Sara Skarabot Pedersen

Sara Skarabot Pedersen

sara@runnersworld.no

    MEST LÄSTA
    Født til å løpe?

    Født til å løpe?


    Hvis evolusjonen gjennom tusenvis av år virkelig har spisset mennesker til å bli langdistanseløpere, hvordan forklarer man da disse logiske bristene?

    Det er en viss konsensus i det vitenskapelige miljøet – evolusjonsbiologer, paleoantropologer, nevrologer og andre dilettanter – at kroppene og hjernene våre har utviklet seg for å kunne løpe lange distanser.

    Den moderate, men vedvarende farten et menneske er i stand til å holde kunne slite ut dyr på den afrikanske savannen.

    Men, bruker disse svært kvalifiserte ekspertene kun fakta og forskning til å komme frem til en utelukkende logisk slutning? La oss se på de mange (kropps)delene av bevisene de presenterer.

    1. Nakkebåndet

    Dyr som er tilpasset løping, som hester og hunder, har dette ligamentet, og det har mennesker også. Det går fra ryggtaggene til baksiden av hodeskallen, og teorien er at den hindrer løperens hode fra å bevege seg overdrevent mye. Ingen fortalte Paula Radcliffe om dette senebåndet, men hun klarte seg ganske bra.

    2. Hjernen

    Dersom vi utviklet oss både fysisk og psykisk til å løpe lange distanser – hva gjorde at vi en dag gløttet bort på en hest og tenkte «hvis jeg legger en sal på det dyret, så vil jeg ikke trenge å løpe mer … Hvis jeg bare visste hva en sal er.»

    Og hvorfor fant vi opp hjulet? Pil og bue? Takeaway fra restauranter? Vegetarianisme? Det ser egentlig ut som at samtidig som vi utviklet oss til å løpe langt, så begynte vi å se på muligheter for å legge føttene på bordet og la teknologien eller andre hjelpemidler gjøre jobben.

    3. Øynene

    Så intrikate … så perfekte … Og så dårlig beskyttet der du en vindfull dag jakter en antilope på den støvete savannen.

    På vindstille dager er det svette som er utfordringen. Den renner gladelig rett nedover pannen (et system med sluser hadde vært praktisk, men nei, vi gikk for glatt overflate), glipper inn i øynene og svir (takk, øyenbryn, for ingenting).

    Dette er ille nok på en løpetur i dag, men se for deg at du jakter på middagen din over Serengeti, midt på dagen. Du har vært ute en stund og begynner å miste oversikten. Svetten blender deg og du forviller deg inn i en flokk med sovende hyener. En av dem ser deg mens du virrer rundt, og sier «vi burde virkelig bestille takeawayen hjem oftere.» De andre hyenene begynner å le, og det er aldri en god utvikling, hverken evolusjons- eller situasjonsmessig.

    4. Akillessenen

    Mennesker har sterke akillessener, mens gorillaer og sjimpanser har ikke det. Dette fysiologiske faktum har ført til det som blir kalt en «in your face»-hypotese blant de selvtilfredse i det vitenskapelige miljøet.

    Det er en hjørnestein i teorien om at vi utviklet oss for å løpe fordi akillessenen nærmest fungerer som en fjær som lagrer og frigir energi, og med det forbedrer kraften i steget vårt.

    Dette er sant, men nok en gang, evolusjonen leverte ikke per første lovnad. Akillessenen har dårlig blodgjennomstrømning som alle andre sener, så når den blir skadet forblir den skadet til jaktsesongen er over.

    Forfar én: «Au» Akillesen min er skikkelig vond og øm. Dere må fortsette jakten uten meg.»

    Forfar to: «Aldri! Vi blir her med deg til den er helet, for vi er slekt, og vi er sterkere sammen. Hvor lenge tar det, tror du?»

    Forfar én: «Vanskelig å si. Seks uker, et år kanskje.»

    Forfar to: «Her har du en tung stein. Hvis du hører en løve så slå deg selv med den. Det er bedre på den måten.»

    Enda mer pinlig for de standhaftige vitenskapsfolkene er at gibboner også har akillessenene. De små apene skilte seg fra resten av apefamilien for omtrent 16 millioner år siden*, men de er fortsatt en del av slekta. Løper gibboner langtur på søndager? Nei, det gjør de ikke, men akillessenen – den har de. Dette dyret som tilbringer nesten all sin tid med å svinge rundt i trær med de nesten komiske lange armene, mens de tuter høylytt at de er den søteste apen i jungelen.

    *Dette er til alles beste siden gibboner er mislikt av andre aper for deres skamløse skryting, spesielt når det kommer til å beskrive størrelsen på fisken de har fanget den dagen.

    5. Hjertet

    De fleste dyr, inkludert mennesker, har en hjerte-kropp-ratio på omlag 0,6 prosent. Et sterkt hjerte hjelper oss helt klart med å løpe bedre, men også her har evolusjonen sølet det til.

    Det dyret med størst hjerte-kropp-ratio er hunden med 0,8 prosent. Jeg har en hund. Han bruker kun energi på vei til matskålen eller når halen hans har snakket bak ryggen på ham sånn at den må fanges og straffes. I alle andre tilfeller er han et tamt dovendyr og trenger ikke en kraftfull pumpe.

    Katter forresten, har hjerte-kropp-ratio på 0,35 %, og det er fordi katter er kaldblodige, nådeløse mordere.

    6. Bena

    En annen tvilsom vitenskapelig påstand er at våre lange ben gjør at vi tar store, imponerende sjumilssteg som nok definitivt satte en støkk av frykt i hjertene til strutser for noen evigheter siden.

    I tillegg, og i fare for å bli personlig, noen løpere har faktisk ikke lange ben, til og med sammenlignet med lemurer.

    Og de fleste mosjonister tar ikke lange steg. Noen løper faktisk heller som om de har på seg en kimono.

    Disse såkalte lange bena har ikke vært til særlig nytte i Man V Horse, et årlig løp på 22 miles i Wales. Siden oppstarten i 1980 har mennesket slått hesten over de 35 kilometerne to ganger.

    For å feilsitere Orwell i Animal Farm: to ben bra, fire ben veldig mye bedre. Og raskere. (Se Hjerne, lenger ned.)

    7. Nesa

    Det er argumentert for at en av grunnene til at nesa og nesegangen utviklet seg som den gjorde var for å varme opp luften vi puster inn, slik at den ikke skulle gjøre skade på den skjøre innsiden av lungene.

    Når var siste hardøkt hvor du hev etter pusten og så tenkte «oi, bør vel lukke munnen og puste forsiktig gjennom nesa; har ikke lyst til å ødelegge det silketynne lungevevet»?

    I så fall burde vi hatt nesebor på størrelser med tubaer, og lungene burde gått jagerflypilotutdanningen eller noe annet hardt og krevende.

    8. Tåneglene

    De fleste av oss sluttet å bruke føttene til å gripe med for lenge, lenge siden, men fortsatt har vi beholdt tåneglene.

    Det har blitt hevdet (forskere er glad i å hevde) at de hjelper med å beskytte tærne når vi slår foten i kanter, men det er ikke noe vi gjorde før vi fant opp senger med små ben som stikker ut litt mer enn de trenger å gjøre, og toaletter å besøke på natten.

    En annen foreslått årsak er at de hjelper oss med balanse ved å gi et mot-press på tærne, men de fleste av dem er kjempesmå og ineffektive (lilletåa tilbringer sitt patetiske liv med å gjemme seg og bli hatet av de andre tærne).

    Og løpere vet hva som skjer med tånegler: De får slag, blir blå og svarte, og faller av. Så vokser de svært sakte tilbake.

    Hva skal vi gjøre mens denne langtekkelige prosessen finner sted? Vi fortsetter å løpe – men vi faller sjeldent mens vi forbanner den manglende keratinbiten som forstyrrer balansen.

    Innse det, evolusjon, du feilet. Du feilet stort.

    9. Brystvortene

    Vi blir fortalt at menn har disse små, gjenværende strukturene fordi det tar en stund før et embryo bestemmer seg for å bli hann- eller hunkjønn.

    Derfor, takket være evolusjonens mangelfulle – noen vil kalle den uaktsomme – tilnærming til dette avgjørende aspektet ved menneskets utvikling, har menn brystvorter de ikke trenger, og derfor får de også gnagsår. Grusomme, grusomme gnagsår.

    Kvinner lider også av dette midtløps, men den evolusjonsmessige utviklingen er langt mer forståelig (se brystene, lenger ned).

    10. Setet

    Menneskets gluteusmuskulatur er forholdsvis stor sammenlignet med andre primater, som kanskje virker overraskende for dem som har sett naturdokumentarer hvor bavianer virrer rundt i vegetasjonen med rumpa bar i retning David Attenborough.

    Setetmuskulaturen vår er stor fordi vi utviklet oss til å spankulere rundt på to ben. Men biologen Dennis Bramble tar det lenger. Sammen med den anerkjente antropologen Daniel Lieberman skrev han en svært innflytelsesrik studie om sammenhengen mellom menneskets evolusjon og langdistanseløping.

    Han har sagt at gluteus «er muskler som er helt kritisk for stabiliseringen i løping,» og sammenlignet dem med aper – «de har ingen stump».

    Han har teknisk sett rett (jeg har ikke noe ønske om å involvere meg i håndgemeng med en forsker), men løpere er notorisk elendige til å aktivere setemuskulaturen, og mange langdistanseløpere ser ikke ut til å ha noe setemuskulatur i det hele tatt.

