Thomas Bedin, Author at Runner's World Norge

Thomas Bedin

Vis arkiv

MEST LÄSTA

Kjære treningsdagbok

01 mar 2022 av Thomas Bedin

Thomas Bedin trives best i skogen og har løpt orientering siden han var liten. Han er naturfagslærer med hjerte for miljø og bærekraft. I denne spalten skriver han om løping, bærekraft og miljø, men også bærekraftig løping i dobbel forstand. Bli inspirert til å løpe og leve enda litt mer bærekraftig med å følge bloggen hans her hos Runner’s World eller på Instagram: green.man.runs

Mange av oss logger treninga vår med klokker og treningsapper. Dette er verdifulle verktøy for å holde styr på mengde og intensitet. I tillegg blir mange av oss motivert av utfordringer, segmenter og statistikk. Hvordan klarte man seg før apper og andre digitale hjelpemidler ble tilgjengelig? Vi reiser tilbake i tid og finner den analoge treningsdagboka.

Mistet vi noe da vi la bort de lefsete treningsdagbøkene, eller er denne teksten bare et tegn på at jeg er på full fart mot 50-åra?

O-stjernen Brit Volden på gutterommet til 16-åring

Jeg er på ferie hos foreldrene mine, og sitter på gutterommet. (Prøv å se for dere at jeg ikke sitter og skriver reiseregninger.) Jeg sitter ytterst på sengekanten og holder et fast grep om o-stjernen Brit Volden. Jeg løsner grepet litt og stryker varsomt over den glansede overflaten hennes.

«Utrolig at hun har holdt seg så blank og fin etter alle disse årene» tenker jeg!

Brit fører beina elegant framover, og planter de grovmønstrete skoene sine bestemt ned i søla på stien foran seg. Hun løper mot meg. Alt foregår i sakte film.

Vi befinner oss på forsiden til den offisielle treningsdagboka fra Norges orienteringsforbund. I årevis var det akkurat denne kvinnen, vinneren av verdenscupen i orientering i 1983, som prydet treningsdagbøkene til Norges orienteringsforbund.

Brit Volden er dermed den kvinnelige o-løperen som har befunnet seg på flest gutterom opp gjennom tidene, en prestasjon som har blitt totalt oversett av juryen på Idrettsgallaen.

*Den (etter hvert så) mye omtalte Brit Volden på forsiden av orienteringsforbundets “Treningsdagboka”.*

Gøy å bla, bla, bla

Mens jeg satt og bladde fram og tilbake i treningsdagbøkene ble jeg slått av hvor gøy det var å lese mer eller mindre presise beskrivelser av økter jeg gjennomførte en gang på 90-tallet, unnskyldninger om hvorfor det ikke ble så mye trening som planlagt, håndfargelagte søylediagrammer med måneds- og årsoversikter. Det hele krydret med klaging over hvor utrolig mange prøver jeg hadde på skolen og livsvisdommen til en 16-åring.

Jeg kan ikke huske å ha sittet slik med noen av treningsappene jeg bruker. Som jeg allerede har nevnt, syns jeg disse appene er utrolig nyttige, men sammenlignet med de gamle treningsdagbøkene blir det noe sterilt over øktene på Strava.

Hvorfor skrive treningsdagbok?

Jeg forsøker å slå et slag for treningsbok i papir her. Men for all del, treningsdagbok er bra uansett om den er papirbasert eller strømførende.

Noe av poenget er å planlegge øktene du har tenkt å gjennomføre den kommende uka, måneden og året. For mange av oss er det en god hjelp i å skrive ned når vi planlegger å trene. Da blir det mer forpliktende og dermed lettere å sette av tid til treninga når hverdagen kommer mot oss i høy hastighet med familie, venner og annet snadder.

Etter hvert som du gjennomfører øktene, bruker du dagboka som logg. Hvor langt og hvor lenge løp du? Hvordan føltes kroppen? Gikk treninga som planlagt? Har du satt det noen mål? Hvordan går det med disse?

Denne prosessen – å skrive ned hvordan treninga gikk – trigger sjekk-liste-senteret i hjernen min, i alle fall. I tillegg er det nyttig og gøy å se tilbake på den treninga som er gjort. Uten noe å sammenligne med får vi ikke målt framgang.

Mer dagbok i treningsdagboka

Jeg tror det blir gøyest å skrive treningsdagbok hvis du tillater deg å bruke den som akkurat det, en dagbok om treningen din. Tallenes tale fra klokker og apper hører med, men du må tilføre treningsdagboka personlighet.

Noen begynner å svette og får økt puls bare de ser ordet dagbok. Kanskje ikke så mye at det kan forsvares å loggføre det som trening, men en viss effekt har det nok.

Husk at det ikke trenger å være så mye. Skriv noen få setninger om økta du har gjennomført: Klarte jeg å holde intensiteten opp på alle dragene? Hvordan føltes det kranglete kneet? Møtte jeg en elg eller noen jeg kjenner? Her er det ikke harde fakta som er i fokus.

Det er heller ingen grunn til å bekymre deg for om det du skriver er velformulert, interessant eller morsomt. Hvis du ikke selv vil, så er det ingen andre som skal lese det du skriver: Treningsdagboka er først og fremst for deg, noe som gjør det lettere å være mer personlig.

For å kunne skrive ned det du tenker og føler, må du bearbeide og reflektere. Denne prosessen kan være nyttig i seg selv og bidra til at du blir bedre til å sette ord på følelsene dine. Bekymringer, gleder, ting du opplever, hvordan det løser seg.

Treningsdagbok i papir – noen vanlige spørsmål

Må jeg slutte å bruke treningsapper hvis jeg vil skrive treningsdagbok på papir?

Nei. La appene logge treninga di, men før over det du vil av data. For mange vil varighet, distanse og tempo være det viktigste.

Jeg vil dele treninga mi med andre. Det går vel ikke an med en treningsdagbok i papir?

Jo. Hva med å ta bilde av ei uke med trening fra treningsdagboka di? Jeg kan tenke meg at det blir mer personlig og mer spennende for andre å se, sammenlignet med autogenererte sammendrag fra treningsappene.

Jeg har ikke tid til å skrive treningsdagbok.

Å skrive treningsdagbok gjør det mer naturlig å sette seg ned å planlegge uka. Idet du har satt opp økter på planen din, blir det lettere å prioritere å gjennomføre disse, når det dukker opp andre ting i løpet av uka. For det gjør det jo alltid. Det å skrive treningsdagbok kan dermed føre til at du blir flinkere til å sette av tid til treninga di.

*Illustrasjonsbilde som viser en helt typisk side i treningsdagbok. Det er selvsagt tilfeldig at boka ligger oppslått på ei uke der det står “kretsmester”.*

Kom i gang med treningsdagbok!

Hvis du ha lyst til å begynne å skrive treningsdagbok, er det letteste å få tak i en ferdiglaget treningsdagbok med maler. Hvis du søker etter ‘treningsdagbok’ på nettet, får du raskt opp flere alternativer som koster rundt 1–300 kroner.

