Etappe 2 (44km) Opp fjellet Kabla og ned igjen


For de som har fulgt meg en liten stund kommer det ikke som noen overraskelse at det var kryssingen av fjellet Kabla som var den etappen jeg hadde gledet meg mest til. Jeg trives godt med oppoverbakker og elsker fjell. Nå hadde jeg en hel dag i fjellet foran meg. Men selv om føttene mine hadde blitt godt teipet kvelden i forveien var hvert skritt jeg tok ned mot startstreken i den bitende kulda smertefulle og jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan det skulle gå å i det heletatt komme seg over innsjøen og fram til der klatringen av Kabla startet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Men det er utrolig hva det å stå på startstreken gjør med meg og så fort starten gikk lot jeg beina fly av sted og så fort jeg hadde kommet ordentlig i gang og kroppen var blitt varm glemte jeg smertene for en stund. Jeg prøvde å holde følge med Wim de første kilometerne som gikk gjennom skog og over noen store innsjøer hvor isen var blitt presset opp og det hadde dannet seg ett bulkete måneaktig landskap. Jeg har aldri sett noe lignende og jeg løpe med skrekkblandet fryd over isen som laget knirkende og buldrende lyder. Da den siste innsjøen var passert og jeg begynte på den bratte stigningen opp Kabla merket jeg hvor vondt det gjorde i beina igjen. Det gikk bratt oppover og med truger på beina ble det en stor belastning på hælene mine. Jeg hadde mistet Wim av syne for lengst og skjønte at jeg ikke ville klare å ta ham igjen i dag.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Det gikk trått, først gjennom skog, senere snaufjell. På veien oppover hadde jeg blitt passert av Mikkel og Ryan, fotograf og film teamet som alltid fikk frem et smil hos meg, på snøscooter. Men litt senere passerte jeg dem igjen og da stod de begge og gravde snø med hendene for harde livet for å få løs snøscooteren som hadde kjørt seg fast og stod i så dyp snø at jeg forstod at det nok ikke ville bli mange bilder og filmer fra denne dagen. Jeg måtte le litt da jeg møtte på dem, for selv om det så ut som om de hadde flere timer med gravearbeid foran seg så var de i like godt humør som vanlig og ga meg verdens største smil. Det var nok til at jeg tok meg litt sammen og fortsatte med friskt mot opp til neste sjekkpunkt. Varm kakao, paracet, kjeks og en kort gjennomgang av hva jeg kunne forvente de neste 10 kilometerne over Kabla var det jeg tok meg tid til på sjekkpunktet for nå ble jeg tatt igjen av nummer 5, David Sage som hadde en god fart oppover fjellet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fikk følge av David det siste stykket opp mot toppen, der blåste det friskt og selv om det var sol og skyfri himmel merket jeg at temperaturen gikk drastisk ned oppe på toppen og jeg ble nødt til å ta på meg et ekstra lag på overkroppen. David hjalp meg med å få på meg jakka, det er nemlig ikke super enkelt å ta på seg jakke når det blåser friskt og man har votter på hendene og så tok vi oss tid til å nyte den fantastiske utsikten et øyeblikk og å ta en super kul selfie sammen. Dette er noe av det jeg digger med ultraløping. Det at man kan ta seg tid til litt moro og at man hjelper de man konkurrerer mot og drar hverandre fremover.