    Du kunne trukket en rett linje fra nakke til hæl uten å støte på en eneste hindring. Det kan hende saken er at godt utviklede gluteusmuskler er en fordel for sprintere, men våre forfedre spurtet ikke etter byttene – de ruslet, og fikk tid til å snakke om både stort og smått.

    Jeger én: Ser rumpa mi stor ut i denne?

    Jeger to: I hva? Du har ikke på deg noe?

    11. Brystene

    Bryster bidrar til løping på samme måte en to meter lang hals hjelper en sjiraff å spasere uoppdaget forbi en løve som er på siste kotelett av den forrige gasellen. Evolusjonen har på ingen måte vært smart for å tilby naturlig støtte til bryster.

    Forhistorisk mann: «Hei, jeg stikker og jakter på en antilope i flere dager i blendende varme. Hvem blir med?»

    Forhistorisk kvinne: «Skulle gjerne, men du vet … pupper.»

    Forhistorisk mann: «Haha, morsom vits, usle kvinne. Men vår mest respekterte medisinmann har sagt at det kvinnelige babybærende kammeret vil falle ut om du løper i mer enn ti minutter, hva nå enn det er, så du hadde ikke blitt invitert selv om du hadde hatt en form for beskyttelsesduppeditt for næringstaskene du har. Og, ingen flere vitser, helst. De skal kun fortelles av menn, siden vi er desperat usikre og trenger bekreftelse gjennom latter.»


    – Snakk om det!

    – Snakk om det!


    Magnus Eide og Sunniva Bondø Sørensen er begge eksempler på hvor omfattende en løpeskade kan være – ikke bare rent fysisk, men også psykisk. Nå understreker de viktigheten av åpenhet.

    Når den fysiske skaden er så enerverende at du må avstå helt fra all aktivitet i en lengre periode, kan følelsen av identitetskrise og depresjon gjøre seg gjeldende.

    Hvem er vi uten løpinga?

    Dette er historien om to unge forbilder som har forstått viktigheten av å snakke om mørket som oppstår når skaden er et faktum, viktigheten av å akseptere situasjonen og ta imot hjelp, og ikke minst – hvor tett hodet og kroppen henger sammen.

    Hadde jeg bare brukket en arm

    Magnus Eide vokste opp på Halsnøy, ei lita øy i Kvinnherad kommune. På øya drev barna og ungdommen primært med én idrett: fotball.

    Etter hvert fikk Magnus øynene opp for andre idretter. Du kunne se ham gå på rulleski til fotballtrening, eller løpe i fjellene på dager han ikke løp etter ballen.

    Som 19-åring la han vekk ballen for godt, og etter en tur innom triatlon landet han til slutt på fjelløping og randonee som sine idretter. Seriøsiteten i idrettsarbeidet tiltok, og kort tid etter fikk han en belastningsskade i hamstring.

    Han anslår at han slo opp igjen skaden rundt sju ganger det første året. Startet ut litt for ivrig, litt for fort.

    Men for hvert tilbakeslag lærte han noe. Etter utallige runder med opptrening nærmet han seg normal trening igjen.

    Men så, i fjor, skjedde det igjen, og det grundig. Samme skaden var tilbake. Da var det bare å starte helt på nytt igjen – tre  måneder med gradvis og omhyggelig opptrening.

    Da han endelig var klar for normal trening igjen i desember i fjor, spente han på seg rando-skiene for å nyte en økt i fjellet. Mer skulle det ikke til før en belastningsskade satte seg på den andre siden, denne gang i hofta.

    Og nå ble han mer eller mindre sengeliggende i et halvt år. Har du fått en betennelse i hofteleddet er det svært lite du kan gjøre uten at du irriterer skaden ytterligere.

    Magnus måtte sykemelde seg fra jobb. Landet opplevde nye bølger og nye mutanter, og han måtte holde seg hjemme som alle andre.

    Den aktive og treningsivrige 22-åringen kunne ikke holde på med det som definerte ham, det som både fungerte som mental balsam og som sosial arena.

    Det var Magnus, de fire veggene – og heldigvis ei god bok som skulle vise seg å bety mye.

    Han trekker fram mangelen på kontroll og oversikt som noe av det verste med å være skadet, det at man ikke vet hvor lang tid det tar før man er bra igjen.

    – Hadde jeg brukket en arm, så hadde jeg visst prognosen, men løpeskader dreier seg ofte om betennelser og irritasjoner som ikke er så lett å styre, påpeker han.

    Da er det fort gjort å se mørkt på det.

    Magnus Eide har en forbilledlig innstilling til åpenhet rundt den mentale påkjenning en fysisk skade kan føre med seg. Foto: privat.

    Ikke ta hverdagen min

    Litt lenger nord, i Rørvik i Trøndelag, finner vi Sunniva. Som ungdom drev hun med alt av idretter, men fikk øynene opp for løping gjennom foreldrene.

    En dag dro hun med dem ut på langtur og hadde plutselig løpt sin første halvmaraton. Dette ga mersmak.

    Som den eneste i vennegjengen trente Sunniva også på treningssenter. I stedet for å føle seg usikker rundt de kompliserte apparatene, tydde hun til det hun visste hun behersket: mølla.

    Og etter mange økter på mølla gikk ungjenta ned i vekt, noe som førte til en del oppmerksomhet og dermed nyvunnen motivasjon for å løpe enda litt lenger.

    I 2018 ble Sunniva ambassadør for Trondheim maraton. Godt inne i varmen blant andre ambassadører opplevde hun for første gang å tilhøre et løpemiljø. Dette ga ytterligere motivasjon for å fortsette det relativt harde treningsregimet.

     Året etter var belastningsskaden et faktum.

    – Først ignorerte jeg det, og dro den nok litt vel langt. Men når jeg ikke klarte å gå lenger, ble jeg desperat og prøvde ut alt google foreslo – jeg sov med Strasbourg-sokk til jeg fikk kramper, minnes hun.

    Til slutt ble løsningen trykkbølgebehandling, og etter to-tre måneder var hun tilbake. Ikke på samme nivå, men hun kunne løpe igjen.

    Så kom koronaen, og treningssentrene stengte.

    Sunniva dro fra studiestedet i Trondheim for å bo hjemme hos familien da landet stengte ned, og fant fort ut at hun måtte lage seg en rutine for ikke å bli frarøvet hverdagen helt.

    Rutinen innebar først en løpeøkt om morgenen. Hjemme igjen kjørte hun enten en styrkeøkt med brødrene eller en spinningøkt, for deretter å avslutte dagen med en løpetur med moren. Innimellom ble det toppturer og fjellturer, og annenhver helg løp hun en halvmaraton.

    Matinntaket forble det samme, til tross for økt treningsmengde. Hun kunne starte dagen i fem-draget for å rekke et par mil før hun satte seg ned med studiene, middagen ble kanskje hoppet over for å rekke økt nummer to. Et i utgangspunktet avslappet forhold til både mat og trening ble – i retrospekt – ikke så avslappet lenger. Der og da gikk det fint. Treninga ga overskudd, det var jo fristedet hennes.

    Eksamensperioden kom, og fristedet ble enda viktigere. Gjennom hele desember 2020 lå hun på 20 kilometer om dagen + en styrkeøkt, og kun fire-fem timer søvn.

    1. januar 2021 skulle Sunniva igjen ut og løpe. Planen var 20,21 kilometer. Planen var å starte året der hun avsluttet det forrige – med bånn gass. Men kroppen var ikke med på planene, og sa tydelig ifra. Det smalt i hamstringen. Bom stopp.

    Det er ikke smerten hun husker best, men følelsen av å måtte gi opp – ikke nå målene hun hadde satt seg:

    – Det er første gang jeg har brutt når jeg har bestemt meg for noe. Jeg klarte verken å løpe eller å gå. Dagen etter fikk jeg for første gang ikke mine 10 000 skritt.

    Sunniva Bondø Sørensen (21) drev kroppen sin for hardt og innså ikke underveis at hodet og kropp kanskje ikke var helt enige. I dag er perspektivet endret, og hun er forsiktig i gang med opptreningen igjen. Foto: privat

    Hjelpeløs

    På starten av dette året sitter altså de to løperne hver for seg og har nok med sitt – en i Trøndelag og en på Vestlandet. Den ene med en fysisk skade som gjør at han får det psykisk tyngre og tyngre, og den andre med en psykisk smell som har ført til en fysisk skade.

    Etter bråstoppen 1. januar fikk Sunniva påvist et røket hamstringfeste, bursitt og runner’s knee.

    – Jeg hadde dratt det alt for langt, og var heldig, det kunne vært mye verre. Men det verste for meg var psyken, det var den som fikk kjørt seg, innrømmer Sunniva.

    Hun hadde fortsatt å få kommentarer på utseende, hadde fortsatt å drive kroppen hardt. Siste halvår av 2020 hadde den spede kroppen gått ned ni kilo.

    – Jeg klarte ikke helt å innse det, men om natta kunne jeg få blåmerker av at kneskåla kom borti den andre kneskåla, eller av knappen på dynetrekket, forteller hun.

    Samtidig baler Magnus med hofteskaden og føler seg mer isolert enn noen gang.

    – Jeg hadde aldri kjent på dette tidligere i livet, aldri følt meg så hjelpeløs og identitetsløs. Jeg er jo han som går på ski og løper i fjellet, og nå var jeg han som ligger på sofaen hele dagen og ikke kan gjøre noe. Du mister deg selv. Det har vært hardt for psyken, forteller han.

