2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.


2. Dag: Hestehvisker, maur og to hobbiter.

Jeg våknet i grei form og var spent og klar for en ny dag. Vi fikk beskjed om at vi måtte forberede oss på å avslutte dagens etappe med en 10 km lang bakke etter lunsj, etter at vi hadde unnagjort ca 30 km. Jeg plottet denne informasjonen inn mentalt og så for meg en monsterbakke flere ganger i løpet av dagen, slik at bakken ikke skulle oppleves som noen overraskelse da det var tid for dens åpenbaring. Jeg delte også dagen opp i forskjellige delmål, for lettere å håndtere distansen. Jeg skulle løpe 10 km lenger enn jeg noen gang tidligere hadde gjort, og de 10 km skulle gå «rett opp» etter 30 km! Glad jeg har en fleksibel hjerne, som kan innstilles på det meste, bare jeg får det programmert inn. Vi startet ut med å reversere nesten samme rute som vi avsluttet med dagen før, 7 km tilbake til Artenara, der traseen til Transgrancanaria fortsetter.

Vi startet ut i den klassiske tåken, som dannes i løpet av natten i området. Optimistisk og i godt driv, her sammen med Sondre.

Plutselig fordampet tåken og et himmelsk stiparadis utfoldet seg. Vi løp langs kanten av kanyonen som kan sees helt til høyre i bilde.

Jentene ble løpende sammen i flokk frem til Artenara, guttene skulle filme og ta bilder underveis først. Det er en spesiell følelse å løpe sammen i en gruppe når alt fungerer. Vi traff på noen hester og esler som gikk løs, de kom helt bort til oss. Jeg transformerte meg til en hestehvisker for å lure ut av hesten hemmeligheten bak det å løpe sterkt og langt i naturen. Jeg lurte også på om den hadde en ekstra hestekraft til overs. Jeg brukte det jeg hadde av visualisering og magisk tenkning for å lade løpebatteriene, fungerer hver gang 😉 i hvertfall til vi kom til Artenara.

Aldri undervurder en god samtale med dyr, kanskje det er mulighet for noen stalltips.

Vi samlet hele flokken og fortsatte gjennom små landsbyer, hovedsaklig dominert av hunder. Hundene var hørbare og synlige gjennom hele dagen. I disse områdene har innbyggerne bygget husene sine inn i fjellveggen, de bor egentlig i huler. Av en eller annen grunn begynte jeg å sakke akterut på dette strekket. Jeg mistet energien og begynte å oppleve det hele litt tungt. Jeg oppdaget at jeg mistet energi og kraft når jeg havnet bakerst i gruppen. Terrenget vi beveget oss i skiftet raskt, det samme gjorde min tilstand. Jeg begynte sterk og i godt humør langs kanten av stupet, til å ende med å stupe ned i kraftløshet på mer bortover-strekninger gjennom landsbyer med store kaktuser og alovera-lignende sukkulenter. Dette nye miljøet fikk meg til å tenke på hvordan det er å være et insekt, en maur mer presist. Følte meg merkelig liten blant disse kjempeplantene, som omkranset stien vi løp på. (ville ikke bruke tid på å stoppe opp å ta bilde, hang allerede langt bak) Rart hva hjernen finner på å underholde seg med når den får muligheten. Plutselig skiftet miljøet igjen og vi kom inn i store pinjeskoger teppelagt med myke, lange barnåler. Jeg fikk lov å begynne å løpe i forveien etter at vi var samlet igjen. Sondre så at jeg slet litt. Jeg fikk mitt nødvendige forsprang, slik at motivasjonen kom tilbake og kroppens klagemodus forsvant ned i underbevisstheten igjen.

Mykt underlag å løpe på. Leken komkurranse mellom gutta.

Miljøet endret seg enda en gang og vi begynte på noen ordentlige tekniske nedstigninger på mildt sagt smale stier mellom buskas, høye siv, Eukalyptus-trær og kaktuser. Jeg elsker nedoverløping når bena er friske og lette, noe de var før lunsj denne dagen, men jeg klarte å tømme det som var av energi i dem, innen vi kom til Teror der vi skulle spise lunsj.

