Alternativ trening om vinteren


Jeg er sikker på at du har hørt det før. Etter harde påkjenninger er det viktig å la kroppen få hvile og restituere skikkelig. Både for å unngå belastningsskader og overtrening.

Etter Transgrancanaria var kroppen min sliten og stølheten i beina satt lenge i. Det har rett og slett vært godt å ha en liten pause fra løpingen. Selv om jeg er supermotivert til å komme i gang med treningen mot Transvulcania har jeg ikke hatt lyst til å løpe. Derfor har det ikke vært vanskelig å følge treningsplanen med masse hvile og noen gåturer.

God alternativtrening for løpere

Men så kom rastløsheten snikende, kroppen er jo vant til å være i aktivitet. Da er det fint å kunne plukke frem noen alternative aktiviteter som for eksempel sykling eller langrenn. Få i gang blodpumpa og muskulatur men med litt andre bevegelser enn det den ellers ganske monotone løpingen gir. For min del har det nå blitt en del dager med randonee. Det vil si topptur med lett utstyr eller skiløping som noen også kaller det. Jeg har alltid stått mye på ski (alpint/frikjøring) og gått en del toppturer. Det har derfor vært naturlig å bruke randonee som et alternativ til løping nå om vinteren.

Randonee er ikke aktiviteten som gir mer fart i beina til en seig ultraløper men masse god styrketrening for bein, armer og kjerne og en skikkelig utfordring for motoren. Samtidig får man mulighet til å kose seg i fjellene hvor mange vanligvis løper på sommerstid. I år har dessverre snøsesongen vært ganske så dårlig på Østlandet så jeg kan ikke skryte på meg mange spektakulære fjellturer.

Utsikt fra helgens topptur til toppen «1609» på Hemsedalsfjellet

Men med snø i skibakkene har det likevel vært ganske lett å få mange høydemeter på ski. I Wyllerløypa i Oslo er det for eksempel satt opp en egen randotrase. I Varingskollen har det også vært tilrettelagt for randonee i den ene nedfarten. Sist helg fikk jeg tid til både topptur i strålende vær og effektiv samling av høydemeter i preparert bakke. Til helgen er planen til og med en konkurranse på Stryn. Ingen ambisjoner men bare for å få litt ekstra push på en lang treningsøkt og et godt treningsalternativ til en som ellers er glad i fjelløp med mye opp og ned.

For min egen del stiger også motivasjonen for løping når jeg driver med litt andre aktiviteter. Nå kjenner jeg det begynner å krible i beina etter å få litt fart i beina igjen. Det er nesten så jeg hører løpeskoene rope. Det er hvertfall en god følelse å ta med seg inn i en ny treningsperiode.

Er det lange løp og mye høydemeter som er målet ditt kan rando eller topptur være et supert alternativ til helgens langtur. Men husk at om du skal ut i fjellet må du ha den kunnskapen og det utstyret som kreves. Vær og vind skifter fort og skredfare er ikke noe å ta lett på. For noen effektive runder i den lokale skibakken vil jeg anbefale å ta en prat med heisføreren for noen råd om hvor du bør gå. Du blir ikke populær om du traverserer opp midt i nedfarten, så hold deg uansett i kanten av løypa. God tur!

Med ski på beina er det lett å samle høydemeter

Siste utgave av Runner’s World:

Runner's World nr. 8 2019

Bli abonnent


Transgrancanaria 82k oppsummert


Bare fem uker etter sist tur til Gran Canaria satt jeg igjen på flyet ned til ‘syden’. Det var vinterferie og det var definitivt mange andre nordmenn som søkte mot varme og sol. Men til forskjell fra de fleste andre var ikke mitt mål late dager på solsengen. Jeg var klar for å gjennomføre sesongens første store konkurranse. Ikke at Sandsjöabacka i januar ikke var stort, men Transgrancanaria Advanced var noe jeg hadde forberedt meg til lenge og her var det mange svært gode løpere på plass.

Treningen de siste månedene hadde vært veldig god. Med både en treningstur hvor jeg fikk løpt igjennom løypa og ‘treningskonkurranser’ for å få kjørt beina litt ekstra. Men de siste ukene før konkurransen hadde kroppen vært sliten og jeg hadde slitt en stund med tette bihuler. Jeg fikk beskjed av coach Sondre å kutte noen av de siste planlagte øktene. Og med god hvile den siste uken før løpet satset jeg på at jeg skulle stå på startstreken med energi til å gi god gass.