David hadde staver og jeg så at det var en fordel denne dagen. Han hadde god flyt over fjellet og forsvant snart fra meg. Jeg løp der jeg kunne, men for det meste gikk jeg raskt. Trugene ga meg større og større gnagsår og motet mitt begynte å dale og jeg merket at jeg ikke klarte å nyte det fantastiske hvitkledde fjellandskapet så mye som jeg ville ha gjort til vanlig. Fokuset mitt ble flyttet mer og mer over på hvor vondt det gjorde og på hvorfor i alle dager jeg hadde valgt å ta med meg disse trugene. Og som om ikke det var ille nok så hadde ørepluggene mine nå tatt kvelden, og jeg som er vant til å ha musikk på øret når jeg løper var nå helt overlatt til meg selv og tankene. Men så kom jeg til 3. sjekkpunkt og fikk beskjed om at nå ventet det meg bare rett frem og nedoverbakke hele veien til neste sjekkpunkt. Med litt solbærtoddi, sjokolade, nøtter og en god dose varme og omtanke fra medic Beth kom jeg meg videre.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Det bar nedover snaufjellet, men jeg fikk ikke noe flyt for her og der gikk jeg gjennom skaren og ble bremset opp. Så kom jeg ned i skog igjen og det ble kryssinger av mindre innsjøer. Det gikk jevnt og trutt nedover, rett frem og nedover, og innimellom en bitte liten «bulk» som der og da føltes som et fjell, for nå begynte kroppen min å bli sliten. Jeg merket hvor utmattet jeg var da jeg kom til det siste sjekkpunktet på denne etappen. Det hadde vært en kald dag, -18 ved start og en god del kaldere oppe på Kabla, og kulda sammen med den konstante smerten hadde tømt meg fullstendig for energi. Beina mine skalv som aspeløv og tanken på at det var 10 kilometer igjen til mål virket helt uoverkommelig. Det var en av samene som reddet meg, han overtalte meg til å ta av meg trugene og ga meg en bitteliten kanelsnurr bit (ja, det er et self-sufficient løp, men som han sa, alle vet jo at det vokser kanelbullar på fjellet i Lappland). Og det var det som skulle til. Nå løp jeg de siste kilometerne inn til mål, uten truger og fast bestemt på å tilbringe så lite tid ute i mørket som mulig.

(Foto: Will Roberts)

Jeg kom i mål som dame nummer 1 og nummer 5 totalt og ble ønsket velkommen i en varm peisstue hvor klær og utstyr fikk tørke mens jeg spiste og fikk hjelp til å lege gnagsårene mine. Og ja, skalpellen ble brukt. Og mens kirurg Tim gjorde et realt arbeid for å plastre meg sammen mens jeg hylte og tårene rant, lovet jeg meg selv å aldri noen gang ta på meg disse trugene igjen. Jeg skulle fullføre løpet uten, om jeg så ble nødt til å traske med snø opp til knærne de resterende 125 kilometerne til Jokkmokk.

Siste utgave av Runner’s World

  • 15 detaljerte og kreative økter som du kan plukke fra – inkludert forslag til treningsprogram.
  • Fire dager med fem naturperler i Hardanger.
  • Test av høstens jakker og tights.
  • Motivasjon og innstilling: hvordan takle nok en sesong uten konkurranser, hvordan møte vinteren – og hvordan bli en livsstilsløper.
  • Ny spalte: Thomas Bedin om bærekraftig løping.
  • Bring the heat! Kan vi få samme effekt av varmetrening som av høydetrening?
  • Ny studie om karbohydratinntak for ultraløpere.
  • Skadefri løping – ikke alltid plankekjøring.
  • Recoveryshakes med karbs og proteiner.

Bli abonnent


Etappe 1 (52km) – Eventyret starter


40 optimistiske og spente løpere stod klare på startstreken tirsdag morgen den 19. februar 2019. Foran oss ventet et fem dager langt arktisk eventyr. Noen hadde prøvd seg på løpet tidligere uten å klare å gjennomføre, eller hadde deltatt på andre lignende løp og viste hva de kunne forvente, andre hadde aldri opplevd kaldere temperaturer enn -5 kuldegrader.

Foto: Mikkel Beisner

Ved siden av meg på startstrek stod Amerikanske Jax Mariash som holder på med et ganske kult prosjekt for tiden. Hun forsøker nemlig å bli den første kvinnen til å vinne et etappeløp på alle kontinenter. De eneste kontinentene hun mangler er Europa og Australia. En sterk og erfaren ultraløper med andre ord.

Danske Simon Grimstrup som tidligere har vunnet blant annet Beyond the Ultimate Jungel sto også klar. Han er en heftig god fjelløper med supre tider fra store løp som UTMB, UTMF og UTMS. (Også holder han på med et skikkelig bra konsept, nemlig et grønt og miljøbevist reisebyrå som tilbyr løpsreiser. Kudos for det!).

Jeg regnet med at disse to kom til å bli årets Beyond the Ultimate Ice Ultra-vinnere.

