Europamesterskapet i friidrett på godt og vondt


Idrett er som en berg- og dalbane. Det har jeg opplevd så mange ganger i min idrettskarriere at jeg trodde jeg kunne stå sterkere i det når jeg trengte det.

EM i friidrett i Amsterdam ble nettopp en slik berg- og dalbane opplevelse. Jeg startet der det startet.

Akkurat 14 dager før løpet fikk jeg og de andre klarsignal på at vi fikk løpe halvmaraton i mesterskapet. Noe seint i forhold til å legge opp til en skikkelig god formtopp og hvordan prikke inn konkurranseplanene. Uansett – dette var likt for alle de norske.

Foto: Hanne Skjellum Muller, NRK

Fra jeg fikk klarsignal til jeg skulle løpe følte jeg og beviste jeg gang på gang at formen var bra, veldig bra. 12 dager før konkurransen, 10 dager før konkurransen og 8 dager før konkurransen løp jeg intervalløkter så rakst som jeg aldri har gjort før. Ronnie ble ettertrykkelig satt på plass under den siste terskeløkta og innrømmet at det ikke var noe moro å løpe sammen med meg i det hele tatt i den formen.

Siste uka før start løp jeg en kort og kontrollert hardøkt på stadion på Gjøvik. Det gikk lett å løpe i 3.15-fart. Med dette slo jeg meg til ro om at jeg var der jeg skulle være og at nå gjaldt det å skape mest mulig overskudd.

Vi reiste til Amsterdam tidlig fredag morgen. Jeg var på Gardermoen klokka 06.10 på morgenen. Hadde med meg i utgangspunktet bare håndbagasje, men tenkte det var like greit å sjekke den inn, slik at jeg slapp å ha sekken på ryggen og bruke ekstra energi på den. Gjort var gjort og jeg følte meg fri som fuglen etter å ha sendt sekken innover SAS båndet.

Ved ankomst Amsterdam dukket aldri min sekk opp. Meldte den savnet og ble lovet at den skulle ankomme mitt hotell senere samme dag. Jeg slo meg til ro med det og tenkte at den planlagte løpeturen med noen fartsøkninger kunne løpes senere på kvelden. Tida gikk og ingen sekk dukket opp. Jeg begynte å ane ugler i mosen og ringte hjem. Pappa og Ronnie skulle nedover samme dag. Fikk de til å pakke med seg løpesko, sokker og litt treningsklær, slik at jeg fikk løpt dagen før løpet og ikke minst hadde sko å løpe i under selve EM-konkurransen. I tillegg begynte jeg å prøve og få tak i SAS for å høre om de visste hvor bagasjen min var og om jeg kunne forvente å få den i det hele tatt før starten gikk søndag.

Dessverre er det vanskelig å komme igjennom på telefon og med håpløse åpningstider gav jeg opp sent fredag kveld. Lørdag morgen og formiddag var fortsatt ikke bagasjen dukket opp. Jeg fikk tak i en i SAS etter noen timer i telefonkø og etter å ha snakket med både den ene og den andre. Ingen kunne gi meg svar på hvor bagasjen var.

Foto: Jon Wiik, Oppland Arbeiderblad

Nå begynte jeg å bli satt ut av alt styret og ikke hadde jeg fått forberedt meg slik jeg ønsket. Pappa og Ronnie kom til Amsterdam lørdag ettermiddag. Jeg måtte prøve å komme meg inn til byen og få tak i det de hadde med seg nedover. Hele 4,5 time lørdag ettermiddag/kveld brukte jeg på dette. Jeg fikk det nødvendigste og var kjempe glad for at pappa og Ronnie var i byen, men jeg kjente at jeg var sliten og helt satt ut når jeg kom tilbake på hotellet. Var vel ikke slik jeg skulle lade opp.

Løpeturene disse dagene utgikk og dermed var en kort løpetur onsdagen i forveien den eneste treningsøkta jeg hadde de siste 3 dagene før konkurransen. Sent på kvelden etter sengetid fikk jeg beskjed om at sekken min var dukket opp. En lettelse, men dessverre veldig seint.

