Det gjelder å holde motoren i gang og skuldrene lave


Mange ganger har jeg tenkt at løpeformen er best i september etter en lang vår og sommer med mye trening. Jeg har ofte hatt noen bra løp i september også, feks Oslo maraton. Maraton på tidlig vår har jeg sett på som utenkelig. Altfor lite tid til å trene ordentlig løping har jeg tenkt, selv om jeg løper meg gjennom vinteren.

I år har dette virkelig blitt motbevist. Uten at jeg gikk inn for å prøve å sette pers på maraton i Holmestrand så løp jeg i mål 4 minutter raskere enn jeg har klart tidligere. Ikke var jeg ødelagt i kroppen eller helt død heller. Dagen etter føltes det ut som jeg hadde vært på en lengre løpetur. Jeg var ikke stiv som en stokk og måtte ikke gå baklengs ned trappene slik jeg har opplevd etter andre maraton.

Dette gjør meg veldig optimistisk og glad. Det er jo så mange kule maraton og andre løp på vårparten. Spekteret har blitt større. Selv om løpingen går sakte på vinteren, et skritt frem og to tilbake, eller selv om jeg ikke er et råskinn på langrenn så går jeg mange mil. Jeg går i mitt tempo med Mariateknikk, men det gir tydeligvis noen resultater likevel.

Det gjelder å holde motoren i gang for en mosjonist som meg. Så lenge man trener jevnt og trutt gjennom året i det ene eller andre tempoet så slipper man de store skippertakene har jeg funnet ut. Ta hensyn til kroppen og og legg inn HVILE når man kjenner at man trenger det. Det gjorde jeg i vinter. Jeg hvilte i hele desember etter maraton i Valencia. Det har jeg ikke vært flink til før, men det var bra for både kropp og sjel. Treningsgleden kom tilbake med ny glød i januar.

Selv om jeg tidligere ikke har meldt meg på maraton på våren så valgte jeg likevel å melde meg på mitt første ultraløp i fjor vår. Da løp jeg Ecotrail 80 km, og det skal jeg også gjøre igjen i år. Jeg gleder meg veldig. Det er jo bare 6 dager til. På ultraløp har jeg en helt annen tankegang. Da kommer fart og tid bakerst i rekken. Opplevelsen (og overlevelse .. haha) er viktigst. I fjor var det en skrekkblandet frydfølelse rundt om hvordan dette skulle gå. I år vet jeg at jeg har klart det før, men 80 km er definitivt ikke plankekjøring så jeg er superspent. Vet at adrenalinet pumper når vi står på Elgsletta lørdag morgen kl 8 klar for absolutt en hel dag i Oslos marker, land og by.


Aldri har jeg hatt så lave skuldre som da jeg ankom Holmestrand for å løpe maraton som en treningsøkt. Aldri før har selve løpsopplevelsen på maraton vært bedre, og aldri har jeg løpt raskere. Jeg lærte masse. Nå streber jeg etter å holde skuldrene lave før alle løp. Om det blir noen minutter mindre på Ecotrail vet jeg ikke, men jeg skal ihvertfall nyte opplevelsen med de spreke løpevenninnene mine Sissel (@sisselga), Kristin (@kristino66) og Laura (@lauraibakker) og kose meg hele dagen!

Sees vi på Ecotrail?

Alle bilder er tatt av Sportograf på Ecotrail 2018. 

Hilsen Maria

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Våren er offisielt i gang – Sentrumsløpet er gjennomført!


Lørdag var det klart for vårens raskeste eventyr igjen. Endelig. Jeg skriver vårens raskeste fordi det er det eneste 10 km løpet for meg før sommeren. 10 km er egentlig ganske brutal. En distanse jeg både gruer og gleder meg til. Jeg gruer meg fordi jeg vet at på 10 km – da legger jeg hodet igjen på startstreken og beiner det jeg klarer gjennom hele løypa og håper det holder. Jeg prøver å bruke litt fornuft opp bakken til slottet, men i år som mange andre år så var ikke fornuften helt skrudd på. Jeg gleder meg fordi sentrumsløpet er fantastisk. Det er stort, det er stemning, her finner man alle typer løpere og det oser av ekte løpeglede.

Foto: Sentrumsløpet

I år som alltid ellers stilte #høgepålivet gjengen med flere løpere. Vi møttes for lagbilde og skravlings på Egertorget før vi varmet og opp stilte oss i puljene våre. Den følelsen å stå på startstreken på sentrumsløpet. Adrenalinet pumper. Tusen tanker gjennom hodet. I år var det ekstra godfølelse etter oppturen i Holmestrand tidligere i april. I tillegg var jeg veldig fornøyd med nytt skokjøp. Jeg håpet Adidas Adizero Adios (Ikke reklame) var like raske som de kjentes ut 🙂

Årets #høgepålivet-deltagere: Ellen, Hanne, Eli, Nina, Myself, Sissel og Kristin

Startskuddet går og vi er plutselig i den berømte bakken opp til slottet. Der hvor alle skal ta det rolig, men det er flere enn meg som ikke klarer det. Bena var så lette. Det gikk så fint opp der. Da jeg passerte 1 km ville jeg ikke en gang å se på klokken for jeg visste at jeg hadde gått hardt ut, men likevel så kjentes det ikke så verst ut. Jeg er vanligvis mest glad i Sentrumsløpet etter at jeg har passert monolitten i Frognerparken, men denne gangen gikk det ganske fint opp dit. Fin flyt til tross for varmt vær med høy luftfuktighet og litt vind. Noen av vindkastene var takknemlige mot mitt kokende hode.

