Få med deg en venninne og løp Trysilrypa i år!


Trysilrypa er et løp hvor det er ekstra trivelig å delta sammen med en venninne. Det er mange venninnegjenger som har det som tradisjon å dra til Trysil den første helgen i September for å delta på Trysilrypa. De tar det som en aktiv langhelg fylt med løping, god mat, spa og gjerne litt festing på kvelden. Det er jo ikke feil å feire seg selv og venninnene sine etter at man har løpt et skikkelig tøft løp og tatt seg helt ut. Jeg forstår godt hvorfor Trysilrypa er et så populært arrangement for venninnegjenger, for det er et terrengløp som passer alle damer, uansett form. Det at det er mulig å velge mellom lang og kort løype gjør at løpet også passer for de som er ganske ferske når det kommer til løping og for de som har løpt mye i terreng og vil ha en skikkelig tøff utfordring.

Så i dette innlegget vil jeg skrive litt om tankene mine om det å dele løpsopplevelser sammen med andre og om hvorfor det er fint å ha et felles mål. Og kanskje kan jeg inspirere noen spreke jenter til å ta med seg en venninne, søster, mor eller gode kollegaer til Trysil den første helgen i september for å løpe Runner’s World Trysilrypa Terrengløp.

De aller fleste turene mine løper jeg solo. Det er bare meg, naturen og tankene mine. Ofte har jeg musikk på det ene øret og lar bare beina gå av seg selv, styrer tempoet etter dagsformen og bestemmer tid, lengde og hvilke stier jeg skal løpe selv. Dette er fine turer og jeg trives godt i eget selskap, for noen ganger er det skikkelig digg å få tid helt for seg selv. Men de aller morsomste turene mine er turer jeg løper sammen med andre. Det er alltid gøy å ha noen å dele de beste øyeblikkene med. Det å kunne glede seg sammen over en skikkelig fin utsikt eller spurte ned en morsom nedoverbakke og le sammen med når man plumper uti et skikkelig gjørmehull gjør løpingen til noe mye mer enn bare trening.

(Foto: Lise Bergmann IG:@lise.bergmann )

En jeg har løpt mye med i vinter er Lise. Jeg og lise er en helt super løpeduo for vi er omtrent på samme nivå når det gjelder løping. Dessuten har vi lik humor, er like eventyrlystne og sånn ca like dårlige på orientering. Noe som fører til at turene våre alltid er fylt av mye latter, morsomme eventyr og «alternative stivalg». Turene med Lise kan jeg gå og glede meg til i flere dager og vi kan le i lang tid av forskjellige morsomme situasjoner vi har havnet i når vi har vært på tur. Så jeg føler meg utrolig heldig som har en «trailsister» som Lise boende i nærheten og som ofte kan bli med ut på tur.

En annen dame som jeg er heldig å få løpe med innimellom er Angelika. Sånn bortsett fra at Angelika bor i Ålesund så er Angelika også en helt perfekt løpepartner for meg. Det blir ikke så mange turer vi får løpt sammen i året, men det fine med å løpe sånne lange rolige turer i terrenget sammen er at man har masse tid til å skravle og etter en dag sammen ute i det fri er vi sånn omtrent 100% oppdatert på hva som har skjedd i livet til den andre personen siden sist vi løp sammen.

Det å ha noen å dele løpeinteressen med er fint. Det er med på å holde motivasjonen oppe. Og enda bedre er det om man har et felles mål som man jobber mot. Jeg har et felles mål med Lise, for om 3 uker skal vi løpe et 60 kilometer langt terrengløp sammen. Det blir ultradebuten til både meg og Lise og jeg er utrolig glad for at jeg ikke skal stå alene på startstreken den 14. april, men at jeg har en som kommer til å fortelle meg at dette kommer vi til å fikse. Og at jeg har en som jeg kan skravle med på kvelden etter at løpet er ferdig og dele opplevelsene mine fra løpet med og som forstår meg, fordi hun nettopp har gått igjennom akkurat det samme som meg.

