Dagen derpå…mitt første motbakkeløp!


Jeg har alltid vært fascinert av motbakkeløp, jeg vet det er skikkelig hat, det gjør forferdelig vondt, og jeg vet at det er ikke her jeg henter de store prestasjonene. Men det er litt tøfft da! Det er liksom de kule som løper motbakkeløp. Noe som virkelig hadde vært kult å prestere er jo Skåla opp…Supermann fnyser av meg da jeg sier det – for det er jo virkelig et skikkelig smerteløp – og ikke for sarte sjeler. Men likevel… Men i Rælingen har vi BOM – Bjønnåsen opp mesterskapet! Det arrangeres i år for 6. året av familien Kongsnes – mine fine flotte gamle naboer. Dessverre har det aldri før passet å løpe, men iår klarte de å legge det til en dag jeg kunne! Dagen etter Barskingen…

 

Så mens andre hinderløpere kanskje satt hjemme og slikket sår og pleiet såre muskler, dro jeg med meg Supermann opp i Marikollen – igjen var han nok ute av komfortsonen – men jaggu er det kult å se han slite litt og (jeg slet endel jeg og da 😉

Iår var det 103 som fullførte dette motbakkeløpet. Det flotte med arrangementet er at det er for alle – de som pusher grenser og setter syke tider opp til toppen (13.27 i damer 17+ og 11.35 i herrer 17+), og for familier og de som vil ta det som mosjon eller restitusjon som vi valgte… Det er 1,9 km med saftig terreng så man kjenner at man lever. Heldigvis for meg så var dette motbakkeløpet ikke bare motbakker, det var partier underveis med både litt nedover og bortover så jeg rakk å få igjen pusten litt. Dumme meg som ikke løp med pulsbelte – skulle vært gøy og se, og da kunne jeg jo ha pushet meg enda mer kanskje?

Knallbra arrangement synes jeg, nummerlapp, tidtaker, fellesstart, bra merket løype, tydelige merkinger av hver 500 m (TAKK FOR DET!) og fantastisk mottagelse på toppen med medalje og jubel! Herlig herlig – dette blir reprise neste år håper jeg!

3 av den flotte Kongsnesgjengen som gjør dette helt på frivillig basis!!! Hurra for flotte folk!

Og hvordan presterte gamlemor…vel 6.plass av 18 damer (klasse 17+…whaaaaat) og 3 minutter bak vinneren med 16.27 i tid! Jeg er knallfornøyd! Skal knuse den tiden neste år… 😉

Klem Mari

Jøss…gjørme idag og gitt 😉

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Gjørmefaktor 15!


I det annerkjente hinderløpmagasinet Obstacle Race Magazine – ORM –  i England graderer man alltid hinderløpene med gjørmefaktor fra 1-10 – og igår vil jeg gi en gjørmefaktor på 15! Barskingen i Rakkestad var et løp jeg virkelig gledet meg til. Jeg hørte dessverre om de litt sent iår – skulle virkelig ha sett at flere hadde fått kjennskap til dette løpet. På løpsdagen var vi 135 påmeldte – og jeg tror samtlige sitter igjen med en enorm lykke og mestringsfølelse. Vi har fått en god del teasere på hinderløphjemmesiden vår – de har blitt fremstilt på en humoristisk måte, men de har tirret hinderløpantennene mine og virkelig gjort at jeg så frem til dagen!

Vi fikk en litt kronglete start da GPS’en vår sendte oss langt inn i dypeste Østfold, men takket være fantastiske lagmedlemmer og fine arrangører fikk vi lov å starte litt senere – så nøyaktig kl 1118 startet team Viking Race – litt laber oppvarming hadde vi fått, men pulsen var ihvertfall høy nok – og stemningen i laget helt upåklagelig!

Det fantastiske team Viking Race med undertegnede (fra ve), Martin Weider, Jørgen Aastorp Andersen, Marie Kloster og Ruben Sørnes!