Tidlig søndag morgen var det klart for frokost, avreise og oppvarming. Hele 1 time og 20 minutter før start var det dags for å varme opp. Mesterskap har egne regler med callroom og utgang til start 35-30 minutter før start. Da må du være ferdig oppvarmet.

Likbleik, kjei, varm og ikke på plass psykisk stod jeg på startstrek uten et snev av lyst til å løpe. Jeg kjente meg tung i kroppen og daff. Starten gikk og jeg merket fra aller første steg at dette kom til å bli en lang og tøff dag. Håpet var at denne følelsen ville slippe taket. Det gikk sakte og det gikk tungt. Jeg klarte ikke tenke positivt eller være tilstede i løpet. Jeg hverken kriget med meg selv eller løp slik jeg bruker. Det tragikomiske var at jeg våket veldig da det gjenstod 4 kilometer til mål. Dessverre altfor seint i forhold til å redde det elendige resultatet og æren av å få løpe EM i friidrett for Norge.

Skuffet over meg selv, meg selv og meg selv hadde jeg lyst til å rope, gråte og skrike etter målgang. Rett og slett lyst til å reise hjem med en gang. Jeg var ikke sliten, bare skuffet og utrolig sint på meg sjøl, fordi jeg ikke klarte å holde fokus i dagene før løpet og underveis.

Det var varmt når vi løp og tøffe forhold i en krevende løype, men med formen jeg hadde i dagene i forkant vet jeg at det kunne blitt en morsom dag, bare jeg ikke hadde klart å gå på en psykisk og fysisk totalkollaps akkurat den dagen det virkelig gjaldt. Synd, men man lærer så lenge man lever.

Revansjesugen til tusen måtte jeg holde igjen på kreftene de første dagene etter at jeg kom hjem. Intervalløktene ble løpt i sinne og frustrasjon, men nå er det meste glemt. Jeg er stolt over å ha løpt EM i friidrett for Norge og jeg er stolt over hva jeg har fått til.

Nå venter nye mål. Sesongen er enda lang og allerede mandag starter jeg i Etape Bornholm i Danmark. Deretter venter en begivenhetsrik høst. Bare vent – jeg skal bevise hva jeg kan!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent

Ukategorisert

Mange konkurranser – er det bra?


I dag feirer vi Sankthans og vi er midt på sommeren. Så utrolig fort tiden går. Er det nå vi skulle hatt den gode egenskapen å kunne stanse opp og stoppe tiden? 

Våren har gått i rasende fart og juni er jo en måned som er over før en får sukk for seg. Det er nå høydepunktene for gode løpeturer og ferietid starter. Det er nå det handler om å nyte hver dag, hver time og hvert sekund. La dagene starte tidlig og vare lenge. 

Siden Ålesund maraton har jeg konkurrert mye. Altfor mye vil sikkert mange si, men for meg er det å konkurrere når jeg har tid, lyst og overskudd det artigste jeg gjør, og ikke minst den beste treninga jeg får. I min treningshverdag så løper jeg stort sett alene og derfor får jeg ikke samme effekt ut av øktene som det en konkurranse gir meg. 

Foto: Frode Monsen, www.sportsmanden.no

I fjor var jeg stort sett sliten og lei av for mye trening, mye jobbing og husbygging. Da var ikke konkurranser artig, ei heller treninger eller intervalløkter. Derfor setter jeg så stor pris på lyst, glede og overskudd i dag. 

Etter halvmaraton i Ålesund løp jeg en 10 kilometer i terreng på Hamar. Det var litt dødt til å begynne med, men løsnet veldig underveis. Godt å kjenne at kroppen kan svinge fra en kilometer til en annen. 

Deretter ventet en helg med konkurransefri, men med god trening. Her troppet samboer Ronnie inn som «hare» på en veldig god økt. 

Ny helg ventet og det ble løpt halvmaraton på Valdresflya. Et av de fineste løpene jeg vet om og viktig å stille opp for lokale arrangører. Dette var et løp jeg ikke hadde ladet opp til, men med grei dagsform gikk det ganske så bra allikevel. 

Påfølgende treningsuke inneholdt en 5 kilometer her hjemme. På den første skikkelige sommerdagen ble det et sjokk for kroppen med fart og åndenød, men når det arrangeres løp i Hunndalen MÅ man stille opp. God trening!