Et godt alternativ er å lage din egen fra bunnen av. Bruk en enkel notisbok i A5- eller A4-format, og la hver uke få en dobbeltside. Da har du godt med plass til å skrive inn alt du vil av informasjon. Hvis du vil holde orden på antall kilometer du løper og hvor lang tid du bruker, er det lurt å sette dette på en fast plast slik at det er lettere å regne sammen. Det er selvsagt lov å hente sammenlagtverdier fra apper og klokker også.

Bestem deg for hva du vil skrive fra øktene, eller ikke, men det kan være lurt å ha noe som er fast. For mange vil det være naturlig å notere varighet, distanse og intensitet. Lag faste plasser for dette. Da blir det lettere å skaffe seg oversikt.

Hva kan du skrive i dagboka?

En selvlaget treningsdagbok kan inneholde akkurat det du selv vil, men det er nok lurt å begrense seg litt. Jo mer innhold du legger opp til, desto større er sjansen for at du går lei. Sats på noen få faste punkter, og en litt mer «åpen post» som kan ha varierende innhold.

Forslag til innhold som bør være med:

Mål for perioden
Varighet
Intensitet
Type trening
Oppsummering av uka
Hvordan følte du deg? Dagsform.
Plass til å skrive det som faller deg inn.

Papir eller ikke?

Om du velger papir eller ikke. Planlegging av trening vil alltid ha noe for seg, men papir gir muligheter for å ha et litt annet fokus enn det digitale treningsapper gir. Kanskje du forsøker å kutte ned på skjermbruk? Da kan den analoge treningsdagboka være fristedet du leter etter.

Uansett: Lykke til med planlegging, trening og refleksjoner framover!

Tips til annet innhold:

Annen info fra pulsklokka eller treningsappen.
Personlige rekorder.
Egen samleside med alle løpene du planlegger å være med på.
Vær og føre.
Kosthold og søvn.
Skjedde det noe spesielt i løpet av økta? Hva så du? Møtte du noen du kjenner? Typiske dagbokting som kan være nyttig og gi deg utvikling, i tillegg til at det blir gøy å lese om noen år.
Lag ikoner og skalaer for hvor bra økta var og hvordan du følte deg.
Bruk farger, pynt og drodl!
Ukas sitat. Finn fram sitater som inspirerer deg eller som oppsummerer uka på en god måte.
Lage rutenett som symboliserer hver av dagene i året. Fargelegg de dagene du trener. Bruk ulike farger til å symbolisere dagsform, intensitet, treningsform eller lignende.

Kjære dagbok. I dag fungerte kroppen fint, men det var litt kaldt. Tror jeg må vurdere å løpe litt raskere framover for å få opp varmen.

Jakten på bærekraftige løpesko

04 nov 2021 av Thomas Bedin

Miljømerking er mangelvare i sportsbransjen. Vi har tatt på oss oppgaven som miljødetektiver og vurdert elleve løpeskoprodusenter. Hvem tenker mest på bærekraft?

Det er ikke alltid så lett å velge bærekraftig for oss løpere. En eller annen form for miljømerking kunne vært på sin plass – det finnes jo flere nasjonale og internasjonale miljømerker som produsentene kunne benyttet seg av. Hvorfor gjør de ikke det?

Svaret kan være at det koster penger å bruke slike ordninger. Kanskje man tror at vi løpere ikke bryr oss så veldig? Vi er jo bare opptatt av karbon, farger og drop. Ikke sant? Eller, er det slik at gjennomgang gjort av Svanemerket eller EU-blomsten og andre merker ville avdekket at en produsent ikke er så bærekraftige som de hevder?

I mangelen på merkebruk blir det opp til oss som løpere og forbrukere å gjøre jobben. For å hjelpe dere litt på vei har vi tatt en kikk på nettsidene til en rekke produsenter, og lett med lys og lykte etter informasjon om miljø og bærekraft. Vi har vurdert hva som finnes av informasjon og hvordan denne har blitt presentert.

Slik har vi gjort det:

Før vi besøkte sidene satte vi opp noen kriterier som vi har vurdert nettsidene ut i fra.

Synlig informasjon om bærekraft på startsida
Informasjon om bærekraft andre steder på nettstedet
Hvilke tiltak for bærekraft blir det informert om
Hvor stor andel av løpeskoene er bærekraftige?
Finnes det tilbud eller informasjon om vedlikehold og reparasjon

Vi kjenner ikke alle merkene ut og inn – kanskje noe har gått oss hus forbi, kanskje noen av merkene har fete bærekraftsprosjekter som bare ikke kommer så godt fram på nettsida. Her har vi tatt utgangspunkt i hva vi som forbrukere klarer å google oss fram til før krampa tar oss.

Vi tok utgangspunkt i de norskspråklige sidene der det fantes, og klikket rundt i alle menyer. Søkefeltet på alle nettsidene er blitt brukt, her har vi søkt på bærekraft og reparasjon på både norsk og engelsk. Vi har også lagt sko i den digitale handlevogna for å se om det skulle dukke opp noe om bærekraft i slutten av kjøpsprosessen.

På bakgrunn av dette har vi har gitt hver produsent en samlet tilbakemelding og delt ut jordkloder etter hvor gode vi har vurdert dem å være. Vi er klar over at vi har bare en klode, og det er jo litt av poenget med hele denne testen, men vi har satt 6 jordkloder som toppscore.

Adidas

Adidas har ingen synlig informasjon om bærekraft på forsida. Hvis du går inn undermenyene på toppen av sida finner du derimot en egen seksjon om bærekraftige materialer. Her skriver Adidas blant annet at de er medlem av flere tiltak for bærekraft, som å bekjempe spredning av mikroplast. Adidas skal ha ros for å ha eget filter i nettbutikken som gjør at du kan få opp alle sko de selv vurderer å være bærekraftige. Ut ifra filteret er dette 572 av 888 modeller i butikken. Det er mye!

Her er vi litt usikre på om vi skal bli imponerte eller mistenksomme. Har Adidas lagt lista litt lavt når de har vurdert bærekraft? Ellers må vi gi Adidas litt trekk for å bruke egne navn på de bærekraftige materialene. Navn som “Primegreen” og “Primeblue” er visstnok resirkulert materiale og resirkulert materiale fra plast funnet i havet, men dette er umulig å skjønne når du står i nettbutikken og skal kjøpe sko.

Det at adidas har et mangeårig samarbeid med miljøroganinasjonen Parley for the Oceans kommer ikke fram på forsida, så flaks at vi visste det fra før av, da. Vi finner ingen informasjon om vedlikehold eller muligheter for reparasjon.

Vår vurdering:

Asics

Hos Asics er det lett å finne info om bærekraft i undermenyen fra forsida. Asics har klare og konkrete mål for reduksjon av klimagassutslipp: Innen 2030 skal de kun bruke resirkulert polyester i produktene sine.

