En nødvendig sesongpause


Forrige helg løp jeg Nordisk Mesterskap i terrengløp i Finland. Ingen høydare for min del. Det viste seg at 13 dager mellom en maraton og en ny konkurranse var litt for kort. Spesielt da jeg ikke “hadde tid til” å løpe en hardøkt eller to i mellom. Da blir det lite fart og jeg stod på startstrek med en “dau” kropp. Veldig bra var det da at de andre norske løp veldig godt. Klarte å mobilisere nok til å få en sølvmedalje for lag. Greit å avslutte med det, selv om løpet var katastrofalt dårlig.

Etter løpet i Finland var det slutt – helt slutt. Både hode og kropp trenger fri. Jeg har konkurrert en del siden første helga i februar. Det har blitt 3 helmaraton, 6 halvmaraton og en del andre løp på kortere distanser. Det koster en del å være i konkurransemodus i 10 måneder. Mellom konkurransene er det viktig for en maratonløper å trene en del og derfor har det blitt lite rom for å slippe opp på trening.

Heldigvis har jeg en kropp som tåler en del trening. Jeg har aldri vært skadet, har sjelden treningsverk eller vondt etter økter og løp. Jeg vet jeg er heldig, men takker også god allsidighet fra tidlig barndom. Løp, sykkel, ski, turn, fotball og masse lek bygger en god grunnmur.

I alle år, siden ungdomsalder, har jo langrenn vært hovedidretten og jeg har løpt svært lite fra oktober til april. Dette har gjort at belastningen blir betraktelig mindre enn om jeg hadde løpt hver dag. Forrige vinter var den første sesongen med samling i varmere strøk på vinteren og lite skigåing. Det har virket bra. Årets sesong har vært den beste hittil. Har løpt ned tida på maraton med nesten 2 minutter og satt ny personlig rekord på halvmaraton. Deltatt i VM-halvamarton i København og Nordisk Mesterskap i terrengløp for Norge. Samtidig vet jeg at jeg har mye å gå på. Jeg har evaluert sesongen og sett på hva som kan bli bedre.

Jeg har en utfordrende hverdag der jeg ikke får tid til å hvile, i den forstand å hvile er å sitte hjemme eller sove. Derfor kjenner jeg at det røyner veldig på overskuddet fra tid til annen. Uansett – det er slik hverdagen er og ikke noe jeg klarer å gjøre noe med slik situasjonen er i dag. Jeg er avhengig av å jobbe og da jobbe mye, for å holde hjulene i gang med inntekt til det daglige liv. Trening tidlig morgen og ettermiddag med gjøremål mellom øktene er slik det er. For all del, jeg trives, men innser vel mer og mer at dette kan sette en stopper for videre framgang?

Jeg kommer til å legge om en god del på treninga. Jeg skal prøve å bli raskere, sterkere og litt mer spenstig. Derfor blir det ikke veldig mye maratontrening, men det er det jeg fortsatt kommer til å være – maratonløper. Det er jo mesterskap på løpende bånd de kommende sesongene og det trigger ekstra stort å se hva jeg faktisk kan klare å presse kroppen til i maratonkonkurranse. Jeg venter fortsatt på fullklaff under et løp.

Traff på en gammel kjenning av meg her om dagen. Han kom med et spørsmål som bet seg fast: “Tenk hvor god du egentlig hadde vært og kan bli, Marthe, om du bare hadde fått tid til å hvile og absorbere den treninga du legger ned?” Hmmm, ja hvem vet? Jeg gir meg ikke og uansett hvordan min hverdag er, vet jeg at en dag, ja den dagen jeg er i form og har overskudd og treffer maks på et opplegg, kommer det til å gå en del raskere enn min personlige rekord på maraton. Hardt arbeid vil alltid betale seg til slutt!

Nå er skisesongen i gang og jeg leker litt med tanken om å gå litt skirenn igjen. Jeg savner miljøet og det er fantastisk god trening for min løpesesong. Derfor tror jeg at dere ikke skal bli veldig overrasket over at jeg står på startstreken i et og annet skirenn i vinter. Ved lange skikonkurranser tester du ut egne grenser på en annen måte enn i løp. Det er bånn pinne fra start og tyning av krefter til siste slutt. En god, men tøff måte å lære på – den harde måten.