Her leder Sonde an nedover i ganske så teknisk terreng. Det var ikke alltid like innlysende hvor stiene gikk videre da vi krysset landsbyer, da var det godt å ha ham til å vise vei. Denne dagen lå jeg fremst noen ganger på svært smale stier, som bar nedover, fulle av eddekroppnett. Det er førstemanns privilegium å måke bort med ansiktet (!) Jeg har egentlig edderkoppskrekk, men den fobien ble bevisst skjøvet til side akkurat da. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å bekymre meg for å bli edderkoppmat, selv om hjernen rakk å presentere monsterstørrelser av araknoide utgaver, som satt å lusket på meg i kaktusene og buskene.

Det siste stykket før lunsj ga oss den eneste regnbygen på turen og flere av oss kjente på belastningen dagens strekning hadde medført. Jeg begynte å kjenne en «feil» vondt på utsiden av venstre kne. I løping er det viktig å skille mellom forskjellige typer vondter. De fleste former for smerte er bare å overse, mens enkelte smertesignal skal respekteres. Kunsten er å klare å skille mellom disse smertesensasjonene. I ettertid fant jeg ut at det jeg kjente var et tilløp til Løperkne (Runners Knee), som kommer av for rask økning i distanse og for mye teknisk nedoverløping, blant annet. Jeg kunne jo ikke gi meg til lunsj pga dette, derfor var det godt å ha med en fysioterapeut på laget, en av de danske gentlemen. Han ga meg Ibux til lunsj (600 mg) Jeg vet at man ikke skal maskere potensiell skade under løp, men her måtte det tiltak til, «monsterbakken» ventet, en mil med oppoverbakke! Jeg var kanskje en av de få som satt pris på at det bar oppover igjen. Bakker ble for meg noe trygt og ufarlig etterhvert, kombinert med staver gikk det etter forholdene ganske så greit. «Baktroppen» startet ut litt før oss andre etter lunsj, vi tok dem igjen litt oppi dalen. Jeg klarte ikke henge med godstogene videre, og endte opp midt i mellom med Lasse, den nevnte fysioterapeuten og min smerteredder.

Lasse, min danske løpebuddy opp «monsterbakken». Greit å ha en å dele opplevelser og slit med. Vi var to hobbiter på tur.

Det bar oppover i flott landskap med fantastisk utsikt. Vi gikk langs en åsrygg. På det tidspunktet følte seg meg som en hobbit på vandring ut i den store verden, sammen med min løpebuddy.

Vi fikk etter hvert en fantastisk utsikt langs ryggen vi løp og stavet oss oppover. Fortsatt i hobbitmodus; hele verden lå å ventet på oss.

Tidvis dro jeg på for hardt og måtte ha noen sekunders syrepause. Det er første gang jeg faktisk har kjent syre i bena, interessant! Spørsmålet om det er best å gå rett opp eller gå sikksakk oppover når det blir for bratt, måtte stadig stilles og utprøves. Trives best med å gå rett på og oppover, men da kan det som sagt ende med syrefest, lokalt situert i lårene for anledningen. Det medfører påtvungne pauser etter noen meter; haren og skillpadde dilemmaet.

Her begynner vi å nærme oss enden på bakken. Bilveien kan skimtes nedenfor. Den var det IKKE lov å bruke, bare for å informere om det. Skal innrømme at det var fristende å ta den rett til hotellet på det stadiet der.

Jeg svettet, men var samtidig ganske kald i kroppen, det er vel ikke en helt optimal kombinasjon? Jeg skjønte at mengden og lengden begynte å prege kroppen. Da var det veldig godt å komme i mål og få lagt seg i et varmt bad igjen. Jeg følte meg grei, men sliten. På nytt fikk vi servert god middag. I dag ble de fleste mette ganske raskt, nesten ingen som klarte å spise opp maten vi fikk. Det var også relativt stille rundt bordet. Vi ville bare sove. Natten besto av lite søvn med spente og noen bekymrede tanker om hvordan kroppen skulle klare 50 nye km neste dag, da i tillegg hovedsaklig nedoverbakke. Joho, skrekkblandet fryd!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


1.Dag: Det er i motbakke det går oppover, bokstavelig talt.