Alle hinderløp har forskjellige regler og det er egentlig ganske morsomt – da kan man velge og vrake litt etter hva man vil, eller rett og slett bare nyte at alle løp er litt forskjellige. På Barskingen fikk alle på laget individuell tid – mens gjeldene lagtid var når sistemann kommer imål. For meg oppmuntrer dette til god lagånd – når svakeste leddet blir sterkeste, og samarbeid og motivasjon lønner seg for å få laget raskest og best mulig gjennom løypa. Supermann løp for oss jentene denne gangen, og fungerte som en motivator og pushet oss rundt de 5 blodharde gjørmete kilometerne – jeg vil gå så langt som til å si at 4,5 km av løypa gikk i alt fra ankel til knehøy gjørme, myr eller sumpterreng. Resultatet ble en finfin 3.plass – hadde vi pushet oss enda litt til, var det kun 2 usle minutter ned til 1.plassen, så klart at man kjente litt på det. Men alle i teamet gjorde sitt aller beste, og da er 3.plass en meget god plassering. I tillegg fikk vi 2. og 3. beste jentetid – kun 30 sek ned til vinneren der og – så tar med det på merittlisten.

Men nok skryt til laget – over til arrangørskryt! Barskingen ble arrangert på Åstorp gård i Rakkestad. Ingen av arrangørene hadde noe hinderløpserfaring fra før – men likevel ble arrangementet en stor suksess! Både Supermann og jeg har jo løpt endel løp nå, både i Norge og i utlandet, og dette hadde internasjonal standar over seg. De føyer seg nok kanskje mer inn i rekken over gjørmeløp – men så utrolig kult – i Norge har vi så langt ikke hatt et ekte gjørmeløp, men jaggu har vi fått det nå. Og som Andreas Dietzel sier (også med bred erfaring fra løp i utlandet) – Barskingen har potensiale til å bli Norges svar på Tough Guy! Som noen kanskje husker blir Tough Guy arrangert på en privat gård, der hindrene står året rundt. Barskingen har noe av det samme på gang – de kommer til å la endel hinder stå og skal bruke området til eventer og teambuilding. Kan isåfall absolutt anbefales. Og som jeg sa til dem – neste år forventes det en 5 km’s løype og en 10 km’s løype!

La oss snakke gjørme… Enhver hinderløper med respekt for seg selv digger gjørme! Og igår fikk jeg nok gjørme for en liten stund. Som sagt tipper jeg at kanskje 4,5 km av løypa gikk i gjørme, myr og sump – for ikke å snakke om bekk. I likhet med Tough guy har de fokusert på mange av de samme hindrene – naturlige hindre i ulendt terreng, løping i kronglete myrer og sump som gjør at løping nesten er tilnærmet umulig på enkelte steder! Kudos til vinneren som hadde en tid på 34.45!!! Ikke skjønner jeg helt hvordan det er mulig – men bøyer meg i gjørma! I tillegg til de naturlige hindrene, hadde Barskingen gravd diverste gjørmegrøfter (også en fordel man har når man arrangerer på privat eiendom) – og de hadde til og med laget en egen gjørmetunell!!! Vill jubling på team Viking Race da vi så dette! Helt fantastisk!!! Gøy, gøy, gøy!!!

Så over til kanskje det viktigste – Hindrene! Det er alltid like spennende å se hva slags hindre som kommer, hvordan de er laget, regler, hindervakter osv. Her vil jeg ikke kunne klare å gi noe kritikk for noe! Barskingen hadde valgt å gi oss endel teasere, så noen hindre hadde vi kanskje gjettet oss til, vi fikk lov til å stemme over et par hindre – så her også hadde vi noe å glede oss til, men mye var hemmelig. Til sammen lovte de oss 40 hindre – både naturlige og lagde – det er ca 125 meter det mellom hvert hinder! Det er endel hindre som ansees som obligatoriske:

– Veggen: Den kom på slutten, som også de kuleste løpene har, når du er som mest sliten kommer den høyeste veggen og suger krefter ut av deg

Over/under: Også et kjent og kjært hinder – du skal enten ta deg over hinder eller krabbe under, eller begge deler på en gang – her hadde de litt av hvert og opp til flere ganger

Skråvegg eller rampe: Her var det en skråvegg (meget glatt sådann etter alt regnet) med tau på, som man skulle løpe opp og dra seg opp resten. Og som alle hindervaktene sa – samarbeid lønner seg!!

