Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps sesongen og etter det fantastiske UTSS-eventyret i oktober var jeg sulten på mer og da Liv Richter spurte om jeg ville være med til Cape Town var jeg ikke sen om å takke ja.
Planen var å løpe 100km, men med et kranglete venstreben fikk naprapaten min meg til å innse at det kanskje var lurere å løpe en kortere distanse. Så da ble det 65km i stedet. Det er forresten en distanse som jeg begynner å bli komfortabel med, misforstå meg rett, det er ikke komfortabelt siste halvdel av et løp uansett om det er en 5 kilometer eller en 90 kilometer som løpes, men nå vet jeg hvordan kroppen føles når jeg løper denne distansen og vet hvordan jeg skal legge opp løpet etter det.
Men altså, Ultra Trail Cape Town skulle løpes bare 2 måneder etter mitt første 90 kilometers løp og med en kropp som ikke føltes helt på topp. Dessuten tok jeg en liten svipptur opp til Senja for å løpe Sans Senja Aurora Run, (som i år ble en tilsammen 10 km lang løpetur opp ett og ett halvt fjell og ned igjen i herlig vinterføre), helgen før. Noe som av mange kanskje ikke betegnes som den lureste å gjøre helgen før et ultraløp. Målet mitt var ikke noen super tid eller pallplass, dette er et løp som samler eliteløpere fra hele verden og det er mange sterke løpere, men jeg skulle ta det som en opplevelse, nyte og ha det moro. Deja Vu tenker du kanskje nå, for akkurat det har jeg vel sagt om absolutt alle løpene jeg har deltatt på. Men faktum er at det er det som er målet mitt med hvert eneste løp. Jeg skal ha det gøy og jeg skal kunne smile når jeg kommer over målstreken hver eneste gang. Også gir jeg det kroppen har å gi akkurat den dagen.
Jeg hadde gått igjennom løypeprofilen på forhånd og visste følgende om det som ventet meg:
65km, 3100 høydemetre, 5 matstasjoner og cut-off tid på 15t og 30min. Løpet ville gi 4 UTMB poeng og det tilsier at det er et nokså krevende løp, men flere av bildene jeg så på fra tidligere år viste løpbare stier og litt tekniske partier innimellom. Dette bekreftet også andre løpere som har løpt UTCT tidligere. De fortalte også om et veldig variert løp; fjell, jungel, asfalt, trapper, lettløpte partier og ikke fult så lettløpte partier.
Selv om jeg hadde gjort researchen min var det veldig fint at Liv og jeg fikk en guidet tur på onsdagen av Lance og Luke som driver Runcation i Sørafrika og kjenner løpet ut og inn.
Sammen tok vi turen over Table Mountain og fikk mange gode tips til løpsdagen. Den dagen blåste det friskt og var iskaldt på toppen av «bordet» og jeg bestemte meg for at jeg skulle kle meg skikkelig godt på løpsdagen med to buffer og vanter og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg t-skjorte av ull. Dessuten forstod jeg at jeg måtte øve meg på å løpe ned trapper, for i dette løpet ville jeg måtte løpe både opp og ned utallige trappetrinn.
Jeg fikk også se en del av 100km løypa som de som løper 65km går glipp av. Disse partiene fikk meg til å angre på avgjørelsen om å løpe 65km, for dette var en fantastisk vakker strekning som gikk langs havet over noen av de vakreste strendene jeg har sett. Men det var også den tøffeste delen av UTCT løypa og det sies at matstasjonen ved Hout Bay er der mesteparten av de som bryter av 100km løperne bryter. «Eiter you make it or you break it» som Lance sa.
Resten av dagene før løpet tok vi det for det meste med ro og kjørte rundt på sightseeing til Cape Point, Boulders beach og den botaniske hagen I Cape Town. Bortsett fra en rolig 5km tur i Kirstenbosch (for å øve litt på løping i trapper), fikk beina hvile. For det er greit å stille med uthvilte bein før man legger ut på et slikt løp.
Likevel kjentes kroppen utrolig tung. Jeg ble sliten bare jeg gikk opp en trapp i rolig tempo og jeg spurte meg selv flere ganger om hvor lurt dette egentlig var. Kanskje kroppen min ikke var klar for dette nå?
Det ble ikke mye søvn på hverken Liv eller meg torsdag-lørdag. Sørafrikanere liker å feste og vi bodde rett ved en nattklubb som holdt det gående hele natten torsdag til mandag (ja, de fester på søndager også).
Så da vekkeklokken ringte klokken 02.30 natt til lørdag hadde ingen av oss fått noe særlig med søvn.