Vi vil også gi Asics honnør for at de har sin egen kolleksjon med bærekraftige sko. Den er ikke så velfylt dessverre, bare 5 modeller, men tanken er god. Det er heller ikke så lett å finne disse skoene fordi det ikke er mulig å filtrere på bærekraft i nettbutikken. Dette er mulig for tekstiler, så fraværet av filter er muligens bare en glipp?

Det er ingen informasjon om vedlikehold eller reparasjon hos Asics.

Vår vurdering:

Hoka One One

På hoka.no har de et utrolig stilig banner. Det spilles det av en film som viser tretopper før det panoreres ned og vi får se en hel haug med glade folk som hopper og løper gjennom skogen. Ah! Dette oser bærekraft, tenker vi og kjenner at forventningene bygger seg opp.

Dessverre går det nedover herfra når det gjelder bærekraft. Ja, vi har store problemer med å finne noe som helst om temaet. Etter å ha saumfart nettbutikken finner vi til slutt fem skomodeller som har resirkulerte materialer i “meshen” (den nettingen som er på oversiden av skoen). Det er noe, men heller ikke mye.

Vi besøker den internasjonale Hoka-sida, men her finner vi heller ikke stort.

Men når vi spesifikt googler Hoka+environment, får vi opp foretakets overordna tanker om miljøkrisa, og dette lover godt. Blant annet har e flyttet produksjonen fra Kina til Vietnam, og forteller at de jobber aktivt med å redusere utslipp blant annet med tanke på materialevalg.

Vår vurdering:

New Balance

Når vi går inn på sidene til New Balance finner vi ingen menyer som roper bærekraft, men når vi begynner å bla i undermenyene finner vi “Sustainability” ganske raskt. Som de fleste andre skoprodusenter har også New Balance hårete mål om bærekraft som sikter seg inn mot 2030, et årstall som nesten har blitt ikonisk i forbindelse med Paris-avtalen: Innen 2030 må verden kutte minst 55 % av de globale klimagassutslippene.

New Balance har laget sitt eget miljømerke slik at de som bruker nettbutikken skal kunne se hvilke sko som er mest miljøvennlige. Produkter som er laget av minst 50 % resirkulerte eller økologiske materialer er merket med et grønt blad, “Green leaf”. Dessverre er det ingen av løpeskoene til New Balance som har fått dette merke, bare tekstiler.

Det er positivt at New Balance har noen tips om vedlikehold, men disse er veldig godt gjemt. De har også tilbud om reparasjon, men dette tilbudet gjelder bare i Japan… Vi anbefaler ingen å fly til Japan for å få gratis reparasjon.

Vår vurdering:

Icebug

Når vi går inn på icebug.no finner vi “Bærekraft” som en av de første ordene i toppmenyen og de fleste sakene på hjemmesida handler om bærekraft. I nettbutikken er det fyldig informasjon om hvor bærekraftige de enkelte modellene er. Du kan til og med få opp reisen alle delene til skoen har vært på, fra underleverandører og fram til fabrikken der de blir satt sammen.

Icebug har som mange andre produsenter gitt materialer egne navn som ikke gir mening alene. Dette er lite informativt, men Icebug har i alle fall tatt seg bryet med å forklare hva som skjuler seg bak de kryptiske navnene. Hvis du kjøper sko i nettbutikken klimakompenserer Icebug frakten. Allerede i 2019 var de en klimapositiv bedrift, noe som innebærer at de mer enn kompenserer for alle klimagassutslippene produksjonen forårsaker.

Les mer om Icebug Arcus – laget med minimal klimapåvirkning

Icebug gir deg gratis pigger til skoene dine hvis det trengs og tar også kostnaden for mindre reparasjoner. Det kan kanskje bli litt mye informasjon på nettsiden, og vi tenker at det kunne vært en ide med en mer visuell framstilling av hvor bærekraftige de enkelte modellene er.

Vår vurdering:

Inov-8

Som de fleste andre produsentene har også Inov-8 egne sider om bærekraft. De er godt synlige nederst på forsida. Inov-8 har utviklet et materiale de kaller Graphene som de hevder at svært slitesterkt. Det er et godt poeng at holdbarhet er viktig for å redusere forbruket av sko.

De jobber kontinuerlig med å bli mer bærekraftige og skriver at de kommer til å lansere en ny modell med en større andel resirkulert materiale enn de noensinne har hatt. Når vi søker etter bærekraftige alternativer i nettbutikken, får vi bare opp en modell, og det er ikke en løpesko engang. Det er litt lite, tenker vi. Ja, det kan vel nesten ikke bli færre.

Det er sparsommelig med informasjon om bærekraft knyttet til de enkelte modellene i nettbutikken.

Vår vurdering:

Mizuno

Det er ingen inngang til bærekraft fra forsida og heller ikke via undermenyene. Når skriver “bærekraft” i søkefeltet, får vi treff på én skomodell. Denne modellen er vurdert som bærekraftig fordi den har lisser i resirkulert materiale og en såkalt “Wave-plate” laget av bærekraftig planteolje. Dette blir litt puslete.

Litt bortgjemt i bloggen finner vi derimot en sak om at alle skoene til Mizuno er 100 % veganvennlige. De inneholder med andre ord ingen animalske produkter. Dette vil i praksis si at skoene er laget av diverse plastprodukter. Ikke nødvendigvis supermiljøvennlig, men hvis man etter hvert får en god andel resirkulert materiale så vil jo det hjelpe på.

Veganske sko vil helt sikkert tiltrekke seg kunder med sans for dyrevelferd, så hvorfor ikke fronte dette enda tydeligere, Mizuno?

Vår vurdering:

Nike

Hos Nike må vi inn i undermenyene for å finne dette med bærekraft, slik vi må for de fleste andre produsenter også. Fra valget “Bærekratige materialer” kommer vi til en oversikt over alle produkter som har en andel på minst 20 % bærekraftige materialer. Hvilke materialer dette er og hvor de kommer fra finner vi ikke ut av.

Her er det tilsammen 56 par sko som tilfredstiller dette kriteriet, men bare ett par av disse er løpesko, av Nikes 131 løpeskomodeller. Vi mistenker at swooshen til Nike ikke skal forestille en bakoversveis. Ingen av oss har i alle fall en frisyre som minner om dette, enn så lenge.

Et multinasjonalt selskap har selvsagt en strategi for hvordan du skal kutte utslipp: Move to zero har de kalt det hos Nike. Det er ikke så lett å finne ut når de har tenkt å nå dette målet, men de har i alle fall donert penger til en del treplanting.

(red. anm.: Denne artikkelen er skrevet før Nike lanserte Alphafly Next Nature, som er laget av minst 50% resirkulert innhold.)

Vår vurdering:

On

Det sveitsiske firmaet On er en nykommer i bransjen, og de har skjønt hva som gjelder! Her finner vi lett fram til det som handler om bærekraft. Det er veldig positiv at de har et avsnitt med bærekraftsfakta om hver enkelt modell i nettbutikken sin.

