Det er lov å bli skuffa

Det er lov å bli skuffa


Graves sykdom har betydd en ny hverdag. To steg frem, ett tilbake. I sommer fant jeg ut at jeg trengte et nytt mål. Her er veien fram mot 10-kilometersmålet, viktigheten av målsettinger og evnen til å håndtere skuffelser.

Heeei dere, nå er det jammen lenge siden forrige oppdatering, men det er liv i meg altså.

Formen har sakte, men sikkert kommet seg. Stoffskiftet har trøblet det litt til for meg ja, og jeg går fremdeles på stoffskifteregulerende medisiner. Det har vært litt sånn, to steg frem, ett steg tilbake, men det betyr jo sakte, men sikker fremgang det.

I sommer fant jeg ut at jeg trengte ett nytt mål å jobbe mot. Valget falt da på et 14-ukers løpeprogram mot mila på 45 minutter. Med varierende form nesten fra dag til dag, ble målet å fullføre alle øktene. Nedskalering av fart –ok, men jeg skulle gjøre mitt beste.


Mila på 45 minutter var aldri målet mitt, men programmet passer meg godt. Etter hvert som testløpene kom som perler på ei snor så jeg at min gamle 10-kilometerpers fra 2015 (46.44) kunne nåes. Dette ble mitt A-mål. B-målet ble å komme seg under 48 minutter som ville bety «etter-Graves-pers» men jeg håpet på «en skikkelig» pers. C-målet var rett og slett fullføre løpet og dermed hele programmet. Alle disse målene utenkelig i vinter og vår.

Løpsuken kom. Jeg skulle tørre å roe helt ned å samle overskudd.

<3 Mandag:

Rolig 15 minutter, 5 minutter i overfart, 6 SL, 5 min nedjogg. Beina føles sterke og gode! Vel hjemme starter nysingen!

Våkner tirsdag morgen pottetett. Vonde bihuler og vond hals, fryser og er skikkelig uggen i kroppen.

<3 Torsdsag:

10 minutter rolig, 3 * 2 minutter (1), 5 min rolig. Kroppen føles egentlig bra. Kjører på med en liten styrke og mobilitetsøkt på stuegulvet.

<3 Fredag:

5 minutter rolig, 4 SL, 5 minutter rolig. Alt kjennes i orden. Blir det PB i morgen? Jeg har trua. Kan bare «cruise» i 4.39- fart og nå mitt fantastiske 46.30. Jamfør de siste løpstestene fart og følelse da burde dette være lett oppnåelig.

LØPSDAGEN:

Lett i hodet. godt humør, det er strålende høstvær. A L T ligger til rette for en magisk løpsopplevelse. Spiser en god frokost, varmer godt opp, min fine famille rigger seg til med musikk, plakater og flagg. Gliset går nesten rundt.

Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette?

Tidlig kjenner jeg «Blæh». Kroppen funker ikke. Presser og stresser for å få opp farten, ingen flyt. med tunge og vonde bein vil det seg rett og slett ikke. Familien heier, danser og backer, men dessverre hjelper det ikke.

Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette? – JA! Husk C- og B-målene, de er innen rekkevidde (for så vidt A også, men orker ikke) Snart neste delmål som er 7 km. Gå litt, så løp igjen …

7 kilometer passeres, YES, bare 3000 meter igjen. Tungt, jobbe, jobbe. Hold trykket. 7, 8 km og STOPP igjen! Godsnakker med meg selv » ok, gå i 200 meter så later du som dette er intervall. Du har et drag på 2000 meter igjen, det klarer du»

Starter på’n igjen, beina så tunge, så tunge. Ca 1000 meter igjen. Møter tre damer som bruker hele fortauet, må opp i en gressbakke for å passere. Stivner totalt. Stemmen i hodet er det igjen «jobbe på , snart i mål. 800 meter igjen, det er to runder på løpebanen det, avslutt sterkt» Kroppen lystrer ikke. Jeg vralter meg i mål og stopper tiden. 47.14! Det er sure 31 sekunder det.


Skuffet skriver jeg innlegg på instagram (theabaekkevold) og her må jeg bare forklare meg litt. Dette var et personlig mål i konkurransen mot meg selv. Målbevisst har jeg lagt ned økt etter økt uansett dagsform i 14 uker. Et oppnåelig mål hadde blinket seg ut og jeg trodde jeg hadde det. Når følelsen underveis ble så vond, blir opplevelsen også dårlig. Det betyr imidlertid IKKE at jeg mener andre som ikke løper mila på samme tid ikke duger. Herremin, alle vi som er ute er RÅE. Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

Mitt lille hjertesukk er uansett, det burde være lov være skuffa der og da. Lov til å dele det også, det er jo bare den ærlige følelsen når noe man har jobba for glipper.

Jeg elsker løping, men det er ikke Runner’s high hver gang.