Foto: Mikkel Beisner

Da vi satte av sted var det først en 10 kilometer lang strekning på isete vei, jeg holdt følge med Jax og vi lå som nummer 3 og 4 helt til første sjekkpunkt. Jax hadde allerede begynt å bli kald og ble nødt til å stoppe opp for å kle på seg mer på første sjekkpunkt, jeg trengte bare å fylle på litt vann og dytte i meg litt mat før jeg la av sted videre ut på den første innsjøen før jeg begynte å klatre oppover mot den vær og vindutsatte tundraen. Jeg ble nødt til å ta på meg trugene og de neste kilometerne ble det uendelig mange stopp for å ta av og på truger. Kraftig vind tidligere i uken hadde gjort at mye av snøen var blåst bort fra fjellet, likevel var det strekninger hvor man sank ned med snø til knærne om man ikke hadde truger på. Jeg lå nå som nummer tre og lurte på hvor Jax var blitt av, mannen bak meg, Wim, holdt følge med meg i perioder og vi ga hverandre tips og oppmuntring. Da jeg nærmet meg sjekkpunkt 2 kjørte en snøscooter forbi meg og jeg oppdaget at det var Jax som satt bakpå og forstod at hun dessverre hadde brutt.

Foto: Mikkel Beisner

Kroppen min føltes bra og jeg hadde en god flyt og nøt den friske vinden og heftige og vidstrakte naturen, men ved kilometer 25, kort tid etter at jeg for tyvende gang eller noe hadde måttet ta på meg trugene igjen, kjente jeg en plagsom smerte på venstre hæl og etter hvert også på høyre hæl. Jeg forstod til min store skrekk at jeg begynte å få gnagsår. Jeg er ikke vant til å få gnagsår, men det konstante draget fra trugene hadde i løpet av kort tid gitt meg noen store og smertefulle sår. Jeg kunne ikke stoppe opp og plastre skaden som var skjedd, det var det alt for kaldt til, og det var ikke mulig å gå uten truger heller. Den sterke vinden kjølte meg raskt ned nå som tempoet mitt gikk ned. Jeg måtte bare holde meg gående til neste sjekkpunkt hvor jeg visste jeg ville kunne få hjelp. Nå passerte Wim meg, og jeg ønsket ham lykke til videre for jeg forventet ikke å klare å ta ham igjen før mål.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Da jeg endelig kom frem til sjekkpunkt 3 ble jeg tatt imot godt og fikk hjelp til å plastre sammen gnagsårene. Jeg skalv på hele kroppen, var kald og hadde vondt. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan jeg skulle klare de resterende 22 kilometerne av dagens etappe, for ikke å snakke om de neste 190 kilometerne totalt sett.

Jeg dyttet i meg mat, fikk på meg et ekstra lag med klær og tok to Paracet som jeg ble anbefalt, og så la jeg av sted. Jeg hadde mistet fjerdeplassen min i løpet av oppholdet på tredje sjekkpunkt og forstod at jeg ikke kunne forvente å løpe stort mer denne dagen. Men jeg gikk fort og til min store overraskelse tok jeg etter hvert igjen fjerdeplassen og fortsatte jevnt og trutt med godt humør nå som effekten av Paracet og endorfinene hadde begynt å sette inn. Jeg krysset enda et par innsjøer, møtte på et hundespann og en skigåer som heiet meg av sted. Det hadde begynt å snø og verden rundt meg var stille. Jeg begynte å glede meg til sjekkpunkt fire, og når Garmin viste at jeg hadde passert 40 kilometer forventet jeg å se teltet og flaggene hvert øyeblikk. Det er rart hvor lange to kilometer kan føles noen ganger. Jeg forventet å se teltet på kilometer 40, men klokka mi viste 42 kilometer før jeg kom inn i varmen i teltet på fjerde sjekkpunkt og fikk fylt opp vannflaska og hivd i meg litt fleskesvor og nøtter.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Nå var det ikke flere sjekkpunkt før jeg var i mål for dagen og jeg visste at det bare var 10 kilometer igjen til en varm hytte hvor jeg kunne spise maten min og pleie bena mine og få en god natts søvn. Det ga meg det lille ekstra motet som skulle til før dagens siste stigning. Da jeg begynte på klatringen opp mot toppen hadde sikten begynt å bli dårligere. Det snødde og alt rundt meg var bare hvitt. Det eneste jeg så var en rad med røde kryss som gikk oppover og ble borte i intet. Uten mulighet til å se hvor denne bakken endte, trasket jeg bare oppover i et jevnt tempo, fast bestemt på å være over toppen før det ble mørkt. Jeg bikket toppen i skumringen og oppdaget at det ventet meg en bratt, men løpbar, nedoverbakke på den andre siden. Jeg slapp beina løs der jeg sprang av sted så fort det var mulig nedover snaufjellet og siden på ett smalt spor som snirklet seg nedover mellom hvitkledde trær i en eventyrskog.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Kort tid etter at det var blitt mørkt var jeg i mål og ble ønsket velkommen inn i en varm hytte av Simon, Andre og Wim, de tre gutta som alltid kom til å være de tre første i mål resten av løpet og som jeg etter hvert satte mer og mer pris på å møte på målstreken. Da jeg kom inn merket jeg at vinden økte i styrke og jeg sendte noen varme tanker til alle løperne bak meg som ble nødt til å krysse den siste toppen i mye dårligere værforhold enn jeg hadde vært nødt til.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Inne i hytta var det varmt og godt. Simon, Andre og Wim hadde gjort hytta god og varm og jeg trengte bare å få hengt klærne til tørk og hive innpå en pose med Expedition food før jeg trasket bort til hytta hvor medicsene holdt til slik at jeg kunne få hjelp til å plastre sammen gnagsårene mine skikkelig. Jeg var nesten på gråten da jeg oppdaget hvor store sårene var og hadde vanskelig for å forestille meg hvordan jeg skulle klare de 170 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk. Men jeg var ikke klar for å bryte, og neste dag ventet den etappen jeg hadde gledet meg mest til, nemlig etappen hvor man krysser fjellet Kabla.

