Er du på jakt etter en lett, rask og leken sko for raske eventyr i terrenget? Da bør du ta en titt på Arc’teryx Norvan SL 2.
Når hvert gram teller
Med en vekt på 160gr pr sko (str 42) er dette en av markedets letteste terrengsko. På tross av den lave vekten byr Arc’teryx Norvan SL 2 på mye mer demping og beskyttelse enn ventet. Dette er en sko som passer godt til raske løpeturer og til konkurranser hvor hvert gram teller.
Grep
Vibram® MegaGrip™ sålen med 3,5mm knotter gir et bra grep både på tørr og våt stein. Knottenes form og avstanden mellom den gjør at gjørme og annet rusk ikke samler seg under skoen. Det er ikke den beste skoen for de mest gjørmete dagene eller på turer i bløtere terreng hvor du trenger en mer aggressiv såle.
Løpsfølelse
Arc’teryx Norvan SL 2 er en minimalistisk, fleksibel og leken sko med mye liv. Det er en av de skoene som du tar på deg og umiddelbart får lyst til å løpe en rask tur gjennom terrenget. Skoen gir god respons, er smidig i terrenget og du får god kontakt med underlaget. For meg er dette en sko som passer best på kortere turer elle til konkurranser på opp til 42 kilometer. For selv om skoen er overaskende bra dempet til å være så lett som den er, så tilbyr ikke skoen nok demping og beskyttelse for at jeg ville legge ut på de aller lengste turene med dem. Med disse skoene kjenner du underlaget du løper på, så om du skal løpe langt i terreng med mye spiss sten kan det bli litt hard kost for føttene.
Passform
Skoen er midt på treet når det kommer til bredde. Den sitter godt rundt helpartiet, men den er litt for vid for min mellomfot som trives best i sko med smal passform. Snøringen er litt tungvint, du må starte helt nederst og stramme deg oppover, men på den måten er det også mulig å få skoen til å sitte stramt akkurat der du vil den skal sitte. Skoen holder foten bra og det er ingen opplevelse av Overdelen er laget i et holdbart og pustende TPU netting som tilpasser seg foten etter hvert som du snører skoen til. Om du tar deg tid til å snøre skoen skikkelig får du en sko som sitter som støpt på foten. Gjørme preller raskt av og skoen er veldig lette å rengjøre.
Perfekt for kombo eventyr
Dette er en sko som er også spesielt bra egnet til deg som skal kombinere løping med klatring og trenger en lett løpesko som får plass i sekken eller kan festes i karabinkroken på partiene hvor du bytter til klatresko. De passer også godt som løpesko å henge på sekken om du skal på kombinerte sykkel og løpeturer og vil ha en lett løpesko i sekken å bytte over til fra sykkelskoene.
Tekniske facts
Grep: 8/10 (i gjørme 5/10)
Løpsfølelse: 9/10
Stabilitet: 7/10
Vekt: 160gr (str 42)
Drop: 7mm
Demping: 3/10
Passer for: Konkurranser og raske løpeturer i terrenget og på turer der du vil ha en lett løpesko med i sekken.
Obs. sjekk ut størrelsesguiden på disse skoene dersom du kjøper på nett. Det er lurt å måle fotens lengde og se hvilken størrelse det tilsvarer i Arc’teryx skoene.
Han takler både asfalt og terreng, har norgesrekorden på 6-timers samt flere FKT-er, løyperekorder og seire fra prestisjefylte løp. Etter pandemipausen viser 41-åringen fortatt knallform og løp nylig inn til en syvendeplass på Transgrancanaria. Her blir du bedre kjent med Didrik Hermansen
Didrik Hermansen er et kjent navn for mange løpere, enten du har vært innom naprapatbenken hans og fått både trivelig samtale og godvond behandling, eller om du har sett navnet hans høyt oppe på en eller annen resultatliste.
Ultraløper Didrik Hermansen løp nylig inn til en syvendeplass i Transgrancanaria 128 kilometer. Dagen etter var han igjen ute på stien, denne gang med fotograf Ian Corless.
