Distanserekord og følelsen av mestring


100 kilometer og mitt lengste løp hittil. Over tre uker siden allerede. Med travle dager og lite fokus på løping disse ukene har løpsrapporten blitt liggende. Men nå som jeg har startet opp treningen var det på tide å gjøre en liten oppsummering av eventyret rundt Alpene.

Allerede 5 dager før løpet ankom jeg Chamonix, alpebyen som allerede har gitt meg så mange minner. Minner fra klatreferier, skiferier, løpeferier og ikke minst fjorårets deltakelse i OCC. Chamonix er stedet hvor jeg møtte mannen min og stedet hvor jeg røyk et korsbånd for 3,5 år siden. Denne gangen stod en ny utfordring for tur; CCC. Dagene før løpet ble benyttet til å slappe av, rusle rundt i byen, og nyte utsikten til fjellene. På løpeexpoen traff jeg også kjentfolk som jeg ikke har sett siden turen rundt Manaslu i Nepal i fjor. Dagen før løpet kom Skjalg, mannen min, ned. Han hadde fått jobben som support underveis. Trener min Sondre Amdahl var også på plass i byen og en lunsj med han hjalp å roe konkurransenervene.

CCC, som løpet kalles for, står for Courmayeur – Champex – Chamonix (enkelt forklart ruta som løpet følger) og er et av de fem løpene som går under UTMB uka.. Start går altså i Courmayeur i Italia og jeg valgte av den grunn å bo i her natten før løpet. Dette gjorde at jeg kunne sove lenger og slippe å ta buss grytidlig fra Chamonix for å komme meg til starten. At starten ikke gikk før 09:00 gjorde morgenen ganske behagelig. En god frokost, så var det bare å rusle de 200 meterne det var til start og få sjekket alt det obligatoriske utstyret. I dagene før løpet var det mye usikkerhet rundt løypa. Kaldt vær skulle komme inn. Med fare for snø var det også en mulighet at løypa ble lagt om. Men ettermiddagen før start fikk vi heldigvis beskjed om at løpet skulle gå fra Courmayeur som planlagt.

CCC løypa – 3 land, 101 kilometer og 6100 positive høydemeter

På plass i startboksen forsøkte jeg å glede meg over eventyret som ventet. Oppladningen hadde ikke vært optimal med lave blodverdier og treningsforbud første del av sommeren. Men nå var jeg her og takknemlig og spent på timene som lå foran meg. Følelsen av stress økte når jeg tenkte på hvor bra jeg hadde ønsket å gjøre det og vissheten om at det var et utrolig sterkt startfelt av damer på plass. Men til syvende og sist, det eneste som teller er min egen innsats. Det er jo det eneste jeg selv har kontroll over. Det var også målet mitt; å gjøre så godt jeg kunne! Og med klarte jeg på et vis å finne roen på startstreken.

09:00 ? start! En liten sløyfe igjennom byen, jeg løp det jeg orket. Langt over tempoet for et 100k løp. Men jeg hadde vært igjennom løypa, jeg visste at etter 2 seige kilometer oppover på vei så skulle vi inn på en bratt, smal sti som skulle ta oss 1500 høydemeter opp. Jeg hadde ikke tenkt å bli stående fast i noen flaskehals der! En fot foran den andre, jevnt og trutt jobbet jeg meg opp mot Tete de la Tronche (2584 moh). Et raskt blikk på min Spartanklokke i det jeg passerte toppen viste at jeg lå greit an i forhold til mitt beste tidsestimat. De 6 neste lette kilometerne ned til Bertonehytta ble forsert med et stort smil. Her var det en drikkestasjon før løypa holdt en ganske jevn høyde på ca 2100 moh den neste milen. Dette var en løpbar del men en snikende kvalme gjorde det vanskelig å ta til meg så mye næring som jeg ønsket og farten var ikke helt der jeg følte den burde være. Men kvalmen gav seg på vei ned til Arnouvaz. Her var det bare å samle krefter før neste lange oppoverbakke, opp til Gran Col Ferret (2537 moh) og inn i Sveits.