Jeg skal innrømme at jeg var spent da vi skulle starte første dag. Jeg var den minst løpeerfarne i gruppen, mindre enn to år. Se innlegg Hvordan det hele startet. Jeg gjør det meste av min løpetrening alene, bortsett fra fine løpeturer i helgene med min samboer og lille hund. Jeg hadde derfor ingen idè om hvordan jeg lå an nivåmessig sammenlignet med de andre. Flere av de andre i gruppen hadde løpt ultradistanser og de fleste hadde en del år med løping bak seg. Det lengste jeg hadde løpt i ett strekk var 31.4 km på asfalt.

Bilde fra endomondo som viser ruten og profilen på turen frem til lunsj. Så å si bare oppoverbakker, interessant 😉

Dagen startet med sol, behagelig temperatur og utsikt i alle retninger. Vi begynte i havnen i Puerto de las Nieves, der starten på på den lengste distansen i ultraløpet Transgrancanaria begynner. Det var en spesiell følelse å stå der, se for seg hvordan spente deltakere står å gjør seg klar i mørket til å løpe 127 km sammenhengende frem til mål i Maspalomas. Den lengste distansen starter kl.23 om kvelden. Jeg var glad for at vi skulle løpe i dagslys og overnatte på gode hotell hver kveld. Første dag ga oss ca 27 km og totalt over 2700 høydemeter. Det gikk for det meste oppover hele dagen, ganske så bratt til tider i nydelig natur. Vi fikk alle kjent på litt forskjellig i oppoverbakkene.

Fascinerende bratte stier og fantastisk utsikt. Utsikt nordover mot Las Palmas

Fikk litt Jurassic Park feeling; frodig landskap, ganske så bratt ned og små stier som svinget seg oppover. Vi gikk i bra, stødig tempo. I terrengløp er det alltid en avveielse om det er mer energimessig lønnsomt å gå opp bratte bakker versus det å løpe de opp. Det var mange bratte bakker denne dagen!

Nydelig landskap og mulighet for høydeskrekk-eksponeringstrening for den som skulle ha behov for det.

Kilometervis med idylliske smale stier på kanten at stupet.

De fleste av oss hadde staver med, takk og lov at jeg var en av dem! Hadde kun brukt de på et par svært korte turer tidligere i høst, så jeg var ikke helt sikker på nytten, men det viste seg fort at de skulle bli mine trofaste venner gjennom disse 3 dagene.

Ut av tåkeheimen, storfornøyd, i godt driv med staver.

I sommer på løpecamp, se innlegg Kjemper mot vindmøller første del, fikk jeg høre at min sterke side neppe var oppoverbakker…så selvtilliten min på dette området var noe skjør og jeg var usikker på om jeg hadde trent meg nok opp i høst. Det viste seg overraskende fort at det hadde skjedd markante endringer på den fronten. Det endte med at jeg fikk kallenavnet Speedy, av danskene. De hadde en egen måte å oppmuntre sine medløpere på, det skal være sagt.

De danske brødrende Søren og Mikael, alltid klar til å støtte, oppmuntre og gi motiverende kallenavn 🙂 Tusen takk! Et flott utvalg av compresjonsfarger på leggene, noen av flere fargeutgaver som var å observere på vei over øyen de dagene..

Jeg oppdaget også at jeg trives best i front. Et slumrende og godt skjult konkurranseinstinkt begynte å røre på seg. Pulsen lå, positivt overraskende, der den ideelt sett skulle. Kroppen fungerte bra, ingen vondter. Jeg lurte innimellom på om det kom til å straffe seg å holde et så hardt tempo, men jeg klarte ikke å slakke ned farten. Jentene fra Nord tok det fornuftig og rolig og utnevnte seg selv til baktropp, tror kroppene deres var glade for akkurat det. De var alltid i like godt humør og hadde et utømmelig utvalg av samtaletema, ble helt imponert jeg!

Vår første lunsj; spanske kjøttboller og poteter med Mojosaus, kjempe godt etter hard jobbing. Alle virket glade og fornøyde.

Vi spiste lunsj etter ca 25 km. Vi satt ute i solen og var ganske fornøyde med første etappe. Det ble inntatt spansk mat og nok drikke, slik at vi var klar for siste del. Oppdaget at jeg kunne innta så mye fast føde som jeg følte for, uten at det plaget meg videre på turen, grei erfaring å ta med.

Ultraløper og gjeter Sondre og jeg. Han løp frem og tilbake og passet på at alle hang med og at alle tok riktig avstikker og ikke forsvant feil vei.

