En ultraløpers noe bakvendte tilblivelse.


Hva skal til for å bli en ordentlig ultraløper?

Da jeg begynte å løpe hadde jeg ingen kjennskap til løpeverden på noen som helst måte. Jeg visste at det var noen som løp såkalt maraton, men jeg visste ikke eksakt hvor langt en maraton var. Jeg visste heller ikke at det var ganske mange vanlige folk som faktisk løp denne distansen, i hvert fall en gang i løpet av livet. Jeg ante ikke at det fantes personer, selv i Norge, som hadde løpt flere 100 maraton! Jeg hadde aldri hørt om ultraløp og visste ingenting om at det eksisterte en slik verden. Jeg ser i ettertid at jeg var stokk naiv den gang.

Det første innblikket jeg fikk var gjennom boken «Born to run», boken som er skyld i at det klikket i hode på meg. Med tiden så har jeg lært å kjenne igjen denne klikkefølelsen. Det kjennes nesten ut som om en bryter slåes på fysisk inni hjernen. Da er det slik at det hjernen har bestemt seg for, det kommer til å skje. Jeg har innsett både fordelene og farene med denne egenskapet. Jeg fikk ingen advarsel de skjebnesvangre dagene i april 2014, da jeg satt å leste boken, det skjedde snikende og umerkelig. For hvert kapittel kom jeg nærmere «the point of no return» og plutselig bare MÅTTE jeg begynne å løpe.

Jeg visste ikke om jeg skulle se på historien i boken som fiksjon eller fakta. Etter litt søking på Google innså jeg at personene og stedene faktisk var reelle og da begynte snøballen å rulle. Jeg måtte vite mer om dette, så jeg begynte å lese bøker, mange bøker. Bok nummer to var Scott Jurek’s bok «Eat & Run». Han ble nevnt i «Born to run» (linker til disse bøkene står på siden i bloggen min under tittelen «Bøker som inspirerer» her). Det hjalp ikke mindre på inspirasjonen å lese hans bok. Den ene boken fulgte den andre og jeg fikk større og større innblikk i denne fascinerende ultraverden.

Det komiske og paradoksale oppi det hele var jo at jeg  ikke hadde noe løpeerfaring, men det så ikke hode mitt ut til å bry seg om. Jeg lurte meg rundt på øde plasser og i mørke, for å unngå å bli sett, og prøvde å få opp kondisen og å klare å jogge sammenhengende opp til 5 km, det tok tid! Jeg fatter ikke at jeg gadd, men der igjen, det var bryteren i hode som fikk meg til å holde ut og holde på ideen om at en dag skulle også jeg klare å løpe verden over og oppleve fantastiske plasser. Det er vel ikke overdrevet å beskrive meg som dedikert og disiplinert, hvis jeg først vil noe. Det spiller visst ikke noe rolle hvor mye jobb som kreves, så lenge det er et mål som motiverer.

Så hvor langt er et ultraløp? Jeg kan si det på den måten; det er ultralangt, i ordets rette forstand, eller alt over en maraton, 42 km. Jeg har vel strengt tatt løpt lengre distanser ved 3 anledninger, opp til 46 km, men føler likevel ikke at jeg kvalifiserer til å være en ordentlig ultraløper. Men, selv om jeg ikke har løpt så har jeg gjort andre ting som skulle tilsi at jeg er en ultraløper. Jeg meldte meg inn i Romerike Ultraløperklubb i fjor, enda jeg bor på andre siden av landet og som sagt ikke har noen ultralange løp å vise til, bortsett fra Ecotrail Oslo 45 km (kan leses om her). Jeg valgte Romerike fordi jeg hadde blitt kjent med flere superhyggelige løpere, som tilhørte denne klubben og så har klubben en veldig sympatisk og velvillig leder, Olav Engen. Har til og med skaffet meg klubbens jakke der navnet kommer tydelig frem på ryggen. Jeg lærte av en medløper i et lokalt løp at det å ha på seg en klubbjakke under løp kan være med på å psyke ut andre konkurrenter. Det funket på meg den gangen, jeg mistet helt energien av å lese på ryggen hennes. Nå skal det være sagt at jeg kjøpte ikke jakken av den grunn.

Er ultraløping farlig for helsen? Kan man miste lemmer av å løpe langt? Skal ut å lufte klubbjakken i mørket. Romerike ultraløperklubb sine farger er svart og gul.