Ved godt mot på den italienske siden

Vi hadde på forhånd blitt advart mot lave temperaturer og dårlig vær men for min ble denne monsterbakken en god opplevelse. Sikten, været og temperaturen hadde jo vært mye verre når jeg var igjennom løypa i slutten av juli. Grensen til Sveits markerte også starten på et langt løpbart parti med mye nedover. Jeg forsøkte å slippe opp og la beina gå i nedoverbakkene, følelsen av å ha energi og kjenne at jeg klarte å presse var herlig! Ca halvveis i løpet ventet en mindre stigning, opp til Chapex-Lac hvor jeg visste Skjalg ventet med påfyll. Formen føltes fin og jeg passerte et par stykker i den bakken. Etter 55 kilometer var det godt å se et kjent fjes og få påfyll av egen energidrikk som jeg vet jeg liker. Den som ble servert på drikkestasjonene i falt ikke akkurat i smak hos meg og etter perioden med kvalme tidligere i løpet ble avgjørelsen å holde meg til vann inntil jeg fikk mer av min egen energidrikk. Litt cola i magen og ekstra sjokolade og gel i vesten så var det bare å komme seg videre. Men før jeg fikk løpe videre, en ny kontroll av obligatorisk utstyr. Jeg benyttet sjansen til å ta på regnjakken, det så ut til å bli en våt fortsettelse.

Resten av løypa kjente jeg ganske godt etter å ha løpt OCC i fjor (det ‘korte’ 55k løpet under UTMB) og på treningstur i juli. Formen var fin, regnet kom og gikk. Til meg selv så sa jeg at jeg hadde jo løpt Hornindal rundt i skikkelig øs-pøs vær i fjor, dette var ikke noe problem, jeg hadde jo gjort det før! Tre store stigninger igjen før mål, dette skulle jeg klare! På sjekkpunktet ‘La Giete’ var kontrollen inni et lite fjøs. Her spilte de musikk og det ble et par dansetrinn på vei ut i regnet igjen. Til stor jubel og heiarop fra ‘kontrollørene’, og litt ekstra energi til meg og større motivasjon til å gi bånn gass ned mot Trient. På vei inn på denne kontrollstasjonen passerte jeg en jente som var på vei ut. Vi utvekslet smil og jeg fikk et ‘good job!’ fra jenta jeg senere skulle finne ut het Liz. På vei opp den nest siste stigningen passerte klokken 20:00 og det begynte det å mørkne. Jeg begynte virkelig å kjenne at jeg var sliten nå men jeg visste at jeg skulle klare å komme i mål, spørsmålet var bare hvor mye jeg skulle klare å pushe den siste biten inn. Hodelykten måtte frem, men tett tåke gjorde at sikten var ganske dårlig uansett. Nærmest i blinde og seilende på gjørma gikk veien ned til Vallorcine. Jeg måtte ned og hilse på bakken et par ganger, og følte meg ikke akkurat offensiv i løpssteget.

Bilde fra tidlig i løpet når været fortsatt var fint

Inne på matstasjonen i Vallorcine møtte jeg Skjalg igjen. På grunn av regnet hadde jeg gitt han beskjed om å ha tørre klær klare til meg. Men på matstasjonen så jeg minst tre andre jenter, inkludert Liz. Jeg kjente etter, ok jeg er våt men jeg fryser ikke. Det er mindre enn 2 mil igjen, dette fikser jeg. Jeg trykte i meg litt mat så var det bare å komme seg ut igjen. De neste 4 kilometerne var tøffe, bare svakt oppover, men etter mer enn 82 kilometer kjentes det ut som fjell. Jeg lengtet etter den siste skikkelige oppoverbakken sånn at jeg kunne ‘få lov’ å gå. Bakken kom, regnet øste ned og jeg gikk på det jeg klarte men beina var bly. Bak meg hørte jeg at jeg ble tatt igjen av en liten gruppe, noen gutter og så Liz. Jeg prøvde å henge meg på gruppen men merket at de var hakket sterkere enn meg oppover. Men det var ikke lenge igjen til det begynte å bli mer kupert, litt ned, litt bort og litt opp. Nedover passerte jeg Liz, men hun tok meg igjen oppover. Den siste seige bakken opp til Flegere ble vi gående i lag. Det var fint å ha en og pushe på sammen med, selv om man er konkurrenter kan man jo faktisk ha det hyggelig også. I det vi kom inn på den siste drikkestasjonen på Flegere sa Liz ‘vi sees i mål’. Det var 8 kilometer og bare nedoverbakke igjen til Chamonix, så jeg forsvant videre. Klokken var 23:30, jeg visste nå at jeg kunne klare det på 15:30 timer, men jeg hadde ingen tid å miste!