En ny treningshelg ventet etter dette, og med god restitusjon er det mye som kan hviles og lades opp i løpet av kort tid. 

Foto: Frode Monsen, www.sportsmanden.no

Neste konkurranse ut var Birkebeinerløpet. Et løp jeg nå har løpt 12 ganger og har 10 klasseseire og nesten like mange ganger opp på totalpallen. Løpet må oppleves og gjennomføres. Arrangementet blir bare bedre og bedre, steminga mer intens og kravene for å flytte beina raskere og raskere i terreng økes for hvert år. Jeg må ærlig innrømme at jeg er blitt dårlig til å løpe bratte motbakker og flytte beina elegant i terreng. Uansett så kan noen deler av løypa løpes fort og der slår heldigvis min styrke inn. Løpet i år ble tatt som en skikkelig hard treningsøkt, der fokuset var å åpne smart og øke farten underveis. Noe jeg klarte sånn ganske bra. 

Med kun 7 dager mellom Birkebeinerløpet og halvmaraton i Tromsø, så er det lite rom for utskeielser. Selv om jeg var passe sliten av Birkebeinerløpet hentet jeg meg ganske kjapt inn. Spise godt rett etter målgang og gjorde de rette tingene timene etter. Det er avgjørende for hvordan kroppen min er i dagene etter et lengre løp. Tirsdag løp jeg en kort og hard intervall. Første intervalldraget var tungt, de neste gikk nesten av seg selv. 

Når jeg da stod på startstreken på en ny halvmaraton i Tromsø nøyaktig 1 uke etter forrige halvmaraton var jeg helt på hugget og klar for å gi jernet. Kroppen var bra, men som vanlig i år er jeg forfulgt av regn, kulde og mye vind. Det merkes på kroppen når du jager kilometer på kilometer i et løp i motvind, men jammen blir du ikke god på å takle nettopp slike forhold. 

Resultatene av årets konkurranser har vært bra og det viktigste av alt – kroppen og beina har hatt lyst til å løpe fort. Så for meg er konkurranser den beste treninga. 

Nå venter imidlertid et lite konkurranseopphold på et par uker. Et nytt høydepunkt venter!

Ukategorisert

Hvordan er det mulig?


Jeg har helt mistet tellinga på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om hvor mye jeg trener og hvordan jeg får tid til det. 

Like mange ganger har jeg svart at jeg trener før skolejobbing på morgenen og en ny økt på ettermiddagen/kvelden. Tida i mellom øktene ligger jeg slettes ikke på latsida, men jobber, står og går ganske konstant, bruker hodet og prøver å tenke klart og konstruktivt.

Så du kan gjerne si at jeg trener som en toppidrettsutøver, men lever som en hvilken som helst mosjonist.

Det skal sies at jeg trente ganske mye mer tidligere, men da hadde jeg mer dautid på dagen og hadde mulighet til å hvile litt. Alle profesjonelle utøvere skulle virkelig prøvd hvordan en helt vanlig hverdag er for oss som løper og trener for å prestere enda bedre.

Foto: Jostein Håland, Sunnmørsposten

Så hvordan få tid? Jeg har ikke lyst til å nevne ordet prioritering osv. Jeg har bare meg sjøl å tenke på – nesten. Jeg har ingen barn som skal hit og dit, følges opp, ha mat og omsorg. Jeg har en samboer som er like ivrig som meg til å trene. I tillegg er han glidsjef i Norges Skiforbund langrenn og stort sett borte fra slutten av oktober og fram til april. Så disse månedene er det enda lettere å leve om mulig, enda mer ego.

Samtidig er trening en livsstil. Jeg har alltid trent og vært i aktivitet. Det å være ute i all slags vær er noe jeg er innmari glad i. Trening gir meg energi og jeg nyter stillheten i naturen om morgenen. En bedre start på dagen kan ikke jeg få. Mye av planleggingen for dagen foregår på disse rolige øktene. Verdensproblemer blir løst og jeg våkner på en helt fantastisk måte.

