Årets ultraeventyr


Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under UTMB i august. Løpsrapporten min ble publisert i Runners World magasinet tidligere i høst men for dere som ikke har hatt anledning til å lese den var det på tide å få lagt ut rapporten her på bloggen også. Og i 2019 bærer det tilbake, men denne gangen er løypa 25k og 2000 høydemeter lenger. Gjett om jeg gleder meg!

Målgang etter 125k og 7000 høydemeter.

TDS ? årets ultraeventyr

Helt siden jeg i januar fikk beskjeden om at jeg hadde vært heldig i lotteriet og fått plass i årets TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie), hadde jeg gledet meg til nok en gang å stå på startstreken under UTMBuken. I 2016 løp jeg OCC og i 2017 CCC. Det å få ta del i dette arrangementet hadde tidligere gitt meg både glede og utfordringer. I tillegg gledet jeg meg stort til å få tilbringe litt tid i Alpene og ikke minst i Chamonix. En by som igjennom de 10 siste årene har gitt meg masse opplevelser og minner gjennom klatring og ski og nå de siste årene løping. Veien frem til årets løp hadde vært en skikkelig berg- og dalbane, med en hofteskade i vinter og svingende blodverdier. Men utfordringene til tross, jeg hadde hatt gode resultater på de løpene jeg hadde deltatt på i løpet av sommeren, så jeg var klar til å gi det jeg hadde og nyte eventyret etter beste evne.

Da dagen nærmet seg begynte jeg virkelig å glede meg til å komme i gang. Dagen før løpet var sekken allerede pakket med den omfattende listen av obligatorisk utstyr. Det er nemlig ikke bare bare å hente ut startnummer. ID fremvisning, sjekk av obligatorisk utstyr, tagging av løpesekken og på med armbåndet som viser hvilket løp man skal løpe. Når det gjelder sjekk av obligatorisk utstyr gjøres dette virkelig grundig. Blant annet har mellomlagstrøyen krav til vekt og denne veies faktisk!

Med utstyret godkjent og startnummer på plass reiste jeg over til Italia og Courmayeur, hvor starten skulle gå 06:00 morgenen etter. Det var meldt et skikkelig ruskevær under løpet og 12 timer før starten skulle gå tikket det inn en melding på mobilen. Starten var utsatt to timer fra 06 til 08 på grunn av uværet. Selv om det betydde mer søvn natten før innebar det også at jeg kom til å måtte løpe to timer lenger i mørke, noe jeg ikke var like glad for. Uværet medførte også en endring av løypa for å unngå et av de høyere passene. Noen hundre høydemeter mindre, men til gjengjeld flere kilometer i lengde.

Klar til start i Courmayeur

Onsdag morgen og løpsdag. Den utsatte starten gjorde at jeg fikk roen til å nyte en god frokost og en stor kopp italiensk kaffe før det var på tide og rusle bort til startområdet. Erfaringsmessig visste jeg at det obligatoriske utstyres skulle sjekkes nok en gang så jeg gikk rett bort til løypemannskapet som drev med dette, viste frem utstyret og fikk et klistremerke på startnummeret som viste at jeg var sjekket. Så var det bare å vente på at startboksen fylte seg opp med løpere og at klokken skulle slå 08:00. Konkurransenervene var selvsagt med, men ikke så ille som ved tidligere løp. Skuldrene var senket, jeg hadde lovet meg selv og ikke stresse over tid og resultat. Fokus skulle være på å gjøre mitt beste. Det hadde tydeligvis sunket inn for jeg hadde til og med fått meg noen timer med god søvn, noe jeg ellers har slitt med natten før store løp.


