Ecotrail 2019 – Tusen takk for opplevelsen!


Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine opplevelser, så mye følelser og glede. Det ble en drøm, en fantastisk fin en. Jeg klarer ikke å slippe taket i følelsene fra den dagen for to uker siden. Jeg vil ikke at de skal ta slutt. Det har tatt tid å skrive om opplevelsene fra løpet. Det er vanskelig å sette punktum. Jeg vil bare holde fast i gleden, mestringen, inntrykkene og slitet. Aldri før har jeg følt meg så sterk og trygg på egen mestring under et løp. Å sette punktum er vemodig. Nå er det imidlertid gjort, og dagen skriver seg inn i min løpehistorie som en dag det er verdt å huske.

De siste forberedelsene og oppladingen til løpet gikk ikke helt som planlagt. Da jeg startet nedtrappingen og ventet på overskuddet, så skjedde heller det motsatte. Jeg følte meg mer og mer sliten, og den siste uken før løpet var tøff. Totalen i livet ble litt for mye og jeg gikk rett og slett ned for telling. Det gjorde meg usikker i forhold til Ecotrail, men innstillingen var selvfølgelig å prøve. Jeg ville gi det et forsøk, gjøre mitt beste og viktigst av alt, kose meg på tur.

Innerst inne følte jeg meg trygg på at hodet var på plass og klar til dyst i 5 mil, så her kommer historien:

Dagen før løpet drar jeg tidlig inn til Oslo, henter startnummer og kobler helt ut. Regnet bøtter ned, men det gjør ingen ting. Med regnjakke på går jeg en god tur for å få kroppen i gang og koble hodet ut fra hverdagen. Nå er fokus på Ecotrail, og det nyter jeg! Jeg er heldig som har mulighet til å stikke av fra hverdagen en liten stund, og bare ha fokus på løping og meg selv. Det er egentid av høy kvalitet. Utover dagen føler jeg meg piggere i kroppen og på kvelden kommer solen. Det er tid for en super hyggelig middag med gjengen i Runner’s World. Fantastiske folk og hyggelig løpeprat. Helt perfekt oppladning til dagen etter!

Lørdag våkner jeg overraskende rolig. Spent og forventningsfull selvfølgelig, men likevel rolig. Til frokost på hotellet treffer jeg fantastiske medblogger Angelika. En siste løpeprat og prepp er det som skal til for å føle meg helt klar. Det er bare å pakke sekken for langtur og sette kurs mot Frognerseteren.

Ved startområdet treffer jeg på både kjente og ukjente. Alle prater med alle på slike dager. Vi heier og støtter hverandre, og deler gladelig tips og triks. Været er perfekt for langtur og stemningen helt magisk.

Når starter går kjenner jeg på en enorm takknemlighet. Endelig er jeg her igjen sammen med alle fine folkene, både løperne og alle som heier og støtter. Takknemlig for at jeg kan få delta og være en del av dette, og takknemlig for at kroppen og hodet vil. Alle timene og kilometerne de siste månedene er så absolutt verdt det. Opplevelsene på en slik dag er klekkelig god betaling for strevet.

Løypa starter med en nedoverbakke mot Holmenkollen. Jeg løper rolig, kjenner litt på kroppen og nyter utsikten over Oslo. Like etter hoppbakken starter stigningen av høydemeter, og de er det en del av denne dagen. I motbakkene kjenner jeg at kroppen kanskje ikke har overskudd av energi, men hodet er fullstendig påkoblet og klar for oppgavene. Det er det viktigste!

Jeg finner en flyt. Kommer meg oppover ved å gå i motbakkene og løpe på flatene. Plutselig har jeg gjennomført første 5 km, og like plutselig er første milen tilbakelagt. Det har selvfølgelig gått en del tid på klokken, men følelsen av «plutselig» sier meg at dette er en god dag. Dette skal gå fint! Motoren mangler et gir, kjenner at jeg både fysisk og mentalt var nede for telling tidligere i uken, men føler meg sterk i hodet og har tryggheten i at jeg har klart det før. Løypa er fin, variert og flotte omgivelser. Stadig blir jeg tatt igjen av 80K løperne som hilser og vi heier på hverandre. Jeg nyter å være på tur og koser meg maksimalt. Klarer ikke helt å huske mellomtidene mine fra Ecotrail året før, men noe sier meg at dette går litt raskere enn fjoråret.

På grusveiene ned mot Sørkedalen er det et langt strekke med slak nedoverbakke. Det gjør godt å jogge rolig og strekke ut i hoftene etter mye motbakker. Plutselig hører jeg latter bak meg og skjønner med en gang at det er en annen medblogger, nemlig alltid blide og sprudlende Maria. Der kommer hun dansende sammen med to andre flotte damer, Sissel og Laura. De tre er proffer sammenlignet med meg, og de er noen skikkelige tøffinger som løper 80 km. I år tar de meg igjen tidligere enn de gjorde i fjor. Siden jeg er ganske sikker på at jeg ligger foran fjorårets tidsskjema, så skjønner jeg at disse damene er i ferd med å levere et kanonløp.

I Sørkedalen tar jeg meg tid til å kjøpe Solo på landhandelen før jeg kommer inn på første matstasjon. Der ser jeg igjen Maria, Sissel og Laura, og ikke minst fantastiske Nina som er support for dem. Jeg er så glad for å ha truffet og blitt litt kjent med disse flotte damene. De er alltid så positive og deler den samme gleden for løping. Nina er verdens beste på å heie med entusiasme, og hun gir bort masse energi og pågangsmot. Hun forteller meg at jeg ser kvikkere og gladere ut på dette punktet enn jeg gjorde i fjor. Det gir meg en god bekreftelse på at det er en bra dag og jeg får mot til å fortsette.

Etter Sørkedalen venter noen kilometer med nye motbakker og så et godt stykke med teknisk sti. Jeg går opp alle bakkene og finner en rolig, men grei flyt på stiene. Passer på å drikke og spise nok. Det er fremdeles noen timer igjen. Jeg passer også på å nyte, nyte og enda mer nyte. Jeg digger dette her, det er helt fantastisk. Ta seg frem, time etter time for egen maskin, på egne ben, på egen vilje. Helt rått! Helt magisk! Vanvittig følelse av mestring!

Ja, det blir alltid slitsomt på så lange løp som 5 mil. Det er langt, det er krevende og det blir på et tidspunkt også vondt. Det er på ingen måte bare solskinn og flyt, det er også anstrengelser og strev, nedturer og en indre stemme som av og til roper «tulling!». Jeg har, som jeg har skrevet om flere ganger tidligere, ofte tenkt at disse løpene ikke er for slike som meg. Når tvilen slår inn, tenker jeg at disse løpene ikke er ment for oss tregeste i baktroppen. Tvilen slår også inn i år. Opp bakkene etter Sørkedalen er jeg oftere og oftere alene i løypa, og jeg begynner å tvile. I år er hodet heldigvis sterkere enn noen gang og tvilen blir til motivasjon for å fortsette. Jeg skal jammen meg motbevise det, Ecotrail er også et løp for meg!

