Er du en sånn en som går under løp? Det er jeg også…


Når folk spør meg hvordan det er mulig å løpe lange løp på nesten 100 kilometer opp og ned fjell etter fjell svarer jeg at jeg løper jo ikke hele tiden. Jeg stopper opp på matstasjonene og fyller på med næring og vann, jeg løper i et behagelig tempo som jeg kan holde i mange kilometer og så går jeg opp bakkene. «Går du under løp? Jammen, da kan det vel ikke kalles løping?». Tja, hvis ikke du heter Kilian Jornet, Ryan Sandes eller noe i den duren så løper du ikke opp stupbratte bakker som føles uendelig lange. Da går folk flest. Forskjellen er bare hvor fort de går.

Etter å ha deltatt på litt forskjellige terrengløp har jeg oppdaget at styrken min ikke ligger i selve løpingen. Jeg er ikke spesielt rask i de løpene der man kan løpe hele strekningen. Tempoet mitt på flata er ikke så mye å skryte av. Derimot har jeg funnet ut at jeg er en særdeles god gåer. Altså, på løp hvor folk flest blir nødt til å gå en god del av tiden fordi det er så bratte bakker eller fordi terrenget ikke egner seg for løping der går jeg forbi folk og jeg kan bare huske å ha blitt forbigått i en oppoverbakke på et ultraløp 2 ganger. Jeg er kanskje litt rar akkurat der, men for meg spiller det ingen rolle om jeg blir forbiløpt på en rett strekning eller i en nedoverbakke. Da smiler jeg bare og sier bra jobba. Men løper noen forbi meg i en oppoverbakke våkner konkurranse instinktet mitt med en gang og jeg kan love deg at det gir meg fart på beina.

Men jeg har sett at det å bli løpt forbi, eller kanskje enda verre, gått forbi i oppoverbakker også påvirker andre løpere. Jeg har sett det i ansiktet til de jeg har passert når jeg har gått forbi dem med henda på ryggen som om jeg er ute på en rolig søndagstur. Jeg har sett hvordan det har tatt gnisten ifra løpere som strever seg oppover en lang bakke et godt stykke ut i løpet etter å ha brent seg ut på de første tøffe bakkene. Det at noen andre går forbi relativt ubesværet gjør kanskje at man kjenner ekstra godt på at man selv er veldig sliten. Bare så det skal være sagt; dette er ikke en teknikk jeg bruker med hensikt for å få konkurrenter til å føle seg slitne, men det er en observasjon jeg har gjort meg og som jeg har tenkt over. For i ultraløping har det mentale utrolig mye å si. Det å gå på en mental smell gir minst like stor fare for en DNF eller at man bruker mye lengre tid enn planlagt som en skade, magetrøbbel eller det at kroppen er fysisk utmattet.

I disse løpene der man skal opp den ene monsterbakken etter den andre er faren stor for at man møter en slik mental smell i en av disse bakkene. For det er tungt, det går tregt og det fortsetter i det som føles ut som en evighet. Den mentale strategien jeg bruker for å unngå disse mentale nedturene når jeg kommer til en oppoverbakke er å tenke at oppoverbakker er bra. For da kan jeg gå. Så selv om pulsen går opp får kroppen fri fra løpingen og muskelbruken endrer seg. Det blir en form for hvile og restitusjon selv om tempoet ikke går for mye ned.

Det er ikke bare i oppoverbakker jeg går. Det hender at kroppen streiker eller at det gjør så vondt at jeg ikke klarer å løpe en periode. Men gå, det kan jeg alltid, og selv om jeg begynner å gå raskt i stedet for å løpe går ikke kilometer tiden min noe nevneverdig ned. Jeg klarer å holde et raskt tempo når jeg går og har sett at jeg kan holde følge med slitne løpere som løper i et rolig tempo mens jeg går. Belastningen på kroppen blir mindre når jeg går og noen ganger er 10-15 minutter med gåing alt som skal til for at jeg skal klare å gjennomføre de siste 20 kilometerne av løpet. Jeg får hentet meg litt inn og som regel bruker jeg tiden mens jeg går til å få i meg mer energi i form av en brødskive, nøtter eller andre ting som krever litt mer tygging enn det som er lurt å spise mens man løper. Og jeg tar meg aldri tid til å bli stående lengre på matstasjonene enn at jeg har fått fylt opp flaskene også tar jeg med meg maten i hånden og går ut fra matstasjonene mens jeg spiser. På den måten får jeg pause, men beveger meg fremover og stivner ikke, også begynner jeg å løpe igjen når jeg har svelget unna maten.

Det er ganske morsomt å se i etterkant av løp hvor jevne kilometertidene mine kan være på sånne lange løp selv om det går mye opp og ned og jeg tror at det er med på å gjøre det lettere og at jeg blir mindre sliten. Både fysisk og mentalt. Og det at jeg ikke opplever det å måtte gå i perioder av løpet som noe negativt hjelper meg å holde motivasjonen oppe selv når det blir tungt. Jeg møter sjelden veggen når jeg er på sånne lange løp, for jeg vet at så lenge jeg beveger meg fremover så kommer jeg nærmere målstreken. Om det er gående eller løpende spiller ikke så stor rolle, så lenge jeg kommer meg over målstreken før eller senere. Men over målstreken løper jeg altså. Da er det ikke snakk om at jeg går… 

Så dagens tips er derfor: bli en god gåer. Tren på å kunne gå raskt, det kan man gjøre i hverdagen utenom løpeøktene. Gå raskt opp trappene, gå raskt til bussen, gå raskt når du er ute på handletur. Og om du er uheldig og har pådratt deg en løpeskade i kneet eller en beinhinnebetennelse eller noe annet kjedelig som gjør at du må ta en pause fra løpingen så bruk muligheten til å gå raske og lang turer i terrenget. Det er god ultratrening.

Siste utgave av Runner’s World

  • 15 detaljerte og kreative økter som du kan plukke fra – inkludert forslag til treningsprogram.
  • Fire dager med fem naturperler i Hardanger.
  • Test av høstens jakker og tights.
  • Motivasjon og innstilling: hvordan takle nok en sesong uten konkurranser, hvordan møte vinteren – og hvordan bli en livsstilsløper.
  • Ny spalte: Thomas Bedin om bærekraftig løping.
  • Bring the heat! Kan vi få samme effekt av varmetrening som av høydetrening?
  • Ny studie om karbohydratinntak for ultraløpere.
  • Skadefri løping – ikke alltid plankekjøring.
  • Recoveryshakes med karbs og proteiner.