Takk og pris for kaffe sier jeg! Etter noen kopper espresso var vi nesten helt oppegående og bortsett fra at vi klarte å hoppe inn i feil Uber og endte med å få Airbnb verten vår til å kjøre oss til startområdet kl. 03.00 så gikk det meste på skinner og da starten for UTCT 100km gikk stod jeg og heiet Liv, Mimmi Kotka, Ryan Sandes og alle de andre tøffe 100km løperne ut i mørket.
(Foto: Nick Muzik)
Og så var det tid for å gjøre meg klar til 65km starten som gikk klokken 05.00.
Det var mange som stilte til start og siden jeg tok en siste tur på do rett før startskuddet gikk havnet jeg langt bak i startfeltet. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng i å presse meg frem i folkemengden, det var mange gode løpere der og jeg regnet ikke med å være en av de raskeste.
(Foto: Andrew King)
Ut fra startområdet ble det litt kø gåing før vi kom ut på de store gatene. Stemningen var helt super, folk hoppet og spratt rundt og det var mye latter og moro de første kilometerne. Jeg slo av en liten prat med en mann som var godt oppe i årene og som hadde løpt dette løpet flere ganger. «Youll love it!» sa han, før han la til at «and youre looking strong, so go on and dont let an old man waste your time». Jeg ønsket ham lykke til og så løp jeg videre i et litt raskere tempo for jeg tenkte at det var lurt å ikke havne for langt bak før vi kom inn på sti.
Det var fortsatt litt mørkt da vi startet, så jeg hadde på meg hodelykten, noe jeg kort tid etter start forstod var helt unødvendig for før vi var kommet ut av byen var det lyst nok til å løpe uten hodelykt. Solen var på vei opp da vi begynte klatringen opp Signal Hill. Det var smal sti det første stykket opp og nå ble det for alvor kø. Jeg forstod at jeg hadde plassert meg alt for langt bak for her gikk det mye langsommere enn jeg skulle ønske. Så med en gang det kom partier hvor det var mulig å løpe forbi ga jeg litt ekstra for å komme meg fremover i rekken. Jeg synes det er mye mer krevende å løpe i terreng når farten må styres etter personen som ligger foran meg og dessuten blir det mer uoversiktlig når man bare ser en til to meter av stien foran. Da kommer steiner og røtter så brått på.
Heldigvis kom det et stykke med stigning og bred sti hvor jeg kunne løpe forbi mange og etter det ble det mye bedre plass. Signal Hill var et skikkelig morsomt parti, lettløpt og åpent og den vakre soloppgangen gjorde hele opplevelsen perfekt.
Vi kom inn til første vannstasjon. Her brukte jeg ikke lang tid, jeg hadde fortsatt mer enn nok vann i sekken og beina var i god flyt. Nå gikk det nedover før vi skulle et stykke opp Signal hill igjen. Signal hill stod for nesten 20 kilometer av løpet, men da jeg løp inn på vannstasjonen som markerte slutten av Signal hill og starten på Table Mountain føltes beina helt supre og jeg var klar for litt seriøs klatring.
Jeg fylte sekken full av vann, vel vitende om at turen over Table Mountain ville ta tid så det ville være en stund før jeg nådde neste vannstasjon som lå på den andre siden av fjellet. Så dyttet jeg i meg litt vannmelon før jeg løp av sted, til jubel fra alle de som stod ved vannstasjonen for å heie på løperne, mot den biten av turen jeg gledet meg mest til; klatringen opp Table Mountain, som jeg nå så var tullet inn i en tåkesky.
Gleden tok brått slutt da jeg oppdaget køen av løpere som hadde dannet seg på stien opp mot Platteklip. For nå hadde alle de som skulle løpe 35km og dermed ikke hadde tatt turen oppom Signal Hill, begynt på stigningen opp mot Table Mountain. De raskeste 35km løperne hadde nådd toppen for lengst, så de som jeg nå havnet bak var nok av dem som ikke planla å sette en verdensrekord i oppoverbakkeløping denne dagen.
Det gikk tregt, jeg prøvde forsiktig å se om det var mulighet for å komme seg forbi på noen måte, men det var først da en av 65km løperne som lå litt bak meg banet seg vei fremover ved å si «65k comming through» at jeg forstod at dette var nøkkelen til litt fortgang. Jeg begynte å si dette selv og oppdaget at folk for det meste var veldig hyggelige og slapp meg forbi så fort det var mulig. Jeg mistenker at arrangøren hadde bedt dem pent om å gi 65km løperne mulighet til å løpe forbi siden de nok var klar over trafikk-korken som ville oppstå på dette stykket.