Siste 8 km var preget av mye motbakker. Jeg endte opp for meg selv i siste kneiken, ville ikke gi meg selv om jeg begynte å føle meg ganske sliten. Måtte stoppe for å innta en power gum fra Sponsernordic, de var gode å ha tilgjengelig underveis. Måtte også få ut noen kraftsalver med frustrasjon. Hjernen blir primitiv og infantil når den blir sliten. Min hjerne lurte etter hvert alvorlig på hvorfor Sondre hadde ledet oss på en sti som lå OVER hotellet, slik at vi måtte løpe NED igjen for å komme frem, i steden for å ta en rute som gikk direkte opp til hotellet? Måtte minne meg selv på at dette ikke var en tur der vi skulle ta «straka vegen» til mål. Poenget var å løpe lenge og vel på stier i naturen.

Siste etappe etter lunsj. Mot toppen av denne bakken gikk jeg inn i min egen innbitte boble  og måtte kjempe mot hjernens bebreidende og angripende utsagn mot Sondre, no ofence Sondre 😉

Vi endte dagen på Hotell Parador, som ligger i Cruz de Tejeda oppe i fjellene. Et perfekt hotell å slappe av på etter en slik tur. Det bar rett i varmt badekar, ligge å stirre ut i luften og egentlig ikke tenke på noe særlig annet enn å kjenne på en veldig god førstedagsfølelse. Ganske så tilfreds!

Kunne ikke fått bedre utsikt fra hotellet, alt var liksom perfekt. Til høyre i bilde sees toppen av Teide på Tenerife.

Stemningene skiftet raskt, spesielt da tåken kom veltende innover fjellene.

Vi fikk den mest spektakulære solnedgangen over fjellene med utsikt til Teide på Tenerife og El Roque Nublo rett over dalen, før vi inntok en god middag og gikk rett i seng etterpå. Det er typisk for meg etter harde treningsøkter å slite med å få sove, så det kom ikke som noen overraskelse at søvnen ble svært oppstykket den natten. Avkjøling av svett hals gjennom dagen hadde ført til at jeg følte at jeg brygget på en halsbetennelse, men klarte å hindre den i å utvikle seg. Det gikk i vanndrikking og C-vitaminpåfyll gjennom hele natten og litt aktiv visualisering om hvordan jeg skulle våkne frisk og klar for en ny dag i eventyrland.

Starten på løpeeventyret over Gran Canaria


Nå har jeg kommet hjem igjen fra eventyret på Gran Canaria. Det tok noen dager å få bearbeidet opplevelsene og ta inn over meg hva jeg hadde vært med på og hva kropp og hode faktisk er i stand til å yte, i en ekstrem situasjon. Dette referatet blir også et alternativ til det «harry» Gran Canaria som nettopp ble presentert i media. Jeg deler opp turen i flere blogginnlegg. Jeg ønsker å gi et litt mer inngående innblikk i hva vi faktisk opplevde og hva som kan foregå i hode og kropp på en som begir seg ut på noe slikt.

Dagen før dagen.

Puerto de las Nieve, Agaete, med nydelig kveldsol. Landsbyen vi starter fra i nord. Vi kan se herfra hvor vi skal begynne å løpe neste morgen. Vi følger den bakerste åsryggen og forsvinner innover og oppover etterhvert.