Jeg gav på det jeg hadde, i regn, mørke og på teknisk sti. I skogen på vei ned mot Chamonix så jeg hodelyktene til noen andre løpere og jeg merket at jeg tok innpå. Jeg passerte en jente og så at jeg hadde en til litt lenger foran. I et par hundre meter ble jeg liggende bak. Jeg visste den smale stien snart ble til en bredere grusvei, skulle jeg klare å passere? Det var som jeg fikk ny energi, jeg gav alt og fortsatte på. Jeg hørte jeg hadde noen bak meg men var ikke sikker på hvem. Turte ikke snu meg, tanken var bare å fortsette i maks fart og se om det holdt. Så var det bare lyden av mine egne skritt igjen. Inne på asfalten og med en kilometer igjen til mål var det plutselig en annen der igjen, den første jenta jeg passerte på vei ned fra Flegere, Amanda fra Columbia. Vi uvekslet noen ord og store smil, så ble vi liggende side om side igjennom gågaten. Jeg kjente jeg hadde en liten prosent til å gi men skjønte at jeg måtte spare det til helt til slutt. Forsøkte jeg meg på en spurt for tidlig ville jeg ikke holde hele veien inn.

I spurt på vei mot mål

Vi rundet siste sving og jeg gav på alt jeg hadde. Jeg var sikker på Amanda fulgte på, men det gjorde hun ikke. 100 kilometer, 6100 positive høydemeter, 15 timer, 24 minutter og 11 sekunder. Jeg hadde klart det! Det holdt til en 15 plass i et veldig sterkt felt med damer og en 148 plass blant totalt 2150 startende. Vel i mål var det eneste jeg klarte å si ‘det er for pokker meg ikke meningen at man skal spurte etter 100 kilometer!’.

Jeg klarte det!

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent


Rundt Alpene i løpesko


Med en form som var på vei oppover og tillatelse til å få begynne med rolig løping igjen var jeg glad for å få gjennomføre min lenge planlagte løpeuke i alpene i slutten av juli. Målet var å komme meg gjennom løypa som jeg skal løpe under konkurransen CCC (et av løpene som arrangeres under UTMB uka) 1 september.

Jeg ankom Chamonix en grå søndag kveld. Alpebyen i Frankrike ved foten av Mont Blanc godt kjent for skikjørere, klatrere og løpere. En by jeg etter hvert begynner å kjenne ganske godt etter mange turer, både sommer- og vinterstid. Mandagen bøttet regnet ned men det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg hadde ikke planlagt å starte turen før på tirsdagen og kroppen var bare fornøyd med en ekstra hviledag etter Blefjells beste.

Ikke alle dager i Chamonix ser slik ut.

Tirsdag morgen regnet det fortsatt når jeg satte meg på bussen over til Italia. Vel fremme i Courmayeur kunne jeg konstatere at det var opphold, selv om skyene var mørke og skjermet for den flotte utsikten. Jeg fikk meg i en skikkelig italiensk kaffe, så var det bare å begi seg av sted. Alt jeg trengte for de neste tre dagene hadde jeg med meg i sekken, og innholdet var trimmet ned til kun det mest nødvendige og pakket i en vanntett pakkpose siden værmeldingen ikke akkurat var oppløftende.

Løypa er tøff men landskapet hjelper på motivasjonen!

Starten var brutal, 1500 høydemeter på 9 kilometer. Jeg hadde jo sett på løypeprofilen men dette var jeg ikke forberedt på. Jaja, det var bare å ta det pent og rolig. Målet var jo ikke å komme igjennom så fort som mulig men å komme igjennom og nyte turen uten å presse kroppen for hardt. Etter ca 29 kilometer og 2400 høydemeter var jeg femme på Refugio Elena hvor jeg skulle tilbringe natten. Her fikk jeg mat i mengder og god mulighet til å slappe av. Ekstra fornøyd var jeg for å ha husket og pakke øreplugger og sovemaske som lettet natten på sovesal som jeg delte med 20-30 andre.