Smilet er forlengst tilbake. Jeg har fullført alle øktene i programmet og det er jeg super stolt av, og dere, nye muligheter kommer… Denne persen skal nås 🙂

God løpeklem fra Thea <3

Siste utgave av Runner’s World

  • Randonee som kompletterende vinteraktivitet for løpere – hva går sporten ut på, hva trenger du av utstyr, hva må du tenke på av sikkerhet?
  • Stor vinterskoguide – både til glatta og på mølla.
  • Bærekraftige julegaver for løpere.
  • Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05-løpet i Fukuoka.
  • Barfotløperne – 11 år etter barfotbølgen.
  • Vanlige ernæringsfeil hos løpere og hvordan du unngår dem.
  • Testing: Alt om makspuls, terskel, VO2 max og et mer ukjent begrep – kritisk hastighet.

Bli abonnent

Ukategorisert
Run Forest Run

Run Forest Run


Mai og Covid-19 raser videre avsted og løp/ samlinger over 50 personer er fremdeles forbudt. Heldigvis har ikke det lagt noe stor demper for løpegleden og løpedillaen rundt om i landet.

Virituelle løp og utfordringer popper opp både her og der, så det er mye løpemoro å velge i.

Selv er jeg med på Runner’s World Challenge og jakter i mai på kilometer og høydemeter.

Mai startet med 100 minuttersløp 1. mai (les om det her)

5 kilometer skogsløp

7. mai var det duket for nytt løp. «Run Forest Run» og som tittelen tilsier, denne gangen i skogen.

Anders og jeg hadde valgt oss 5 kilometer distansen.

Snø legger ingen demper for løpegleden, heller ikke i mai 😉

Klar, ferdig gå….

Med glitter og startnummer var følelsen før vi dro ut til Maliviksmarka som et vanlig løp. Kjente på sommerfuglene i magen og en barnslig iver over å skulle på løp.

Det gjorde liksom ikke noe at vi kun var to på startstreken.

Vi tellet ned og begge la på sprang. Som så ofte før, fikk jeg også her overtenning i starten.

Adrenalinet pumpet og beina bare fløy av sted. Det var snø, men god temperatur. Smilet gikk nok en gang rundt hele fjeset.

«Åh, skogsløp er fint!»

Jeg nyter skogen, kjenner pulsen både i hjertet og øret, løper på det jeg kan. Oppover, nedover, på sti over røtter, på stein, flyr over planker og nyter. Dette er nydelig.

Jeg ender opp i lysløypa.

Løpe på!

Hiver etter pusten og gliiiiiiser. Jeg er i mål!

«100 meter igjen til mål, JOBBE PÅÅÅÅ.» Jeg løper, puster, peser og nistirrer på klokka.

En enslig fotvandrer blir nok litt forundret når han ser meg.

Først spurter jeg forbi, med startnummeret i hånden og med glitrende ansikt.

I hodet mitt foregår følgende: «100 meter igjen til mål, JOBBE PÅÅÅÅ.»

Jeg løper, puster, peser og nistirrer på klokka. DER piper Garmin 5 kilometer. Jeg går ned i knestående.

Run Forest Run

han ser jo ikke den usynlige målstreken i skogen.

Mannen passerer meg igjen, han ser jo ikke den usynlige målstreken i skogen. Han ser bare en sliten, men lykkelig «jævla jogger» Ser for meg at det hele så ganske rart ut.

Jeg småjogger tilbake til bilen og møter Anders. Vi «High fiver» og gratulerer hverandre med nok et løp. Begge har hatt en fin dag i løypa og er fornøyde. Konklusjonen er enstemmig: Vi skal løpe mer i skogen.

Run Forest Run var en stor suksess for ekteparet Foss Bækkevold. Skog og nye løyper, her kommer vi <3

Trenings uke 19 var ellers sånn:

  • Mandag: Mandagsmila virituelt med Muruvikingan Løpeklubb.
  • Tirsdag: KB-økt 500 reps + Løpe opp til trimkassen på høydemeterjakt.
  • Onsdag: Løping med smilepuls
  • Fredag: Styrke armer og kjerne + Intervaller: 2 km oppvarming, 5 X 1000 meter, 2 km nedtrapping.
  • Søndag: Run Forest run.

Håper din mai er sprek og fin og at du holder på løpegleden i denne annerledes tiden. Det blir bra igjen og vi møtes forhåpentligvis til et skikkelig løp snart. Inntil da, godt virtuelt løp!

<3 – Thea

Ukategorisert
«D går likar no»

«D går likar no»


April har gått over i mai og jeg tenkte en liten statusrapport var på tide.

I april meldte jeg meg på «mil etter mil april» 42 km. Håpet var jo å klare det, men jeg var usikker. var forbedringene jeg hadde kjent bare et blaff? Jeg vet at mange med Graves opplever tilbakefall og jeg var engstelig for det samme.

Bedre og bedre for hver uke

Langfredag var det Langfredagsmaraton og jeg ville gjerne stilt til start, dessverre ble det litt for tidlig for meg. Heldigvis skulle både mannen min og andre løpevenner delta, så fikk gjøre det nest beste, nemlig: Heie! Både fysisk og via sosiale medier. Løpegleden var stor over hele landet denne dagen.