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent

Ukategorisert

Snart slutt


Frankfurt Marathon er tilbakelagt. Reiste til den tyske storbyen fredag sammen med min mor og Jack. Følelsen var god og jeg visste at formen var akkurat der den skulle. Gjorde minst mulig dagene i forkant og hadde en fin følelse under oppvarmingen. Været var flott og stemningen bra. Alt lå klart for 42,195 herlige kilometer.

Hva skjedde? Jeg aner rett og slett ikke. Starten var bra og det gikk lett. Klokka var ikke helt på lag med kilometermerkene til arrangøren. Jeg ble forvirret. Jeg ante ikke hva jeg løp hver kilometer på. Dette gjorde at hodet ble litt i ulage og jeg klarte ikke ha fokus på det jeg skulle. Jeg passerte halvmaraton på 1.19. Greit nok, men hadde håpet at det gikk litt raskere. På dette tidspunktet løp jeg heller ikke i et felt som løp jevnt nok.

Begynte etter hvert å ta igjen noen kjente. Følte meg veldig pigg ved passering 25 kilometer og 30 kilometer. Visste at mamma skulle stå ved ca. 35 kilometer. Jeg gledet meg til å se henne. Fra heiaropene til mamma og inn til mål var løypa kjedelig og kilometerne gikk veldig sakte. Ikke følte jeg meg veldig sliten, men det gikk tydeligvis ikke raskt nok.

Løp i mål litt uberørt og skuffet inn hele 28 sekunder bak pers. Tida betydde ingenting. Jeg var her for å løpe inn til ny personlig rekord. Når jeg ikke klarte det, var turen egentlig bortkastet…. Denne søndagen var jeg dessverre bare 98% tilstede både mentalt og formmessig. Det holder ikke. Da går minuttene raskt.Jeg har lovet meg selv og mange andre at dette var siste gang jeg løper maraton på 2.40…. – et eller annet.

Vel hjemme var det bare å bite i hop og se framover. Løpet er glemt. Planer framover i ferd med å bli en realitet. Jeg vet når og hvilken maraton som starter sesongen 2015. Det blir store forandringer i treninga og jeg tror på en god kommende sesong.

Jeg er imidlertid ikke helt ferdig med en rekordlang sesong 2014. Det skal løpes Nordisk Terrengløp i Finland førstkommende helg. Spent på hvordan det går, men jeg lover å gi alt. Kan vel si at jeg er en smule revansjesugen.

Ukategorisert

Maratonformen kommer snikende


Endelig en opptur og en konkurranse som gikk i min favør. Terrengløp synes jeg er skikkelig artig, men jeg har hatt noen dårlige opplevelser i de konkurransene jeg har løpt tidligere. Egentlig vet jeg ikke hvorfor. Det har bare blitt slik. Føler flyten har uteblitt. I går snudde trenden.

Bildet er tatt av Eirik Førde, hentet fra Tjalve sin Facebook-side.

NM-terrengløp lang løype ble arrangert på Stend utenfor Bergen. Arrangørklubbene BFG Bergen med samarbeidsklubbene (Gneist/Bjarg/Kalandseid) hadde laget en fin løype, som de ønsket ville skille godt mellom løperne. Været gjorde løpet til en tøff utfordring. Mye vind, mye regn og mye gjørme gjorde det slik at vi fikk testet oss skikkelig.

Jeg reiste til Bergen med klubben min, SK Vidar. Planen for dagen var å få en skikkelig gjennomkjøring før Frankfurt maraton om nøyaktig 7 dager. Selv om det lå i bakhodet, ville jeg vise at jeg også kan løpe «kort», og at jeg behersker tunge løyper og tøffe forhold.

Kroppen har fungert bedre og bedre på økter etter halvmaraton i Oslo. En god bekreftelse fikk jeg forrige helg med 3.plass på Furumomila og ny PB i den løypa. Selve løpet var jeg ikke veldig fornøyd med, men fikk opp grei fart uten å føle at jeg var skikkelig sliten. Konkurrasen på 10 kilometer var akkurat det jeg trengte. Jeg kom skikkelig i gang og en veldig fin hardøkt. Etter det har ting løsnet mer og mer.