Her viser de blant annet hvor stor andel resirkulerte materialer de bruker. On har selv vurdert alle modellene sin som bærekraftige, men noen har så lav resirkuleringsgrad som 5 %. Er det nok til å kalle en sko bærekraftig da?

Det mest spennende med On er imidlertid at de lanserer et nytt konsept nå i høst: Skoutleie. Den mest bærekraftige modellen til On kan du nemlig ikke kjøpe, den kan du bare leie. Du betaler en fast pris per måned for å låne et par sko. Når du har løpt 600 km sender du skoene tilbake, og får et nytt i retur. De brukte skoene blir kvernet opp og brukt som råmateriale for nye sko.

Vi er spent på om folk der ute vil betale 400 kr i måneden for ett par løpesko, og lurer også litt på hvor bærekraftig dette egentlig er. Men, vi elsker nytenking og applauderer On for å prøve ut nye ting.

Vår vurdering:

Salomon

Det er ganske lett å finne informasjon om hvilke bærekraftstiltak Salomon har forplikta seg til, litt nede på forsida. De har også en egen seksjon om bærekraft i menyen helt nederst. Her finner vi informasjon om alle partnerskapene Salomon er engasjert i. Det er en imponerende liste som inneholder både stort og smått.

I nettbutikken er det ingen mulighet for å filtrere på bærekraft eller få oversikt over hvilke modeller som er mest bærekraftige. Salomon har råd om vedlikehold på sidene sine. Salomon har gitt seg selv frist til 2025 til å gjøre det mulig å for forbrukerne å se hvilken påvirkning de enkelte modellene har.

Hvorfor vente så lenge? Vi håper dette er en siste frist.

Vår vurdering:

Saucony

På hjemmesida til Saucony finner vi ingen informasjon om bærekraft hverken på forsida eller i noen av undermenyene. Beskrivelsen av de ulike modellene er kjemisk frie for ord som “sustainable” og “recycled”.

Men, når vi spesifikt googler Saucony+environment, kommer vi inn på en side som forteller oss at de – noe sent – er på ballen. Fra og med denne høsten vil de lage produkter med resirkulert materiale. Målet er hundre prosent reirkulerte sko-overdeler i framtida.

Saucony har ingen nettbutikk på sida si, men henviser til sine forhandlere. Heller ikke på disse nettsidene finnes noe bærekraftinformasjon om skoene.

Vi er fristet til å ikke dele uten en eneste klode til Saucony, men får én slik at de fortsatt har et sted å være når de skal legge en bedre strategi for bærekraft i tida som kommer. Ja, og så har de vaskelapper som er laget av resirkulerte materialer. Her har de sikkert tenkt at alle monner drar.

Vår vurdering:

Skuffet over ditt favorittmerke?

Det er sikker flere som er skuffet over vurderingen av sitt favorittmerke. Hva med å ta kontakt? Gi klar beskjed om at du forventer produkter med en viss grad av bærekraft, og at de gjør det lettere for deg å finne slike produkter.

Miljømerking er kanskje det beste, men enkle tiltak som en skala eller noe annet visuelt som viser hvor bærekraftig en skomodell er, bør være lett å få til. Slikt finnes jo for tekniske data som drop og vekt allerede. Et filter for bærekraft burde også være en smal sak å få til.

Inntil videre trenger du lykke til i jakten på den bærekraftige løpeskoen! Lykke til!

NB: Vi gjør oppmerksom på at artikkelforfatter er ambassadør for Icebug.

NM-stafett: Fra post korona til post i skogen

18 okt 2021 av Thomas Bedin

Et år siden sist – endelig nærmet datoen for stafetten i NM i orientering seg! Vi i Indre Østfold orienteringsklubb hadde selvsagt planer om å delta i også, men skulle koronasmitte i laget spenne bein for planene denne gangen?

NM henger i en tynn tråd!

Etter en aldri så liten virusinfeksjon i ukene før, var det et heftet et bittelite lite spørsmålstegn ved min deltakelse i år. Selv om jeg ikke var veldig sjuk, var ikke formen tipp topp i ukene etterpå.

(Hypotesen om at 14 dager uten trening ville resultere i et vanvittig overskudd, skulle vise seg å bli ettertrykkelig forkastet).

Heldigvis klarte jeg å beholde den utsatte 3. plassen på laget, og kunne vende nesa mot en av Grenlandområdets vakreste byer: Porsgrunn. Som alle klubber med respekt for seg selv, stilte Indre Østfold orienteringsklubb med et solid støtteapparat.

Det var høy voksentetthet og en-ti-en oppfølging av alle på laget. Dermed kunne vi innkassere enn viktig seier allerede allerede før startskuddet hadde gått: norgesmester i support!

*Ingen ting å si på stilen ut fra veksling. En av arbeidsoppgavene var å ikke ha større klaring til underlaget enn nødvendig. Check ✓* *Foto: Claes-Tommy Herland*

I beste sendetid

NM-stafetten i orientering har klare paralleller til NM-stafetten i langrenn: Den er en massemønstring og et viktig mål for klubbene.

I år kunne vi ta med oss en parallell til: begge stafettene blir sendt på NRK TV.

Alle som husker TV-sketsjen med Bård Tufte Johansen som o-entusiast smiler sikkert i skjegget når de leser dette.

Men, det spørs om disse må ta med seg skjegget til postkassa, for det er ting som virkelig tyder på at o-sporten har fått et gjennombrudd som TV-idrett.

I løpet av sesongen har NRK sendt direkte fra VM og verdenscup med gode seertall. Løpende kameramenn og animerte gps-spor gjør at vi kan følge løperne gjennom hele løypa, og slipper å passe på slik at vi ikke går glipp av vinnerne som plutselig kommer ut av skogen (slik orienteringsentusiasten må).

Her er sendingene fra stafetten. Det er ikke så fort gjort å se gjennom hele stafetten, men jeg lover at det i allefall ikke er sakte-tv 😉

Kvinner:

https://tv.nrk.no/serie/orientering/2021/MSPO31253421/avspiller

Herrer:

https://tv.nrk.no/serie/orientering/2021/MSPO31253621/avspiller

Vil vår beste mann levere?

Tilbake til laget vårt. Som i fjor sendte vi ut vårt sterkeste kort på førsteetappen: Bjørn Erik.

Han er alltid i god form, men et år med hjemmekontor har nok gitt ekstra gode treningsmuligheter, for i år har Bjørn Erik vært helt umulig å matche for oss andre.

Bjørn Erik hang veldig bra med fra start, og løp raskt og sikkert gjennom hele løypa.

Ved veksling var han bare 9 minutter etter 21-åringen Jørgen Baklid. Ja, dere husker rett! Samme mann som tok gull og bronse i VM i ski-orientering i Estland i februar i år. Sikkert ikke noe å si på det maksimale O₂-opptaket der i gården.

