Comeback i tolvte time

Comeback i tolvte time


Det har gått noen måneder siden sist. Jeg har hatt en pause fra løping, og den beste måten har for mitt vedkommende vært å stenge alt ute. Til tross for at det ikke ble det store løpeåret jeg drømte om, så har jeg kjent på en annen stor glede; gleden over å løpe uten smerter.

Etter Hamburg maraton i april, som jeg forøvrig løp rundt ett min bak pers (Hamburg 2:36:30), fikk jeg en plutselig stopp i treningen.

Oppladningen til Hamburg ble amputert på grunn av hoftesmerter, men med en del ellipse og alternativ trening ble det mulig å løpe. Etterhvert som jeg skulle trappe opp etter Hamburg økte smertene på. Jeg bestemte meg for å dra ordentlig i håndbrekket.

Samme dag bestilte jeg time hos fastlegen. Som lege selv skal jeg ikke legge skjul på at var jeg seriøst bekymret, ettersom ingen av triksene fra studiet fungerte.

Løsningen ble MR-undersøkelse av bekken+hofte, og etter en grufullt lang ventetid (jeg har sikkert godt av å kjenne litt på pasientrollen) fikk jeg diagnosen: osteitits pubis. Lettet pustet jeg ut, dette var det beste jeg kunne håpe på. 

Betennelse i skambeinet og gravidøvelser i skjønn (?) symfoni

Osteitis pubis er en ikke-infeksiøs betennelse av det såkalte skambeinet (symfysen). Smertene er dog forflyttet (referert smerte, kalles det på fagspråket), og det kjennes som det kommer fra innsiden av lysken/hofteleddet selv (lignende hofteleddsartrose).

Det forekommer etter overbelastning, gjerne på hardt underlag. Den deilige asfaltdunkingen kom altså for å ta meg til slutt.. Men hva gjør man med osteitis pubis?

Det finnes ingen stor enighet om beste behandling, og det foreligger knapt forskning på denne diagnosen. Det beste som eksisterer er en litteraturstudie(1) som har sett på flere studier der pasienter har hatt osteitis pubis i ulik grad. Summa sumarum hadde avlastning, alternativ trening og bekkenstyrke best effekt. Ikke akkurat noe sjokk, vil mange si. 

Løsningen min ble etter en kur med NSAIDs (Ibux), bekkenstyrke og null løping.

Jeg måtte ta mot til meg, og enden på visa ble at jeg måtte ta til takke med gulvet på treningsstudioet for å gjøre gravidøvelser. Det ble en prøvelse, men etterhvert har det overraskende nok blitt en naturlig del av treningsuka.

På Algarvekysten finnes det mange nydelige sykkelruter. Serra de Monchique (902moh) er en av dem!

Hjertet kan du trene på mange måter!

Min noe forsømte landeveissykkel ble løsningen på kondisjonstreningen. Ellipsen gjorde vondt, og jeg kom ikke i gang med det før godt over sommeren.

Sykling er fint, og gir fine naturopplevelser. Samtidig tar det mye tid, og jeg synes det er vanskelig å trene intervaller uten å risikere liv og helse til dem jeg passerer (og meg selv inkludert). Så gleden da jeg kunne starte med intervaller på ellipse var stor! 

Når kan du begynne å løpe etter osteitis pubis?

En god tommelfingerregel er at det antall dager du har løpt med smerter tilsvarer den tiden du må trene alternativt.

En annen siste test før jeg begynte med løpingen var en enkel test: Legg en knyttneve mellom knærne, og press beina mot hverandre. Den dagen det slutter å gjøre vondt fra hofta, kan du begynne å løpe så smått.

Start på mykt underlag, og hold deg primært til terrenget de første ukene. Legg gjerne inn en ukentlig tur i terrenget, og hold på bekkenøvelsene for å forebygge i fremtiden. 

På vei inn i mål etter Hinnaløpet. For en deilig følelse å løpe smertefritt! Foto: Britt-Hege Nicolaysen

Valencia er fortsatt det store målet!

I overgangen september/oktober kunne jeg starte med ordentlig løping igjen. Berlin i september utgikk, og ble utsatt til neste år. Det var et skår i gleden, ettersom Berlin var noe jeg hadde sett veldig frem til.

De førte 4 ukene løp jeg kun i terreng, og primært lange turer (3-4 timer). For å holde på kvaliteten ble intervallene gjort på ellipse. 

Uka er en sosial konstruksjon. Løp når kroppen tillater det!

Den første kvalitetsøkten med løping ble utsatt til godt ut i oktober. Jeg meldte meg på lokale løp som gikk på grus og sti, og det ble målene utover høsten. Formen kom seg så smått.