Didrik vokste opp på Elverum og startet idrettskarren som håndballspiller på toppnivå i Norge og Sverige fram til han var 26 år. Etter det begynte han å løpe sporadisk med en kompis. Løpeturene ble til en Oslo Maraton-påmelding, og så ballet det på seg i kjent stil.
– Jeg prøvde meg på et ultraløp i 2010, Rallarvegsløpet, og der klarte jeg meg ganske bra. Det er jo gøy når man føler at man mestrer noe, så da ble det flere og flere ultraløp. I 2013 løp jeg mitt første ordentlige ultratrail, det ga mersmak!
I 2015 kom du på andreplass på Transgrancanaria og vant Lavaredo Ultratrail – begge er to store ultraløp med sterke internasjonal konkurranse. Endret dette noe for deg?
– Det var nok da jeg forstod at dette var noe jeg var ordentlig god på og at jeg kunne bli enda bedre på hvis jeg ville. Så det var da jeg begynte å trene mer strukturert i tillegg til å øke volumet på treningen. Jeg løp også mitt første VM det året. Der ble jeg nummer 10. Det var også da jeg fikk øynene ordentlig opp for løp i Europa. Norge byr på mange fine løp, men det er noe annet å stå på startstreken med 1000 løpere og publikum langs løypa i stedet for 50 løpere og løpe alene store deler av løpet.
I 2016 kom du på andreplass i det prestisjefylte løpet Western States Endurance Run (WSER) og du vant Transgrancanaria. To veldig forskjellige løp, hvor det første er veldig lettløpt mens det andre har mange høydemeter og krevende terreng. Hva er grunnen til at du gjør det bra på begge typer løp?
– Det er nok fordi treningen min er veldig variert. Og så trener jeg veldig spesifikt frem mot de løpene jeg skal delta på. Nå har jeg for eksempel hatt en to måneders bolk med mange høydemetre fram mot Transgrancanaria. I april skal jeg løpe NM 100 kilometer på asfalt, så nå blir det mer flat løping og fokus på fart. Variasjonen i konkurransene jeg velger gjør dermed at de ulike øktene blir ganske varierende gjennom året. Det er motiverende og gjør at året stadig byr på “nye” økter.
Jeg tror variasjonen også er med på å forhindre skader som igjen gjør at det er lettere å få god kontinuitet i treningen. Og så er det jo slik at jeg får mye igjen for fartstreningen også på de løpene med veldig mange høydemetre. Selv i løp med mange høydemetre er det partier hvor det å kunne løpe fort på flata gir deg en gevinst. Motsatt får jeg mye styrke i beina når jeg løper i oppoverbakker og på teknisk sti. Det tror jeg er positivt for løpene jeg løper på flata.
Men det er de lange trailløpene jeg gjør det best i. Der er det også mest folk og mest prestisje, og det er gøy. Utfordringen min er å få trent ordentlig på de virkelig lange bakkene. I Oslo området er det ikke så lett å få trent godt på det. Det får jeg svi litt for på løp med mange høydemeter. Da er det greit å velge litt flatere løp innimellom. Dette kommer jeg nok til å fortsette med framover også, for jeg synes begge deler er gøy. Både de flate, raske og de bratte, langsommere løpene.
– Begge deler er gøy – både de flate, raske og de bratte, langsommere løpene, sier Didrik. Her fra Transgrancanaria 2022. Foto: Ian Corless
I 2021 satte du løyperekord på Rondane 100 miles, i regn, vind og iskalde temperaturer. Trives du med å løpe i dårlig vær?
– De tre siste løpene jeg har løpt har det vært skikkelig ruskevær. Jeg har ikke noe problem med å løpe i dårlig vær og prøver heller å snu det til noe positivt. Jeg er nok ganske robust når det kommer til værforhold og tenker at dette kan være en fordel for meg i forhold til mange andre løpere. Om jeg ønsker en god tid, for eksempel på et asfaltløp, håper jeg selvsagt på gode værforhold. Helst skal det da ikke regne, være vindstille og behagelig løpetemperatur.
Årets Transgrancanaria bød på kraftig vind, regn og kalde temperaturer gjennom hele natten. Hvordan håndterte du det?