Monkeybar – Jepp den var med, relativt lang, laget av stillaser (muligens eneste som kan gi bittelitt trekk – er kulere med tre synes jeg personlig), sykt glatt pga regn og gjørme – failrate på 70 % ca og kun 2 (!) jenter som klarte (undertegnede var IKKE en av de råtassene)

Bæring: Oh yess!! Her er det full pott fra min side. Det ligger en haug med trestokker der – ALLE var kontrollveid og veide 10 kg – og ALLE måtte bære sin egen stokk. Det ryktes at ikke alle lagene gjorde dette, men da vi spurte om en kunne bære to, fikk vi tydelig beskjed fra hindervaktene at nei – alle måtte bære sin egen. Det var et godt stykke å bære, en 100 meter kanskje, så la man den fra seg, løp en god sløyfe videre, før man etterhvert kom tilbake og måtte bære den gjennom hindre videre tilbake! Digga!!!! Såpass tung at man får syre, men samtidig så lett at man kan løpe hvis man orker det, og så lett at alle skulle kunne klare dette!

– Krabbing: Dette fikk vi til gangs gjort, det var to x nett vi måtte krabbe under, det siste av en anstendig lengde også, i tillegg til en gjørmetunell, et par lave trange ganger og et rør i elva! Skrubbsår på knærne og hull i tightsen kan kryssses av på to-do-listen!

Klatring: : Også en klassiker – og godkjent i et eget hjemmelaget nett!

Morsomme originale hindre:

Zipline: Herregud så kult. De hadde laget 3 zipline-linjer over et lite vann. Gode håndtak å holde i, pen fart over vannet og lett å komme helt over. En utrolig kul opptur midt i løpet! Jeg bare elsket det!

Balansevippehinder: Dette var en tricky en – her skulle du balansere opp en relativt bratt smal planke, opp på toppen og så vippe planken ned på andre siden. Aldri gjort før, var litt skummelt på glatte planker, men igjen et hinder det lønte seg å samarbeide godt på og

Klatrehinder på løse stokker: Alle hindrene var utrolig gjennomførte og nøye laget. Flere ganger måtte vi klatre over løse stokker som hang mellom trær og vaiet akkurat nok til å utfordre litt

Dekklabyrint: Kult! Ikke så vanskelig kanksje, men absolutt nok til å senke farten og ødelegge rytmen i løpingen – det hang midt i skogen mellom to trær en haug med dekk ned fra en stokk, som man måtte komme seg gjennom. Morsom variant!

Her var det ikke dekke, men en tau-labyrint vi skulle gjennom…

Høyballer: Ja jeg vet ikke nøyaktig hva de heter, men dere vet de store hvite sakene man ser ligge overalt på jorder gjennom sommeren – som er fulle av høy. De lå rundt i løypa som hindre man måtte komme seg over og klatre på. Og jeg kan informere om at for oss som er 165 cm høye, så er disse høyballene akkurat høye nok til å utfordre oss på å hoppe opp. Men igjen et morsomt hinder og et originalt påfunn.

 Publikumsvennlig? For meg er dette også viktig – for det første er dette en viktig faktor for oss som har barn og vil ta de med så de kan se mamma og pappa løpe, da er det nitrist å ikke se annet enn start og mål for de små søte – ei heller for de som passet dem. Men i likhet med Spartan Race, Tough Guy og X-run her hjemme, tok løypa halvveis en liten sving inneom gårstunet med flere morsomme hindre der. Gøy for publikum og gøy for oss å bli heiet på. I tillegg hadde de også lagt innspurten langs en gårdsvei inn til gården så vi ble møtt av to små glade jenter som løp oss inn til mål! Herlig og en fantastisk slutt på et herlig løp for min del!

Hindervaktene! Jeg har mast og mast så mange ganger om hvor viktige hindervakter er i et slikt løp! Hindervaktene har mange oppgaver – de skal forklare hva man skal gjøre, de skal se for seg at folk er sikre, de skal se for seg at folk løser hinderet på rett måte og ikke minst skal de motivere! Igjen full pott til Barskingen – jeg håper dere som stilte som frivillige hindervakter leser dette: Well done!!! Dere var så flinke, dere motiverte, dere var rettferdige og dere var flinke til å forklare. Veldig veldig bra – og jeg håper dere hadde det like gøy som oss!

Foto: Joachim Høyer; Rakkestad avis

Coach Dietzel i god stil…

Så…hva gjenstår å si..Jeg velger igjen å sitere Coach Dietzel – «Det finnes to typer hinderløpere i Norge, de som har deltatt på Barskingen og de som ikke har gjort det!» Jeg er stolt av å være en av de 135 som kan skryte på meg den historiske første og mest originale hinderløpsmedaljen fra Barskingen 2015!