Man skal ikke undervurdere effekten av å løpe med startnummer. Etterhvert kunne jeg bygge på mengden min og øke kvaliteten, og gleden over å kunne løpe smertefritt har vært uvurderlig.

Løpeåret 2022 er dog ikke ferdig, og det ser ikke ut til å bli så mørkt som man kanskje skulle tro.

Nå er det 3 uker til Valencia, og jeg har stor tro på at det kan gå mot en strålende tid! Vi høres!


Follow me on
Strava

(1)kilde: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6307487/ 

Siste utgave av Runner’s World

  • Våre varme favoritter til vinterløpinga.
  • Simen Holvik tar oss gjennom Spartathlon-eventyret.
  • Bli kjent med den allsidige, sosiale, energiske løperen Hilde Aders.
  • Magnus Winther Warvik måtte bære hjem etter sin første maraton. Nå har han løpt hver dag i over syv år, og konkurrerer så ofte han kan.
  • Stor Island-guide: Hvor bør du løpe, hvilke løpegrupper bør du oppsøke, hvilke løp bør du sjekke ut.
  • RWs møllefavoritter: Kom deg gjennom vinteren med våre øktforslag og møllehacks.
  • Bli din egen trener i vinter! Askild Vatnbakk Larsen guider deg gjennom stegene slik at du kan lage ditt eget, bærekraftige og effektive treningsopplegg.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg råd til hva du bør gjøre hvis en skade vender tilbake.
  • Abelone Lyng har løpt Icebug Xperience langs Bohuslänkysten.
  • Kan sterk mat gjøre deg til en sterkere løper? Ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft tar en titt på de nyeste chilistudiene.

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Veien er målet på veien mot målet

Veien er målet på veien mot målet


Selv om pandemien førte til at flere fant frem løpeskoene, møter man fortsatt spørrende blikk hos andre når løping kommer opp som tema. Hvordan presenterer du din hobby? Og få med deg hvordan det gikk på årets første to (!) halvmaraton for min del.

Her forleden dag var jeg på (alkoholfri) lønningspils. Dette var forøvrig kvelden før min andre halvmaraton for året skulle løpes, og jeg hadde store forventninger til egen prestasjon.

Hvordan disse løpene gikk, kommer jeg tilbake til senere. Under treffet kom vi til å snakke om sære hobbyer, og jeg pleier alltid å presentere super-mosjonist-løpingen som det den nettopp ér; en sær hobby.

Hvorfor løper ikke du?

Samtidig kom det evig tilbakevendende spørsmålet.

Som en etterhvert litt mer garvet løper, kjenner du garantert til følelsen. Man blir stilt det evinnelige spørsmålet. «Hvorfor løper du?».

Noen drøyer seg attpåtil å legge til; «og hva løper du fra?» eller «hvor raskt løper du?».

Det er en skjør balanse mellom å på den ene siden virke for sunn, og på den andre siden bare virke gal. Det fascinerer meg alltid hvordan folk reagerer på svaret mitt.

Jeg mumler som regel noe om at «det er en fantastisk måte å utfordre seg selv på i voksen alder», eller «jeg trener på langdistanseløping».

Det er kun et fåtall som kjøper den forklaringen. Da har jeg for vane å snu spørsmålsstillingen. «Hvorfor løper ikke du?». De fleste blir som regel svar skyldige.

Sannheten er at vi alle én gang selv sluttet å løpe som barn. Det var den gangen vi ble gamle nok til å ta inn over oss de sosiale normene som tilsa at løping ikke er noe du gjør utenom når du trener. Og dersom du ikke trener, vil du sjelden forholde deg til løping. Barn løper overalt, de. Dermed blir spørsmålet vi kanskje heller bør stille tilbake; «men når sluttet du å løpe?».

En ny barriere brutt

Våren er straks rundt hjørnet, og endelig er det klart for vårløpesesongen! Den tiden der man faktisk må ta stilling til om shorts er innafor å løpe med, eller om man attpåtil skal slå til med løpesinglet. I starten av mars gikk Egersund halvmaraton av stabelen, og her slo jeg uredd til med både shorts, singlet og Kipchoge-ermer samtidig. Lekre bilder, med andre ord.

Egersund var planlagt som årets første formtest, og det ble kjørt en ørliten formtopping inn mot løpet. Jeg hadde under Robustløpet to uker i forkant fått bekreftet at terskelfarten var bedre enn på lenge. Nå var det utholdenheten som skulle få stå sin første prøve.

