Ecotrail


Når kroppen ble kjørt ned i kjelleren og du trodde at målet var 5 km unna, så viste det seg at det var nærmere 9 km igjen. Hvordan kunne du få tilbake motivasjonen og smilet? Hva var drivkraften? 

Starten på de 3 bonuskilometerne. Hold avstand, her kommer surpompen i sin nyeste løpestil – kappgangstil!


Før løpet:

Starten på dagen var upåklagelig. Jeg hadde god tid til både frokost, påkledning, siste baggasje-sjekk, og ikke minst den obligatoriske raceday-selfien nede på stasjonen. Alt var under kontroll, inkludert nervene, til og med håret var perfekt!

Teksten fortsetter under bildet

Hei og hopp, tommel opp!

Toget kom. Jeg gikk ombord. Hentet frem mobilen. På Instagram så jeg hashtaggen «Ecotrail» overalt. Da gikk det opp for meg at jeg skulle ut på mitt lengste løp noensinne. Selvsagt var jeg klar over det hele tiden, men det var jo først nå det skulle skje, det var nå jeg skulle debutere på maraton og ultradistanse, sånn på ordentlig. Det var ikke en drøm eller en tanke lenger, nå skulle jeg virkelig realisere det jeg ville. Det ilte en forventningsfull kribling gjennom hele kroppen. Jeg var utrolig spent og nysgjerrig på dette løpet. Jeg var spent på hvordan kroppen og beina kom til takle en såpass lang hardøkt i terreng. Jeg var nysgjerrig på om dette var noe jeg kom til å fortsette med, og ikke minst om jeg klarte å gjennomføre løpet. Det lengste jeg hadde løpt var 23 km på asfalt, nå skulle jeg doble distansen i en løype som var helt utenfor min komfortsone. GALSKAP! Som min svigermor pleier å si: «Lille gule gærne svigerdattera mi!». Ja, for jeg elsker jo å være gul og gal!

En av de beste opplevelsene var da jeg ankommet startområdet sammen med Jeanette, Ruby og Siri (SkiLøperne), og møtte flere av SkiLøperne. Jeg traff også mange Instagramvenner og Twittervenner. Det var så utrolig hyggelig å se alle i virkeligheten. Jeg elsker den fantastiske stemningen som er rundt ved startområdet. Jeg elsker alle de spente, blide, energirike og håpefulle ansiktene rundt meg. Jeg elsker den høye musikken og det voldsomme støyet i bakgrunn. Jeg blir helt gira og motivert og avhengig av sånt!

Teksten fortsetter under bildet

SkiLøperne – Verdens sprekeste SkiLøpere! ❤

 

Drømmedama mi, Thea Fosse Bækkevold ❤

 

Jeg skulle ta selfie, endte opp med denne herlige bakgrunnen her! Ikke bare bare å få tatt selfie i ro og fred, hihi ❤

 

Under løpet:

Startskuddet for 45 kilometer gikk kl.13:00 på Holmenkollen. Like før løpet startet, begynte regnet å falle ned fra himmelen. Det var kaldt og surt å stå i bare t-skjorte og løpeskjørt, men jeg visste at etter 500 meter ville kroppen min koke. Så hørte jeg nedtellingen «…..8-7-6-5-4-3-2-1!» Mitt første ultraløp var i gang! I det regnet forsvant, tittet sola sakte men sikkert frem og jeg kunne kjenne den klamme, varme og litt ubehagelige luften. Jeg løp sammen med Siri og Jeanette til å begynne med, de skulle være livvaktene mine. Alle «viktige og proffe» må jo ha livvakter! Løypa startet med oppoverbakker, og fortsatte oppover og oppover. Det var slik jeg følte det. Jeg så på klokka, kjente på pulsen, den var skyhøy, allerede etter 1 km. Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde BARE 44 km igjen! Heldigvis hadde jeg ingen målsetting om å komme fortest mulig til mål. Jeg skulle bare nyte naturen, nyte tanken på å kunne være «trailrunner» for aller første gang og nyte tanken på at jeg i løpet av dagen kunne bli utraløper. Jeg smilte bredt mens beina trippet bortover samtidig som hjertet slo fort, veldi fort. Etter to km måtte jeg «knyte» skolissene. Det finnes alltid en god unnskyldning for å ta seg en pause, og det var jaggu meg godt.

Skolissene «løsnet» = Hvile. (Ble avslørt, hoho)

Og etter 3 km måtte den gule risbonden ha litt mat! Ekte kvalitetsmat, selvsagt.

Du vet du er en ekte risbonde når du velger Toppris på langtur.