*Vår Bjørn Erik Glomsrud forsøker å hamle opp med sin nemesis, Viggo Molund fra Imås IL. Det gikk nesten. Foto: Claes Tommy Herland*

Dere vil ikke tro hva som skjedde på vei til 1. post!

Etter å ha travet nervøst fram og tilbake i oppvarmingsfeltet, var det min tur til å gi jernet. Både beina og pusten føltes fine opp den første bakken. Jeg hadde god kontroll på kartet også, syntes jeg.

Fulgte en sti, deretter en bekk. Tok ingen sjanser i starten og brukte tydelige ledelinjer, og fant den myra jeg var på jakt etter. Men, én var ganske mye mindre enn det jeg hadde sett for meg. Rart. Nå hadde det jo vært veldig tørt i sommer og i høst, så det var nok forklaringen.

Selvsagt var det ikke det som var forklaringen. Jeg hadde begått den klassiske feilen med å ikke orientere kartet riktig, men allikevel klart å finne detaljer som passet til min oppfatning av hvor jeg burde ha befunnet meg.

Det er fascinerende hvor lett det er å få kartet til å passe med terrenget, selv om man er på helt feil sted. Det kan dere få et inntrykk av i videoen under. (NB! Litt kaotisk dette kartet. Jeg forsøker å vise med “hånda” hvilken av postene jeg til enhver tid er på vei til.)

Heldigvis klarte jeg å holde hodet kaldt, hentet meg inn og fant posten ganske greit etter det. Når man har gjort en stor bom så tidlig i løpet, er det alltid en fare for at man skal forsøke å hente inn igjen den tida som er tapt.

Det er aldri noen god idé, så for en gangs skyld klarte jeg faktisk å holde igjen, og løpe med god kontroll.

Med den litt råtne formen jeg var i så var det kanskje ikke så vanskelig, tenker du sikkert. Det har du sikkert rett i.

Ikke akkurat The dark side”

Allikevel, jeg må si meg fornøyd med at jeg kom meg gjennom resten av løypa uten noen store tidstap på grunn av orienteringa.

Fysisk var det ikke så bra. Alle snakket om hvor lettløpt og fint terrenget var. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, og hadde opplevde det hele mer som å løpe med Dart Vader maske. Ja, det hørtes sikkert sånn ut for de jeg møtte ute i skogen.

*“I find your lack of faith disturbing” er et sitat som ikke passer særlig bra på støtteapparatet til Indre Østfold orienteringsklubb. Foto av form **PxHere**. CC 0.*

Ved runding ble jeg møtt av en stor folkemengde som skulle ta imot vinnerne av stafetten, og hele støtteapparatet vårt.

De gjorde alt de kunne får å få meg til å holde motet oppe, det vil si jeg fikk en banan, drikke og en peptalk som ville gjort Willy Raylo varm om hjertet (Gjert Ingebrigtsen ville ikke vært like fornøyd).

Med litt ekstra påfyll var jeg klar for den siste runden før veksling.

*Støtteapparatet kunne by på både karbohydrater og oppmuntrende sitater som var tatt ut av en lærebok i idrettspsykologi. Foto: Claes-Tommy Herland.*

Veksling

Den siste runden var ganske udramatisk. Spiste en banan og en halv New Energy-sjokolade med den oppbyggende setningen “Ikke gi deg!”.

Det gjorde jeg heller ikke, og dermed var det ikke så mange minuttene før jeg kunne sende vår ankermann, Håkon, ut på siste etappe. Håkon hadde heller ingen ideell oppladning til dette NM-et, men han kom seg gjennom løypa på høvelig vis, og flere minutter raskere enn det jeg klarte.

*Etter 6 tøffe kilometer, er jeg mer en klar til å gi stafettpinnen (som i o-sporten faktisk burde være en pinne!) videre til ankermann Håkon. Foto: Claes-Tommy Herland*

Dommen

Vi har vanligvis to mål når vi deltar på NM stafett:

Slå OK Moss
Bli blant de 50 beste

*Håkon Gjerde tar sats og sikrer oss en 62. plass i årets NM-stafett. Foto: Claes-Tommy Herland*

Status etter målgang var at vi kom inn 40 minutter etter OK Moss sitt lag, og at vi ar 15 min bak lag nr. 50.

Etter en kort evaluering i målområdet kan det virke som om det beste tiltaket er å stille med et enda større støtteapparat til neste år.

Noen mumlet noe om terskeltrening også, men det virker noe overdrevet å gå så drastisk til verks.

*Vi nådde ikke målet om en plass blant de 50 beste lagene i år (heller). Det gir, om ikke annet, enda sterke motivasjon for å prøve igjen til neste år.*

Alle resultater:

https://eventor.orientering.no/Events/ResultList?eventId=11843&groupBy=EventClass

Støtteapparatet vårt hadde selvsagt satt fram solide gjerder som slitne løpere kunne kollapse over. Foto: Claes-Tommy Herland

Orientering er en lagidrett

Jeg avslutter med bildebeviset på at orientering er en lagidrett, hvis noen skulle være i tvil om at det er det.

At gjengen kan smile så bredt etter 65. plass i NM forstrekker mistanken om at det noe annet enn det sportslige som gjør det verdt å være med! Takk for turen til hele laget 🙌

Indre Østfold OK = Sindre Valsgård, Claes-Tommy Herland, Fredrik Larsen, Håkon Gjerde, Bjørn Erik Glomsrud og Thomas Bedin. Foto: Arild Andersen.

Kadaverløpet 2020

19 jan 2021 av Thomas Bedin

En mørk og stormfull oktoberkveld i 1958 bestemte tre løpeglade unge menn seg for å få svar på et av universets store og ubesvarte spørsmål: Hvem er best trent av skiløpere, friidrettsutøvere og orienteringsløpere?

Lite ante de at dette tankespinnet skulle bli foranledningen til det tradisjonsrike Kadaverløpet, et løp som er populært som aldri før i dag, over 60 år senere.

Førstemann til Ås

De tre kameratene bestemte seg for å avgjøre spørsmålet en gang for alle med et godt gammeldags kappløp. De bestemte seg for å starte på Lørenskog og se hvem som kom seg først tilbake til Ås. Selv om alle tre visstnok var habile o-løpere ble løypa lagt slik at dette ikke skulle være orienteringsferdighetene som ble avgjørende for hvem som kom først: Mye sti og vei, men alle måtte innom en post ved Siggerud.

*Verdens første Kadaverløp var et o-løp av den minimalistiske sorten: Kun én post.*

Det 63. Kadaverløpet

Denne kappestriden ga inspirasjon til å gjøre dette til en årlig hendelse. Flere detakere kom til og løypa fikk flere poster. Det er faktisk en 63 år gammel tradisjon vi er med på opprettholde her vi står og sparker i grusen foran idretthallen ved NMBU i Ås, denne første lørdagen i november. Men det er én stor forskjell fra 1958: Vi aner ikke hvor starten går. Kadaverløpet starter alltid med busstur til et hemmelig startsted!