Vel på plass på Gran Canaria hadde jeg et par dager ekstra med tid til å ordne de siste små detaljene. Flere av løpevennene fra Norge var på plass for å løpe ulike distanser. Ekstra gøy var det at maratondistansen i år gikk på en annen dag en Advanced-distansen som jeg selv skulle løpe. Dette innebar at jeg fikk muligheten til å ta imot Monika og Angelika i mål.

Angelika og Monika etter målgang.

Natten før løpet ble det lite søvn. Jeg var så spent at det var vanskelig å få hodet til å falle til ro. Jeg var nesten glad når klokken endelig ringte 03:30. Yoghurt med müsli, en skive med avokado, spekeskinke og ost samt en etterlengtet kaffe fikk igang kroppen. Starten gikk på den andre siden av øya så reisen dit tok sin tid. Men når jeg 06:40 stod klar i startboksen roet nervene seg. Jeg var spent men klar til å gjøre mitt beste, klar til å nyte turen og forberedt på smerten jeg visste kom til å komme. Plutselig var jeg ikke lenger så stresset av de andre løperne eller konkurrentene. Jeg skulle gjøre mitt beste, om det endte med en 5 plass eller en 100 plass kunne ikke jeg kontrollere.

Løypa starter rett på en liten bakke men jeg følte at jeg fløy opp. Beina kjentes lette og klar til en lang dag. Jeg kom meg lett til Teror, sett bort i fra et uheldig møte med en kaktus), og forberedte hodet på den første virkelige monsterbakken. Jeg hadde vært opp her før, dette skulle jeg klare! Jeg fant fram stavene og startet på de 1200 høydemetrene som ventet. Været var grått og vinden blåste kjølig men med armvarmere slapp jeg å ta frem jakken. I det jeg startet på bakkene ned mot Tejeda begynte det å lette og jeg kunne skimte ikoniske Roque Nublo og toppen av neste mosterbakke.

På veien passerte jeg flere løpere fra 125k distansen, de hadde startet 23:00 kvelden før og de fleste holdt natulig nok et litt lavere tempo. Oppmuntrende ord ble utvekslet og jeg fikk vite at jeg lå som nummer 5/6 av jentene. Shit, det var jo bedre enn jeg hadde turt å håpe på men med godt over 40 kilometer til mål var det mye som kunne skje. Ved matstasjonen som lå på 40k ble den en rask sjekk av påbudt utstyr samt tilgang på dropbagen min hvor jeg hadde ekstra gel og litt ekstra klær og sko. Vesten ble raskt fylt opp med gel og sportsdrikke så var det bare å komme seg videre. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å legge igjen stavene halvveis for herifra var det mye nedover. Men med slitne bein følte jeg virkelig at stavene var til hjelp så de fikk bli med videre.

Turen videre gikk greit, beina var trøtte men det hadde jeg jo vært forberedt på så det var bare å bite tenna sammen. Dette var jo ikke noen kosetur. I de lange bakkene på vei ned mot Tunte ble jeg forbiløpt av en spansk jente. Jeg prøvde å henge meg på men måtte raskt innse at jeg ikke hadde sjans. Punkt for forbedring ? nedoverløping!

De siste 10km av løpet er tunge, det er varmt og de går i et steinete elveleie. Men dette visste jeg jo fra før, jeg hadde vært igjennom her på to treningsturer og under fjorårets konkurranse så jeg visste hva som ventet. Likevel, jeg klarte ikke helt å gi det jeg hadde håpet på slutten. Det ble rett og slett for tungt. Punkt 2 for forbedring ? litt mer råskap og tøffhet!

Før løpet hadde jeg hatt et eget mål om å komme inn på 11 timer, på vei igjennom elveleiet skjønte jeg at jeg kom til å klare det. Å komme inn på oppløpet å se Monika, Angelika og Søren stå å heie på meg var stort. 10:46:34 ble tiden og det holdt til en sjetteplass. Så glad og så fornøyd, at beina var så stive at jeg knapt kunne gå fikk bare være. Jeg hadde klart det, jeg hadde klart å pushe meg selv enda litt lenger enn tidligere. 2017 sesongen har startet bra og jeg gleder meg til fortsettelsen. Nå blir det en måned med litt mer randonee og litt mindre løping. Ha det gøy med treningen er jo det som gjør at jeg klarer å holde på motivasjonen. Der fremme venter Transvulcania og nye mål. Men først skal kroppen få restituere og jeg skal glede meg over en god prestasjon.