Fra Holmenkollen til Sørkedalen løp vi i flotte omgivelser, men det tok jo en evighet. Da vi kom frem viste klokka mi 17 km. Jeg tenkte «Ja ja, det er nok klokka som ikke er helt nøyaktig». Jeg så mange skuffende ansikter pga mangel på forsyning av mat. Som et matvrak, hadde jeg mer enn nok av mat og så jeg gikk aldri tom for næring. 5 minutters pausen gjorde i midlertidig ekstremt godt for beina. Jeg fikk spist og drukket energidrikk og fikk pulsen ned, så var vi i gang igjen. Her møtte jeg løypas bratteste og lengste bakke. Monsterbakken som alle snakket om. Jeg krabbet opp og det føltes ut som om jeg holdt på å bestige Mount Everest. Her merket jeg at beina ble betydelig tyngre. Endelig endelig nådde vi toppen av bakken. Etter en lynrask pause, løp vi videre. Og etter 10 meter bortover, tok krampa meg. Krampa satt seg i begge beina og det gjorde helt sykt vondt! Jeg sa til meg selv «drikk vann, masse vann, drikk vann». Etter litt syting, selvmedlidenhet og auing, kom jeg meg i gang igjen. Men så kom krampa tilbake etter 50 meter. Jeg vurderte å bryte. Jeg kunne jo ikke fortsette med denne krampa som kom og gikk hver 50.meter. Eller, JO, for krampe er ikke en skade! Plutselig tenkte jeg på Andeas Gossner (som forøvrig løp Keys100 samme dag som Ecotrail Oslo- sjekk ut her https://www.runnersworld.no/artikler/161-kilometer-i-40-varmegrader.htm) og det han sa til meg da jeg fikk krampe etter 17 km på mitt aller første løp, Købehavn halvmaraton 2016. «GÅ, hold beina gående, ta korte skritt og det vil gå over!». Jeg gjorde nøyaktig det han sa. Jeg gikk sakte og korte korte skritt bortover. Krampa forsvant.

Teksten fortsetter under bildet

Løypa vekslet mellom terreng/skogsti og grusvei og asfalt. Skogen var frodig og grønn.

Kort tid etterpå kom det skogsti igjen. Jeg startet å løpe veldig forsiktig og rolig. Fant etterhvert ut at det var smertefritt å løpe i skogen, på røttene, på mykt underlag, men så fort beina traff asfalt og grus kom smertene/krampene tilbake. Det var oppløftende, samtidig demotiverende fordi jeg visste at de siste 10 km før mål bestod av bare asfalt og grus. Da klokka plinget 24 km, ropte jeg DISTANSEPERSING! For en deilig følelse midt inni skogen der. Feiret med en halv Toppris – DIGG.

Langs Lysakerelven innså jeg at løpestilen ikke var så elegant lenger. Leggene var stive og anklene var slitne og jeg hadde innsett at banketten kom til å ryke. Kampen mot kilometerene var for alvor i gang. Jeg kjempet like mye mot hodet mitt som mot kroppen min. Ved passering 40 km (ifølge klokka mi) var jeg fullstendig utmattet. Jeg var så svimmel og hadde hodepine, og løpestilen min så mer og mer ut som kappgang.

Ved den aller aller siste drikkestasjonen spurte jeg hvor langt var det igjen til mål. Jenta svarte «litt over 8 km igjen!». På dette tidspunktet var dette budskapet verre enn alt annet. ÅTTE KILOMETER IGJEN? Klokka mi viste 40 km! Det var en helt forferdelig tanke som var langt mer demotiverende enn mine tunge og slitne bein. Hvert eneste skritt gjorde vondt. Hver eneste pust var tungt. Jeg var uggen og totalt utslitt. Troen på at jeg skulle klare dette forsvant helt. Etter den ekstra bonusrunden på Bygdøy, ropte jeg til Jeanette: «løp videre, jeg kommer etter». Hun så bekymret ut og sa «er du sikker?». Meg: «Jeg lover, skal i mål, løp videre du». Da jeg så ryggen hennes forsvant mer og mer, knakk jeg helt sammen. Klumpen i halsen ble bare større og større, tilslutt ble jeg stående å gråte. Et turist par stoppet og spurte hvordan det gikk med meg, jeg sa «Jeg har det OK». Så oppdaget jeg at jeg svarte på norsk og ikke på engelsk, og måtte le litt for meg selv. Jeg gråt fordi jeg hadde det så vondt pga utmattelse. Jeg gråt fordi det gjorde vondt der det kan gjøre vondt i kroppen. Jeg gråt fordi jeg var redd for å måtte bryte. Jeg gråt fordi jeg tenkte at jeg snart var ferdig. Jeg gråt fordi jeg ikke visste helt hvorfor jeg sto der og gråt. Jeg gråt fordi følelsene mine og kroppen min var helt ute av kontroll. Jeg gikk og gråt mens jeg spiste den siste delen av Topprisen min. Plutselig dukket navnet Janicke Bråthe (en av SkiLøperne) opp i hodet mitt da jeg så ei dame løp forbi meg. Janicke løp Bosten maraton for en måned siden med en skadet rygg og gjennomførte løpet med vanvittig bra tid. For en maskin! Mitt forbilde og min inspirasjonskilde. Når Janicke klarte å fullføre et løp selv om hun var skadet, kunne ikke jeg som var «FRISK» gi opp nå! Les om hennes løp her http://www.lettbent.com/2017/04/boston-marathon-2017-og-den-lange.html?m=1