Det er en spent gjeng som møtes på flyplassen på Gran Canaria tirsdag ettermiddag 27. januar. Jeg skal endelig møte de jeg har fulgt og kommunisert med på instagram, men aldri truffet live før. Først er det selve sjefen, Sondre Amdahl, en imøtekommende og sympatisk ultraløper, for øvrig en lokal superhelt på øyen i det «hardbarka» 🙂  ultramiljøet på Gran Canaria (mer om hvor viktig akkurat den kuriositeten var for min del i senere blogginnlegg). Så dukker «husmødrene fra nord» opp; Monika og Wenche. Disse har jeg hatt kontakt med i hele høst og vi har fulgt hverandre treningsmessig gjennom instagram og endomondo. Det har fungert som en god støtte og gjensidig oppbacking under forberedelsene til denne turen. Jeg har også fulgt Thomas Stordalen, gjennom bloggen på runners world og instagram. Det var morsomt å få treffe ham i egen, høye person. Det viste seg at min medblogger for Rehband; Elisabeth også dukket opp, morsomt! Så var det energibunten Margrethe og hennes svenske kjæreste Andreas, begge kjente med ultraløp. De viste at man veldig godt kan kombinere kjærlighet med lange løp. Veldig koselig og fint å se! Og så hadde vi 3 dansker med oss… Monika, som ble forhindret fra trening i noen uker etter jul og ble stresset av det, ble beroliget av Sondre da hun snakket med ham, med følgende forklaring; «Det skal være med 3 dansker, så du har ikke noe å bekymre deg for». Dette ikke være vanlige dansker, for å si det sånn!! Var det noen som var suverene på turen, uansett hvor bratt det gikk oppover, så var det nettopp «danskerne», og de har ikke engang et eget ord for oppoverbakker?! Den siste i flokken var medhjelperen til Sondre; Moses Lovstad, en dansk ultra atlet. Sondre og Moses, som begge kjenner øyens utallige stier godt, skulle få oss alle helskinnet igjennom 3 dager med løping over Gran Canaria.

Vi fikk alle plass i en minibuss og ble kjørt til hotellet i Agaete, der løpeturen skulle starte og der starten for den lengste etappen av ultraløpet Transgrancanaria begynner i mars. Det ble spekulert underveis om det ville bli noen utstemming første kvelden. Vi avgjorde at vi i hvert fall skulle få løpe en dag før det eventuelt skulle iverksettes noen utstemming. Jeg merket raskt at dette var en virkelig flott gjeng, som alle gikk veldig godt over ens. Det er godt å slippe å måtte forholde seg til «ubehagelige element» i tillegg til å skulle ha overskudd til å løpe over en hel øy på 3 dager. Man får en positiv synergieffekt av å være i en så velfungerende gruppe. Det var også godt og rart å oppleve at andre også fungerer som meg selv, når det for eksempel gjelder å måtte spise ofte nok.

Noe av innholdet i sekken jeg løp med på turen. Alt legges i poser, for å hindre at det ble vått underveis. Jeg hadde vært innom et apotek og fått med meg små prøver på toalettsaker, slik at det skulle fylle minst mulig. Det fungerte bra! Jeg løp med en Ultimate Direction sekk på 20 liter. Den satt ikke optimalt, størrelsen var et hakk for stor. Neste gang blir det Salomonsekk.

Før leggetid ble det demonstrasjon av pakking og innhold i løpesekk, som vi skulle bære med oss disse 3 dagene. Jeg tror spesielt jentene, meg selv inkludert raskt forsvant opp på rommet og revurderte visse artikler i sekken. Her var det VM i smartpakking og eliminering av ting som ikke var «høyst nødvendig». «Høyst nødvendig» er et definisjonsspørsmål. Jeg lærte underveis hva som kunne vært enda lurere, i fht det lure jeg selv trodde jeg hadde gjort. Jeg fikk litt søvn, selv om sengen var ordentlig spansk plankehard.

Neste morgen startet vårt eventyr i strålende vær.

Vi er klar for å sette igang med turen, Wenche, Monika og jeg. Sol og god temperatur. Det er første gang jeg har opplevd så godt vær oppe i nord på øyen. Jeg har besøkt de delene av øyen noen ganger tidligere.

Så hva endte det med?


Ble det noe nyttårsmaraton på meg? Nei, jeg valgte å stå over og heller satse på å få inn flere dager med løping før året var omme. Dagen maraton skulle avholdes ble fin og kald. Det lå delvis snø/is på vegen og jeg var usikker på om det kom til å bli for glatt. Jeg ville ikke risikere å bli skadet eller satt ut i dagevis etter en maraton. Jeg hadde heller ikke riktig skotøy til det underlaget for 42 km. Jeg leste senere på Kondis.no at det hadde opplevdes glatt på enkelte partier underveis, men at det ellers var et fint løp.

Foto: Samboer. Strålende fornøyd med tredemølle i hus. Julegaven til hverandre. Fikk levert på døren av Treningspartner.

Jeg og samboeren min investerte i en god tredemølle til hverandre i julegave, (snakk om å være støttende i mine prosjekt) så den ble prøvd ut og godkjent i julen. Jeg fikk dermed inn ønsket km-mengde i desember, i tillegg til løpeturer ute.