Ukategorisert

Klar for Icebug Frozen Lake Marathon?


Reklame:

Du er midt ute på en stor innsjø. Mellom deg og det iskalde vannet er det et lag med 80cm tykk is. Mer en tykk nok til å tåle en vekt på 30 tonn, men likevel, tanken på å løpe over is gir en følelse av å gjøre noe litt utenom det vanlige. Fjellene rundt og det faktum at du står midt ute på isen får deg til å føle deg bitte liten. Målbuen kan skimtes i det fjerne, men det føles som om du aldri kommer nærmere, selv om du holder et jevnt tempo på den flateste maraton traseen du kan få. Mentalt utfordrende sier du? Å ja, dette er mind game!

Du skulle kanskje tro at jeg hadde fått nok av «lake running» etter forrige ukes 220km løpetur i Lappland, Sverige. Da løp jeg nemlig veldig mange kilometer over både store og små innsjøer. Men det er noe jeg aldri går lei, det å løpe på is. Det gir meg en helt spesiell følelse av frihet; det store åpne landskapet og det å se ting fra et annet perspektiv enn jeg vanligvis gjør når jeg er ute og løper på sommerhalvåret. Jeg rett og slett digger det. Så da jeg hørte om Icebug Frozen Lake Marathon visste jeg at dette var et løp jeg ikke ville gå glipp av. Verdens første mesterskap i is-løping er det også. Kan man si nei til noe sånt?

Formen min er ikke helt på topp etter det lille arktiske eventyret mitt i uke 8. Anklene mine er fremdeles ustabile etter å ha tråkket over sånn omtrent en billion ganger og jeg har noen gnagsår som skal få lov til å leges før løpeskoene tas på beina igjen. Så det blir ikke et løp jeg løper for å perse. Dette gjør jeg for opplevelsen. Jeg regner med at dette blir siste løpetur over islagt innsjø denne vinteren. Kanskje har allerede mye av vinteren forlatt Oslo den 16 mars slik at dette blir siste ordentlige vinterløpetur for i år. Så denne turen skal nytes maks.

Vil du være med? Registreringen stenger 03.03.19 kl.23.59, så om du ikke allerede har meldt deg på så må du være rask. Link til påmelding finner du HER.

Ps. Jeg vet at mange venter på løps rapport fra Beyond the ultimate Ice Ultra, den kommer! Jeg venter bare på litt bildemateriale. Spoiler alert: Den inneholder en god del «lake running» skildringer og bildene er verdt å vente på.

Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det


Bena høyt og blikket vendt bakover: Hvordan er det mulig å savne en uke med smertefull isløping?