I løpet av de neste ukene prøvde jeg meg forsiktig frem, litt hjemmestyrke og litt mer løping for hver uke. Plutselig var april over og jeg hadde sanket 136 løpte kilometer. Jeg måtte jobbe litt med hodet for å ikke sprengløpe de siste dagene. Jeg var jo så nær det neste målet i «challengen» 150 km. Fornuften vant og jeg klarte å nyte det jeg hadde fått til. Dessuten hadde jeg et nytt mål. 1. mai ble det arrangert 100 minuttersløp og jeg sto på startlisten!!!

Muruvikingan klare til start!

100 minutters løp

Våknet 1. mai til sol, litt overskyet (og litt vind, men det blåste vi i ;)) Perfekt løpevær. Anders og jeg hadde funnet oss ei flat og fin løype vi skulle prøve. Målet var 15 kilometer. Så ser jeg tilfeldigvis ut av ruta og ser nabo og venn Eskil varme opp utenfor. Jeg viste at han og samboer Ida var påmeldt løpet og løp ut for å heie han frem til start. Han forteller entusiastisk at han skal løpe en runde rundt husene på ca 800 meter. Han er ivrig og stråler av løpelyst. Det smitter.

10 minutter etter møter Ida, Anders og jeg sammen med Eskil. Barna våre har satt opp drikkeposter og flagg utenfor hvert sitt hus. De tegner meg kritt i asfalten, pynter med flagg og har med musikk. Løpefølelsen er så til de grader til stede.

Med den sangen de bruker rett før start i Berlin Maraton på anlegget (Sirius fra The Alan Parsons Project) , teller Eskil ned. Vi startet sammen (selvsagt med avstand). Løpehjertet mitt sprekker nesten av glede. Jeg løper igjen, på et løp! Sammen akkurat disse tre som jeg har delt så mye med. Oslo og Trondheim Maraton, Birken, diverse lokale løp og St. Olavsloppet. Vi har delt løpegleder og sorger. Dette var STORT!

Så ubesktivelig glad etter 100 minutters løp (tok en avtikker fra løypa og endte på stadioen)

100 minutter etter er 16.68 km tilbakelagt for min del og det er ny distanserekord for meg på denne siden av Graves. Farten vil fremdeles ikke særlig opp. Jeg vet ikke om det er sykdommen eller kondisen som har fått seg en real knekk, men det gjør ingen ting. Jeg LØPER igjen.

På kvelden møttes vi fire rundt bålbanna, ett par på hver side av bålet. En liten feiring var på sin plass. Akkurat denne dagen føltes verden normal igjen. Vi hadde både deltatt på løp og hadde afterrun med «debrief». Nye løpeeventyr ble planlagt. For min del, i nærmeste fremtid, blir det:

  • 10. mai Run forest run.
  • 17. mai 17. mairaton (Jordbærmila)
  • 21. mai Til Himmels.

Ellers skal nye kilometer og høydemeter sankes i månedsutfordringene «Mil etter mil mai» Her er målet 150 km og «The Sky is the limit» hvor målet blir å bestige Galdhøpiggen.

Treningsukene i april:

Uke 15 – Totalt løpt 21 km:

  • Mandag: Løping 7,5 km
  • Onsdag: styrke Amrap 25 min
  • Torsdag: Løping 5km
  • Fredag: Styrke
  • Lørdag: Løping 10 km
  • Søndag: Styrke.
Jammen blir man svett meg hjemmestyrke også!

Uke 16 – Totalt løpt 36 km :

  • Mandag: Løping, mandagsmila (hurra)
  • Onsdag: Styrke
  • Torsdag: Løping, Malis sin første 8 km + styrke
  • Lørdag: Langtur med intervaller 10 x 200m
  • Søndag: Styrke
«mamma kan jeg bli med på Ti for Grete? » Var spørsmålet etter 12- åringens første 8 kilometer.
Ludvik har blitt med på løping, sykling og flere styrkeøkter i løpet av Korona-tiden.

Uke 17 – Totalt løpt 40 km:

  • Mandag: Løping
  • Tirsdag: Styrke
  • Onsdag: Løping + styrke
  • Torsdag: Løping intervaller: 10 x 200 meter ganger 2.
  • Lørdag: Smilemil
  • Søndag: Løping 6 km+ Styrke
Nesten hele familen med på denne styrkeøkten.

Uke 18 – Totalt løpt 50 km

  • Mandag: Mandagsmila
  • Tirsdag: Styrke
  • Onsdag: Intervaller: 5 x 800m + 5 x 200m
  • Torsdag: Rolig 5 km med 6 stigningsløp
  • Fredag: 100 minuttersløp
  • Søndag: Fartslek 6 km

Håper du holder koken i denne annerledestiden og at du nyter løping og vår.

Jeg heier skikkelig på dere alle sammen og gleder meg glugg til verden åpner og vi alle kan møtes på løp.

Ønsker deg en gooood og svett mai!

I mellomtiden Run solo. Run safe. Stay sane.