Treningstur til Gran Canaria


Med 5 uker igjen til årets første store konkurranse, Transgrancanaria 82k, var det tid for årets treningstur til Gran Canaria. Mitt første møte med Kanariøyene på treningsturen i fjor var en suksess med fantastiske stier, gode økter, mye læring og ikke minst hyggelige folk. Oppskriften var stort sett den samme i år; følge store deler av Trangrancanarialøypa og ta seg fra Agaete til Maspelonas i løpet av tre dager ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Mange av de samme deltakerne jeg ble kjent med i fjor skulle ned igjen. Også flere av dem jeg traff på turen til Sandsjöbacka helgen før skulle også være med.
Margrethe og Elisabeth Borgersen
Sammen på tur igjen, Margrethe Fjetland Løvold og meg.

Men jeg hadde en bekymring; jeg hadde bare 3 dagers hvile mellom de tre løpene i Sandsjöbacka og den første løpsdag på Gran Canaria. Frykten for å pådra meg en eller annen form for skade var stor. Det er spennende å se hvor langt man kan presse kroppen, men et sted går jo grensen og den berømte strikken ryker. I dagene i mellom konkurranser i Sverige og tur til GC gjorde jeg derfor det jeg kunne for å sørge for best mulig restitusjon. Sove godt, spise godt og gi beina god behandling i form av massasje og en tur til naprapaten. Generelt godt med hvile. Det skulle vise seg at kroppen fungerte godt. Faktisk overraskende godt.

Klare til start! Foto: Moses Løvstad

Første dagen startet med et gruppebilde på kaia i Agaete. Sekkene var pakket med alt vi trengte de neste tre dagene. Så bar det av gårde; opp, opp, opp. Stavene, som jeg hadde med i år, viste seg å ikke duge til annet enn ekstra vekt i sekken da den ene knakk etter bare få kilometer. Jeg valgte gruppen som skulle på den korteste løypa første dagen. Det var jo ingen vits å gå for hardt ut etter sist ukes påkjenning. Vel fremme på hotellet oppe i fjellene, hvor vi skulle tilbringe de to neste nettene, ble jeg innlosjert på rom med Monika og Wenche. En hyggelig reunion med mennesker jeg hadde sett siden Ecotrail sist mai.

Andre dagen føltes beina veldig bra. Det var nesten som om jeg ventet på at de skulle si stopp. Men glad og fornøyd så lenge alt føltes ok var det bare å kjøre på. Jeg var jo tross alt her for å få et godt treningsutbytte. Denne dagen våget jeg meg ut på dypt vann og ble med gruppen i front. Minnene fra et møte med veggen sist år gjorde at jeg var ekstra påpasselig med å få i meg energi underveis. Etter lunsj tok vi fatt på monsterbakken med stor M; 1200 høydemeter i ett jafs. Og her begynte det å røyne på. Den siste par hundre høydemetrene var det bare å bite tenna sammen og prøve å flytte beina som var stive som stokker.
Transgrancanaria
Andreas og Simen i fin flyt

Tredje og siste dagen hang jeg meg igjen på de raske gutta. De skulle løpe en litt annen rute enn de to andre gruppene og jeg ville gjerne få enn full gjennomkjøring av løypa jeg skal løpe under konkurransen i februar. Ned og opp i fantastisk landskap storkoste jeg meg. Det var godt å merke at løpingen kjentes lettere ut enn under fjorårets tur. Jeg er jo ikke i tvil om at formen har utviklet seg i 2016 med god treningsveiledning. Og nå føltes det ut som om løpegleden vokste i takt med mestringsfølelsen. Runners high om du vil.
Elisabeth Borgersen transgrancanaria
På vei opp til Roque Nublo Foto: Johannes Rummelhoff

På veien ned til Ayagaures fikk vi en ubehagelig påminnelse om at løping kan være risikosport det også. Der stod en ambulanse og i den var Angelika som hadde vært så uheldig å slå seg kraftig i et fall i den siste nedoverløpingen. Det så heldigvis ut til å gå bra og på kvelden var Angelika tilbake med sting i panna, forslått men med et velkjent stort smil. Dere kommer sikkert til å kunne lese mer om Angelikas historie i hennes blogg her på Runners World Norge.