K
lar til start. Foto: Skjalg Gjengedal

Musikken steg og speakeren begynte å telle ned til start. Så var det bare å sette av sted sammen med nærmere 1.800 andre løpere, ut på mitt lengste ultraeventyr så langt i karrieren. Tempo var høyt i starten, og jeg forsøkte å flyte med uten å sprenge meg helt. De første 7 kilometerne gikk stort sett på grusvei så jeg visste det ikke skulle bli noen store trafikkorker slik det blir på blant annet CCC, hvor 2.000 løpere skal inn på en smal sti samtidig. Blå himmel, sol og passelig løpetemperatur, om enn litt høy, men jeg visste at været i fjellene skifter fort så det var best å nyte det så lenge det varte. De første par og tjue kilometerne opp til Col du Chavanne, og løypas høyeste punkt på 2.600moh fløt på ganske greit. Det var også det første punktet jeg tillot meg å sjekke tiden, godt foran det jeg hadde forventet. Så var det bare å slippe på og la beina gå i den 8 kilometer lange og lettløpte nedoverbakken. Jeg kunne til og med smile og konkludere med at følelsen var mye bedre enn den gangen jeg hadde løpt igjennom ruta tidligere på sommeren. Tilbake igjen på den smale stien og oppover mot Col Petit St. Bernard begynte himmelen å mørkne. Det kunne se ut til at værmeldingen skulle slå til tross alt.

Arrangørfoto.

Fra sol og glede til regn og kvalme

Vel fremme på mat og drikkestasjonen som ligger på grensen mellom Italia og Frankrike så jeg Johannes, en løpekompis hjemme i fra Norge. Han kunne bekrefte at beina ikke var helt med han i dag. Med tanke på den bragden han hadde gjennomført ved å løpe fra operaen i Oslo til toppen av Galdhøpiggen bare få uker tidligere var det kanskje ikke overraskende. Men Johannes fortsatte tappert videre, litt ekstra motivasjon for min del å få noen kjente bein å henge på i de neste 15 kilometerne med bare nedoverløping. Ikke lenge etter at vi hadde forlatt matstasjonen åpnet himmelen seg. Jeg ønsket at det bare skulle være et lite skyll men innså raskt at jeg måtte stoppe for å ta på regnjakke. Det øste ned og jeg oppdaget at solskjerm ikke bare er bra for å holde solen unna øynene men også for å skjerme for regnet.

En ting som hjalp meg å holde fokus på løpingen var at jeg visste at i bunnen av denne lange bakken lå byen Bourg St. Maurice. Matstasjonen her var en av to stasjoner langs løypa hvor det var lov å motta hjelp fra familie eller en venn. Her skulle etter planen Skjalg, mannen min være med både påfyll av mat og energidrikk. Ikke at det er noe å utsette på hverken mat eller drikke som serves under løpet, men det er godt å se et kjent fjes, ha tilgang på maten som du vet passer deg og litt flere valgmuligheter. Skjalg var på plass og jeg fikk trykt i meg brødskiver med ost og skinke, litt Red Bull og fylt opp løpevesten med sjokolade og nye flasker med energidrikk.

K
ontroll av obligatorisk utstyr i Bourg st. Maurice

51 kilometer var forsert, rundt 75 kilometer gjenstod. Det var bare å komme seg videre. Regnet hadde heldigvis gitt seg så jakken fikk igjen plass i sekken. Men før jeg fikk forlate matstasjonen var det stikkprøvekontroll av det obligatoriske utstyret, og sjekk av at jeg hadde det blå TDS armbåndet på. Nå ventet en lang oppoverbakke med nesten 1400 høydemeters stigning opp til Cormet du Roselend. Med meg på turen hadde jeg nå fått en ny «venn»; kvalmen. Jeg hadde vært veldig flink å få i meg næring så langt i løpet. Jeg visste at nøkkelen for meg til å kunne gjennomføre et godt løp er nok næring, men hadde jeg nå vært for flink? Det gikk litt lenger mellom hver matbit men av frykt for å gå tom turte jeg ikke å la det gå for lenge, da fikk jeg heller leve med kvalmen.

Utfordrende vær

Motivasjonen var ikke helt på topp, den alternative ruten vi måtte ta for å unngå de mest utsatte partiene i tordenvær medførte også noen lengre partier med asfalt. Jeg hadde valgt sko for å være forberedt på gjørme og tekniske stier, føttene og skinnleggene verket derfor etter mye hardt underlag. Gleden var derfor stor når løypa endelig var tilbake på smal og våt sti. Men den gleden skulle snart bli erstattet av ren dødsangst. Himmelen hadde mørknet og jeg hørte det rumlet i det fjerne. Så kom regnet, etterfulgt av et skikkelig tordenvær. På vei ned over en stor slette lynte det kraftig rundt meg, og det var ingen steder å gjemme seg. Jeg tok sikte på kontrollposten som lå på andre siden av den åpne dalen og løp det jeg maktet med en tanke i hodet; jeg vil ikke dø her. På kontrollposten fikk jeg beskjed at jeg kunne gå inn i et hus for å få ly fra uværet eller fortsette. Valget var mitt. Klokka gikk, og vel vitende om at en bratt oppoverbakke som ville føles litt beskyttende mot lynet ventet, var valget lett. Jeg skulle videre, selv om det nå haglet kraftig. Flere ganger på vei oppover var jeg likevel i tvil. Tenk om det skulle skje meg noe? Ikke en konkurranse i verden ville være verdt det.