Det ryktes om et barneløp i høst – og hvis vi maser nok kan vi kanskje få overtalt de til å arrangere et løp til for oss på høsten???

Klem Mari

 ps..og for dere som måtte være interessert, har jeg laget en liten film fra løpet igår – her er min opplevelse fra Barskingen 2015:

Tough Viking Oslo – min opplevelse!


Herregud så kult!!! Da startskuddet gikk kl 10 på Tryvann i helgen hadde jeg sikkert 180 i puls allerede, adrenalinet strømmet i strie strømmer gjennom kroppen. Jeg var klar, så utrolig superklar!!! Været var jo absolutt ikke det beste – jeg var klar over at det skulle regne, og det gjorde det til gangs! I strie strømmer, men vi hadde jo de fine flotte Dryrobes’ene våre, og jeg er ganske sikker på at en god del var misunnelige på dem. De holdt oss i det minste varme helt frem til start. De gikk faktisk fint an å varme opp i også!

Her er jeg sammen med hinderløpkollega Lene Mari og Supermann

I startområdet møtte vi så mange av de vi har chattet med på nett, diskutert og lagt planer med på hinderløpgruppen «Norske hinderløpere» – og bare det ga et ekstra rush! Så kult å endelig møte likesinnede – folk som er like gale og dedikerte som oss.

Jeg har allerede skrevet en artikkel for Kondis om selve løpet – dere kan lese den HER – men la meg også ta dere litt gjennom løypa bare så dere får en feeling av hva Tough Viking hadde å by på:

I det vi stormer ut fra start (det går jo alltid alt for fort…så jeg måtte prøve å holde igjen litt) – møtte vi første hinder etter allerede 20 meter – American football! De er et av signaturhindrene til Tough Viking og besto av et lag amerikanske fotballspillere i fullt utstyr som gjorde sitt aller beste for å bremse oss, det gikk så sperregittrene gikk veggimellom.

Heldigvis var vi allerede på toppen så vi passerte bare Tryvannstårnet før det bar nedoverbakke – neste hinder var monkeybarsene – alltid spennende å se om man klarer – jeg kløna det til med en kardinalfeil og datt dessverre ned – 30 push-ups!

Videre krabbing under camonett – piece of cake – men man blir deilig og gjørmete da – og knærne får kjørt seg. Skader ikke å øve på krabbeteknikker før disse løpene!

Så møtte jeg mitt livs mareritt – jeg trodde det var DET ene hinderet jeg IKKE skulle slite noe – tømmerstokkbæring! Jeg har acet all bæring på alle andre løp, og føler jeg ganske sterk. Derfor tok jeg eplekjekk tak i den første og beste stokken uten å vurdere om det var noen lettere…BIG mistake – BIG!!! Første alarmklokke burde jo ha gått av da jeg måtte ha hjelp av hindervakta til å få stokken opp på skulderen i første omgang – og da jeg begynte å gå, og så hvor langt vi skulle gå fikk jeg klump i magen – DETTE GÅR IKKE! Og det gjorde det heller ikke! Før jeg var kommet halvveis «mistet» jeg stokken og slåss som en gærning for å få den opp igjen, fikk hjelp og kom meg litt videre. ca halvveis mistet jeg den igjen – og nå fikk jeg den ikke opp. Fant ut at skulle jeg i det hele tatt komme meg frem måtte jeg flippe stokken, så godt og vel 50-70 m flippet jeg denne stokken og var rimelig råtten i beina da jeg skulle løpe videre – og nå gikk det oppover igjen!