Bildet er hentet fra kondis.no

I går gikk alt lett. Før start pisket regnet og vinden tok godt tak. Allikevel var det positiv stemning blant alle jentene på start. Dere er noen hardhauser hele gjengen. Ut fra start gikk det rolig. Det var lett å ligge i feltet og bare være med. Det var etter planen. Jeg hadde fått klar beskjed om at siste runden var avgjørende. Med rolig fart i starten, var feltet rimelig samlet rett før runde nummer to. Da begynte de gode juniorjentene, som skulle løpe litt kortere, og røre på seg. Allikevel gikk det ikke veldig fort, men feltet strakk seg godt ut, og flere og flere måtte gi luker.

Bildet er tatt av Eirik Førde, hentet fra Tjalve sin Facebook-side.

Starten på siste runde hadde jeg og Kirsten M. Melkevik en god luke ned til de andre. Jeg skjønte at det ville stå mellom oss. Farten var forsatt velig OK for min del og jeg tenkte at jeg ville prøve å skape meg ei luke i de mest gjørmete partiene ca. 800 meter før mål. Jeg vet jo at jeg ikke er veldig rask og var usikker på fartsresursene til Kirsten. Luka fikk jeg billig, men strekket var langt og det kostet krefter i motvinden. Heldigvis holdt langspurten min akkurat inn til mål og jeg kunne juble – bokstavelig talt – over mitt sjette NM-gull i løp. 

Bildet er tatt av Eirik Førde, hentet fra Tjalve sin Facebook-side.

For en opptur! Både hodet og kroppen trengte dette. Nå kan jeg kose meg fram mot Frankfurt maraton neste helg. Jeg gleder meg. For nå vet jeg at kroppen begynner å snike fram en god maratonform. Det er noe spesielt med den følelsen. Nå går jeg for en ny PB i Frankfurt. Vil avslutte maratonsesongen med min tredje maraton for året, med å se tallet 2.3…. et eller annet. Nå skal det samles enda mer overskudd!

Bildet er tatt av Eirik Førde, hentet fra Tjalve sin Facebook-side.

En god følelse å endelig vinne en viktig konkurranse.

Ukategorisert

Mageplask i Oslo


Har omsider kommet i gang etter et realt mageplask i Oslo forrige helg. Det som jeg ønsket skulle bli en dag der jeg senket min personlige rekord på halvmaraton, endte i asfalten allerede etter drøye 3 kilometer løping.

Jeg åpnet etter planen. Løp lett og kjente at dette kunne bli en bra dag. Kom greit ut i starten og fant flyten. Det er alltid litt rykk og napp løping i starten på store felt, men denne gangen tok jeg tempoet fint og brukte lite krefter på utgangsfarten.

Foto Eirik Førde. Hentet fra Sportsklubben Vidar sin facebook side.

Vi jentene la oss på rekke med noen sekunders mellomrom. Min plan var å løpe mitt eget løp, og løpe meg inn i løpet og ikke ut av det. Etter noen runder i Oslo maraton løpya har du funnet dine strekker som går lettere enn andre. Vi var akkurat på vei mot et av mine favorittdeler av løypa, da en mann som løp bak meg var uheldig og fikk et av sine bein inn i mine bakfra. I slak nedoverbakke gikk jeg rett på magen uten forvarsel. Kne og mage tok støyten, bokstavelig talt. Pusten ble slått ut av meg og jeg tok noen sekunders tenkepause på om jeg skulle fortsette eller ei. Han som var så uheldig å spenne bein på meg stod ved siden av og sa at jeg måtte komme meg opp og fortsette.