Tidligere år har jeg for alvor begynt å kjenne det når jeg nærmer meg siste matstasjonen på Fossum. Den kommer etter ca 30 km. I år føler jeg meg så pigg når jeg kommer dit. Jeg blir møtt av frivillige som gjør en helt ubeskrivelig god innsats den dagen. De heier meg inn, hjelper til med å fylle vann i sekken og spør hva jeg ønsker av næring. Appelsinbåter smiler jeg, de har jeg drømt om siden Sørkedalen.  Appelsin på langtur er helt nydelig!

Med appelsinbåter i hånden og en brødskive fisket opp fra sekken, trasker jeg videre ut fra Fossum. Jeg bruker de første par kilometerne etter matstasjonen på å spise, drikke godt og gå litt til slik at maten får tid til å komme ned i magen. Når jeg nærmer meg Bogstadvannet er jeg klar for å løpe igjen. Appelsinene gir energi rett i beina!

Løypa er på sitt grønneste og flotteste i mai. Bogstadvannet og senere Lysakerelva er på sitt vakreste. Det er helt nydelig, vakkert og magisk, og jeg blir minnet på hvorfor jeg liker dette løpet så mye. Naturen, inntrykkene og egentid, det gjør meg så godt!

Jeg gleder meg til Lysakerelva fordi den er så flott, men i år blir den tøffere enn forventet. I dagene før løpet har det regnet mye og løypa er veldig våt mange steder. Det ble anbefalt terrengsko med godt grep, men jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. De har jeg løpt med tidligere år og vært veldig fornøyd med. De er et perfekt valg også i år, med unntak av strekket langs Lysakerelva. Der er det for vått og glatt, og jeg føler at jeg ikke har noe særlig grep. Jeg begynner også å bli sliten og tør ikke ta noen sjanser på å falle. Jeg går derfor mesteparten av denne delen og periodevis går jeg veldig anspent på grunn av manglende feste under føttene. Det gjør at hoftene stivner til, noe så innmari, og derfra og inn røyner det på. Det røyner på med krefter og det røyner på med minutter. Det gjør likevel ingen ting for hodet jobber fremdeles like bra, jeg er fremdeles like strek og jeg nyter det fremdeles like mye. På vei ut fra Lysakerelva ser det kanskje ikke ut som om jeg flyr, men gleden og mestringsfølelsen er helt i skyene.

Hvorfor føler jeg meg så sterk i år? Hvorfor klarer jeg å fortsette, selv om kreftene har tatt slutt og hoftene skriker? Det må jo være fordi dette er så gøy, og det betyr så uendelig mye for meg. Det betyr så uendelig mye å få det til, klare det, komme i mål og føle at jeg er en del av det. Kjenne på følelsen av å være en ultraløper, være litt rå, klare det som kanskje ikke er så opplagt. Flere år med lengre løp har jo også gjort meg sterkere, både fysisk og mentalt. Jeg klarer mer nå og jeg tåler det bedre. Det er en herlig følelse. Ecotrail er også for meg i baktroppen, selv de lengre distansene.

Nede ved Lysaker gjør det vondt å løpe. Steget er kort og hoftene protesterer. Jeg må ta hyppige gåpauser og etter hvert går jeg mer og mer. Nå gjelder det bare å sette den ene foten foran den andre til jeg er i mål. Smilet derimot, det trenger ingen pauser. Jeg er så glad. Det er helt ubeskrivelig. 5 mil nærmer seg slutten. 5 mil! Det er langt det, og jeg kommer til å klare det.

De siste kilometerne blir følelsesladet på flere måter. Glad og stolt for at jeg nok en gang skal få krysse målstreken i Ecotrail. Takknemlig for at det er mulig. Vemodig for at det snart er over og at det da er et helt år til neste gang. Jeg vil ikke at dette skal ta slutt!

Så ser jeg Salt. Der er målet! I stillhet, og ensomhet, løper jeg over mållinjen. Tårene renner ukontrollert under solbrillene de siste 50 meterne. Følelsen av å ha klart meg så bra gjennom dagen, disponert kreftene og mestret utfordringene. Jeg er stolt! En titt på klokken viser nesten 23 minutter raskere enn i fjor. Det gjør meg enda stoltere. Jeg vet at jeg mistet mange minutter på manglende grep og benstyrke langs Lysakerelva. Det gir meg tro og motivasjon til å jobbe for å hente enda mer neste år. Trening over tid gir resultater og den som ikke gir seg får fremgang. Det er enkle fakta!

Til sist vil jeg dele noen av de litt triste følelsene som dukket opp, uten at jeg ønsker å kaste skygge over en så flott dag som denne. Jeg elsker Ecotrail! Jeg digger løpet, løypa og folkene som både deltar og er frivillige for å få dette til. Tusen hjertelig takk til dere alle sammen! Det betyr så mye for oss som løper, og jeg vet at det er krevende å få dette til. Jeg ønsker ikke å kritisere arrangementet, dette er på så mange måter et helt fantastisk løp, men likevel er mine følelser litt iblandet tristhet når det hele er over. I år var jeg ensom i baktroppen. Jeg kom i mål som siste dame på 50K, og det til tross for at jeg løp raskere enn i fjor. De tidligere årene har vi vært flere, da har jeg hatt flere løpere rundt meg på de siste kilometerne, men i år var vi færre. Det gjør meg trist. Å løpe alene er i seg selv ikke et problem for meg, for jeg liker jo det, men det er følelsen av at vi ikke er like mange som tør å ta sats i baktroppen som gjør meg litt trist.

Når jeg løper i mål får jeg en følelse av at det hele var over lenge før jeg kom inn. Det er tomt for medaljer. Jeg får ikke den medaljen jeg har drømt om hvor det står 50 km. Bagatell, ja kanskje, men ikke der og da hvor følelsene allerede renner over. Det er tomt i mål og Hoka standen jeg hadde gledet meg til å besøke etter målgang for ett par Hoka med bedre grep, er allerede pakket sammen. Litt tom tusler jeg for å finne sekken med skiftetøy. Stort takk til den super snille gutten på bagasjehentingen som ser meg komme vaggende på stive hofter og som løper meg i møte med sekken min.

Ecotrail er en fantastisk løp. Jeg anbefaler det varmt til alle. Jeg kommer imidlertid med et lite ønske. Hva med å starte 50 km et par timer tidligere på dagen? Da vil vi skilpaddene få mulighet til å komme i mål før hele festen er over. Jeg forstår at det er mye logistikk og en lang dag for arrangørene. All honnør for upåklagelig startområde, matstasjoner, merking av løypa og ikke minst alle de frivillige som bidrar. Dette er likevel et lite ønske fra meg som kanskje kan få flere til å ta sjansen på å være en del av baktroppen i de lange løpene. Jeg ønsker ikke at vi skal måtte nøye oss med de kortere distansene dersom vi bruker lang tid. 50K er en distanse som det er mulig for veldig mange å få til, og jeg unner flere å opplevde den følelsen og mestringen ved å klare det.