Søndag morgen og tid for å komme seg på flyet hjem til Norge. Støl i lårene etter all nedoverløpingen dagen før gjorde ikke gleden over hva jeg hadde kommet meg igjennom de siste dagene noe mindre. 30+40+53 kilometer og mange tusen høydemeter. Kroppen hadde fungert. Og i tillegg hadde den fungert bedre enn jeg hadde turt å håpe. Jeg kunne ikke være noe annet enn kjempetakknemlig. Takknemlig for å ha en frisk kropp, takknemlig for å få reise og oppleve flotte steder og få utfordre meg selv, takknemlig for å reise på tur med flotte folk!
gran canaria moses lovstad
Ved veis ende! Foto Moses Løvstad

Sandsjöbacka trail – tid for mengdetrening


om jeg skrev i forrige innlegg er målene for 2017 delvis satt. Sist torsdag landet en ny brikke da jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått plass på det 101 kilometer lange CCC løpet under Ultratrail Mont Blanc (UTMB) i august. Ønsket om å få et godt grunnlag for den kommende sesongen er høyt og med motivasjonen på topp reiste jeg sist helg til Göteborg sammen med 5 andre norske løpere, inkludert coach Sondre Amdahl, for å delta i Sandsjöbacka trail.

Start av 82k ved Tjölöholm slott kl 06:00 (foto Sandsjöbacka trail)

Sandsjöbacka trail er 5 løp som går over en helg; 25k løp med hodelykt fredag kveld, 30k og 44k på lørdagen og 22k og 82k på søndagen. Man kan velge å være med i et løp, en sprinttrippel (26+30+22) eller en ultratrippel (26+44+82). For min del stod ultratrippelen på planen og det skulle innebære en distanserekord både i antall kilometer på en uke og i konkurranse. Endelig skulle jeg få krysset av for en full 50 mile (de lengste løpene har til nå vært 75k). Det føltes ganske overveldende ut når jeg tenkte på alle mil som skulle tilbakelegges på en helg men coach Sondre hadde troa på at dette skulle jeg fikse. Forutsetningen var bare at jeg skulle glemme alt som het tid og plasseringer og gjennomføre løpene kontrollert for treningen sin del. Bare dager etter løpene i Sandsjöbacka skulle jeg avgårde på treningstur til Gran Canaria og nye 125k på 3 dager. Første prioritet var friske nok bein til å få noen gode dager med trening på Gran Canaria.

Jeg var derfor rimelig avslappet når det var tid for start på 26k hodelyktløp på fredagen. Jeg hadde ingenting å bevise bare nyte flotte stier (flotte gjørmete stier). Løpet gikk fint foruten om at jeg endte på rumpa i en gjørmedam underveis. Men med stjernehimmel og tilnærmet fullmåne var våte tights fort glemt. Vel i mål ventet resten av den norske gjengen med Aud Elisabeth (som vant dameklassen på kveldens løp!), Sondre, Johannes, Geir og Kristoffer. Så gjaldt det bare å få orden på logistikken, få i seg mat og prøve å få noen timer med søvn før starten på 44k som gikk 07:00 lørdag morgen.

Det nærmer seg slutten av 44k (foto Sandsjöbacka trail)

Søvn ble det så som så med. Som mange andre, sliter jeg litt med det etter løp, men jeg følte meg likevel klar når jeg tente hodelykten og stilte opp på start. Igjen var fokuset å nyte turen og det var flott å se dagen gry underveis. Magen begynte å krangle og milen mellom 22k og 33k føltes veldig tung. Heldigvis løp jeg en god del sammen Kristoffer fra Norge og med folk å snakke med hjalp det å ta fokuset vekk fra magen. Siste biten inn i mål gikk greit. Fordelen med en tidlig start var at klokken ikke var så mye når jeg var ferdig og jeg hadde resten av dagen til å lade opp før søndagens store utfordring på 82k. Vel tilbake på hotellet så jeg at pannebåndet mitt var blodig og nærmere undersøkelse avdekket et stygt hull i hodet. Under løpet hadde jeg løpt rett inn i et knekt tre jeg forsøkte å passere under. Treet hadde tydeligvis etterlatt seg større spor enn jeg fryktet. Etter litt bekymring skjønte jeg at det ikke var stort å gjøre med såret så jeg valgte å se på det som tøft. Hvem sa at løping ikke er ekstremsport 😉
Elisabeth Borgersen ultra salomon sandsjobacka
I mål etter gjennomførte 44k