Bli abonnent


Siste forberedelser før Ultra Birken


Skal du løpe Ultra Birken i år? Jeg har nettopp kommet hjem etter noen fine dager med løping i fjellene ved Sjusjøen. Hvis jeg har mulighet til det, løper jeg gjerne hele eller deler av traseen før et løp. Det å være kjent med løypa og terrenget gjør det lettere å velge riktig utstyr og det hjelper på de mentale forberedelsene før et løp. Man vet hva man kan vente seg, hvor man kan forvente at man blir sliten, men også hvor man kan vente seg en lett strekning. Jeg synes det for eksempel alltid er lettere å løpe opp en lang bakke som jeg kjenner, for da vet jeg når den slutter og hva som venter etterpå og på den måten tilpasser jeg intensiviteten etter det.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er ikke alltid man har mulighet til å løpe igjennom traseen før et løp. Spesielt ikke de lange ultra løpene som du kanskje er nødt til å reise et stykke for å komme til. Og da tyr jeg til å studere løypeprofil og til å lese andres opplevelser av tidligere løp og å prate med folk som har løpt det aktuelle løpet før. Siden jeg nå har de første 40 kilometerne av Ultra Birken traseen friskt i minne skal jeg skrive ned noen av tankene mine rundt de siste forberedelsene til løpet og kanskje jeg kan gi noen tips videre til dere som skal løpe Ultra Birken for første gang.

Ultra Birken starter klokka 07.30 på Sjusjøen. I sekken/vesten som du har på ryggen skal man ha følgende obligatorisk utstyr: mat, drikke, klær, refleksvest og mobiltelefon. Hvor mye du må ha med av mat og drikke eller hva slags klær du skal ha med står det ingen ting om, så her må man kjenne seg selv litt når det kommer til behov for næring og man bør absolutt ta en titt på værmeldingen for dagen. Er det meldt kraftig regn, vind og lav temperatur har man med seg mer og varmere klær enn om det meldes 20 grader og skyfri himmel. Slik som været ser ut til å bli nå (14 grader og overskyet, helt perfekt løpevær), kommer jeg bare til å ha en super lett Inov-8 windshell jakke og en buff (just in case) med i sekken. Så kan jeg ha en langermet trøye og et par tørre sokker i droppbaggen som jeg planlegger å sende til Pellestova. Jeg blir veldig varm når jeg løper og regner med å starte i shorts og t-skjorte. Og solkrem. Sola tar mye mer oppe på fjellet, og ja, det går an å bli solbrent når det er overskyet. Jeg klarte å få en hudfarge som matcher stjernetegnet mitt, (jeg er kreps om du skulle lure), i løpet av et par timer oppe på fjellet den første dagen.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Av mat og drikke kommer jeg til å starte med to flasker med 400-500ml med vann og sportsdrikk. Jeg kunne ha klart meg med en flaske, for det er tett mellom matstasjonene. 10 kilometer på det meste. Men jeg vil unngå å stoppe på hver matstasjon, dessuten liker jeg å veksle mellom sportsdrikk og vann. Maten som serveres på matstasjonene varierer, men jeg kommer langt på banan, lefse og en brødskive i ny og ne så jeg kommer ikke til å ta med meg de store mengdene mat i sekken. Et par gels er likevel kjekt å ha og noen energi gums med koffein. Da fyller jeg kravet om «mat» i sekken.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Så der har du sekken min. (Den nye Inov-8 Race Ultra Pro 5 om du skulle lure). Slik som det ser ut nå vil den veie mindre enn 1,5kg. Det er en herlig lett sekk å starte med på et ultraløp.

Så over til løypa:

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Jeg kommer til å løpe alt for hardt ut fra start. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når starten går og alle løper av sted og du på grunn av et eller annet tullete instinkt har lyst til å holde følge med de aller raskeste løperne. Dessuten gjør det faktumet at det er lettløpt grus/jord/asfalt vei det første stykket at det er lett å løpe fort. Hvis du, som meg, ikke har planer om å varme opp før du setter av sted på dette 60km lange løpet anbefaler jeg at du ikke legger ut i 3.30min/km fart den første kilometeren av Ultra Birken. Det er kjedelig å starte første oppoverbakke med sure bein. Just saying.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

De første 40 kilometerne av Ultrabirken er en blanding av brede fjellstier, smale stier (singel tracks) og korte perioder med grus og asfalt. Det er ingen ordentlig bratte og lange bakker, stigningene opp til hver fjelltopp er løpbare og det er ikke nødvendig å ta med klatreutstyr. Det betyr ikke at du MÅ løpe alle bakkene. Er du ny i ultraløper gamet så kan du skrive deg dette bak øret først som sist: det er lov å gå. Jeg har aldri gjennomført et ultraløp uten perioder med gåing. Og jeg kommer nok til å gå i noen partier av bakkene på Ultrabirken også.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Stiene på Ultra Birken er generelt lettløpte og jeg går for en hybrid sko, Inov-8 Parkclaw275, den samme som jeg brukte på Ecotrail i år. For selv om de første 40 kilometerne går mest på sti er det få steder jeg savnet å ha en rendyrket terrengsko. Så her går jeg for en sko som gir maks komfort både på sti og vei og som samtidig gir meg beskyttelse og bra grep.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er et og annet vått parti på Ultra Birken. Litt gjørme må man regne med og sannsynligvis også våte sokker. Og det er jo noe av moroa med terrengløping.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Arrangøren lover super merking av traseen, så jeg tviler på at det skal gå an å løp seg vill der på løpsdagen, men man må holde litt fokus i stiskiller og huske på at man i perioder løper samme trase som maraton løperne. Altså, ikke følg blindt personen som løper foran deg.

Jeg kommer til å ha musikk på det ene øret de første 47 kilometerne. Etter det har man ikke lov til å ha musikk på øret lenger. For meg gir musikken en god rytme på løpingen. Den hjelper meg å holde en jevn fart og til å ha noe annet å fokusere på når ting blir tungt under et løp. Men jeg har som regel bare musikk på det ene øret, for jeg trenger å kunne høre om det kommer noen bak meg eller om det skjer noe spesielt rundt meg.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Sekken som skal vente på meg i mål skal inneholde et varmt klesskift. Jeg har lett for å fryse etter løp. Kroppen er sliten og har ikke overskudd til å opprettholde kroppstemperaturen så godt som til vanlig. Og det er fint å kunne henge i målområdet etter sånne løp, nyte følelsen av at man har kommet i mål og heie de som enda er ute å løper inn til mål. Der, på målstreken på ultraløp, har jeg blitt kjent med mange fine folk, så nyt tiden i målområdet og vær litt sosial så får du garantert noen nye løpevenner med på kjøpet.