Kadaverløpet: Kadavern er det mest tradisjonsrike idrettsarrangementet ved NMBU (tidligere NLH og UMB). Det er et langdistanseorienteringsløp som første gang ble arrangert i 1958 og siden er blitt arrangert årlig uten opphold. Løpet er ca 3 mil langt og går i Follos skoger, ofte på kart i litt mindre målestokk (1:30 000-1:50 000). Løperne blir kjørt til et ukjent startsted i buss og må derfra finne veien tilbake til mål ved GG-hallen. Vinnertid ligger på ca 3 timer, mens superkadaveret gjerne er ute i 7 eller 8… Kilde: Kadaverløpet (oj-oj.net)

Lukten av svette og munnbind

Klokka nærmer seg 08.30. Bussene har allerede stått klare en god stund. Buss-sjåførene stikker hodene sammen der de står ute på plassen og sparker i grusen. De virker bekymret for de spisse lydene som fyller lufta tidlig denne morran.

Jepp, det er lyden av piggsko. Alle buss-sjåførers og parketteieres skrekk!

Vi går nølende ombord i bussen, men forventer å bli stoppet av en buss-sjåfør uten godt humør. Overraskende nok blir vi ikke det, så vi finner oss et sete og prøver å slappe av. Samtalen på bussen er lavmælt og forsiktig. Det lukter av en blanding av svette og innsiden av munnbind.

*Hvis du har konkurrert med startnummer i stoff med knyting i sidene, lider du enten av raskt framskreden alder – eller så du har deltatt på Kadaverløpet (eller begge deler).*

Psykologisk krigføring

Det eneste som har fokus nå er “Hvor skal vi starte i år? I det kolonnen med busser forlater parkeringsplassen starter en ivrig summing på bussen som kort kan oppsummeres med: “Hvilke retning tar bussene ut fra Ås?”

Til tross for strålende høstvær, vil retningen ut fra Ås ha større innvirkning på om dette blir en bra dag eller ikke, enn været.

Sørover mot Moss gir gjerne en løype i lett terreng med en god del veiløping. Nordover mot Oslo kan tyde på start ved Ingierstrand eller i Langhusområdet. Ikke det verste det heller.

Det alle frykter er at bussen skal kjøre vestover mot NESODDEN!! Start på Nesoddlandet gir alltid en tøff løype. Mange kommer ikke klare seg (så godt). I tillegg til at terrenget på Nesodden er beryktet for tett vegetasjon og uryddig bunn, må man forsere en tøff stigning opp fra Bunnefjorden på vei tilbake til Ås.

Tilbake til utgangspunktet

Heldigvis beveger bussene seg østover. Det tennes et håp om start i Hobøl. Dette kan gi en fin trasé gjennom naturskjønne Gaupesteinmarka. Fint for alle, men spesielt fint for meg, siden dette er mitt faste treningsområde.

Men, ingen tør å glede seg for tidlig. Bussturen til start er kjent for å være en studie i psykologisk krigføring. Bussene kan finne på å kjøre 2 km østover før de tar noen runder i neste rundkjøring, snur 180 grader og kjører tilbake igjen til Ås, og rett ut til, ja helt riktig: Nesodden.

I år gjør bussen få krumspring og ender til slutt opp i Tomter, der jeg startet fra for snart 2 timer siden nå. Hjemme igjen!

Fellesstarten går

Vi slippes av i veikanten like utenfor Tomter sentrum, frigjør oss selv fra munnbindets klamme sfære og beveger oss opp mot startområdet. På et gammelt hogstfelt er kartene lagt ut på hver sin stubbe og den obligatoriske avstanden oppnås forbilledlig og 100 % naturlig. Hver deltaker finner sin stubbe, etter nøye å ha vurdert hvilken retning vi sannsynligvis skal løpe ut. Velger du feil her kan du risikere å ende opp helt bakerst i feltet. Eller bak noen skiløpere. Gud forby.

Starten går og det viser seg raskt at vi har gjettet rett retning. Starten er brutal og det går rett opp en bratt og steinene skråning med ganske tett vegetasjon.

Til 1. matstasjon

*2. post i sikte etter litt surring i området som er Hobøls svar på Rocky Mountains.*

Jeg har på forhånd bestemt meg for å kjøre mitt eget tempo. Tidligere år har jeg brent meg på å åpne for hardt og har måttet betale for det de siste ti kilometrene. I starten har jeg kontakt med flere andre løpere, men mister disse etter hvert.

Har god kontroll til 1. post. Ingen dumdristige forsøk på å henge meg på folk som opplagt er i bedre form enn meg.

På den nesten 30 km lange turen tilbake til Ås, er det lagt inn to obligatoriske matstasjoner. Her må alle vente i minst fire minutter før de får lov til å løpe videre. Veldig bra tiltak som gjør at du kan ta en pause uten å bli for stressa av folk som tar kort pause.

Til 2. matstasjon

Etter litt påfyll både innvortes og på flaskene i drikkevesten, er det bare å begi seg videre. Det var en del veiløping før matstasjonen, men nå bærer det ut i marka igjen. Jeg bruker kompasset mye og får god dreis på retningen. Går på en pinlig bom inn mot tårnet på post. Her er jeg veldig godt kjent, men klarer allikevel å løpe på en klønete måte inn mot tårnet (som er synlig i mils omkrets). Her taper jeg et par minutter.

Etter 1. mat bærer det ut i terrenget igjen. Mister litt kontroll med retningen på strekket og kommer for langt til høyre.

Etter tårnet skifter terrenget karakter, og det åpner seg opp med typisk Follosk landbrukslandskap. Noen kaller dette området Nordens Toscana. Andre syns det er å ta litt hardt i. Jeg tar ikke så hardt i der jeg lunter bortover halmstubben på jordene på vei til Ås. Kroppen holder fortsatt bra, men jeg begynner å bli litt stiv i beina. Marerittet er å få krampe. Da blir det noen lange kilometer inn til mål.

Melkespreng

På 2. matstasjon fyller jeg opp flaskene i drikkevesten med mitt hemmelige våpen: Pepsi. Ikke spør meg hvorfor jeg har valgt brus som hemmelig våpen, men jeg skylder på at jeg ikke er vant til å bruke drikkevest. Det går som det må gå når du rister brus: Den må ut. Softflaska oppfører seg som et jur med melkespreng og spruten står ut av flaska. Jeg må fullføre de siste 10 km marienert i blod, svette og sukkervann fra et amerikansk storselskap.

Herfra og inn er det lite dramatikk. Den store sprekken kommer aldri, og jeg klarer å fullføre i fin stil (min egen vurdering).

I videoen under kan du se et to minutters sammendrag av de drøye fire timene jeg var ute:

Fire timer med løping komprimert til to minutter.

Så, hvem kom først i 1958?

