Ålesund Nyttårsmaraton 2016

30 des 2016 av Angelika Sverdrup

Det skjedde i de dager da stormen Urd herjet Vestlandet fra syd til nord, rev med seg både takstein og trær, at jeg skulle prøve å løpe mitt første maraton på asfalt. Løpet var satt til 28. desember og værgudene var nådige. Dagen opprant med de mest fantastiske skyer, tørre veier og perfekte 8 varmegrader. Stormen hadde løyet og ga alle løpeglade mennesker i Ålesund mulighet og et åpent tidsvindu til å teste formen noen timer før stormen begynte å ta seg opp igjen. På kvelden ulte vinden og regnet pisket mot ruten. Dette var liksom “ment to be”.

En nydelig morgen for en maraton, med fantastiske stormskyer, som så ut som UFO’er. Foto: meg.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på maraton. Da jeg løp halvmaraton i Ålesund i mai 2015 tenkte jeg at jeg aldri i livet kom til å prøve å løpe den traseen som helmaraton. Løypen går “straka vegen” innover i Brusdalen 10.5 km, så snur du og løper ut igjen til start. Skal du løpe helmaraton må du gjenta dette en gang til, drepen tenkte jeg den gang. Det er “alltid” innlagt motvind på tilbaketuren, bare for å utfordre deg ekstra fysisk og mentalt. Denne gangen kom motvinden også i utfordrende kast helt mot slutten, slik at jeg enkelte ganger måtte stoppe helt opp og møte naturkreftene. Nå i ettertid synes jeg ikke traseen er så ille likevel. Med litt ekstra godvilje kan man se på den som en intervalltrening, 10.5 km x 4 UTEN pause imellom, vel å merke, bare for å variere den vanlige intervalltreningen litt 😉

Jeg meldte meg på to dager i forveien, ville ikke løpe hvis det blåste og regnet i pissevinkel, så masochistisk har jeg ikke blitt enda…Jeg hadde derfor ikke den optimale forberedelsen til løpet restitusjonsmessig sett og valgte å se på løpet som en langtur. Jeg pakket drikkesekken slik jeg pleier, hadde regnet ut at jeg kunne holde et tempo jeg var vant til, jeg skulle bare løpe 13 km lenger enn vanlig(!) Hadde også et stille håp og ønske om å klare å løpe distansen på under 4 timer.

Det var en mer avslappet stemning blant de 27 løpere, som skulle ut på maratondistansen kl.10, to timer før halvmaraton skulle starte, enn det jeg har opplevd tidligere på kortere løp. Dette var noe jeg kunne like. Det var også lettere å holde igjen på farten, jeg ble ikke like revet med som jeg pleier av de andre som satt ut i et friskere tempo. Klarte å tenke riktige tanker. 42 km er ganske langt å løpe og man får god mulighet til å kjenne etter og tenke både på det ene og det andre underveis. Man er tjent med å prøve å løpe et jevnt løp og ikke tømme seg på første milen. Så hva fyller man tiden med når man vet at man mest sannsynlig skal løpe 4 timer i strekk? Jo, man kan observere de andre løperne, ta inn den flotte naturen i Ålesund, spekulere på hvilke folk som bor i de få husene man passerer, lure på om man burde prøvd å få tisset underveis før neste bøling (halvmaraton) kommer løpende, passe på å få med seg all positiv energi fra de frivillige, andre medløpere og fotografer. Kondis og Sunnmørsposten var tilstede. Jeg valgte å høre lydbok de første 21 km, da hadde jeg noe annet å fokusere på. Halvmaraton ble unnagjort på 1.54 time. Andre halvdel ble brukt til musikk, helt til mobilen varslet at nå ga den opp og at jeg måtte klare meg på egen hånd de siste 7 km.