Da jeg passerte 5 km så jeg på klokken for første gang. Dette lover bra tenkte jeg. I etterkant tror jeg faktisk at jeg perset på 5 km på dette løpet. Jeg har ikke deltatt på mange 5 km løp, men min beste tid er litt svakere enn denne passeringen. Bygdøy allé sto for tur. Den er også ganske tøff opp til Frogner kirke, og jeg kjente virkelig at jeg var ute på løpetur da, men bena bar meg avgårde. Jeg tar meg ofte ikke tid til å drikke på 10 km, men denne dagen tenkte jeg at jeg måtte ha en slurk med vann på drikkestasjonen ned mot Solli plass. En slurk og resten av glasset ble tømt over hodet. Herlig!

Ny giv videre, men ingen tvil om at 10 km er tøff når man har 2-3 km igjen. Rådhusplassen er et høydepunkt på turen med mye publikum. Her er det greit å ha ekstra krefter til å smile. Er jo så moro med alle som heier. Tusen takk! Derimot, den lille bakken opp fra Rådhuset mot Christiania torv … Puuh! Den koster krefter før det er ned innimellom og bakimellom.

Mellom 8 og 9 km hadde jeg det tøffest. Da løp jeg på ren vilje, og jeg ble stadig overrasket over meg selv – at jeg faktisk fikk bena til å gå fremover. Kjentes nesten ut som jeg ville parkere, men har sett på klokka i etterkant at jeg likevel ikke mistet mye fart. Jeg lurte på om jeg skulle se på klokka ved 9 km for å vite hvordan jeg lå an, men jeg turte ikke. Jeg var redd motivasjonen skulle gå i gal retning. Jeg kunne jo uansett ikke løpe noe fortere enn jeg allerede klarte. Det å svinge inn på Karl Johan å få den minitoppen opp til Egertorget før siste innspurt mot mål er tøft, men virkelig gull verdt jobben som er gjort! Fantastisk målgang på dette løpet.

Det ble ikke pers, men det ble min nest beste tid som jeg er utrolig fornøyd med. Vel i mål med medalje rundt halsen møtte jeg etterhvert mine #høgepålivet venninner. To nye perser i gjengen i år, topp stemning og gjengen levde opp til navnet sitt.

Sammen med persejentene Hanne og Sissel 🙂

Vi fikk sendt avgårde en av våre nykommere på 5 km, og etter superbra gjennomføring der også ventet et glass bobler på Karl Johan. Etter at vi hadde fått på finstasen for kvelden ventet afterrun. I #høgepålivet er vi opptatt av å feire. Vi feirer egne seire og hverandres. Løp, feiring med god mat og drikke sammen med gode venninner oppfyller alle krav til en drømmedag for meg!

Nå gleder jeg meg til neste mål som er Ecotrail 80 km den 25. mai. Der lover jeg å ta med meg fornuften i løypa.

Kommer du? Det er fortsatt ledige plasser på alle distanser. Bli med 🙂

Hilsen Maria

Holmestrand maraton – en solid opptur


På lørdag løp jeg maraton igjen. Mitt 5. maraton. Det føltes som ren galskap da jeg meldte meg på 12 dager før, men jeg ønsket å ta dette som en treningsøkt for å samle kilometer til Ecotrail 80 km den 25. mai.

Forrige gang jeg løp maraton var i Valencia i desember. Der møtte jeg veggen etter 26 km, og gjett om det ligger friskt i minne. Jeg kunne bare ikke tenke meg samme opplevelsen igjen. Med relativt lite løping i vinter lå virkelig ingenting til rette for at jeg skulle prøve meg på noe pers i Holmestrand. Det var derfor med skrekkblandet fryd at jeg meldte meg på. Jeg vet jo at det er lett å la seg rive med når man setter i gang.

I vinter har jeg gått masse på ski. Det har vært fint med variasjon siden jeg har hatt ulike vondter i bena som de fleste løpere er innom. Jeg elsker å gå på ski, og kan gjerne gå langt, men er ikke spesielt teknisk flink og går derfor ikke så fort. Noen resultater må det likevel ha gitt.

Forrige helg, en uke før Holmestrand maraton var jeg i Bad Gastein i de Østerrikske Alper med jobben. Vanligvis ville jeg ikke varmet opp til et maraton med afterski til sent på kveld (eller tidlig morgen er det også noen som kaller det), men siden dette maratonet «bare» skulle være en treningsøkt tok jeg det litt mindre alvorlig og slo meg løs både i skibakken på dagen og på dansegulvet om kvelden. Jeg er jo ikke 20 lenger så dette fikk jeg betale for i trøtthet hele uken.