Nå er jeg første til å innrømme at jeg har elendig hukommelse så strengt tatt skulle Supermann ha skrevet dette – for akkurat når myra kom, akkurat når vi løp i sump og vann, akkurat når det gikk opp og når det gikk ned har jeg vel strengt tatt fortrengt…når jeg løper disse løpene går jeg litt inn i en transe og bare konsetrerer meg om å komme meg fremover og la bena gå. Men jeg minns at vi nå løp gjennom et våtere parti før vi kom til det nå så mye omtalte vannhinderet – Rope transfere. Dette ble stengt pga en nestenulykke – og var vel den tingen som man kan kritisere Tough Viking mest for. Det var ikke båt i vannet, det var ikke kasteline og ambulansepersonellet hadde ikke lov å gå i vannet (!) – så da en deltaker fikk panikk og gikk under flere ganger mens han slo rundt seg – var det heldigvis flere frivillige som hadde sett dette scenarioet for seg – det var 4 grader i vannet og mange valgte å snu underveis å ikke fullføre dette. En 17 år gammel frivillig gutt hoppet i vannet og svømte ut til deltakeren med panikk og fikk sammen med andre deltakere reddet vedkommende opp. Heltestatus spør du meg – og det er ikke meg bekjent så langt om denne gutten fikk noe påskjønnelse av TV – men klapp på skulderen, heder og ære – ja det får han ihvertfall av meg! Jeg kom meg dog over – men fytti så kaldt det var. Det gjaldt bare å dra seg rolig over med lina, puste med magen og holde fokus. Jeg digger hinderet – men Tough Viking – sett en båt på vannet neste gang!

Nå trodde jeg strengt tatt de verste hindrene måtte være over – det var noe balanse på tau mellom trær, det var balansehinder på bommer, og det var mer krabbing…

Igjen – Supermann – beklager rekkefølgen her altså!

Nederst i en av slalåmbakkene så jeg plutselig røyken – ohhhhhhhhhhhhh ildhinderet!!! Kult – ildhinder er jeg også vant til fra både Viking Race og Spartan Race. Jeg digger det – men vet at folk kan ha en tendens til å tryne oppi! Her var det to rader med ild (trodde jeg) – det ble utfordring! Jeg er kun vant til en! I tillegg fyret de med høyballer som røyklegger noe voldsomt så sikten var tilnærmet 0! Hopp nr 1 gikk bra, hopp nr 2 gikk bra – men WHAAAAT – mer røyk – flate det er en rad nr 3!!! Og da jeg landet der…var fortsatt sikten lik 0! Tuller dere – er det enda en rad…jeg så ikke lengre noen ting, hadde inhalert mer røyk enn luft på et minutts tid, så istedet for å lete etter rad 4 måtte jeg skjene ut til venstre og evakuere hinderet…

…godt neste hinder bare 50 meter unna var i vann tenkte jeg. Helt til jeg så hinderet – 4 rader (igjen) med flytetønner av ca 50 cm’s bredde som vi skulle under. Jeg var nå sliten, omtåka av røyken og andpusten. Kom meg i vann (fortsatt kaldt nok) og tok sats, fikk dratt meg under flytetønnene, rolig en etter en med et godt åndedrag mellom hver. Jeg vet det ble tatt bilder her, og jeg gleder meg til å se – men tror jeg likner mest på en fortvila drukna katt enn en uberkul hinderløper!

Ethvert hinderløp med respekt for seg selv har vegger. Mentor Andreas Dietzel sverger til de høye klassiske treveggene som man finner på bl an Spartan Race. Disse krever samarbeid for en stor del mennesker (deriblant undertegnede) å komme over – og for mange arrangører er det dette de vil formidle! De råeste kommer seg seff lett over uansett! Tough Viking hadde også vegger…og ikke mindre enn 4…og de var inverterte – dvs at de heller mot oss da vi skulle over. Dette er en kinkig vegg som jeg møtte på Spartan Beast for første gang – og nå møtte jeg den igjen, men i en mye glattere og kipere utgave….kom meg delvis opp…og der ble jeg hengende – heldigvis for meg kom det to kjekke unge menn med ekte gentlemannsmanøvre- de hjalp meg over og jeg bukket og skrapte før jeg løp videre!!! Gutta igjen – tusen tusen takk!

Tauet er jo også min styrke! Jeg har aldri bommet på et tau – og har sverget på at jeg ALDRI skal ta en eneste refleksjonsburpee noen gang for et tau! Men jaggu du…om det var regnet, gjørma, hanskene eller hva vet jeg ikke – men tauet var som såpe og etter to forsøk skjønte jeg at dette ble umulig! 30 push-ups til! Takk for det!