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage runningeventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn – var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Back to basics 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Men det jeg kanskje savner aller mest fra dagene på Ice Ultra er hvor enkelt livet føltes. Det høres kanskje rart ut at jeg sier at det å skulle løpe 220 kilometer på 5 dager gjennom et iskaldt arktisk landskap er enkelt, men livet ble redusert til noen helt enkle oppgaver. På kveldene var vi noen ganger i hytter uten elektrisitet. Det var ikke alltid dekning på telefonen og batteriet måtte man uansett spare på. Det eneste man trengte å gjøre var å sørge for å holde liv i vedovnen, tørke klærne sine, spise mat, drikke, gå på do, stelle med føttene, gjøre alt klart til neste dag og sove. Og på morgenen var det bare å kle på seg, spise, gjøre nattbaggen klar, gå på do og så legge ut på dagens etappe. Alt annet ble uviktig. Back to basic på en måte. Jeg klarte å logge helt av og bare leve i nuet uten å tenke på verden utenfor og de hverdagslige bekymringene man gjerne går og grubler på.

(Foto: Simon Grimstrup)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.

Hvordan unngå å fryse til is under Ice Ultra


(Sponset innlegg: Inov-8)

For tiden er det tettstedet Jokkmokk langt oppe i det svenske Lappland som ligger øverst på Yr.no-listen min. Langtidsvarselet har svingt fra å tyde på rekordlave temperaturer ned mot under 40 blå til nå å ligge et sted mellom 5 og 10 kuldegrader. Jeg vet hva jeg foretrekker av de to alternativene. Å løpe i -40 håper jeg at jeg slipper.

På det lukkede forumet for deltagerne på Beyond the Ultimate Ice Ultra spøkes det nå om at det nærmer seg shorts- og flippflopp-temperaturer og om det er flere som kommer til å ta med seg badetøy på turen. Men det er også de som kommer med mer seriøse kommentarer om at de vurderer å droppe ett av de ekstra lagene med klær de hadde planlagt å ta med. Lurt? Kanskje ikke. Værmeldingen kan endre seg drastisk fra den ene dagen til den andre og selv om været i Jokkmokk er -10 grader kan været over de vindutsatte viddene og fjelltoppene og over de store innsjøene være mye kaldere og med til tider kraftig vind som kan gjøre at de effektive kuldegradene er -20.

Så hva skal man ha på seg når man skal løpe 230 kilometer på 5 dager i temperaturer på mellom -5 og -40 kuldegrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

Varm det ene sekundet, iskald det neste

Vi som lever i Norge kjenner til «lag på lag-prinsippet». Dette å kle på seg i flere lag gir flere fordeler, men de to viktigste er at det å ha litt luft mellom lagene virker isolerende og at det gir mulighet for å kle av og på seg ettersom man blir varm eller kald. Når vi løper produserer kroppen varme. Blir vi for varme vil kroppen begynne å svette og da blir klærne våte. Og våte klær blir kalde. Faktisk så blir de iskalde. Jeg har testet ut thermovotter og tynne ullvanter når jeg har vært ute på tur i kulda, og de holder godt på varmen. Jeg går kanskje opp et fjell og har høyt tempo og så blir hendene mine svette. På toppen tar jeg av thermovotten et øyeblikk for å finne frem en sjokolade eller for å ta et bilde og når jeg tar på meg votten igjen har den fryst til is og jeg får ikke varme igjen i hendene mine på lang tid. Derfor er det å kunne regulere varmen så viktig sånn at man ikke blir svett og så iskald med en gang man stopper opp en liten stund for å finne frem mat og drikke eller gå på do.

Utstyr til å stole på

Det høres kanskje rart ut, siden jeg er en person som er over middels glad i vinteren og gjerne bruker mange timer på å traske rundt i dyp snø, men jeg har lett for å fryse. Polvottene er på så fort gradestokken bikker over mot det blå og favorittplagget mitt på vinterstid er en kembo dun-parka som sikkert hadde dugd om man skulle krysse Antarktis. Og likevel skal jeg legge ut på en 230 kilometer lang løpetur hvor det kan bli kaldere enn jeg noen gang har opplevd før. Det sier seg selv at jeg ikke hadde kunne gjøre det om jeg ikke hadde følt meg trygg på klærne og utstyret mitt.