Etter 28 km begynte venstre lår i murre, krampe seg opp, det er noe jeg ikke har opplevd tidligere, krampen kom også krypende ut i tærne, deilig, NOT! Jeg klarte å lirke og lure meg videre. Vinden økte på, så de siste 5 km ble en ordentlig kamp mellom meg selv, vinden og klokken. Jeg tok meg selv i å snakke høyt: “Kom igjen nå!”, da har det gått langt for mitt vedkommende. Et par sekunder ble jeg også ganske så emosjonell av meg og bilder av andre som løp gråtende over mål på helmaraton dukket opp. Jeg endte ikke helt der, men var innom tanken…

Rett før mål, klarer å smile, forblåst og en smule sliten. Ser ikke mye ut som løping dette her, men det er faktisk det, det går under stilarten “klassisk subbing”. Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Jeg vant over meg selv, vinden og smertene, jeg kom i mål på under 4 timer, 3.57! Veldig inspirerende og god følelse! Det eneste jeg lurte på, bortsett fra pallplassering, var hvordan jeg skulle trene for å få dette til på en enda bedre måte. Maratonopplevelsen ga ingen aversjonsfølelse.

Løp gjennomført, medaljen sanket. Veldig fornøyd! Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

Jeg ble nr.3 av damene på helmaraton og jeg vant min aldersklasse. Man skal verken spørre om en kvinnes alder eller hvor mange det var i aldersklassen, men siden jeg har et nesten tvangspreget behov for ærlighet, så må jeg innrømme at jeg var eneste i min aldersklasse 40-44 år. Uansett, jeg fikk stå på pallen to ganger, yohoo!

Kvinner 2., 1. og 3. plass helmaraton; Kari-Anne Ryste, Linda Hovde og meg. Endelig pallplassering, vi må begynne i det små 😉 Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

En stor takk til de utrettelige og engasjerte personene bak Ålesundløpene og de frivillige, flott jobbet alle sammen!

Den terrengløpende versjonen av Tenerife

av Angelika Sverdrup

Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så “seile” nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO’s verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo. Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt “flatere” og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant 😉

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx

Intervjuet av Trail & Kale, på engelsk denne gangen.

av Angelika Sverdrup

Runner Interview: Angelika Sverdrup

Intervjuet kan leses her https://www.trailandkale.com/interviews/runner-interview-angelika-sverdrup-angelikasverdrup/

Running in Gran Canaria last February, a fantastic 3 day run with ultra runner Sondre Amdahl

When and why did you start running?

I started to run May 2014, 41 years old, after reading the book: Born to Run: The Hidden Tribe. I had never liked running before. I didn’t see the point and were absolutely not interested in the topic. I started out as a completely naive runner and had to learn everything from zero. I started to read everything I came over, from books to blog posts and got more and more interested and hooked. I have been running for 2.5 years now. I run not because I need to stay fit, but to see how far I can come and how good I can become. I like to race and to explore new places and areas. Running is an excellent way to reach longer distances and areas in a short time. I love to run in new places, it’s like I own a bit of the place afterwards, it has become a part of me, a fantastic feeling!

Describe your ideal race or adventure challenge

I have several dream races I would love to run because of the nature and location. Bagan Temple Marathon, Australian Outback Marathon are some. I also long for the Himalayas, because of the incredible beautiful mountains and nature, and I would love to run in Grand Canyon. One day I would like to try a stage race in the desert, Oman… I love the desert. I know the heat will be a challenge, but I would like to try anyway. I also have to mention beautiful trail races in Norway, with ridges, fjords and spectacular nature, like Stranda Fjord Trail Race and Romsdalseggen race.

Taken during my running camp week in Morzine last June. Great running in rainy weather with ultra runner Charlie Sharpe.

Tell us about your favourite trail

I love technical terrain and downhill running. This year I experienced that I also love ridges and a bit of elevation gain. I also love smooth, soft trails in the woods or in the mountains.

I have several dream races I would love to run because of the nature and location.

What has been your biggest running / adventure challenge to date?