– Det var ganske tøft under årets Transgrancanaria. Det blåste helt vilt og regnet de første 90 kilometerne. Det kan være regn og vind i fjellene, men så mye vær i så mange timer var utfordrende. Likevel følte jeg at jeg håndterte det greit og klarte å holde varmen selv om det ble mange timer med vind, regn og kulde. Transgrancanaria i 2022 er ikke det samme som i 2016. Startfeltet har bare blitt sterkere og sterkere. Så jeg er veldig fornøyd med en syvendeplass.
Hvordan har pandemien vært for deg?
– Alt i alt tror jeg denne perioden har vært god for de som har vært motivert for å trene, meg inkludert. Det har vært lite av det som til vanlig tar tid som bursdager, markeringer eller reiser. Da har jeg fått mulighet til å både ha god tid sammen med familien og god tid til å trene. Jeg har fått trent mye og bra over lang tid, men jeg synes jo det er gøy å konkurrere, så jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang med å konkurranser igjen. Det er morsommere å trene når jeg har en konkurranse å trene mot og får testet meg selv litt innimellom.
Hvordan ser en typisk treningsuke ut for deg?
– Det kommer an på hvilket løp jeg trener mot, for jeg trener veldig spesifikt opp mot løpet jeg skal løpe. Jeg løper alltid en langtur i uken på 50–60 kilometer. I tillegg løper jeg en del på terskel kontinuerlig i 45–60 minutter. Jeg synes det er bedre for kroppen enn intervaller som jeg synes jeg bruker for lang tid på å restituere meg etter. Utover dette er det påfyll av rolige turer, noen fartslekøkter, samt løping til og fra jobb.
Langturen er den viktigste økta for en ultraløper, ifølge Didrik. Selv skulker han aldri fredagsturen på 60 kilometer i 4.00-fart. Foto: Ian Corless
Ukas viktigste økt?
– Langtur! Det mener jeg er den aller viktigste økta i uken for en ultraløper, den skulker jeg nesten aldri. Om jeg trener mot et terrengløp, så løper jeg 4–6 timer i skogen. Om jeg trener mot et ultraløp på vei løper jeg 60 kilometer i konkurransefart. Når jeg snakker om konkurransefart, er det den farten jeg holder når jeg løper 100 kilometer i en konkurranse. Det er cirka fire minutter per kilometer.
Noe alternativ trening?
– På vinteren trener jeg litt løpspesifikk styrke i tillegg. Det blir mest slynge og enkle matteøvelser. Og så går jeg litt på langrenn. I tillegg jobber jeg en del med bevegelighet året rundt. Jeg tror det er viktig å jobbe med bevegelighet i hofte, korsrygg og lår, spesielt når man kommer litt opp i årene. Når man løper mye er det ikke uvanlig at man stivner der, og det er lurt å jobbe preventivt før det blir så stramt at man kanskje ikke får løpt.
Hvor lenge har du tenkt til å fortsette å løpe løp?
– Så lenge kroppen holder og så lenge jeg synes det er gøy. Om det er ett, fem eller ti år til, vet jeg ikke. Jeg er nok litt «alt eller ingenting». Løper jeg løp, så løper jeg for å vinne. Jeg er ikke en person som vil bli med på de store løpene bare for å løpe rolig igjennom. Jeg er et konkurransemenneske, og veldig resultatorientert.
Hva er drømmeløpet?
– Jeg har løpt mange av drømmeløpene mine, men jeg vil gjerne løpe Comrades og Leadville. De står på bucketlisten min.
Didriks beste tips til ultraløpere
Kontinuitet Hold løpingen i gang. Det er bedre å løpe 5 kilometer tre ganger i uka enn å løpe 15 kilometer en gang i uka. Hold også løpingen i gang gjennom vinteren. Ha det gøy Velg økter som du liker og som du føler at du mestrer. Det er mye bedre enn at du løper økter du misliker. Sett deg mål Meld deg på en eller flere konkurranser. Lag mål som motiverer deg til å holde treningen i gang.
Det er vår i lufta og da er også Ecotrail Oslo rett rundt hjørnet. Er du en av dem som skal løpe Ecotrail for første gang i år? Kanskje er det ditt aller første terrengløp noen sinne? Eller har du løpt løpet tidligere og skal prøve deg på en lengre distanse i år? Her er mine tips til hva du kan gjøre for å forberede deg til vårens store terrengløpefest.