(Foto: Sylvain Cavatz)

På overkroppen

Jeg bruker alltid merinoull innerst mot kroppen på de kaldeste dagene. Både truse og sports-bh er i ull. Ull transporterer fuktighet bort fra huden og holder godt på varmen selv når den er våt. På overkroppen har jeg så på meg en langermet tynn merino base layer og utenpå der har jeg et av favorittplaggene mine fra Inov8; Merino mid layer med hette og ermer som kan gjøres om til votter om man skulle trenge det. Deretter har jeg ett eller to isolerende lag avhengig hvor kaldt det er. Jeg er så heldig å eie den gamle versjonen av Inov8 thermoshell som er så tynn, men samtidig veldig varm, at den kan brukes under den nye Inov8 thermoshell pro jakken om det skulle være veldig kaldt. Hvis temperaturen er på -5 grader og det ikke er veldig mye vind, vil det være nok med disse tre lagene. Er det -20 grader, eller jeg blir nødt til å senke tempoet en periode, vil jeg trenge Thermoshell pro som et fjerde lag.

Er det mye vind eller snø trenger jeg et vind- og vanntett lag på toppen. Selv om Inov-8 Stormshell er en veldig lett jakke som hverken tar opp plass eller vekt så gir den utrolig bra beskyttelse mot snø og vind (og regn om du skulle lure).

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På beina

På beina har jeg ikke like mange lag siden de gjør mesteparten av jobben holder de seg også varmere. Et lag med ull-longs og Inov8 winter-tights over. Navnet er egentlig litt misvisende, for dette er ikke noen tights, det er mer som en bukse og den gir rom for at man kan ha et lag eller to under. Det jeg liker med disse buksene er at de er laget av softshell-materiale og at de er vindtette foran. De gir meg full bevegelsesfrihet samtidig som de beskytter godt mot vær og vind. Men om det skulle bli veldig mye vind eller veldig kaldt vil jeg trenge et ekstra beskyttende lag øverst og da bruker jeg en vind og vanntette buksen fra Inov-8.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hender og føtter

Hender og føtter er det som for meg er vanskeligst å holde varme. Jeg blir veldig fort kald på tærne. Ned mot -10 grader holder det som regel med et par merinoullsokker på føttene så lenge jeg ikke stopper opp for mye og jeg ikke er ute i mange timer. Til Ice Ultra holder ikke det. På føttene har jeg da et par tynne ullsokker og så et par Sealskinz (dette er en vann og vindtett sokk som produseres i England). Jeg kommer til å løpe med Articclaw 300 thermo. Det er en ekstra varm piggsko med primaloft. Det kommer jeg til å trenge. I tillegg til den vanlige sålen har jeg en isolerende ullsåle. Altså, et tynt lag ull, en veldig tykk vind og vanntett sokk og ekstra innersåle. Og ja, skoen er en hel størrelse større enn det jeg til vanlig bruker.

På hendene bruker jeg tynne merino liners og Inov-8 extreme thermomitt utenpå. Som jeg allerede har sagt opplever jeg at hender og føtter er det jeg har vanskeligst for å holde varme og har de først blitt kalde får jeg dem ikke riktig varme igjen før jeg kommer innendørs. Jeg har kommet frem til at det viktigste er å unngå å bli våt på hendene og at det er verdt å bære på 200 gram ekstra for å ha varmepads til hendene om det skulle bli ille. I tillegg har jeg med et par «krise» votter. Dette er en stor vott som jeg kan dra over termovotten om det blir for kaldt.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På toppen

På hodet har jeg først en ansiktsmaske i neopren om det er veldig kaldt eller blåser mye. Videre har jeg en tynn merino balaklava, en thermo lue fra Inov-8, pannebånd over den igjen og eventuelt hetten fra merino mid layer, Thermoshell pro og Stormshell jakken hvis det trengs. Og selvfølgelig har jeg også på meg en merino buff som også kan dras opp over hodet. Som kronen på verket har jeg på meg et par superkule alpin-briller som dekker de siste delene av huden min som ikke er dekket av klær.

Om jeg får litt rare blikk når jeg er ute og tester klær og utstyr i Østmarka for tiden? Gjett om. Men det fine er at det ikke er noen som tør å spøke med hvorfor jeg ikke har ski på beina…

(Foto: Sylvain Cavatz)

NB! Jeg er ambassadør for utstyrsleverandøren inov8. Selv om jeg uavhengig av det antakelig ville valgt de samme plaggene, må dette innlegget merkes som reklame.