Nå skjønte jeg at det etterhvert måtte nærme seg slutten, jeg kjenner jo terrenget endel fra å ha løpt Viking Race her oppe 2 år på rad…og da dekkplippen kom ble jeg nesten glad! Dette skulle ihvertfall gå lett…og det gikk ihvertfall – lett jogg opp bakken – hvis det ikke var lagt til noe snag nå så var det mål neste – ja bare med unntak av et hinder til da – 10 000 volt strømhinderet – signaturhinderet over alle – takk for vind, hold til venstre og i MÅÅÅÅÅÅL!!!! Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaa – godt fornøyd med egen innsats der – et par nybegynner kardinalfeil som kostet meg noen minutter – men hvem bryr seg idag. Det holdt tilslutt til en offisiell 10 plass…det har vært mye rot og jeg tror det kunne vært topp 5 – men nytter ikke å gråte over det – neste helg er jeg klar som et egg – da er det Barskingen i Rakkestad – Team Viking Race stiller mannsterke – 3 rå gutter og 2 ganske så awesomme damer!!! Klare som få til å kicke ass!!! Vi sees der da dere!

KlemMari

 For mer bilder og offisiell løpsvideo fra Oslo sjekk ut facebooksiden til Tough Viking!

DA BRAKER DET LØS!!


Idag kl 10 går startskuddet for hinderløpsesongen i Norge! I Oslo på Tryvann med Tough Viking og i Bergen med X-run. Jeg skulle selvfølgelig gjerne ha vært både her og der – men iår er jeg på Tryvann!

Endelig – jeg vet det er mange med meg som gleder seg – stemningen har vært elektrisk på Norske hinderløp gruppen på facebook siste dagene (er du medlem der, eller så er det bare å sende en forespørsel!). Det er alt fra meget «veteran» hinderløpere, dedikerte og til helt ferske newbies! Alle er gira, alle er klare – og heldigvis går budskapet «ha det gøy»! fra tråd til tråd inne på forumet.

For selvom jeg har jobbet hardt for å forbedre formen fra ifjor og vet jeg ønsker å gjøre mitt beste – så er selvfølgelig det viktigste med hinderløp å ha det gøy! Det er jo nettopp derfor vi digger det big time! Som en inne på gruppen sa «Det er tilbake til sandkassa, bare for voksne»! Og det er så sant. Ut i skogen, opp i trærne, krabb i gjørma – og alltid ha en hjelpende hånd til han eller hun som kommer bak deg – eller rett og slett benytt sjansen til å dytte en lekker rumpe opp fra en grøft 😉

Nå er programmet fullpakket frem til midten av juni, det er Tough Viking denne helgen, Barskingen neste helg og til slutt X-run Eidsvoll som grand finale før sommerferien for min del! Det er fortsatt ikke for sent å melde seg på, så hvis du har en kriblende hinderløper i magen, eller bare har lyst til å prøve – bli med da vel – dette blir supergøy!

KlemMari

Gudinnebehandling


Er det noe jeg kjenner til så er det vondter, skader og skavanker…sånn blir det liksom når man nærmer seg 40 og trener så mye som jeg gjør. Ja jeg vokste noen cm da fysio-Morten kalte meg en idrettsutøver…»dere idrettsutøverne…» liksom…haha ganske kult selvom jeg ikke helt vet om jeg er helt enig i den beskrivelsen… Men jeg trener mye, og det har vært to tøffe år nå fra 2013 og til idag…i tillegg til knær og rygg som forsåvidt har plaget meg store deler av livet, fikk jeg en muskelstrekk i piriformis (rumpa!) i 2013, som jeg nå har nogenlunde under kontroll, den forflyttet seg i 2014 til en plantar fascitt som antagelig i tillegg til de smertene jeg fikk i foten og benet, forplantet seg til ryggen og holdt meg søvnløs hele fjor sommer. Alle disse plagene satte seg ordentlig fast øverst i ryggen, og da jeg endelig så på meg selv som nogenlunde skadefri og fallt på dumme langrennski og dro på meg skulderskade nå i vinterferien -ble jeg relativt oppgitt. GODDAM…skal det aldri ta slutt liksom. Nå igjen anser jeg meg som ganske skadefri og endelig klar for sesongen…meeeeeen…

Idag skulle jeg altså en tur til Oslo. Jeg hadde blitt tipset om en fyr som skulle være god på massasje og som har spesialisert seg på idrettsutøvere (!). Jeg har blitt fortalt en gang at når man trener så mye som jeg gjør så bør man unne seg massasje jevnlig for å holde kroppen i sjakk…og dette er jeg skikkelig dårlig på. I tillegg har jeg tatt endel massasje ulike steder – og jeg har så langt ikke funnet noe sted som har vært perfekt – det har strukket seg fra smerte så vannvittig at jeg nesten har svimt av, til innsmurning av olje..og ikke noe mer. Jeg har jaggu blitt kresen her og. Jeg trenger to sterke hender som både kan myke opp og gjøre kroppen min godt, og som klarer å få meg til å slappe av.