Løpeklem fra Thea

Ukategorisert
Kræsjstart på 2020

Kræsjstart på 2020


Etter en trøblete høst 2019, startet 2020 så bra. Ny distanserekord på ei uke, gode økter med PT-en min og god progresjon. 2020 skulle bli mitt beste løpeår.

Hovedmålene var pers på mila under Oslo Maraton og pers under Berlin Maraton. Jeg skulle virkelig kose meg med løpingen og alle øktene frem til høstens to store mål. Mot veien til målene planla jeg en drøss av små og større lokale løp.

Full av håp og løpeglede (men åh, så varm i snøen)

Boom!

Boom! Kroppen sa stopp! Kondisen stupte, jeg mistet all muskelstyrke, skalv, skikkelig hjerteklapp, høy puls døgnet rundt, var konstant sliten og var veldig varm. Gikk med tynn dongerijakke i januar og svettet.

En tur til fastlegen ga svar om høyt stoffskifte. To dager etter ble jeg ringt opp av endokrinolog på St. Olavs. Hun ga meg resept på symptomdempende medisiner og ville ha meg inn for flere prøver ASAP! Med forståelsefull sjef, fikk jeg dratt med en gang. Prøvene viste stoffskiftesykdommen Graves sykdom som er en autoimmun sykdom. Immunforsvaret danner antistoffer som stimulerer skjoldbruskkjertelen til økt produksjon av hormonet tyroksin. Dette skapte altså trøbbelet i kroppen min.

Først ble jeg lettet: det var noe konkret som feilet meg. Tiden før jeg oppsøkte legen følte jeg meg skikkelig dårlig. Hver løpetur var vond, jeg skalv konstant, hjertebankingen gjorde det vanskelig å sove. Jeg fikk ny makspuls på rolige turer og var konstant sliten. Det var ikke som flere mente: stress, jernmangel, angst eller sliten pga. mengdeuke, flere uker før. En bekreftelse på at dette ikke var noe hodet mitt kokte sammen, var en lettelse.

Sjokk

Så sank det inn. Graves sykdom, det er faktisk ikke bare, bare. Kroppen jobber konstant på høygir, som en evigvarende treningsøkt, bare uten endorfiner. Det slo meg helt ut. Jeg «googlet» for harde livet. Ville jeg bli bra igjen? Det var som å være fanget i egen kropp, jeg klarte ikke å være den mammaen, kona, venninna, kollegaen eller bloggeren for RW jeg ønsket å være. Kom jeg til å klare løping, hardt og langt, sånn som jeg liker det igjen? Jeg var utslitt og langt nede.

Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg. Nære og fjerne tok kontakt og ga forståelse og trøst. «Det ER lov å være lei seg». Jeg fikk samtaler fra gode venninner i sør og nord, meldinger fra uventet hold og bla. blomster på døra fra venninnegjengen her i Trøndelag. Å bli møtt med forståelse var fantastisk deilig og jeg er evig takknemlig. Som ei sa, «dette er en naturlig prosess: å bli trist, sint og frustrert kommer først, så aksept og lysten til å kjempe»

Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg.

Vår og lysere tider

Nå etter nesten tre måneder med medisiner, er hverdagen litt lettere. Sakte kommer energien tilbake og jeg klarer mer og mer. Først var det mer energi til de hjemme. Jeg måtte ikke legge meg etter jobb. Det ble dans og lek med barna igjen. Denne uken har jeg faktisk også trent!

Den andre løpeturen etter Graves… LYKKE!

Dette er ikke ment som er klageinnlegg, men jeg fant lite informasjon om Graves og trening når jeg googlet som en tulling i januar. Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre? Kunnskap er makt!

Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre?

Alle løp i 2020 er kansellert for min del og det var før corona slo innover verden. Kun ett står igjen: «10 for Grete» under Oslo Maraton. Om jeg så skal krype i mål, så gjør jeg det. På den blå matten, inn til mål, skal jeg!

Når det gjelder de lengre distansene ønsker jeg å bruke mer tid og få mer kunnskap om sykdommen. Det faktum at den slo meg helt ut når jeg var «på topp» skremmer meg. Jeg vet ikke om kroppen klarer det og jeg er livredd for tilbakeslag rett før «et viktig» maraton.

Løpeglede

Nå fryder jeg meg over de små fremskrittene og den første treningsuken etter Graves. Den så sånn ut:

  • Mandag: Løping 4 kilometer
  • Fredag: Løping 6 kilometer ( gikk mellom km 4-5, lang motbakke = skyhøy puls)
  • Lørdag: Tabata med familien på plattingen hjemme.
fornøyd familie etter 8 runder tabata (8*20/10) på plattingen.

Nå er det søndag og jeg er stiv, støl og lykkelig. Kanskje neste uke gir meg en ekstra økt? I alle fall er jeg med på Runner’s Wold sin virtuelle løpsutfordring,»Mil etter mil» valget mitt ble 42 kilometer i løpet av april. Nesten rart 42 km i uken var en veldig rolig løpeuke før. Nå er det målet for hele måneden. Rart hvor fort ting kan snu.