Jeg var ikke så høy i hatten når jeg så været som ventet meg dag 2. Utenfor Refugio Elena regnet det sidelengs. Frokosten var ikke stort å juble over heller, en stor kopp kaffe, litt hvitt tørt brød med tilhørende sjokoladepålegg og syltetøy. Heldigvis jeg hadde med noen skikkelige energibarer i sekken i nødstilfelle. På med regnjakke, regnbukse og vanntette hansker over vantene, ingen vits i å utsette avreisen. Jeg følte meg ganske liten og alene der jeg forlot de andre turgåerne inne i varmen og begav meg ut i ruskeværet og opp Grand Col Ferret. Et fjellpass på 2500 meters høyde og som også markerte grensen over til Sveits. Jeg sett mange fine bilder fra dette passet men alt jeg så var melkehvitt; tåke, snø og slaps. På vei ned på den sveitsiske siden lettet tåken, vinden løyet og regnet sluttet. En stor glede, for dette partiet er også den lengste og mest løpbare delen av hele ruta. Jeg koste meg med bein som bare rullet på, godt hjulpet av mye nedover, og prøvde å nyte den fantastiske utsikten. Været ble bare bedre og bedre utover dagen. Etter 42 tilbakelagte kilometer var jeg til slutt var fremme i Trient. Her skinte solen og jeg fikk mulighet til å tørke både klærne, sekken og meg selv. Lykke!

På vei opp Grand Col Ferret – ikke så fornøyd.

Alt var bedre når jeg våknet for å ta fatt på turens tredje og siste etappe inn til Chamonix. Det var opphold, frokosten var helt ok og jeg kjente store deler av løypa jeg skulle igjennom etter blant annet fjorårets deltakelse i OCC (UTMB»s korteste løype på 55 kilometer). Dagens etappe var «bare» 28 kilometer, det var bare å prøve og nyte. Selv med 1750 positive høydemeter var det vanskelig å ikke gjøre annet enn å smile, utsikten når man kommer inn mot Chamonix fra denne kanten er virkelig noe!

Snart ‘hjemme’ igjen i Chamonix. Utsikten er det ingenting å si på!

Hytte til hytte løping (eller fastpacking) krever kanskje litt mer planlegging enn det vanlige gåturer med tung sekk krever (man har jo tross alt ikke med seg like mye utstyr) med det er virkelig noe som kan anbefales for eventyrlystne løpere. Og ikke trenger man helt ned til alpene heller. Med utgangspunkt i Turistforeningen sine hytter og stinettverk har vi uendelig med muligheter her hjemme. Har du lyst til å lese mer om «fastpacking» eller hytte til hytte løping? Sjekk ut neste utgave av Runners World Norge for tips!

Lykkelig for å løpe igjen


5 uker har gått siden jeg ble sykemeldt og ble bedt om å stoppe med all fysisk aktivitet. Løpeskoene ble parkert til fordel for turer på sykehuset for masse tester. Det har gått mye i leverpostei og biff, alt for å få i meg mest mulig jern til å kunne begynne å produserer røde blodceller. Men det skal godt gjøres å få i seg de mengdene jeg trengte via mat så enden blev flytende jern rett inn i blodet for bare tre små uker siden. En uke etter jerninfusjonen var det tid for nye blodprøver. Disse viste at jernlagrene var fylt opp og blodprosenten var på vei oppover.


Når kroppen trenger litt hjelp for å ta opp jern

Lykken var stor da jeg fikk beskjed om jeg kunne begynne å trene lett igjen. Selv om jeg ennå må vente noen uker før jeg virkelig tar meg ut igjen har ikke det lagt noen demper på de turene jeg har hatt. Blir det tungt i bakkene så går jeg, føler jeg meg fin i formen på flatene så lar jeg beina gå. Litt etter litt merker jeg at formen stiger. Plutselig oppdaget jeg for eksempel at jeg kan gå opp to etasjer med trapper uten å stivne.