Selv om det nå gikk mye raskere gikk det fortsatt ikke fult så fort som jeg skulle ønske. Jeg vet at det verste jeg kan gjøre i en sånn bratt og lang oppoverbakke er å stanse. Jo lenger tid jeg bruker opp jo mer sliten blir jeg. I hvert fall mentalt sett. Så jeg satser alltid på å komme meg raskt opp.
Etter hvert som jeg kom høyere opp ble det mer og mer tåkete rundt meg og så hørte jeg lyden av musikk. Og tror du ikke det stod en mann og spilte på sekkepipe på det bratteste partiet? Lyden av sekkepipe sammen med tåke ga meg følelsen av at jeg var i det skotske høylandet, langt fra den sydligste delen av Afrika.
Jeg nådde toppen av Platteklip. Tungpustet sa du? Vel, forsøk å si setningen «65k comming through, please, thank you» over hundre ganger samtidig som du klatrer opp en skikkelig lang og bratt bakke. Og til den halen av 65k løpere som hadde hengt seg på meg opp Platteklip og derfor ikke trengte å si et eneste ord; Youre welcome.
(Foto: Nick Muzik)
Jeg så ikke stort på turen min over «Bordet» denne dagen. Heldigvis hadde jeg hatt mulighet til å nyte den fantastiske utsikten tidligere i uken så nå syntes jeg ikke det gjorde noe at det var tåkete. Det ga et preg av mystikk å løpe i det tåkete landskapet i vinden som eliminerte alle andre lyder. Men så fort jeg begynte på nedstigningen forsvant tåken og det ble strålende sol. Det er utrolig hvordan været kan skifte på fjellet!
Stien ned fra Table Mountain er til tider ganske teknisk. Her må man ha fult fokus for å unngå overtråkk, fall og det som verre er. Også her tok jeg igjen en del 35km løpere som slapp meg forbi så fort jeg spurte. Denne strekningen var utrolig vakker og beina kjentes lette så jeg koste meg skikkelig. Da jeg kom til neste vannstasjon fylte jeg på med vann og bestemte meg for å gå på do når det først var mulighet for det. Det var ingen foran meg i dokøen og jeg regnet med at det ikke kunne ta så lang tid før den som brukte doen nå var ferdig. Men det viste seg at fyren der inne hadde skikkelig magetrøbbel, så dette tok en liten evighet. Derfor ble det en mye lengre stopp en planlagt på denne matstasjonen som markerte at vi hadde kommet ca halveis i løpet.
(Foto: Andrew King)
Men jeg kom meg av sted og nå løp jeg over en stor demning. Nå begynte jeg å merke varmen. Oppe på toppen hadde vinden blåst forfriskende. Her var det ikke mye vind og det var enda noen timer til sola stod på sitt høyeste og temperaturen ville være på topp. Dette blir en varm opplevelse tenkte jeg og minnet meg selv på å hive i meg ekstra mye salter.
Jeg visste at det ventet meg en strekning med asfaltløping nå. Det er ikke det jeg synes er morsomst, men nå fikk jeg følge av George, en trivelig fyr som jeg rakk å bli godt kjent med de neste 12 kilometerne. George hadde planer om å komme i mål på under 10 timer og da jeg så på klokka oppdaget jeg at det ville være mulig for meg å nå i mål på den tiden også. George og jeg løp sammen nedover de uendelig mange trappetrinnene ned til Constantia og senere gjennom Cape Wine Estates hvor vi løp imellom vinranker og senere inn i skogen. Her nede var det virkelig varmt. Vi passerte flere løpere som var tydelig plaget av varmen, og som George sa; det kommer til å bli enda varmere.
(Foto: Sam Clark)
Det smilet jeg hadde da jeg sprintet inn til matstasjonen ved Alphen gikk nok fra øre til øre. Denne matstasjonen var full av liv, den var under tak og her serverte de alt en ultraløper måtte ønske seg. Nesten. Nystekte pannekaker, smågodt, frukt, brødskiver, sportsdrikk, kaker og isbiter! Jeg fylte vannblæra med vann og isbiter og puttet oppi noen sportsdrikk brusetabletter og tok en pannekake mens sekken min ble sjekket for det obligatoriske utstyret. Her møtte jeg også Marie (som jeg hadde blitt kjent med tidligere i uken da vi løp sammen med Runcation), hun forsikret seg om at jeg hadde det bra før hun knipset et bilde av meg, ønsket meg lykke til og sendte meg videre ut i løypa. Jeg hadde mistet George i virvaret på matstasjonen. Og jeg møtte ham heller ikke igjen, så om han kom seg i mål på under 10 timer vet jeg ikke.