Jeg hadde ikke satt meg inn i hvor Romerike egentlig lå, sånn helt nøyaktig. Hadde heller ikke lært meg hvordan det skulle skrives da jeg meldte meg opp til neste løp, så jeg førte meg like godt opp under klubbnavnet Romerriket(!) ultraløperklubb. Det viste seg at jeg var eneste medlem i den klubben. Det kan vel sies at det er en del år siden Romerriket hadde sin storhetstid….men de hadde garantert noen ultraløpere.

Det andre tiltaket jeg gjorde i fjor var å skaffe meg en ordentlig ultraløper til coach, Sondre Amdahl. En ekte en, en som både er vegetarianer og har skjegg og som har løpt mange og lange løp rundt om i hele verden, OG har markert seg internasjonalt i store løp. Han pushet forsiktig på og prøvde å få meg til å melde meg på lengre løp, noe jeg mente jeg ikke var klar til. Så det endte opp med at ultraløperen måtte coache en «wannabe», som ikke ville gjøre som han sa.

Jeg ble kjent med Sondre Amdahl ultraløper og coach, på løpecamp på Gran Canaria. Jeg har løpt med ham over øyen fra nord til syd, to ganger nå, en fantastisk tur!

Alt rundt er mer eller mindre ordnet. Jeg kunne selvfølgelig lagt til rette enda et par ting, uten å løpe selve distansen; jeg kunne blitt veganer, for å bli hard core ultraløper. Jeg kunne anlagt skjegg og jeg kunne lært meg å løpe i minimalistiske nulldroppsko på heltid. Men jeg tror ikke jeg kommer til å bli så hard core med det første, så jeg avventer det med skjegget 😉

Abelone og jeg, vi fant tonen med en gang i Oslo maraton sitt ambassadørtelt. Vi skal visst ut på flere eventyr sammen, viser det seg.

Så hva nå? Jo, nå har det seg slik at denne interessen stadig gir meg nye muligheter, det ene tar det andre; Leste en bok, klikket i hode, begynte å løpe, fikk tilbud om å blogge på Runners World, som dermed ga meg muligheten til å bli en av de valgte ambassadørene for Oslo Maraton, som gjorde at jeg traff medblogger og medambassadør Abelone Lyng, «live» under årets Oslo maraton. Vi fant tonen fra første stund og hun tok sjansen på å spørre om jeg hadde lyst å bli med til Sverige neste april og løpe ultraløp med henne. Hun hadde fått et tilbud hun ikke kunne avslå, og som også kunne innbefatte meg og som igjen jeg heller ikke kunne avslå. Så nå skal vi to løpe Österlen Spring Trail 60 km i Sør-Sverige! Klarer jeg dette er siste brikke på plass og jeg kan kalle meg en ordentlig ultraløper! Juhuu! 💃

Bilde hentet fra nettsiden deres.

Österlen Spring Trail ( link til nettsiden ) har 4 forskjellige distanser man kan velge mellom. Den lengste distansen på 60 km er begrenset til 150 deltakere og ble utsolgt på 7 timer! De har planer om å åpne for flere deltakere i 2019. Løypen går gjennom flere vakre naturreservat i Sør-Sverige. Man får til og med 3 UTMB og ITRA-poeng hvis man gjennomfører distansen. Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å løpe UTMB med det første, men morsomt likevel, man vet jo aldri hvilke ringvirkninger dette kan få 😉Mye spennende kan skje fremover!

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent

Ukategorisert

Løpeinteressens ringvirkninger.



Finn noe som virkelig engasjerer deg da vil nye, uante muligheter åpne seg.

Nå er det 3.5 år siden jeg startet å løpe, da mener jeg helt nybegynner-løpe eller jogge. Kan ikke kalle det jeg drev med for løping i starten. På denne relativt korte tiden har jeg fått kjennskap til, og opplevd steder og løp jeg ikke visste eksisterte. Jeg har fått et helt nytt nettverk av positive, inkluderende og svært inspirerende løpevenner fra både inn og utland.

Fra Transgrancanaria 42 km i februar i år, med en av mine flotte løpevenninner, Monika. Her møtes vi ved første check point i Tunte. Dette løpet er magisk og skal repeteres i februar 2018. «Transgrancanaria» vet hvordan man arrangerer og hyper opp et løp, virkelig verdt å få med seg!