Tordenværet ble heldigvis fjernere og fjernere og i det dagen gikk mot natt slapp noen solstråler igjennom skylaget og lyste opp fjellene på magisk vis. Mørket kom fort så det var bare å fiske frem hodelykten. Jeg var sliten, lei og følte ikke at jeg hadde noe ekstra å gi. En fot foran den andre, det fikk være godt nok nå. Men på vei ned til Col de Joly tok jeg plutselig igjen en jente som hadde passert meg tidlig i løpet. Dette gav meg litt ny energi, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen nok en jente. Neste delmål var matstasjonen i Les Contamines, her skulle jeg nok en gang få møte Skjalg, mannen min, og få litt ekstra påfyll før de siste 30 kilometerne inn til mål i Chamonix. På matstasjonen fikk jeg både mat og drikke. Kvalmen hadde og gitt seg uten at jeg helt klarte å huske når.

En sterk avslutning

Med oppmuntrende ord fra flere av tilskuerne forlot jeg det varme opplyste teltet og tok fatt på løpets siste monsterbakke. Den første biten fikk jeg følge av Megan Kimmel fra USA. Det var hyggelig å ha noen å snakke med oppover og utveksle litt erfaringer fra løpet, frem til vi i bakkens bratteste parti skilte lag. Vel over toppen ventet en lengre parti med gjørmete og teknisk nedoverløping. I mørket klarte jeg ikke holde flyten så lårene fikk virkelig kjørt seg på vei ned til Les Houches Men med 8 relativt flate kilometer igjen var jeg ikke i tvil, jeg skulle klare å komme meg i mål på en bra tid. Spørsmålet var bare hvor bra? For å løpe bortover etter ca 116 kilometer med nesten bare opp eller ned, er ikke så lett som det høres ut.

Løpssteget kom seg, og jeg ble ekstra motivert til å gi det siste lille jeg hadde inne når jeg merket at det fløt på så greit som det gjorde. I etterkant var det litt interessant å se at det som da kjentes ut som fin flyt i virkeligheten var skikkelig snegletempo. Midt i natten løp jeg igjennom Chamonix sine folketomme gater. 50 meter fra mål hørte jeg glade rop fra Jane, en jente jeg kjenner fra Chamonix som hadde kommet ut for å heie meg i mål. Noe som betydde utrolig mye for meg. Og idet klokken slo 03 passerte jeg målstreken. 19 timer på stien. 19 timer med glede, frykt, smerte og mestring. En berg- og dalbane av følelser som bare et tøft ultraløp kan gi, ble belønnet med ny personlig distanserekord og en 7 plass. Ingen tvil om at jeg innvendig svevde høyt, selv om jeg nå plutselig slet med å komme meg opp en fortauskant.


Etter målgang med Jane.

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Sesongavslutningen som gikk opp i røyk


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San Francisco; et av nord Amerikas største ultraløp som samler noen av verdens beste og raskeste ultraløpere. Dette var et løp jeg virkelig hadde gledet meg og gruet meg til. Gledet meg til å få stå på startstreken i et løp jeg hadde hørt så mye, gledet meg til og endelig få se hva som var greia med de amerikanske, såkalt lettløpte, stiene. Men gruet meg til å stå på startstreken i et såpass raskt sakt løp når jeg vet at jeg er bedre på å jobbe meg opp lange bakker fremfor å løpe veldig raskt. Jeg hadde lagt ned et godt stykke arbeid med fartstrening denne høsten og det at jeg også hadde fått navnet mitt på «one to whatch» lista til irunfar.com gjorde at jeg virkelig var klar til å gi gass.

Tahoe Rim Trail.