Pakking av «stage run-sekken» for dummies


Hvordan pakker man når man skal løpe 230 kilometer i temperaturer som kan bli helt ned mot -40 kuldgrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

For de som har fulgt meg en liten stund kommer det vel ikke som noen overraskelse at pakking ikke er mitt største talent. Det er faktisk den delen av forberedelsene til ultraløp som jeg synes er vanskeligst. Og om jeg trodde at det å pakke til et 90 kilometers løp var vanskelig så er det å pakke til et etappeløp som foregår på vinteren i mellom -5 og -40 kuldegrader sånn omtrent 100 ganger vanskeligere. La meg først ta deg igjennom den obligatoriske utstyrslisten:

Medisinsk utstyr (sånn i tilfelle du skulle bli nødt til å amputere en tå eller to på turen):

  • Paracetamol 500mg (15 stk)
  • Diarolyte (preparat man bruker ved dehydrering for å tilføre viktige salter og elektrolytter) (3stk)
  • Antiseptisk krem (1 tube)
  • Antiseptiske wipes (10 stk)
  • Trauma dressing (En type bandage)(1 stk)
  • Plaster (5 stk i forskjellige størrelser)
  • Støttebandasje (1 stk)
  • Latex hansker (2 par)
  • Compeed plaster (4 stk)
  • K-tape (har ikke blitt helt klok på hva det er enda)(1 rull)
  • Sprøytenåler (grønn 21g) (2stk)
  • Pinsett (1 stk)
  • Skalpell (Jeg har veldig lite lyst til å tanke på hva vi skal få bruk for dem til) (2 stk)
  • Solkrem min. faktor 30 (jeg går for en kombinert kulde og solkrem med faktor 50).
  • Alkoholbasert håndesinfeksjon (eks. antibac)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt nervøs da jeg leste denne listen første gang. Jeg jobber jo som sykepleier og alt dette er utstyr som jeg håper jeg vil slippe å måtte bruker på noe som helst tidspunkt under løpet. Men det er jo positivt at de krever at alle deltagerne er så godt forberedt slik at man har det utstyret man trenger om det skulle være nødvendig.

«Vanlig» utstyr (helt normalt å ha med i sekken):

  • Blizzard bag (en nød «sovepose» som du kan legge deg inn i om du skulle skade deg sånn at du ikke kan bevege deg og må vente på hjelp. Sånn for å unngå at du blir omgjort til en ispinne i løpet av 5 minutter).
  • Space blanket (nødteppe).
  • Vannsikre fyrstikker (10stk)
  • Tamponger (De skal brukes til båltenning hvis du skulle lure) (3stk)
  • Salter og elektrolytter til hele løpet (tabletter eller pulver du heller i vannet. Det er viktig når man svetter og er i aktivitet dessuten gjør det at vannet ikke fryser så fort til is)
  • Noe å bære til sammen 1,5L med vann i (insulatet) Jeg har valgt meg noen flasker fra Camelback som er lette og som jeg vet at folk som har løpt løpet tidligere har vært fornøyd med.
  • 2000 Kalorier pr dag (minimum, de anbefaler 3000+, ta en titt på innlegget mitt om hvilken mat jeg pakker med meg til turen her).
  • Hodelykt og 5 sett med ekstra batterier (jeg går for en liten Petzl Zipka for det skal være fullmåne den uken løpet går, noe som gjør at jeg ikke trenger en kjempe sterk lykt. Når det gjelder valg av batterier velger jeg litiumbatterier som er mye lettere enn vanlige batterier og tåler mer kulde).
  • Goggles (føler meg kjempe kul når jeg løper rundt i Østmarka med slalombriller på for tiden)
  • Glowsticks med 8 timers lystid (8 stk)
  • Mobiltelefon (må være ladet hele turen)
  • Nødfløyte
  • Sikkerhetsnåler (8stk)
  • Ryggsekk til å ha alt i (klarer jeg å stappe alt dette ned i en 25L sekk? Ja, så det blir d Inov8 all terrain 25L som blir med meg på turen)
  • Reiseforsikring med evakuering ved sykdom/skade inkludert.