Rart hvor fort ting kan snu.

Uansett, jeg elsker å følge med på dere som løper og viser løpeglede. Vær så snill, fortsett med delingen av løpebilder i sosiale medier, det er en glede og få se. Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være «jævla joggere» sammen, hver for oss?

Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være «jævla joggere» sammen, hver for oss?

RUN SOLO. RUN SAFE. STAY SANE

<3 Fra Thea

Ukategorisert

Godt Nytt Løpeår


Det er noe med det, et helt nytt år ligger foran oss. 366 nye dager med masse upløyde løpemarker. Jeg liker det!

I mitt forrige blogginnlegg Skrev jeg om min tunge høst og Oslo maraton. Etter det har formen sakte, men sikkert blitt bedre og jeg har løpt på.

Uken etter Oslo maraton dro jeg på en mølletime på treningssentret jeg trener på. Jeg kjente PT’en David Sommervold Folde litt fra før og viste han har mye kunnskap. Fortalte han hvordan sommeren min og høsten hadde vært. «Mitt neste store mål er Berlin maraton, men ønsker gjerne en god løpebirken og en god opplevelse på «10 for Grete». Jeg vil løpe raskere og lengre og beholde løpegleden. Jeg har aldri vært mer motivert før. Kan du hjelpe meg?»

David tok gladelig utfordringen. Etter smellen i Oslo syntes jeg det var skummelt presse meg, David har brukt laktatmåler og vist meg at jeg har mye mer å gå på enn jeg trodde.

Ukene gikk til måneder og plutselig er 2020 her. Ny jobb venter og nye løpemål ligger foran meg. Jeg skal prøve å blogge treningsukene mine frem mot målene mine og vise hvordan jeg og min familie løser hverdagslogistikken.

 Her er mine tips for å gjennomføre trening:

1: Planlegge. Hver mandag skriver jeg opp alle aktivitetene familien skal ha inneværende uke på en aktivitetskalender. Dette gir oversikt til alle, og jeg ser hvor det er muligheter for mine og mannens treninger. Han skal debutere på maraton i Berlin, så han må også få sine kilometer 🙂

2: Skifte til treningstøy rett etter jobb. Etter middag og lekser skal ungene hit og dit på håndball, fotball, Hiphop, jazzballett, bursdager og vennebesøk. Ettermiddagen er hektisk og man vil ha mest mulig tid sammen. Jeg er egentlig temmelig bedagelig og eeeelsker tv og serier. Om jeg skal skifte etter ungene er i seng, kan du være sikker på at sofaen tar meg. Har jeg treningstøy på, kommer jeg ut. Jo raskere jeg er ut av døra etter leggetid, jo større sjansen for litt sofa tid og TV-serie med mannen etter løpingen.

3. Treningsavtaler. Jeg er heldig, mange av mine venner er glad i trening. Det er så herlig å få trent sammen. Enten det er rolige skravleturer med smilepuls, harde intervaller, gruppetrening eller styrke.

4. Gleder meg til trening.  Selv om jeg er bedagelig elsker jeg jo trening mer enn TV, det er bare lett å glemme når klokken er 20:00 og man kjenner seg sliten etter dagen. Det som hjelper meg da, er at jeg har gledet meg til denne økten. Dette er min tid og jeg gleder meg for eksempel til å komme meg ut, på sentret, kanskje venter en ny podkastepisode, noe ny musikk, skravlemil med bestisen.  Når hodet mitt prøver å lure meg til sofaen, tenker jeg på dette og det hjelper. Nå vet jeg også at når jeg først er ute, ville jeg a l d r i valgt sofaen og jeg har aldri angret på en økt.

5. Været.  Ikke la været sette begrensinger, prøv se det fine i årstidene. Jeg bor i Trøndelag og her kan det fort bli regn, snø, vind, sol og hagl på en dag (litt overdrevet, men du skjønner;) ) Klart mye snø og vind gjør det tyngre, men sett ned farten, treningseffekten er der, og vær stolt over at du fullførte økten. I går hadde jeg mye vær på min langtur. Drømte da om Oslo og Berlin maraton i deilig høstsol, deilig tørr asfalt og akkurat passe med varmegrader. Når jeg står på starten på disse løpene er det premien min for disse løpeturene i «drittvær»

6. Meld deg på løp. Godt å ha en gulrot å trene mot. På løp er stemningen fantastisk og man får møte andre løpeglade. Ta med deg følelsen hjem og husk den når motivasjonen butter.