Det var også en travel uke ellers, og jeg følte meg litt på underskuddsiden på onsdag. Torsdag løp jeg hjem de 10 km fra jobben, og sneglet meg opp den siste bratte bakken og tenkte: HVORFOR meldte jeg meg på maraton? Dette går jo ikke. Formen er i kjelleren. Typisk meg å fyre avgårde en melding til Sissel akkurat når jeg tror det er verdens beste ide å løpe maraton, og typisk henne å SVARE JA! I tillegg skulle jeg reise ned dit sammen med Kristin og Nina som også skulle løpe maraton og halvmaraton. Nei, det er bare å løpe. Bryter ikke noen avtaler nå.

Sissel, jeg, Nina og Kristin 

Fredag la jeg frem klær og det utstyret jeg trengte å ta med meg. Jeg tenkte at jeg også ville bruke dette maratonet til å teste ut litt gels som jeg ikke har pleid å bruke ellers, men ønsker å bli vant til det siden det er litt lettere å få i seg. Man tester gjerne ikke ut slike ting på løp, men igjen – siden dette ikke var så alvorlig så ville jeg benytte anledningen.

Lørdag våknet jeg og var nervøs. Jeg fikk i meg litt havregrøt, men noe mer kunne jeg bare glemme. Satte meg i bilen og fikk plukket opp Kristin og Nina. Ferden gikk mot Holmestrand. Vanligvis har jeg mange tanker om skovalg, men denne gangen «bare tok jeg et par» De samme som jeg løp Valencia maraton på. Litt usikker på hva jeg synes om dem, men fikk nå bare bruke dem.

Det var god stemning i bilen. Det blir raskt det når tre damer skal ut å løpe. Såkalt #høgepålivet stemning 🙂 Vi gjorde oss alle noen tanker om hvordan det skulle bli med 8 like runder (4 for halvmaraton) Noen av oss var nok litt skeptiske, men så har vi jo hørt så mye bra om Holmestrand maraton, og registrert at det veldig populært å løpe der så dette måtte jo sjekkes ut.

Så, det store spørsmålet; hva skal vi ha på oss? Det var meldt sol og 4-5 grader. For min del var shorts og strømper bankers, men hvilken overdel? T-skjorte eller lange armer? Jeg pleier å løpe i t-skjorte så fort solen titter frem, og særlig på løp, men vi fikk virkelig kjenne på skarp luft når vi gikk ut av bilen for å hente startnummer. Vi tenkte så hardt at vi ble nesten gråhåret, og endte til slutt opp med lange armer. Jeg vet at for meg kan det være en tabbe hvis det blir for varmt, men la gå.

Like før kl 11 gav vi hverandre klemmer og ønsket hverandre lykke til. Igjen slo det meg hvor vilt dette var. Det siste jeg sa til Sissel var at nå SKAL jeg være fornuftig. Startskuddet gikk, og jeg løp ut. Det var godt å komme i gang. Jeg ble liggende vedsiden av hyggelige Bjørnar fra Kristiansand som vi også hadde hilst på før løpet og «Friskuscathrine» fra Skien. Vi tre snakket mye sammen den første mila. Kanskje ikke fornuftig for kreftene tenkte jeg, men så utrolig koselig da. Jeg kikket ned på klokka en gang i blant, og så at vi skravlet jo heller ikke akkurat i sakte fart. Jeg både løp fortere enn jeg hadde planlagt OG snakket. Jeg tok meg også tid til å gi Nina en klem da jeg møtte på henne etter våre litt «annerledes» ruter de første kilometerne før vi gikk over i 5 km runder.

Bjørnar, ingenting å si på optimismen etter 10 km 🙂

Etter en drøy mil kom jeg fra Bjørnar og Cathrine, og jeg tenkte at jeg måtte finne en rygg jeg kunne hvile bak. Jeg må ikke stresse tenkte jeg, men syntes jo at bena, kroppen og hodet føltes veldig bra. Etter ca 16 km var jeg plutselig bak ryggen til Even Nedberg, fartsholder på 3.30 fart. All fornuft sa at her skulle jo ikke jeg være. Jeg tillater meg ihvertfall ikke å løpe forbi. Jeg holder meg bak han og gruppen tenkte jeg. Det var lurt. Jeg har nok aldri løpt så jevnt før, og hele tiden visste jeg at hvis jeg faktisk klarte å holde meg til denne gruppen – ja, da setter jeg pers. Et ørlite håp ble tent ganske raskt etter at jeg møtte dem selv om det var mange kilometer igjen.