Bli kjent med traseen
Bor du i Oslo området? Da er det lurt å gjøre seg kjent med traseen på forhånd ved å løpe igjennom løypa i forkant av løpet. Har du valgt en av de lengste traseene kan du dele opp og løpe igjennom etappevis. Traseen er ikke krevende teknisk, men om du har løpt igjennom på forhånd slipper du å bli overasket over at et og annet parti krever at du er litt ekstra fokusert.
Om du ikke bor i Oslo, så gjør deg godt kjent med løypeprofilen. Det kan være verdt å bite seg merke i at blant annet strekningen langs Lysakerelven kan bli bra sleip om det har vært mye nedbør de siste dagene.
Ecotrail byr på mat og drikke underveis, men de er ikke tett nok til at du kan belage deg på bare fylle på energi på matstasjonene. Ha derfor med deg fuel som fungerer for deg. Har du tenkt til å løpe 31 kilometer på under 3 timer holder det kanskje med noen gels og en bar i sekken. Løper du 80 kilometer og tror du vil bruke over 12 timer, så ta med deg en skikkelig matpakke i tillegg til gelsene. En hel dag med bare gels og barer anbefaler jeg ikke. Faren for at du ikke har lyst på skikkelig mat når du løper inn til en av matstasjonene vil alltid være til stede under et langt ultraløp.
Sørg for å ha et drikkesystem med plass til nok væske til at du kommer deg fra drikkestasjon til drikkestasjon. Om du ikke er godt kjent med traseen er det ikke alltid lett å finne steder å fylle flasken utenom drikkestasjonene.
Sørg for å ha alt utstyr i orden i god tid før løpet. Sett deg inn i den obligatoriske utstyrslisten. Test ut sko, klær og sekk som skal brukes under løpet på noen langturer. Helst i terreng som ligner det du møter underveis på Ecotrail Oslo. Om du skal ha med deg fuel i form av gels og barer bør du ha testet ut disse på forhånd også. Gels og barer er forskjellige på samme måte som mager og smak er. Finn produkter som passer deg og ditt behov.
Ikke glem solkrem, caps og solbriller. (Vi satser alltid på knallvær på Ecotrail).
Ta det med ro i starten og i oppoverbakkene. Selv om Ecotrial er relativt snill når det kommer til høydemetre, lønner det seg ikke å bruke opp kruttet på de to første oppoverbakkene. Flere av Ecotrail Oslo sine oppoverbakker er lange og seige. De kan stjele mye energi om du lar deg rive med av de raskeste løperne på løpsdagen. Det er mye morsommere å surfe forbi de som løp for hardt ut i starten når dere kommer til bygdøy…
Det kan bli bråvarmt i slutten av Mai, og Ecotrail Oslo har hatt noen skikkelig heite Editions. Etter en lang og kald vinter kjennes 27 grader ekstra varmt ut og uten akklimatisering er det lett å gå på en smell. Da lønner det seg å holde seg til skyggen der det er mulig. Når anledningen byr seg på veien, så er det lurt å ta en liten dukkert. Du løper forbi flere fine badevann på veien. Caps på hodet, luftige klær og en våt buff rundt håndleddet er også lurt å ha. Og ikke glem å få i deg nok væske og elektrolytter. Ha heller med en soft-flaske for mye enn for lite og tilfør kroppen elektrolytter fra start.