I stedet for løping i fjellet har det blitt flere fine fjellturer og turer i skogen. Ganske fint alternativ når jeg får lange dager ute med mye høydemeter uten at jeg sender pulsen i taket ved å løpe. Og med det beste turfølget har dagene egentlig vært helt topp. Men etter mange uker uten langturer hadde jeg lyst å kjenne hvordan det stod til med fysikken. Ultraløpet «Blefjells beste» tenkte jeg kunne være en fin anledning. Et sosialt arrangement med masse hyggelige og inkluderende deltakere hvor jeg kunne få en langtur uten å skulle prestere noe. Avtalen var at jeg skulle ta det rolig og nyte en dag i fjellet med løpesko.

Fint i fjellet med tursko!

Løpet gikk fra den private hytta til arrangørene, Mona og Einar, i åpent fjellterreng på Blefjell. 57 kilometer og i overkant av 2000 høydemeter. En litt lang langtur altså. Jeg startet pent og rolig. Det var rett og slett veldig hyggelig å kunne skravle med de andre deltakerne, ta seg tid til å nyte den flotte naturen og bare glede meg over å få lov til å løpe igjen. Ikke minst å kjenne at formen er vesentlig mye bedre enn den var noen uker tidligere. Ekstra hyggelig var det å treffe igjen Eilidh som jeg løp med i Nepal i fjor. Men hun hadde et langt raskere tempo enn meg og jeg hadde ikke sjans å holde følge uten å gi maks. Etter litt skravling i løypa måtte jeg la Eilidh sige i fra meg og hun forsvant etter hvert helt ut av syne. Fornøyd med at jeg faktisk klarte å holde meg til planen om å ikke pushe på, og ikke vet jeg om jeg i det hele tatt hadde klart å holde følge heller selv om jeg hadde vært i toppform og ønsket det.

Halvveis inn i løpet begynte det å bli tyngre. For det første hadde jeg nok undervurdert løypa. Store deler gikk i myr og lyng utenfor sti og gjorde det til en ekstra utfordrende løype. At det var lenge siden jeg hadde hatt en skikkelig langtur hjalp vel heller ikke på og fakta er jo at jeg ikke er helt 100% igjen ennå. Her skulle jeg vel ha giret ned litt enda mer, men gleder over å kunne løpe fritt igjen fikk meg til å glemme litt hvor mye med ro jeg egentlig burde ta det.

Stolt 3. plass bak Eilidh Raistick og Helen Martinsen

Blefjells beste endte på en tredjeplass for meg. Veldig stas med pallplassering men et lite snev av dårlig samvittighet for å kanskje ha pushet på litt mer enn jeg burde. Men løpet var flott og det var gøy å løpe i litt annet terreng enn jeg pleier (holder meg som oftest på stien). Arrangørene fortjener masse skryt for en godt merket løype og en veldig god atmosfære. Vel i mål ventet grillpølser, saft, kaffe og diverse annet snacks.

Formen min er definitivt på vei oppover og frihetsfølelsen av å få komme meg ut i løpeskoene igjen overgår det meste. Jeg har ikke avskrevet CCC i begynnelsen av september. Selv om ambisjonene er justert ned noe skal jeg stille til start klar for å gjøre mitt beste med den formen jeg har. Nå venter en rolig løypegjennomgang i alpene. Hva annet kan jeg si, løping gjør meg glad!

Kunne ikke annet enn å smile når jeg kom i mål. Bilde: Blefjells beste

Når livet ikke går som planlagt


Ting går ikke alltid som planlagt. Selv skulle jeg nå vært i kjempeform og lagt inn de siste gode øktene før Eiger om to uker. Men i stedet sitter jeg i sofaen med forbud om harde treningsøkter. Hva skjedde?

Jeg har jo vært opptatt av skadeforebygging. Har jeg kjent det murre i hofte eller sete så oppsøker jeg hjelp med en gang, tar det litt rolig og gjør de kjedelige øvelsene for at det ikke skal utvikle seg fra murring til skade.
Men i lengre tid har jeg følt at jeg ikke har klart å gjennomføre øktene slik jeg vil, mye sliten og sure bein. Sånn har det jo egentlig vært siden begynnelsen av april. Jeg antok at det var mye trening i forbindelse med oppkjøringen til Transvulcania og var redd jeg hadde gått på en overtreningssmell. Etter løpet i mai ble det mye god hvile men likevel var det tungt å komme i gang igjen.