Dette med like runder var ikke noe problem for meg. For det første likte jeg løypen, og for det andre synes jeg mat og drikke stasjonene var supre, og jeg likte at de kom hver 2,5 km. Jeg fikk bare testet to av mine liquid gels for det var jo så mye godt på stasjonene. Banan, salte kjeks og MELKESJOKOLADE 🙂 Synes også det var liv i publikummet som møtte opp i Holmestrand, og de som bodde i husene langs løypen. Takk! Det betyr mye for oss som løper.

Still going strong med 3.30 gjengen – ca 32 km passert her tror jeg

På den tredje siste runden kjente jeg på et tidspunkt at det begynte å røyne litt på. Nei, det kan ikke være veggen jeg møter nå tenkte jeg. Jeg orker det ikke. Etter en liten nedoverbakke hentet jeg meg plutselig inn, og ting gikk bra igjen. For en opplevelse. Det var jo helt nydelig. Da vi passerte 35 km sa jeg med godt mot til min sidemann: Dette går jo bra! Regner med ditt mål også er 3.30? Ja, eller 3.29.59 hadde vært fint sa han. ENIG sa jeg .. og PANG så fikk jeg hold. Det smalt til i magen, og jeg hadde lyst å krølle meg sammen.

Jeg nekter. Dette tåler du Maria sa jeg til meg selv. Det er bare å løpe på videre for det kommer til å gå bort igjen. Jeg fortsatte å løpe, men måtte slippe 3.30 gjengen litt fra meg. Det gikk litt saktere, men det var fortsatt pershåp. Jeg så den oransje t-skjorten til Even der fremme. Er han et minutt foran eller to? Jeg prøvde å henge på så godt jeg kunne. Jeg var jo snart i mål. Selv oppløpssiden føltes litt lang, men da jeg nærmet meg målstreken hørte jeg stemmen til Nina som heiet alt hun kunne, og jeg så ned på klokken. Jeg perset med 4 minutter! Hurra! Dette var jo fantastisk!

I mål ventet klem fra Kristin (som er helt rå og satte pers på maraton) Nina (som løp et superbra halvmaraton) Even Nedberg og mannen som ønsket å løpe på 3.29 og klarte det helt fint 🙂 Jeg var jublende glad over min egen tid, og jublende glad over at jeg hadde en så fin løpsopplevelse uten å møte veggen.

Fartsholder Even Nedberg og duracell kaninen Kristin som tok 5. plassen blant damene! 


Sissel kom også i mål og perset med et kvarter. Her var det store grunner til å feire. For en dag! Aldri kunne vel navnet #høgepålivet passe bedre. Akkurat denne lørdagen ble afterrun begrenset til en kaffe og kanelbolle på cafe i Holmestrand før vi satte kursen hjem igjen til våre tålmodige menn og barn, men feiringen tar vi igjen etter sentrumsløpet – for der er selvfølgelig #høgepålivet gjengen på plass igjen med enda flere løpere.

Nå har jeg løpt maraton i Berlin, Oslo, Reykjavik, Valencia og Holmestrand. Løpsopplevelsemessig kryper Holmestrand høyt opp på lista, og jeg anbefaler det varmt videre. Nå gleder jeg meg stort til Ecotrail Oslo og maraton i Amsterdam i oktober + de andre løpemålene jeg har satt meg for året. Jeg skal fortsette å prøve å ha lave skuldre i forkant. Virket som en god oppskrift! 

Denne gjengen! #høgepålivet!

Ønsker alle andre et godt løpeår også. Vi er såvidt i gang heldigvis 🙂

Hilsen Maria

Ecotrail – løpetur og trenigsfokus med Didrik Hermansen


Onsdag denne uken inviterte Anton sport Bogstadveien og Ecotrail til foredrag med ultraløper Didrik Hermansen, men først løp vi en liten time sammen, og foredraget; det fikk vi høre på mens vi spiste en veldig god suppe.

En bra kveld med andre ord. Veldig moro å delta på slike eventer hvor man møter andre løpeglade mennesker, hilser på Instagramvenner, deler løpeerfaringer og historier og ikke minst får løpt samtidig.

Fotograf: Geir Bjerkestrand (funwithrun)

Kristin og jeg skal løpe Ecotrail 80 k sammen 

Løpeturen gikk opp og rundt Frognerparken, og ned og rundt Slottsparken. Noen ekstra sløyfer for å få den lang nok. Pratetempo. En sosial løpetur, akkurat slik jeg husker Ecotrail i fjor. Jeg har kun løpt et ultraløp, og det var da. Jeg løp 80 km. Det var en annerledes opplevelse for meg at alle pratet med hverandre i løypa. Det har man stort sett ikke tid til på kortere distanser. Det var superhyggelig. Ecotrailopplevelsen gav mersmak, og jeg har meldt meg på igjen i år – også denne gangen på 80 km.

Jeg snakket med flere som har meldt seg på ulike distanser på Ecotrail, blant annet en dame som begynte å løpe i høst. Hun gikk rett på sak og startet med et bakkeløp. Nylig gjennomførte hun et 10 km løp og nå har hun meldt seg på 21 km på Ecotrail. Det er så bra det. Løpegleden er på plass. Både inspirerende, og veldig imponerende.