Men en lite uke før avreise begynte det brenne i California. Noen av historiens største og mest ødeleggende skogbranner røykla enorme områder. Herunder San Francisco og hele Bay Area. Det ble tidlig spekulasjoner i om løpet skulle bli avlyst. Selv var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men jeg turte ikke ta risken på å avbestille billetter i håp om at løpet faktisk skulle bli gjennomført. Det ble klart at den endelige avgjørelsen fra arrangøren sin side skulle komme omtrent samtidig som jeg skulle reise til flyplassen. Altså for sent til å avbestille.

Som fryktet etter å ha lest de siste værmeldingene ble løpet avlyst. Det var rett og slett helseskadelig å oppholde seg i den røykfylte luften og enda verre å skulle bedrive noen form for fysisk aktivitet. Det er klart jeg var skuffet men hva er vel et løp når man leser om alle de tragiske dødsfallene, en hel by som er utslettet og millioner som blir oppfordret til å holde seg innendørs med vinduer igjen for å unngå den forurensede luften.

San Francisco ble ikke helt som planlagt.

Men jeg var heldig å ha med et godt reisefølge; Skjalg mannen min. Vi var begge innstilt på å gjøre det beste av turen. Litt omorganisering og endring av hotell så var vi plutselig på vei til Lake Tahoe og frisk luft. For en ultranerd som meg selv var det ikke et dårlig alternativ. Western States område og Tahoe 200 stier (Tahoe 200 er et 200 miles løp som går rundt Lake Tahoe). Strålende solskinn gjorde dagene ganske så behagelige selv på 2000 meters høyde i november.

Så årets siste konkurranse ble til en skikkelig ferie i stedet. I stedet for 80k med løping ble det nesten 80k med stisykling, store amerikanske frokoster og generell hygge. Ok et par små løpeturer ble det jo også, med møtte dessverre/heldigvis ikke på noe bjørn som det visstnok skulle være masse av.


K
an ikke klage på denne ferien!

Turen ble avsluttet med to halve dager i San Francisco. Men å gå rundt i tåka med maske på var liksom ikke så veldig stas. Jeg forsøkte bare å minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er som kunne reise derifra når jeg ville og ikke trengte å bo i den røyken.

En ting er sikkert, til San Francisco må jeg tilbake en gang. Årets startnummer blir overført til 2019, så kanskje allerede neste år 😊

Jakten på fart


Jeg kan si at fjelløp er noe som passer meg. Kanskje jeg til og med kan tørre å gå så langt og si at jeg har blitt ganske god på de lange løpene med mye høydemeter. I oppkjøringen til årets siste konkurranse er fjell byttet ut med fart, det vil si et forsøk på å få litt fart i disse beina som foretrekker å slite oppover. I søken etter farten ble tre uker med fartstrening avsluttet med Amsterdam Marathon (snakk om tempoøkt!).I jakten på fart. Arrangørfoto.

Sent fredag etter jobb gikk turen til Amsterdam. Vel fremme på hotellet var det bare å stupe i seng og forsøke å få en god natt søvn. Mye reising den siste tiden, og spesielt den siste uken, la ikke akkurat grunnlaget for en uthvilt kropp. Nå gjaldt det bare å sove når jeg kunne. Lørdag startet rolig med en lang frokost. Det vil si en lettfordøyelig frokost. De siste ukene med fartstrening hadde minnet meg på at magen min ikke er så glad i fartstrening, hvertfall ikke med grønnsaker, frukt og grovbrød som en del av kosten. Livredd for at magen skulle slå seg vrang nå under løpet spiste jeg nå bare lettfordøyelig mat (hvitt brød, ris og pasta).

Etter frokost bar det av sted for å hente startnummer. Amsterdam maraton var for lengst fullt så jeg hadde derfor fått kjøpe og overta startnummer fra en Belgisk jente som ikke hadde anledning å stille selv på grunn av skade. Sykler fikk vi låne på hotellet og det kjentes ut som en fin måte å spare beina på innfor morgendagen, samtidig en fin måte å få sett litt av byen på. Etter startnummer var hentet og byttet (det er en historie i seg selv om startpuljer og krangling for å få starte i riktig pulje) var det tid for litt sightseeing, lunsj og et kjapt møte med Monika; en løpevenninne fra Lofoten som også var i Amsterdam for å løpe. Resten av dagen ble i hovedsak benyttet til å slappe av og spise.Sightseeing i godt selskap.