Den korte gå- og tenkepausen hadde gitt meg fornyet tro på at jeg skulle klare å fullføre og jeg stavret avgårde i bestemorsstil. Da jeg kom til Akerbrygge trodde jeg målet var rett rundt hjørnet, men neida det var enda et godt stykke til. Nå ville jeg seriøst bare blåse i hele dritten og bare ta en taxi til målområdet. Jeg innså at kroppen min verken var skapt for terrengløp eller lange distanser. Så dukket det opp en fyr som ropte, «du er snart fremme, bare en km igjen, dette klarer du». BARE EN KILOMETER IGJEN TIL MÅL?! Det er jo INGENTING, når du har gått 4,7 mil! Det er like langt til skolen der dattera går på, tur/retur. Eneste drivkraften jeg hadde var å tenke på MÅLET! Drit i medalje og t-skjorta. Jeg vil bli ferdig, jeg vil ligge rett ut! Jeg gikk og løp og om hverandre. Så hørte jeg skikkelig høy musikk i nærheten. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at det var musikk fra et spisested. Og ENDELIG kunne jeg se målområdet foran meg. Fortsatt langt unna, men jeg kunne se folkemengden og byggverket der borte. Jeg krabbet forbi rundkjøringer og lyskryss. Så hørte jeg «Anna Anna Anna!». Det var løpevennene mine som ropte navnet mitt. Bare få meter igjen nå, så jeg forsøkte å rette opp ryggen i tilfellet noen skulle ta bilder, men hadde null sjans. Nå løp jeg som en ekte LØPEOLDEMOR! To meter igjen. Kjente allerede den deilige lykkefølelsen som strømmet gjennom hele kroppen min og i det jeg krysset målstreken fikk jeg krampe i høyre leggen, IGJEN!». Det gjorde forferdelig vondt men samtidig gjorde det helt sykt fantastisk godt fordi jeg endelig var ferdig! Mens tårene rant gikk jeg frem og tilbake for å dempe ned krampa før jeg gikk og hentet medaljen og t-skjorta (som står 80 km på).

JEG KLARTE DET!!! Det ble distansepersing, maratondebut og ultradebut! Alt på en gang!

Den offisielle tiden ble 7 timer og 8 minutter. Og gjett om hvem som kom på andre plass i min klasse? JEG, altså, andre plass på bunnen, haha. Men er det så nøye? NEI!

Tom for energi. Måtte tvinge meg frem et falskt smil.

 

Etter løpet:

Bankett ble avlyst, og jeg ble utrolig glad for det. Her trykkes det til kjære og kjente for harde livet.

Gjett hvem som hadde med seg verdens største kopp(bolle) på årets Ecotrail? Fikk mer enn nok suppe i alle fall.

Ecotrail 45 km var en virkelig stor påkjenning. Fra å få hold/sting til krampe, fra smerte i lårene til smerte i hoftene. Fra å være helt gira til å være så deprimert. Og på toppen av det hele, var jeg både tissetrengt og fisetrengt og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde ikke lyst til å tisse i skogen fordi jeg var redd for maur og hoggormer. Flere ganger lurte jeg på om hva folk egentlig gjorde av seg all den luften i magen. Kan noen svare meg på dette? Haha.

Takk til Ecotrail for arrangementet. Det var mange som ble misfornøyde av de samme grunnene i år. Det er bedre å lære av en feil enn å gjenta den, så det er bare å ta imot kritikk med et smil. Det er litt sånn som når jeg bestiller sushi så forventer jeg å få sushi, ikke stekt ris med fisk. Da er det lov å være skuffet.

Dette løpet har virkelig satt sine spor. Og ifølge klokka mi forbrant jeg 2800 kalorier. På to av tærne hadde jeg fått vannblemmer. Leggene var mørbanka. Hoftene var stive. Og skuldrene var tunge. Dagen etter kunne jeg ikke gå. Jeg har aldri vært så støl i legger, lår, hofter og skuldre og rygg noengang. Min første restitusjonstur ble gjennomført fem dager etter Ecotrail. Jeg løp 4 kilometer og jeg brukte 36 minutter. Jeg ble stoppet av en traktor og sjåføren spurte om det gikk bra med meg. Oldemor i kappgangstil skapte uro på bygda…hahaha. Som jeg gleder meg til å trene normalt igjen!

Og vet dere hva? Bare for å være skikkelig gal skal jeg om nøyaktig en måned løpe Romeriksåsen på langs. Det er 50 km terrengløp. Ønsk meg god bedring på forskudd 🙂

-Anna

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent

Ukategorisert

Råskinnet



Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil.


Bildet over er hentet fra Kondis.no.

Jeg har allerede lagt ut bilder og kort oppsummering fra lørdagens løp, på Instagram, Facebook og TwitterHer kommer en mer detaljert oppsummering av min erfaring og opplevelse i Råskinnet. Til de som ikke har hørt om løpet finner dere mer info her http://ready.no/Hjem.html

Da var dagen kommet. Jeg har gruet meg til denne dagen helt siden november da jeg fikk vite at Råskinnet var et av de 7 løpene i Runner´s World Challenge 2017. Les også: https://www.runnersworld.no/blogs/anna/team-runner-s-world-challenge-2017.htm