Vi fikk altså gleden av å høre på Didrik Hermansen, Norges beste ultraløper. Han snakket blant annet om trening, skader og skadeforebygging. Han traff spikeren på hodet hele tiden. Jeg kjente meg igjen i masse, og det tror jeg flere andre også gjorde. Valg som vi løpere gjør på godt og vondt, som feks hvor lett det er å sluntre unna viktige styrke/tøyeøvelser fordi man heller vil bruke tiden på nok en løpetur eller at vi «bare» skal løpe hjem selv om vi kjenner at vi får vondt når vi løper. (Der har jeg syndet flere ganger) Da er det som Didrik sier viktig å lytte til kroppen og stoppe opp. Gå i stedet for å løpe, selv om det måtte ta 4 timer å komme seg hjem.


Fotograf: Geir Bjerkestrand (funwithrun)

I forbindelse med skader la jeg ekstra merke til at han sa flere ganger: Du kan trene selv om du er skadet, så lenge du ikke trigger skaden eller har vondt. Det er vakker sang i ørene til en skadet løper som ikke orker tanken på løpepause tenker jeg. Man trenger ikke å legge seg på sofaen. Man kan trene alternativt, eller kanskje det holder å finne en annen løpeform enn man pleier. Løper du mest flatt til vanlig, kan kanskje bakketrening fungere i skadeperioden.

Variasjon er alltid bra og skadeforebyggende. Nå som vinteren er her kan langrenn være en skånsom treningsform å avlaste løpekroppen med. Det er også den rette tiden til å investere i litt ekstra styrke og tøyeøvelser selv om det noen ganger oppleves kjedelig. Det er en viktig investering før løpesesongen begynner for fullt. April måned er en kritisk måned for mange løpeben når våren er på plass for fullt, og vi dundrer avgårde på asfalten igjen. Det er smart å bruke tiden nå på å ruste seg til det, og ikke minst fortsette jevnt og trutt med øvelsene ellers i året også.

Et enkelt forebyggende tips fra Didrik til kontorrotter som meg er å jobbe mer stående. Jeg tok til meg alt som ble sagt og sto mer enn 25 % av dagen i går. Jeg har hørt noe om at hvis man klarer å gjøre noe nytt 21 dager på rad så blir det en vane. Det gjenstår å se, men jeg VET – og jeg så det enda klarere i går – at min rygg og nakke ikke har det bra 8 timer om dagen på den kontorstolen. Et annet genialt tips, det er bedre med 15 ett minutts pauser om dagen (hvor du tøyer og bøyer litt) enn EN 15 minutters pause. Noe å tenke på 🙂

Vi fikk gode treningstips, og råd til hvordan man kan gjennomføre Ecotrail på en bra (les overlevelig for meg som skal løpe 80) måte uansett hvilken distanse man har valgt. Hovedbudskapet er at man må jobbe for å nå målene sine, og man må som regel ofre noe også. På de lengste distansene bør man ha en del kilometer i banken på forhånd hvis man skal stå på startstreken med en god følelse, og da kan en av tingene man må ofre være lange sovemorgener i helgene. Ihvertfall hvis man har familie. For å holde seg inne med dem er det greit å starte tidlig så man har litt igjen av dagen etter treningsturen 🙂

Jeg sugde til meg hvert ord. Jeg synes foredraget var superinspirerende og nyttig, og ikke minst ble det servert med en god porsjon humor. Jeg fikk bakoversveis av ting Didrik fortalte som er naturlig for han, som feks: «De gangene jeg har treningsturer på over 6 mil … » 6 mil!! De gangene?? Hvor ofte gjør du det? Jeg skjønner at han gjør det ofte. Han er jo Norges beste ultraløper, men det høres så vilt ut. Eller, «Jeg har trent Ecotrail traseen flere ganger». Tanken på å ta de 80 som en treningstur gjør meg svimmel. Han snakket også om 6 mils turer på tredemølle. Da hadde nok rullegardinen gått ned hos meg, men det er så kult å høre at det går an. Helt overjordisk spør du meg.

Didrik sitt forslag til treningsprogram på de forskjellige distansene på Ecotrail ligger på Ecotrail sin Facebookside.

Løpetreff som dette gav også mersmak. Ingen tvil om at alle var på samme planet her, og det var moro 🙂

Nå er det bare å glede seg til Ecotrail. Har du meldt deg på? Distansene man kan velge mellom er 10 km, 21 km, 30 km, 50 km og 80 km. Bli med 🙂

Maria

På god vei ut av dvalen – noen av mine løpemål for 2019!


Nå har det gått en stund siden sist. Jeg føler jeg nesten har ligget litt i dvale. Etter maraton i Valencia 2. desember måtte jeg bare ha løpepause. Jeg var mett av løping, løpevondter, fysioterapeuttimer og alt som følger med. Det var deilig å bare ta fri i desember. Jeg hadde et par løpeturer hjem fra jobb og en styrketime eller to på SATS, men det var alt.