Vi kommer nok ikke til å løpe alle de 60 kilometerne sammen for det blir noe annet når man løper løp. Vi har begge lyst til å gjøre det så bra som mulig og da gjelder det å få til en god flyt og å løpe i det tempoet som passer deg best. Jeg og Lise har litt forskjellige måter å løpe på. Jeg holder et ganske jevnt tempo uansett om jeg løper oppover eller nedover. Lise er helt rå på nedoverbakkeløping, og tar det heller litt med ro i oppoverbakker. Så det blir nok til at jeg løper forbi Lise i oppoverbakkene også løper hun forbi meg i nedoverbakkene også kommer vi i mål ganske likt. Men det viktigste under et slikt løp er å ha noen der før og etter. Noen å dele nervene med på startstreken og noen å feire med ved målgang.

Angelika og jeg deler to løpsmål i år; Oslo Maraton i september og Trailcamp i de spanske Pyreneene i oktober. Begge deler ligger et godt stykke frem i tid, men når man er to som deler et mål så føles det litt nærmere likevel. I hvert fall når man er flinke til å minne hverandre på hva det er dere jobber mot. Det at man er to om et mål gjør også at man blir litt mer forpliktet. Og forpliktelse er bra når det kommer til det å skulle nå mål, for det vil alltid komme perioder hvor man ikke er like motivert for å bytte sofa kos med en løpetur i regnværet, og da kan det at man føler at man er forpliktet ovenfor en annen person være det som skal til for at du gjennomfører treningen også de dagene det butter litt imot.

Så det er mange gode grunner for hvorfor du skal få deg en løpe partner, eller flere, som du kan nå målene dine sammen med.

Nå synes jeg det passer å nevne at Runner’s World kjører en konkurranse hvor du kan vinne en overnatting på Rypehotellet og startplass til Runner’s World Trysilrypa Terrengløp for deg og en venninne. Alt du må gjøre for å være med i trekningen er å melde deg på Trysilrypa Terrengløp før 25. mai for da trekker Runner’s World en heldig vinner blant alle de som er påmeldt.

Også kan jeg røpe at det blir et Terrengløp-event i Oslo-området sammen med Runner’s World 24. mai. Så det er bare å holde av datoen hvis du har lyst til å lære mer om terrengløping og har lyst til å bli kjent med andre jenter som liker å løpe i terreng eller som har lyst til å begynne å løpe i terreng.

Så, hvem har du lyst til å løpe Trysilrypa sammen med?

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Overtrening


Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Lei av snø og vinter?


Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Ultratrening


 

I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen Springtrail, Simris Alg Ultra. Et 60 kilometer langt terrengløp som går gjennom flere vakre naturreservater på sti, sandstrand, rullesteinstrand, skogsvei, vei, over sletter og gjennom gamle bygninger. Dette løpet gleder jeg meg helt vilt til, for bildene fra områdene jeg skal løpe i viser et utrolig vakkert og spennende landskap. Dessuten sier alle som har deltatt på dette løpet før at det er et utrolig bra arrangement og ultra distansen var utsolgt i løpet av få timer etter at påmeldingen åpnet. Så jeg vet at dette kommer til å bli en opplevelse for livet.

Men 60 kilometer er langt. Det kommer til å kreve noe av meg. Både fysisk og mentalt. Og det krever mye forberedelse. Og jeg er godt i gang.

Så, hvordan gjør man seg klar til å løpe en ultra distanse? Her er det nok mange forskjellige meninger, tanker og teorier. Folk er forskjellige og folk har forskjellige livssituasjoner. Selv er jeg alene med to barn og jobber fulltid som sykepleier. Det sier seg selv at jeg ikke har frihet til å trene når jeg vil og så mye jeg vil.

Men det betyr bare at jeg er nødt til å disponere tiden min bra og følge en plan som er skreddersydd meg og min livssituasjon. Og planen min er enkel: Løpe så mye som mulig. Med andre ord, har jeg tid og barnefri, så løper jeg.