Pulsen hamrer i ørene mine, svetten svir i øynene og beina er slitne. Etter 7 kilometer med oppoverbakke har jeg snart tilbakelagt 1900 svært bratte høydemeter. Veien opp har vært luftig. Smale stier langs fjellsiden har ikke bare gitt meg en fantastisk utsikt, men også et aldri så lite sug i magen, på min vei mot toppen. En kjetting gjør den siste biten opp litt enklere og kort tid etter kikker jeg opp på korset som markerer det høyeste punktet av fjellet. Jeg passerer sjekkpunktet og vet at nå venter en lang nedoverbakke før jeg skal ta fatt på neste fjelltopp. Disse 25 kilometerne kommer til å ta lang tid…
Skyrunning er en sport hvor du løper i teknisk krevende fjellterreng. Sporten oppstod i Italia tidlig på 90-tallet daMarino Giacometti og noen få andre fjellentusiaster bestemte seg for å se hvem som kunne komme seg raskest til toppen av Monte Rosa og ned igjen. Og med Marino i spissen, spredte fenomenet Skyrunning seg, ikke bare i europa, men til alle verdens hjørner. Primært var det et krav om at løypa gikk opp til 2000 moh eller mer. I dag er det ikke lenger et krav at man når 2000 meters høyde, så lenge løypa har en minimum gjennomsnittlig stigning på 6% (12% motbakke) og tar deg til toppen av det høyeste punktet i området. De tre hoved disiplinene er:
SKY – løype på mellom 20 og 49km og minimum 1200 høydemeter
SKYULTRA – løype på mellom 50 og 99km og minimum 3000 høydemeter
VERTICAL – Motbakkeløp hvor du oppnår 1000 høydemeter på under 5 kilometer
Norge byr på uendelige muligheter for de som ønsker å leke seg i krevende fjellterreng. Det er kanskje også grunnen til at flere av verdens beste skyløpere enten kommer herifra eller har valgt å slå seg ned her? Hele kysten, fra nord til sør, fra øyene langt uti havet til den dypeste fjord, byr på ville, bratte og sleipe fjell som byr på den mest spektakulære utsikten når du når toppen. Og trekker du lengre inn i landet treffer du på 2000 meter toppene. Sånn omtrent 300 stykker, hvis du teller alle som har primærfaktor på 10 meter eller mer.
Tren på å løpe i bakker – Både oppover og nedover. Bakkene bør helst være bratte og lange, men er det få fjell nær der du bor så gjør det beste ut av det du har i nærområdet. Den lille lokale slalombakken gjør nytten så lenge du løper den mange nok ganger.
Øve deg i tøft terreng – Skyrunning handler om å løpe i teknisk terreng, så dra til fjells og tren opp fjellgeit ferdighetene.
Overvinn høydeskrekken – De fleste Skyracene byr på noen luftige partier. Så om du vil delta på et Skyrace er det lurt å finne ut av om du har høydeskrekk, og i så fall gjøre noe med den, før du skal løpe løp…
Ha utstyret i orden – Du trenger klær som holder deg tør og varm uten at de tynger deg. Sørg for å alltid ha med deg skift i sekken i tilfelle du møter på dårlig vær. Førstehjelps og sikkerhetsutstyr bør alltid være med. Hodelykt og gjerne en vindpose. Litt nødproviant, nok drikke og en fulladet mobiltelefon. Kart og kompass eller annet navigasjonsutstyr. Alle løp har en liste over hva som er obligatorisk utstyr, husk at dette er et minimum og at det er lov til å tenke selv når det kommer til hva du bør ha med.
Sko med riktig grep – Det finnes mange typer fjell. Noen glattere enn andre. Velg en sko som passer det terrenget du skal løpe i. Et hvert løp blir mye morsommere når du har på deg sko du kan stole på vil holde deg på beina selv om løypa er såpeglatt.
Sjekk ut løypa – Har du ikke løpt i området før kan det lønne seg å løpe igjennom traseen i forkant av løpet. Del det eventuelt opp i etapper hvis løpet er veldig langt. På den måten blir du kjent med terrenget slik at du vet hvilke sko og klær du bør bruke og det hjelper deg å bli mentalt forberedt på bakkene og luftige partier.
Da jeg åpnet skoesken, snudde og vendte på den og så navnet på skoen skjønte jeg at dette var en sko for meg.
Det ligger i navnet
Navnet på skoen lovet bra. Scarpa Golden Gate Kima RT. «Kima» etter det ekstreme skyrunning løpet Trofeo Kima. Navnet ga meg forventninger om en sko skapt for rask løping i teknisk krevende fjellterreng. Og i det øyeblikket jeg tok skoen ut av skoesken visste jeg at dette var en sko jeg kom til å like.