Natt til lørdag drømte om at jeg ble angrepet og kvalt av masse blodigler. Jeg var redd og fikk panikk. Jeg bråvåknet og så at 6-åringen lå med det ene beinet over halsen min. Litt ubehagelig samtidig som jeg var lettet over at det bare var en drøm, likevel ble jeg ekstra nervøs. For i tillegg til å grue meg til å løpe i gjørme og gå i vann, ble jeg også utrolig redd for å bli «angrepet» av lange ekle slimete dyr. Jeg sleit med å få sove igjen, lå bare og grublet til klokken bikket over 09. Da stod jeg opp og lagde meg frokost. Plutselig løp tiden fra meg så jeg skyndte meg avgårde. Kjørte først til Tveita for å parkere bilen der, deretter tok jeg t-banen til Sognsvann. På vei inn mot sentrum innså jeg at jeg ikke hadde sjanse til å hente ut startnummeret på Sognsvann før kl.12:55. Pulsen ble bare høyere og høyere. Hadde ikke trengt å oppleve dette nå! Jeg var helt desperat på å få hjelp fra andre til å hente ut startnummeret for meg. Sendte tilslutt en melding til arrangøren og fortalte at jeg var forsinket. Fikk beskjed om å gå til Bjørnar for å hente nummeret innen kl.13. Da jeg satt på t-banen var jeg innom tanken på å bare drite i hele løpet. «kanskje det er ment at jeg ikke skal løpe?» og «kanskje dette er forvarselet om at noe dramatisk kommer til å skje?». Forbanna tullete overtroisk asiatisk tankegang når ting ikke går som planlagt! Det var egentlig en gylden mulighet å trekke meg nå, men stoltheten min tillot meg ikke å gjøre det. Det blir løping uansett med eller uten startnummer. Og vet dere hva? Jeg kom frem kl. 13:05, likevel fikk jeg utlevert startnummeret mitt. Tusen takk til Bjørnar og Råskinnet! Dette kaller jeg tipp topp service.

Startnummeret på plass, Joho! 

Så var tiden inne for de vanlige rutinene. Dotur og oppvarming. Dokøen var kjempe lang, så jeg varmet opp med en annen deltaker mens vi ventet på vår tur. Jeg tittet på klokka, 5 minutter til puljen min startet. Det var like før jeg tisset på meg pga stress. Takket være snille og omtenksomme folk som stod fremst, fikk jeg gått foran dem i køen. Ut av doen med skjørtet på skeive løp jeg rett til startfeltet. PANG! Sa det. «Endelig, kan jeg senke ned skuldrene og kose meg med en liten skogstur» tenkte jeg. Det tok ikke lang tid før ting ble snudd helt opp ned. «Kose meg»? Det var F*** meg noe helt annet enn å kose seg! Først gjørmebad etter ca 500 m, rett etterpå kom den såkalte koseturen i iskaldt vann. Føttene mine skreik etter å komme opp på land. Herregud som jeg frøs. Kroppen skalv og hodet ristet. Resten av turen vekslet det mellom smale skogstier med røtter og stein, gjørme og ujevnheter, og vann som gikk helt til brystet/halsen. Det var kupert, det var glatt, det var bratt, det var kaldt, det var gjørmete, det var tøft, det var tungt. Men jeg kom meg i mål, etter KUN 1 time og 35 minutter! Jeg undervurderte løypa, noe så sinnsykt. I forkant av løpet hadde jeg bestemt meg for å løpe mitt eget tempo, men når jeg registrerte at en etter en løp forbi meg hvert eneste sekund, kjente jeg at konkurranseinstinktet mitt ble vekket til live igjen. Kosetur, ble til jagetur. For en som ikke er vant med å løpe i terrenget, ble underlaget for tøft. På en av de bratteste nedoverbakkene, klarte jeg å miste balansen. Dette resulterte til at venstre foten min sklei på det glatte underlaget, og vips,  gikk den gamle danserinna nesten ned i spagaten. Dessverre pådro jeg meg en liten strekk i hofteleddsbøyeren (eller hva det no heter). Etter «ballettoppvisningen» tok jeg det helt med ro. Smerten var verst når jeg løftet opp det venstre beinet i motbakker. På et tidspunkt var jeg langt nede. Lei meg og sint. Lei meg fordi jeg var uforsiktig og ble skadet. Jeg var redd for at skaden skulle ødelegge treningsplanene mine i ettertid. Sint fordi jeg ikke fulgte planen min om å kjøre mitt eget løp. Nå må jeg bare ta tiden til hjelp og se hva naprapaten sier på onsdag.

Kalle føtter 

Gledestårer selv om det ikke synes på bildet

Selv om det var et beintøft løp, så smilte jeg faktisk opptil flere ganger i løpet av turen. Den ene gangen var da jeg vinglet i vannet, støttet jeg meg til en skulder foran meg. Han snudde seg og så på meg med litt forvirrende blikk. Jeg klarte ikke å la være å le av meg selv mens jeg forsøkte å si beklager. Han sa «det går fint». Rett etterpå tok jeg på skulderen hans igjen og sa «ikke gå!». Haha. Jeg smilte også til kameramennene! Jeg fikk så mange hyggelige og oppmuntrende kommentarer underveis som jeg virkelig setter så utrolig stor pris på. «går det bra med deg?», «du er superflink!», «kom igjen, snart er du i mål», «så nydelig skjørt du har» osv. Tusen hjertelig takk til dere!