Etter endt løpetur dusjer jeg kjapt og får på meg klær. 10 minutter på badet er det jeg trenger om morgenen. Frokosten inntas kjapt og vips er jeg på plass på skolen. Effektivt, kjapt og greit.

Øktene på ettermiddagen er igjen veldig lystbetont. Er overskudd, lyst og iver der, tar jeg meg en treningstur. Av og til er motivasjonen for en knallbra intervalløkt der, og da er det bare å kjøre på.

Slik er hverdagen min og vår. Vi har valgt den selv og trives veldig godt med den. Helger blir brukt til jobbing, trening og middag hos familie. Den tiden vi bruker her blir satt ekstremt stor pris på og jeg nyter fredagskvelder, lørdager og søndager maks. Favorittdager som lader meg opp til nye eventyr i hverdagen.

Trening gir meg mye og jeg kunne ikke tenkt meg et annet liv akkurat nå. Treninga jeg nå utfører er bare lystbetont og utføres på overskudd. Konkurranser er valgfrie og løpes med et smil om munnen og fordi det er moro. Jeg har aldri hatt følelsen av å ofre noe for hvordan tiden min blir brukt.

Tren hvis du har lyst og det passer inn i timeplanen. Det er lov og ikke trene en dag og en må ikke trene hvis tiden ikke er der og hvertfall ikke hvis lysten ikke er tilstede.

Nyt hva hverdagen har og by på. Ta vare på deg selv og gjør det som gir deg energi, lyst og glede.   

Ukategorisert

Overveldende ekstraservice


Ålesund Maraton – dere er helt fantastiske! 

Jeg sitter igjen med en opplevelse jeg sent vil glemme. Hvorfor inviterer et relativt lite lokalt løp i Ålesund en løper fra Gjøvik til seg? Åpner opp for service helt ut av en annen verden og gir så mye av seg selv at jeg sitter igjen med en følelse av å være en stjerne jeg aldri kommer til å bli. 

For noen uker siden fikk jeg en telefon fra en mann i Ålesund som er oppvokst på Brumunddal, gærne sida av Mjøsa. Han ville ha meg til Ålesund for å løpe halvmaraton. Gav meg telefonnummer til primus motor der oppe og vips så hadde jeg både deltakelse, hotell og bil til/fra flyplass og start til fri disposisjon. Helt enorm service. De lovet rask løype og en «hare» som kunne hjelpe til med å holde farten oppe. Slagplanen var klar: Ta EM-kravet på halvmaraton, 1.15.

Foto: Jostein Håland, Sunnmørsposten

Turen til Ålesund gikk helt knirkefritt. Vi hadde det helt strålende. Lå på senga fra kl.15.00 dagen i forveien av et løp. Det har aldri skjedd før. 

Ålesund Maraton er et lite løp, men satte deltakerrekord i antall deltakere på løpsdagen. Noen solide regnbyger, litt lei vind og ikke altfor mange varmegrader satte standarden for dagen. 

Jeg hadde en god dag – rett og slett en dag det var moro å løpe. Jeg kunne løpe lett på de tidene jeg hadde planlagt og fløt på i god stim. Dessverre var det ingen andre som ville være med meg på åpningsfarten, så hele distansen på 21.1 kilometer ble løpt alene. Ny opplevelse og en real test for huggu. 

Løypa bestod av en tur/retur løype. Innover til vending hadde vi det helt greit med vind i ryggen og bare fryd og gammen. Returen bestod av samme vind rett i mot og et par kjeie motbakker. Den siste så sent som fra 17,5 til 19,5 kilometer. 

Det var tøft å holde farten alene i vinden, men beina var helt rå og kroppen ville løpe raskt. Savnet noen å løpe med, men jeg hadde bestemt meg før avreise at ingenting skulle sette meg ut av spill denne gangen. Formen har vært bra og endelig fikk jeg utløp for dette i en konkurranse. Jeg fikk bevist for meg selv at jeg fortsatt kan å løpe fort. 

Foto: Jostein Håland, Sunnmørsposten

Sololøpet i vinden resulterte i totalseier og ny pers med noen sekunder. En bra dag! Første gangen alle gutta var bak meg på resultatlista. Ganske moro og spesiel følelse å være den første av de første hele veien. 