My biggest adventure so far has been to run across Gran Canaria from north to south in 3 days with a group led by ultra runner Sondre Amdahl last February. We are going to repeat that trip again in January 2017. This time it will be my preparation for Transgrancanaria 42 km in February 2017.

Taken during the Romsdalseggen race in September. Ridge running with a stunning view. I’m a bit scared of heights so did not dare to look down.

Tell us about your greatest running fail, we’ve all had or will have them at some point!

My biggest failure so far (I have not been running many years yet) is to think/hope I am better that I am and starting out too fast. That makes me very disillusioned before I manage to change my thinking during the race. It helps to become more experienced.

What advice would you give to a new trail runner?

Don’t forget to enjoy the trails and the scenery.

Taken during a trail run at Sula Mountain near Ålesund where I live. Fantastic views and place to run. Here with my little trail runner dog Phiona.

What is your favourite bit of running kit, and why?

For trail running; my Salomon S-lab running vest.

What challenges / races / adventures are you planning for the coming year?

My first race is Transgrancanaria 42 km in February then Ecotrail Oslo 45 km in May, and Oslo Marathon in September. I have some more races I want to participate in also, but I have not decided yet which one.

Finally, what do you get up to when you’re not running or adventuring?

I work full time as a clinical psychologist in a private medical center in Ålesund. I love my work. I also have a dog, that I have turned into a trail runner. She loves soft trails. I am blogging for Norwegian Runners World www.runnersworld.no and I love reading books, doing some yoga, eating good food and relaxing.

Thanks Angelika for the really interesting interview, happy trails!

Social media links:

Instagram: https://www.instagram.com/angelikasverdrup

Blog: https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm

Thanks @trailandkale for this interview!

Følg dem gjerne på instagram @trailandkale og tag løpebildene #trailandkale

Sjekk nettstedet for gode tips for løpeturene: https://www.trailandkale.com/

De utfordrende bakkeintervallene.

av Angelika Sverdrup

I mitt treningsopplegg er det innlagt en treningsøkt i uken med bakkeintervaller. Bakkeintervaller er vel noe de fleste av oss vet er lurt å trene, hvis man har lyst til å få bedre kondisjon, øke det maksimale oksygenopptaket, bli raskere og sterkere til å løpe og til å mestre terrengløping. Jeg har et ambivalent forhold til intervaller, skrekkblandet fryd kan det vel kalles. Jeg har lagt merke til at jeg har en idè om at jeg liker bakkeintervaller, men når det kommer til selve gjennomføringen kjenner jeg at jeg nesten vegrer meg for å sette igang med treningen. Så for min del er bakketrening også vel så mye mental trening. Alt jeg kjenner vegring mot og opplever tungt, ser jeg på som god og gratis mentaltrening.

Det gikk ikke like lett oppover hele veien, som det ser ut her. Det er mye enklere å gjennomføre foto shoot intervaller enn treningsintervallene. Brukte også staver under selve treningen.

I utgangspunktet synes jeg det er lettest å gjennomføre intervaller på tredemølle, da har jeg kontroll på alle variablene. Denne helgen la jeg likevel bakkeintervallene til et fjell vi skulle på, pga et strålende vær. Litt oppe i fjellsiden lå snøen som et tynt dekke på bakken, akkurat det kan oppleves både positivt og negativt . På den ene siden gjør det at intervallene blir enda mer utfordrende, for man glipper bittelitt for hvert eneste steg og energien tappes enda raskere og grundigere, man kjenner hvor mye det koster og hvor hardt det er. På den andre siden så gir det ekstra trening, man trener flere muskler samtidig og man overvinner mentale monster når man ikke gir opp, følelsen etter endt økt blir enda bedre når man har måttet kjempe ekstra.

Veldig mye gøyere å fly ned fjellsiden etter endt økt. God måte å få trent lårene på…gangsperren kjennes fremdeles i lårene!