Oppsummering: «En gang Råskinn, alltid Råskinn» – Dette betyr at jeg aldri kommer til å løpe Råskinnet igjen. Det var et tøft og kult løp, men det samsvarer ikke med mine langsiktige mål. Løpet ga meg mange vonde og tøffe, men også gode opplevelser. Til tross for at jeg ble skadet er jeg glad for at jeg har blitt en erfaring rikere. En erfaring som jeg tror jeg har behov for å ta med meg videre. Når sant skal sies foretrekker jeg heller å løpe 100 km på asfalt fremfor å løpe Råskinnet. Det er nettopp fordi kroppen min ikke er skapt for et slikt løp med så tøft underlag. Jeg er for pinglete og for jålete, rett og slett! Før jeg løp dette løpet gruet jeg meg til Ecotrail Oslo 45 km og Romeriksåsen på Langs 50 km, nå GLEDER jeg meg til begge løpene! Jeg vil gjerne gi stor ros til de som løp på lørdag og de som har løpt flere ganger tidligere, dere er Råskinn alle sammen! Bøyer meg i gjørmen og i vannet og i røttene for dere!

Takk til Runner´s World som utfordret meg til dette. Det er så fantastisk herlig å kjenne på den enorme følelsen av stolthet da løpet var over. Stolt over at jeg turde å møte en slik utfordring og turde å strekke grensene mine så langt som jeg gjorde denne gangen. Tårene rant da jeg passerte målstreken, det var ikke pga smerten i låret, men fordi jeg ble glad for at marerittet mitt var over!

Det ble ingen pallplass på meg, noe jeg syntes var veeeeldig rart, men ifølge Kondis.no vant jeg prisen for årets fineste løpeskjørt! Den kan jeg leve lenge på.

Mitt neste løp med RWC er Sommernattsløpet 17. juni. Håper vi sees! For mer info om løpet trykk på linken https://www.sommernattslopet.no

Nesten Pallplass! 

Sånn, ferdigskiftet og klar for hjemreisen. Det gikk opp for meg i etterkant hvorfor folk så litt «søtt» på meg på banen mellom Sognsvann og Tveita. Fordi jeg så ut som askepott: Liten, møkkete, og litt søt, ikke sant?

Askepott for en dag.


Tips til de som skal løpe Råskinnet for aller første gang neste år:

  1. Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
  2. Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
  3. Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
  4. Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
  5. Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
  6. Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
  7. Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
  8. Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
  9. Ikke skyll av deg møkk før du forlater «åstedet», du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få «gode» blikk på banen.
  10. Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.

Lykke til, vi sees ikke neste år! Da løper jeg mest sannsynlig BCM.

En gang Råskinn, alltid Råskinn.

-Anna

Treningsverktøy



Det sies at «alt er mulig hvis man vil det sterkt nok» og at «ALLE verdensmestere har vært nybegynnere en gang». 

Til tross for å ha vært gressenke og alene med en 6-åring, klarte jeg likevel å gjennomføre seks treningsøkter denne uken. Dagene har vært hektiske med både levering og henting på skolen. I tillegg kom transport til ballett og turning, og minst middagslaging og oppfølging av hjemmelekser. Men hele seks økter, hvordan fikk jeg til det? Jeg måtte hele tiden være i forkant og være kreativ i forhold til å få klemt inn litt trening hver dag. Jeg trente mens ungen var på ballett, på turning, på besøk hos klassevenninne, ute og hoppet på trampolinen med venner. Jeg trente fremfor å vaske klær, fremfor å ta oppvasken, fremfor å vaske gulvet, fremfor å brette klær – Oppskrift for en bedre prioritering finnes ikke.

(Teksten fortsetter under bildet)

Bildet over er hentet fra Strava. Slik så treningsuken min ut. Som dere ser fikk jeg løpt 70 km fordelt på idrettsbane og asfalt. Jeg har hittil i år løpt 780 km og ligger derfor godt an med tanke på årets mål som er 2017 km. Klapper meg selv hardt på skulderen og smiler superbredt for min egen innsats og viljestyrke. Det må vel være lov? Åh joda.

(Teksten fortsetter under bildet)

De fleste vet at jeg følger et løpeprogram, så slavisk jeg overhodet kan. Programmet er spesialtilpasset formen min og ukene mine. Det er utarbeidet av en svært dyktig ultraløper som heter Andreas Gossner. Dere kan bli bedre kjent med han gjennom bloggen hans her www.andreasgossner.comØnsker du å komme i løpeform eller ønsker du å komme over «løpeskrekken», ta kontakt med Andreas så skal han nok få deg til å bli like forelsket i løping som jeg er.

Jeg har fulgt løpeprogram helt siden jeg begynte å løpe. For meg som ikke har så mye peiling eller kunnskap om løping, passer et løpeprogram helt ypperlig. Det er mitt aller beste treningsverktøy og den aller beste motivasjonsfaktoren. Jeg må ha klare og faste planer som jeg kan forholde meg til. Hadde det vært helt opp til meg ville jeg sikkert bare løpe 10-15 km rolig hver dag og droppet alle intervalløktene. I en travel hverdag er det ofte slik at det du planlegger og har faste opplegg på, blir enklere å få gjennomført. Det som ikke ligger i planene, blir fort satt til side og utsatt på ubestemt tid. Det er lett for meg å si «får ta det i morgen». Dere kan tenke dere hvor «ryddig» det har vært hjemme hos meg den siste uken. Som alt annet (bortsett fra husarbeid) er det alltid lurt å legge en plan for hvordan jeg utnytter tiden. Jeg har nevnt i tidligere innlegg om Målsetting, med et målrettet arbeid vil du oppleve fremgang, du vil føle overskudd i hverdagen, og du blir motivert til å fortsette å trene.