Glade Muruvikinger på medaljetokt

Håper disse punktene an hjelp flere enn meg til å holde kontinuitet i løpingen sin 🙂

Mine to første løpeuker, ser sånn ut:

Uke 1: Mengde uke

  • Mandag: Mandagsmila med Muruvikingan Løpeklubb. Elsker denne starten på uken. Å få møte disse herlige løperne hjelper meg i gang med treningsuken hver eneste uke. Denne mandagen var vi fem stykk på 6. juledag.
  • Tirsdag og nyttårsaften: Langintervaller på mølle: 15 minutter oppvarming, så 6x 8 min. (1) Litt nedtrapping. Farten noe under terskel.
  • Onsdag: Rolig løpetur med mannen. I 9 varmegrader og barmark løp vi inn året. Anders for første gang i shorts i januar.
  • Torsdag: PT-time. God oppvarming før intervaller. David målte laktat og selv om jeg har trent i jula har nok en annen «hverdag» satt sine spor. Tungt i dag, men godt å fullføre på en tung dag. På kvelden ble det en rolig 5 kilometer med podkast på øret, herlig!
  • Fredag: Mølletime: God oppvarming før intervaller. Så herlig å være på denne timen David passer godt på alle, pusher der det trengs, men holder også igjen om det skulle være behov for det. Miljøet er herlig og man heier på hverandre og «high fiver» i pausene. Etter mølletimen, ble det litt forebyggende styrke, sammen ei god venninne. Belønnet oss selv med lunsj, kaffe og sjokolade etterpå.
  • Lørdag : 21,1 kilometer i oppholds, vind, masse snø. Halvveis var det mye vind og det snødde tett, jeg så ikke en halvmeter foran meg.  Mer riktig vær med tanke på årstiden enn onsdagens, men må innrømme onsdagens løpetur var lettere 😉
  • Søndag: Gruppetime med venninner, Olympia (inspirert av sirkeltrening og x-fit). Ukens siste løpetur ble derfor på mølla etterpå.

Total uke 1: 105 kilometer (ny rekord hurra)

Denne uken var som nevnt over en mengdeuke, og på ingen måte normalen. I motsatt skala ble uke to en rooolig uke. Mandag 6. januar startet jeg i ny jobb, i en ny og hittil ukjent bransje for meg. Gledet meg som en liten unge. Viste dog at første uke inneholdt ekstra arbeidsdager pga Euro2020 i Trondheim og dermed passet det perfekt med mindre løping 🙂

Uke 2: Rolig uke

  • Mandag: Mandagsmila + med Muruvikingan
  • Onsdag: Kort rolig tur på 5 km
  • Torsdag: Løpedate med mannen: Vi kjørte korte Intervaller på mølle: 15 minutters oppvarming , 5 * 3 minutter , 13 min nedtrapping, totalt 9 kilometer
  • Lørdag: 12 kilometer med venninne, smilpuls og skravling på inn og utpust. Fantastisk!
Klassisk Mandagsmil

Totalt uke 2: 42 km

Uke 3 er i gang og i kveld blir det løp. Oppsummering av uke 3 og 4 kommer plutselig. Håper dere vil følge med på løpereisen min.

Jeg logger alle øktene på Starva: Thea Bækkevold og de fleste på Instagram: Theabjoll

Vi løpes!

<3 Thea

Ukategorisert

St.Olavsloppet 2019


September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg.

Før den tid vil jeg imidlertid ta dere med på en herlig løpefest. Denne løpefesten var starten på sommerferien for min del, og for en fantastisk start det var! Jeg snakker om St. Olavsloppet.

St. Olavsloppet er en Svensk/ Norsk landeveisstafett over fire dager som arrangeres i uke 26. Vi følger den naturskjønne pilegrimsleden mellom Trondheim og Östersund og de to vertene bytter på hvert andre år på å arrangere start og mål. I år gikk loppet fra Trondheim til Östersund med følgende dagsetapper: Dag 1 fra Trondheim til Levanger, 14 etapper på 103,2 km. Dag 2 fra Levanger til Sandvika, 10 etapper, 65 km. Dag 3, fra Sandvika og over fjellet og på svensk side (alltid stas) 10 etapper, 61,9 km. Så den aller siste dagen fra fjellbyen Åre og inn til mål i Östersund. 17 etapper og 110,8 km.

Veien mot loppet

For min del startet loppet som en drøm etter jul i 2019. Jeg hadde deltatt på loppet flere år tidligere, da med jobb. Et jobbskifte etter jul førte til at deltakelse sommeren 2019 ikke var garantert for min del. Drømmen var der, så jeg sjekket interessen for lopp med med min mann og nabo venneparet vårt, Eskil og Ida. Alle tre var i fyr og flamme. Eskil fortalte også at hans far, Steinar hadde løpt loppet som yngre og trodde garantert han ville stille om vi gikk til lag.

La så ut et innlegg på Facebook-siden til løpeklubben for å teste stemningen der. Ga klar beskjed, stiller vi lag, er det alle fire dager som gjelder og dermed må løpere fikse seg fri fra jobb. Skal si klubben mobiliserte, og stemningen var positiv fra første sekund. Flere foreldre, venner og barn av medlemmer av løpeklubben ble hyret inn, fri fra jobb fikset, overnattingsteder booket. 32 ulike løpere i alderen 9 -66 ble med. Bilen ble profilert med Muruvikingen vår for anledningen og MURUVIKINGAN LØPKLUBB GJÖR LOPPET var en realitet!

Loppet starter.