Neste år, hvis du tar sjansen på å prøve, så skal jeg bli stående igjen i mål og heie til du kommer. Jeg melder meg herved som frivillig til å holde liv i målet til siste løper i baktroppen er vel i havn. Vil du holde følge meg i løypa så blir jeg veldig glad. Jeg skal dele alle tips og triks opparbeidet gjennom siste fire år med Ecotrail. Jeg går selvfølgelig for mitt 5. Ecotrail 30. Mai 2020.

Tilbake på hotellet får jeg dusjet og etterpå servert pizza på sengen av min mann. Jeg er sliten, mør, verker i hoftene, men mest at alt bare glad. Og stolt! Stolt over å representere skilpaddene i baktroppen nok en gang!

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent


Løpsnerver eller livets sitroner?



Jeg blir alltid nervøs før løp! Alltid! Nervøsiteten er nok en blanding av tvil og spenning. Har jeg forberedt meg nok? Kommer jeg til å klare det? Det er også forventninger om hvordan opplevelsen kommer til å bli. Kommer jeg til å oppleve mestringsfølelse og ha det gøy? Får jeg en fin tur? Grugleding, spenning, tvil og forventninger i salig forening. Det er akkurat slik det skal være! Det hører med å kjenne på denne blandingen av følelser når det nærmer seg et løp som betyr noe, som jeg har trent mot og sett frem til en stund. Det er faktisk ganske godt å kjenne på de følelsene. De er en del av løpelivet.

Jeg begynner alltid å tvile på meg selv når jeg starter nedtrapping av treningsmengde mot et lengre løp. Så lenge jeg holder trykket og kilometerne oppe vet jeg hvordan jeg ligger an med formen, men når jeg trapper ned på mengden begynner jeg å tvile. Jeg tror at det er ganske vanlig.

 

På lørdag er det Ecotrail 50K. Jeg har tro på at jeg har forberedt meg godt nok. Høsten og tiden frem til jul gikk riktignok ikke som planlagt. Fra oktober til desember ble det lite løping, men fra jul og frem til nå har alt gått etter planen. Jeg har økt kilometertallet gradvis, unngått skader og trent meg opp til lengre langturer. Progresjonen har vært god, opplevelsene fine og følelsen bra. Grunnlaget inneholder nok langturer for å kunne gjennomføre Ecotrail. Forrige helg startet nedtrappingen og jeg var ved ganske godt mot, men likevel med en skurrende magefølelse. Den magefølelsen har vært der en stund, gnaget litt til og fra, uten at jeg helt har klart å få tak på den. Nå ble den tydeligere. Jeg følte meg så sliten.

Det passet bra med ekstra hviledager i en nedtrappingsperiode når jeg følte meg sliten, men de planlagte hviledagene ble plutselig til en hel uke. Jeg løp ikke en eneste meter hele forrige uke. Orket ikke, ønsket ikke. Så gikk mannen ned for telling med skikkelig manflu. Krise! Sykdom før Ecotrail ville sette en stopper for et så langt løp. Jeg rømte fra soverommet og inn på gjesterommet, samt tok i bruk alle forebyggende tiltak som finnes. I dagene som fulgte gikk også begge barna ned for telling med forkjølelse, og jeg har bare ventet på min tur. På mirakuløst vis så kan det se ut som jeg går klar. Nå er de tre andre på bena igjen og jeg er fremdeles frisk. Kryss i taket!

Jeg er frisk, men føler meg ikke så pigg likevel. Jeg føler meg sliten, trøtt og litt lei. Jeg har sovet dårlig siste tiden, hjertet hamrer løs innimellom og hodet er ikke helt påkoblet. Trening og testing siste måneder tilsier at kroppen er i form, men hodet henger ikke med. Det er en ekkel følelse. Jeg trodde at det først bare var løpsnerver, men nå begynner jeg å lure på om det er en av livets sitroner i stedet.

Det siste året har vært hektisk og krevende både privat og på jobb. Det har vært altfor mye altfor lenge, og noen prøvelser har vært av skikkelig heftig sort. Jeg tror rett og slett at jeg nå er litt mer sliten enn hva som er bra, i alle fall mentalt. Jeg har kjent det komme en stund, snikende og gradvis, men jeg har oversett det. Den siste uken har det imidlertid ikke vært mulig å overse det lengre. Jeg vil ikke beskrive det som en smell, mer som om jeg har fått en blemme. Og all erfaring tilsier at blemmer bare blir verre hvis man kjører på med det samme uten å ta hensyn eller pleie den. Nå er det på tide å ta blemmen på alvor.

På lørdag er det Ecotrail! Det løpet betyr noe helt spesielt for meg. Ecotrail er et eventyr for meg som startet for tre år siden og som har vært årets høydepunkt siden. Løpet som er så fantastisk flott på så mange måter. Løypa, omgivelsene, folkene og stemningen. Jeg kan bare ikke gå glipp av det. Jeg har vurdert frem og tilbake den siste uken, og jeg har landet på at jeg skal stille til start. Med mindre det sniker seg på en forkjølelse i siste liten, så blir jeg å finne på Frognerseteren klokken 12 på lørdag. Jeg gleder meg noe helt enormt, men nervene, spenningen og forventningene har endret seg litt de siste dagene.

Et amerikansk ordtak slår fast at hvis livet gir deg sitroner, bør du lære å lage sitronlimonade. Min oppskrift for å lage sitronlimonade er å løpe. Det hjelper alltid. Forhåpentligvis vil en helg med fokus på bare løping gjøre godt for hodet. Jeg skal på hotell i Oslo, barna får besøk av superbesteforeldre og er i de aller beste hender, og jeg kan bare kose meg. Fredag kveld skal jeg treffe flotte løpevenner og lørdag blir en fest med alle de fine løperne i løypa. Fullstendig klar over at 5 mil er en påkjenning for kroppen, men jeg tror det kan være en bra påkjenning for meg akkurat nå.

Planen er å stille til start med sekken på ryggen, kvik lunsj og seigmenn i lomma, og ha som mål å bare kose meg og nyte løpet. Jeg kommer til å starte veldig rolig, gå de første kilometerne med motbakker og så se hva kroppen føler for og har lyst til å være med på. Hvis jeg må bryte så får jeg gjøre det. Jeg skal i alle fall klare å komme meg til Sørkedalen og sannsynligvis også til Fossum, og jeg håper at jeg får oppleve magiske Lysakerelven. Jeg skal bare kose meg mest mulig og lengst mulig, og håpe på at det kan holde helt til Salt en gang utpå kvelden. Det er faktisk mulig å gjennomføre Ecotrail 50K selv om du går mer enn du løper. Det er helt sant, for jeg har gjort det før!

I dag har jeg hvilt, i morgen skal jeg hvile og det skal jeg også gjøre på fredag. Så håper jeg at det sniker seg inn litt energi og godfølelse innen lørdag klokken 12.00! Vi sees i Ecotrail-løypa! La eventyret begynne!

Ukategorisert

Hva er persen din? En pers handler ikke alltid om en god tid!


Vi er veldig opptatt av perser! Hva er din PB på 10 km, halvmaraton og maraton? Personlig beste, hva betyr egentlig det?

Når jeg kommer i prat med andre om løping, kommer ofte spørsmålet «Hva er persen din?» Hvorfor er vi så opptatt av perser? Er du opptatt av å gjøre ditt beste – prestere godt – hele tiden?