Ukens oppsummering:

Mandag: Startet uken med en sykkeltur på 11 km etterfulgt av en beintøff intervalløkt. Langintervaller: 2 X 4km – 2 min pause – fart 5:15m/km. Beina var lette og fine så jeg satt opp farten litt. Snittfart på intervallene var på 4:50m/km. Det er helt sykt raskt til å være lille meg med mine korte trege bein. Det som er deilig etter en slik økt, eller etter alle øktene mine er å drikke et stort glass med O´boy! Namnam!

Tirsdag: Hviledag

Onsdag: Nok en helvetes økt (sorry språket men det var helt jævlig). Økten ble gjennomført på idrettsbanen sammen ei venninne fra SkiLøperne. 3 X 3km – fart 4:45-5:00m/km. Tunge og stive bein den siste runden, men jeg er utrolig glad for at jeg klarte å fullføre økten med godt resultat. Jeg hater sånne økter. De får meg til å tenke negative tanker, som: «dette klarer jeg aldri», «nå må jeg stoppe», «hvorfor gjør jeg dette», «jeg får ikke puste». Samtidig gir de meg også positive tanker. «kom igjen, du kommer til løpe fra mannen din», «du kommer til å perse på 5 km igjen!», «du skal få TO glass O´boy hvis du klarer dette!», «verdensmestere har vært nybegynnere en gang!». Det er helt utrolig hva hodet er i stand til å gjøre når du er så tom og sliten og beina er blytunge. Når du trekker pusten hardt inn, en gang, to ganger, prøver å overse de negative tankene, prøver å fokusere på positive ting, kommer selvtilliten tilbake. Plutselig har du stor tro på deg selv igjen og er villig til å presse deg selv enda hardere. Hat og elsk! Jeg hater mens det pågår, men elsker når økten er over. Hat fordi det gjør vondt overalt, og elsk fordi jeg føler at jeg duger og mestrer noe nytt, tungt og utfordrende.

Torsdag: Rolig 10 km – fart 6:21m/km.

Fredag: Rolig 10 km – fart 6:10m/km.

Lørdag: Langtur. Ja, etter min definisjon er alt over 14 km regnes som langtur. Programmet sa 14 km, men pga ukjent segment endte jeg opp med 18 km i vind og kulde. Utfordringen var den sterke vinden som gjorde at kroppen min ble aldri varm. Takker meg selv som kledde meg som om jeg var på Kypros i slutten av juli. Shorts og t-skjorte i 4 varmegrader?! Det er jo helt crazymaddafakka!

Teksten fortsetter under bildet

Søndag: Valgfri økt 10km. Når det står valgfri, leser jeg «ikke hviledag, kom deg ut!». Å avslutte uken med denne økten var virkelig godt for hodet og kroppen. Når du egentlig trodde beina var slitne etter 5 økter, så leverte de mer enn forventet, DET er motiverende og lykke!

Hvordan har uken din vært?

PS. Husk å klappe deg selv på skulderen for den innsatsen du har gjort hver eneste dag. Enten du har gått, løpt sakte eller løp korte turer er det uansett bedre enn ingenting.

Ha en strålende uke videre alle sammen!

-Anna

Ukategorisert

Målsetting


En realistisk målsetting gir mestringsfølelse, og mestringsfølelse er nøkkelen til økt motivasjon.

img_2245

Å løpe 5 km på 23:10, pers med over 2 minutter, kan jeg påstå at det ikke kunne blitt en bedre start på påskeferien!

Som nybegynner vil jeg si at målsetting er viktig for å opprettholde motivasjonen. Det finnes flere måter å finne motivasjonen på. Hva som fungerer er forskjellig fra person til person. 

Jeg har i løpet av et år lært at å ha en realistisk målsetting gir mestringsfølelse, og mestringsfølelse er nøkkelen til økt motivasjon.

De aller fleste vet at motivasjonen er drivkraften som får oss til å utføre bestemte handlinger og aktiviteter. Det viktigste for meg er at jeg synes det jeg holder på med er gøy og lystbetont. Samtidig er det også viktig å sette seg realistiske mål som er oppnåelige.

Hvilke mål du setter deg er avhengig av hvilken form du er i og hva du ønsker å oppnå. Det kan være et mål om å løpe totalt to timer i uken, et mål om å løpe 10 km i uken, et mål om å delta og fullføre et løp og utallige andre alternativer.

Søndag 2. april løp jeg årets første halvmaraton løp i Fredrikstad. Målet var å perse og jeg klarte å oppnå målet mitt. Kom i mål med krampe i leggene og tærne, men for en fantastisk deilig følelse! La meg likevel presisere at jeg ikke går «all in» i alle løp. Jeg har et par løp i år som jeg er villig til å gi alt fra start til mål, men også noen løp hvor jeg har som mål om å fullføre uten å skade meg underveis. Målet mitt i år er å stryke beina mine, venne dem til å takle ultra distanser (mer om dette kommer i et senere innlegg) og å bli flinkere til å løpe med hodet – overse alle negative tanker som måtte dukke opp under et løp eller en hard treningsøkt. Jeg skal løpe totalt 15 løp i år (kan fort bli flere), hvis jeg skal gi alt hver gang, vil meste parten av tiden min gå til restitusjon. Å delta i løp er spennende og morsomt, men det viktigste og morsomste er all den treningen jeg gjør i forkant. All den gleden jeg får etter hver treningsøkt.