Der og da var lysten liten. Omsider kom jeg meg opp. Så at både nummer 2, 3 og 4 av jentene hadde passert med god margin. Skulle jeg starte jakten og hvordan var kroppen? Fungerte beina og hvordan stod det til med magen? Knea var vonde, men shit av….blod tåler vi. Prøvde å flytte litt på tightsen. Syntes den satt litt for mye midt i såret på magen. Den satt dønn fast. Fikk ikke dratt ut strikken. Jeg måtte bare gi blaffen og prøve å glemme. Tok en kikk til… Isj, tightsen satt fast i såret og det så ut som om strikken var litt inn i magen… Løpe videre? Ja, vi prøver…. Måtte sjekke kneet.. Var det sprekt? Ja, var nok et kutt, men det går vel. Fant ut at det var best å prøve å løpe, komme i gang og se hvordan det gikk. Fikk eventuelt stoppe da jeg kom fram til Rådhusplassen.

Etter noen minutter løping kom jeg inn i en grei fart, men klarte ikke bøye knea slik en bør og magen svei, men bestemte meg for å fullføre i den farten jeg kunne klare å løpe kontrollert. Kunne jo hende at det løsnet litt mer og mer. Tok etter hvert igjen 3.plassen og fikk øye på både 1.- og 2.plassen. Det var håp. Ragnhild Kvarberg fikk problemer med et eller annet – dessverre. Passerte hun etter ca 13-14 kilometer. Da ledet Heidi med en del sekunder, men jeg øynet et håp om en god plassering – kanskje seieren? Det ble med tanken noen få hundre meter etter at jeg hadde passert Ragnhild.

Knea ble vondere og vondere og tightsen boret seg lenger inn i såret på magen. I bånn av bakken opp mot Botaniskhage kjente jeg snart at nok var nok, men nå var det så kort til mål at jeg bare satte på autopiloten for å fullføre. Beina satt som limt til asfalten siste 6 kilometerne, og knea føltes som 2 hovne fotballer.

Jeg løp i mål lite fornøyd. Dårlig tid og vondt her og der. Ble geleidet rett inn i teltet for rens av sår. Fikk satt på plaster slik at jeg rakk premieutdelinga, men måtte seinere innom for litt bedre sammenlapping av kne og mage. Mest bekymret for veien videre. Frankfurt er ikke veldig langt unna.

Ble noen rolige dager etter Oslo for å få ting til å gro. Ser greit ut nå og har kommet litt lett i gang. Sånn kan det gå i løp, uhell skjer og jeg er veldig takknemlig for all god hjelp etter løpet. Veldig mange har brydd seg og sett hva som skjedde på TV. Flott at NRK sendte løpet LIVE.

I dag er det akkurat 4 uker til Frankfurt maraton. Jeg er positiv og veldig ivrig på å levere et godt løp. Før den tid venter et par konkurranser og en del gode økter før den virkelige oppladingen siste uka. Umulig å ikke bli inspirert av råtassen Jann Post i dagens Berlin maraton. Ny pers på 2.33.32 lar seg absloutt høre. Jeg følger hans oppskrift. Nå er det bånn gass og fullt fokus. Pers i Frankfurt står øverst på ønskelista.

Ukategorisert

Løpefest i Oslo


Det nærmer seg veldig årets store løpefest i Oslo. Etter tidenes sommer og til nå, en fantastisk fin høst, ligger alt til rette for en flott dag i Oslo på lørdag. Rekordpåmeldinger og mye medieomtale de siste dagene gjør at dette kommer til å bli en minnerik dag for mange. Jeg vil med dette innlegget ønske alle deltakere lykke til. Arrangøren vil gjøre sitt beste for at nettopp du får en så flott dag som mulig, og jeg håper mange mennesker tar turen inn til sentrum og danner en folkefest vi sjelden vil glemme.

Været er meldt til å bli sommerlig og NRK skal sende 4 timer fra årets løpefest. Hva kan bli bedre?

Selv løper jeg halvmaraton på lørdag. Jeg løp inn til NM-gull i Knarvik for snart 14 dager siden. Løp en maraton-økt sammen med bl.a. Jann Post forrige lørdag. Denne uka har det vært mye jobb, men jeg håper at jeg har akkurat nok med overskudd i kroppen til å levere et løp jeg blir fornøyd med. Alltid moro å løpe i Oslo og jeg har aldri løpt “dårlig” denne helga. Har trua på at det skal bli en god dag. Jeg har i alle fall målsetningene klare og en god plan for gjennomføringen.