Kanskje det var maten, spiste jeg for lite/for mye eller rett og slett feil i forhold til treningsmengde? Jeg gikk derfor til en ernæringsfysiolog i starten av juni. Det ble kartlegging av hva jeg spiste og vi ble enige om at jeg skulle ta en tur til legen min for å se hvordan det stod til med vitaminer og mineraler.


Stockholm trail – en flott løype men en tung dag

Fredag 9 juni tok jeg blodprøver og søndag 11 juni løp jeg Stockholm trail som en del av helgens langtur. Resultet var ikke så verst nr 17 av 63 damer, men tiden var ikke noe å skryte av og kroppen så sliten og sur at jeg måtte gå i de minste oppoverbakkene. Noe var virkelig ikke som det skulle. Riktig nok, den påfølgende uken fikk jeg beskjed fra legen min om å sette opp en ny time. Blodverdiene mine var kritisk lave.

Jernmangelanemi har jeg hatt før, derfor spiser jeg jerntabletter til vanlig og tar blodprøver med jevne mellomrom. Jeg har derfor ikke tenkt at det var tilfellet nå, siden jeg tross alt putter i meg disse tablettene og blodprøvene mine i januar var fine. Men til tross ser ut til at jeg har gått med lave/tomme jernlagre i noen måneder noe som gjør at kroppen ikke klarer å produsere røde blodceller. Og uten nok røde blodceller får ikke kroppen transportert nok oksygen til musklene. Ikke rart at treningen da har vært tung, ikke rart at Transvulcania ikke ble det jeg hadde sett for meg, ikke rart at jeg blir sur i beina av å gå opp en trapp (fjelløper sa du?).

Heldigvis har vi flinke leger her i Norge og jeg blir hvertfall fulgt opp godt for å finne årsaken til at jern og blodverdier har falt så kraftig på kort tid. I mellomtiden skal jeg få jern intravenøst siden tarmene tydeligvis ikke klarer å ta opp jern fra tablettene. Som jeg gleder meg til å kunne snøre skoa og gå ut uten å grue meg til hvor tungt det kommer til å kjennes i dag. Slik som jeg faktisk har gjort en del de siste månedene. Et hint til at jeg burde gått til legen for lenge siden. Noe av det som er min sterke side i ultraløping, at jeg klarer å presse kroppen over lengre tid og er alt for sta til å gi meg, ble altså min store svakhet i treningen. Dyrkjøpt lærdom ? av og til er det faktisk greit å «gi seg» også, dvs ta en tur til legen.

Elisabeth Borgersen UTMB
Dagrdømmer om løping i alpene

Eiger ryker, naturlig nok. Oppkjøringen til CCC blir langt fra hva jeg hadde ønsket. Men jeg har ikke tenkt å gi opp planen om et godt løp i alpene helt ennå. Nå blir det noen rolige uker mens jeg får fylt opp jernlagrene og får opp blodverdiene igjen. Så håper jeg at jeg klarer å få gjennomført noen gode uker med trening til å løfte formen igjen. Jeg kommer ikke til å komme i mitt livs form på disse ukene men jeg startet vinteren med fin form og gode resultater og målet må være å komme dit igjen.

Tid for å dra frem mottoet mitt: Post nubila phoebus eller etter regn kommer sol som vi ville sagt på norsk 🙂

God sommer!

Inspirasjon til langturen


Etter to rolige uker med minimalt med løping etter Transvulcania har det vært skikkelig godt å få i gang beina igjen. Noen gode timer i skogen og på fjellet uten stress og bare nyte det å være ute i løpeskoene igjen har vært akkurat det jeg har trengt for å finne igjen løpegleden.

Det neste spørsmålet nå ? hvor går så turen? Som mennesker flest er løpere (hvertfall jeg 🙂 ) vanedyr. Noen er flinkere enn andre til å utforske nye ruter men ofte blir det innom en av et utvalg kjente stier og variasjoner av disse. Men vanedyr til tross, jeg er nysgjerrig og liker også å utforske nye steder. Det er bare det at jeg trenger litt inspirasjon. Det er nettopp det dette innlegget handler om. Tips til å komme seg ut på ukjente stier og samtidig kanskje oppdage nye fine steder.