I tillegg til selve løpingen, det å komme seg ut med løpesko på og gjennomføre løpeøkten, har jeg vært så heldig å få skrive på Runners world og i senere tid også på Kondis sine nettsider. Nå har jeg i tillegg startet egen blogg; angelikasverdrup.com Innleggene på disse nettstedene vil være nesten identiske. Blogginnlegg som postes kun på eget sted, skjer hvis innholdet oppleves konkurrerende for det andre aktuelle nettstedet jeg blogger for.

Før jeg begynte med løpeinteressen så var fokuset på foto og redigering, for deretter å poste bildene på instagram. Dette er noe jeg har fortsatt med, bare at temaet nå ikke er natur, arkitektur og makroverden, men løping. Jeg er så heldig å ha en egen «hoff fotograf» med meg på de fineste løpeturene 👑, forloveden min.

Fotografen hopper etter solnedgangen. Nå for tiden brukes mobilen til bildetaking, Samsung, må vite 😉 Akkurat dette bilde er det jeg som har tatt.

Vi blir enige om steder og vinkler. Han må stoppe opp i løpingen, gjerne stivne skikkelig til i ubehagelige stillinger og tidvis fryse fingrene av seg inntil vi (jeg) blir fornøyd med bildemotivet, før vi så løper videre og ofte finner enda flere «photo opportunities». Når vi kommer hjem plukker jeg ut de aktuelle bildene fra x-antall takninger, redigerer dem og legger de ut på egen løpekonto på instagram.

Hvorfor jeg never disse tingene (bortsett fra å svare på det stadige spørsmålet som dukker opp om hvordan jeg får tatt disse bildene) er fordi skrivingen og bildene på instagram har åpnet helt uventete dører for meg. Jeg har blitt kontaktet av forskjellige foretak og personer, som har gitt meg muligheter til å teste ut både klær og sportsdrikke, gjort meg til ambassadør (Oslo Maraton og Kondis) og nå også gitt meg muligheten til å stille opp i løp jeg ikke visste eksisterte eller hadde planlagt å være med på, og det til tross for at jeg ikke har markert meg i store løp på noen som helst måte (enda….).

Jeg tiltrekkes av annerledes natur og omgivelser. Det viser seg at verden er full av eksotiske løpemål, så det er bare å velge og vrake. Her fra en tur til Tenerife og vulkanen Teide i fjor.

Det er jo helt fantastisk hva som er mulig, både å skape og å få oppleve med denne interessen, og mer kommer…. Alle disse bieffektene er med på å motivere til videre løping, stadig utvide horisonten og pushe grenser og mål.

Min store drøm er å kunne reise rundt og oppleve verden løpende. Det har allerede begynt å bli en realitet 💖 Kjenner på stor takknemlighet!

Det viktigste er å drive med noe man liker og som engasjerer. Går man helhjertet inn for noe så vil det nesten garantert bære positive frukter.

Ukategorisert

På løpende bånd i Bergen


Oppvarming med Rosa sløyfe-løpet på torsdag og Maratonkarusellen på lørdag med innlagte ondskapsfulle fartsdumper og en seriøs maratonpersing på over 15 minutter. 

Denne helgen skulle tilbringes i hjembyen Bergen. Først fikk jeg min mor på 71 år til å gå Rosa sløyfe-løpet med meg på torsdag kveld, perfekt timet mellom et par regnbyger. Det var et rosa folkehav bestående av over 2000 deltakere, som møtte oss på Torgalmenningen før start. Veldig kjekt å se at såpass mange menn også stilte opp. Vi fikk en fin tur gjennom Bergens forskjellige karakteristiske områder. Tiden på min mor ble bedre enn forventet og forhåpentligvis inspirerte det til videre kondisjonsvedlikehold. Hun klarte til og med å presse inn en liten spurt inn mot mål👏👏

Fornøyd med gjennomføringen av Rosa sløyfe-løpet i Bergen med min mor, som fikk sin første medalje etter passerte 71 år🏅, aldri for sent å begynne 😄

Fredagen var grå og våt, men så kom lørdagen med perfekt vær, delvis sol og gode temperaturer. På det meste var det opp i 18 grader under maratonkarusellen. Jeg fikk ikke løpt helmaraton under Oslo Maraton i september, pga en systemisk infeksjon noen uker tidligere og følte derfor at jeg skyldte meg selv en maraton. Jeg hadde behov for å teste om det var en distanse jeg ville klare å gjennomføre nå. Trodde jeg hadde hatt en god oppkjøring med mange fine terrengturer og et par uker med relativt høyt kilometerantall, for meg å være 😉 samt et par langturer på nærmere 30 km. Dette var mitt andre gatemaraton. Det første kan leses om her: Nyttårsmaraton 2016   Målet var å gjennomføre og ta det litt som det kom. Hadde et ønske om å klare å ligge på en 5.20 pace, men var ikke sikker før start, om jeg ville klare det. Det var 54 menn og 15 kvinner som fullførte helmaraton. Halvmaraton begynte 1.5 timer senere og bidro til stemning i løypen etter hvert.