Fornøyd etter ny pers på halvmaraton

Det var 4 måneder siden Sandnes halvmaraton, og da løp jeg ny pers med 1:15:55. Dette var jeg strålende fornøyd med da. Etter det har målet mot 2:30 på maraton blitt satt, og da må jeg nok ned mot 1:11:30 på halv distanse.

Målet for Egersund var under 1:14, og jeg hadde lave forventninger til egen prestasjon. Etter Robustløpet fikk jeg nemlig oppleve korona, og hadde fått trent mindre enn tiltenkt.

Den første lørdagen i mars var det fint vær i Egersund, og det var mange gode løpere til start. Blant annet ultraløperen Simen Holvik, kjent fra flere innlegg i Runner’s World. Løpet begynner med en nedoverbakke, og jeg startet selv altfor raskt med 3:20 min/km på de første to kilometerne.

Kroppen føltes dog bra, og jeg fortsatte noe saktere (3:25) sammen med en annen løper. Etter 5 km spurte han meg plutselig hvor 10-kilometertraseén snudde. Da innså jeg at dette kom til å blir et langt sololøp.

Heldigvis fikk jeg etterhvert følge av en annen løper, og vi dro hverandre til litt over halvveis. Da fikk jeg behov for å teste meg litt, og dro ifra. Til tross for noe mer vind, klart jeg å holde motivasjonen oppe.

De siste 10 kilometerne løp jeg alene på rundt 3:24 min/km i snitt, og inn til en 3.plass med 1:12:07 (36:24/35:43). Meget fornøyd kan jeg konstatere å ha brutt en ny barriere for løpingen min. 

Når du flyr for nær solen

Rusen fra Egersund halvmaraton hadde knapt lagt seg da igjen var duket for det Sola halvmaraton to uker senere. Dette var tiltenkt som siste lengre konkurranse før Hamburg maraton i slutten av april. Jeg hadde fått trent bra etter Egersund halvmaraton, og faktisk blitt med i en løpeklubb. Det har vært kjekt å ha litt flere å løpe med på de harde intervallene.

Dagen før Sola halvmaraton satt jeg på denne lønningspilsen – alle glade for at noe av normaltilværelsen nærmer seg. Europa er i hardt vær for tiden, og det har vært travle vakter på sykehuset med komplett åpning av samfunnet.

Det er lett å se mørkt på det for tiden. Selv har jeg måtte unngå å se for mye nyheter, og heller tatt meg løpeturer uten Urix på øret. Derfor ble Sola halvmaraton en opptur å se frem til.

For første gang i klubbfarger

På dagen la jeg ut i 3:25-fart, og la opp til en negativ splitt ned mot 1:11:30. Det gikk bra første halvdel, og vi var en god gruppe på 3-4 løpere som holdt sammen. Etter noen lengre føringer i lett motvind, måtte jeg dessverre slippe. 

De siste 2-3 kilometerne måtte jeg holde igjen, og løp inn til 1:12:41. Til slutt ble det en positiv splitt med 3:28 min/km siste halvdel, et godt stykke unna planen.

Det var en nydelig dag å løpe på, men dessverre holdt det ikke helt inn for egen del. Jeg hadde vært noe fremoverlent, og meldt personlig rekord på forhånd. Dette ble en realitetsorientering.

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. Samtidig er det deilig å tenke på at man har stabilisert seg på et nivå man aldri har vært i nærheten av tidligere. Nå håper jeg dét gir motivasjon for de neste 5 ukene før Hamburg maraton.

Om å dra i håndbrekket (for å komme raskere ut av svingen?)

På min dialekt er en «kjenning» noe man kun ønsker kommer i form av en bekjent. For min egen del fikk jeg få dager etter Sola halvmaraton kjenne en ubehagelig smerte i venstre hofte. Det resulterte i full stopp med flere hviledager. En «kjip kjenning», med andre ord.

Smertene virker å være muskulære, og kommer etter jeg har løpt 6-7 km i planlagt målfart på maraton (3:33 min/km). Det gjør meg usikker ettersom jeg går inn i de siste 3 ukene av oppladningen mot maraton.

Det begynner å bli langt mellom de «mørkegrønne» langturene

De siste to ukene har jeg stort sett løpt rolig, og kun hatt noen få kvalitetsøkter når jeg har følt meg bra. Det største problemet er at jeg ikke  har fått inn de lengste langturene på en god stund. Nå handler det bare om å krysse fingrene – og håpe på det beste.

Strava

Ukategorisert
Jakten på 2:29:59

Jakten på 2:29:59


I møte med en travel sykehushverdag er det løpingen som gir meg overskudd. Det er min måte å utfordre meg selv på. Jakten på å bli best mulig sammenlignet med gamle meg. Her kan du få et innblikk i min reise via grunntrening og terskeltrening frem til et konkret mål.