    To ting skulle vise seg å være avgjørende for den egentlig så utadvendte gutten. Det ene var den tidligere omtalte boka, Rebound: Train your mind to bounce back stronger from sport injuries av Cincy Kuzma og Carrie Jackson Cheadle. Det andre var: å snakke om det.

    Fysioterapeuten hans, løperen Eli Anne Dvergsdal, ble av hans støttespillere denne perioden, ikke bare med tanke på fysisk tilheling. Midt på natta kunne hun svare trøstende på meldinger av typen “er det noen ende på dette her?”

    Boka Rebound: Train your mind to bounce back stronger from sport injuries ga Magnus tips til mental trening og holdningsendringer underveis i den mørkeste skadeperioden. Han anbefaler den varmt til alle som sliter med skader. Foto: Bloomsbury

    Også Sunnivas fysioterapeut skulle vise seg å spille en avgjørende rolle.

    – Fysioterapeuten min plukket opp at jeg ikke bare hadde fysiske plager, og oppfordret meg til å snakke med legen min for å få henvisning til psykolog. Jeg tenkte, hva? Det finnes folk som vil ta livet sitt, jeg er jo ikke der, jeg trenger vel ikke en psykolog? Men samtidig innså jeg hvor mye det hjalp bare å snakke med fysioterapeuten, som forstod og som gjorde meg bevisst på ting, det hjalp utrolig. Nå ser jeg at i jula var jeg syk. Jeg ga ikke kroppen min den næringa den trengte.

    På mobilen til Sunniva ligger det et notat, skrevet ned en natt hun ikke fikk sove: Jeg har gjort om en psykisk skade til en fysisk skade – som igjen har blitt en psykisk skade.

    Prosessen

    Magnus beskriver det å bli skadet som en prosess bestående av fire faser.

    Første fase er ren benektelse: Det er ikke så ille, det går fint, jeg kan ikke bli skadet nå. Det går nok over, jeg fortsetter bare som før.

    I og med at benektelse sjeldent hjelper, tvinges man over i klage-fasen: Søren at jeg skulle bli skadet nå, det passer innmari dårlig.

    Og når man så vidt har tillatt seg å innrømme overfor seg selv at man faktisk er skadet, kommer tredje fase, følelsene.

    – Det dukket opp mange følelser jeg aldri hadde følt tidligere. Det var sofa med pledd over hodet og grining, forteller Magnus.

    Deretter kommer antakelig det som er den viktigste fasen, den handler om mot: Å våge å kjenne på følelsene som dukker opp, tørre å akseptere det faktum at du er skadet, og at du må gjøre noe med det for å komme deg videre.

    Sunniva nikker gjenkjennende. Hun holdt seg i benektelsesfasen litt for lenge, nektet å lytte til kroppen.

    – Jeg kan nok skylde litt på koronaen også, jeg var redd for at hverdagen skulle bli annerledes, treninga var det eneste jeg hadde – jeg kunne ikke bli skadet!

    Snakk om det

    Både Sunniva og Magnus befinner seg nå godt inne i den siste fasen av skadeprosessen. De har akseptert, de har tatt imot hjelp, de er åpne om at det er tøft.

    – Det som har hjulpet meg er å snakke med andre. Det er det aller viktigste når man er usikker på hva man skal gjøre og alt føles håpløst. Det er viktig å få lufta ut følelser og tanker, og få et annet perspektiv tilbake, sier Magnus.

    Når han har vært åpen overfor andre i løpemiljøet om hvor vanskelig skadeperioden har vært, viser det seg at veldig mange har opplevd det samme, uten å ha fortalt om det.

    – Hvis én person viser åpenhet, går terskelen ned for andre også. Det er ingen vits i å late som at alt er perfekt. Ved å snakke om det får man mer innsikt og ser ting mer objektivt, i stedet for å grave seg ned i egen tankegang.

    De ønsker begge å understreke at man ikke trenger en diagnose for å snakke med noen.

    – Hadde det ikke vært for at jeg har masse venner og bekjente rundt meg som jeg kan snakke med, hadde jeg aldri nølt med å oppsøke profesjonell hjelp, sier Magnus.

    Fra Trondheim Maraton 2019. Foto: privat

    Endret perspektiv

    Sunniva forteller at hun nå i større grad klarer å sette pris på mulighetene og at perspektivet hennes har endret seg. Hun gremmes over at hun tidligere brukte energi på å klage over at hun var tung i beina, når hun heller burde glede seg over at hun hadde to friske bein som tålte løping.

    I dag er hun så vidt i gang med opptreningen igjen etter smellen på nyåret. Hvis kroppen klarer det, er målet å løpe halvmaraton under Trondheim Maraton i høst.

    – Jeg håper jo at jeg kan lære av mine feil, men i og med at jeg er såpass ung, antar jeg at kommer til å bli skadet igjen, men det er en risiko jeg er villig til å ta, sier hun, og mener med det at kjærligheten til løpinga er større enn frykten for å bli skadet.

    Likevel har hun lært. Nå trener hun mer allsidig og har fått øynene opp for alternativ og skadeforebyggende trening.

    Magnus er enig i at det ligger mye læring i en skadeprosess.

    – Akkurat nå – sikkert litt fordi i dag er en god dag med tanke på skaden – så er jeg glad for at jeg har vært igjennom det. Selv om det begynner å bli nok. Nå kan jeg bli frisk igjen, ler han.

    Magnus Eide (22) har lært mye av en lang periode som skadet. Blant annet at man må se muligheter fremfor begrensninger. Tidligere i år deltok han i et motbakkeløp på krykker. Foto: privat

    Symbolsk handling

    Når vi snakker med Magnus rett før sommerferien, ligger han på rundt 2000 skritt om dagen – på krykker. Det høres ikke mye ut, men for en som har vært helt stasjonert siden før jul, er det mye positivt i det. Han kan bevege seg. Og kan du bevege deg, kan du også delta på løp.

    Tidligere i sommer stilte han til start i et lokalt motbakkeløp. Ja da, på krykker. Arrangøren trodde ikke helt på ham da han ringte og spurte, men lovte at de skulle tilrettelegge med en tidlig start.

    I startområdet ble Magnus overøst med positive tilbakemeldinger, men også den klassiske “rett før start-praten” av det nervøse, stressa slaget. Løpere som er redde for at det ikke skal gå bra, at de ikke har trent nok, at de vil bli slått. “Se på meg da, hvordan tror du det kommer til å gå med meg? Jeg kommer kanskje sist, men jeg står her og smiler”, kontret gutten på krykkene.

    – Man bør ikke sammenligne seg med andre, kun jobbe ut ifra seg selv og sine forutsetninger. Selv om man ikke er i toppform, kan man få samme løpeglede, samme utbytte og samme mestringsfølelse. Terskelen for å delta på løp må senkes, jeg tror så mange vil ha glede av å være med, men ikke tør fordi de tenker at de ikke er gode nok. Man er alltid god nok som man er.

    Denne holdningen er relativt ny for Magnus.

    – Dette er tanker jeg ikke hadde før jeg ble skadet, da hadde jeg nok med meg selv og hvilken fjelltopp jeg skulle opp på i dag. Når man er skadet får man god tid til å reflektere over ting. Man vokser som person, og det er ikke noe jeg ville vært foruten.


    Årets beste terrengsko

    Årets beste terrengsko


    Man kan selvfølgelig løpe i terrenget uten spesialiserte løpesko, men et par riktig gode terrengsko gjør opplevelsen bedre, tryggere og morsommere. Vi har testet 15 modeller for ulike typer terreng og løpere – slik at du kan finne riktig modell for dine behov.

    Selv om pandemien har begrenset løpingen vår på flere ulike måter, så har mange av oss også fått muligheten til både å forandre og variere treningen.

    Mange løpere har det siste året søkt seg ut i terrenget som et resultat av det. En søken vekk fra hjemmekontoret, en kontrast til den isolerte følelsen hjemme og asfaltens grå refleksjoner av den.

    På våre nye oppdagelsesturer i terrenget har nok mange også merket at vanlige asfaltsko ikke alltid fungerer like optimalt på det varierte underlaget som terrengløping byr på.

    Hva slags sko bør du velge?

    De utfordringene som løping utenfor asfalten stiller oss overfor kan imidlertid variere en hel del.

    Den som gir seg ut på gjengrodde stier og teknisk terreng med mye stein, røtter og andre ujevnheter, vil dra best nytte av terrengsko med en lav såleprofil som gir god kontakt med underlaget.

    Løper du blandet underlag med innslag av faste grusveipartier, jevne stier eller til og med asfalt, vil du antakelig foretrekke litt demping i terrengskoene dine, hvilket betyr tykkere og mjukere mellomsåle.

    Vått og mykt underlag krever aggressivt mønstrede yttersåler for at du skal få et trygt grep.

    På slette og harde underlag som svaberg får du derimot bedre kontroll med et mindre aggressivt sålemønster, men yttersåla bør helst bestå av en mjuk, sticky gummiblanding.

    Konklusjonen er at ingen terrengskomodell fungerer helt perfekt på alle typer underlag. Derfor må man forsøke å finne en modell som gir deg de beste kompromissløsningene.

    Spør deg selv derfor hvilke typer underlag du oftest møter på dine løperunde ri skogen, og let deretter etter en sko som best matcher de forutsetningene.

    Tradisjonelt har skoprodusentene ofte prioritert grep og slitestyrke i sine modeller, samtidig som egenskaper som komfort og fleksibilitet i overdelen har måttet vike.