 

Fra starten på helmaraton i nydelig vær etter 1 minutts stillhet for Jernmannen. Foto: Jan Haugland 

Starten gikk kl.11.00 fra Fana Stadion. Før start hadde vi et minutts stillhet til minne om «Jernmannen» Hans-Jakob Berntsen, primus motor gjennom mange år i løpemiljøet i Bergen. Løypen begynte med en bakke og så kom det jammen enda en litt større bakke like etter, pga ombygging av veier, deretter var løypen fin og ganske så flat. Vi løp gjennom rolige og landlige områder i Fana, i vakkert høstvær. Vi ble godt ivaretatt av funksjonærer og frivillige.  Det var første gang jeg ikke hadde medbrakt væske underveis, takket være tette nok drikkestasjoner. Jeg inntok Maurtens energidrikk før løpet starten og etter endt løp. Underveis inntok jeg 3 Sponsernordic gels og ellers sportsdrikke, vann og cola på drikkestasjonene.

Uttrykket viser hvordan jeg hadde det gjennom nesten hele løpet. En fantastisk og overraskende positiv opplevelse. Ser ikke nå helt hvordan dette skal kunne toppes. Foto: Kondis.no 

Jeg startet ut i altfor høyt tempo og prøvde å roe ned litt, men fortsatte likevel i høyere tempo enn planlagt. Jeg endret strategi underveis og tenkte at jeg skulle løpe slik jeg følte for og så se hvor lenge jeg holdt. For at bena og kilometerne skulle gå unna uten for mye oppmerksomhet hørte jeg på lydbok, prøvde å holde fokus på historien. Det fungerte ganske bra. Løypen gikk inn til vending ved 10.5 km og så ut igjen x 2. Det betydde at man fikk mulighet til å treffe på de andre man løp med flere ganger. Jeg fikk derfor etter hvert oversikt over hvordan jeg lå an i fht de andre damene. Det lå to foran meg helt til siste vending rundt 32 km. Etter et par kilometer så jeg ryggen til nummer to og begynte å lure på om det var mulig å passere henne. Det er alltid en overveielsessak det å passere andre medløpere. Jeg vil bare passere hvis jeg tror jeg klarer å opprettholde tempoet videre. Ganske kjipt for egoet å passere og så gå tom rett borti neste sving. Jeg bestemte meg derfor ikke å guffe på, men heller fortsette i samme tempo og så se hvor det ledet hen. Det viste seg at mitt tempo holdt til passering og opprettholdelse av ny plassering inn til mål. Alle slike ting er med på å gi styrke og motivasjon når det begynner å bli tyngre, men det ble aldri så tungt som fryktet og antatt. Jeg løp lenge og ventet på den berømte veggen, men den uteble. Hvis ikke veggen, hva så med noen skikkelige deilige kramper, som tvinger en ned i knestående og dertil kledelige grimaser slik at det er bortenfor enhver tvil for alle forbipasserende hvorfor man stopper opp, men neida, ikke det heller. Det eneste som var å spore av kramper underveis var noen puslete tilløp i tærne, som jeg klarte å trampe bort med noen skritt. Jeg ble stadig mer overrasket over hvor lett dette gikk og hvordan jeg klarte å opprettholde kilometerfarten og passere stadig flere andre løpere. Nå var også halvmaratonløperne uti løypen, så det var litt å ta av og plukke 😉

Løp en stund i disse fine omgivelsene og vurderte fem og tilbake om jeg skulle ofre brudd i løperytmen og et par sekunder på å ta et bilde. 