Selv om jeg hadde vært trøtt når jeg la meg hadde konkurransenervene kommet krypende og gjorde det umulig å sovne. Men når vekkerklokken tilslutt ringte på løpsdagen kunne jeg konstatere at jeg i det minste hadde sovet i noen timer. Jeg hadde god tid til start, men frykten for mageproblemer hadde gjort at jeg hadde bestemt meg for å spise frokost 3 timer før. En god time før start var det igjen å hoppe på sykkelen. Denne gangen var jeg bare passasjer på bagasjebrettet mens Skjalg, mannen min, var sjåfør. Glad for å ha noen der for støtte og som kunne ta overtrekksklærne mine, det var ikke akkurat varmt på morgenen.

På plass i startbåsen stod jeg igjen med et spørsmål, hvilket flagg skulle jeg følge 3:10 eller 3:20. Helst ville jeg jo hatt et flagg med 3:15 å henge på. Fulgte jeg 3:10 var jeg redd jeg skulle gå på en smell og for 3:20 fryktet jeg at jeg ikke skulle få ut alt jeg hadde. Konsekvensen av å gå på en smell ved å starte for hardt var et ødelagt løp, så valget falt til slutt ned på 3:20. Jeg stilte meg opp bak de to eldre herremennene med flagg. Stor respekt for at de tydeligvis var klare for en roligere økt i samme tempo som jeg skulle måtte kjempe med alt jeg hadde for å holde.
Harene med flagg som jeg hang på igjennom hele løpet til høyre i bildet. Kan såvidt skimte meg selv rett bak. Arrangørfoto.

Så var vi i gang. Jeg la meg bak flaggbærerne fast bestemt på å ikke slippe dem av syne. I dag handlet det ikke om en kosetur, om å nyte byen, stemningen eller været. I dag handlet det om å pushe mine egne grenser, jobbe med hodet og holde hele veien inn til mål. For å klare det skjønte jeg at fartsholderne var viktige. Det kjentes lett og fint ut til å begynne, jeg fløt igjennom Amsterdams gater, smilte og koste meg. Stemmen inni meg sa; nyt mens du kan for dette kan jo ikke vare. Riktig nok, etter å ha passert 15 kilometer fløt det ikke på riktig like lett. Etter 18 kilometer en gang skjønte jeg at det begynte å bli tid å jobbe.

Jeg slet litt med å drikke fra pappkrusene i fart noe som resulterte i at jeg satte oppfarten og løp forbi fartsholderne før hver drikkestasjon, fikk fylt på med litt isostar og vann og så løp videre for å ta igjen fartsholderne som da allerede hadde rukket å passere meg. I stedetfor gel hadde jeg med med et par porsjonstuber med nugatti. Av erfaring pleier det funke ganske greit for magen. Også denne gangen, problemet var bare at jeg skulle hatt med noen flere. Allerede på 30k hadde jeg tømt de to tubene. En bit med Snickers forsvant i en søppeldunk, for det å tygge i den farta var vanskelig. Derfor gjenstod det et alternativ; ta en gel fra en drikkestasjon som jeg aldri hadde testet tidligere (en dødssynd på lik linje med det å stille opp i en konkurranse i helt nye sko). På det tidspunktet nærmet jeg meg 33-34 kilometer og den ukjente gelen var det eneste alternativet, jeg måtte ha noe!

Det handlet definitivt ikke om å få det flotteste målfotoet men å gi alt til siste slutt. Arrangørfoto.

Til alt hell ble deg ingen klaging fra magen. Og jeg kunne fortsette videre, blikket festet på flagget foran og en indre kamp om å ville slakke ned på den ene siden og om å ville se hvor langt jeg kunne holde på den andre siden. Det var mange argumenter for å slakke av, men jeg hadde bestemt meg; jeg skulle ikke gi meg før det ikke gikk lenger. Og merkelig nok, beina fortsatte å gå og hodet klarte jeg å holde delvis i sjakk så lenge jeg fortsatte å fylle på med litt sukker jevnlig. Med 3 kilometer igjen lå jeg 150 meter bak den ene av de to fartsholderne, den andre slakket litt av og kom med noen oppmuntrende ord til meg, påpekte at jeg fortsatt hadde fin og avslappet teknikk (avslappet var så langt fra det jeg følte meg?). Det hjalp med gode ord, nå skulle jeg bare komme meg i mål. I det jeg nærmet meg mål på Olympiastadioen forsøkte jeg å sette opp farten det jeg kunne (det var ikke mye kunne klokken avsløre i etterkant). Mållinjen krysset jeg på 3:18:59, en tid jeg er mildt sagt stolt av.