Nye eller gamle ruter – uansett godt å være tilbake i løpeskoa

En stor kilde til inspirasjon for meg har vært »10 på topp». Et vandreprogram som Ål kommune oppdaterer med 10 nye topper hvert år. På turistinformasjonen og flere andre steder i kommunen får man kjøpt et klippekort og på hver av årets 10 topper er det satt opp en klype og en postkasse med «besøksbok». Når alle toppene er besøkt venter det en kopp i premie. Ekstra motivasjon for den som liker sånt 🙂

Mitt mål med denne topptursamlingen har vært å bli bedre kjent i et område jeg tilbringer mye tid og det å få inspirasjon til nye turer. Så kan man jo legge opp samlingen slik man ønsker. Enten mange topper på en dag eller spre dem ut over sommersesongen. Løp alene eller en vandretur med hele familien.

På postkassejakt i regnvær

For 2 år siden lagde jeg mitt første ultraløp ut av disse postene. På en dag besøkte jeg 9 av 10 poster, logget nærmere 50km på beina og mange høydemeter. Det ble en lang dag med mye kjøring hit og dit siden toppene lå på ulike steder i kommunen. Men jeg fikk løpt i områder jeg sikkert ikke ville oppsøkt på egen initiativ og som jeg nå vender tilbake til.

I år blir det nok ikke 9 poster på en dag men startskuddet for årets toppsamling gikk for min del i pinsehelgen. På søndag var jeg ute på langtur og visste at det var satt opp en postkasse i området. Jeg planla ruten ut i fra dette og tok med klippekortet i vesten. Det tidvis bøtta ned under turen men jeg hadde jo et mål utover det å løpe, så ingen vits å snu før jeg hadde sørget for klipp i kortet.

Sesongens første klipp

Mange kommuner har egne vandreprogram med postkasser plassert ut på topper og andre landemerker. Neste gang du føler du trenger litt nye stier under sålene sjekk med den lokale turistforeningen om det finnes noe offisielt vandreprogram. For inspirasjon til gode stier med fokus på løping rundt Oslo sjekk ut oslosti.no. For små og store turer rundt om i hele landet sjekk appene Outt og Ut.no ? masse tur-/løpetips å hente .

God tur!

Ukategorisert

Transvulcania – Høye forventninger på La Palma


Hvordan høye forventninger til seg selv kan få en 35 minutters pers til å føles ut som en diger skuffelse? Det er essensen i min histore fra årets store begivenhet på La Palma.

En hel uke før løpet reiste jeg til La Palma sammen med Skjalg, mannen min. Jeg gledet meg til å endelig få vise han denne flotte øya som jeg hadde snakket om i et år. Og jeg gledet meg til endelig å skulle få stå på startstreken ved Faro de Fuencaliente igjen og gi alt. For med mye god trening det siste året og gode resultater så langt i 2017 lå det meste til rette for en solid pers.
transvulcania elisabeth borgersen

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde gått igjennom løpet i hodet men jeg var sikker på at jeg var forberedt på å hente frem alt av krefter. Den eneste følelsen av uro kom av at jeg ikke syntes at kroppen hadde fungert optimalt de siste ukene på trening. Beina hadde vært sure og kroppen sliten men jeg antok at det bare kom av at jeg var inne i en tøff treningsperiode, noe som kanskje også er tilfellet. Trener Sondre hadde bedt meg ta det litt ekstra med ro i de siste oppladningsukene og jeg krysset fingrene for at det skulle gi meg tilbake den gode følelsen av sterke bein og mye energi.

Dagene på La Palma ble tilbragt med å se seg rundt på øya, et par korte rolige løpeturer og generell livsnyting. Det ble også tid til å være tilskuer under motbakkeløpet som ble arrangert to dager før resten av løpene. Ekstra gøy å heie når det det i tillegg ble norsk seier (og løyperekord) til Stian Angermund Vik.