Det eneste som provoserte meg og bikket min mentale likevekt og tilfredshet var fartsdumpene gjennom et boligstrøk. Noe større skjult jævelskap skal man lete lenge etter (Bare så det er sagt, så vet jeg at de har en god funksjon til det de er ment som). De ligger der så uskyldige og snille med all verdens gode innebyggete intensjoner, men så viser det seg at de har de et eget hat mot maratonløpere og sikkert syklister også, og gjør alt de kan  for å ødelegge en god rytme. Jeg døpte dem til slutt «de ondskapsfulle fartsdumpene». De er sikkert fulle av mindreverdighetskomplekser overfor de ordentlige bakkene og har et presserende behov for å vise at de også kan tappe en stakkars løper for energi og heltemot. Hva er det med fartsdumper som føles så energitappende? 😥🤤 Gi meg heller en litt lengre bakke enn et strekk med 5 fartsdumper! Nok om det, men jeg kan vel ikke være eneste løper i verden som har kjent på deres skjulte effekt?

Siste strekk inn til Fana stadion og mål er opp en bakke og så ned og inn på banen. Jeg gikk ikke en eneste gang under dette løpet, bortsett fra et par skritt ved drikkestasjonene, så jeg skulle jammen ikke gå i denne bakken heller. Jeg hentet inn et par mannlige løpere til,  opp bakken og bestemte meg for å sprinte ned siste stykke, bare for å markere at de kunne bare glemme å prøve å ta meg igjen. DET kostet, der hugget de berømte krampene til med full styrke i leggene. Jammen flaks at jeg ikke ble fristet til slik dumskap tidligere i løpet (en viktig lærepenge ble det).

Øverst på pallen i min aldersklasse. Nr 2 ble Susanne Løyland, nr 3 hadde gått hjem da seremonien fant sted. 

Jeg endte opp som kvinne nr 2 totalt og ble klassevinner og forbedret samtidig maratontiden med over 15 minutter! Tiden ble 3.42.23. Vinner ble Kristin Husby med tiden 3.27.52, aldersklasse 55-59 🏆Det er bare så imponerende og veldig inspirerende for videre utvikling!

Alt i alt en strålende helg på alle måter!

Et seriøst knippe veteraner med  jyplingen og nybegynneren meg. Alle klassevinnere, bortsett fra Inge Asbjørn Haugen i rødt, som tok dette løpet, sitt 555. maraton, som et rekreasjonsløp😲. Per Jan Helset til venstre og Helge Fuglseth til høyre. 

Ukategorisert

17 løpeintervaller fra Haram til Molde på en langhelg.


Like tilfredsstillende hver gang vi kom til en ny Stikk-ut post og fikk et nytt poeng. Jeg må ha en skikkelig primitiv hjerne, skal visst ikke mye til for å trigge jaktintinktet. Her fra den nesten paddeflate øyen Aukra.

Denne helgen bestemte jeg og samboeren min oss for å gjøre noe annerledes. Vi tok en minihøstferie fra fredag til søndag i grått, vått og vindfullt vær. Vi kjørte fra Ålesund på fredag og endte til slutt opp i Molde og på Aukra på søndag. Utgangspunktet var å samle med oss så mange Stikk-ut-turer og poeng som vi klarte på veien. Disse turene ble brukt som løpemål. Det å ha slike konkrete mål, innlagt på GPS-kart på mobilen gjorde løpingen annerledes og underholdende, samtidig som vi fikk oppleve 17 nye områder. Turene var ikke spesielt lange, bortsett fra en tur på over 10 km. Det ble til sammen ca 2400 høydemeter den helgen. Å løpe på denne oppstykkete måten tærer mindre på kroppen, ikke feil en gang i blant.

Temperaturene var relativt gode, men regn og sterk vind på toppene gjorde at jeg etter hvert ble ganske kald på enkelte av turene. Regnjakken jeg løp i ble tiltagende gjennomvåt utover dagen. Det krevde derfor stadig mer mental overbevisning å komme seg ut igjen og ta på seg den klissblaute jakken. Det hjalp å vite at turene ikke var så veldig lange. Det vi derimot ikke visste var hvordan turene egentlig var. Turbeskrivelsene stemte ikke alltid helt med realitetene. En av turene, 3.5 km og noen hundre høydemeter, brukte vi lang tid på. Det som ble beskrevet som relativ fin sti viste seg raskt å være ganske så teknisk og bratt og omgjort til elver. Det er like typisk hver gang man er ute å løper, først prøver man å hoppe over alle dammer og unngå gjørme, men etter hvert som man har plumpet uti eks antall ganger, så gir man til slutt blaffen og løper der man har lyst og der det er enklest. Jeg lærte i alpene i fjor (også en svært våt uke) at det er best å gå oppover der vannet renner ned, altså midt i elven. Vann finner alltid mest effektive vei nedover og grepet er også tryggest der.