    Utvikling på terrengskofeltet

    Når det gjelder sistnevnte har det dog skjedd saker og ting i det siste. Innbitte asfaltløpere som er vant med mjukt polstrede og deilig dempede landeveissko nøyer seg ikke med spartansk utformede overdeler og tynne, harde såleplattformer når de nå søker seg ut i skogen.

    Flertallet av de terrengmodellene som vi har testet i denne skoguiden er et tydelig eksempel på hvordan produsentene nå legger større vekt på en komfortabel passform og beskyttende støtdemping nå enn tidligere. Det gjør at moderne terrengsko rent generelt er blitt mer allsidige.

    Derimot finnes det fortsatt et antall modeller som først og fremst er utviklet for teknisk avansert terreng. Grepsegenskaper, sikker bakkekontakt, slitestyrke og lav vekt er da blitt prioritert framfor beskyttende støtdemping og polstret komfort.

    Siden vi løpere er ulike når det gjelder aspekter som treningsbakgrunn, kroppsvekt og skopreferanser, er det ikke helt lett å dele inn terrengskomodellene i så tydelige kategorier som “teknisk terreng” eller “allround”.

    I stedet har vi forsøkt å beksrive de presenterte modellenes oppbygging og egenskaper så nøye som mulig. Med hjelp av våre testløperes vurderinger, produktpresentasjonene og vektangivelsene håper vi at du lettere skal kunne navigere i det store utvalget, og lettere kunne finne terrengsko som passer nettopp deg.

    Dette betyr tallene

    Vektangivelsene gjelder for størrelse US 9 (42,5) for herrer og US 7 (38) for damer. Drop er høydeforskjellen (i millimeter) mellomsålas hældel og forfot når innersåla er tatt bort.


    ADIDAS Terrex Speed Ultra

    • Vekt: Herre 240 gram. Dame 195 gram.
    • Drop: 8 mm.
    • Pris: 1950 kr.

    Terrex-betegnelsen er adidas’ måte å øremerke alle sine outdoor-produkter, hvilket inkluderer terrengsko. Denne nyutviklede, smidige terrengmodellen er utstyrt med en lignende mellomsålekonstrukson som fjorårets lette asfaltsko Adizero Boston 9 (en favoritt hos mange).

    Nærmest foten ligger et lag med et fastere Lightstrike-skum, som kompletteres med en relativt tjukk kilde av spenstig Boost-skum i den nederste delen av mellomsåla.

    Dette gir skoen en utmerket balanse mellom god demping og kvikk respons i stegavviklingen. Selv den tettsittende passformen er hentet fra Boston 9, noe som forsterker skoens raske følelse.

    Overdelen har en glatt, smussavvisende utside som gir god ventialsjon og lar vann drenere raskt ut av skoen. Yttersåla – utviklet av dekkprodusenten Continental – har tre millimeter høye, relativt mjuke riller som gir godt grep på både tørt og vått underlag.

    Speed Ultra lever godt opp til navnet og bjudar opp til rask løping over lange distanser og konkurranser i skogsterreng.


    ASICS Trabuco Max

    • Vekt: herre 294 gram. Dame 234 gram.
    • Drop: 5 mm.
    • Pris: 1700 kr.

    Asics har i flere av sine asfaltmodeller – som for eksempel den populære Novablast – hengt seg på trenden med vuggeformede såleplattformer. Tanken bak det er at man lettere skal rulle framover på foten i stegavviklingen og få et mer effektivt fraspark.

    Den nyutviklede terrengmodellen Trabuco Max har også fått denne typen såleprofil, der fremre del av skoen går markant oppover.

    En solid mellomsåle i Flytefoam gir skoen bra med demping. Et markant mønster i den ganske så mjuke yttersåla sikrer grepet på vått underlag, og det forsterkede tåpartiet beskytter mot steiner og røtter.

    En finmasket nettstruktur i overdelen gir skoen god passform og bra ventilasjon. En viktig detalj for den som løper på vått og gjørmete underlag (eller i sand eller snø) er at skoen har fester for gamasjer, eller såkalte gaiters.

    Tross sin robuste konstruksjon havner Trabuco Max under 300 gram vektmessig. Skoen er et utmerket eksempel på en moderne allroundmodell, som galant klarer lange utfordrende treningsøkter på variert underlag, inkludert partier med asfalt.


    BROOKS Catamount

    • Vekt: Herre 277 gram. Dame 237 gram.
    • Drop: 6 mm.
    • Pris: 1800 kr.

    Catamount er et nytt tilskudd i Brooks’ terrengskosortiment, oppkalt etter et populært område for skikjøring og outdoor-aktiviteter på grensa mellom statene New York og Massachusetts. Men catamount er også et annet navn på fjelløven, eller pumaen om du vil.

    Den relativt tjukke mellomsåla i Brooks lette, spenstige DNA Flash-materiale (opprinnelig brukt i asfaltmodellene Hyperion Elite og Speed) gir en temmelig fast støtdemping, noe som fungerer aldeles utmerket på variert underlag.

    Yttersåla har et moderat mønster med fire millimeters knaster i en gummiblanding kalt Trailtrack. Dette gir et sikkert grep på de fleste typer underlag. En beskyttende hardplast-plate, Ballistic Rock Shield, er innkapslet i mellomsålas fremre del og bidrar til god respons i steget. Pluss for gaiters-feste her også.

    Catamount har på samme måte som de fleste av Brooks asfaltmodeller en tettsittende passform som gir skoen en fin føyelighet og kvikk løpsfølelse. Dette er absolutt en kvass debutant med et bredt bruksområde.


    HOKA ONE ONE Torrent 2

    • Vekt: Herre 264 gram. Dame 215 gram.
    • Drop: 5 mm.
    • Pris: 1700 kr.

    Speedgoat har i flere sesonger vært flaggskipet i Hokas terrengskotilbud, mye takket være den robuste konstruksjonen. For den som ønsker en nettere og kvikkere løpsfølelse i skogen, er Torrent et godt valg. Torrent veier cirka 40 gram mindre enn storebror Speedgoat, og har generelt en mer strømlinjeformet konstruksjon.

    Mellomsålas materiale kalles Profly og er veltilpasset den miksen av ulike underlag som terrengløping byr på. Passformen er mer tettsittende enn på de fleste andre Hoka-modeller og den lave såleplattformen (ca. 10 mm lavere enn Speedgoat) har ikke den markante vuggeformen som ellers utmerker seg hos Hokas sko.

    Overdelen har en tynn plastfilm laminert mot overdelens materiale for at smuss og gjørme ikke skal feste seg så lett. Yttersåla har også fått en oppgradering fra versjon 1, og kommer best til sin rett på mjukt underlag.

    Om Speedgoat er en tro arbeidshelst, så kan Torrent sies å være en pigg og livat ponny.


    ICEBUG Outrun RB9x

    • Vekt: Herre 305 gram. Dame 265 gram.
    • Drop: 7 mm.
    • Pris: 1500 kr.

    Svenske Icebug har ikke bare gjort en storartet jobb med å få produksjonen av skoene sine mer miljøvennlig – de siste årene har også skoene blitt merkbart mer komfortable. Outrun er et utmerket eksempel på en slitesterk, funksjonell terrengsko som samtidig har bekvem passform og føyelig løpsfølelse.

    Den sømløse overdelen i gjenvunnet polyester har ingen unødvendige designdetaljer. Den slette, glatte utsiden gjør at smuss og gjørme ikke fester seg. Den effekten forsterkes ytterligere at et tynt plastlag rundt nedre del av overdelen.

    Mellomsåla er laget i et materiale som Icebug kaller Bugforce EVA, og har en relativt fast følelse som passer godt på variert underlag. En innkapslet Rockshield-plate i forfoten beskytter mot spisse steiner og andre ujevnheter i terrenget.

    Icebug velkjente RB9x-yttersåle gir et sikkert grep på de fleste typer underlag, både tørt og vått.

    Outrun er oppsummert en veldig allsidig sko som passer godt til både erfarne terrengløpere og nybegynnere. Passformen er nokså tettsittende, så mange vil måtte gå opp en halv størrelse.


    MERRELL Moab Flight

    • Vekt: Herre 283 gram. Dame 227 gram.
    • Drop: 10 mm.
    • Pris: 1400 kr.

    Moab Flight er en helt nyutviklet og klart allsidig Merrell-modell. Beskyttende støtdemping, komfortabel passform og godt grep på mange typer underlag er egenskaper som har fått høyest prioritet.

    Støtdempingen i form av Merrells mjuke Floatpro-skum hadde passet på hvilken som helst asfaltmodell. Ecodura-yttersåla fra Vibram (der 30 prosent av materialet er gjenvunnet gummi) gir godt grep på både mjuke skogsstier og harde asfaltpartier.

    Overdelen i såkalt engineered mesh har gode ventilasjonsegenskaper samtidig som en tettere nettstruktur på strategiske steder gir god støtte til foten. Behagelig polstring rundt ankelen og i pløsen betyr komfort.

    Moab Flight har en høy såleprofil (29 mm i hælen og 19 mm i forfot), og er derfor ikke det beste valget på ekstreme utfordringer i teknisk terreng. Modellen retter seg snarere mot løpere som søker samme komfort i terrengskoene som de er vant med fra landeveien.


    MIZUNO Wave Daiche 6

    • Vekt: Herre 300 gram. Dame 250 gram.
    • Drop: 8 mm.
    • Pris: 1700 kr.