Nå gjennstår bare den vanskeligste delen før slike ultraløp, nemlig å hvile. Kroppen skal få slappe av og samle krefter til den store dagen. Det kommer til å bli et par korte økter bare for å riste litt løs på beina, men bortsett fra de skal jeg ta det med ro og drikke rødbetjuice. Det funker for meg.

Så til alle dere som skal løpe et av Birken løpene neste helg, lykke til! Og kanskje vi sees på startstreken, i løypa eller i mål. Jeg gleder meg, for dette kommer til å bli utrolig bra!

 

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På jakt etter høydemetre og eventyr i Zillertal


Sponset innlegg i sammarbeid med www.zillertal.at

Etter turen min rundt Lysefjorden skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok påfyll av fjell for en liten stund, men for meg var turen rundt Lysefjorden bare en påminnelse om hvor moro det er å løpe i fjellet og lengselen etter å komme meg opp i høyden igjen ga seg til kjenne allerede på togturen hjem til Oslo. Det å løpe oppover lange bakker, klatre litt her og der for så å kunne hive etter pusten på toppen av et fjell mens man tar innover seg den fantastiske utsikten tar løpetreningen til noen helt andre nivåer. Sånn helt bokstavelig talt. Men hva gjør man når man bor i Oslo og vil løpe i fjell? Oslo har faktisk noen fjell, men jeg kan ikke si at det å løpe opp og ned bakkene på Tryvann gir meg den helt store gleden. Derfor pakket jeg baggen og satte kurs mot Østerrike, nærmere bestemt Zillertal, en dal som ligger en times kjøretur fra Innsbruck.

Om vinteren er Zillertal stappfull av skientusiaster som leker seg ned de utallige mange skibakkene som omringer Zillertal. På sommeren forvandles dalen til et paradis for folk som vil ut å gå, eller i mitt tilfelle, løpe i fjellet.

Jeg dro ned i midten av mai, før sommersesongen hadde startet skikkelig og møtte et herlig stille Zillertal hvor jeg hadde stiene nesten helt for meg selv. Normalt er temperaturen perfekt for løping på denne tiden av året, litt som en mild norsk sommer, men i år hadde værgudene bestemt seg for å slippe en halvmeter med snø uken før jeg dro. Så nå var det full vinter alle steder på over 1400m høyde. Men været får man ikke gjort noe med, og selv om nysnøen satte en stoppe for planene mine om å komme ordentlig opp i høyden så hadde jeg mer en nok stier å leke meg rundt på under snøgrensen.

Jeg hadde fått rom på Hotel Edenlehen i Mayrhofen. Mayrhofen er den største kommunen og mest kjente turiststedet i Zillertal. Det bor sånn omtrent 4000 innbyggere der fast, så stedet er ikke overbefolket. I tilegg til turistnæringen (som helt klart er størst på dette stedet) finner man små gårder med dyr som løper rundt i store inngjerdinger. På sommeren, normal allerede tidlig i mai, flyttes dyrene opp i fjellet hvor de går rundt og beiter friskt fjellgress. Dalen er selvforsynt med meieriprodukter, egg og kjøtt. Så her får du skikkelig kortreist mat.

Jeg merket fort at Zillertalerne var et vennlig folkeslag og veldig på tilbudsiden. Da jeg ankom hotellet og spurte om tips til hvor jeg kunne løpe meg en tur var de raske med å finne frem et kart med mange fine turmuligheter rundt dalen. «Hvis du skal løpe er det best å løpe her langs elva», sa resepsjonisten mens hun pekte på kartet, «veldig fint for løping, for det er nesten helt flatt og veldig fin grusvei». Annsiktsuttrykket hun satte opp da jeg spurte om hvilke stier hun kunne anbefale en som ville løpe så mye som mulig i oppoverbakke var ganske festlig og jeg forklarte henne med et smil at jeg hadde kommet til Zillertal for å løpe opp og ned så mange fjell som mulig. Denne gangen kom hun med noen turforslag som passet bedre for meg og jeg la av sted med kartet i sekken på tur opp mot en turisthytte som ruget høyt over Mayrhofen.

3,5 km med oppoverbakke og 640 høydemetre senere stod jeg og skuet ut over Zillertal. Jeg gledet meg vilt til 5 dager i dette fjellparadiset, for herifra så dalen bare enda mer spennende ut.

Jeg hadde en avtale om å løpe en tur med Markus Kröll på ettermiddagen. Han skulle gi meg noen flere tips om hvor jeg kunne løpe i løpet av oppholdet mitt i Zillertal. Ikke hørt om Markus Kröll? Her har du en kort intro til hvem denne mannen er:

Redbull og Salomon atlet som har konkurrert i fjelløp i over 25 år og innehar blant annet en junior verdensmester tittel, hele 32 seire i det Tyrolske mesterskapet og syv seiere i det legendariske Dolomite Man løpet (et løp hvor man deltar i lag på 4 personer i fjelløp, paragliding, terrengsykling og kajakk padling i heftige elvestryk. Hands up hvis du fikk lyst til å melde deg på dette løpet til neste år). Han har en form for heltestatus i det Østeriske terrengløpermiljøet og er ambassadør for en hel haug med store løp. Men i år er hovedfokuset hans Mayrhofen Ultraks, et løp som arrangeres for første gang i år og som han selv er med å arrangere. Så Markus tok meg med på tur igjennom mesteparten av den korteste varianten av løpet (14km og 990 høydemeter). Bratt opp, flatt på toppen, herlig morsom nedoverbakke og selvfølgelig mange fine utsiktspunkter. Markus hadde ikke vanskelig for å overtale meg til å sette dette løpet opp på «must run» listen min. Men da helst en av de lengre distansene på 30km eller 54km og 3830 høydemetre.

Markus ga meg noen tips om hvor jeg kunne løpe, (og hvor jeg absolutt ikke burde løpe nå), også avtalte vi en lengre tur noen dager senere med flere glimt fra Mayrhofen Ultraks løypa. Så, altså, over til de stedene jeg IKKE kunne løpe;

– Isbreene (nysnøen som hadde kommet de siste dagene kunne ha dekket til eventuelle sprekker pluss at det var iskaldt der oppe for tiden), synd, for normalt på denne tiden av året vil man kunne løpe rundt på breen i shorts og t-skjorte fortalte Markus.

og

– Toppene over 1400m høyde, (for mye snø og fare for skred på de bratteste partiene), igjen, veldig synd, for jeg hadde jo håpet på å komme skikkelig opp i høyden.