Jeg ser på meg selv som en terreng- og fjelløper men det har vært overraskende gøy å få kjenne litt på farten de tre siste ukene og for en mestringsfølelse det var å få krysse mållinjen etter å ha gitt alt i 42.2 kilometer. Ser ikke bort ifra at det blir flere fartsperioder i treningen og kanskje lengre perioder også. Tror virkelig disse fjellbeina har godt av å bli «sjokka» litt innimellom. Men nå, nå lengter jeg tilbake til skogen!

Sliten og veldig, veldig stolt. Foto: Skjalg Gjengedal

Ivar Formos Minneløp


Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på et vesentlig lavere nivå nå enn det den gjorde i sommer har intensiteten gått opp. Målet er nemlig å få litt fart i disse seige fjellbeina før sesongens siste konkurranse; The North Face 50 mile i San Fransisco i midten av november.

Så nå som pendelen har svingt den andre veien fra høye fjell til flate grusveier, asfalt og mølle kjentes det bra å få sjokket kroppen litt med er lokalt terrengløp; Ivar Formos minneløp som går på stier i området rundt Sognsvann i Oslo. 17k ganske teknisk løype med ca. 450 høydemeter. Personlig synes jeg alltids det er ekstra skummelt på disse korte løpene siden fart ikke er min styrke. Men man blir jo ikke bedre på noe uten å øve. Og når premien er boller er jeg ikke vanskelig å be 😊
Kort og hardt men veldig gøy.

På plass på Sognsvann sammen med min kjære som skulle løpe 9k løpet (snakk om løpemotstanderen som har blitt løper på eget initiativ) var det bare å hente nummerlapp og stille seg i dokø. Rakk heldigvis en liten oppvarming før start.

Løypa kalles ikke 3 opp og ned for ingenting. Den første og lengste bakken går opp til Vettakollen, så passeres Frønsvollen og til slutt Skjennungen etter ca 8 kilometer. Her snur løypa og tar deltakerne tilbake til Lyn klubbhus gjennom teknisk sti og noen partier med grus. Det var glatt og vått i skogen noe som kanskje bidro til at jeg møtte på flere løpere som hadde tatt anklene sine på den utfordrende stien.
Vettakollen. Arrangørfoto.

Målet for dagen var en god hardøkt, men ikke å gi 110% siden jeg hadde en maraton på planen bare en uke etter. Men jeg må jo innrømme; det er vanskelig å holde tilbake når jeg får det startnummeret på brystet. Vel i mål var det bare å innkassere bollepremien. Allerede i mål og ferdig skiftet ventet Skjalg som for lengst hadde gått i mål på sin 9k løype.

Ivar Formos var et fint arrangement. Kort (det vil si kort i min forvridde målestokk), hardt og veldig gøy er sånn jeg vil oppsummere løpet. Det er nok ikke siste gangen jeg løper den løypa med startnummer på 😊
Jeg vet ikke hvem som var mest fornøyd; Skjalg som hadde vunnet klassen sin eller jeg som hadde fått bolle.

Restitusjon etter ultraløp


En magisk sommer med masse fin fjelløping ble avsluttet 29 august med mitt hittil lengste løp; TDS under UTMBuka. Et løp som endte på ca 125 kilometer og 7.000 positive høydemeter, et virkelig eventyr altså. Flere har spurt meg om løpsrapporten. Kort oppsummert, det var oppturer og det var nedturer som i alle lange løp. Det var sol og det var storm med torden, lyn og hagel. Etter 19 timer på stien løp jeg inn til en 7 plass i dameklassen. En prestasjon jeg er mildt sagt stolt av. Hele rapporten fra løpet blir å lese i neste utgave av Runners World Norge.
En virkelig drømmesommer.