    Den sjette versjonen av Wave Daiche har gjennomgått høyst markante forandringer sammenlignet med forgjengerne. Formålet har vært å lage skoen mer tilpasset varierte terrengtyper, så det betyr at såleprofilen nå er mer parallell med underlaget: høyden på forfoten er økt til 20 mm, og hælen er senket til 28 mm, hvilket betyr et mer terrengtilpasset drop på 8 mm (mot tidligere 12 mm).

    I hælen har den stive Wave-platen i hardplast blitt byttet ut med to ulike lag av mellomsålemateriale, som sammenføyes i en vuggeformet struktur. Dette er den fremste grunnen til vektnedgangen på 30 gram.

    Den mjuke overdelen gir en generøs passform, som også takler bredere føtter. Yttersåla, produsert av dekkfabrikanten Michelin, har fått et mer glissent mønster for å unngå at gjørme fester seg mellom knastene.

    I stedet for standardløsningen med en stuv, beskyttende plastplate innkapslet i den fremre delen av mellomsåla, har Mizuno valgt å legge inn et lag med EVA-skum i høyere densitet i stedet.

    Denne nyeste versjonen av Wave Diache er en utmerket allroundmodell som takler både skiftende terrengforhold og faste vegpartier på en upåklagelig måte.


    NEW BALANCE Hierro 6

    • Vekt: Herre 337 gram. Dame 281 gram.
    • Drop: 8 mm.
    • Pris: 1600 kr.

    Den sjette versjonen av Hierro er, akkurat som forgjengeren, en robust og veldempet treningsmodell. Oppdateringene finner vi i overdelen, som nå har fått et mer føyelig materiale, et mer bekvemt snøresystem og en mjukere forsterking over tærne.

    Hælkappen har også fått en mer strømlinjeformet, komfortabel utforming.

    Den mjuke Megagrip-yttersåla med sin utstikkende “spoiler” i hælpartiet er uforandret, hvilket gir sikker friksjon selv mot vått og glatt underlag.

    Vekten er blitt redusert med cirka 20 gram sammenlignet med versjon fem, men Hierros tjukke mellomsåle i Fresh Foam X-skum gjør at skoen ikke er noe fartsvidunder. Snarere kommer den best til sin rett på lange turer på skogsveier og stier der beskyttende støtdemping og digg passform gis høyeste prioritet.


    NVII Forest 2

    • Vekt: Unisex 219 gram.
    • Drop: 4 mm.
    • Pris: 1600 kr.

    At terrengsko kan ha ulikt utseende og oppbygging blir åpenbart hvis man for eksempel stiller New Balance Hierro ved siden av Forest 2 fra den finske orienteringseksperten NVii.

    Her handler det om en ultralett, nærmest minimalistisk terrengmodell med tydelig tettsittende passform.

    Med Forest 2 får du utrolig god bakkekontakt, sikkert grep i utfordrende terreng og en passform som føyer seg etter fotens bevegelser. Forest 2 leveres dessuten med to par innersåler, så man kan selv velge hvor mye bakkekontakt man vil ha.

    En sparsommelig polstring i ankel- og hælpartiet gjør at skoen sitter sikkert på foten uten at det legger til noe unødig vekt og volum.

    Yttersåla i nokså mjuk gummi har et stort antall knotter på 6,5–7,5 mm, i tillegg til tre markante flex-spor i forfoten for at skoen skal kunne gripe tak i underlaget på en effektiv måte.

    Overdelen har en slett, glatt utside i såkalt Superfabric-materiale, som gjør at smuss og gjørme ikke fester seg. Rundt tærne og mellomfoten beskytter en utenpåliggende forsterking mot spisse steiner.

    Den nedstrippede utformingen gjør at Forest 2 ikke suger til seg vann og blir tung og vassen, noe som er verdt å merke seg for swimrun-utøvere.

    Med sin lave såleplattform passer denne modellen først og fremst til terrengløpere som ønsker å holde god fart i teknisk terreng.


    ON Cloudultra

    • Vekt: Herre 295 gram. Dame 245 gram.
    • Drop: 8 mm.
    • Pris: 2000 kr.

    Cloudultra fra sveitsiske On er ytterligere et eksempel på en allroundsko som takler et bredt register av underlag.

    Mellomsåla er utformet med Ons spesielle CloudTec-teknologi, men til forskjell fra de relativt store, uthulede dempeputene som er standarden på de vanlige treningsmodellene, har Cloudultra fått en ny teknisk løsning.

    De mindre dempelementene er nå i stedet lagt inn i en mer solid mellomsåle av Helion-skum, og er plassert i et sikksakk-mønster på ulik høyde fra mellomsåla.

    Dette gir en merkbart fastere følelse mot underlaget. Mellomsåla er også dratt opp som en støttende kant mot overdelen, noe som kompletteres med et smussavvisende lag laminert rundt den finmaskede overdelen.

    Hele overdelen er laget i ett sammenhengende stykke, uten separat pløs. Dette gjør det litt trøblete å få på seg skoen. Til gjengjeld gir dette god stabilitet og en trygg, omsluttende passform som dessuten kan hurtigjusteres med en “spak” på vrista. Denne såkalte FlipRelease-spaken gir deg bedre plass i forfoten når føttene hovner opp etter mange kilometer.

    Yttersåla med sitt moderate mønster kalles Missiongrip og gir utmerket grep på det meste av underlag – inkludert våte svaberg.

    Tross sin robuste konstruksjon og at den tåler en støyt, ligger vekten på rett under 300 gram. Cloudultra er rett og slett en pålitelig arbeidshest for lange, harde løpeturer i variert terreng.


    REEBOK At Craze 2.0

    • Vekt: Herre 295 gram. Dame 270 gram.
    • Drop: 6 mm.
    • Pris: 850 kr.

    “At” i modellnavnet står for All Terrain, men faktum er at Reebok At Craze 2.0 sitt markante og aggressive sålemønster egner seg best på mjukt underlag. De mange, høye triangelformede knottene i yttersåla er helt klart i sitt rette element på mjuke stier og gjørmete partier.

    Støtdempingen består ikke av Reeboks spenstige premiumskum Floatride, men en tradisjonell EVA-mellomsåle som gir en fast følelse mot underlaget.

    Dette er altså ikke en sko du snører på deg hvis terrengturen din har lengre innslag av veipartier med grus og asfalt.

    Overdelen består i hovedsak av et tett, smussavvisende materiale, men på sidene finnes partier med tynnere struktur som gjør at vann lett dreneres ut av skoen.

    I mellomfoten finner vi en kraftig stabiliserende plate av hardplast som dras litt opp på sidene for å sikre at foten sentreres midt på såleplattformen.

    En smart detalj er at lissene kan gjemmes i en tynn, elastisk lomme på vrista, slik at du ikke henger deg fast i greiner underveis.

    Med en pris som ligger langt under gjennomsnittet i denne skoguiden, kan man ikke forvente seg de mest teknisk avanserte løsningene. Men At Craze er likevel et alternativ man bør vurdere hvis du søker en grepssikker terrengsko spesifikt for mjukt underlag.


    SALOMON S/Lab Pulsar

    • Vekt: Unisex 170 gram.
    • Drop: 6 mm.
    • Pris: 1900 kr.

    Hvis du vil at det skal gå unna i terrenget, bør du definitivt ta en nærmere titt på denne raske saken.

    Sammen med det spanske terrengultraikonet Kilian Jornet, og med hjelp av Salomons mangeårige erfaringer fra løping i teknisk terreng, har de lykkes å konstruere en ultralett, nærmest minimalistisk konkurransemodell.

    Overdelen er utformet som en tettsittende sokk, og er laget av en ny type tekstilvev kalt Matryx. Ved hjelp av dette innovative materialet har Salomon lykkes å kombinere lav vekt med en overraskende stødig passform. I tillegg får du gode ventilasjonsegenskaper og solid slitestyrke.

    Siden skoen er bygget på en tettsittende lest, er den noe trang å få på, men når den først sitter på plass føles den som en del av foten – noe som gjør at Quicklace-snøringen nesten blir overflødig.

    Contagrip-yttersålas lave sålemønster og mjuke gummiblanding gjør at du får en god bakkekontakt med et pålitelig grep på variert underlag.

    Melllomsåla, som består av en mix av EVA og et polypropylenfiber kalt olefin, gir en utmerket kombinasjon av beskyttende demping og kvikk respons i stegavviklingen.

    S/Lab Pulsar krever sterke føtter, god løpeteknikk og lang erfaring i å navigere i teknisk terreng. Men for den som oppfyller disse kriteriene, leverer skoen en løpsfølelse utenom det vanlige.


    SAUCONY Peregrine 11

    • Vekt: Herre 310 gram. Dame 270 gram.
    • Drop: 4 mm.
    • Pris: 1600 kr.

    Peregrine har i løpet av sin tiårige eksistens blitt en skikkelig trailklassiker. Versjon 10 ga en rekke verdsatte oppdateringer og derfor har Sauconys produktteam nå bare gjort noen forsiktige justeringer i den ellevte utgaven. Blant annet er hele såleplattformen uforandret.

    To ulike lag av Pwrrun-materialet i mellomsåla gir aldeles utmerket støtdemping. Yttersålas v-formede knaster i mjuk gummi griper godt både oppover og nedover, først og fremst takket være ulike retninger på knastene i hældelen kontra forfoten.

    En plate av karbonfibervev er akkurat som før integrert i mellomsålas fremre del for å gi beskyttelse mot spisse steiner og røtter.

    Overdelen har derimot fått noen detaljforandringer i form av en ny struktur på materialet, og færre laminerte forsterkinger. Resultatet er en marginalt mer romslig passform enn tidligere.