*Siste post på Campus Ås er like sliten som løperne på dette tidspunktet i løypa.*

Myten sier at de tre kom inn mot mål fra hver sin retning, og at de kom så og si likt i mål. Skikkelig gravejournalistikk har framskaffet en resultatliste fra 1958 som tyder på noe annet:

Nr	Navn	Mål	Etter	M/K	Poeng
1	Per Røiri	3:03:00	0:00:00	M	10
2	Tor Kaurin	3:04:00	0:01:00	M	9
3	Sveinung Bleken-Nilssen	3:06:00	0:03:00	M	8

Dessverre et det litt uklart hvilken idrett hver av dem representerte. Sannsynligvis var alle tre aktive i alle de aktuelle idrettene, slik det var vanlig før tide. Og, det er kanskje ikke så viktig om vite heller? Det viktigste er at vi takket være de tre karene i dag har verdens gøyeste langdistanseorienteringsløp: Kadaver’n.

NM i orientering – stafett

03 nov 2020 av Thomas Bedin

Det var vått, det var kaldt – det var publikum overalt. Vel, det var i alle fall vått og kaldt. Med andre ord: Alt var som det skulle være på høydepunktet i NM i orientering: stafetten. Orienterings-sirkuset hadde forflyttet seg til Mostadmarka i Trøndelag for å avgjøre hvem som er landets beste orienteringsklubb.

*Starten går! Heia, heia, den som vinner! 83 lag stod på startstreken i årets NM i stafett. Foto: Claes-Tommy Herland.*

Orientering – en lagidrett!?

For mange er orientering en typisk individuell idrett. Det er deg mot skogen i en time eller to. Dette er helt klart en del av bildet og kjempegøy i seg selv. Lagidretten orientering har de færreste, som ikke løper orientering selv, noe forhold til.

For å omskrive Murakami noe: Hva er det jeg snakker om, når jeg snakker om lagidretten orientering? Jo, det er stafett-orientering.

Stafetter bygger lagfølelsen

Orienteringsstafetter rommer noe av det beste idrett kan by på. Jeg tenker ikke først og fremst på blod, svette og tårer, men lagfølelse og samhold, spenning og mestringsfølelse. De som driver med mer rendyrkede lagidretter skjønner sikkert hva dette dreier seg om. Dere som løper alene, men omgitt av publikum og et mer eller mindre profesjonelt støtteapparat, skjønner det nok også.

Å løpe stafett er noe av det morsomste mange o-løpere gjør. Noen stafetter består av mange etapper med en miks av både kjønn og alder. Det er en super form for lagbygging og klubb- og lagfølelsen er alltid sterkere etter slike stafetter. Det viktigste er ikke nødvendigvis selve løpet, men alt rundt. Forberedelsene, reisen til og fra, stemningen på arena, diskusjon av veivalg og den psykologisk krigføringa med naboklubben.

Klubben min: Indre Østfold OK

Det har ikke blitt noe av de store orienteringsstafettene i år. Kanskje det var savnet av disse som gjorde at vi meldte oss på NM-stafetten? Eller kanskje det skyldtes Claes-Tommy. Vår fantastiske innpisker, igangsetter og humørspreder! Med fiks ferdig reiseopplegg og gode overtalelsesevner, klarte han å få oss til å stille. Ikke det at det skulle så mye overtalelse til.

Det høres voldsomt ut med NM, og det er det egentlig også: Her barker lag med utøvere i norgestoppen sammen med løpere som har kretsmesterskap og klubbmesterskap som årets store mål. Ikke til forkleinelse for mine lagkamerater, men laget vårt hører nok hjemme i den siste kategorien.

For å kompensere for dette, stilte vi med et støtteapparat som stilte de andre lagene i skyggen: Claes-Tommy som reiseleder og motivator, Sindre som lagleder og Gjert Ingebrigtsen-imitator og Fredrik som startnummeansvarlig (innebærer også ansvar for sikkerthetsnåler) og væskebalansør (ja, det er et ord).

Laget stiller opp i riktig rekkefølge i henhold til etappefordeling og riktig avstand i henhold til de gjeldende smittevernbestemmelsene. Fra venstre: Bjørn Erik Glomsrud, Thomas Bedin og Håkon Gjerde. Foto: Fredrik Larsen.

Trivelige Trøndelag

Turen gikk altså til Trøndelag og Mostadmarka, ei lita bygd ikke så langt fra Selbusjøen. I ølge Wikipedia har Mostadmarka både kommunal barnehage, kafeteria, bibliotek, kapell, skytebane, samfunnshus og egen revy (annethvert år). Såpass må det være.

Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM.

Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM, og vel så det. Vi hadde (selvsagt) ikke med klubbtelt, og måtte regne med å betale dyrt for det. Alle som har løpt orientering i Trøndelag vet at telt og tøy med høy vannsøyle er obligatorisk på o-løp. Å gjøre noe annet er å be om en våt, kald og ubehagelig dag.

Heldigvis var arena på en skytebane, og vi fant ly under taket på standplass. Her hadde vi god utsikt til seierspallen. Uten å foregripe begivenhetene alt for mye, kan jeg røpe at det var det nærmeste vi skulle kom den i dag.

1. etappe – Bjørn Erik

*Bjørn-Erik ved runding på arena. Foto: Claes-Tommy Herland.*

Startskuddet går. Bjørn Erik åpner stafetten for oss, i et sterkt startfelt med 82 andre lag. Det tar omtrent 30 sekunder før siste mann er ute av syne for publikum. Mens publikum (alle de som skulle løpe senere), venter på de at de første løperne skal komme innom arena igjen, blir det rapportert med hviskende stemme fra skogen: “Nå er det noe som beveger seg. De nærmer seg nå. Skimter noe blått og hvitt… Er det ikke? Jo, det er IL Leik som er først ute!”

Så kommer de andre lagene tett i tett. Ute fra meldeposten leses lagnummer opp fortløpende: “109, 101, 132”. Og så videre. Alle spisser ørene og håper å høre nummeret på akkurat sitt lag. Noen får ønsket sitt oppfylt. Andre blir kanskje skuffet, men håpet lever fortsatt. Dette er stafett. Og, dét er som kjent: stafett. Alt kan skje.

Vår Bjørn Erik løper som vanlig sterkt, og veksler som 57. lag etter 51.15 i søkkvåte myrer. Vi er 14 minutter bak teten på dette tidspunktet.

Bjørn Erik løp raskt og med lite bom i den 6,5 km lange løypa i Mostadmarka.

2. etappe – Thomas

*Bjørn-Erik har løpt bra på 1.etappe, og sender ut meg på 2. etappe. Foto: Claes-Tommy Herland.*

Når har turen kommet til meg. Jeg løper ut sammen med ett annet lag. I stafett kan man alltids håpe at man har samme løype som noen andre feltet, og dermed kan få litt gratis, enten i form av drahjelp sånn fysisk sett eller hjelp til å finne postene. Det viste seg ganske raskt at vi ikke hadde samme løype (eller samme gafling, som det heter på fagspråket), og jeg kan dermed ikke stole på noen andre enn meg selv.