Julen feiret jeg på hytta. Grunnet syvsoving fikk vi ikke så mange timer med lys, men vi fikk noen fine skiturer. Det var deilig å lade batteriene.

Ingen nyttårsforsetter. Det tror jeg ikke særlig på. Jeg har mer tro på gode vaner, og det å trene har blitt en rutine som jeg egentlig ikke faller ut av lenger. Selv ikke med noen ukers pause. Jeg var derimot veldig motivert for å trene igjen i januar.

Lange løpeturer har det ikke blitt enda. Det går stort sett i turer hjem fra jobben og ulike intervalløkter på SATS. Langturene nå foregår på ski, og det er helt fantastisk. Veldig skånsomt og fint for den trøblete kroppen med variasjon. Barna er også så flinke på ski, og det at noe av treningen kan skje sammen med familien er toppen av lykke. Selv om vi er på tur teller alle milene med dem som trening for meg. Jeg opplever også at barna kan være i stand til å gå fra meg til tider, så det er jammen ikke bare søndagstempo sammen med dem. Puh!

Styrke … Styrke …. Styrke … Styrke er min svakhet! Men jeg trenger det. Jeg liker å delta på timer som crosstraining og bodypump, men fysioterapeuten som jeg fortsatt får oppfølging av innimellom mener at tung styrke med få repitisjoner kunne fungert for blant annet min vrange setemuskel. Jeg er ikke komfortabel i styrkerommet. Jeg har gått til PT før, og hadde en periode litt taket på det, men det begynner å bli en stund siden, og jeg kan virkelig med hånden på hjertet si at det har jeg falt ut av. Jeg har nå spurt om en veiledningstime, og vil etterhvert gå til PT. Det er nok flere enn meg som føler det på akkurat samme måte, så tenkte at det er fint å kunne dele den følelsen.

2019 består av mange morsomme mål. Her er noen av dem:

  • Sentrumsløpet – Like sikker i kalenderen som julaften. Det morsomste 10 km løpet på jord. Jeg og #høgepålivet jentene er superklare for vårens første løpeeventyr. 
  • Ecotrail 80 k – Sissel og jeg har stadig på oss supermanntrøyer, og det ingenting som skal til for at vi klarer å påvirke hverandre til å melde oss på alt mulig. Litt skummelt egentlig. Hva blir det neste? Ecotrail 80 gjorde vi i fjor sier vi litt sånn eplekjekt, men det er jo ingen garanti for at det neste blir like eventyrlig som sist. Plutselig pisker sidelengs regnvær oss i fjeset, men da får vi prøvd det også. Her er egentlig det største målet å ikke gå på en like stor skosmell som i fjor. Mannen fikk bakoversveis da vi flyttet i sommer og så samlingen. Har så jeg klarer meg en stund 🙂 Ser frem til Ecotrail 80 k med STOR GLEDE. 10-12 timer i marka bruker jeg gjerne lørdagen på. 
Sissel og jeg – sammen er vi dynamitt 
    • 3 dagers løp på Hardangervidda – Her har ikke jeg kontrollen. Det har mine #høgepålivet venninner Sissel og Hanne. Jeg fikk dette i 40 års gave, og bare storgleder meg til å henge på disse terrengdamene. Det går rykter om 10 mil på tre dager. Dette blir en opplevelse. 
    • Oslo maraton – Halvmaraton vel og merke. Elsker den distansen, og det går ikke an å ikke være til stede under Oslo maraton, så den er bankers. 
    • Amsterdam maraton – Vet dere hva? Vi er 15 (!!) #høgepålivet jenter som drar til Amsterdam i oktober. Hva mer kan man ønske seg? I Amsterdam er det både helmaraton, halvmaraton og 8 km, og vi representerer alle distansene med flere løpere. For en inkluderende by å løpe maraton i. Med flere distanser er alle med, og ingenting er bedre. Dette blir helt konge. Jeg må bare prøve å trene smart mot maratonmålet slik at jeg ikke går på veggen like tidlig som i Valencia for det skremte vettet av meg. Egentlig ønsker jeg å finne noen maraton som jeg kan løpe som en treningsøkt. Ble ikke så skremt at jeg slutter å løpe maraton da. Tvert imot. Jeg vil løpe langt lenge. 

    Det kommer mer, men alt er ikke bestemt. Jeg gleder meg til et nytt løpeår, og håper du gjør det samme 🙂

    Maria 🙂

    Maraton Valencia – Et eventyrlig og morsomt mareritt :-)


    12 dager er gått siden maraton i Valencia. Stølheten er ute av kroppen, armbåndet ble klippet av for et par dager siden, men minnene er store. For en dag, og for en opplevelse!