For det handler jo i stor grad om å bli god på å løpe langt, og da må man gjøre nettopp det. Løpe langt og løpe mye, sånn at kroppen venner seg til å tåle den påkjenningen det vil være å skulle løpe en ultra distanse. Og siden det er et terrengløp jeg skal løpe er det en selvfølge at det er i terrenget jeg trener. Å løpe 35 kilometer på mølle eller asfalt gir meg ikke stort. (Bortsett fra vondt i knær, rygg, hofter, legger og kanskje mest av alt i sjela). Kroppen må være vant til å løpe i krevende terreng før man kan legge ut på et slikt eventyr som Österlen Springtrail er.

Så altså, løpe mye, løpe langt, løpe i terreng… Også gjøre litt styrkeøvelser i form av tåhev, knebøy og planken da, kommer jo ikke unna det, men gjør man alt dette så skulle det gå greit å løpe en ultra trail eller? Vel, ikke helt… Dette er sånn ca 10% av treningen.

Det sies at 90% av det å løpe en ultra handler om det mentale. Det er ikke nok å ha en kropp som er fysisk i stand til å løpe langt. Skal du løpe ultra distanser må du også være mentalt i stand til å tåle å løpe i flere timer i strekk, kanskje i surt regn og med gjørme til langt over knærne. Du må være i stand til å fortsette å løpe selv om kroppen trygler om at du bare skal legge deg rett ned på bakken og aldri noen sinne løpe en eneste meter igjen fordi alt gjør vondt, du er sliten og lei og den oppoverbakken du møter etter 35 kilometer ser uendelig lang ut.

Og hvordan trener man på det?

Mentaltrening er et kjempe stort felt og det finnes mange teorier og forskjellige teknikker for hvordan man kan trene på å bli mentalt sterk. Jeg skal ikke sette i gang å skrive om alle teknikkene jeg bruker nå. Da ville dette bli et veldig langt blogginnlegg. Men jeg tror at det å trene på å være ute å løpe i all slags vær, fra tidlig morgen til sent på kvelden, er en viktig del av forberedelsene før et slik løp. Det handler om å flytte komfortsonen sin. Lære seg å ikke la ting som vær og vind eller tid på døgnet påvirke prestasjonsevnen. Man må på en måte gjøre det til en hverdagslig ting.

En annen ting jeg alltid gjør før et løp, uansett hvor kort eller langt, er å bli kjent med traseen. Det å ha lest seg god opp på løpsmanualen i forkant eller, om jeg har mulighet til det, løpt igjennom traseen eller deler av den, gjør meg mentalt forberedt på de utfordringene som venter meg. Jeg synes alltid det er mye tyngre å løpe opp en bakke første gangen. For da vet jeg ikke hvor lang den er og hva som venter meg på toppen. Når jeg vet hva jeg skal igjennom klarer jeg å disponere kreftene bedre.

Også tror jeg det er lurt å snakke med folk som har løpt ultra distanser før. Det er gull verdt å ha noen ultra løpere å spørre om alt fra hva man skal spise til hvilket utstyr som trengs. For mat og utstyr til et slikt løp er en hel vitenskap i seg selv.

(Dette er Sanna, hun har gitt meg mange gode tips!)

Løpsrapporter er også en god måte å forberede seg. Det er mange som har skrevet om opplevelsene sine fra ekstremt lange løp og på den måten kan man få et innblikk i hvordan det påvirker hodet og kroppen å løpe ultra.

Til slutt skal jeg vise et lite klipp fra en av turene mine med løpevenninnen min Lise denne vinteren. For dere som følger meg på Instagram har dere kanskje fått med dere at vi har omtrent like gode orienteringsevner, noe som gjør at vi innimellom havner litt på villspor. Men når man klarer å ikke miste motet og tenker at «det er bare 20 kilometer igjen» selv om du har snø opp til rumpa og bruker omtrent 40 minutter pr kilometer, ja, da tror jeg man er på god vei til å klare å løpe en ultra.

Ukategorisert

Oslo Winterrun 2018: 5 kjappe kilometer på glatta i midt i byen


Foto: Eivind Bye

Oslo Winterrun ble årets første løp for min del og etter to måneder uten løp var det deilig å kjenne litt på den følelsen jeg alltid får før løp. Den fine blandingen av forventninger, nervøsitet, spenning og litt sommerfugler i magen. Jeg gledet meg skikkelig selv om jeg ikke hadde spesielt høye forventninger til meg selv denne gangen. Det har blitt lite fartstrening denne vinteren og fokuset har vært på å løpe langt, ultratrening kan man vel kalle det, for jeg forbereder meg til et langt løp i April. Så målet mitt med Oslo Winterrun var å ta det som en kvalitetsøkt samtidig som jeg hadde det moro.