Derimot hadde han mange gode tips til stier og steder å utforske under snøgrensen. Små landsbyer, fine utsiktspunkt, spektakulære fosser og «Klattersteig» eller Via Ferrata som mange kjenner det som. Jeg skulle i hvert fall ikke mangle ting å gjøre de neste dagene.

Neste dag la jeg av sted med kart, eventyrlyst og matpakke i sekken. Selv om det gjerne ikke er mer enn 5 kilometer mellom hver hytte med mulighet for servering var de aller fleste hyttene stengt på denne tiden av året. Jeg hadde studert kartet og plukket meg ut noen topper jeg hadde lyst til å besøke. De var litt over 1400m (+/- 200m, spiller det så stor rolle?), men jeg tenkte at denne jenta har vært ute en vinternatt før, (har du ikke lest om Ice Ultra eventyret mitt så kan du gjøre det her), dessuten hadde jeg med brodder og ekstra varme klær i sekken. Det at jeg løp rett inn i en snøstorm allerede på 800m høyde lovet kanskje ikke så alt for godt, men jeg fortsatte oppover. Men så, etter å ha trasket i snø en god stund i brattere og brattere bakker hvor jeg etter hvert ikke var helt sikker på at det egentlig gikk noen sti slo fornuften inn, jeg løp/skled ned til under snøgrensen og holdt meg der resten av dagen.

Dag tre jaktet jeg på fosser på formiddagen og klatret i Klattersteig på ettermiddagen. Dette ble en form for restitusjonsdag. Etter nærmere 4000 høydemeter og bra med kilometere de siste to dagene gjorde det godt med en roligere dag.


Dag fire var viet til en morsom langtur med Marks Kröll igjen. Han viste meg mer av Mayrhofen Ultraks. Været var perfekt og nå fikk jeg se Zillertal i solskinn med skyfri himmel. Og for en utsikt jeg fikk! Det gjør noe med deg å være omringet av slike massive fjell og jeg opplevde flere ganger at jeg bare ble stående å glane utover det fantastiske landskapet. Vi forsøkte å komme litt mer opp i høyden, men ble som jeg hadde blitt et par dager før, lei av å traske i snø opp til leggene. Men vi fikk oss til gjengjeld en herlig morsom nedoverbakke økt i snø etterpå!


På dag fem tok jeg meg en liten morgentur før frokost før jeg pakket sakene mine og dro av sted mot Innsbruck og en løpetur i fjellene der sammen med Michael Geisler som jeg møtte på Sardinia i fjor da vi løp UTSS. Den turen var helt vill, og får ikke plass her på dette blogginnlegget, (men hvis du har lyst til å få noen glimt av den turen kan du ta en titt på Instagram profilen min @abelonely og se storyen jeg laget i Innsbruck).

Kort oppsummert ble det over 100km og ca 6000 høydemeter på de 5 dagene jeg lekte meg rundt i Zillertal (og Innsbruck). Frister det å dra tilbake? Helt klart! Men neste gang satser jeg på å reise ned når sommeren har slått til for fullt, for da vil jeg oppleve til høye fjelltoppene Zillertal har å by på.

Ukategorisert

Rundt Lysefjorden med løpesko på beina


Med noen dager sammenhengende fri i månedsskiftet april-mail og et helt fantastisk fint vær i store deler av landet var lysten til å dra på eventyr stor. Det er mange steder i Norge som står på bucket listen min, og et av stedene jeg har hatt lyst til å oppleve lenge var Lysefjorden. Den naturskjønne og fargerike fjorden har flere verdenskjente attraksjoner som Flørlitrappene, Kjerag og Preikestolen. Hit kommer turister fra både fjernt og nært og turistsesongen begynner i slutten av mai og slutter i september. Jeg forhørte meg litt om føret i området og fikk bekreftet at det for det meste var bra føre og lite snø igjen i området, hvordan de høyeste partiene rundt Kjerag som ruver 1132 meter over havet var litt mer usikkert. Der var det ingen som hadde vært på en stund, men med en lengre periode med varmt vært mente flere at det burde være mulig å løpe der allerede nå.
Så jeg så på kartet og la opp en modifisert variant av DNT’s SignaTUR Lysefjorden rundt på 116km som normalt går over 6 dager. Selv hadde jeg tenkt meg å gjennomføre turen på 3-4 dager og om mulig unngå strekningene med asfalt.

Planen var å starte mandag ettermiddag med en kort tur på 3,5km opp til den nye DNT hytta Skåpet som er en hytte litt utenom det vanlige og så starte den ordentlige turen tidlig tirsdag morgen. En venninne av meg ville være med på første etappe av turen sånn at hun kunne gå Flørlitrappene og så løpe ned til fjorden og ta fergen hjem.

Det krever litt organisering å komme seg til Vinddalen som DNT anbefaler som utgangspunkt, men et alternativ er å ta ferge fra Stavanger til Forsand og derifra ta taxi eller haike videre til Vinddalen. Da vi kom til Forsand spurte jeg en bussjåfør om hvordan jeg kunne komme meg videre til Vinddalen og det viste seg at han skulle kjøre i den retningen om kort tid og at han hadde litt ekstra tid slik at han kunne kjøre oss helt frem til Vinddalen selv om bussen egentlig ikke stopper der. Så tusen takk den til den snille bussjåføren i Forsand.

Turen opp til Skåpet var unnagjort på kort tid og kvelden ble brukt til å nyte en middag med utsikt over et vakkert fjellandskap før vi gjorde klar sekken for morgendagens lange tur. Og så sovnet vi til lyden av ingenting mens vi kunne nyte det vakre landskapet gjennom vinduet som dekker hele den ene veggen av hytta.

Tirsdag skulle turen gå på merket sti over fjellet til Flørli nede ved Lysefjorden, spise lunsj der og så gå de 4444 trappetrinnene i Flørlitrappene før jeg skulle fortsette over til DNT hytta Langavatn, eventuelt ta turen rett over til Kjerag og ned til Lyebotn, det ville ikke bli en mye lengre tur så jeg på kartet.

 Turen over til Flørli var på omtrent 10km, men en del partier var dekket med snø og der hadde vi vanskelig for å finne merking videre og det ble en del vimsing hit og dit for å finne ut av hvor stien gikk. Dessuten var det en og annen steinur som måtte passeres og det siste stykket ned mot Flørli var så bratt at forsiden av lårene mine føltes mørbanket ut da jeg endelig var nede ved fjorden.

Det ble en liten pause med påfyll av energi, en liten prat med Flørli mannen etterfulgt av en kort telefonsamtale med Turistforeningen i Stavanger, før vi begynte turen opp de 4444 trappetrinnene til Troppekosnuten i det som regnes som verdens lengste tretrapp. Om du trenger noe å sammenligne med så har Empire state building 1576 trappetrinn. Get the picture?