    På tross av skoens aggressive sålemønster, takler den også løping på harde veistrekninger svært godt, hvilket gjør Peregrine til en særs komfortabel allroundsko.


    THE NORTH FACE Flight Vectiv

    • Vekt: Herre 285 gram. Dame 245 gram.
    • Drop: 6 mm.
    • Pris: 2200 kr.

    Etter flere sesonger der karbonsko etter manges mening har revolusjonert asfaltløping (på godt og vondt) er det ikke rart at spenningen i løpemiljøet er stor når The North Face som en av de første lanserer en terrengsko med karbonplate i såla.

    Med slagord som “The future of trail running” og mantra om at skoen maksimerer energiretur i steget, er det mange terrengløpere som blir gira.

    Vi har testet skoen på både grusvei, flytstier og virkelig tekniske stier og sitter igjen med inntrykket om at dette er en sko med potensiale, men også med klare begrensninger.

    Der de mest populære karbonskoene på asfalt føles ut som å tråkke ned i en madrass føles Flight Vectiv som å tråkke ned på hard gummi. Det er annerledes, men ikke nødvendigvis negativt. Underlaget i skogen er variert og mykt.

    Skoen er utformet med en “rocker”, en vippegeometri som innbyr til en fart og en fremoverlent og offensiv løpestil. På grusvei og flytstier føles dette godt. Det føles som skoen leder deg i riktig retning, og gir deg litt ekstra fart uten at det koster deg mer krefter.

    Yttersåla på Flight Vectiv ser lovende ut. Knastene er 3,5 mm dype og med et godt overflateareal, noe som tilsier at dette er en allround terrengsko.

    Gummiblandingen lager godt med lyd når du tråkker rundt på stuegulvet, det vitner om god friksjon. Det får vi også bekreftet når vi kommer til bratte svaberg. Du føler deg trygg på at skoen sitter både oppover og nedover på finslipt stein.

    Men. Det er et stort men. Denne skoen har sine svakheter og begrensninger. Noe ligger i detaljene, og noe ligger i den grunnleggende utformingen.

    Begrensningene til Flight Vectiv kommer sterkest til syne når vi beveger oss fra grusveien og inn på tekniske stier med mye røtter og stein. På grusen føltes det som skoen hjalp oss fremover, men på stien føles det mer ut som den begrenser oss.

    Dette kommer primært av at såla er høy, tykk og rigid. Tråkker du ned på en jevn og myk overflate på stien er alt bra, men med en gang stien er dosert, eller steget faller halvveis over en rot eller ujevn stein føles det utrygt.

    Det samme skjer i krappe svinger i høy fart. Yttersåla sitter som støpt, men den høye rigide såla gir en følelse av at et overtråkk er nært forestående. Fotmusklene får ikke jobbet som de vil mot det ujevne underlaget, og det er vanskelig å slippe seg løs – spesielt nedover i høy fart.

    Meshen i overdelen er elegant, med en konstruksjon uten tunge, og uten gnagende sømmer.

    Oppsummert vil vi hylle The North Face for å ha tatt steget med å lage en ukonvensjonell karbonsko for terrenget. Dog trengs det mer utvikling for at dette skal bli en revolusjon på samme måte som for asfalt-verdenen.

    Flight Vectiv vil kunne egne seg meget godt for løp som utelukkende går på grusvei og flytsti med jevnt underlag, men kommer til kort på mer tekniske stier.


    ARC’TERYX Norvan SL 2

    • Vekt: Herre 170 gram. Dame 145 gram.
    • Drop: 7 mm.
    • Pris: 1800 kr.

    Den første versjonen av Arcteryx Norvan SL ble en stor hit på terrengløpescenen. Når Norvan SL 2 ble lansert var mange spent på om dette ville bli en helt annen sko, eller om det var mindre forandringer som ville bli gjort fra den opprinnelige versjonen.

    Det siste viste seg å være tilfellet, til begeistring for alle fans. SL 2 har samme passform, samme type yttersåle og samme følelse som sin forgjenger.

    Blant oppdateringene er et bytte fra Vibram Megagrip til Megagrip Litebase-yttersåle. Litebase beholder de gode grepegenskapene men veier 30 prosent mindre.

    Vi merker ingen forskjell grepmessig, hverken på glatt svaberg eller på mykere underlag på stien.

    Hælkappen er redesignet og strammet inn for å unngå at møkk sniker seg inn i skoen når du løper, og oppgraderingen funker. Mellomsålematerialet blitt byttet ut med et materiale som produsenten selv beskriver som “mer motstandsdyktig”.

    Vi merker ingen forskjell i løpsfølelse på den gamle og den nye mellomsåla, men det er mulig at SL 2 med sin nye mellomsåle har potensiale til å holde i flere kilometer med mindre deformering av såla.

    Norvan SL 2 ser på papiret ut som en minimalistisk terrengsko med sin ekstremt lave vekt. Såla er har likevel 7 mm drop og er 19 mm ved hæl – 12 mm ved tå, og føles ikke minimalistisk i det hele tatt.

    Terrengløpermiljøet er delt når det kommer til beskrivelsen av løpsfølelsen. En del løpere som beskriver skoen som “utilgivelig”, særlig på hardere underlag. Er du vant med en godt dempet sko med en ettergivelig såle, vil SL 2 definitivt være en stor overgang.

    Samtidig er det et betraktelig antall terrengløpere som hyller skoen for løpsfølelsen. Det blir ofte trukket frem at skoen innbyr til et naturlig løpesett der foten får fritt spillerom til å gjøre det den kan best, samtidig som du føler deg trygg og har en følsom kontakt med underlaget.

    Det kan tenkes at de som trives best i skoen er løperne som har utviklet en skånsom måte å løpe på, og på den måten får utnyttet egenskapene i SL 2 til det fulle.

    Meshen er det stedet der SL 2 virkelig kutter vekt. Med en syltynn TPU-mesh som er vannavstøtende, klarer skoen å holde foten mesterlig godt på plass med et minimum av materiale.

    Vannavstøtende betyr dog ikke at det holder vann ute av skoen. Løper du i duggvått gress er du klissblaut i løpet av sekunder. Til gjengjeld holder ikke skoen på noe av vannet, men drenerer ekstremt godt. Løper du i våte forhold veier ikke skoen mer enn et par gram mer kontra tørre forhold.

    Norvan SL 2 er en ekstrem sko. Ekstremt rask, ekstremt lett, ekstremt godt grep (spesielt på våt stein).

    De med et skånsomt løpesett kan bruke denne skoen til både kortere og lengre distanser i alle typer terreng. Har du et tyngre “bulldoser-steg” bør du vurdere å bruke en sko med mer demping og beskyttelse på de virkelig lange distansene.


    Generasjon samarbeid

    Generasjon samarbeid


    Det er en ny kultur som preger tartanen. Sigurd Ruud Skjeseth er en del av den raske bredden rett bak toppen, den som søker felleskap på vei mot rekorder.

    Den aller første økta Sigurd var med på i FIK Orion endte med at han ble løpt fra. Han bestemte seg for ikke å miste motet av den grunn, og derfra har det gått fort.

    – Jeg tror mye av grunnen til at jeg har syntes det har vært veldig gøy er at det har gått i riktig retning. Det er mye motivasjon i fremgang – det synes jo alle, forteller han.

    Samtidig har løpingen helt fra starten av hjemme i hedmarksklubben vært en sosial bit av Sigurd sitt liv. Den gangen var intervallene på onsdager og lørdager ukas høydepunkt, og den barbeinte nedjoggen etter økta har gitt gode minner. Dette satte standarden for hvilke forventninger Sigurd har til idretten.

    – Jeg synes det å samarbeide på tvers av klubber er viktig. Er det noen som matcher hverandre godt – både sosialt og idrettslig – så synes jeg man bør matche dem, samme hvilken klubb de står i.

    Sigurd Ruud Skjeseth

    Alder: 24 år

    Klubb: Ull/Kisa

    Personlige rekorder:

    3000 m: 7:52

    5000 m: 13:41

    10 000 m: 28:35

    Meritter:

    Nordisk mester 3000 m inne, bronse på 5 000 og 10 000 m i NM 2021.

    Mål: Delta i EM 2022, VM 2022 og OL 2024. Bli norsk mester på enten 5000 eller 10 000 m.

    Det beste med gjengen: At de gjør at det er gøy å reise på trening.

    Egen treningsgruppe

    Under et stevne i fjor sommer gikk det opp for Sigurd mens han så seg rundt at både den ene og andre raske konkurrenten bodde i Oslo og manglet et treningsmiljø.

    – Jeg tenkte at her må det jo være mulig å samle en god gjeng, som også er på samme nivå, forteller han rolig.

    Sigurd er en avslappet, ydmyk fyr som tar initiativ, og behovet for et treningsmiljø han kunne trives i både sportslig og sosialt gjorde at han byttet klubb fra Tjalve til Ull/Kisa.

    Fellestreningene til Oslo-klubben hadde ikke det oppmøtet som er så essensielt for Sigurd, mens i Ull/Kisa legger de nå opp til fellestreningene sine på tvers av klubbtilhørighet.

    – Det er veldig deilig å reise på trening og så har du en fire–fem stykker du kan henge deg på. Hvis du har en litt sliten dag så er det bare å legge seg i rygg, og så får du gjort akkurat det du skal.

    Han har følt på kontrasten på turer hjemme i Romedal hvor han må løpe øktene alene og innser hvor kjedelig han synes det er, spesielt etter en bortskjemt høst og vinter.