En normal treningsuke

Min treningsfilosofi baserer seg på 1-3 intervalløkter per uke, rolige økter utenom, styrkeøkt og ukentlig langtur. Jeg kjører hovedsaklig én økt per dag, men innimellom slår jeg til med to økter.

Bakgrunnen for dette er å se hvor god jeg kan bli med én daglig økt. Slik har jeg også noe å forbedre på ved en senere korsvei.

Styring av intensitet baserer jeg på følelse og fart. Den ukentlige mengden ligger rundt 80-120km, men tilpasses naturligvis til jobb og sosialt liv. 

De siste to årene har jeg satt meg ned i romjulen for å planlegge det kommende løpe-året. Jeg motiveres best av å oppnå konkrete tider på gitte distanser (5km, 10km, 21,1km og 42,2km) eller store gateløp.

Det er alltid kjekt å planlegge, men enda kjekkere når jeg legger realistiske planer. En grunnleggende motivasjon er viktig å oppretteholde, og den krever en jevn kurve på formstigningen.

Hvordan jeg forbedret terskelfarten

For egen del ble 2021 et veldig bra løpe-år. Jeg nådde mål om halvmaraton under 1:20 (1:15:55, Sandes halvmaraton, 30.oktober) og maraton under 2:40 (2:35:34, Valencia Maratón, 5.desember).

Mine tider på underdistansene 5km (16:45, bykarusell Bergen) og 10km (34:34, testløp) ble dog ikke som ønsket, og jeg bestemte meg for å gjøre noe med det. 

Jeg planla en periode med grunntrening desember-februar med fokus på fartslek og litt overfart. Målet var å senke terskelfarten min nærmere 10km-farten. Det har blitt en åpenbaring.

Tidligere har jeg primært løpt intervaller som gitte distanser (400m, 1km, 3km), men det er skikkelig motiverende å bruke tid som mål for økten (20 x 2/1min, 10 x 2m/1m-1m/1m-30s/30s, Monaghetti fartlek).

På tredemølle har det blitt mye «30 x 45s/15s», en økt jeg kjenner godt fra før. På alle kvalitetsøkter har jeg tilstrebet å starte rundt antatt anaerob terskel, for deretter å arbeide meg ned til raskere enn 5km-fart.

I tillegg har jeg hatt ukentlig styrketrening med ekstra fokus på styrke i hoftemuskulatur.

Status etter første del av grunntreningen

Midt i februar fikk jeg svar på tiltale. Jeg løp 10 km (riktignok i dårlige værforhold) under Robustløpet på Bryne. Med det forbedret jeg tiden min på 10km med nesten ett minutt (33:36) fra starten av desember.

Det var kjekt å se at man kan komme seg såpass med seks uker målrettet trening. Fasiten ble forbedring av terskelfarten med rundt 1 sekund per kilometer per uke. Det er fremgang kun amatører som meg kan skryte av.

Personlig var det også kjekt å ligge i samme gruppe som Kristoffer Ingebrigtsen. Da vet man at noe gjøres riktig, all den tid Henrik Ingebrigtsen står bak hans treningsopplegg.

Neste delmål for grunntreningen min er Egersund halvmaraton 5.mars. Det er en flat løype, og forholdene ligger godt til rette for en god tid dersom jeg har dagen. Nå endres fokuset til neste maraton-blokk, og intervallene blir lengre. 

Etter Robustløpet ble jeg smittet av corona-viruset. For min egen del ble det et mildt forløp, men jeg tar meg god tid fra siste symptom til jeg starter med kvalitetsøkter igjen.

Da kan jeg glede meg til en god miks av 3-5 x 3km, 4-5 x 2km, og 6-8 x 1500m. I tillegg kommer jeg til å beholde én fartslek i uken, med den hensikt å bevare godfølelsen på litt overfart.

Dersom jeg holder meg skadefri, kan jeg kanskje klare disse målene løpet av 2022:

  • Maraton under 2:30
  • Halvmaraton under 1:12
  • 10km under 33:30
  • 5km under 16:10

Årets store maratonmål: Hamburg, Berlin og Valencia

Gjennom det kommende året kan du få bli med på reisen. Startnumrene er på plass, og målet er klart.

Jeg skal forsøke å gi et ærlig innblikk i både opp- og nedturer, samtidig som jeg jakter maraton under 2:30 innen året er omme.

Det blir tre ærlige forsøk i henholdsvis april, september og desember 2022. Velkommen på reisen!

Her kan du følge meg på Strava:


Follow me on
Strava

Ukategorisert