Spent ble jeg kjørt ned til Trondheim og borggården ved Nidarosdomen. Jeg skulle få æren av å blant annet løpe første og aller siste etapper på dette loppet.  Åh som jeg gledet meg til å få sette ballet i gang.

Godt med støtte før det braker løs.

Stolt gikk jeg frem og hentet stafettbåndet som vi skulle bringe frem til Östersund. Varmet opp og stilte opp til start. «Det er 1 minutt igjen til start» sier den etter hvert velkjente og kjære stemmen til speakeren, Jens Aas og han setter på den sangen jeg forbinder med Berlin marathon. Gåsehud! Ser ned mot der vi skal løpe, ser en god løpevenn stå der. Han har tatt på Muruvikangan t-skjorten sin (skal løpe for oss senere, selv om han bor på andre siden av byen) veiver med et Muruvikingan flagg og smiler varmt. Jeg fikk umiddelbart gåsehud og tårene presset på. 3 – 2 -1- PANG, loppet er i gang og jeg løper av sted.

Kjenner på en utrolig takknemlighet for alle som ville bli med på dette eventyret og nyter hver meter av mine 4000 meter fra Trondheim til Lade. Der venter en av klubbens nyeste løpere Robert Sollihaug. Med myndig holdning og sterk stemme signaliserer han «Æ e hær» Lettet gir jeg båndet fra meg og roper « god tur, NYT»  Klubben vår har løpeglede som fokus og hovedmålet er at alle skal komme til veksling og ville bli med neste år.

Hoppende glad for å være i gang, båndet er avlevert og lykken er stor.

Resten av dagen går med på å skynde seg inn og ut av bildene. Vi var flere følgebiler med løpere som hadde løpt, eller skulle løpe. Alle ville vi heie på de andre underveis, gjerne rekke å se de starte og komme til veksling. Dagene går kjapt og det er tonnevis med løpeglede, mestring, samhold og heiing.

I ettertid er det enkelte episoder jeg husker med ekstra stor glede. Eksempel dag 1: Vi løper inn laget i Levanger og Anders og jeg blir invitert inn i bussen til Nea radio. De har fått nys om løpeklubben fra den lille bygda via vår kjære Muriviking og gode venninne Ingrid, og vil gjerne høre mer. Skikkelig stas!

 Dag 2. Jeg skal veksle med nabogutten Brage på 9 år, han har aldri vært med på loppet før, men både mamma, pappa og farfar er med ( Ida, Eskil og Stienar) Jeg vet han gleder seg stort, men han er også veldig spent. Pappa Eskil hadde en tung etappe opp Østnesbakkene og skulle veksle med sønnen, han ble med som hale for Brage sånn at han skulle kjennes deg trygg på debuten i loppet.  Brage blir forhåndmeldt og jeg venter spent. Så plutselig kommer han løpende inn, han er et stort smil og det er tydelig han at dette har gitt mersmak. Lillesøster Tora og øvrig famille heier han inn, han rekker båndet til meg. Jeg får en GOD klem og så er det min tur. Jeg spurtet på, denne etappen hadde jeg i fjor også. Jeg V I L ha pers. Ja, jeg vet jeg sa løpegleden er viktigst. For meg betyr det også å se forbedring. Jeg løper ikke for pers hver gang, men løp er løp 😉

Dag 3 Skullel min datter, Mali på 11 år løpe en etappe. Vi hadde puttet henne i en etappe mellom Ida og meg, sånn at hun har to kjente i begge ender. Ida veksler med klem og smil og Mali legger ut på sprang. Mammaen holder på å sprekke av spenning og stolthet i andre enden og føler iverig med på EQ-Timing. Jeg skal videre veksle med min mann, Anders. Tonje er der for å plukke med seg Mali og passe de to yngste barna våre, samt kjøre bilen. Mali hadde hvisket meg et lite tidsmål på morgningen. Plutselig blir hun forhåndsanmeldt, og jeg skjønner at jenta har knust målet sitt! Jeg gjør med klar, Tonje og småtingene heier som bare det, Mali fosser inn til veksling. Hun ståler og kaster seg inn i armene mine. Med verdens beste start ligger det an til en fantastisk etappe for min del.  Halvveis i etappen er Tonje og ungene der, de heier og hoier, helt fantastisk! Jeg kommer inn til veksling, ser Anders lyse mot meg, vi veksler med et smellkyss og jeg går stolt til ungene og Tonje. Så er det bare å haste videre, det er flere løpere som skal følges opp og vi skal løpe inn til Åre!

Mali kaster seg inn til tidenes beste klem.

Når jeg veksler med anders tar vi oss alltid tid til kyss, klapp og klem.