    – Det er myyyye lettere å komme på trening når man både har hyggelige folk, og folk som matcher på trening. Da er det mye lettere å ha det gøy også, sier han med overbevisning.

    – Jeg har trua på det – å ha det gøy. Så det prøver vi å jobbe litt med i den gruppa vår nå, at vi også møtes litt utenfor trening sånn at vi har mer å spille på enn bare løpinga, selv om det er den som er viktigst for oss.

    Simon Steinshamn

    Alder: 21 år

    Klubb: IL i BUL

    Personlige rekorder:

    1500 m: 3:50

    3000 m: 8:03

    5000 m: 14:03

    10 000 m: 29:26

    Meritter: Laggull EM terrengløp 2018

    Fremtidige mål: Senior-EM, OL og VM

    Det beste med gjengen: Langturen søndag 2. mai med Fredrik og Sigurd vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt.

    Unik lagfølelse

    Det særegne med Sigurd og gjengen han tok initiativ til å danne, er denne lagfølelsen i en individuell sport.

    Det handler om å være sammen om å utvikle hvert sitt potensiale, og Sigurd synes det er bra at det ikke lenger er nok å «bare» ta kravet for å få plass i et EM.

    – Det er kjempekult at vi er gjeng som pusher hverandre, sier han engasjert.

    – Jeg har jo lyst til å slå de gutta som er to–tre sekunder foran meg, selvfølgelig, men det er jo utrolig kult at vi i det hele tatt er der at vi pusher hverandre i Norge. Jeg tror det starta litt med Ingebrigtsen-gjengen, og så har det bare balla på seg. Man ser at det er mulig å bli god, at det er mulig å satse, og nå er vi mange gode, rett og slett. Det er utrolig inspirerende.

    Dette vitner om en holdning som sier at i denne individuelle idretten er det alltids plass til flere, konkurranse er sunt. Å knive om plasseringene man har lyst på handler om å utvikle seg selv, ikke at de andre ikke utvikler seg.

    Ådne Andersen

    Alder: 27 år

    Klubb: Dimna IL

    Personlige rekorder:

    800 m: 1,52:10

    1500 m: 3.46:84

    5000 m: 14,04,27

    10 000 m: 28,49

    Halvmaraton: 1,05,38

    Meritter: Norgesmester 800 m innendørs 2017

    Bronse 1500 m NM 2017 og 2019

    Fremtidige mål: EM, VM og OL på maraton. 

    Det beste med gjengen: Stadionmila 2020, solid pers og under EM-kravet på meg og Sigurd Skjeseth.

    Høyt nivå

    I perioden fra første møte til trykk av magasinet har Sigurd løpt flere raske løp, blant annet et i Tønsberg. Der var det fire stykker som tok EM-kravet, og som Sigurd definerer det «begynner jo å være på et veldig høyt nivå.»

    – Vi fire første blir nummer én, to, tre og fire i den konkurransen, men vi er også topp tredve i Norge gjennom tidene, sier han.

    Det er rivalisering på banen, men Sigurd ler lett når han sier at det er veldig god stemning også.

    – Det er jo utrolig givende at vi er så mange som er så gode. Når man kommer til konkurranse og ser hvem som har trent best, hvem som har gjort det beste arbeidet i vinter. Det er egentlig bare kjempekult å være en del av det.

    Fredrik Sandvik

    Alder: 23 år

    Klubb: Ull/Kisa

    Personlige rekorder:

    1500 m: 3.42

    3000 m: 7.55

    3000 m hinder: 8.46

    Meritter: 4*U20/23 europamesterskap (terrengløp/3000 m hinder) 1 NM-sølv, 2 NM-bronse på hinder.

    Fremtidige mål: VM 2022 og OL 2024

    Det beste med gjengen: Beste er å ha noen å trene med hver dag som har som mål i seg selv å bli best mulig. Gruppa sikrer kvalitet og glede i treningshverdagen.

    Skadeåret 2019

    Stort sett har det kun vært progresjon for Sigurd. Han tok permisjon fra lærerstudiene og fikk muligheten til å reise til høyden for å trene, og muligheten til å øke treningsvolumet. I 2019 fikk han først tretthetsbrudd i venstre del av sakrum nederst i ryggen, og når han kom tilbake og skulle begynne å løpe igjen, fikk han tretthetsbrudd i høyre del.

    – Jeg hadde nesten en identitetskrise da jeg fikk det andre tretthetsbruddet. Hva skal jeg finne på hvis det viser seg at jeg ikke kan løpe mer?

    I den perioden gikk det mange tanker gjennom hodet hans, og han trakk seg litt unna miljøet. Hadde ikke behov for å stikke innom Bislett for å se hvor fort gutta løp – han unnet dem alt godt, han trengte bare ikke å se på det. Lærdommene han tok med seg er mange, blant annet hvor godt det er å ha noe å tenke på ved siden av.

    – Når løpinga går bra, trenger jeg ikke noe ved siden av. Men når jeg er skada eller kanskje er sjuk, da er det veldig greit å la hodet holde på med noe annet i løpet av uka.

    Det som var kjedelig der og da, er fortsatt noe han ser tilbake på med takknemlighet for å ha fått oppleve – nedturene så vel som oppturene. Sammen med trenere førte det til endret treningsopplegg for å sikre at det ikke skjer igjen, og fortsatt synes han skade er en tålelig grunn til manglende progresjon.

    – Hvis man får gjort alt det man skal på trening og ting går bra, og så får man likevel ikke framgang – det må være mye verre mentalt enn om man får gjort det man skal og så blir man skada.

    I hvert fall om man kommer tilbake fra skade og kan oppleve samme progresjon som Sigurd har gjort gjennom 2020 og inn i 2021.

    – Det virker heldigvis som at jeg tåler løping, sier han med et smil.

    – Det er myyyye lettere å komme på trening når man både har hyggelige folk, og folk som matcher på trening. De har ikke noe respekt for tider, det skal bare beines. Det er en kul generasjon å være en del av, sier Sigurd. Foto: Tonje Lien Wold

    Drivkraft

    Alt handler om å finne ut hvor fort han kan løpe. Han blir ikke bitter om han aldri kommer til OL eller VM, men både det umiddelbare og det langsiktige målet er heller å hele tiden ta smarte valg som gjør at han kan finne ut: hvor fort kan han løpe.

    – Så er det jo naturlig nok noen tidsmål. I år er det spesielt å løpe fort på 5000 meter, 13.35. Og 28.20 på 10 000 meter. Det er de to kravene jeg har tenkt på i vinter hvis jeg har slitt med å motivere meg til en økt.

    Det er mye snakk i toppidrett om tøffe valg man tar og ofre man må gjøre for å finne ut om man klarer å nå målene sine. Sigurd derimot, føler ikke han har tatt et eneste tøft valg. Dette er det han har lyst til å gjøre, det som gir ham glede og energi.

    – Det kjente jeg jo når jeg var skada, at det er løping som gir meg glede nå, nesten litt skummelt mye. Når jeg ikke har det blir jeg nok en litt dårligere versjon av meg selv. Det er egentlig veldig lite jeg føler jeg velger bort. Jeg tenker heller at det har gitt meg mye, mye mer enn det har tatt.

    Det skal beines

    Vi sitter på kunstgressbanen på Sognsvann, omringet av lørdagsløpere en solfylt formiddag.

    – Det er bra nivvå på banen her nå, sier hedmarkingen og kan peke ut to av de andre som tok EM-kravet uka før.

    – Vi har gradvis blitt raskere sammen. Når en løper 5000 på under 14 så vil alle under 14. Nå vil vi under 13.30. Vi flytter oss bare etter den beste i gruppa, og når én satser hardt så tror jeg det er sånt vi alle blir bedre av.

    Sigurd beskriver denne gode kulturen hvor man stiller opp og hjelper hverandre på veien selv om alle vil komme først i mål. Vi er midt i en god periode for konkurranser, og om litt skal det løpes på Bislett, noen med mål om å ta OL-krav.

    – Det kan hende det blir litt tøft, men jeg liker den mentaliteten. De ser etter forbedring og har ikke noe respekt for tider, det skal bare beines. Det er en kul generasjon å være en del av, synes jeg.

    Sigurd definerer satsningen som noe som har gitt ham mye, mye mer enn hva de såkalte «tøffe valgene» gjør at man går glipp av. Foto: Tonje Lien Wold.

    Kjelleren

    Når det kommer til stykket hjelper laget deg på veien, men det er kun du alene som kan velge å gå ned i kjelleren. Intervallene løpes rundt oss, og Sigurd peker ut noen i et drag:

    – Den gjengen der for eksempel – jeg trener jo for å holde følge, så det er kjedelig å legge ned så mye innsats gjennom hele vinteren for å slippe de ryggene.

    På konkurransedag trenger Sigurd en grunn, noe som motiverer ham den dagen til å grave skikkelig dypt. En slik grunn kan være bestefaren, men ofte er det også en motstander han vil slå.

    En treningskamerat han har løpt med på trening og hvor de nå presser hverandre til det ytterste. Denne kulturen med overskudd – alle kan løpe fort – er fristende å beskrive som en bidragsyter til bredden i toppen.

    Et samarbeid for å bli bedre slik at alle kan få utvikle sitt potensiale så langt det går.

    – På veien har jeg blitt kjent med mange hyggelige mennesker, og sett verdien av et godt treningsmiljø.

    Og dette gjør at han har det gøy mens han gjør sitt ytterste for å finne ut hvor fort han kan løpe.