Ja, jeg er opptatt av å gjøre mitt beste! Jeg ønsker å prestere godt. Vi ønsker jo alle å lykkes, med både små og store mål og utfordringer. For meg er trivselen størst når jeg har et mål i sikte, både som løper, på jobb og ellers i livet. Jeg trives når jeg må ut av komfortsonen, tøye mine egne begrensninger og flytte troen på mestring. Da blir følelsen av å lykkes større, og jeg liker følelsen av å lykkes! Vi vil jo gjerne se oss selv – og bli oppfattet av andre – som dyktige.

Hva betyr det å være en dyktig løper? Hva er din personlig beste som løper? Dreier det seg kun hva vi har prestert av tider? For meg handler det om langt mer enn hvilken tid man har levert på 10K eller maraton. Jeg har tenkt en del på dette gjennom mine år som løper. Hva er det som definerer om jeg har prestert? Når kan jeg være fornøyd med et løp og når bør jeg være misfornøyd?

Løpssesongen er nå i full gang. Jeg følger veldig mange løpere på instagram, og nå dukker det stadig opp bilder med overskriften «Ny pers!». Jeg blir alltid glad når jeg leser det, blir glad når andre presterer og når sine mål. Bilder av smilende og jublende løpere som har satt nye perser. Jeg liker å se bilder av løpere som jubler og forteller om sine gode prestasjoner. Da er jeg raus med tommel opp og gratulasjoner. Jeg blir så inspirert og motivert. Jeg liker også å se bildene og lese historiene om når det ikke går så bra. Vi kan ikke sette pers hver gang, det er ikke mulig! Det er en del av løpelivet. Likevel kjenner jeg et lite stikk i magen når jeg leser om løpere som kommer i mål med en følelse av å være skuffet og misfornøyd med egen prestasjon. Jeg kjenner så godt igjen følelsen av å gjennomføre et løp, stå på målstreken og kjenne på en følelse som ikke er så god.

Vi er veldig opptatt av perser i betydningen «hvor fort er det beste du har løpt denne distansen på». Jeg har hørt om løpere som kun velger løpene med de flateste og raskeste løypene fordi målet utelukkende er å sette ny pers. Jeg har også hørt løpere fortelle at de brøt et løp etter bare få kilometer fordi de allerede da skjønte at det ikke kom til å bli ny pers. Er ikke det litt spøtt?

Nei, jeg kan forstå det! Jeg klarer å forstå at å jakte gode tider og ny pers er det viktigste. Jeg klarer å forstå at det for noen er så viktig at de bare velger de raskeste løpene og bryter når målet ikke kan nås. Jeg klarer å forstå at dette er viktig, ikke bare for eliteutøverne men også for mosjonistene. Jeg har til og med stor respekt for disse løperne, beundrer dem for sine prestasjoner, målrettethet og ikke minst vilje og evne til å jobbe for det. Jeg rett og slett digger det!

Det er imidlertid viktig å også forstå at ikke alle jakter perser som handler om en ny bestetid! Noen jakter perser som handler om noe helt annet, for eksempel mestringsfølelse og opplevelser. Pers i å flytte grenser, pers i å utfordre seg selv, pers i å gå ut av komfortsonen, pers i å oppleve løpeglede. Det kan være en ny PB å i det hele tatt tørre å stille til start i et løp. Min personlig beste i løping er ikke tiden jeg har prestert på maraton og 50K.

Jeg startet riktignok min «løperkarriere» med mål om å sette pers på løpstider. De første årene som løper var jeg opptatt av kilometertider og snittfart. Jeg trente fokusert på å forbedre terskelfart og kapasitet for å kunne sette ny pers. Min første 10 km i 2011 gikk på rett over timen. Det ble straks et mål om å løpe mila på under en time. Når det målet var nådd jaktet jeg videre. 58 minutter! Når kan jeg klare under 55 minutter? Jeg jaktet stadig videre etter en ny bestetid.

Mitt første halvmaraton løp jeg på 2 timer og 15 min med en følelse i mål om at jeg hadde en del mer å gå på. Jeg startet straks trening med mål om å løpe halvmaraton under 2 timer. Det var gøy å trene slik, jobbe målrettet og fokusert, men for meg var det bare gøy en stund. For meg var det ikke nok til å beholde motivasjonen og aller viktigst, løpegleden. Den forsvant på et tidspunkt når jeg atter en gang ikke klarte å sette ny pers på en distanse, og løp inn til en tid jeg ikke var fornøyd med. Gjentatte ganger kom jeg i mål med en følelse av å mislykkes og mestringsfølelsen var totalt fraværende.

Løpingen fikk et fokus som jeg ikke trivdes med. En erkjennelse om at jeg nok heller aldri ville klare å løpe så fort på 10 km og halvmaraton gjorde ikke saken noe bedre. Jeg kunne trene så mye jeg ville, men det var kanskje aldri nok til å prestere de tidene jeg drømte om. Var det da noen vits å fortsette?

Det ga meg ikke så mye glede å stille til start i et løp når fokus kun var rettet mot å sette ny pers. Nervene i forkant, tvil på egen evne, smertene underveis, og skuffelsen i mål. Det var lite løpeglede i å atter en gang løpe i mål med en følelse av å ha mislykkes. For meg medførte dette fokuset på å stadig prestere bedre at utviklingen min stagnerte. Fra å løpe halvmaraton på 2.15 med følelse av å ha mer å gå på, kom jeg knapt i mål på 2.20 året etter. Året deretter led jeg meg inn til 2.25. I 2015 kom jeg så vidt under 2.30 på halvmaraton i Oslo med en følelse av at dette vil jeg ikke lengre.

Jeg elsket jo egentlig å løpe, men der og da fant jeg ingen glede i å delta i løp. Skulle jeg finne meg en ny hobby? Eller bare løpe for trening, ikke delta i flere løp? For det første, løping er ingen hobby for meg. Det er en del av min livsstil og en nødvendighet for kropp og hode. Jeg har alltid vært glad i å løpe. Å slutte med det var ikke et alternativ. For det andre, jeg trenger noen konkrete mål å trene mot for å holde motivasjonen oppe på de tyngste dagene med høstregn eller snøvær. Mest av alt, jeg elsker stemningen i løp, de fine folkene og følelsen av mestring. Hvordan kunne jeg finne tilbake til den mestringsfølelsen?

Jeg hadde lest om ultraløp og ultraløpere. I mitt hode fremsto de som nesten overmenneskelige, laget av noe helt eget, med motor og hode som jeg bare kunne drømme om. Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk når jeg leste blogger og løpsreportasjer, var fokuset på opplevelser. Fokus på naturopplevelser, møter med andre løper og mestringsfølelsen av å klare å gjennomføre løpet. Sluttiden var ikke like viktig. Jeg kjente på en nysgjerrighet og lyst til å oppleve dette, men tenkte samtidig at jeg ikke var sprek nok, dyktig nok, for ultraløp. Jeg var ikke akkurat sammenlignbar med de ultraløperne jeg hadde begynt å følge på instagram.