Trappa er smal og i noen partier er den skikkelig bratt. Det ser rett og slett ut som om den går loddrett opp noen ganger, men utsikten du får hvis du tør å se deg tilbake, er helt fantastisk. Aldri før har jeg syntes at det å gå opp trapper har vært morsommere en denne dagen! (Kall meg gjerne rar, men jeg liker faktisk å gå opp trapper).

Her og der var det avsatser hvor man kunne trekke pusten og nyte utsikten uten at det ble for nervepirrende. På turen opp trappene fikk jeg tid til å tenke igjennom telefonsamtalen jeg hadde hatt med Turistforeningen i Stavanger mens jeg spiste lunsj nede ved vannet. Da jeg løp over fra Skåpet til Flørli hadde jeg nemlig begynt å tenke på noe som kunne bli et problem, nemlig det at snøen dekket til de røde T’ene. Og når det fremdeles lå en del snø på 600 meters høyde, hvordan ville det da være på 1000 meters høyde?

Turistforeningen i Stavanger hadde gitt klart svar; har du ikke ski på beina så er det ikke noen god ide å ta turen over til Langavatn og Kjerag før uti juni. Og nei, det var ikke kvistet, så å finne veien over fjellet måtte gjøres uten hjelp fra turistforeningens merking.
Derfor bestemte jeg meg for å endre på planen min og heller ta turen tilbake til Flørli, (jepp, samme bratte nedoverbakke som jeg hadde pinet meg ned tidligere på dagen), og hoppe på fergen inn til Lysebotn og se om det var mulig å komme seg opp til Kjerag fra den siden av fjellet i stedet.

Stien ned fra Troppekosnuten bød på mye moro; nedoverbakkeløping i steinrøys, kryssing av elver, skog og igjen, den veldig bratte nedoverbakken som sørget for at jeg hadde lår som kjentes ut som gele da jeg nådde fergekaia akkurat i tide til å rekke dagens siste ferge inn til Lysebotn.

På fergen hev jeg innpå med nøtteblanding og mørk sjokolade, (det koster nemlig noen kalorier å gå 4444 trappetrinn), mens jeg nøt synet av Lysefjorden, et fossefall og noen seler som lekte seg i fjorden. Så gjorde fergepersonalet meg oppmerksom på noe som jeg ikke hadde tenkt på; alt av overnatting var stengt i Lysebotn for sesongen startet ikke før 20 mai. Ups…

Men fergemannskapet ba meg ta en prat med Postmann Kjell som skulle hente posten fra ferja, for postmann Kjell driver Hauane bed and breakfast, det var riktig nok også stengt for sesongen, men det gikk jo an å høre.

Så da spurte jeg postmann Kjell, og etter litt nøling ringte han kona og ba henne gjøre klart et rom til en halvsprø løpedame som løp rundt Lysefjorden, før han kjørte meg opp de 27 hårnålsvingene til Øygårdstøl sånn at jeg kunne løpe over Kjerag. Ting ordner seg som regel…

Fra Øygårdstøl klatret jeg opp de tre toppene opp til Kjerag platået. Her var det glatte og bratte svaberg hvor det heldigvis lå kjetting, for her hadde jeg ikke lyst til å skli utfor. Jeg liker å klatre oppover, men denne gangen klarte jeg ikke helt å nyte klatringen, for jeg hadde hele tiden i tankene at jeg skulle ned samme vei.

Men utsikten fra Kjerag platået var verdt både oppover og nedover turen, dessverre var det for mye snø det siste stykket til Kjerag bolten til at jeg kom meg helt frem, noen juv og partier der man tråkket langt igjennom gjorde at det ikke føltes helt trygt, så den opplevelsen har jeg til gode til neste tur rundt Lysefjorden

Jeg kom meg ned til Øygårdstøl uten for mange skrammer og derifra løp jeg ned den 7km lange nedoverbakken med 27 hårnålsvinger og gjennom den 1,1km lange tunellen til Lysebotn og videre til Hauane bed and breakfast hvor postmann Kjell og kona hadde gjort i stand et helt nydelig rom, varmet opp badstuen og satt frem hjemmelagde havrekjeks og varmt å drikke.

Neste morgen ble jeg servert det som ble kalt «en enkel frokost» siden de egentlig ikke hadde åpnet for sesongen. Jeg lurer på hva en «vanlig frokost» er for noe, for dette var en hotellfrokost verdig i mine øyne.

Deretter ble jeg kjørt til starten av stien ved Fyljesdalen. På veien dit var det så tett tåke at det ikke var annet enn hvitt å se rundt oss. Synd, for denne veistrekningen byr på helt fantastisk utsikt på klarværsdager ble jeg fortalt. Jeg ble nå litt engstelig for at det ville være for dårlig sikt til å ta seg over fjellet, men det første partiet var uansett igjennom lavlandet og langs fjorden, så fikk jeg heller se om tåka lettet utover dagen.

Kjell stoppet bilen der stien startet og så fikk jeg et hjertelig farvel før turen bar videre på stien gjennom Fyljesdalen. Jeg møtte ikke på noen andre mennesker og skyene som hang nesten helt nede på bakken ga dalen et trolsk preg. Her og der måtte jeg krysse små bekker og elver og det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt på beina. Denne strekningen var en fin blanding av sti og kjerrevei; noen steder veldig lettløpt, andre steder var det fult av røtter å snuble i eller partier der man var nødt til å hoppe fra stein til stein over større elvepartier. Jeg stoppet et øyeblikk og spiste noen nøtter og en sjokolade da jeg kom til en gammel seter hvor det tydeligvis går beitedyr på sommeren, nå var det ingen dyr å se, det var nok for tidlig på året enda.

Videre gikk turen opp og ned igjennom skog før jeg plutselig befant meg på en bilvei. Her løp jeg litt frem og tilbake og rundt i ring, for jeg forstod ikke hvor stien gikk videre. Jeg dro opp kartet mitt og så at jeg nå var kommet til den siste strekningen ned mot Sognesand og at det ventet meg omtrent 5 kilometer på asfalt før jeg kom inn på sti igjen. Og akkurat da jeg pakket kartet ned i sekken kom det en bobil kjørende i riktig retning. Jeg rakte ut hånden og det unge Sveitsiske paret som var på en måneds Norgesferie stanset bilen og lot meg sitte på ned til Sognesand.