    Ambassadørene fra alle land samlet på målstreken 

    Fredag 30. november møtte jeg 4 av mine #høgepålivet venninner Nina, Sissel, Karine og Hanne på Gardermoen. Dagen var kommet som vi hadde ventet på i over et år. 5 dagers jentetur til Valencia MED maraton inkludert 🙂

    Vi skulle fly via Munchen, og allerede der måtte vi ta vår første løpetur. Vi ble møtt av en dame med Valencia skilt som vi måtte løpe etter til neste fly siden det var så kort tid mellom dem. Flaks for henne at samtlige nordmenn på det flyet var glad i å løpe. Alle skulle løpe maraton. Baggasjen gikk det ikke like bra med. Den kom ikke til Valencia, så da vi landet tilbragte vi 3,5 time på flyplassen (for å si det sånn; til sola gikk ned+) for personalet der hadde det ikke travelt.

    Jeg hadde pakket mitt maratonutstyr i håndbaggasjen, men i gjengen ble det stor bekymring om favorittjoggesko og annet maratonutstyr ville nå frem. Uansett manglet vi en hel del, og måtte rett ut på en liten sprintshopping siden butikkene kun var åpen en time til når vi endelig kom frem. Puh! Når den kvelden kom sov vi godt.

    Neste dag våknet vi opp til sol og nydelig vær, og vi kunne endelig sjekke ut expo som lå ved the city of arts and science, et helt nydelig område i Valencia. Her kunne vi også se målgangen som var en catwalk over bassenger med blå løper. Flottere kan det ikke bli tror jeg. Vi fikk testet ut den, hentet startnummer og sjekket alle standene.

    Nina, Karine og jeg 

    Jeg hadde også fått tilbud om å være en av Norges ambassadører, og dro på et møte hvor jeg møtte ambassadører fra over 90 land. Vi var 5 fra Norge, og vi var litt mer beskjedne med små 17. mai flagg i motsetning til andre nasjoner som kom med store flagg. Vi fikk hørt flere av løpernes maratonerfaringer, og for flere av ambassadørene var det også det aller første. Aller mest fasinerende var det nok å møte Wah Sing Tan. Verdens blideste mann på 61 år fra Malaysia. Han hadde løpt 156 maraton, i 2018 vil han lande på 27, etter at han har løpt Malaga maraton forrige uke, og skal få med seg et i Thailand i slutten av desember. Han løper barbent, og bryr seg ikke om tid. Han bare koser seg, prater med mennesker, tar bilder og nyter opplevelsen. Det var inspirerende og veldig moro å snakke med han.

    Her er jeg sammen med Wah Sing Tan fra Malaysia

    Søndag 2. desember var den store dagen. Opp og hopp veldig tidlig. 5 jenter gjennom dusjen, fletter skal på plass i håret, mat og drikke på riktig måte. Alt må jo stemme! Det aller beste var at jeg visste jeg hadde vært kjempeheldig med den Airbnb leiligheten vi bodde i med tanke på start/mål. Kun 5-10 minutter å gå, men det jeg IKKE var klar over var at gaten hvor startskuddet skulle gå strakk seg helt opp til leiligheten vår. Vi hadde maks 3 minutter å småløpe til start. Noen stilte seg opp rett utenfor. Jeg regner med at flere av dere som leser vet hvor viktig det er å gå på do rett før man stiller seg opp til start. Skulle helst hatt en egen Hibasdo på ryggen. Her trengte vi ikke det. Vi bodde midt i maratonshowet.

    Jeg stilte meg opp, og det man vet når man står der er at all den spenningen man har gått med i lang tid er nå. Det er ikke noe mer man kan gjøre. Man kan bare løpe ut å prøve å kose seg, nyte og gjøre sitt beste. Jeg hadde slitt litt med knær og setemuskulatur i forkant, og fått hjelp av fysioterapeut. Jeg hadde ikke løpt ordentlig på 3-4 uker før maraton, men trent alternativt på ellipse og andre øvelser. Generelt synes jeg at jeg har hatt for få langturer i høst, men har også hatt noen bra løpserfaringer i høst på blant annet halvmaraton i Oslo. Jeg har en beste tid på maraton som jeg alltid har lyst til å slå. For å klare det visste jeg hva jeg måtte ligge på i snittfart, og på et flatt maraton tenker jeg at det er best å prøve å løpe så jevnt som mulig. Jeg visste at det kunne bli tungt, men jeg gutset på og tenkte at den som intet våger intet vinner.

    I starten synes jeg det var helt nydelig å løpe igjen. Det var helt fra start god stemning både hos det fantastiske publikummet, men også mellom løperne. Jeg nøt de fine gatene, sola og synet av palmer. Det er mitt favoritt tre. Det gir følelsen av sommer og ferie. Bena føltes kjempebra, og jeg lå der og fløt i min egen boble, litt fortere enn jeg hadde planlagt hele veien. Tanken slo meg at jeg kanskje gjorde den store gigaklassiske tabben; å gå for fort ut … og DET GJORDE JEG! Ved 26 km møtte jeg den berømte veggen. Dere, det er for tidlig! Det kan jeg ikke anbefale. Når jeg innså det hadde jeg lyst å gråte en skvett og rømme et par sekunder, men neida, jeg skulle ikke gi meg. Jeg tok meg litt god tid gjennom mat og drikkestasjonen på 26 og prøvde å samle litt krefter til veien videre. Kondisjonen føltes helt ok, men jeg stivnet i kroppen. En innrømmelse, jeg løper ikke etter puls. Jeg har aldri begynt med det. Jeg burde kanskje, men jeg liker egetlig bare å løpe. Ikke så masse ekstra. Fart og lengde er viktig for meg. Resten går på følelsen. Ihvertfall enn så lenge.