Her er et eksempel på en «relativt god sti» fra turbeskrivelsen. Jeg kaller det teknisk, dårlig sti, nå også som elv for anledningen.


Da vi kom over tregrensen fikk vi i tillegg sterk vind å kjempe mot, deilig…not! Selv om en slik situasjon ikke kan beskrives som behagelig, så er det likevel en merkelig tilfredsstillelse å kjempe seg til toppen og klare å komme helskinnet ned igjen. Jeg lagrer opplevelsene i erfaringsbanken, slik at jeg kan hente de frem igjen i fremtidige løp, hvis jeg skulle ende opp å løpe under tilsvarende omstendigheter.

En veldig fin og til slutt merkelig utfordrende opplevelse var turen opp Misundtrappene. Her har sherpaer bygget svære steintrapper opp første del av fjellet. Når man kommer opp på platået har de lagt store steinheller gjennom myrområder og videre oppover, svært nyttig, vakkert og fint!


Fra Misundtrappene og hellene som ligger lenger opp på fjellet. Veldig fin tur, spesielt hvis det hadde vært bra vær.


Vi bestemte oss for å løpe helt opp, pga et opphold i regnet (og muligheten for enda et Stikk-ut poeng). Oppholdet varte ikke lenge, for å si det sånn. Siste halvdel av turen opp hadde vi sterk medvind, så sterk at jeg ble løftet oppover fjellet. Rar og veldig gøy opplevelse å kunne løpe i et slikt tempo helt opp til varden. Mindre gøy på toppen. Måtte holde meg fast i postkassen for å ikke blåse over ende.


På toppen, måtte holde meg fast i postkassen for å ikke blåse bort.


Da vi skulle ned igjen kom jeg ikke av flekken, hadde ikke sjans til å

bevege meg. Samboer måtte gå foran og blokkere for vinden slik at jeg kunne begynne å bevege meg. Her ble det påtvunget ansiktspeeling; leppene svulmet opp, fikk en frisk rødfarge pga alle nålestikkene fra regndråpene, mindre lekkert å få samme behandling rett inn på øynene. Skulle hatt briller …eller kanskje ikke. Samboeren min famlet tidvis i blinde nedover, pga mild dugging og konstant regn på sine briller. Egentlig helt utrolig at alt gikk bra, bortsett fra noen gjørmefall og vrikket lillefinger. Da vi kom oss litt lengre ned var det en fryd å løpe på de fine steinhellene. En tur som virkelig kan anbefales hvis dere skulle være i området en gang.

Vi hadde veldig varierte turer, her fra Haram.

Utfordringen med et slikt vær vi hadde er å finne riktig bekledning. Det finnes ikke dårlig vær, bare våte klær, måtte vi etter hvert konstatere 🙂 Jeg brukte en ullgenser fra Devold med hals under en lett regnjakke (har enda ikke funnet den perfekte løperegnjakken, tips taes imot med takk), 2XU tights, den tørket overraskende kjapt mellom turene, Injinji tåsokker og de samme Salomon S-lab Speed skoene hele helgen. Skoene ble gjennomvåte, men var likevel behagelige å løpe i. Drikke og proviant hadde vi i bilen. Bilen var basen vår på dagtid. På kvelden skeiet vi ut. Første natt ble tilbrakt på Finnøy Havstuer, som ligger utenfor Harøy. De arrangerte tilfeldigvis en hummer og champagne-helaften, kunne ikke takke nei til noe slikt! Følte også at vi hadde fortjent det etter en hel dag ute. Om natten trodde jeg at bygningen skulle blåse bort. Resepsjonisten, som bor på Ona, kommenterte neste morgen at været var nå ganske bra, ikke mer enn liten storm….Slik er det å bo i havgapet. Andre natt overnattet vi på Seilet Hotel i Molde, også en fin opplevelse med god mat. Etter å ha rasket med oss alle de lettest tilgjengelige turene i områdene, bar det hjemover igjen. En liten titt på Strava viste at jeg manglet 3.1 km for å nå 100 km den uken, er det mulig!? Det pågikk en intens kamp i meg mellom det tvangspregete behovet for runde tall og pen statistikk og motviljen mot å bevege meg ut av bilen en siste gang for å ta på meg dryppende våt og kald jakke og hente inn de siste kilometerne i begynnende mørke, tåke og striregn. Denne gangen klarte den rasjonelle siden å vinne, men snakk om heftig OCD-eksoneringstrening. Jeg ble sittende i den varme bilen og kjenne på at jeg kunne si meg fornøyd med et litt annerledes løpe-eventyret denne helgen.