    – Restitusjon er viktigere enn jeg trodde

    – Restitusjon er viktigere enn jeg trodde


    Toppidrettskarriere kombinert med jobb og studier krever sin kvinne. Men årets skadeprosess har gitt både innsikt og perspektiv for Yngvild Kaspersen.

    Belastningsskader kommer som oftest av litt for stor belastning over tid. Men ofte oppleves slike skader som akutte skader. Vi husker godt den ene økta det hogg til, eller det ene steget som gjorde at smerten oppstod. Det skjer så plutselig. Derfor er det lett å tenke at skaden også kan helbredes like plutselig. Én hviledag, én rolig økt, bytte av sko … Det fikser vel problemet?

    I iveren etter å ville løpe, glemmer vi at det ofte er summen av faktorer som er årsaken til en skade, ikke en enkeltfaktor som at du løp med litt for høy fart på den ene økta, eller at du løp i litt vonde sko.

    Yngvild Kaspersen er en av ikke alt for mange toppløpere som kombinerer idretten med både jobb og studier. Det er forbilledlig, men det er også en knivskarp balansegang. Da skaden i våres var et faktum, begynte hun å reflektere over totalbelastningen. Det (eneste) fine med en skadeprosess, er at det også er en læringsprosess.

    Kunne ikke løpe

    Yngvild Kaspersen har de siste årene prestert på internasjonalt toppnivå i skyrunning samtidig som hun har studert medisin ved universitetet i Tromsø. Høsten 2020 startet hun på det femte studieåret som innebærer mye praksis samtidig som hun la grunnlaget for en ny konkurransesesong.

    Alt lå til rette for nok en god sesong da hun i januar startet nyåret med å knuse løyperekorden på Mørketidsløpets halvmaraton med over tre minutter. Men i april begynte hun å kjenne en murring i hofta som skulle vise seg å være en skade. Dette gjorde at Yngvild måtte legge om på trenings- og konkurranseplaner for sesongen.

    – Når man trener store mengder løping er man vant til litt småvondter, men dette er første gang jeg har hatt en såpass alvorlig skade at jeg ikke har kunnet løpe i det hele tatt.

    Det hele startet 6. april. I ettertid har hun tenkt over at hun dagen før kjente en liten murring bak i hofta, men antok at det bare var en nerve i klem eller lignende. Hun hadde jo løpt med mye verre smerte enn dette tidligere.

    Intervalløkta skulle være på mølla, og siden Yngvild var litt sliten den dagen, løp hun en kortere økt på 10 x 3 minutter.

    – Utover i økta kjente jeg at det gjorde mer og mer vondt, men jeg presset meg til å fullføre. På nedjoggen haltet jeg. Etter det gjorde alt vondt, enten det var å sitte eller gå, det verket hele tiden.

    De neste dagene prøvde Yngvild ut ulike alternative treningsformer som å gå på ski, ellipse, styrke og korte løpeturer. De fleste turene endte med at hun måtte bryte. Hun kunne ikke ellipse uten å holde seg fast, og måtte snu ti minutter ute i skiturene. Etter en uke oppsøkte hun fysioterapeut som henviste henne videre til MR. Der var det lang venteliste.

    – Det å måtte avbryte flere økter fordi jeg rett og slett ikke greide å gjennomføre var veldig tungt for psyken. I ukene mens jeg ventet på svar fra MR fortsatte jeg å teste hva som gikk an å gjøre uten smerte. Tidligere har jeg ved småskader lyktes med å bytte sko eller gjøre små justeringer, men nå gjorde det vondt bare jeg fikk litt vekt på foten. Jeg kunne rett og slett ikke løpe.

    Yngvilds tre tips til skadeforebygging:
    Restitusjon!
    Søvn!
    Ta hensyn til stress!

    Tretthetsbrudd

    Etter sju uker fikk Yngvild svar på MR som viste «frakturlinje gjennom sacrum corpus og tilstøtende benmargsødem», det vil si tretthetsbrudd i hofta. I løpet av de ukene hadde hun kun trent alternativt, og symptomene hadde forbedret seg. Videre fikk hun oppfølging av fysioterapeut som lagde en plan for hvordan hun skulle komme tilbake til løpingen.

    Det finnes flere programmer for opptrening etter tretthetsbrudd, men individuelle tilpasninger er nødvendig i forhold til grad av bruddet og hvor det sitter. Yngvilds fysioterapeut var lett tilgjengelig for veiledning og råd gjennom opptreningen.

    – Hadde jeg fra starten visst at det var et tretthetsbrudd ville jeg gjort en del ting annerledes. Noen avlastes totalt med krykker i slike tilfeller, men jeg hadde eksperimentert med litt forskjellig og også løpt småturer. Nå kuttet jeg løpeturene helt, men fortsatte den alternative treningen siden jeg jeg allerede hadde begynt å bli bedre.

    Først var det kun sykling og styrke av kjernemuskulatur. Deretter fortsatte Yngvild med å legge på vannjogg, ellipse og å gå turer. Da hun skulle begynne å løpe igjen var dette i tett samarbeid med fysioterapeuten. Det startet med fem minutters løpeturer to ganger i uken. Dette ble gradvis bygd opp til turer på 15 minutter. Deretter begynte hun å løpe annenhver dag, og så to dager på rad med en dags pause før de bygde opp øktene til å vare rundt en time.

    – Det har vært noen tilbakefall underveis, for eksempel ved at jeg har prøvd å løpe med litt mer fart. Da har jeg fått noe verk og har måttet ta det rolig igjen, men som regel har det gått ganske problemfritt.

    Yngvilds styrkeøkter:
    – Slyngetrening.
    – Bakke- og trappespenst.
    – Styrke i treningsstudio med knebøy, markløft, hip thrust og tåhev.
    – Gåturer i fjellet.

    Lettere sagt enn gjort

    Yngvild løper regelmessig og har også hatt en langtur i uka. Løpsintervaller venter hun imidlertid med til hun får tatt ny MR i løpet av de neste ukene. Hardøktene blir derfor på ellipse, i bassenget eller ved å gå opp bratte bakker eller fjell med høyt tempo.

    I skadeperioden har hun også reflektert rundt hva det var som gjorde at hun ble skadet. Hun har vært vant til å trene store treningsmengder over flere år og kombinert dette med å studere medisin.

    I år startet hun på det femte året på medisinstudiet som innebærer mye praksis, og hun la derfor opp treningen litt annerledes ved å justere ned mengden slik at totalbelastningen ikke skulle bli for høy.

    I ettertid ser hun at hun kanskje undervurderte hvor krevende full satsing på både studier, jobb og trening kan være for kroppen når man står i det over lengre tid. I tillegg til praksis på studiet har hun hatt tre ulike jobber samtidig ved hjerteavdelingen på UNN, rusklinikk og legevakten i Tromsø.

    Dette er jobber som krever at man er skjerpet, og når du i tillegg er ny i jobbene har det vært mye å sette seg inn i.

    – Som student er man mer fleksibel når det gjelder tid. I praksis og jobb har dagene startet regelmessig rundt 05.30 med løpsøkt før jobb, så jobb og så styrke og løping etter endt arbeidsdag.

    Noen ganger skjer ting akutt slik at man blir lenger på jobb en planlagt, eller det har blitt noen ekstra nattevakter og så løpeturer uten å sove først.

    – Legeyrket er en livsstil det også, og jeg har trivdes utrolig godt med å lære og erfare mye, og synes akuttmedisin er ekstra spennende. Jeg ser at dette kan være krevende å kombinere med full toppidrettssatsing. Begge deler er jo en type livsstil som man må være dedikert til, og jeg tror at å holde på med begge samtidig gjør at alt blir litt halvveis. Restitusjon med hvile, kosthold og søvn er nok mye viktigere enn jeg først trodde. Ting går som regel greit over en liten periode, men jeg må nok bli flinkere til å stå over økter enn å presse meg gjennom hvis jeg er sliten. Det er noen ganger lettere sagt enn gjort.

    Innsikt og perspektiv

    Yngvild mener også at man som medisinstudent får en mer helhetlig forståelse av hvordan kroppen fungerer. Hun har alltid vært bevisst på kostholdet gjennom å spise nok og variert mat.

    I en landsdel hvor man i perioder av året har null tilgang på sol, er det ekstra viktig å få i seg vitamin D. I skadeperioden har det også vært ekstra verdifullt for henne å jobbe på et sykehus som setter livet i perspektiv.

    – Å være skadet er en kjip situasjon. Mål man har satt seg og vante treningsrutiner må endres. Alternativ trening tar ofte mer tid, og man må hele tiden ta hensyn til skaden. Etter gode perioder kjenner man plutselig murring igjen. Noen ganger får man lyst til å kaste hele løpssatsingen i dunken. Da er det stor hjelp å ha en jobb å gå til som får tankene inn på noe helt annet.

    Nå har Yngvild egentlig slått seg til ro med at denne sesongen ikke blir hennes sesong. Hun stresser ikke med å komme i form til noe løp. Førsteprioritet er å bli skadefri slik at hun kan trene som hun vil.

    – I jobben på sykehus møter man mange skjebner. Jeg blir takknemlig for alt jeg har fått oppleve gjennom løping og setter pris på hver dag jeg er frisk og har god helse. I et langtidsperspektiv er det nok legeyrket jeg kommer til å satse på, men jeg kommer nok aldri til å slutte å trene og løpe i fjellet.


    Yngvilds favorittøkt:
    Moderate langturer – både i fjell og på asfalt.