(Teksten fortsetter under bildet)

Fredrikstadløpet – målet var å perse, og jeg klarte å perse med 5 min!

Å være en del av Team Runners World Challenge innebærer at jeg må ha klare mål. (les også Sesongplan eller Team_Runnerswolrdchallenge) Jeg har blant annet som mål å bli sterkere i motbakker, løpe minst to økter i terrenget hver måned, å ha ca to intervalløkter og èn langtur (dvs lengre enn 15 km) i uken.

Mitt neste løp sammen med RWC er Råskinnet. Jeg har tidligere nevnt at jeg gruer meg til dette løpet fordi det er virkelig langt utenfor min komfortsone. Frykten for å bli skadet er stor. Det vil gi negative konsekvenser for kvaliteten på treningen min. Samtidig kan jeg ikke la slike tanker begrense meg. Som alt annet, vil man bli en god syklist må man sykle mye, vil man bli en god svømmer må man svømme mye, vil man bli en god løper må man løpe mye osv. Skal jeg bli sterkere i de områdene jeg føler meg svak, må jeg tørre å møte de. Vi blir sterkere for hver gang vi mestrer motgang. For å takle motgang må vi tørre å gjøre det, tørre å møte det. Det er derfor jeg takket ja til å være med på Team Runner’s World Challange. Jeg må være tøffere, komme meg ut av komfortsonen og tørre å delta i noe jeg synes er skummelt. For den som intet våger, intet vinner. Eller er det bare fjørtiårskrisen som har tatt overhånd?

Mitt tips er å sette deg oppnåelige delmål og ha et langsiktig perspektiv på de mest ambisiøse målene. I tillegg bør du loggføre både treningsøkter og konkurranser. Det gjør at du automatisk får delmål å strekke deg etter. Personlig er jeg glad i Strava. Jeg bruker appen som min treningsdagbok. Jeg bruker også appen til å la meg inspirere av andre. Er du litt nysgjerrig på hvordan jeg trener? Ta gjerne en titt på profilen min. Link: https://www.strava.com/athletes/lopeoldemor 

Løpeoldemors metafor: Målsetting i løping er som å spille bowling. Det er sosialt og det er gøy, men det er også litt kult å se hvor man havner på resultatlisten, sant?

Vil avslutte innlegget med å fortelle at jeg har blitt ambassadør for lopeskjort.no. Det passer perfekt for en jåledukke som meg! Så stolt og glad at jeg synes kvikklunsj smaker like digg med papir på! Haha:)

GOD PÅSKE ALLE SAMMEN! 

PS. Spis masse kvikklunsj – det skal jeg!

Kvikklunsj og mariusgenser – Intergrering på høyt nivå!

-Anna

Sesongplan


«Å trene uten mål er som å kjøre bil uten stoppested»

img_3509-1

Å bruke penger på drivstoff og bruke krefter på å sitte bak rattet i mange timer uten å vite hvor man skal høres meningsløst ut.

Jeg har snakket med flere som sier at de trener for å trene og ikke har noen spesielle mål. Hvordan kan man trene uten å ha et eneste mål?

I de fleste tilfellene her i livet, består hverdagen av et eller flere mål. Det kan enten være mål som du har planlagt selv, og det kan være mål som andre har planlagt for deg. Å trene er som å dra på jobb. Du har en plan for dagen, og du vil gjennomføre planen før du går for dagen. Det kan virke meningsløst og tomt hvis man ikke har noen mål å jobbe etter. Som eiendomsforvalter ønsker jeg å ha oversikt og kontroll over mine eiendommer til enhver tid. For å kunne være det må jeg ha tett oppfølging på leietakerne mine, tett samarbeid med leverandørene og tett dialog med kollegene mine. Å føle at vi mestrer arbeidsoppgavene i hverdagen og takler utfordringene som dukker opp underveis gjør at vi presterer enda mer og er villig til å gi litt ekstra i arbeidet vårt.

Det samme gjelder med løping. Hovedmålet mitt er å fortsette å elske løping til jeg blir steingammel (og det er sinnsykt lenge til). Dette innebærer ikke bare å komme meg ut for å løpe, men å ha mange delmål. Det kan for eksempel være å løpe 2 km lengre enn forrige uke uten å være andpusten er et mål, å løpe 5 km under 30 min er et mål, å løpe 2 sekunder raskere i den forbanna motbakken om to uker er et mål osv. Målene trenger nødvendigvis ikke være høye, men de bør være konkrete, klare og tydelige.

Uten mål, vil vi for eksempel ikke klare å motivere oss selv til å gjennomføre en planlagt treningsøkt. Man blir fort sittende på sofaen og tenker «hvorfor skal jeg ut?», «hva er hensikten med å slite seg ut en halvtime?». Måloppnåelse er svært viktig med tanke på både suksess og mestringsfølelse. Klare og tydelige mål, gir oss et klarere bilde på hva vi ønsker å oppnå og det gjør også oss mer i stand til på presse oss selv enda mer for å oppnå nettopp dette.