Fra Sognesand gikk turen videre langs fjorden. Her var det kronglete med mange steinurer, klyving rundt store steiner og noen steder var det vanskelig å se hvor stien gikk. På et av disse stedene hvor jeg stod og funderte på hvor neste røde T-merke hadde tatt veien hørte jeg plutselig noen plask fra vannet og da jeg snudde meg så jeg en sel som svømte forbi bare et par meter fra der jeg stod. Magisk!

Jeg fant neste merke og så at stien nå begynte å gå bratt oppover fjellsiden. Her og der var det kjetting og jeg husker at jeg tenkte på hvor glad jeg var for at jeg skulle opp disse bakkene og ikke ned. Og forresten, er du en av dem som planlegger å løpe Lysefjorden inn? Spoiler alert: du har mange artige nedoverbakker i vente….

Videre opp og opp, en liten matpause et sted der det var ekstra fint og så inn på Bakken gård. Bakken gård er under renovering denne sommeren, så her så det ut som en skikkelig byggeplass og jeg løp bare rett forbi.


Videre gjennom skog, her og der åpne partier med utsikt, litt opp, litt ned og så veldig mye opp igjen. Det er ikke for ingenting at det heter Bratteli.
Jeg kom til partiet som kalles «Wall of death», hvor man klatrer rundt et svært bratt og smalt parti av fjellveggen Her var jeg veldig glad for at jeg hadde kjetting å holde meg i, men partiet var likevel ikke så skummelt som jeg hadde fryktet ut ifra beskrivelsene jeg hadde lest.

(Beklager få bilder fra denne strekningen, det var 1: for bratt til at jeg hadde lyst til å miste mobiltelefonen, eller meg selv, ned skråningen og 2: batteriet på telefonen min var nå så lavt at jeg valgte å spare det i tilfelle en nødsituasjon)

Jeg kom opp på fjellet, sikten var dårligere her oppe og jeg så bare deler av fjorden, men oppdaget nå at jeg hadde vann både på venstre og høyre side. Her oppe må det være fantastisk på en solskinnsdag med god sikt! Men selv om det ikke var kjempe god sikt i dag så jeg det jeg forstod måtte være Hengjanenibbå, den litt mindre varianten av Preikestolen.

Etter hvert kom jeg ned mot et lite fjellvann, stien tok nå en annen retning enn det jeg trodde var retningen Preikestolen var i. Jeg begynte å stusse og da jeg møtte på to glade løpere som kom i motsatt retning av meg spurte jeg om jeg var på riktig sti for å komme meg til Preikestolen. «Ja, jo, Preikestolen… Preikestolen? Nei, da løper du feil vei». Hæ? Hvor er jeg på vei nå da?! «Sognesand…» sa mannen, før han brast ut i latter av ansiktsuttrykket jeg satte opp. «Beklager, jeg kunne ikke dy meg, joda, du er på riktig sti og du løper i riktig retning». Dagens dårligste spøk der altså. Jeg slo av en kort prat med gutta som var ute og trente til Lysefjorden inn. De mente jeg hadde omtrent en time igjen før jeg var fremme.

Jeg nærmet meg Preikestolen og håpet på at sikten skulle bli bedre før jeg nådde det som skulle bli turens store finale. Men det at jeg klarte å løpe meg bort på vei opp på den veldig godt merkede stien til Preikestolen sier vel litt om utsikten jeg fikk da jeg endelig stod på kanten og tittet ned. Ikke akkurat den beste dagen å besøke Preikestolen, men uansett, #beentheredonethat

Så gjenstod bare 3 raske kilometer ned til Preikestolen turisthytte der jeg hoppet på en buss til Tau hvor fergen tok meg videre tilbake til Stavanger.

Ukategorisert

Kunsten å DNF


Har du kjent på følelsen av å reise fra et løp du har gledet deg til uten å ha krysset målstreken, uten å få en medalje rundt halsen og uten å kjenne på den fantastiske lykkefølelsen som kommer når du forstår at du faktisk har klart det? Det er ikke akkurat den beste følelsen man sitter igjen med etter å ha DNF, for man har jo startet løpet med et mål om å komme seg igjennom og gjerne også på en så rask tid som mulig. Men ting går ikke alltid på skinner og det er kanskje bra, for om det alltid gikk lekende lett og man aldri møtte skikkelig motgang, ville det da fortsette å være gøy?

Ice Ultra-eventyret mitt langt oppe i Nord-Sverige i februar tok hardere på meg enn jeg hadde forventet. Jeg hadde gnagsår som kunne få selv den mest hardbarka kirurgen til å rynke på nesa og anklene mine var så hovne og ustabile at selv den minste lille stein på asfalten kunne være nok til et overtråkk. Hofteleddsbøyerene mine var så slitne at det å gå opp en vanlig trapp virket ubeskrivelig tungt og generelt sett var kroppen min utslitt. Alt gikk tungt og trått og det føltes som om kroppen var i en nedbrytningsprosess.

(Foto: Eivind Bye)

Kroppen skrek etter hvile, men jeg ga den i stedet en halvmaraton på is, for når verdens første VM i isløping, Frozen Lake Marathon på Tisleiefjorden skulle arrangeres, klarte jeg ikke å si nei. Det er jo ikke hver dag du får mulighet til å delta på noe sånt! Og jeg gjennomførte, med en kropp som egentlig ikke hadde lyst, men et hode som hadde bestemt seg for å gjennomføre.

(Foto: Eivind Bye)

Betalingen ble et par uker med enda stivere og vondere ankler og verst av alt; jeg merket at lysten til å løpe ble borte.

Jeg begynte å stresse, for jeg hadde et nytt løp på agendaen litt under en måned frem i tid. Österlen Spring Trail 60 km var et løp jeg hadde gledet meg til et helt år, minnene fra fjorårets løp og følelsen jeg hadde da jeg krysset målstreken ved Christinehofs slott etter å ha løpt mitt aller første ulraløp i fantastiske naturomgivelser var noe jeg ville gjenta. Men jeg senket forventningene mine, for såpass forstod jeg, at det å løpe like raskt som året før var urealistisk.

Jeg begynte å trene meg opp igjen, korte turer og bare på asfalt. Anklene ble sterkere og kroppen begynte å føles som normal igjen. Litt vondter her og der, en legg som kranglet litt innimellom og en ankel som hovnet opp selv etter lette gåturer, men ellers gikk ting fremover. Og lysten til å løpe langt ute i naturen kom tilbake litt etter litt. Så da det nærmet seg løpsdagen kjente jeg på den gode følelsen av å virkelig glede seg til å løpe igjen. Jeg gledet meg til en lang tur i fint terreng. Terrenget var ikke så skummelt. Sånn bortsett fra at de første 20 kilometerne for det meste går på sandstrand og rullesteinstrand. Det korte partiet med rullesteinstrand var det partiet jeg var mest engstelig for og som jeg viste at jeg måtte ta det rolig forbi. Men bortsett fra det ville ikke terrenget by på de største utfordringene, tenkte jeg.