Gradestokken viste -8 grader da jeg gjorde meg klar for å dra inn til byen. Jeg visste at det ville bli en lang dag ute i kulda, så jeg hadde kledd meg godt. Du kunne nok fint ha forvekslet meg med en polfarer på vei til Nordpolen.

Da jeg kom frem til Rådhuskaia var det allerede bra med liv i start og mål området. Funksjonærer rigget til og løpere som hadde kommet tidlig sjekket ut løypa. Jeg kledde av meg et lag og så var jeg klar for å løpe igjennom løypa. Det fine med 5 kilometers løp er at det ikke er noe problem å ta en tur igjennom traseen før løpet. Da vet du hva som venter deg og det er lettere å vite hvordan man skal disponere kreftene sine og hvor man må være ekstra oppmerksom på for eksempel brostein, glatt føre eller krappe svinger. Dessuten så gjør det noe med det mentale. Du orker å gi litt mer i den siste oppoverbakken når du vet at det etter den bare er slak nedoverbakke inn til mål.

Helt i starten av runden møtte jeg på Geir Jarle, Winterrun sjefen selv, med ett lass av kilometer-skilt  i armene. «Skal du ha hjelp med di der kanskje?» spurte jeg. Jeg skulle jo uansett løpe samme runde som ham, så da kunne jeg jo like gjerne ta med meg noen skilt jeg også. Også fikk jeg trivelig selskap i samme slengen. Vinnvinn.

Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en glatt opplevelse. «Hei og hå, håper ingen finner på å løpe uten pigger i dag» kommenterte jeg da vi passerte et spesielt glatt parti inne på festningen. Ja, for om du ikke allerede visste det, Oslo Winterrun går rundt omkring i akershusfestning; gjennom porter, opp trapper, forbi kanoner. Og i skumringen, med fakler, bål og lykter som lyser opp hele løypa, blir det en helt spesiell løpsopplevelse.

Da vi hadde kommet igjennom hele runden og satt fra oss kilometer-skiltene på de riktige stedene gjorde jeg de siste forberedelsene, (banan, do, av med overtrekks buksa) før jeg begynte med del to av oppvarmingen. Det var 10 minutter igjen til start og mens mesteparten av løperne sto og hadde aerobic oppvarming i startområdet tok jeg noen stigningsløp frem og tilbake på kaia før jeg smøg meg frem til startstreken. Jeg tok en liten vurdering av de andre løperne som hadde plassert seg fremst og gjorde meg noen tanker om hvem som kom til å havne på pallen. Det er en liten lek jeg har med meg selv, gjette på hvem som kommer til å komme først i mål. Det er som regel muskulaturen, klærne, skoene og den fokuserte holdningen som forteller noe om innsatsen personen kommer til å legge i løpet. Og denne gangen var det lett å plukke ut favoritten blant damene. For Karoline Holsen Kyte stod rett ved siden av meg.

Starten gikk og jeg sprang av sted. Det første partiet langs kaia er litt trangt og der var det mange glatte partier, så jeg visste det var lurt å gi litt ekstra i starten for å unngå å havne i en propp.

Foto: Sylvain Cavatz

Etter de første 100 meterne ble det bra med plass igjen. Jeg hang meg på en av de andre damene jeg hadde sett kom til å løpe raskt og selv om hun hadde litt forsprang tok jeg henne igjen litt etter litt. Jeg hadde regnet meg frem til at jeg lå som dame nummer 3 eller 4 så motivasjonen for å ta igjen damen foran meg var stor. Tempoet var ikke så verst, men det var ikke så lett å få en god flyt for noen partier var det så glatt at selv Icebugsene slet med å få feste. Det var spesielt vanskelig i noen av de krappe og islagte svingene inne på festningen. Likevel tok jeg igjen damen foran meg omtrent halvveis i løpet. Noe som ikke var sånn kjempe bra, for jeg er helt klart en person som foretrekke å bli dratt fremfor å ligge foran og dra. Så da jeg hadde fått en liten luke til hun jeg hadde løpt forbi gikk tempoet mitt litt ned. Motivasjonen til å gi det lille ekstra forsvant for det var ingen foran meg som jeg kunne jakte på. Og samtidig var jeg akkurat der i løpet hvor man begynner å kjenne hvor vondt det faktisk gjør å løpe 5 kilometers løp. For det er noe av det vondeste jeg vet. Tro det eller ei, det kan være like smertefullt og slitsomt som å løpe et maraton. Forskjellen er bare at det går fortere over.