I et kort øyeblikk tenkte jeg heldigvis «Det får jeg aldri vite hvis jeg aldri tør å prøve!» Plutselig var jeg påmeldt Ecotrail i 2016 som det året var 45K. Skrekkblandet fryd, men full av forventning. Treningen fikk et nytt fokus som jeg trivdes veldig mye bedre med. Målet for løpet var kun å fullføre! Jeg ville bevise for meg selv at dette kunne jeg klare, og det fikk ta den tiden jeg trengte på å fullføre. Målet var også å ha en fin tur, kose meg underveis og nyte det. Mitt første ultraløp ble en drøm, en opplevelse som aldri vil glemmes. Hardt, brutalt, slitsomt og vondt, men helt aldeles nydelig! Løypa og naturen, folkene og opplevelsen. For meg var det helt magisk. Rundt 30 km var jeg så sliten og trøtt, men jeg klarte likevel å fortsette fordi jeg ønsket meg så inderlig den følelsen av å stå i mål og ha klart det! Det at jeg var blant de nederste på resultatlisten betydde ingen ting! Gleden og mestringsfølelsen var tilbake!

Siden mitt første Ecotrail har jeg søkt gjennom terminlisten på Kondis etter løp som kan gi meg gode opplevelser fremfor løp som kan gi meg gode kilometertider. Siden har personlig beste på løpstid vært sekundert. Det er ikke slik at tider er totalt uinteressant, men det er ikke det som betyr mest for meg. Det er i alle fall ikke det som definerer opplevelsen av å lykkes i et løp. Løpegleden avhenger ikke av løpstiden. Å løpe i mål på et løp er godt nok, da har jeg prestert! Det som betyr noe er løpegleden i hverdagene hvor jeg trener, riktignok ganske så målrettet, for å jakte på flere slike opplevelser som jeg fikk under Ecotrail.

Vi trenger løpere som både jakter perser på beste tid og løpere som jakter perser på beste opplevelser. Begge deler er like viktig og skal respekteres. Vi er alle løpere og det er plass til oss alle i løpemiljøet. Da får vi bredden og mangfoldet, variasjoner og ulikheter. Da kan vi ha det gøy og trives med løping, uansett hvilke prestasjoner vi leverer. Det som er helt sikkert er at vi alle presterer noe når vi tar på løpeskoene og legger ut på tur.

Av og til skulle jeg ønske at jeg også kunne legge ut et bilde på instagram og fortelle om en ny bestetid, en ny pers. Kanskje jeg kan det en dag! Jeg synes det er kult og tøft, og helt på sin plass, å dele sine gode prestasjoner i sosiale medier og andre kanaler. Fortsett med det! Hvis jeg løper Ecotrail fortere i år enn i fjor så komme jeg garantert til å fortelle om det, men det er ikke det som får avgjøre om jeg står i mål med en følelse av å lykkes og mestre. Jeg kommer uansett til å dele opplevelsen!

Det er ikke alle som trives med spørsmålet «Hva er persen din?». Kanskje skal vi bli flinkere til å gi litt andre typer svar? Kanskje skal vi bli flinkere til å spørre hverandre mer om opplevelser? Løp ut og sett pers på opplevelser, pers på løpeglede og mestringsfølelse! Sett nye perser som du trives med, som gir deg mening og betyr noe for deg!

Forrige uke hørte jeg Captare podcast og episoden med Tim Bennett. Kondispresidenten som har prestert på superhøyt nivå i utallige løp, jaktet gode tider og perser, men likevel er mest opptatt av løping for å ha det bra. Det var i alle fall slik jeg tolket hans budskap. Tim Bennett er også løypesjef i Oslo maraton og ønsker en løype som kan gi gode opplevelser underveis, ikke nødvendigvis flatest mulig løype for å sette pers. Det likte jeg å høre!

Persen min er opplevelsen jeg hadde under Ecotrail 50K i mai i fjor. Da stilte jeg til start på en distanse jeg aldri hadde løpt før, det var kokende varmt vær og krevende løype. Jeg kom meg til start, riktignok ganske nervøs, men likevel så rolig fordi jeg visste at dagen skulle bli full av fine opplevelser og møter med fine løpere. Jeg disponerte kreftene godt, fikk i meg nok drikke og næring, taklet varmen, koste meg hver eneste kilometer og mestret de 50 kilometerne med glans. Det var mestringsfølelse som jeg aldri har opplevd før. Det var bare noen få bak meg på resultatlisten med løpstider, men jeg persa på mestringsfølelse og løpeglede i det løpet. Det er min pers!

Hva er persen din?

Ukategorisert

Maratontrening for baktroppen


Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg faktisk trener for å klare å gjennomføre disse løpene.

Først må jeg bare si, det er utrolig gledelig og hyggelig at flere potensielle baktroppløpere tar kontakt fordi dere har lyst til å prøve! Det er så gøy at flere drømmer om maraton og lange løp. Det gleder mitt baktropp-hjerte stort!

Mitt budskap til dere er: Gå for drømmen, gi det et forsøk! Jeg har tro på at du klarer det!

Min treningsfilosofi for å gjøre meg rustet til de lange løpene er svært enkel. Det viktigste er å løpe, glede deg over hver løpetur og nyte opplevelsen av å være ute på tur. Jeg tror noe av det viktigste er å trene på løpegleden. Det høres kanskje sprøtt ut, trene på løpegleden, er det mulig? Ja, det er mulig! Tren på å være ute på tur noen timer, tren på å glede deg over det, ta inn inntrykkene og tren på å nye opplevelsen.

Jeg har hentet inspirasjon og ideer fra ulike treningsprogrammer og kan anbefale å ta en titt på maratonprogrammene til Runner`s World. De finner du HER.

For meg er det vanskelig å ha en treningsplan som skal følges slavisk. Det er mulig at jeg ikke er disiplinert nok, men det er heller ikke like lett i en hverdag med to barn og aktiviteter. Jeg må derfor ha en treningsplan som gir rom for fleksibilitet, kan tilpasses hver uke og lett endres på hvis det er nødvendig. Jeg løper når jeg har lyst og hviler når jeg kjenner at kropp eller hode ikke henger helt med. Jeg løper når jeg kan glede meg over løpeturen og hviler når det bare kjennes ut som plikt-løping. Det høres banalt ut, litt for klisje og kanskje ikke så troverdig? Vel, for meg er det slik! Jeg esker jo å løpe i utgangspunktet, så det skal mye til for at jeg ikke har lyst. Det handler også om at jeg trener mye på løpegleden. Trener på å glede meg over løpeturene, nyte opplevelsene og kose meg på tur. Når jeg kjenner at kropp og hode ikke vil, ikke orker, så er det som regel en grunn til det. Med årene har jeg blitt mindre redd for å hvile litt ekstra, og det er nok en av årsakene til at jeg nå sjelden opplever skader. Jeg tror også at å løpe når man har lyst bidrar til positive løpsopplevelser, som igjen gir økt lyst til å løpe. Å løpe av plikt derimot, er med på å knekke løpelysten hos meg.  

Treningen min er i stor grad preget at lyst- og innfallsmetoden, men jeg har likevel en slags struktur eller ramme som jeg holder meg innenfor. Her beskriver jeg min plan når målene for året er Ecotrail 50K i mai og Oslo maraton i september.