(Foto: Snikkelbecker)

Løpet startet bra. Så bra at jeg klarte å holde en mye bedre fart enn jeg hadde trodd jeg skulle klare, men allerede etter 8 kilometer begynte jeg å merke en irriterende smerte i venstre legg. Jeg nøt de fantastiske omgivelsene, men merket samtidig at jeg måtte konsentrere meg mer og mer om hvor jeg plasserte beina mine, for sanden var mer krevende å løpe i enn jeg hadde forestilt meg. Og da jeg kom til rullesteinstranden gikk det uendelig langsomt og jeg tråkket feil om og om igjen. Flashbacks fra 4. etappe på Ice Ultra. Men jeg kom meg, om en ikke så veldig elegant, gjennom på et vis og da stranden tok slutt ble jeg for første gang jeg kan huske glad for å komme inn på en strekning med asfalt.

Her gikk det lettere igjen. Jeg trengte ikke å fokusere på hvor jeg satte beina og anklene gjorde mindre vondt nå som de kunne bevege seg på flatt underlag.

Men den venstre leggen ble vondere og vondere og jeg begynte å forstå at det kanskje ble en DNF denne gangen. Men jeg kunne jo like gjerne få en fin tur ut av det, også fikk jeg se hvor langt jeg kom.

Etter et stykke med asfalt var det tilbake på sti og sand og nå merket jeg at anklene mine var lei. Det krevde mye konsentrasjon å komme seg gjennom noen partier og jeg merket at jeg fikk mindre og mindre glede av den fine naturen jeg løp igjennom. Jeg nærmet meg Bengtemölla, matstasjonen midt i løpet. Kanskje jeg like gjerne skulle gi meg der? Der var det jo greit med sitteplasser og muligheter til å kunne vente innendørs på transport til målstreken. Ja, det var en god ide. La oss gjøre det…

Inn på check-punktet, finne dropbag, bytte drikkevest, og ut igjen. Hva skjedde med den gode ideen om å hoppe av på Bengtemölla egentlig?

Det hele gikk ganske så automatisk og jeg tror ikke det gikk helt opp for meg hva jeg drev med før jeg var kommet et lite stykke videre. Hvorfor stoppet jeg ikke? Nå hadde jeg jo bare vondt. Vondt i leggen, vondt i anklene, vondt i hofta, vondt i ryggen. Skulle jeg snu og gå tilbake? Nei, den funksjonen finnes ikke hos meg tydeligvis. Så jeg fortsatte å løpe, men jeg kom ikke mer en 2 kilometer før det venstre beinet sa helt stopp. Det ville bare ikke løpe mer. Akkurat det samme skjedde på Ice Ultra dag 4, så følelsen var ikke helt ny for meg. Jeg bestemte meg for å gi beina en sjanse, gå et stykke og se om de fant ut av hvordan man løp etter hvert. Jeg gikk i omtrent 7 kilometer, da hadde jeg en maraton distanse (nesten) på klokka, og det betydde at jeg hadde nesten 20 kilometer igjen til mål. Det var ikke verdt å skulle fortsette å gå i 20 kilometer nå bare for å øke faren for flere skader og forlenge behovet for restitusjon.

Jeg ble plukket opp av en bil fylt opp med andre «Did Not Finishere». Jeg skal ikke si at det var den mest lystige stemningen der i bilen, men likevel var fokuset mer rettet mot hva som skulle løpes neste gang og hvilke andre mål som skulle nås. Og jeg kjente at det ikke gjorde så mye at jeg nå satt i en bil og ble kjørt det siste stykket til mål. Jeg hadde jo gjort en skikkelig innsats, jeg hadde fått en fin tur og jeg hadde klart å stoppe før jeg ødela for mye. Nå så jeg frem til et par måneder med bare rolige turer i skog og mark og ikke noe jag mot et nytt løp.

Epilog:

Jeg stoppet i tide. DU skulle kanskje tro at jeg hadde pådratt meg nye skader, men utrolig nok fikk jeg allerede noen få dager senere merke at kroppen hadde hentet seg inn igjen nok til å nyte en lengre tur i skogen. Og i løpet av påsken fikk jeg mange fine turer i Østmarka, veldig rolig, mange pauser og mye kos, men det viktigste var at jeg hadde det gøy hele veien og at kroppen kjentes bra.

Nå er jeg tilbake der at jeg bare gleder meg til å kunne komme ut på tur igjen og jeg har allerede lagt mange spennende planer for turer denne våren.

Etappe 5 (15km): «Sprinten»


«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 løperne som lå tett i tett på hemsen til å le. Luktet det virkelig så ille her? Når du har samlet 40 løpere som har løpt tilsammen over 200 kilometer i løpet av de siste 4 dagene uten å dusje og uten å skifte klær bortsett fra mellom løpeklær og camp klær kan du ikke forvente at det lukter blomster. Men vi som lå der oppe, vi var ikke plaget av lukten. Det er rart med det, hvordan vi venner oss til det primitive livet hvis vi utsettes for det. Men jeg kan love deg at hver eneste en oppe på det loftet gledet seg til å ta en lang og varm dusj etter målgang i Jokkmokk.

For første gang denne uken hadde vi bra med tid til å kle på oss, spise, drikke og gjøre oss klare til å løpe. Den siste etappen var å regne som barnemat i forhold til de etappene vi hadde lagt bak oss. Bare 15 kilometer, rene sprinten. Yeah right. Etter over 200 kilometer på snø og is, over fjell, med og uten truger de siste 4 dagene hørtes ikke 15 kilometer ut som barnemat. De fleste av løperne hadde gnagsår og vondt både her og der og det var nok et artig syn å se oss kravle ned fra hemsen den morgenen.

Jeg var en av dem som brukte lengst tid på å komme meg ned fra hemsen. Jeg brukte lang tid på å overtale meg selv om at det var mulig å komme seg ned fra hemsen, for ikke å snakke om å gjennomføre de siste 15 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk.