Å delta i et løp, er et flott og konkret mål. Første løpet mitt var halvmaraton i København og jeg tenkte  «ja, jeg skal bare gjennomføre og nyte stemningen og nyte å ha startnummeret på brystet for aller første gang». Så meldte jeg på nytt løp en måned etterpå. Halvmaraton på Lørenskog. Målet var å perse, og det gjorde jeg med hele 18minutter! Lever fremdeles på lykkerusen. Man løper ikke et løp bare for moro skyld. Da hadde all den hardtreningen i forkant vært veldig bortkasta. Den siste tiden har jeg trent ca 6 dager i uken, det betyr at mitt neste løp som er Fredrikstad halvmaraton skal jeg perse! Det er målet – det er det jeg sikter mot og det er det jeg skal klare!

(teksten forsetter under bildet)
Mitt første løp i København. Jubelrop 10 meter før målstreken – For en opplevelse!

Det er flere som er nysgjerrig på målene mine i år. Listen er lang og det gjør at jeg bare blir mer gira og motivert til å trene enda hardere. Flere av løpene skal jeg delta sammen med Team Runnes World Challenge (RWC).

Her er oversikt over de påmeldte løpene mine for 2017: 

  • WinterRun 10 km – Oslo 4.februar (RWC = Runner’s World Challenge)
  • Fredrikstad Halvmaraton 21,1 km – Fredrikstad 2.april
  • Råskinnet 8 km  – Sognsvann 6.mai (RWC)
  • 800 meter – Bislett 11.mai (RWC)
  • Eco Trail Oslo 45 km (terreng) – Oslo 20.mai
  • Farris Ultra Halvmaraton 21,1 km – Larvik 11.juni
  • Sommernattsløpet 5 km – Oslo 17.juni
  • Romeriksåsen på langs 50 km (terreng) – 24.juni
  • Kongsvinger halvmaraton 21,1 km – Kongsvinger 5.august
  • Drammen Halvmaraton 21,1 km – Drammen 3.september (RWC)
  • Kollen Opp – Holmenkollen 9.September (RWC)
  • Gøteborg Marathon halvmaraton 21,1 km – 14.oktober
  • Hytteplanmila 10 km – Røyse 21.oktober
  • Silva Night Run 8 km- Sognsvann 10.November (RWC)
  • Valencia Marathon 42,2 km – 19.november (Årets hovedløpet)

Kanskje vi sees på et eller flere løp?

-Anna

Team Runner´s World Challenge 2017


Jeg har aldri vunnet noe stort i livet mitt, det meste har vært 50kr i Vikinglotto eller en vinflaske i vinlotteri. Det å bli valgt ut og få være med på treningsopplegget med Runner´s World sine spreke og flinke folk, er utrolig stort og ærefullt. 

 

I løpet av 2017 vil jeg delta i 7 forskjellige løp. 

WinterRun – 4.februar, 10 km gateløp Oslo sentrum

Råskinnet – 6.mai, 8 km terrengløp Sognsvann

800 meter – 11.mai, Bislett stadion

Sommernattsløpet – 17.juni, 5km gateløp Oslo sentrum

Drammen halvmaraton – 3.september, 21,1 km byløp Drammen

Kollen Opp – 9.september, 700 trappetrinn Holmenkollen

Silva Night Run – 10.november, 8 km terrengløp med hodelykt Sognsvann

 

Første løpet Winter Run, ble gjennomført i forrige uke sammen med over 1000 deltagere. Det var kaldt, det var mørkt men det var god stemning. Det beste med et løp er stemningen både før, under og etter løpet. Noen er nervøse og spente, mens andre er avslappa. Noen har satt mål som de ønsker å oppnå, mens andre deltar for å være sosiale og ta det som en treningsøkt. Det vi alle har tilfelles er å ha det gøy, sammen med likesinnede, sammen med folk som elsker løping. 

 

Å være med på så mange forskjellige løp løpet av et år betyr at jeg må være enda mer bevisst på treningen fremover. Jeg har ikke som mål om å vinne noen av løpene, ikke i år, men kanskje en eller annen gang i fremtiden? Målet mitt er å få mer glede, mer ut av treningsøktene mine, og å bli en mer allsidig løper. Jeg har alltid sagt at kroppen min er ikke skapt for fart, kun lange rolige turer, men etter halvannet år med trening, begynner jeg å kjenne litt fart i beina mine. Og det er så fantastisk gøy! Jeg har lært at målrettet trening gir fremgang, og fremgang er nøkkelen til motivasjon. 

 

Jeg har løpt 5 km, 10 km, og halvmaraton før, så utfordringene mine i RWC er de andre løpene. Jeg husker at jeg i starten var veldig skeptisk til å komme meg ut de dagene det regnet ute. Ikke fordi jeg var redd for regnet eller å bli våt (eller jo, litt da – har jo aldri vært i nærheten av å være friluftsmenneske), men jeg var faktisk redd for at skoene mine skulle bli skitne. Og nå skal jeg liksom delta i Råskinnet? Løpe gjennom de tøffeste myrene i Nordmarka? «Herregud» sa jeg da jeg leste om løpet, samtidig tenkte jeg at dette er en gylden mulighet for meg å teste ut mine grenser og bli enda flinkere til å presse meg selv både på trening og under et løp. 

 

Jeg får ikke sagt det nok ganger, men jeg gleder meg utrolig mye til fortsettelsen! Og jeg håper du vil følge meg og støtte meg i drømmen min mot et nytt og spennende eventyr. 

Ukategorisert