    De siste 16 km ble en kamp med meg selv. Det gikk betydelig saktere, bena var stive og det var litt mørkere i topplokket. Jeg minnet meg selv på at hvis jeg opplevde dette så skulle jeg roe ned litt å prøve å nyte turen. De hjernecellene var skrudd av under dette løpet. Etterhvert som jeg skjønte at jeg ikke kunne slå min beste tid, kunne jeg jakte på den nest beste 😉 Er det mulig? Jeg prøvde å tenke på Wah Sing Tan og hans kloke ord, men fortsatte å pese meg gjennom løpet. Det gikk både sakte og kjempefort syntes jeg. Jeg følte det var langt til mål, men synes også at 30 km kom fort. Det gjorde også 35. Da jeg hadde 10 km igjen sa jeg til meg selv: SKJERP DEG MARIA. Fortsett fremover i det tempoet du vil, men du SKAL nyte og prøve å få med deg den gode stemningen og alle de nydelige menneskene som heier. Jeg gav flere high fives med barn. Det gir energi, man blir glad av det. Det var heller ingen ulempe å ha navnet (Maria funker meget bra i Spania) sitt og norske flagg på magen, ryggen og i flettene. Det var mange som heiet på Maria de Noruega, og det var kjempemoro! Det var nok mange andre Mariaer rundt meg i løypa også, men jeg tok til meg alle heiarop 🙂

    Et sted i løpet passerte Nina og jeg hverandre. Jeg tror det var når jeg var på 27 km. Hun ropte: Maria, I love youuuu … det var fantastisk! Jeg snakket også med en mann underveis som hadde bodd noen år i Trondheim, og han kunne litt norsk. Da var jeg sliten, og jeg tenkte; jeg orker ikke å prate, jeg orker ikke å prate. Men han snakket, og jeg tenkte; vær hyggelig, vær hyggelig 🙂 Da han spurte om han kunne ta en selfie av oss når vi løp klistret jeg på meg smilet. Jeg hadde ingenting imot det, men dette var altså etter møtet med veggen, og jeg hadde litt mye med meg selv.

    Da jeg endelig nærmet meg catwalken og den blå løperen kikket jeg ned på klokken. Det er et par minutter til min nest beste tid går ut. Dette kunne jeg klare, men selv om jeg hadde 300 meter igjen kjentes det ut som 300 km, og jeg måtte gå noen meter. Da jeg rundet svingen inn på løperen så jeg målet der fremme. Da trampet jeg avgårde så godt jeg kunne, og jeg tror faktisk at jeg smilte på deler av den, men på maratonbildene som ble tatt av meg så det ut som jeg hadde spist 10 sure sitroner så de har jeg ikke kjøpt. (Dermed ingen målgang bilder av meg denne gang)

    Jaaa! Jeg kom meg over målstreken og rett inn i armene på helsepersonell som lurte på om det gikk bra med meg. Jada! Jeg satt meg ned 1 minutt hos dem før jeg ble sluset videre til medalje, goodiebag, mat og drikke. Jeg var sliten og glad, og ufattelig fornøyd med resultatet med tanke på hvordan turen utartet seg. Full #høgepålivet følelse, og jeg synes alt var verdt det. Er det ikke rart? Spørs om ikke løpere er skrudd sammen litt annerledes noen ganger.

    Det tok ikke lang tid før gjengen var samlet igjen, og vi kunne le og juble over fullført maraton. Sissel og Karine perset begge to med supergod margin, og Nina og Hanne løp helmaraton for første gang. Det gjorde de helt utrolig bra! Jeg slo min nest beste tid med sekunder, og er superhappy med det. Jeg er superstolt av jentene, og jeg er superstolt av å få være en del av den herlige #høgepålivet gjengen.


    De siste dagene i Spania slappet vi av, koste oss med spa og litt shopping og med mye god mat og drikke. Vi var ikke helt mobile. Vi stokket oss rundt i byen på stive og slitne ben. Penkjole og høye hæler kom aldri opp av kofferten. Her var det bare å kjøre lavterskel.
    Jeg anbefaler virkelig MaratonValencia til ALLE som liker å løpe. Det må oppleves. Stemningen. Den var helt spesiell. Bra underholdning og magisk publikum. Tusen takk Valencia.

    Knallflink fotograf: Karine 


    Fra palmer til juletre, 25 grader til minusgrader, asfalt til is, asfaltsko til piggsko .. Vi har kommet hjem igjen, og det har baggasjen også.

    Riktig god jul!

    Hilsen Maria