Vi hadde med oss Phiona, hun fikk løpe noen av turene, hun er glad i sandstrand. Vi fant en liten strand langs denne Kystruten på Aukra.

Ukategorisert

Rosa sløyfe-løpet 2017


Da jeg begynte å interessere meg for løping startet jeg samtidig å lese masse om temaet og kom over personer som løp til inntekt for forskjellige veldedighetsformål. Jeg forsto ikke helt konseptet der og da (jeg var totalt novise på løpefeltet og visste ingenting om den verden). Jeg så ikke hvordan min løpetur kunne generere penger til et formål, men nå har det da endelig seget inn. Konseptet er genialt, en vinn-vinn situasjon både for den som løper og saken som blir støttet.

I fjor oppsto det første Rosa sløyfe-løpet i Norge, i Oslo for damer i alle aldre. Løpet skulle sette fokus på brystkreftsaken, og inntektene gikk til Rosa sløyfe-aksjonen

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner og rammer 3300 kvinner hvert år. Takket være forskning på behandling og tidlig oppdagelse overlever flere enn tidligere.   200 kr av startkontingenten din går til arbeidet mot brystkreft.

I år har Rosa sløyfe-løpet blitt utvidet til 6 forskjellige byer, noe som gjør at mange flere kan delta og bidra. I år har de også åpnet for menn. Dette er et løp for alle, uansett alder og kondisjon. Du kan gå, jogge eller løpe, det viktigste er at du blir med å stiller. Du får medalje uansett om du løper først i mål, går hele runden eller om du gjennomfører i rullestol.

Løpene er satt opp i følgende byer, distansen ligger på rundt 7 km:

Trondheim 1.10

Tromsø 7.10

Oslo 15.10

Haugesund 18.10

Bergen 19.10

Kristiansand 26.10

Jeg drar til Bergen og stiller med min mor på 71 år. Vi skal gå løypen på ca 7 km.

Vi håper på stor oppslutning og god stemning. Kanskje Rosa sløfe-løpet kan utvides til enda flere byer neste år? Håper vi sees!

Link til påmelding her

Ukategorisert

Fra nedtur til opptur.


Sensommeren viste seg å bli alt annet enn planlagt, pga tannen som knakk på ferie i sommer og som endte med en alvorlig systemisk infeksjon i slutten av august (kan leses om her) På 10 dager ble store deler av min opptrente kondisjon og styrke revet ned og en forsiktig og prøvende oppbyggingsfase fulgte i ettertid.

Her sees siste pulje ut på halvmaraton. Været og temperaturen var perfekt denne dagen. Jeg og en kollega spiser lunsj på et tak og venter på 10 km senere på dagen.

Jeg skulle løpe helmaraton i Oslo, det hadde jeg klart å kringkaste både som ambassadør for Oslo maraton og i den lokale avisen Sunnmørsposten. Litt småpinlig å måtte formidle rett etterpå at det ikke ble noe helmaraton på meg, men at jeg derimot håpet på å klare å gjennomføre 10 km, men da kun med mål om å gjennomføre. Infeksjonen fjernet effektivt både fart og styrke.

12. september tok jeg en løpetur for å teste om jeg hadde noe fart i kroppen, resultatet var nedslående, 10 km ble løpt i 5.05 pace. Jeg måtte jobbe aktivt med hode for å prøve å overbevise meg selv om at det viktigste var å delta på løpsfesten i Oslo, ikke få en PB. Høres fornuftig og logisk ut, men pokker så vanskelig å få følelsene til å godta slikt «vås». Man vil jo perse i konkurranser. 14. september tok jeg en liten løpetur igjen, ville se om jeg klarte å holde ønsket fart i 3 km. Ønskefarten var 4.30 pace, det var dette som var idealmålet for Oslo. Det ble løpt 3 km i 4.24 pace og håpet om at jeg kanskje plutselig hadde fått litt fart tilbake i meg snek seg inn i bakhode. Men det er jo noe annet å skulle holde en lignende fart i 10 km. Dilemmaet med denne hendelsen jeg var igjennom er at jeg ikke visste om det var riktig å presse kroppen og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne få på sikt. Jeg hadde flere plagsomme postsymptomer og smerter i kroppen, som først slapp taket helgen i Oslo.