Jeg har stilt meg spørsmål i ettertid om hvor godt dette løpet egentlig var…? Jo, jeg tror løpet var et godt løp og i en litt annen løype (litt mindre kupert), litt mer heldig med forholdene og noen å løpe sammen med ville jeg kunne ha presset tiden en del ned. EM-kravet tror jeg ville ha vært i boks, men det er slutt-tida i mål som gjelder. 

Nå må jeg bare finne et nytt halvmaratonløp som jeg kan bruke den gode erfaringen fra helgas løp og formen jeg nå innehar til å ta det kravet. For jeg vil til EM! Nå er det moro å løpe og kroppen har bra med energi til å takle både trening og jobb. 

Så takk Ålesund, for at Dere behandlet meg som en stjerne og arrangerte et flott løp for oss 188 deltakerne. Anbefaler alle å ta turen til Sunnmøre i mai. Det er flott! 

Nyt pinsen og ha en flott 17.mai! 

Ukategorisert

Er det lett å endre på ting?


Sentrumsløpet for min del gikk ikke all verden. Halsvondt, feber og masse snørr i nesa som oppladning fungerer dårlig. På selve løpsdagen var feberen borte og halsvondten holdt seg borte hele dagen i forveien og til en time etter målgang. Da kom den tilbake… 

Å løpe med sjukdom i kroppen har jeg gjort mer enn en gang før, men hver eneste gang står jeg på startstreken med et håp om at det ikke har satt meg for mye tilbake. Hvorfor lærer jeg aldri? Har tross alt noen år på baken nå. Tror det kalles «tunglært» eller evig positiv. 

Uansett – Sentrumsløpet er løpefest og glede. «Alle» er samlet og det er hyggelig å treffe igjen kjentfolk fra fjern og nær. 

Etter Sentrumsløpet gjorde jeg et alvorlig forsøk på å riste av meg sjukdommen. Halsen er bra, men snørra henger igjen. Det er også vanlig meg. Snørr og hoste i 3 uker er ikke uvanlig. Det kan jeg leve med, bare kroppen fungerer ellers. 

I går løp jeg Viggaløpet. Hvert år arrangerer lokale klubber løp mellom Gran og Brandbu. Løpet måler 9,1 kilometer og annenhvert år snur de løpsretning. I går startet vi på Gran. I 2012 satte jeg løyperekord med 31.59. Før start hadde jeg lyst til å prøve meg på den. 

Været var det som kom til å bli største utfordringen i går. Striregn/slubb og 1 herlig varmegrad gjorde løpet til en kald affære. Vanligvis bryr jeg meg sjelden om vær og vind, men i går fikk jeg liksom ikke helt varmen før start. Da startskuddet gikk med søkkvåte klær var det bare å prøve å løpe så fort en klarte. Resultatet ble ny løyperekord med omlag 25 sekunder, men de siste 2 kilometerne går inn i kategorien sakte løping uten følelse i beina. Fikk ikke tatt i noe i det hele tatt i frykt for at beina ikke flyttet seg slik jeg ønsket, men da har vi trent på det også. Lokale løp er artig og viktige løp å stille opp på. 

Foto: Arvid Holmlund, Oppland Arbeiderblad

Alt dette over her ble en avsporing i forhold til hva jeg hadde tenkt å skrive om. Jeg er en av de som ikke er lett å endre og heller ikke klarer å gjøre forandringer. Det må tenkes på og gjøres skikkelige vurderinger både for og i mot. Så hvorfor er det nettopp slik? 

Kanskje det henger sammen med min fortid som sjuk? Jeg har veldig lett for meg å havne i et ensformet mønster og rutiner. Lever etter klokka og planlegger det meste. 

Så hvorfor er det vanskelig å endre på ting du innerst inne vet er bra for deg, vil gjøre deg godt og kanskje til og med til en bedre idrettsutøver? Det være seg ulik trening, hvile godt, ta fridag og bli enda flinkere til restitusjon. 