Og da det var litt over 1 kilometer igjen og damen jeg hadde løpt forbi plutselig tok meg igjen måtte jeg virkelig ta meg sammen for å holde følge med henne. Da det var 400 meter igjen til mål forstod jeg at jeg ikke hadde noen sjanse til å ta henne igjen, men heia ropene fra tilskuerne i målområdet ga meg i hvert fall litt påfyll av energi så jeg klarte å få minsket mellomrommet som hadde dannet seg mellom oss.

Foto: Eivind Bye

Og da jeg kom i mål var jeg fullstendig utslitt. Jeg var helt stiv i ansiktet av kulda og innsatsen. Det å prate var vanskelig, hodet var helt tomt og beina var som gele. Jeg knipset den obligatoriske «etter løp selfien» før jeg kledde på meg polfarer outfitet igjen. Og først da fikk jeg beskjed over høyttaleren at jeg var kommet inn som nummer 3.

Plass på pallen er gøy. Spesielt når man får premie. Gavekort på Icebugs og klær fra Craft kommer godt med.

Etter å ha fått premien min tok jeg turen opp til afterrun på Skyggesiden og fikk i meg en matbit før jeg trasket ned igjen til målområdet. På vei ned heiet jeg inn løpere som var på vei inn til mål etter å ha løpt 10 kilometeren. Jeg vet hvor mye slike heiarop betyr når du løper den siste kilometeren inn mot mål. Det gir deg lyst til å gi det lille ekstra selv om du er nesten tom for krefter.

Også stelte jeg meg i medalje teltet og delte ut medaljer. Og folkens; arrangementer som dette hadde ikke vært mulig om man ikke hadde funksjonærer som gjorde slike ting. Det hadde ikke blitt noe Winterrun uten folk til å rigge opp, tenne lykter, løypevakter, folk til å dele ut medaljer og folk som rigger ned og rydder opp etter løpet. Så jeg anbefaler alle dere som setter pris på å delta på disse løpene til å stille opp som funksjonær en gang imellom. Jeg var med på nedriggingen i år, supert å få mulighet til både å delta i løpet og å være funksjonær.

I dagene fremover er det løpere i Trondheim og Bergen som får mulighet til å løpe tidenes vinterløp. Lykke til hvis du er en av dem som skal delta! Det er bare å glede seg til en helt fantastisk løpsopplevelse…

(Og har du ikke meldt deg på enda? her finner du mer informasjon om løpet)

Foto: Sylvain Cavatz

Blir du med å løpe Runner’s World Trysilrypa terrengløp?


For litt over et år siden postet jeg min aller første post på Runner’s World bloggen min. Blogginnlegget handlet om at jeg hadde blitt valgt til ambassadør for terrengløpet Trysilrypa og fortalte kort om planen min for å gjøre meg klar til dette løpet. Mitt første, trodde jeg da, terrengløp noen sinne. Løpets lengde og høydeprofil skremte meg litt og forventningene jeg hadde til meg selv var bare å gjennomføre løpet løpende og med relativt god stil. Også skulle jeg ha det gøy!

Jeg var ganske ny når det kom til terrengløping, og det var faktisk Trysilrypa som fikk meg til å ta det første skumle steget bort fra den vante runden min i lysløypa og ut på ukjente stier. Jeg hadde lest om løpet på Runner’s World sin nettside og bestemte meg for at dette var et løp jeg hadde lyst til å delta på. Det var selve opplevelsen, det å skulle løpe i naturskjønne omgivelser oppe på fjellet i Trysil sammen med mange andre spreke damer som gjorde at dette var et løp som tiltrakk meg. Bilder fra løpet og beskrivelser fra tidligere deltagere fortalte om en jentehelg fylt med god stemning og mye moro. Så da Runner’s World annonserte at de søkte etter ambassadører for løpet var jeg ikke sen om å sende inn en søknad. Lite visste jeg da om hvilke muligheter denne søknaden skulle bringe med seg.

