde kommet de siste dagene kunne ha dekket til eventuelle sprekker pluss at det var iskaldt der oppe for tiden), synd, for normalt på denne tiden av året vil man kunne løpe rundt på breen i shorts og t-skjorte fortalte Markus.

og

– Toppene over 1400m høyde, (for mye snø og fare for skred på de bratteste partiene), igjen, veldig synd, for jeg hadde jo håpet på å komme skikkelig opp i høyden.

Derimot hadde han mange gode tips til stier og steder å utforske under snøgrensen. Små landsbyer, fine utsiktspunkt, spektakulære fosser og «Klattersteig» eller Via Ferrata som mange kjenner det som. Jeg skulle i hvert fall ikke mangle ting å gjøre de neste dagene.

Neste dag la jeg av sted med kart, eventyrlyst og matpakke i sekken. Selv om det gjerne ikke er mer enn 5 kilometer mellom hver hytte med mulighet for servering var de aller fleste hyttene stengt på denne tiden av året. Jeg hadde studert kartet og plukket meg ut noen topper jeg hadde lyst til å besøke. De var litt over 1400m (+/- 200m, spiller det så stor rolle?), men jeg tenkte at denne jenta har vært ute en vinternatt før, (har du ikke lest om Ice Ultra eventyret mitt så kan du gjøre det her), dessuten hadde jeg med brodder og ekstra varme klær i sekken. Det at jeg løp rett inn i en snøstorm allerede på 800m høyde lovet kanskje ikke så alt for godt, men jeg fortsatte oppover. Men så, etter å ha trasket i snø en god stund i brattere og brattere bakker hvor jeg etter hvert ikke var helt sikker på at det egentlig gikk noen sti slo fornuften inn, jeg løp/skled ned til under snøgrensen og holdt meg der resten av dagen.

Dag tre jaktet jeg på fosser på formiddagen og klatret i Klattersteig på ettermiddagen. Dette ble en form for restitusjonsdag. Etter nærmere 4000 høydemeter og bra med kilometere de siste to dagene gjorde det godt med en roligere dag.

Dag fire var viet til en morsom langtur med Marks Kröll igjen. Han viste meg mer av Mayrhofen Ultraks. Været var perfekt og nå fikk jeg se Zillertal i solskinn med skyfri himmel. Og for en utsikt jeg fikk! Det gjør noe med deg å være omringet av slike massive fjell og jeg opplevde flere ganger at jeg bare ble stående å glane utover det fantastiske landskapet. Vi forsøkte å komme litt mer opp i høyden, men ble som jeg hadde blitt et par dager før, lei av å traske i snø opp til leggene. Men vi fikk oss til gjengjeld en herlig morsom nedoverbakke økt i snø etterpå!


På dag fem tok jeg meg en liten morgentur før frokost før jeg pakket sakene mine og dro av sted mot Innsbruck og en løpetur i fjellene der sammen med Michael Geisler som jeg møtte på Sardinia i fjor da vi løp UTSS. Den turen var helt vill, og får ikke plass her på dette blogginnlegget, (men hvis du har lyst til å få noen glimt av den turen kan du ta en titt på Instagram profilen min @abelonely og se storyen jeg laget i Innsbruck).

Kort oppsummert ble det over 100km og ca 6000 høydemeter på de 5 dagene jeg lekte meg rundt i Zillertal (og Innsbruck). Frister det å dra tilbake? Helt klart! Men neste gang satser jeg på å reise ned når sommeren har slått til for fullt, for da vil jeg oppleve til høye fjelltoppene Zillertal har å by på.

Ukategorisert