Etter middag begynte nervøsiteten å komme krypende. Holdt det ikke med 70k på 2 dager liksom? Men støttende ord fra Sondre og de andre hjalp. Når jeg spiste frokost søndag morgen med Johannes visste jeg at jeg skulle gjennomføre. Før start lå jeg som andre dame sammenlagt i ultratrippelen, bare minutter skilte meg og Sussi Lorinder som ledet. Men igjen, målet var Gran Canaria, og fokuset her var å komme hel igjennom og fortsatt ha noe å gi i varmen. Søndagen ble en lang dag men ingen mageproblemer eller andre store vondter. Jeg traff perfekt på bekledning, noe jeg synes er vanskelig i lavere temperaturer, som her i -4. Litt lei og generelt sliten ble jeg, naturlig nok, underveis. Men det var varierende og flotte stier vi løp på, særlig andre halvdel, og det hjalp på motivasjonen. Med 11k igjen til mål og på siste drikkestasjon fikk jeg en skikkelig overraskelse som virkelig gav det lille ekstra jeg trengte av energi for å komme i mål med et smil. Det stod Sondre, Aud og Kristoffer og heiet. De hadde alle løpt 22k løpet på søndagen og tok seg tid til å vente noen timer på meg før de satte snuten mot Norge. Det betydde mye! Med totalt 160+ kilometer gjennomført på en uke inkludert tre konkurranser og min første 50 mile var jeg virkelig fornøyd med å komme inn på en andreplass av damene på ultratrippelen og en tredjeplass på 82k løpet. Aud fortjener også oppmerksomhet for sin prestasjon denne helgen. Hun gjorde tre gode løp og vant sprinttrippelen sammenlagt! Göteborg var bra, det og det ble enda bedre siden vi var en liten gjeng som dro sammen.
Elisabeth Borgersen ultra sandsjobackaPå flotte stier under 82k (foto: Sandsjöbacka trail)

Nå sitter jeg på flyet på vei til Gran Canaria, leggene mine er fortsatt ømme men generelt føles formen ok. Det skal bli spennende å se hvordan kroppen reagerer når den nå skal kjøres i gang igjen i morgen. Igjen på tur med en god gjeng fra Norge, Sverige og Danmark ledet av Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Løvstad. Flere kjente, og noen nye fjes som jeg sammen med skal ha en god gjennomløpning av Transgrancanaria løypen.

Stolt på pallen

Ukategorisert

Klar for et nytt løpeår!


Det har vært stille fra meg en stund nå. Jeg har ikke hatt så mye energi til overs til skriving med flytting, jul og oppstart i ny jobb. Men trening har det blitt. Selv med lite snø i fjellet på Østlandet fikk jeg tid til både langrenn, alpin og randonee, i tillegg til litt løping, i romjulen. Det var godt med litt avveksling fra løpingen og det har gjort at jeg nå går inn i det nye året veldig motivert for jobbe strukturert med treningen mot årets mål fremover. Nytt bosted betyr nye stier å utforske. En skikkelig motivasjon til å komme seg ut bare det.


Utforsker nye stier i nytt nabolag

Hele planen for 2017 er ikke lagt ennå. Men vårens store mål er å reise tilbake til La Palma og løpe Transvulcania igjen. Det er et løp som virkelig gav mersmak og i år håper jeg å kunne slå tiden min fra 2016 med god margin. Før den tid skal jeg også tilbake til Gran Canaria for å løpe Transgrancanaria. I år tar jeg skrittet opp fra maraton til 82k og jeg håper det løpet skal gi en god pekepinn på formen. Løp og treningmål er viktige for meg for å holde motivasjonen oppe og i det hele tatt ha en grunn for å trene. Utviklingen og den gleden med å lykkes som strukturert trening har gitt meg det siste året har også bare økt motivasjonen til å jobbe videre.