Så hva har jeg gjort de siste ukene? Hvordan restituerer man egentlig etter 125 kilometer? Løping var ikke det som kom i første rekke hvertfall. For å spole helt tilbake til løpet. Jeg hadde krefter til å mer eller mindre løpe de siste flate 8 kilometerne inn til mål. Det gikk ikke fort men det gikk bedre enn jeg hadde håpet på og jeg kunne krysse mållinjen med et smil. Men så var det som om noen skrudde av «powerknappen». Plutselig begynte jeg å merke hvor slitne og såre beina var og jeg klarte ikke å gå opp en liten fortauskant uten støtte. Så en gang etter 03 på natten sjanglet jeg igjennom gatene i Chamonix støttet av mannen min Skjalg.

Etter alle harde fysiske aktiviteter og særlig etter en 19 timers økt er mat og næring det første jeg sørger for. Det vil si etter å ha fått på meg tørre klær. Under UTMB er det mulig for løperne å få mat servert hele døgnet på et ungdomsherberge. Det var ikke mye mat å finne når jeg kom inn døra men han som jobbet der fant frem en tørr fiskebit og enda tørrere bulgur. Men jeg fikk i det minste trykket i meg noe selv om mat var det siste jeg hadde lyst på. Så gikk turen hjemover, til en lang dusj før jeg kravlet meg i seng.
Målgang i Chamonix. Arrangørfoto

Dagene og ukene etter løpet etter løpet sørger jeg for å få i meg mye og næringsrik mat. Selv om det fysiske aktivitetsnivået mitt er relativt lavt er det viktig at kroppen får den energien den trenger for å reparere. Særlig natten etter løp kan jeg til og med våkne av sult og da er det best å gi kroppen det den trenger. Litt morsomme situasjoner kan jo oppstå, som andre gangen jeg løp Transvulcania og mannen min våknet midt på natten av at jeg satt i senga på hotellrommet med hodelykten på og spiste youghurt.

Så var det den viktige hvilen. Det er mye i kroppen som skal repareres. Etter at jeg har løpt en del ultraløp generelt, og nå også 3 løp på 100k eller lenger, merker jeg at det går raskerer og raskere å bli kvitt stølheten. Men selv om musklene kjennes greie ut vet jeg at det er mye annet i kroppen som skal leges. Sener og ledd har fått kjørt seg, får ikke disse restituert er det lett å sitte igjen med en skade. Sist men ikke minst er det alle organene inne i kroppen, spesielt lever og nyre. Disse blir virkelig belastet under lange løp og det er blitt sagt av flere at dersom man tar en blodprøve rett etter et langt ultraløp vil den gi resultater som at man er alvorlig syk. Alt dette er grunner til at jeg ikke pusher på å komme i gang med løpingen så fort som mulig. Jeg vet det kan ende med mer skade enn det det gir av glede.
Mye glede i andre aktiviteter enn løping, så lenge jeg får være ute i skogen.

Så skal det sies at det å bare ligge på sofaen heller ikke gjør at man restituerer raskest. Litt aktivitet er nok det beste så lenge den er rolig. Selv har jeg benyttet tiden til å gå turer og å komme meg litt på stisykkelen igjen. Etter de første løpeturene i september hadde jeg litt smerte i venstre kne. Jeg fikk sjekket det ut og bekreftet at det ikke var noen mekanisk skade. Ikke noe løping når kneet murrer, litt ekstra hvile og tøying, ser ut til å være det som trengtes for de siste ukene har jeg ikke kjent noe til det.

Denne kommende vinteren har jeg lovet meg selv en skikkelig sesongpause. Sett tilbake på fjoråret ble det nok for lite hvile mellom de de lange løpene og treningen til disse. Men sesongpausen min starter 18 november. Jeg har et mål til planene denne sesongen, en ny utfordring; et raskere og flatere ultraløp. Ut av komfortsonen!
Beste restitusjonen – gåturer i fjellet.

Konkurranse som trening. Del III – Det er sosialt


Sommerens siste konkurranse som trening var Blefjells Beste. Dette var et løp jeg virkelig gledet meg til rett og slett fordi det er så hyggelig. Jeg deltok i fjor og har sjelden opplevd en triveligere atmosfære i både rundt start og mål og ikke minst under selv løpet. Blefjells Beste arrangeres av Mona Kjeldsberg og Einar Iversen, godt kjente navn i ultra miljøet og start og mål er på hytta deres på Blefjell. Løperne kan velge mellom tre distanser; 57k, 21k, 10k og 6k. Selv skulle jeg, som i fjor, løpe 57k distansen men med flere muligheter på de kortere distansene tok jeg sjansen på å utfordre min kjære for å gjøre turen til Blefjell til en hyggelig utflukt. Selv om han ikke er noen løpemann var han sporty nok til å ta utfordringen og meldte seg på 10k løpet.