For deg som allerede er kjent med Scarpa skoene kan det riktignok hende du blir litt forvirret av at skoen har “Golden Gate” i navnet sitt. For skoen har lite til felles med Scarpa Golden Gate ATR som etter min mening er en mer hybrid sko som passer godt på asfalt, grus og lettløpte stier.
Skoen er av den typen som gir meg lyst til å løpe med en gang jeg tar den på. På tross av at den gir både god beskyttelse og komfort, kjennes den lett og smidig ut. En leken sko som passer både til korte og lengre turer. Skoene er like aktuelle for konkurranser som for rolige langturer i fjellet. Scarpa Golden Gate Kima RT er en sko som er laget for løping i teknisk krevende fjellterreng. De passer også for lettløpte harde flytstier og på kortere strekk med asfalt. Det er derimot ikke en sko som passer for gjørmete løpeturer og mykt underlag der du trenger en mer aggressiv såle.
Siden slutten av februar har skoen lagt godt over 300 kilometer bak seg og har blitt en av favorittskoene mine. Da jeg løp Transgrancanaria tidligere i år var dette skoene jeg valgte å løpe med. Og etter 60 kilometer over fjellene i Gran Canaria var jeg fortsatt like begeistret for skoen.
Yttersålen er Scarpas egen utviklede sålekonsept – Presa. Ifølge Scarpa er dette en såle som er utviklet med hensikt i å finne den perfekte balansen mellom kontroll, presisjon og komfort tilpasset underlaget skoen er laget for. Når det kommer til Scarpa Golden Gate Kima RT må jeg si at de har truffet spot on når det kommer til denne balansen. Skoen har akkurat riktig mengde demping for at jeg skal orke å løpe langt med dem i hardt terreng, men uten at det kjennes ut som om jeg mister kontakten med underlaget, stabilitet og den gode løpsfølelsen.
Skoen har også en karbonplate som både beskytter foten og, ifølge produsenten, reduserer tretthet. Sålen er veldig responsiv og det føles nesten som om den hjelper deg fremover.
Grep
Da jeg løp Transgrancanaria i mars var det en særdeles fuktig tur over fjellene jeg fikk. Til å starte med var jeg litt engstelig for at jeg hadde valgt feil sko for løping på vått føre, men den bekymringen slo jeg raskt fra meg. De eneste stedene jeg ikke følte at skoen ga meg godt nok grep var i de aller verste gjørmete partiene. Det kan man heller ikke forvente av en sko med 4mm knotter. Der det var våt og tørr stein sørget SuperGum blandingen for at satt skoen som støpt.
Da jeg testet skoene på en fuktig dag i fjellene i Lake District nylig, opplevde jeg imidlertid at grepet ikke var like bra på de våte og sleipe stenene du møter på der. Jeg har derfor konkludert med a skoen har veldig bra grep på normalt føre i fjellene, men på de våteste dagene hvor du skal over mange gjørmete og sleipe partier vil jeg anbefale en annen sko med mer aggressiv såle. (Se tips til sko her).
Passform
Skoen passer min smale fot bra. Den gir godt hold rundt foten og gir en god følelse av kontroll, stabilitet og smidighet. Overdelen er i to lag; et innerlag i microfiber og et ytterlag i pustende og netting materiale. Dette bidrar til at skoen holder strukturen samtidig som den tillater god ventilasjon. Tåboksen er forsterket i fronten og beskyttet tærne godt mot skarpe steiner. Dessverre opplever jeg noen ganger at venstre sko gnager på en tå dersom jeg løper lenge med den. Sannsynligvis skyldes dette at sømmen på tåboksen begynner å irritere tåa etter hvert som foten min hovner opp.
Etter over 300 kilometer løpt i skoen, i til dels røft terreng, har skoen og passformen holdt seg overaskende bra. Skoene har helt klart mange kilometer igjen i seg. Det negative med en hvit/lys terrengsko vil alltid være at de raskt slutter å se nye ut. For min del gjør det ingen ting. En terrengløpesko ser etter min mening best ut når de vitner om å ha blitt brukt under tøffe forhold.
Passer for: Både korte og lange turer i teknisk fjellterreng, lettløpte fjellstier og korte strekk på asfalt. En relativt lett sko som passer godt til både rolige langturer og konkurranser.