(Foto: Marie Sammons)
Jeg løp nå inn Newlands forest, det man kan beskrive som en jungel med uendelig mange trappetrinn. Det gikk opp og det gikk ned i trappetrinn, små trappetrinn, brede trappetrinn, ujevne trappetrinn. Og var det ikke trappetrinn man måtte følge med på så var det røtter og steiner. Ikke et lettløpt parti altså. Selv om trærne skygget for solen var det plagsomt varmt her inne og fuktig. Jeg tok igjen folk hele veien gjennom Newlands forest og selv om jeg kjente at jeg begynte å bli sliten merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gi og at George mål, som nå også hadde blitt mitt mål, om å komme i mål på under 10 timer var oppnåelig.
Da jeg endelig kom ut av det tekniske trappepartiet i Newlands forest og ut på den mest lettløpte stien som var på hele denne turen klarte jeg å tryne skikkelig. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men plutselig lå jeg langflat med jord i munn og nese og noen forskrekkede tilskuere sprang til og lurte på om alt hadde gått bra. Men før de nådde frem hadde jeg kommet meg på beina, børstet av meg det verste og spyttet jord ut av munnen sånn at jeg kunne si at alt stod bra til før jeg løp av sted videre. Nå var det ikke langt igjen til Universitetet hvor den siste, og det som etter ryktene også var den beste, matstasjonen var.
Jeg klarte å løpe litt feil rett før jeg kom inn på universitetsområdet og surret litt for å finne riktig vei, og da jeg kom inn på universitetsområdet var jeg så klar for å komme inn på matstasjonen at de siste 500 meterne virket uendelig lange. Det kan muligens også komme av at disse 500 meterne for det meste gikk i trapper. Oppover.
Men da jeg kom opp den siste trappen og ble møtt av jublende folk og en matstasjon hvor det var full fest med tilbud om massasje, frukt, godteri, Cola og Redbull var humøret mitt på topp og etter å ha fylt på med litt vann, drukket noen glass med Cola og spist en banan var jeg klar for de siste 11 kilometerne inn til mål.
Nå ventet siste store stigning opp mot Devils Peak. I denne bakken føltes det som om jeg befant meg i en ovn. Solen stekte og bakken ga fra seg minst like mye varme. Det var helt vindstille og her lå løperne strødd. Folk satte seg bare rett ned og på uttrykket i ansiktene deres kunne det se ut som om at det ikke var 10 men 100 kilometer igjen til mål.
(Foto: Andrew King)
Jeg var like plaget av varmen som de andre, men for meg var det eneste logiske å komme i mål så fort som mulig så jeg ga det siste jeg hadde opp den bakken og vet du hva? Det som møtte meg på toppen var noe av det deiligste jeg har opplevd noen gang. Det var en kjølende bris fra havet som gjorde temperaturen nesten behagelig og på slitne bein karet jeg meg de siste kilometerne rundt Devils Peak, forbi Dead mans tree og inn til mål.
(Foto: Andrew King)
Og utrolig nok fikk jeg til en sprint inn mot mål og kom inn på tiden 09:57:45 som dame nummer 9. Det hadde jeg ikke forventet på et så stort løp og etter en periode med skade og lite løping etter UTSS 90km i oktober.
Jeg ble møtt av Marie, Luke og Lance i mål. Nå var det bare å fylle på med litt mat og vann og vente på at de første 100km damene kom i mål. Jeg fulgte spent med på hvordan det gikk med Liv. Hun kom til å komme i mål som en av topp 10 damer så det ut som.
(Foto:
Så kom de første damene. Emily Hawgood, Kerry-Ann Marshall og Mimmi Kotka kom alle i mål på under 12 timer. Og Liv kom i mål på en sterk 7. plass. Det er ikke dårlig i et løp som samler flere av verdens beste ultraløpere.
Dagen etter deltok vi som «mottakskomite» for de som løp 21km, og det var premieutdeling og som vanlig var det god stemning ved avslutningsseremonien
Jeg kan kort oppsummere Ultra Trail Cape Town slik: Fantastisk natur, spennende og variert, flotte mennesker, fantastiske matstasjoner og veldig bra arrangert. Og Cape Town som by er heller ikke noe dårlig trekkplaster!
Om jeg ville gjort det igjen? Helt klart! Men da ville jeg gått for 100 kilometer.
Ta en titt på årets UTCT film her Den filmen sier mer enn 1000 ord.
The best of UTCT 2018
The best of UTCT presented by Salomon 2018 Highlights! To the 1750 trail runners that took up the challenge, here is a little reminder of what you experienced! The big views, the rising and setting sun, the pain, the ecstacy and the journey! For those of you that missed out this year, well, this is what you missed! See you in 2019!
Geplaatst door Ultra-trail Cape Town – UTCT op Woensdag 5 december 2018