Marianne skulle løpe inn båndet til Åre. Marianne var relativt ny i klubben, hun ble med i vinter på en av de kveldene der snøen lavet ned. Vi skulle ha 10* 2 minutter i bratt motbakke og plogen brøytet 4 ganger mens vi løp. Marianne fortalte da at hun så gjerne ville løpe, hun hadde sittet på gjerdet i 10 år og hadde SÅ lyst, NÅ var det hennes tur. Til tross for den heftige starten ble hun med videre. Og endelig skulle hun debutere i løp. Vi tilskuere rigget oss til å løpe henne inn. Med banner, flagg og ropert fikk vi fulgt henne inn til mål og det var en ære å få løpe inn den blide damen som kom spurtene opp mot mål. Mestring og løpeglede!

Flotte Marianne stormer i mål!

Dag 4 bugner av høydepunkter: Mine kjære svigerforeldre Anne og Tore har reist opp fra Hønefoss, ens ærend å løpe en etappe hver. Svigerfar starter loppets siste dag og løper inn til vekling med min mann i Undensaaker. Her kommer min sønn på 5 år og sier han må vise meg noe. Stolt tar han meg i hånden og fører meg bort til påmelding til Mini Olav. Gutten vil løpe. Det er start om 10 minutter og vi forstår at dette rekker vi. Ludvik og Iben blir påmeldt, de får t-skjorter, medalje og jucie og herlige løpsopplevelser der de løp, vi voksne heiet.

Iben i farta!

Tre generasjoner løpere.

Mens barna løper, blir Tonje kjørt til sin etappe. Hun skal løpe 11 kilometer. Dagen før hadde hun en heftig motbakke etappe, så hun var litt spent på hvordan beina ville være. Det gikk så det suste og 11 minutter før estimert tid kommer hun inn for vesling. Hjertet mitt gråter av stolthet når min kjære lille sønn løper bort til vår gode venninne og vil dele løpehistorer med henne. Stolt viser han frem medaljen sin. Jeg er minst like stolt som han over å ha så fine mennesker i livet mitt.

Tonje og Ludvik <3

Svigermor løper etter hvert sin etappe, hun gruet seg veldig, men det gikk så fint. At hun er noen og 60 år skulle ingen tro. Snakk om flott forbilde!  Loppet fosser videre og vi blir rammet av noen uhell i trafikken, det er mange som følger sine løpere og det blir laaaange kør. Tre etapper på rad var vi usikkere på om vi faktisk hadde løpere på plass, men det løste seg heldigvis i siste sekund hver gang.

Plutselig var det min tur. Jeg ble satt av på nest siste etappe og alle andre reiste inn til Östersund. Det var så rart å plutselig, etter fire dager med masse kjente rundt meg, stå helt alene å vente på min tur.

Jeg kjente meg tom og sliten. Jeg tenkte nå har jeg brukt opp kreftene mine på å løpe hver dag, på å heie på alle løpere, haste inn og ut av bilen og ikke minst på grunn av adrenalintoppene tidligere, det skummelt når vi fryktet vi ikke hadde løpere å plass. Måtte jeg steppe inn?. Så ser jeg Madeleine Totland (fra Östersund, med søster i Muruvik) komme løpende mot meg.

MIN tur, loppet snart over. Wow, jeg fylles med adrenalin og flyr av sted. Passerer veksling til etappe 50, kun 5 kilometer og en etappe igjen til mål. Ikke delmål som de andre dagene, men MÅL som i loppet 2019 er ferdig….Tankene svirrer, løper på, blir sliten igjen. Ser på Garmin klokken min og ligger an til ny pers på 5 kilometeren. Løper på, tenker Tonjes ord i hodet «Hoften frem, jobbe på, dette klarer du, løpe med hjertet» Garmin piper New PR 5km! Hurra, ser på andre siden av sjøen og ser der er målbuen. Det er 2 kilometer igjen, akkurat nå føles 2 kilometer som 20 mil. Jeg bestemmer meg for å ta en hvilekilometer, må ha noe å gå på bakken og til mål. Løper videre og over bruen fra Frösö og til Östersund, litt til, runder opp til sentrum og hører Tonje og co vræle THEEEEAAA! Jeg blir nesten blåst av banen. Ser ungene mine, svigers, Anders, noen av mine beste venner, sambygdinger, søsken av sambygninger som har vært med å løpe og ande fra vår utvidede løpefamile. Tårene presser på, jeg løper opp bakken med millioner av følelser, men mest av alt takknemlighet og gleder. Fra Trondheim til Östersund. VI KLARTE DET!!!!


JAAAAAAAAAAAA!!!!!

Vel over mål venter Nea radio for oppfølging av intervjuet fra dag 1. Jeg husker ikke hva jeg sa til de, men håper jeg formidlet dette: Det har vært fire fantastiske løpedager, nye vennskap er knyttet, både i klubben og med andre klubber (Namdal Løpeklubb og Byåsen vetera damer, en ekstra Hei til dere <3) Jeg elsker «runners community» og laget mitt, er vanvittig stolt av hver eneste en, både de som har vært med å løpe, men også de som heiet både i løypa og hjemmefra. Det har vært fire dager med bare smil og god stemning og det er ikke tvil om at muruvikingan løpeklubb er tilbake under loppet 2020.

Vi gleder oss!

 

 Takk for i år Muruvkingen og Muruvikingan Løpeklubb <3