Tre engasjerte ambassadører tar jobben for Oslo Maraton veldig seriøst 😉  Aktiv reklamering for en av sponsorene Maxim. Veldig kjekt å treffe disse positive personene «live». Fra venstre; Abelone, Stig og meg.

Siden «10 for Grete» ikke begynner før på ettermiddagen fikk jeg tid til å gå innom ambassadørteltet og treffe et par av de andre ambassadørene for Oslo Maraton, veldig kjekt å treffe personene «live». Sosiale medier har jo åpnet for et hav av nye bekjentskaper. Gøy å endelig se og treffe noen av disse på ordentlig! Slike treff åpner dører og muligheter til nye spennende prosjekt og løpe-eventyr. Det fine på slike arrangement er at alle er positive og engasjerte, det blir rett og slett en veldig god stemning, og når været i tillegg spiller på lag, ja da må det jo bare bli bra!

Så var det selve løpet da. Denne gangen slapp jeg unna de verste nervene i forkant, sikkert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle forvente av meg selv, målet var å fullføre, jeg ville ha medaljen!

Jeg har innsett at jeg trenger oppvarming for å unngå syresmellen, dette har jeg begynt å respektere og det gir positiv uttelling hver gang. Starten gikk og vi var i gang. Kroppen føltes bra, farten i feltet var overkommelig, til og med noe treg, slik at jeg begynte å passere andre løpere. Var usikker på om det var lurt, men minnet meg selv på at det bare var 10 km som skulle løpes, så egentlig var det vel bare å kjøre på slik jeg følte for. Første drikkestasjon dukket opp og jeg prøvde å drikke vann i fart. Her ligger det omfattende forbedringspotensial, kan jeg fortelle. Unnskyld du tålmodige frivillige, som ble våt da jeg kastet fra meg vannkoppen….

Overraskende og positivt å se kjente som heiet underveis i løypen, slik gir ekstra energi, tusen takk! Det var også flere folk som var tilstede og ga liv i løypen enn det jeg har opplevd tidligere, spesielt langs Aker Brygge, veldig bra! Tidligere har jeg løpt halvmaraton, kanskje det hadde noe med tidspunktet på dagen å gjøre?

Etter noen kilometer så begynte det unektelig å bli tungt og pusten hørtes mer og mer ut som en blåsebelg. Det er helt i orden når jeg kan løpe for meg selv, men midt blant andre løpere synes jeg det er hemmende og avslørende. Uansett, jeg kunne ikke gjøre noe med det annet enn å fortsette å løpe.

Sprint finish, fantastisk følelse å guffe i mål. Her ser jeg noen lunde fresh ut, de neste bildene går under kategorien «mindre flatterende», mildt sagt.

Den nye 10 kilometerløypen er virkelig fin, kunne ikke valgt noe bedre selv (nei, jeg kjenner ikke alle Oslos muligheter, men poenget er at jeg hadde det fint i løypen og jeg ble glad av den). Det eneste som var minuset og min egen skyld, var at jeg ikke helt hadde fått med meg hvordan den siste kilometeren var lagt opp, dermed holdt jeg noe igjen på slutten fordi jeg trodde den gikk lenger innover i byen. Da jeg nærmet meg mål fant jeg plutselig ut av at ingen skulle passere meg den siste biten og jeg skulle prøve å innhente flest mulig, uten at de andre rakk å skjønne hva jeg prøvde på. Da den avgjørelsen var tatt, i løpet av et brøkdel av et sekund, var det som om en ekstra motor bunntente i meg og jeg sprintet i mål. Det skjedde så fort at jeg ikke skjønte med en gang hva kroppen faktisk gjorde. Spesiell og morsom opplevelse. På grunn av dette klarte jeg å komme i mål på under 46 minutter, 45.57 for å være nøyaktig. Det ga meg en 8. plass av 253 i min aldersklasse, og jeg ble nr 102 av 2539 startende kvinner. Jeg var strålende fornøyd, etter at jeg hadde hostet og hengt ferdig over rekkverket etter målgang.

Dette løpet viste meg at kroppen tydeligvis er tilbake og har kommet seg etter alt den har vært igjennom og at jeg nå kan trene videre med full styrke. Motivasjonen for videre trening er også tilbake. Jeg trengte denne opplevelsen!

Strålende fornøyd, på alle måter!

Tusen takk Oslo Maraton, arrangører, frivillige og alle som var med på gjøre denne løpehelgen vellykket! Gleder meg til veien videre!