Uten noen enorme forventninger møter jeg opp på Beths beauty snaue 5 mins fra Solli plass, så sentralt man klarer å få det i Oslo. Et kjapt googlesøk på t-banen har funnet ut at her kan man gjøre alt fra å klippe håret og andre vanlige skjønnhetsbehandlinger til medisinsk skjønnhetsbehandling – ja i tillegg til massasje da. Så her kan man virkelig få gjort alt på et sted. Lett å finne frem til selv for blondiner, og jeg ble tatt godt imot. Jeg elsker jo sånne steder, levende lys, duftlys, pene omgivelser osv…dumpet ned i en sofa med masse deilige og pene puter. Førsteinntrykket var godkjent!

Etter bare et par minutter venting kommer Martin og henter meg. Jeg har da googlet han litt også, og vet at han bl a har kontakter i ICON og at han har jobbet på Holmsbu…jeg liker Holmsbu 😉 …men uansett…jeg blir vist inn på et lite utrolig koselig rom, varmt og innbydene med beroligende musikk. Vi blir enige om at hele kroppen bør gåes gjennom og ikke bare rygg/nakke der jeg føler mine hovedproblemer sitter – og jeg blir plassert på den fantastisk deilige benken..det er en sånn benk med varme i vet dere! Elsker de!

«Vi snakker etterpå, jeg snakker minst mulig under behandling» sier han, og det passer meg perfekt! Er så godt å bare kunne ligge og nyte og ikke måtte konsentrere seg om å svare på alt mulig rart eller smalltalke…det kan man gjøre hos frisøren!

Ferdig innsmurt i olje…og med gudinnefølelsen…

Ja jeg følte meg skikkelig som en gudinne…denne mannen kan jeg anbefale…sterke hender kombinert med akkurat den mykheten som skal til for å få deg til å slappe av. Ikke noe puseoljeinnsmurning, jeg merket at han fant problemområder og jobbet med dem, men kombinerte i neste øyeblikk med hodebunnsmassasje, ansiktsmassasje, ja til og med fingre og tær fikk gjennomgå. Behagelig og proff steming kombinert med musikken gjorde meg trygg og fikk meg til å slappe godt av. God stemning!

Dommen:

«Jeg skjønner ikke at du klarer å løpe i det hele tatt!»

Ehhhh…gudinnefølelsen glapp et lite øyeblikk…

«Ja du har skader i ankelene, knærne, hofter, skuldre, rygg…ja You name it!»

Gulp….

«Ja det er mest muskulært altså, så vi skal fikse dette!»

Pjuhhhhh….

«Men ikke noe knebøy fremover!»

Hahahahaha say whaaaat…jeg hater jo knebøy! Takk for den…

«Trener du chins?»

Ehhhh…ja…

«Ikke noe av det!»

…men til lørdag starter sesongen, og da blir det monkeybars…

«Oppgitt rulling med øynene…»

Så som dere skjønner var det greit å komme seg til noen som har greie på det! Martin er utdannet fysioterapeut i England og har jobbet i over 10 år med idrettsutøvere og vet godt hva han driver med:

Utdannet fysio med masters og spesialsert seg med muskel og skjelett skader. Var styrkeløfter på nasjonal nivå i England men har aldri likt å konkurrere. (likte bare å løfte tungt) vært PT i 17 år fysio i 10 og massasje terapeut i 9 år. Har trent og behandlet alt mulig men liker best å hjelpe folk. Føler han gir tilbake eller blir et team.

Til en forandring skal jeg tilbake til denne mannen. Neste uke er propp full, men fredag før x-run har jeg en hel dag fri, så da skal jeg prøve å få booket meg inn. Skjønner at det er godt å følge opp denne kroppen nå for å gjøre den enda bedre forberedt for hinderløpssesongen 2015!