Stian Angermund Vik løper inn til seier på ‘vertikalen’

Løpsdagen kom. Jeg visste hvordan «innsjekkingen» i startboksen fungerte og klarte å få en bra startposisjon. Så var det bare å vente. 1 time med venting ble det før klokka nærmet seg 06:00 og jeg hørte AC/DC»s Thunderstruck over høytalerne (startlåta). Opp, opp, opp i svart lavasand. Tempoet lå ikke langt under det jeg hadde planlagt. Men det var tungt. Jeg savnet godfølelsen jeg hadde fra starten av på Gran Canaria i februar. Men det skulle ikke stoppe meg, jeg hadde jo kommet hit for å kjempe. Jeg registrerte soloppgangen, men rakk ikke ta innover meg det fantastiske skuet og flotte landskapet. Fokuset var å komme meg videre. Etter 2000 positive høydemeter og rundt 24k kom jeg til den første store mat og drikkestasjonen, kun fem minutter etter estimert tid. Til min store glede stod Skjalg der, klar til å gi meg det jeg måtte ønske av påfyll av egen mat. Han hadde funnet en liten vei som gjorde at han rakk å komme innom denne matstasjonen i tillegg til den avtalte på toppen. Det ble ikke tid til annet enn å formidle at dette var en tung dag men at jeg var klar til kamp og at vi sees på Roque de los Muchachos (matstasjonen på toppen).

Jeg kom meg videre. En lengre relativt flat strekke før det neste store stigning. Det var ved denne stigningen det virkelig begynte å bli tungt. Og stigningen varte og varte. Jeg kunne ikke huske at den var SÅ lang. Men så litt deilig nedoverløping før den siste bratta opp til Pico de la Nieve. Her gikk det sakte, fryktelig sakte. Men jeg klarte å snakke offensivt til meg selv. Måtte jeg gå, skulle jeg i det minste gå så fort jeg klarte! Bildene fra løpet viser at det var en fokusert jente på løpetur; ikke mange smil å spore der.

Alvor over skyene

Den siste mila inn mot toppen på var en fin blanding av svimmelhet og kvalme og en kamp for å komme seg fremover. Jeg så att tiden gikk og att tidsskjemaet mitt hadde sprukket fullstendig. Men å gi opp var aldri ett tema. Målet var å komme i mål og vite at jeg hadde gitt det jeg hadde og det målet var fortsatt oppnåelig. På toppen ventet Skjalg med dropbag. Men ingen tid til småprat, fulle drikkeflasker og jeg var av gårde. Herifra nedover og med hjelp av gravitasjonen. 2500 høydemeter ned på under 20k. Den første milen ned gikk greit, men så ble det veldig bratt og teknisk. Jeg gjorde mitt beste, glad for å passere en jente på veien ned for å så bli tatt igjen av en annen. Status quo.

Siste bratte biten på vei ned til Tazacorte

Så de siste 5k, igjennom et elveleie og opp 350 høydemeter. Jeg var sliten, skuffa og rett og slett drittlei. Løpet hadde ikke gått som planlagt, nå var det bare å komme seg i mål selv om jeg så skulle gå resten av veien. Jeg kikket meg stadig over skulderen av frykt for at noen jente skulle komme bakfra. Så nei, konkurranseinstinktet var ikke lagt helt dødt, selv om viljen til å kjempe var ganske redusert. Noen hundre meter fra mål så jeg Skjalg stå å vente. Han hadde spurt arrangørene om lov til å løpe siste biten inn sammen med meg.

Satistikken:74.33k på 11:24:41 Det holdt til en 26. plass av 147 fullførende kvinner og 386 av totalt 1507 fullførende. Kanskje ikke dårlig i seg selv men fryktelig frustrerende når jeg vet jeg kan så mye mer, det har jo årets tidligere løp vist.

Ekstra hyggelig å bli tatt i mot i mål når humøret var på bånn

Hva som egentlig er årsaken til at kroppen ikke ville prestere slik jeg vet den kan er jeg fortsatt ikke sikker på. Sammen med trener Sondre håper jeg å kunne finne noen svar og gjøre de nødvendige endringene. Kanskje har jeg slurvet med hvile og ernæring i en periode med mye tøff trening, reising og hektiske dager på jobb slik at restitusjonen har blitt for dårlig? Kanskje er det så enkelt som en skikkelig dårlig dag? Men en ting er sikkert; jeg har ikke tenkt å slutte og sette meg høye mål av frykt for å feile. Kanskje jeg bare trenger litt mer tid å for å nå dem. Og etter å ha reflektert over helgens løp har jeg kommet frem til at jeg strengt tatt ikke feilet heller. Jeg kjempet meg igjennom en fryktelig tøff dag og i tillegg perset med 35 minutter. Det er en ganske bra prestasjon det og!