Hva med deg? Har du satt noen store eller små mål for det kommende året? Jeg innser at mine ultramål ikke er normalen for løpere, men det finnes jo et hav av løp å velge mellom så alle kan finne noe som passer sitt nivå (eller litt over så man har noe å strekke seg mot). Har du for eksempel lyst å teste litt ulike distanser arrangeres Runners World Challange i år. I syv løp får du testet deg i blant annet 800 meter på bane, trappeløp, terrengløp, 5km, 10km og halv- eller helmaraton. Det første løpet går av stabelen med Winterrun i Oslo allerede 4 februar. Du kan lese mer om RWC her.
Grunntrening har fokus på denne tiden av året – godt å nyte flott natur underveis

Min oppfordring er å finne et mål som trigger deg. Enten det er dine første 5km eller dit første maraton. Benytt vinteren til å legge en god base og topp det med intervalløkter og fartstrening frem mot våren. Det trenger jo ikke være så komplisert. Det viktigste er å finne et realistisk mål som passer deg og som du kan få til å gå opp med resten av hverdagen. Det skal jo være gøy og en kilde til energi, ikke dårlig samvittighet.

Nå er jeg midt inne i grunntreningsperioden og de neste to ukene skal jeg virkelig få kjørt meg med høyere mengde enn normalt. Først noen treningsløp i Göteborg til helgen etterfulgt av treningstur til Gran Canaria. Det kaller jeg en bra start på året. Jeg er spent på oppdateringen jeg skal gi dere neste uke. Det blir en oppsummering av helgen i Göteborg. Forhåpentligvis et innlegg om å takle mange mil på vinterstier, hyggelige mennesker og om å utfordre egne grenser.
Nå venter en uke med mye mengde på vintersti

Ut av komfortsonen


Når Runners World Norge arrangerer førjulsintervaller på Bislett OG det treffer med intervaller på treningsplanen OG jeg faktisk er i Oslo på en ukedag. Ikke noen unnskyldninger å komme med da!

Kjelleren på Bislett ja, hørt mye om den men aldri opplevd den selv. Mye fordi jeg foretrekker uteløping året rundt, intervallene mine foregår gjerne i bakke og løping på bane bringer tilbake dårlige minner fra skoletiden for mange år siden da jeg virkelig ikke så på løping på samme måte som nå. Men av og til er det jo gøy å gå litt utenfor komfortsonen. Fart er ikke min sterke side men her så jeg en anledning til å pushe meg selv i uvante omgivelser. Så jeg la igjen egoet hjemme og tenkte at dette skulle bli en artig økt.

Nedgjogg etter en godt gjennomført økt

Vi var rundt 15 stykker som møtte opp på i kjelleren på Bislett fredag morgen til denne økten ledet av Sara Pedersen og Andreas Gossner fra Runners World. Vi kunne velge mellom to grupper; 4 x 2 runder + 4 x 1 runde eller 8 x 1 runde. Det er jo tross alt langløp jeg driver med så det ble langintervaller på meg. Det var også det som stemte best med treningsplanen, jeg manglet bare motbakken…

4 lange drag og 4 kortere drag ble gjennomført. Jeg var sist i mål på hver runde på min gruppe men jeg visste også at dette var bra fart på flata til meg å være og jeg var fornøyd med egen innsats. Så det var ikke noe vits å deppe over at jeg ikke kunne imponere med min hurtighet.

En fin gjeng som syntes førjulsintervaller på Bislett var en god ide

Nå er det snart helg og jeg vet at jeg starter min med et stort smil. For mestringsfølelsen er faktisk ganske stor når du går litt utenfor komfortsonen. Jeg prøvde meg på en økt jeg rett og slett ikke føler meg så flink til og oppdaget at det var gøy å trene intervaller sammen med andre når man klarer å fokusere på egen innsats og ikke sammenlikne seg med andre. Og det å trene sammen med andre gjør jo også, i hvertfall for min del, at man lettere klarer å yte litt mer enn det man gjør når man skal pushe selv alene.

Dette er absolutt noe jeg kan tenke meg å gjøre igjen. Det går rykter om at eventet blir gjentatt på nyåret så om morgenintervaller kan friste er det bare å følge med på runnersworld.no 🙂