Det er lett å bli revet med når du løper stafett. Sette av gårde i full fart. Blaute myrer og formen min gjorde at det ikke ble noe stort problem for meg denne gangen. Jeg benyttet derfor muligheten til å fokusere på å være nøye med orienteringa. Den planen fungerte helt supert. I starten.

Selburose på 5. post

Men, det er lettere å ha en plan enn å følge denne hele veien. Etter en bra start kom selvtilliten sigende, og etter hvert overmotet også. Ja, dere kan selv se hva som skjedde inn mot den 5. posten.

Det er vanskelig å forklare, og sikkert enda vanskeligere å skjønne det som skjer. Jeg skal ikke prøve så veldig hardt på å forklare det heller, men noen ganger er det slik at den retningen som kompassnåla peker, føles feil. Hodet vet bedre, tror man. Selv om jeg har gjort denne erfaringen mange ganger tidligere, så er det vanskelig å bryte dette mønsteret. Akkurat denne gangen tar det lang tid før jeg innser at jeg MÅ følge kompasset, og sluttet å løpe hodeløst fram og tilbake. Flere ganger er jeg helt i nærheten av posten. Å se det i etterkant er mer frustrerende enn det er trøstende.

Ikke lett å skille det tradisjonsrike mønsteret “Selburose” fra traséen jeg løp inn til denne posten. Selburosa er til venstre. Foto: Nils R. Barth, CC 0.

Etter at jeg til slutt finner posten, er det om å gjøre å greie å nullstille seg. Det er lett å tenke at løpet er ødelagt (ærlig talt, det var jo det), det gjelder å ta en post av gangen og fullføre resten av løpet med stil. I tillegg til at det er utrolig kjedelig å bomme, for egen del, så tenker du på resten av laget også. Dessverre blir det flere bommer før jeg får sendt ut Håkon på siste etappe.

Møtt av jubelbrus på arena

Når jeg nærmere meg arena og det er tid for veksling, hører jeg at stemningen stiger volsomt. Speaker roper, publikum jubler. Stemingen er elektrisk. Det aner meg hva som er i ferd med å skje: De som leder stafetten er nærmer seg målgang, og jeg kommer til å bli tatt igjen med en hel etappe … Inne på oppløpet møtes jeg av en vegg av jubelbrus og heiarop. Jeg prøver å late som det er tiltenkt meg, idet jeg kjenner dragsuget fra en Freidigløper i full fart forbi meg. Norgemestrene er kåret!

*En av disse dro hjem med gull-medalje i bagasjen. Den andre kom bare hjem med blodige brystvorter.*

I all viraken (har det blitt for mye av det i o-sporten?), presterer jeg å løpe feil i målområdet. Jeg løper ikke over mållinja, slik jeg egentlig må for at tidstakingssstymet skal registere at jeg har kommet i mål, men rett til vekstlingsfeltet. Håkon aner lunta og nøler. Det har ikke gått opp for meg at jeg har løpt feil enda, og ber bare Håkon om å løpe.

3. etappe – Håkon

Når Håkon er på vei ut, har det blitt enda mer spredning og færre folk i skogen. Det ser ikke ut til å være noen ulempe for Håkon. Han løper raskt og sikkert gjennom den 7 km lange løypa.

Håkon løp den lengste etappen og hadde god nytte av ekstra energi underveis. Sindre “dealer”, mens Fredrik ser til at overleveringen foregår slik man har trent på i forkant. Foto: Claes-Tommy Herland.

Håkon tar igjen 4 lag og vi klaterer oppover på resultatlista. 4 høres ikke mye ut, men det er faktisk ganske imponerende tatt i betrakning hvor stor spredning det har blitt mellom lagene på dette tidspunktet. Vi snakker mye vann mellom båtene!

Håkon løper stødig og sikkert på ankertappen, og plukker flere plasser.

Blir vi disket? Skandale!

Jeg får litt hetta da det går opp for meg at vekslingen min ikke var helt etter boka. Tida på meg bare fortsetter å gå etter at jeg har vekslet, og jeg begynner å bli bekymret for at vi skal bli disket. En ting er å løpe en dårlig etappe, noe annet er det å sørge for at laget blir disket.

Heldigvis godkjenner arrangøren løpet mitt. Etter å ha sett på målvideoen har de sett at jeg har vært innom målområdet. Vi ender til slutt opp på en 56. plass. Akkurat samme plassering som vi fikk forrige gang vi deltok på NM stafett, i 2017.

Du syns kanskje ikke at det er all verden? Vi er uansett fornøyde. Status quo i løpet av tre år kan kanskje ses på som en forbedring, all den tid hele laget er godt over middagshøyden. Uansett, det var utrolig gøy å være med på NM igjen med denne flotte gjengen:

Takk for laget, til hele laget!

*Hele delegasjonen fra Indre Østfold OK: F.v.: Sindre Valstård, Bjørn Erik Glomsrud, Håkon Gjerde, Thomas Bedin, Fredrik Larsen og Claes-Tommy Herland. Foto: Tilfeldig forbipasserende.*

Neste

Jeg er 44 år og bor med familien min i Hobøl i Indre Østfold. Har løpt orientering siden jeg var 10 år. Trener usystematisk i skog og mark. Liker best å være med på løp og stafetter, både dag og natt. Løper for Indre Østfold Orienteringsklubb.

Kjære treningsdagbok
Jakten på bærekraftige løpesko
NM-stafett: Fra post korona til post i skogen
Kadaverløpet 2020
NM i orientering – stafett
Den sommeren jeg fylte 16
Do not talk about smittevern
Hjelp! Jeg har fått veganske sko!

Thomas Bedin

O-stjernen Brit Volden på gutterommet til 16-åring

Gøy å bla, bla, bla

Hvorfor skrive treningsdagbok?

Mer dagbok i treningsdagboka

Treningsdagbok i papir – noen vanlige spørsmål

Kom i gang med treningsdagbok!

Hva kan du skrive i dagboka?

Papir eller ikke?

Slik har vi gjort det:

Skuffet over ditt favorittmerke?

NM henger i en tynn tråd!

I beste sendetid

Vil vår beste mann levere?

Dere vil ikke tro hva som skjedde på vei til 1. post!

Ikke akkurat The dark side”

Veksling

Dommen

Orientering er en lagidrett

Førstemann til Ås

Det 63. Kadaverløpet

Lukten av svette og munnbind

Psykologisk krigføring

Tilbake til utgangspunktet

Fellesstarten går

Til 1. matstasjon

Til 2. matstasjon

Melkespreng

Så, hvem kom først i 1958?

Orientering – en lagidrett!?

Stafetter bygger lagfølelsen

Klubben min: Indre Østfold OK

Trivelige Trøndelag

1. etappe – Bjørn Erik

2. etappe – Thomas

Selburose på 5. post

Møtt av jubelbrus på arena

3. etappe – Håkon

Blir vi disket? Skandale!

Siste innlegg av Thomas Bedin

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no