Jeg husker godt den perioden jeg gikk fra å være sjuk til litt friskere og friskere. Valg måtte gjennomføres, men det var nøye planlagt. Det og det ble spist og tøylene slapp litt etter litt. Bare det å ha ulikt pålegg på brødskiva eller i det minste – spise pålegg hver dag var et valg jeg stod ovenfor med gru. Ikke minst det med å spise etter trening. Jammen var det en endring som tok tid og som jeg jobbet innderlig lenge og intens med. 

Det samme gjaldt jo trening. Du trenger ikke på død og liv å trene 4 timer hver dag, men hvorfor var de endringene så vanskelige? Eller å løpe de samme intervallene på samme sted? Det gjorde meg jo ikke bedre og jeg visste at endringer var det jeg trengte, men hvorfor gjorde jeg det ikke? 

Endringer var ikke lett, men nå gjør jeg endringer hele tida. Valg må tas og gode rutiner i forhold til restitusjon, trening, hvile og mat er innarbeidet. Jeg vet at dette er med på å gjøre både meg og andre bedre, men jeg vet også at det er mange som var i samme båt som meg som ikke klarte å gjennomføre de endringene. Så hvorfor er det å gjøre noe nytt til det bedre så vanskelig? Hvorfor er endringer skummelt når du vet de er bra for deg? 

Mitt råd: GJØR ENDRINGER HELE TIDA. Velg riktige avgjørelser og bruk sunn fornuft. Stol på den fornuften og de riktige/friske valgene. Tørr å være den beste utgaven av deg selv. Det er da du vil nå lengst i livet uansett hvor du befinner deg og hvor du vil. 

Ukategorisert

Konkurransenerver?


Er du en av de mange tusen løpere som skal delta i Sentrumsløpet på lørdag? Er du en av de mange tusen løpere som går rundt med sommerfugler i magen og kanskje litt negative tanker om løpet? 

Ja, for jeg tror de fleste går rundt og er spente, spesielt for alle de som har satt seg Sentrumsløpet som sitt treningsmål våren 2016. 

Konkurransenerver er normalt og det er etter min mening bra å ha nerver før en konkurranse. Det gjør deg ekstra skjerpet, gir deg litt mer adrenalin og viser faktisk at det betyr noe for deg. 

Så hva gjør du nå før løpet? Hvilke planer har du? Hva bør du spise? Skal jeg trene hardt? Skal jeg kjøpe nye sko? 

Mitt tips: GJØR SÅ LITE HOKUS POKUS SOM MULIG! Stol på deg sjøl, nyt hva du har fått til på trening og still på startstreken på lørdag med sommerfugler i magen og nerver innvendig. Prøv i alle fall å hold de innvenndig. Kommer de utenpå kan nervene fort ta overhånd og påvirke deg litt negativt. Uansett vi er alle forskjellig. Nerver skal du ha, mener jeg!

Ta livet med ro i tiden før løpet. Nyt fredagskvelden hjemme på sofaen. Ta en lett treningstur dagen før konkurransen om du føler for det. Dagen før konkurransen er ikke dagen for langtur. Hent startnummer i god tid om du har mulighet til det. Finn fram løpetøyet og skoene du har løpt litt med tidligere. Nye sko bør helst ha blitt testet noen kilometer. Spis helt vanlig mat slik som du pleier og nyt spenningen en konkurranse gir deg. 

Det er meldt flott løpevær. Kle deg lett. Du blir varm uansett. Mange kler på seg altfor mye og blir hemmet av for mye tøy underveis. Ta deg til start i god tid. Stress på konkurransedagen er ekstra stressende både for hunøret og kroppen. Sørg for å ha spist i tide og drikket godt. En stor lunsj kan skape problemer underveis. 

Jeg er sikker på at alle dere som skal løpe kommer til å få en flott opplevelse og det gjelder å gjøre ditt beste – mer er ikke mer å forlange. Vær den beste deg og løp så fort du kan. Ha det moro og tenk positivt. 10 kilometer går fort og er du ikke fornøyd etter på, så tank på hva du kanskje kunne gjort annerledes. Vi er bare i april og året er bare i startgropen av hva angår løpekonkurranser. Nye muligheter kommer, men kanskje Sentrumsløpet blir årets happening? 

Lykke til!

Ukategorisert