Ok, dette er helt klart ikke noen spøk. Listen vitner om at man risikerer å komme utfor mange ekstreme situasjoner og at dette er et løp der man må ha utstyret i orden. Dette skal bli en morsom handletur…

Klær til å stole på:

  • Egnede sko (de må være store i størrelsen sånn at det er plass til tykke sokker)
  • Innersokker
  • Tykke yttersokker
  • Isolerende såler
  • Truger
  • Tre lag til overkroppen (ytterste må være isolerende og egnet for veldig kalde temperaturer)
  • To lag til underkroppen (ytterlaget må være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Tynne innervotter (Liners)
  • Thermo votter (ja, du gjettet riktig, de må også være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Isolerende lue
  • Ansiktsmaske (nei, vi snakker ikke om de du kjøper på Vita og som inneholder advokade, vitamin-E og andre magiske ting som gjør huden din silkemyk)
  • Buff eller skjerf
  • Skibriller

Det er fare for at det blir litt kalde temperaturer om du skulle lure… Og jeg som er livredd for å fryse kommer nok til å ha med litt mer enn det som står som obligatorisk. Det kommer et eget lite innlegg om hvilke klær jeg kommer til å pakke med til dette arktiske løpeeventyret.

Til slutt er det «natt-baggen»:

  • Sovepose (siden vi noen netter skal sove i små lavvoer med bare et reinsdyrskinn som skiller oss mellom den iskalde bakken tror jeg at jeg går får det varmeste slaget av soveposer som går ned til -40 grader og en innerpose).
  • Ett sett varme klær til å ha på camp (Stikkord er ull og dun)
  • Ett par varme sko til å bruke på camp (Og de skal være veldig komfortable å ha på beina så dunfotposer av noe slag er nok det jeg kommer til å gå for).

Baggen kan veie max 6kg (heldigvis fraktes denne for deg fra camp til camp), og kan kun inneholde det som står over. Alt dette pakker jeg i den letteste vanntette pakksekken på 90L som jeg kunne få tak i. Pakksekken fra Sea to summit veier ikke mer enn 126gr og da får jeg plass til klær som varmer mer og veier mer.

Ja, dette er da bare det som er obligatorisk å ha med, så må jeg finne ut hva jeg tror er nødvendig og hvor mye ekstra vekt jeg er villig til å bære med meg. Bytte undertøy? Har jeg virkelig lyst til å bære de ekstra grammene? Tannbørste? Et tannbørstehode fra en elektrisk tannbørste og en liten tannkremtube med tannkrem nok til 5 dager skal helt klart med. Varmepads som kan legges i skoene og vottene hvis det blir krise? Mulig jeg skal finne plass til et par sånne. Powerbank og kabel til å holde garmin klokka i live? Vil jeg risikere å ikke få logget denne turen? Hell no! GoPro? Nei. (Ble du overasket nå? GoPro tåler kulda dårlig og batteriet tappes utrolig raskt i minusgrader. Dessuten tar jeg aldri bilder og film under løp uansett). Staver? Tja, jeg må øve litt med truger før jeg bestemmer meg. Jeg har aldri klart å bli ordentlig venn med stavene mine, så det er ikke sikkert at de blir med meg på tur. Ekstra par sokker? Ja. Ekstra par votter? Ja. Øreplugger? 230km uten musikk? No way… Trenger jeg den stive platen i ryggen på sekken? Tar jeg den ut blir sekken mer enn 300gr lettere. Skal jeg ta ut den frysetørkede maten fra Expedition Food og ha maten over i mindre plastposer med zipp? hvis man sparer 30gr pr måltid så er det helt klart verdt det. Maten pakker jeg dessuten i dags rasjoner som er merket med dag, distanse som skal løpes og mengde kalorier sånn at jeg ikke behøver å tenke over hva jeg skal spise de forskjellige dagene og kan holde styr på at jeg får i meg riktig mengde kalorier hver dag.

Og flere slike spørsmål kommer jeg til å måtte ta stilling til de nærmeste dagene. For jeg har ikke lyst til å bære ett gram for mye, samtidig som jeg ikke vil risikere å stå uten klær eller utstyr som jeg vil trenge. Hvis du har noen gode forslag til hva jeg bør ta med meg, eller ikke ta med på tur; fyr løs! Jeg trenger alle de rådene jeg kan få nå som det er under 2 uker igjen til starten for Beyond the Ultimate Ice Ultra går.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Ukategorisert