Derfor oppfordrer jeg alle deltakere til å nyte dagen, ha en plan over gjennomføringa og kanskje åpne i et fornuftig tempo. Spis og drikk godt på forhånd og tørr å hvile litt nå de siste timene. Ikke stress med alt mulig. Løp i minst mulig klær, ta forholdsregler ved valg av sko, sokker og andre ting som kan skape ubehageligheter underveis. Uansett om du løper 3 km, 10 km, halvmaraton eller maraton, så oppfordrer jeg alle til å gjøre sitt beste og at DET ER BRA NOK! Nyt deltakelsen, løypa, arrangørene, været, god form, frihet og tilskuerne. Lykke til alle sammen uansett arbeidsoppgaver denne dagen. Dette blir gøy!

Ukategorisert

Jeg har et ønske


«Alle» vet om min fortid med alvorlige spiseforstyrrelser. Det at jeg nesten ikke spiste mat, trente en del, sov lite – allikevel presterte bra i idrett – en stund. I tillegg var jeg og skulle være best i klassen på skolen, alt skulle gjøres perfekt, jeg skulle kunne alt, jeg skulle smile, le, aldri gråte, aldri være sliten og være et glansbilde av ei jente – utenpå.

Alt det «perfekte» ble for mye. Plutselig en dag var sykehus den eneste redningen og den «perfekte» jenta ble lagt i ruiner. Sånn var min hverdag i mange år. Helt fra jeg var 15 år til jeg kom meg gjennom videregående skole etter å ha startet på 1.året en gang mer enn de fleste. Ukentlige møter med både lege, psykolog og Olympiatoppen gjorde skolehverdagen annerledes, veldig annerledes. Etter hvert som tiden gikk og skolehverdagen gikk mot slutten var jeg stemplet «for alltid» som hun med spiseforstyrrelser. Ingen spurte lenger om hvorfor jeg ikke møtte opp til enkelte timer. De visste jo at jeg var for å bli veid og etterspurt i hver eneste minste detalj om hva jeg gjorde i hverdagen. Følte jeg meg friskere? Svaret er NEI! Måten dette ble utført på gjør ikke en ung jente friskere. Det blir ingen «normal» hverdag da det er restruksjoner i forhold til hvor lang skoledagen skal være og at en taxi står å venter på deg utenfor døra. Sosialt? Nei!

Dette har jeg tenkt veldig mye på de siste årene, da mitt liv har blitt så veldig mye bedre. Behandlingen av «slike som meg» er ofte svært mangelfull eller lite gjennomtenkt. Hvordan gjøre hverdagen mest mulig vanlig og frisk? Jeg kunne ønske at kompetansen hadde blitt kraftig oppgradert, for jeg tror ikke det har blitt spesielt bedre. Jeg kunne så inderlig gjerne ønsket å bidra litt til slikt type arbeid. For jeg vet hvor sårt et avstengt forhold til andre elever, venner og familie gjør med hverdagen. La det bli mer åpent. Sett heller litt «krav» til å bli mer sosial i å måtte være med andre. 

Jeg har et ønske om at jeg ikke skal bli snakket om at jeg er hun som var sterkt avmagret på skolen blant gamle klassekamerater. Ikke bli møtt av blikk på butikken som starter ved føttene og går oppover til de treffer øynene mine. Det må gå an å være en helt vanlig idrettsjente selv med den bakgrunnen? Det er mulig å bli frisk og det er mulig å bli en løper som kan prestere. Dette går an med nok mat, riktig trening, god støtte fra familie, venner og andre støttespillere. Det er noen år siden jeg var utestengt fra all fysisk aktivitet. Derfor ønsker jeg å være Marthe og kun Marthe, ikke hun ex-spiseforstyrra…. 

Mitt mål er å vise at alt er mulig! Lev i nuet og sett pris på hver eneste dag! CARPE DIEM!

BLI DEN BESTE DEG OG TØR Å VÆRE DEN DU ER. Stol på deg selv og vær stolt av den du er og hva du får til – uansett fortid. 

Ukategorisert