Trenger du noen til å følge opp en treningsverkende kropp kan jeg trygt anbefale han. Og hils fra meg så blir han glad 😉 (klikk på bildet for link!)

KlemMari

Hverdagen er full av magiske øyeblikk…det er opp til deg å finne ditt. Jeg tok meg et lite magisk øyeblikk igår…

800 meter med smerte!


Hvem her inne sier vel nei til en skikkelig syrefest??? Nå har jeg vært flink pike og kjørt lange (?) rolige turer flere ganger i uken i tillegg til en intervalløkt, men nå trenger jeg å gire opp og virkelig pense inn mot det jeg faktisk skal om en ukes tid. Når det kommer til hinderløp så er det mye man ikke vet om løypa og hindre, men noen ting vet jeg:

– flere av løpene jeg skal løpe arrangeres i Tryvann/Kollen området – og der er det slalåmbakker

– det kommer til å bli motbakker

– det kommer til å bli enda flere bakker

– og det kommer til å bli syre

Så…derfor blir det fokus på mye motbakkeløping på meg fremover. Jeg vet at ihvertfall Viking Race, X-run, Toughest og Tough Viking kommer til å legge inn motbakker – jeg vet at det blir heftige bakker i Spartan Race – og jeg vet Tough Guy har et helvetes mye bakker – og jeg vet at det er i bakkene man skiller klinten fra hveten – de aller fleste går i bakkene, så her kan man hente mye tid hvis man er litt treg i stussen som jeg er. Så da går jeg for å løpe i motbakkene! Så mange av de jeg klarer!

Dagens 4 x 4 ble derfor fullført med en liten vri – 4 x 800 meter motbakkeløp i Marikollen. Stigningsprosenten varierer mellom 21-28 % (!) så det svir i beina kan man si. Den siste lille stussen opp til toppen må innrømmes at ble gått alle 4 gangene, er så sykt bratt at det gjør ordentlig vondt i vilja! Før og etter bakkeintervallene varmet jeg opp med en liten sløyfe inne i skogen, så tilsammen ble det en drøy times jobbing og 8,7 km. Superfornøyd med egen innsats og tar sats på å kjøre denne turen en gang til før Tough Viking neste helg!

Et selfie på toppen pr intervall sier vel sitt om formen til frua 😉

Planen min var egentlig å dra til sats etterpå for å virkelig vri syra ut av beina…men jeg kjenner at jeg er inne i utetreningsmodus om dagen, så istedet satte jeg kursen bort til hoppbakken og trappene. Der kjørte jeg 10 drag a raske trappeintervaller opp og 10 sqauts når jeg kom ned igjen. 10 x 10 = 100 squats det – så da må vel låra og rumpa ha fått kjørt seg godt;) Og helt tilslutt bare litt lek i naturen…just 4 fun!

Dagens økt var hard, men ikke for hard, og jeg kjenner jeg har evnen til å hente meg raskt inn igjen – og det kommer til å trengs! Jeg tror jeg snart er klar!

Ukens trening ellers har bestått av

– Mandag – 6,5 + 10,5 km rolig jogg i skogen – masse utfordringer til koordinering!

– Tirsdag – intervaller inne på sats – 10 x 2 min raskt – fart fra 13-14 km/t og et minutt hvile imellom

– Onsdag – og idag altså bakkeintervaller av the real deal!

Nå trenger jeg et par rolige dager så blir sykkel til jobb to dager nå, så satser jeg på en rolig økt i skogen til helgen!

Dagen idag ble også brukt til å teste ut de nye konkurranseskoene mine fra Mizuno. De er lette og kjennes gode på, dessverre pga innleggssålene mine er hælkappa litt lav, men tror det ordner seg med nye lisser!

Ellers er jeg skikkelig stolt av å være fullsponset med 2XU-tøy til sommerens og høstens konkurranser…gjenstår bare å bestemme seg for hva man skal løpe i på de ulike konkurransene. Er jo superdigg å løpe i kort, men kan fort bli mye skrubbsår på knær…så får vi se på været også! Blir det sol, tror jeg det blir kort 😉

Trappehimmelen!

Evig takknemlig for støtten jeg får fra Proteinfabrikken!!!

Aight…ha en strålende dag da alle sammen – og håper virkelig jeg kommer til å se noen av dere i sommeren og høstens hinderløp!

KlemMari