Så kom deg ut å gjør noen bakkeintervaller og kjenn på hvor bra det føles etterpå. Og hvis det skulle være snø i bakken, så se på det som en ekstra gevinst, selv om det ikke føles slik der og da 😉

Foto: Tbjx

Løpingen inn i en ny fase.

av Angelika Sverdrup

Etter Oslo halvmaraton i september innså jeg at jeg trengte å ta noen grep i fht løpingen. Jeg ble overraskende skuffet over egen prestasjon, hadde forventet bedre sluttid, (eller ønskedrømt om en bedre tid, ikke basert på reelle ferdigheter?)

Jeg har egentlig gått et helt år å vurdert om jeg skulle få meg en løpecoach, men følte ikke at jeg var kommet langt nok med løpingen til å ta det steget, men etter de siste løpene i august og september fant jeg ut at tiden var inne til å skaffe meg ekstern støtte og hjelp. Jeg har jo vært innom min del av løpelitteraturen, slik at jeg vet ganske mye om hva som er bra å gjøre, men manglet systematikken og dedikasjonen til å gjennomføre det jeg visste var lurt. Treningen skjedde veldig etter innfallsmetoden, skikkelig lapskaustrening, det har jo ledet meg et stykke på vei, men jeg vil videre. Jeg er relativt pliktoppfyllende av meg, slik at jeg responderer godt på et fastsatt opplegg og det å ha noe å forplikte meg til, med passe fleksibilitetsmuligheter;) Det gir også mer legitimitet å prioritere løpeøktene når “det er treneren min som har sagt at jeg skal gjøre det”. Den største effekten for min del er på det mentale planet. Det har stor verdi å vite at det er en person der ansatt til å følge meg opp og støtte meg i å nå de målene jeg har satt meg, spesielt siden jeg trener mye alene og er helt alene om målsetningene.

Jeg har vært så heldig å få Sondre Amdahl som coach, en av europas beste ultraløpere. Bilde er fra i vinter da jeg var med ham å løp over Gran Canaria på 3 dager fra nord til syd på øyen, en fantastisk opplevelse!

Vi ble enige om at jeg skulle teste maksimalt oksygenopptak og få kartlagt laktatverdiene, samtidig som jeg trengte et EKG av hjertet under en løpeøkt. Fikk derfor bestilt time på NIMI Ullevål. Det er også noe jeg lenge har tenkt på at ville være interessant å finne ut av. Det kan fungere som et bra utgangspunkt for videre planlegging av økter. Jeg var skikkelig spent før testingen. Jeg ble godt mottatt av Even Jarstad, idrettsfysiolog, som skulle utføre testingen. Hele testen tok ca en time. Da hadde han fått tatt et eks antall blodprøver av meg og tynt meg maksimalt. Alltid usikker på om jeg virkelig tar meg ordentlig ut. Heldigvis var det flere parametre han kunne sjekke, som viste at jeg hadde gjort mitt beste der og da.

Nå er jeg spent på den videre utviklingen. Treneren min (litt kult å kunne si det altså, ha sin egen trener, selv om løpingen bare er på hobbyplan) har nå fått litt mer å gå ut fra i fht hvordan han kan legge opp øktene for meg fremover, slik at jeg skal klare å nå ønskete mål og kanskje få et enda bedre maksimalt oksygenopptak, altså bedre kondisjon og dermed bedre prestasjonsferdigheter.

Oslo halvmaraton og noen selvobservasjoner.

av Angelika Sverdrup

Sist lørdag var det på nytt klart for halvmaraton i Oslo, med strålende vær og gode temperaturer var det rene sensommerfølelsen i byen. Været var fint å rusle rundt i, men i det varmeste laget når man skulle prøve å prestere som best.

Jeg hadde store planer om å løpe et godt løp og helst perse min tidligere halvmaratontid. Jeg var kanskje noe overoptimistisk, for jeg hadde håpet på flere minutters bedring. Det var en reell sjanse for at jeg skulle kunne klare ønsket tid, trodde jeg. Jeg innså raskt at det ikke holder å ønske. “You don’t get what you wish for, you get what you work for” er en setning jeg skal leve etter fremover.