Jeg løper som regel 4 økter per uke. Noen uker blir der 5 ganger, men også noen uker 3 økter. Hver uke inneholder:

  • 1 langtur

  • 1 intervalløkt eller hurtigere langkjøring

  • 1-3 rolige og korte turer

Den viktigste og prioriterte økten er ukens langtur. Skal du løpe langt så må du trene på det. Jeg tror at det er helt nødvendig. Både kropp og hode trenger å kjenne på og venne seg til hvordan det er å løpe over tid. En langtur betyr imidlertid ikke at du skal løpe 3-4 mil. Mine langturer er mye kortere enn det. I vintermånedene er langturene kun på 10-12 km. I mars og april øker jeg gradvis lengden på langturene fra 13 km til opp mot 20 km. I månedsskifte april/mai løper jeg 1-2 langturer på rundt 30 km som forberedelse til Ecotrail 50 K. Jeg har aldri løpt en langtur på trening som er lengre enn 3 mil. Det er nok for å kunne gjennomføre både maraton og 50K.

De første ukene i mai roer jeg ned langturene og samler overskudd til Ecotrail som i år er 25. mai. Det koster krefter for meg å løpe langturer på 2 mil og lengre, så det er viktig å samle krefter før et løp. De siste to ukene før Ecotrail kommer jeg bare til å løpe korte og rolige turer. Etter Ecotrail legger jeg også inn et par uker uten langtur for at kroppen skal få restituert og reparert seg etter løpet. I år skal jeg løpe Birkebeinerløpet 21K tre uker etter Ecotrail. Tre uker imellom er akkurat nok for min del.

I løpet av sommeren blir det noen nye langturer, men da også som regel mellom 13 – 20 km, før jeg i august og begynnelsen av september på nytt legger inn 1-2 langturer opp mot 30 K som forberedelse til Oslo Maraton.

Langturene løpes som regel på lørdag eller søndag morgen. Nå som våren har kommet med lyse morgenen og god temperatur, liker jeg å komme meg tidlig ut på tur. Forberedelsene er alltid den klassiske med havregrøt, juice og kaffe. Med på langtur har jeg vann, nøtter, kvik lunsj og powergels shots med colasmak fra Powerbar. Når jeg løper de lengste turene opp mot 3 mil har jeg også med en brødskive.

Jeg elsker langturene! De er absolutt favorittøktene. Mine langturer er veldig rolige, behagelig tempo og jeg går mye underveis. Det viktigste for meg med disse øktene er å trene på å være i bevegelse over tid, og å nyte det underveis! Det er fullt mulig å nyte langturer når tempo er behagelig nok og fokuset er å være på tur.

Jeg hater å løpe intervaller! Jeg virkelig hater det! Intervaller er helt pyton for meg. Det skyldes nok at jeg opplever å ikke mestre intervalløkter noe sørlig. Jeg er jo ikke akkurat bygget for fart, og intervaller innebærer gjerne å få opp farten. Jeg er ikke god på å løpe fort og da opplever jeg lite mestring. Ikke liker jeg så veldig godt den høye pulsen heller. Det føles mye bedre for meg en jevnere belastning over tid. Til tross for dette, så opplever jeg at intervalløkter gir effekt på formen og derfor forsøker jeg å få inn en slik økt hver uke. Det var en periode tidligere hvor jeg løp alle intervalløktene inne på mølle. Det har jeg helt sluttet med. Mølleløping med fart tar knekken på både bena mine og løpegleden. Jeg må ut! De intervalløktene jeg liker best er lange intervaller i motbakke. Da trenger jeg ikke å løpe fort for å få opp pulsen. Det holder til og med å gå enkelte steder for å få høy nok puls. Noen intervalløkter byttes også ut med en hurtigere langkjøring. Da løper jeg 5-8 km i noe høyere tempo enn jeg pleier. Til sist skal jeg være så ærlig å innrømme at det er flere uker jeg ikke løper intervaller i det hele tatt. Det hender at jeg rett og slett har så lite lyst, så jeg skulker intervaller og løper kosetur i stedet.

Utover en langtur og en intervalløkt per uke så fyller jeg på med rolige og fine turer. Treningsplanen er ganske lik gjennom året, med unntak av langturene som gradvis blir lengre frem mot de lange løpene. Jeg trener jo en del, men ikke spesielt mye sammenlignet med de gode mosjonistene. Det er likevel nok til å klare de lange løpene. Jeg trener lite alternativt, men går mye turer og sykler litt i sommerhalvåret. Og styrketrening, vel, der er det lite å fortelle om. Jeg har stadige planer om å komme i gang med regelmessige styrkeøvelser. Fysioterapeuten i meg sier at det er veldig lurt! Kanskje jeg kommer i gang denne våren!

Ta gjerne kontakt dersom du går med en drøm om å løpe langt, men er litt usikker på om du tør, lurer på hvordan du bør forberede deg eller vil høre mer om hvordan det oppleves. Jeg setter veldig pris på interessen for baktroppen og svarer gladelig på hver eneste henvendelse. Ta sjansen og bli med på Ecotrail 50K i mai. Jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?

Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?



For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du bruker så lang tid?

Svaret på spørsmålet er veldig enkelt: Jo lengre tid jeg bruker, desto mer moro har jeg!

Det er de lange løpene som er mest morsomme, i alle fall synes jeg det. Det er også de lange løpene som gir mest opplevelse. Lengst mulig ute på tur gir mest mulig opplevelse.

Jeg skulle ønske at flere som meg, representanter for baktroppen, tok sjansen og ble med i de lange løpene. Jeg har hele tiden ønsket å vise at disse løpene er for alle, ikke bare for de sprekeste. Når jeg forteller andre at jeg har løpt både maraton og 50K, får jeg ofte en respons som «Wow, du er sprek!», «Det er helt rått!» og «Det hadde jeg aldri klart!».

De to første utsagnene er jo faktisk delvis sant, selv om jeg som regel svarer i ren refleks «Nei, jeg er ikke sprek, jeg er bare veldig glad i å løpe» og «Det er ikke så rått, det finnes mye som er langt råere». Selvfølgelig blir man sprek av å løpe mye, jeg må klare å ta til meg den. Jeg er langt sprekere nå enn det jeg var for 8 år siden, men jeg er langt fra de sprekeste. Langt derifra!

Og ja, det er rått å fullføre både maraton og Ecotrail 50K! Det er skikkelig rått, for meg! For 8 år siden trodde jeg ikke at det var mulig. Da turte jeg ikke å drømme om det en gang. Da var jeg usikker på om jeg ville klare å fullføre mitt aller første løp som var KK-mila på 10 km i 2011. Det er absolutt en rå prestasjon å fullføre maraton og lengre, og det noe jeg er veldig stolt av.

Når det kommer til det siste utsagnet, «Det hadde jeg aldri klart!», så er det ikke sant. Du kan også klare det, hvis du bare har nok lyst til å klare det! Både maraton og lange løp er en overkommelig utfordring, mulig å klare for veldig mange, hvis du bare trener og vil det nok.