Skjalg med sin første skikkelige løpemedalje. Arrangørfoto

Så en tidlig, tidlig lørdagsmorgen drog vi av sted til Blefjell. Jeg fikk nummerlapp og stilte meg klar til start (57k startet tidligere enn 10k løpet). Løpevesten var tyngre enn normalt. Sommerens tørke hadde gjort at det var lite vann i fjellet og få steder å fylle. Løsningen ble derfor å løpe med en ekstra liter vann på ryggen. Ikke noe å klage over, jeg fikk heller se på det som god trening mot TDS hvor listen over obligatorisk utstyr er lang og vesten tung.

Det var smil og god stemning på start men det er jo konkurranse tross alt så jeg klarte ikke helt å kvitte meg med konkurransenervene selv om dagens store mål var en rask langtur i hyggelig lag. Løpet starter med en seig liten kneik, Helen Martinsen som kom på plassen før meg i fjor løp nå rett foran meg. Tanken min var først at dette var et greit tempo, tenk om vi kan veksle på å dra og komme oss raskt igjennom løypa? Men det tok ikke mange minuttene før jeg slo den tanken fra meg og jeg lot Helen forsvinne oppover. Skulle jeg klare å henge på der måtte jeg gi 100%, og etter å ha løpt et fjellultra i Italia helgen før hadde jeg ikke 100% å gi. Jeg minte meg selv på formålet med løpet og fortsatte videre i et tempo jeg følte kunne holde hele veien inn.


Målgang! Bilde: Skjalg Gjengedal

Blefjells beste går i litt annet terreng enn jeg vanligvis pleier løpe på men desto bedre med en forandring. Mange deler av løypa går utenfor sti, i lyng og over myr. Men etter sommerens hetebølge var ikke myrene det største problemet. Jeg fulgte nøye meg på klokka underveis for å holde oversikt over antall kilometer løpt. Ikke fordi jeg hadde noe tidsskjema å følge men rett og slett fordi vi hadde fått vite ved hvilke kilometer det var bekker eller vann hvor vi kunne fylle. Det var nok en varm sommerdag og jeg drikker mye i varmen. Ved to tilfeller fylte jeg opp flaskene i ganske stillestående vann. Tenkte at her ville jeg nok ikke drukket vannet om det ikke hadde vært løp, men skit au… det går nok bra.
Podium er alltid stas. Arrangørfoto

Jeg endte med å løpe i et tempo som gjorde at jeg løp mye av løpet alene. Men gjennom et par mil ble det jojoløping med et par menn. Jeg løp eller gikk forbi dem i motbakkene mens de løp forbi meg i nedoverbakkene. Uansett hyggelig med litt selskap på stien. De siste kilometerne mot mål går på lettløpt grusvei. Det vil si i teorien lettløpt. Beina mine var slitne og hadde ikke så lyst å løpe mer samtidig som konkurranseinstinktet sa at jeg kunne jo ikke la meg bli forbiløpt sånn på oppløpet. Jeg visste jo ikke hvor langt eller kort bak meg neste mann eller kvinne lå.

I mål var det store smil. Der ventet Skjalg som stolt hadde fullført sin 10 kilometer og mottatt sin første løpemedalje. Abelone gav meg en stor klem og gratulerte meg med andre plassen. Andre plass?? Det var stort! Så ble det tid til pølsespising i sola på terrassen til Mona og Einar og utveksling av løpshistorier med de andre løperne. Runar som hadde satt en solid løyperekord på 21k løpet hadde satset friskt og gått i bakken underveis. Dessverre viste det seg i etterkant fallet hadde resultert i flere brudd i armen. Stiløping er ikke bare bare!
Men en ting er sikkert, jeg skal tilbake til Blefjell neste år. Triveligere løpsarrangement skal du lete lenge etter 🙂

Sammen med Abelone som selv tok 2 plassen på 21k Bilde: Abelone Lyng