Jeg hadde regnet ut hvilke fart jeg måtte holde for å klare tidsmålet og satte av gårde da startskuddet gikk. De første 4 kilometerne forløp i godt driv, for godt tidvis. Jeg VET jo at man bør holde igjen når det går for fort, men jeg preges fortsatt av nybegynnerfeilen, som er at det er bedre å løpe fort og holde så lenge en kan, enn å spare på kreftene til senere ut i løpet. Det kreves også viljestyrke å holde igjen og tillate at andre løper forbi en. Jeg er tydeligvis ikke der enda, men skal komme dit en dag! Fra 8 kilometer og utover gikk det bare nedover. Jeg klarte ikke holde oppe stegfrekvensen, uansett hvor mye jeg ønsket og ville det. Etter hvert begynte jeg jammen å stoppe opp og gå korte partier også (det viste seg at jeg ikke hadde brukt mer enn 1 minutt tilsammen i denne fasen, men likevel…). Jeg hadde lovet enkelte personer at jeg skulle pushe meg selv hele veien, men klarte ikke pushe mer enn det jeg gjorde. Uansett, jeg forbedret tiden min med et minutt fra i fjor. Kjip og skuffet følelse i mål, men det hjalp med en flott medalje;) Da jeg rett etterpå så flere som kollapset ganske så alvorlig før mål, så skjønte jeg at det var en utfordrende dag for mange og at jeg burde være fornøyd.

Måtte prøve å vise litt glede med gjennomføringen. Ikke hver dag man kan løpe gjennom Oslos gater på denne måten, i slikt vær.

Jeg gjorde noen selvobservasjoner underveis i fht hvor lett det er å påvirkes av andre medløpere. For det første, nervøsitet! Det er viktig å prøve å ikke gå for sterkt inn i den følelsen, slik at den blir hemmende og lammende. Er andre nervøse rundt deg, prøv å finne felles løsninger og fokus, som får dere litt bort fra den verste spenningen. For det andre, da det begynte å bli tungt så oppdaget jeg at det var veldig lett å rettferdiggjøre at jeg selv måtte gå litt, spesielt da jeg så andre menn gå foran meg. Jeg klarte å “snappe” meg selv ut av illusjonen etter noen skritt og prøvde å skifte gir til løping igjen. Som Maratonmamma nevner i sitt innlegg, så stivner man fort hvis man stopper opp og går. Jeg merket også at det lå flere potensielle kramper på lur, klar til å angripe i gåmodus, så det var bare å få opp tempoet igjen fortest mulig. Løsningen er nok å ikke tillate seg å stoppe eller å gå, men heller løp i skikkelig sneglefart, og passe på hva man tenker og sier til seg selv i slike faser. Fordi en annen løper stopper opp, betyr det ikke at du selv skal gjøre det samme. Jeg innser at alt dette blir bedre med erfaring, så ingen løp er bortkastet, uansett hvordan de blir gjennomført.

Oslo maraton er et imponerende arrangement, som fungerer ganske så suverent. Derfor gleder jeg meg til neste år, kanskje jeg da ha lært enda litt mer og har jobbet enda litt bedre.

Det er også fantastisk å se alle de som løper i mål og utstråler gleden ved å ha klart å gjennomføre en personlig målsetting.

Ålesund Nyttårsmaraton 2016

Den terrengløpende versjonen av Tenerife

Intervjuet av Trail & Kale, på engelsk denne gangen.

De utfordrende bakkeintervallene.

Løpingen inn i en ny fase.

Oslo halvmaraton og noen selvobservasjoner.

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no

Ålesund Nyttårsmaraton 2016

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

Den terrengløpende versjonen av Tenerife

Intervjuet av Trail & Kale, på engelsk denne gangen.

De utfordrende bakkeintervallene.

Løpingen inn i en ny fase.

Oslo halvmaraton og noen selvobservasjoner.

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no