Foto: Samboer. Julen ble en merkelig miks temperaturmessig. En av dagene kunne vi løpe i 14 varmegrader! Ganske utrolig opplevelse.

Nå står vi over for et nytt år med mange spennende muligheter og valg. Jeg kjenner at jeg er enda mer positivt spent i år med tanke på 2016 enn jeg tidligere har vært, pga løpeopplevelsene som venter. Den første store turen nå går til Gran Canaria i slutten av januar, med ultraløper Sondre Amdahl og en gruppe spennende løpere, som jeg gleder meg til å treffe etter å ha blitt kjent med noen av dem gjennom instagram (se forrige innlegg for nærmere beskrivelse). Litt rar opplevelse å «bli kjent» med noen man ikke har truffet «live» først. Man kan si og mene mye om sosiale medier, men mediene bringer blant annet uante muligheter for nye kontakter og opplevelser, som jeg virkelig har fått erfare etter at jeg begynte å interessere meg for løping. Det er også gjennom den kanalen jeg fikk muligheten til å blogge for Rehband. Noen av Rehbands produkter skal få være med til Gran Canaria, blant annet kompresjonstightsen og knestøttene.

Foto: Samboer Fra en litt kaldere løpetur i julen, men like fint.Her måtte naturen og bygene foreviges. Utsikt til Godøyfjellet fra Tuneset.

Ønsker alle et spennende, utviklende og godt løpeår i 2016!

Å våge seg ut på nye distanser og prosjekt.


Mandelblomstringen på Gran Canaria er fantastisk på den tiden av året vi skal løpe her. Dette er fra februar i år. Her ser vi noe av landskapet vi skal forsere i løpet av 3 dager.

I slutten av januar 2016 skal jeg reiser til Gran Canaria med en gruppe ledet av ultraløper Sondre Amdahl. Han skal ta oss med på en 3 dagers løpetur over fjellet fra nord til syd på øyen. Vi skal følge deler av traseen til Transgrancanaria, https://www.transgrancanaria.net/en/, et ultraløp som avvikles årlig i mars.

 Ved El Roque nublo, et av de høyeste punktene på Gran Canaria. Her kan tåken ligge tett og man føler man er i himmelen og ser ned på jorden.

Den lengste distansen er på 125 km med 8000 høydemeter til sammen. Det sies at vi kommer til å løpe en lengde på ca 120 km i løpet av disse 3 dagene, hvordan jeg skal få det til er jeg ikke helt sikker på, men gleder meg veldig til utfordringen!  Det er med skrekkblandet fryd jeg ser frem til dette. Min løpekarriere startet for under to år siden, se første innlegg «Hvordan det hele startet». Den lengste distansen jeg har løpt hittil er 31.4 km, på asfalt(!), så jeg tenkte at det kunne være lurt å delta på en maraton før turen, bare for å kjenne på lengden.

Morgenløpetur i fascinerende landskap på Gran Canaria i februar i år. Foto: Samboer

I Ålesund, der jeg bor, avholdes Nyttårs maraton, 27. desember hvert år. Det er en relativt lett og flat løype. Problemet er at strekningen må løpes to ganger, hvis man vil løpe en hel maraton. Det er mildt sagt lite som skjer langs løypen. Så andre omgang vil i så fall hovedsakelig bli en styrkeprøve av mental karakter og utholdenhet.  Underbevisst bruker jeg visst mye tid på å gruble på om det er lurt å prøve seg på dette før turen. Flere netter har jeg drømt om forskjellige mislykkete forsøk i fht å klare å komme igjennom en eventuell maraton. I første drøm avbrøt jeg etter halvmaraton, i andre drøm kom jeg et kvarter for sent til start og jeg fant ikke stavene mine?? Vet ikke om det er unnskyldninger og/eller manglende tro som spiller seg ut.