Jeg brukte 6 timer på maraton og nesten 9 timer på Ecotrail 50K i 2018. Marthe Katrine Myhre, som vant dameklassen i maraton samme år, og som også blogger her på Runner`s World, løp på 2 timer og 46 minutter. Jeg brukte over dobbelt så lang tid, men det gjør meg ingen ting! I Ecotrail løp vinner av dameklassen på imponerende 4 timer og 12 minutter. Også her brukte jeg godt over dobbelt så lang tid. Hva så? Jeg skal ikke påstå at jeg hadde det dobbelt så moro som fikk løpe dobbelt så lenge, men jeg kan med ærlighet fortelle at jeg koste meg hver eneste time jeg var ute på tur.

I disse løpene er det også plass til oss som bruker det dobbelte av tiden til vinnerne. Det er plass til baktroppen, til oss som også flytter grenser og vinner! Vi vinner riktignok ikke pallplasser, men vi vinner over hva vi kanskje trodde var mulig for oss selv. Det er også store idrettsprestasjoner!

Jeg blir alltid nysgjerrig, imponert og inspirert når jeg kommer i prat med andre medlemmer i baktroppen under et løp. Jeg blir nysgjerrig på deres historie og imponert over hva de har fått tid. Ja, vi tar oss jo tid til å prate litt i baktroppen. Tempo er ikke høyere enn at pulsen tillater litt prating. Jeg har møtt mange flotte baktroppløpere og latt meg inspirere av dem alle.

Før Ecotrail i fjor hadde jeg løpt regelmessig over flere måneder med stort sett 4 økter per uke. Hver uke besto sånn omtrentlig av en langtur (det er prioøkt hver uke), en økt med langintervaller og to rolige, kortere turer. Ikke noe avansert treningsprogram. Jeg brukte januar – mars på å øke mengden gradvis. I januar var langturene på ca 10 km, i løpet av februar økte jeg opp til 15 km på langturen. I mars løp jeg noe tøffere intervaller og hadde ett par langturer på 20 km. I April løp jeg to langturer på rundt 25 km, de andre langturene på rundt 15 km. En av de første maidagene løp jeg siste lange tur på drøye 30 km. Det holdt! Etter det løp jeg kun turer på 5-12 km frem til Ecotrail i slutten av mai. Jeg har aldri løpt lengre enn drøye 30 km på treningsturer, hverken i fjor eller i årene før hvor jeg har deltatt i Ecotrail. De siste 20 km tar du på løpsdagen! De tar du på vilje, løpeglede og kicket av å være ute på tur i et langt løp. 

Hvis jeg skal ønske meg noe, så er det at både maratonløp og ultraløp blir enda romsligere med tanke på å få med flere i baktroppen. Legg opp til mulighet for tidlig starter og sett cut-off tidene med enda bedre margin. Gjør løpene mulig for enda flere å klare! Litt romsligere tider og cut-off ønskes fra meg. Utover det er folkene og miljøet i løpene, spesielt i ultraløp, mer enn rause nok for å romme oss i baktroppen. I Ecotrail blir du heiet på og får klapp på skulderen, uansett hvor raskt du løper. Uansett om du løper eller går. Jeg går mye i løpet av mine lange løp. Jeg har imidlertid en drøm om å prøve meg på 80K i Ecotrail. Distansen har jeg tro på at jeg skal kunne klare å fullføre, men cut-off tidene for 80K er nok ikke romslige nok for meg dessverre.

Til alle dere som tror at dere ikke kan klare det! Jeg vet at det er mulig, det har jeg vist flere ganger. Du må ha lyst til å være ute på tur lenge. Du bør også ha et treningsgrunnlag med jevnlig løping over noen måneder. Og til sist, du må tåle å være sliten, men likevel være bestemt på å fortsette. Da er det absolutt mulig, da kan du klare det! Følelsen når du krysser målstreken, ja den tror jeg faktisk er like god enten du løper på fire timer eller nesten 9 timer! Den følelsen er helt ubeskrivelig!

Tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg gidder å bli med i de lange løpene når jeg bruker så lang tid? Jeg blir med fordi jeg kan! Fordi jeg klarer det! Fordi jeg mestrer å løpe langt, selv om det tar lang tid! Jeg gidder, mest av alt fordi det er så utrolig gøy og det gir opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme!

Har du lyst til å prøve deg på Ecotrail 50K i år? Bli med da vel! Ta sjansen! Du klarer det! Og jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

 

Ukategorisert

Jeg er en sjokolade-junkie


Det aller beste jeg vet er melkesjokolade! Freia melkesjokolade, og gjerne en hel plate på 200 gram. Jeg er en skikkelig sjokolade junkie!

De siste 10 årene har jeg vært helt avhengig av sjokolade. Jeg har vel alltid vært glad i sjokolade og søtsaker, men de siste årene har det vært ekstremt. Jeg har spist sjokolade nesten hver dag. Litt kos i hverdagen hadde kanskje ikke vært et problem siden jeg også er ganske aktiv. Det har imidlertid ikke vært litt. Det har vært MYE! Altfor mye!

Jeg har spist langt flere kalorier med sjokolade per uke enn jeg har klart å løpe bort, og vekten har økt tilsvarende. Verst av alt, det siste året har jeg merket at kroppen ikke tåler alt sukkeret. Ustabilt blodsukker, trøtt og sliten, vondt i hodet og vondt i kroppen. Jeg har hatt en lei uvane med å spise sjokolade hver gang jeg er sulten, trøtt, sliten, trist, skal slappe av eller kose meg. Det finnes mange slike anledninger i løpet av en dag.

Jeg vet jo at dette ikke er bra. Det har jeg visst hele tiden. Utallige ganger har jeg hatt planer om å slutte å spise sjokolade, men jeg har aldri klart det. De siste ti årene har dette vært et gjentagende nyttårsforsett. Mange mandager har jeg startet uken med frisk mot, men jeg har mislykkes hver eneste gang. Etter hvert ga jeg opp, mistet håpet og troen på at det var mulig å klare det.

Det som har forundret meg aller mest er hvor lite viljestyrke jeg har hatt på dette området. Ellers i livet, om det gjelder jobb, trening eller andre mål, så har jeg stort sett klart det. Jeg har som regel hatt mer enn nok viljestyrke til å holde ut og gjennomføre. Ecotrail 50K er et godt eksempel. Mange timer med løping, sliten og vondt underveis, men å gi opp var aldri et tema. Det var ikke noe problem å holde ut ubehaget. Jeg skulle fullføre!

Hvorfor har jeg aldri klart å fullføre målet om å få kontroll på sjokoladeavhengigheten? Hvorfor har viljestyrken og motet sviktet gang på gang, når det står så stødig i mange andre sammenhenger? Disse spørsmålene har jeg fundert mye på. I år har jeg kanskje funnet noen svar.

For 2019 har jeg satt meg noen mål som er viktige for meg. Ett av de handler om å slutte å spise så mye sjokolade. Jeg hadde i utgangspunktet ikke så stor tro på at jeg ville klare det, men jeg måtte jo prøve. Både vekten og kroppen ga signaler om at det var lurt. Hva skulle til for å lykkes denne gangen?

