Best på baktropp
Den solbrente nakken lider under solen. Det er over 30 grader i Medoc. Innimellom kramper det seg til i lårene. Glykogenlagrene har vært tomme i timer allerede. Svetten sørger for en jevn strøm av salt i sårene på brystvortene. T-skjorten rasper over rått kjøtt rytmisk og forutsigbart. Det er langt fra noen runner’s high, det er min første maraton og starten på en langvarig og smertefull relasjon.
Denne teksten inngår i spalten Runner’s World-stafetten, hvor ulike løpere forteller sin historie. Vil du dele din historie? Send teksten din til sara@runnersworld.no.
Jeg begynte å løpe for ti år siden. Vel, strengt tatt begynte jeg å løpe rett før jeg lærte å gå, i likhet med alle småbarn. Men jeg har sluttet så mange ganger, så den siste gangen jeg begynte med løping var for ti år siden. Jeg har aldri vært god til å løpe, hverken fort eller langt, og med årene har kroppen tatt form etter sofaen.
Denne siste løpestarten var resultat av en altfor sen kveld på julebord og det overmotet som ofte dukker opp i slike sammenhenger. Det var maraton som gjaldt, og det ble veddet. Trenger jeg å legge til at jeg snart fylte 40? Når man ikke har budsjett til verken sportsbil eller Everest-ekspedisjon, så er løping et alternativ.
Et uforløst potensiale
Morgenen etter var jeg i gang, noe redusert etter nattens eksesser luntet og disset 130 kilo utrent kropp seg gjennom 12 kilometer i sludd og snø. Jeg var ikke i tvil om at dette kom til å gå som en lek. Det hender iblant at jeg tar feil. Jeg hadde lest at man burde komme seg opp mot 100 kilometer i uka for å få noe fremgang, så jeg begynte å løpe en mil hver dag unntatt søndag, da var det langtur. Det tok omtrent en uke før knærne ymtet frampå om at dette kom litt brått på. Da ble det litt roing, sykling og ellipse før en litt mer forsiktig tilnærming ble valgt.
Frem mot det oppsatte løpet kom jeg meg ned mot 105 kilo, og klarte meg gjennom lengste langtur på 27 kilometer en uke før løpet. Den ble så tett innpå fordi jeg kollapset uken før på en litt kortere tur, næringstom med stive bein og diaré. Lite egnet til å bygge selvtillit, så jeg måtte ha en langtur til, selv om det ikke er anbefalt. Jeg startet med dette en tiårig tradisjon med å være for dårlig forberedt.
Etter hvert er det blitt rundt 20 langløp, der maraton er den korteste distansen. Det er også blitt mange kortere løp. Jeg har aldri vunnet et løp, men jeg har visstnok vunnet et skirenn. Jeg ble klubbmester som fireåring. Jeg la opp to–tre år etterpå etter å ha mistet staven i klubbmesterskapet. Vinnersjansen glapp, og jeg brøt. Om ikke annet klarer jeg nå å glede meg over å være med. Og godt er det, for jeg har aldri vært under fire timer på maraton, og aldri under 100 kilo på løpsdagen. Jeg trøster meg med at her ligger det et stort uforløst potensiale.
De dedikerte
Mitt lengste løp så langt er EcoTrail Oslo 80 km. Maraton gjennomført med størst kroppsvekt er Wien Marathon, på rundt 130 kilo. Det desidert hyggeligste er Leiden Marathon. Størst gåsehudfaktor var da tusenvis av løpere sang den Sør-Afrikanske nasjonalsangen i Durbans gater før solen gikk opp ved starten av Comrades.
Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene i timesvis hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen.
Av og til tenker jeg at det er baktroppløperne som er de mest dedikerte. Vi er ute i løypa over dobbelt så lenge som vinnerne. Det er vi som ser de som kollapser. Vi ser sykebilene i skytteltrafikk. Vi ser folk som spyr, og de som hyler og vrir seg med kramper. Vi får oppleve tilgrisete og overfylte festivaldasser, og dersom vi er riktig heldige er det tomt for mat i målområdet når vi endelig kommer frem. Likevel melder vi oss på nye løp. Alle skjønner hvorfor vinneren får lyst til å løpe mer. Men hva motiverer baktroppen?
Det er altså ikke seirene som driver meg. Jeg hadde ikke luntet langs landeveiene med tapede brystvorter og vaselin på lårene timesvis hver uke hvis jeg ikke hadde hatt en glede av løpingen. Men hva slags glede? Jeg har prøvd å tenke over hvorfor jeg gjør dette, men det er vanskelig å komme frem til én enkelt grunn. Det kan være stillheten og alenetiden, der jeg kun har selskap av pusten og skrittenes rytme, og tankene som drar akkurat dit de ønsker.
I en verden der stillhet er blitt luksus, og frenetisk klikking er blitt hverdagen, er løpeturen en velsignelse. Det er forbausende hvor meditativ en rolig løpetur i skogen kan være. Du vil aldri se meg med musikk på øret når jeg løper. Jeg liker musikk, men bare når jeg lytter til musikk. Når jeg løper, så løper jeg.
Samleren
Jeg liker å melde meg på et langt løp frem i tid, å lage en plan. Dessverre er jeg bedre til å lage planer enn å følge dem opp. Så har jeg en litt barnlig samlemani. I oppveksten samlet jeg på alt fra tegneserier og frimerker til fotballkort og LP-plater. Nå er det medaljer og startnummer som gjelder. Akkurat den delen har fått et oppsving nå i virusvalsen. Det er så mange virtuelle konkurranser at man kan få medalje for nesten hver eneste lille joggetur. Hvis man liker bling blir det mest et spørsmål om å begrense seg.
Planene for løp fremover er litt vage, som det er for de fleste nå. Det langsiktige målet er å løpe et maraton en gang der jeg er skikkelig godt forberedt, med en BMI som nærmer seg det optimale for en løper. Jeg tror jeg har en ganske god plan for hvordan det kan gjennomføres. Men så var det dette med oppfølging. Det er litt vanskelig å få samordnet den planen med livet forøvrig. Men kanskje når jeg blir pensjonist? I mellomtiden finner jeg glede i å løpe på det nivået jeg er. Det er ikke så ille det heller.