For hver nye milepæl innen løping har jeg kjent på nervøsitet og spenning. Jeg har vært usikker på om jeg i det hele tatt er i stand til å gjennomføre det jeg vil prøve meg på, men det er vel ikke så uvanlig. Alt ukjent kan virke litt avskrekkende før man har fått erfaringen og ser at man mestrer.  Så hvis det ikke høljer ned og blåser i pissevinkel, så kan det hende at jeg våger å melde meg på Ålesund Nyttårsmaraton og gjør det jeg kan for å gjennomføre den. Da har jeg mestret enda et nivå og vet med meg selv at jeg i hvert fall vil klare to av etappene på turen over Gran Canaria. Den siste dagen, fra toppen av øyen og ned til Maspaloma (50 km) MÅ jo bare gjennomføres for å komme i mål. Da kan jeg hvile og slappe av en hel uke etterpå.

Flere steder i fjellene på Gran Canaria har canyonlignende områder, blir fantastisk å løpe gjennom alt dette.

Tar gjerne imot konstruktive innspill.

Den trofaste tredemøllen


Etter noen runder med meg selv er jeg klar for å stå frem som en periodevis tredemøllebruker. I enkelte løpemiljø virker det nesten som om det er en skam å gi seg hen til møllen. Jeg er nå klar til å forsvare den og fremheve dens gode kvaliteter og egenskaper. Det betyr IKKE at det å løpe ute er av mindre verdi på noen som helst måte. Det er mange fordeler og positive sider med å løpe ute, men det vet de fleste.

Greit nok er tredemøllen en smule rigid og noe tvangsnevrotisk og kan fremstå som kjedelig i lengden. Den overrasker for eksempel aldri med et nytt underlag. Den er noe fantasiløs, selv om den har prøvd å vise fantasi med programmet «random», men i visse situasjoner er det greit med den tvangsnevrotiske sorten.

Det fine med en god tredemølle er at den alltid er trofast, uansett vær og føreforhold eller tid på døgnet. Har vi en avtale så stiller den alltid, bakker aldri ut. Den er punktlig, holder det den lover, utfordrer ikke uten at vi har bedt den om det. Den lar oss se hva vi er god for, den holder takten, er tålmodig, det er ikke møllen som gir seg etter et visst antall kilometer. Den lar alltid oss avgjøre når nok er nok. Den har et uendelig antall meter med underlag å by på, «det er en evighetsmaskin».  Det er opp til oss å gjøre tiden vi tilbringer sammen interessant.

Det mest spennende for min del hittil, var den dagen jeg bestemte meg for å se om jeg klarte å løpe noen sekunder med en fart på 20 km/t. Det er den farten verdensrekorder i maraton har blitt løpt på, i over 2 hele timer sammenhengende! Ufattelig for meg….på nåværende tidspunkt!

Det fine med en tredemølle er at man da har fullstendig kontroll over farten, det er lett å måle sin utvikling. Det fløy en del katastrofebilder gjennom hodet mitt i forkant av forsøket. Så for meg at jeg lå slengt utover i treningslokalet mens båndet suste videre og folk lurte på hvilken idiot, som hadde utfordret tredemøllens ellers så sindige personlighet. Jeg fikk nok hjelp av ekstra adrenalin trigget og utløst av fartsangst på forhånd, for jeg klarte faktisk å løpe i 20 km i timen i 10 sekunder! (dette er mye for meg som har løpt under to år) Det ble da fartsintervaller den dagen; Fem 10 sekunderøkter à 20 km/t. Prestasjoner bygges sakte med trofast og målrettet trening. Siste gang jeg hadde denne fartsintervalltreningen ble det løpt sammenlagt 0.7 km i denne farten. Det betyr at det bare(!) gjenstår 41.495 meter (sammenhengende, vel å merke) før jeg kan konkurrere med verdenseliten og faktisk få en pallplassering.  Det er viktig å drømme stort, da kommer man i hvert fall et stykke på vei. Man kan more seg med så mangt;)

Fordelene med løping på tredemølle er at underlaget er noe snillere med kroppen enn det asfalt er. Man kan måle sin egen utvikling ganske så nøyaktig. Fartsintervaller er lett å kontrollere og gjennomføre. Progressive økter og nøyaktige grader på bakkeintervaller er lett å loggføre. Været er alltid bra, man kan trene i lette klær, selv på vinteren. Man trenger ikke være redd for glatt underlag. Noen har tilgang til skjermunderholdning, vann og toalettfasiliteter er ofte lett tilgjengelig.

Så gi tredemøllen en sjanse innimellom, hvis været ute er for ufyselig eller helseskadelig å begi seg ut i, eller fordi du har lyst på en avveksling.