Å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat, er galskap ifølge Albert Einstein. Jeg visste at hvis jeg gjorde det samme som i tidligere år, så ville jeg mislykkes igjen. Å starte året med friskt mot til å holde meg unna sjokolade, uten å gjøre noen andre endringer, ville ikke være nok. Tidligere års strategier har falt for egen svakhet etter bare noen dager. Denne gangen måtte jeg gjøre noe annerledes og finne noen av svarene på hvorfor jeg ikke har klart det tidligere.

Vet dere hva? Jeg har jammen klart det denne gangen. Så langt i år har jeg ikke spist en eneste bit sjokolade! Ikke en eneste liten bit! Hurra og kryss i taket!

Vil dere vite hva jeg har gjort? 1. januar gikk lett! Utover dagen på 2. januar kom hodepinen og uvel i kroppen. Da kom sukkerabstinensen! Helt seriøst, jeg fikk skikkelig sukkerabstinens. Jeg har opplevd det før. Etter to dager uten sjokolade kommer sukkerabstinensen med hodepine, uvel og rastløs. Det er så ubehagelig at jeg tidligere ikke har holdt ut, gitt etter og spist sjokolade. Da forsvinner ubehaget ganske fort. Helt sykt og veldig skremmende. Det sier alt om hvor lite bra mye sukker er for kroppen vår.

3. januar hadde jeg så intens hodepine og var så uvel at jeg hadde problemer med å fungere på jobb. På kvelden måtte jeg legge meg samtidig med barna for å unngå å sprekke. Jeg begynte å tvile på dette prosjektet, men jeg måtte holde ut til 4. januar. Da skulle jeg gjøre noe som kanskje ville gjøre det annerledes denne gangen. I romjulen søkte jeg internett rundt etter suksesshistorier og mulige løsninger. Jeg kom over en artikkel om hypnose for å bli kvitt sjokoladeavhengighet. Sprøtt tenkte jeg, det der funker ikke! Så enkelt kan det ikke være! Artikkelen virket imidlertid troverdig og testpersonen hadde godt resultat. Hvorfor ikke prøve? Det kunne i alle fall ikke gjøre det verre.

Jeg bestilte time hos en psykolog som også tilbydde hypnose. Skeptisk og ganske nervøs møtte jeg opp til min første time 4. januar. I etterkant kan jeg si at den timen er noe av det mest verdifulle jeg har gjort. For å gjøre det klart, dette er ikke et reklameinnlegg for hypnose, kun en fortelling om min erfaring.

Psykologen snakket først om sukkeravhengighet, følelser knyttet til det og hvordan det påvirker oss. Det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg har så behov for denne sjokoladen. Så startet selve hypnosen. Jeg fikk beskjed om å lukke øynene og slappe av. Da fikk jeg en veldig viktig erkjennelse. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det slo meg at aldri slapper av på den måten, ved å bare sitte helt stille, uten lyder eller andre inntrykk. Når jeg skal slappe av så er det enten foran tv eller med mobilen i hånden, og med sjokolade! Jeg spiser alltid sjokolade når jeg skal slappe av. Så der satt jeg i hypnosestolen og bestemte meg for et kanskje enda viktigere mål: Jeg må lære meg å slappe av! Slappe av ved å gjøre ingen ting og la hodet få litt hvile.

Hypnose var ikke en skummel greie slik jeg hadde fryktet, men kun en behagelig og etter en stund også avslappende seanse. Så var det gjort! Jeg følte meg rolig og veldig klar i hodet da jeg gikk ut. Det første jeg gjorde etterpå var å dra ned på matbutikken for å sjekke om dette fungerte da jeg kom til sjokoladehyllen. Jeg kan fortelle dere at det er noe av det rareste jeg har opplevd. Der sto jeg foran mengder av Freia melkesjokolade og andre godsaker, og jeg hadde ikke det minste lyst på det! Helt sprøtt, men også helt sant!

Dagene gikk og lysten på sjokolade uteble. Helt underlig! Nå har det gått en hel måned, og jeg har fremdeles ikke lyst på sjokolade på den måten jeg hadde før. Jeg får fremdeles lyst på noe godt i blant, men nå går det helt fint å la være. Etter en måned er søtsuget borte. Det føles så bra og jeg er veldig glad for det!

Jeg tror ikke hypnose er en quick fix uten at du er motivert og har lyst til å bli kvitt sukkeravhengigheten. Jeg tror det kreves en del motivasjon og ønske om at det skal virke, og under hypnosen må du være villig til å la tankene dine følge ordene til hypnotisøren og se for deg bildene han forsøker å skape. For meg har det definitivt endret på noe. Om det er hypnosen i seg selv eller bare toren på at det har virket, spiller ingen rolle så lenge jeg klarer å holde meg unna sjokolade.

I løpet av januar har jeg også endret på en del vaner, og det har helt sikkert bidratt til vedvarende effekt. De første ukene passet jeg på å handle inn middag for flere dager, slik at jeg ikke måtte innom butikken på vei hjem fra jobb. Jeg ryddet også kjøkkenskapet tomt for godsaker. På kveldene etter trening har jeg begynt å strikke! Jeg drikker te og spiser frukt hvis jeg får lyst på noe i ukedagene. I helgene har jeg imidlertid innvilget litt chips og en hjemmebakt kanelbolle til kaffen. Litt kos må være lov, og dette blir uansett så lite sammenlignet med tidligere sjokoladeinntak. Jeg trener også på å slappe av uten lyder og inntrykk. En kveld i uken går jeg til sengs samtidig med barna, tar med en god kopp te og bare sitter der på sengen. Drikker te og hviler hodet, lukker øynene litt (og sovner som regel tidlig). Det gjør faktisk veldig godt!

Jeg er foreløpig usikker på om denne sjokoladestoppen skal vare for alltid, men jeg må i alle fall holde meg unna lenge nok til at jeg ikke faller tilbake i gammel vane. Når jeg løper lange løp har jeg en suksessformel med Kvik lunsj og seigmenn i sekken. Det tenker jeg å fortsette med, men da er det noe som kun er tillatt i de lange løpene. Kvik lunsj er uansett ikke det samme for meg som melkesjokolade.

I stedet for å tenke på alle ulempene ved å spise sjokolade, så har jeg heller begynt å fokusere på hva jeg oppnår hvis jeg klarer det. Det er mye mer motiverende! Jeg merker allerede et mer stabilt blodsukker på løpeturer. Nå går jeg ikke tom på samme måte som jeg kunne gjøre tidligere. Jeg er mindre trøtt og har mindre vondt i hodet. Vekten har også gått ned noen kilo i januar. Alt dette er godt å kjenne på og gir lyst til å fortsette. Det som motiverer meg aller mest er imidlertid å tenke på hvordan de lange løpeturene kan komme til å bli hvis jeg klarer dette lenge nok. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg løper i terrenget med en lettere kropp, mer energi og et sterkere hode. Det gir så mye mer motivasjon enn å tenke på hvorfor sjokolade ikke er bra. Jeg blir glad av å tenke på det, og det gir meg lyst til å fortsette.

Akkurat nå er jeg sjokoladefri og jeg nyter det!