I begynnelsen av mars 2022 løp jeg Transgrancanaria Advanced med start i Artenara. Sammen med flere hundre løpere tok jeg bussen opp fra Maspalomas i nattens mulm og mørke. Temperaturen hadde vært behagelig nede ved kysten, men været som møtte oss da vi gikk av bussene i Artenara var alt annet enn mildt og sommerlig. Det regnet og blåste og tåken var tett. «Typisk norsk sommer» tenkte jeg og smilte for meg selv. Temperaturen var bare så vidt over på plussiden og jeg hadde tre lag på overkroppen. Og shorts. Jeg var tross alt på Gran Canaria…
Ut fra start i Artenara gikk tempoet som vanlig alt for fort. Det var nok mange som løp på en smell allerede i første motbakke. Der ble køen lang. Det var smal sti og gjørmete. Vindkastene var voldsomme. I følge varselet løpsarrangøren hadde sendt ut på forhånd kunne vi få vindkast opp i storm styrke. Friskt med andre ord.
Foto: Sebastian Mamaj
Det ble lettere å passere folk etter at vi hadde kommet oss opp første motbakke. Der åpnet stien seg mer opp og løpsfeltet ble mer spredt. Det er et stort løp, med mange deltagere, så her løper du sjeldent alene.
Tåke og regnbue
Det friske været på toppene motiverte meg til å holde tempoet oppe for å komme meg ned mot varmere strøk så fort som mulig, men i dalene var været mildere og da vi løp ned mot matstasjonen i Tejeda ble vi møtt av en helt fantastisk regnbue. Den omkranset den lille byen midt mellom alle fjellene.
Fra Tejeda gikk det oppover igjen. Vi ble igjen møtt av tåke, vind og regn. Turen rundt Roque Nubleo var ekstra kald. Nå regnet det ikke bare, det snødde… Sidelengs! Jeg så ikke noe til klippen. Sikten var for dårlig. Men det gjorde ikke så mye. Klippen hadde jeg sett før, og akurat nå var det som fristet aller mest å komme meg i le for vinden.
Det morsomste partiet kom på vei opp neste fjell etter Roque Nubleo. Her var det bratt, akkurat slik jeg liker det. Da jeg nådde toppen trodde jeg vinden skulle blåse både meg og trærne av beina noen ganger.
Værskifte
Men så skjedde det noe helt utrolig. Jeg begynte på nedoverbakken ned mot Tunte, og som ved et trylleslag forsvant tåka og temperaturen steg med nærmere 20 varmegrader på noen få minutter. Nå var det bare å vrenge av seg alle ekstra lag med klær og nyte solen hele veien ned til matstasjonen i Tunte. Derifra var det bare 26 kilometer igjen og en ordentlig motbakke. Resten var for det meste nedover, litt rett frem og en liten, slak motbakke.
Foto: Sebastian Mamaj
Kontrasten mellom de første 35 kilometerne og de siste 26 kilometerne kunne ikke ha vært større. Nå var det nesten i overkant varmt og jeg sørget for å gjøre buffen jeg hadde rundt håndleddet gjennomvåt på hver matstasjon. Jeg passerte nå mange slitne løpere. Både løpere som var ute på den lengste distansen, advanced løpere og maraton løpere. Spesielt det siste stykket i elveleiet, de siste 5-6 kilometerne inn mot mål var tøft for mange. Her er det mye stein og det krever at du er konsentrert. Det er ikke bare bare etter en lang dag, og kanskje også natt, ute på stien.
Målgang
For meg var den tøffeste biten det siste strekket inn mot mål. Et par kilometer med støvete vei. Varmt, tørt og kjedelig. Men når det bare er for en kort stund går det jo bra. Og jeg hørte allerede larmen fra målområdet. Det var full feststemning.
Det gir meg alltid masse energi når jeg ser målområdet og føler stemningen derifra. Og målområdet på Transgrancanaria er kanskje et av de beste jeg har løpt i mål på. Her ble jeg, og alle de andre løperne, tatt imot som stjerner. Til jubel, applaus og high-fives.
Da klarer man å gi det lille ekstra og å løpe over målstreken med stil – uansett hvor sliten man er!