Nå, ett år og 37 blogposter senere, kan jeg igjen annonsere at jeg også i år skal være ambassadør for Trysilrypa. Og jeg er, om mulig, enda mer glad for å få være ambassadør for Trysilrypa i år enn jeg var i fjor. For i løpet av det siste året har jeg fått et skikkelig hjerte for Trysil og Trysilrypa. Fageråsen, området hvor Trysilrypa foregår, er et sted jeg alltid gleder meg til å komme tilbake til, sommer som vinter, for landskapet og utsikten der kan jeg aldri få nok av. Og i september er kanskje Fageråsen på sitt aller vakreste. Da har vegetasjonen fått vakre høstfarger, men samtidig kan du finne blåbær og bringebærbusker fulle av modne bær.

Trysilrypa er et løp jeg gjerne deltar på år etter år. For stemningen der oppe på fjellet i Trysil den første helgen i september kan ikke sammenlignes med noe annet. Det skjer noe når du samler tusenvis av spreke damer i alle aldre oppe på et fjell en hel helg. Alle prater med alle. Damene heier hverandre frem og kommer med oppmuntrende kommentarer og hilsener. For mange er denne helgen en fast jentehelg hvor venninnegjengen drar til fjels for å kose seg. Aktivitet ute i frisk fjelluft kombinert med god mat og drikke blir aldri feil. Legger du til bra underholdning og mulighet for spa og shopping blir det en alle tiders jentehelg.

Noe av det jeg liker best med Trysilrypa er at det er et løp som passer for alle damer uansett om man er vant til å løpe langt og ute i terreng eller ikke. Den lange løypa på 13 kilometer passer nok best for dem som har løpt litt, og planlegger du å løpe denne løypa fort bør du være vant til å løpe i terreng. For Trysilrypa sin 13 kilometer byr på noen tekniske utfordringer. Og noen helt fantastiske utsikter! Den korte løypa, som er på 6 kilometer, kan alle klare. Den går i lettere terreng og har færre høydemetre, men er like vakker og morsom som den lange. Trysilrypa sin 6 kilometer passer også veldig bra for dem som har lyst til å løpe kort og raskt i terreng. Så uansett om du har mye eller lite erfaring med terrengløping så er Trysilrypa et perfekt løp.

I år er Runner’s World stolt tittelsponsor av løpsklassene og tilbyr en løpepakke som inneholder alt en terrengløper jente kan ønske seg. Pakken inneholder startplass til valgfri distanse i Runner’s World Trysilrypa, racebrief med gjennomgang av løypa og tips, pastaparty, tilgang på dusj på Kulpen SPA etter løpet, festfylt premieseremoni og bankettlunsj.

Årets rypehotell er Radisson Blue Mountain Ressort Fageråsen. Hotellet ligger i gangavstand fra startområdet og har tilrettelagt litt ekstra for at løperne skal få det så komfortabelt som mulig. Sånn som mulighet for ekstra tidlig frokost på løpsdagen, løpsvennlig frokost, (les havregrøt og veganske alternativer) og på fredagen kan startnummer og goodiebag hentes på hotellet. Det er også på dette hotellet pastaparty, racebrief, premieseremoni og bankettlunsjen holdes. Men det gjelder å være tidlig ute med reservasjonen, for Rypehotellet blir fort fult.

Og har du mulighet så anbefaler jeg å ta en langhelg fra torsdag til søndag. Ta noen timer i SPA avdelingen, gå en liten tur i Fageråsen og nyte høsten på fjellet.

Runner’s World sin Trysilrypa pakke kan du lese mer om og kjøpe her.

Ses vi i Trysil den første helgen i september? Jeg er sikker på at dette blir en opplevelse du aldri vil glemme!