Da jeg endelig hadde klart å krabbe ned fra hemsen var neste prosjekt å få i seg frokost. Den søte havregrøten som jeg hadde elsket de første 3 dagene vokste nå i munnen min og fikk meg til å brekke meg. Søtt var det siste jeg hadde lyst på nå. «Do anyone want Chicken Tikka?»  En av de belgiske guttene jobbet hardt med å få tømt sekken for så mye som mulig og delte ut overskuddsmat. «Yes please!», en salt og litt sterk Tikka fra Expedition food fristet tusen ganger mer enn den søte grøten jeg prøvde å få i meg. Rundt bordet var løperne i full gang med å dele broderlig restene av snacks, mat og pulver til varm drikke. Ingen ønsket å bære med seg mer enn nødvendig det siste stykket inn til mål. Noen som har lyst til å bli kvitt litt Paracet og gjerne Ibux også? Nå var beina mine så vonde at jeg ikke brydde meg en døyt om regelen jeg har om å aldri bruke Ibux under løp (google Ibux og Rabdomyolyse hvis du lurer på hvorfor). Det var helt uaktuelt å bryte løpet nå. Jeg skulle i mål om jeg så måtte krabbe de siste 15 kilometerne. Jeg fikk i meg et gram Paracet og 400mg Ibux og så begynte jeg sakte å bevege meg ned mot startstreken. De andre hadde samlet seg foran skiltet hvor det stod at vi var på polarsirkelen for å ta et gruppebilde. Jeg kom ikke frem i tide, så jeg fikk ikke vært med på bildet. Det sier kanskje litt om hvilken fart jeg beveget meg i på dette tidspunktet.

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen var litt spesiell, for nå var det åpent for at også lokale løpere kunne være med på den siste strekningen inn mot Jokkmokk. Vi var derfor mange flere som stod på startstreken denne morgenen. Det hadde også samlet seg en liten gjeng med supportere, lokale folk som hadde tatt turen for å heie oss av sted.

Jeg stilte meg forrest sammen med de Simon, Andre og Wim. Jeg håpet fremdeles at jeg skulle få bena i gang bare startskuddet gikk slik som jeg hadde gjort de andre dagene. Men denne gangen gikk det ikke. Jeg klarte å løpe noen få skritt, men så gikk det ikke mer og jeg stabbet av sted mens tårene rant og alt rundt meg ble tåkete. Jeg ble forbiløpt av den ene løperen etter den andre og en av de siste løperne ga meg stavene sine, for han så at det var så vidt jeg klarte å stå på beina. I ettertid forstår jeg ikke helt at jeg klarte å fortsette. Det var så vondt at jeg ikke klarte å tenke klart. En fot foran den andre. En fot foran den andre. En fot foran den andre….

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen hadde en eneste oppoverbakke, men den var til gjengjeld bratt og kom brått på etter start. Men nå begynte jeg å merke at beina hadde kommet litt i gang. Og da jeg tok igjen løperen som hadde lånt meg stavene sine takket jeg pent og leverte stavene tilbake. Jeg trengte dem ikke lenger. Jeg begynte på oppoverbakken, vondt ja, men ikke lenger uholdbart. Og da jeg begynte på nedoverbakken på den andre siden oppdaget jeg at beina klarte å løpe. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og jeg kjente at den fantastiske kombinasjonen av Paracet, Ibux og endorfiner begynte å virke så jeg tenkte at jeg måtte komme meg så langt som mulig mens denne happy hour’en stod på. Nå så jeg for meg målgang i Jokkmokk. Der ventet det ordentlig mat, en medalje og en varm dusj. Bare 12 kilometer igjen, så hadde jeg gjennomført Beyond the Ultimate Ice Ultra.

Jeg begynte å ta igjen løpere og da jeg kom til etappens eneste sjekkpunkt løp jeg bare rett forbi. Å stoppe opp nå var ingen god ide, jeg hadde fått en viss flyt og da var det bare å holde på flyten. Det gikk rett frem og nedover og over innsjøer. Sola varmet, og jeg kjente at jeg hadde alt for mye klær på meg. Kontrasten mellom torsdagens løpetur i ned mot -40 kuldegrader og denne dagen som nå serverte 6 varmegrader var enorm. Ute på innsjøene var det umulig å komme seg tørrskodd over og jeg oppdaget at det var like greit å gå de stedene det bare var vann over isen. Så jeg vasset med isvann opp til knærne. Det var i bunn og grunn ikke så verst med tanke på de vonde anklene mine som satte pris på det kalde vannet.

Opp på land igjen og løpe videre. Jo nærmere Jokkmokk jeg kom jo mer aktivitet ble det på sporet. Det kjørte stadig snøscootere forbi, det kom folk med hundespann og her og der hadde folk stelt seg opp for å heie på løperne. Etter de siste 4 dagene med løping i villmarken hvor man knapt hadde sett andre folk enn de andre deltagerne og teamet som jobbet med løpet fikk jeg nesten følelsen av å løpe maraton i en storby nå.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fortsatte å ta igjen folk og jeg telte meg ned til at jeg snart måtte ha tatt igjen de fleste jentene. De siste 5 kilometerne inn mot mål gikk lekende lett og i hodet mitt hadde jeg nå en samtale med meg selv om hvorvidt jeg skulle løpe etappeløp i jungelen eller på savannen neste gang. Eventuelt om jeg rett og slett skulle gå for ørken. For nå var alt vondt glemt og det eneste jeg stod igjen med var at jeg nå snart hadde gjennomført et helt fantastisk vilt eventyr. Jeg hadde satt kroppen min på den ultimate testen og bestått. Jeg hadde opplevd fantastiske landskap, blitt kjent med mange fine folk som alltid kommer til å ha en plass i hjertet mitt og lært så utrolig mye om meg selv i løpet av de siste dagene. Det var nesten så jeg begynte å grue meg til det skulle ta slutt.

Men slutt tok det, for jeg løp inn over målstreken i Jokkmokk og rett inn i armene til Kris og så Simon. Jeg trengte noen gode klemmer av folk som viste hva jeg hadde vært igjennom.

Du kan se meg løpe i mål her.

Og så kastet jeg meg over de samiske delikatessene og kanelbullane vi fikk servert.

Det tok mange dager før det gikk ordentlig opp for meg hva jeg faktisk gjennomførte der oppe i det svenske Lapland i februar 2019. Jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg enda, for det føles fremdeles litt uvirkelig. Nå, 5 uker etter at jeg løp i mål i Jokkmokk har gnagsårene grodd nok til at de ikke plager meg når jeg løper. Det har krevd en del egeninnsats (og noen gode behandlinger fra Kenneth på Access Rehab), men anklene begynner nå å bli sterke igjen og kroppen kjennes nesten normal ut. Etter dette løpet har jeg flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg utsetter meg selv for noe slikt og om jeg ikke angrer på at jeg valgte å delta. Og svaret mitt er hver gang at jeg ville gjort dette igjen og at jeg kommer til å utsette meg selv for slikt igjen og at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg skal løpe et Beyond the Ultimate løp.

(Foto: Mikkel Beisner)