Sara Skarabot Pedersen

Sara Skarabot Pedersen

sara@runnersworld.no

    MEST LÄSTA
    Landskampen

    Landskampen


    Den 16. august arrangeres det virtuelle løpet 25 kilometer av Runner’s World Challenge – både i Norge og Sverige. Vi skal nå lage to «landslag» som skal konkurrere mot hverandre, søk om en plass på landslaget her!

    Den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge har nå rullet og gått i Norge siden slutten av mars. Over 7000 løpere har deltatt på ulike løp og månedlige utfordringer.

    I juni åpnet RWC også opp i Sverige, og som kjent elsker nordmenn og svensker å konkurrere mot hverandre.

    Runner’s World Challenge har nettopp lansert et nytt løp, inspirert av Sondre Nordstad Moens ferske europarekord på 25 000 meter.

    Søker fire «landslagsløpere»

    Den 16. august arrangeres altså 25-kilometeren, og det er duket for landskamp. Vi søker nå etter landslagsløpere, søknadskjema finner du lengst ned i artikkelen.

    Team Captain for Norges lag i landskampen mot Sverige på 25-kilometer, Ole Martin Nilsen Synnes. Foto: Tonje Lien Wold

    Team Captain på det norske laget er Runner’s World-blogger Ole Martin Nilsen Synnes. Han skal debutere på maraton i høst, og anser 25-kilometeren som en perfekt utfordring på veien.

    I tillegg til trenger vi fire landslagsløpere til – to kvinner og to menn. De eneste kriteriene er at du digger å løpe og er villig til å gi alt i denne blodseriøse kampen om heder og ære.

    Som «landslagsløper» for Team RW Norge får du startplass til 25-kilometersløpet, og alt du trenger å gjøre er å løpe alt du er god for den 16. august.

    Alle løpene i Runner’s World Challenge opererer med lovlig tjuvstart i opptil 48 timer, så er du opptatt akkurat på løpsdagen, kan du gjøre unna løpet i forkant.

    Søk om å få bli landslagsløper her


    Fit for fjelløp

    Fit for fjelløp


    Nå åpner samfunnet sakte men sikkert opp igjen. Fortsetter ting å gå riktig vei vil det være et mangfold av løp å velge i når høsten kommer. Er du en av de som har løpt dine kilometer på asfalt og søker nye utfordringer i terrenget og i fjellet? Da har du en hel sommer foran deg med Norgesferie der du kan utvikle nye ferdigheter og stille godt forberedt til ditt første fjelløp.

    Fjelløp er også løping, men stiller en rekke andre krav enn det du møter i løp på asfalt. Her gir vi deg litt å tygge på, så du kan komme ut av sommeren som en ekte fjellgeit.

    Hvilken distanse bør jeg begynne med?

    Hvis du tidligere kun har deltatt i løp på asfalt er det lett å se seg blind på kilometer. Både på trening og i konkurranse. I de klassiske asfaltløpene gir arrangøren deg gjerne muligheten til å løpe 5 og 10 kilometer samt halvmaraton og maraton.

    Fjelløpene starter gjerne litt høyere i distanse. Det er ikke uvanlig at en arrangør tilbyr halvmaraton som korteste alternativ, og har lengre versjoner rundt maratondistanse og gjerne enda lengre ultradistanser.

    I mangel på kortere alternativer er det lett å bli skremt, og tenke at løpet er uoverkommelig. Det er sunt å ha respekt for både terrenget og distansen, men er du godt forberedt er det kanskje mindre grunn til bekymring enn du tror.

    Med lavere hastighet og mindre monotonitet tåler kroppen din lengre distanser enn du skulle tro.

    Mer krevende terreng i form av flere høydemeter og høyere teknisk vanskelighetsgrad gjør at distansen tar lengre tid enn på asfalt. Samtidig gjør det krevende terrenget også at løpingen blir mer skånsom og overkommelig. Alle som har løpt en maraton på asfalt vet at ikke bare kondisjonen, men også muskulaturen i bena får kjørt seg skikkelig. Løping er spesielt hardt for muskulaturen fordi det er store støtkrefter i sving mellom foten og underlaget i hvert steg. Støtkreftene blir større jo raskere du løper.

    Fordi bratte bakker og teknisk terreng reduserer hastigheten kraftig vil støtkreftene bli mindre når løper i fjellet. Variasjonen i terrenget bidrar i tillegg til en større variasjon i løpesteget ditt der muskulaturen belastes ulikt. Bratte motbakker der du kan spare krefter på å gå istedenfor å løpe reduserer belastningen ytterligere. Med lavere hastighet og mindre monotonitet tåler kroppen din lengre distanser enn du skulle tro. Jo bedre forberedt du stiller, desto bedre blir opplevelsen. Opp med hodet, les videre, og se frem mot nye utfordringer!


    Løping på sti

    En av de store utfordringene for løpere som er vant til å kun løpe på asfalt er stier som er teknisk krevende. Noen takler komplekst og ujevnt terreng bedre enn andre helt naturlig. Det er mye krefter å spare på å lære seg å løpe teknisk godt på stien. Mange av de samme prinsippene som gjelder for løping på asfalt gjelder også i terrenget. For eksempel vil en fornuftig stegfrekvens og steglengde der du setter foten nærme hofta for å skape lite bremsekrefter i steget være like aktuelt i skogen som på veien.

    Den store forskjellen er at terrenget er mer komplekst, og ingen steg vil være like. Fordi ingen steg er like kan du heller ikke drille inn et perfekt terrengsteg som fungerer overalt. Her er det bevisstgjøring og mengde løping på sti som gjelder. Vi blir gode på det vi trener på. Vil du bli en god stiløper må du komme deg mye ut i skogen.

    Vi vet at en av de viktigste tingene du kan gjøre for å få bedre løpsøkonomi er antall timer du løper. Med mange timer løping over en lengre periode vil kroppen din naturlig finne ut av hvilke tekniske løsninger som er best for deg. Vi vet også at løpsøkonomi er spesifikt, både når det gjelder hastighet og type terreng. Vil du virkelig utvikle ferdighetene dine på stien bør du være bevisst på å legge både rolige lengre turer og intervalløkter med høyere hastighet til krevende teknisk terreng.

    Når du løper på stien er det ikke bare det tekniske som avgjør hvor effektivt du løper. Løper du på en asfaltvei trenger du ikke tenke stort på hvor du skal løpe. Veien er flat og fin og hvert steg er forutsigbart. På stien gjør du tusenvis av små valg i løpet av en løpetur. Røtter, steiner, glatte svaberg og løst underlag gjør at du hele tiden ser etter det beste veivalget. Løpere som føler seg usikre på stien har en tendens til å overanalysere og veive seg side til side mellom skumle røtter, skarpe steiner og livsfarlige glatte svaberg.

    Når du starter å løpe på sti, ikke vær redd for å prøve deg frem og utfordre komfortsonen. Velg en mer direkte linje som går korteste vei fra A til B. Kanskje er det er vått og sleipt svaberg der. Løp over det likevel. Mistet du grepet og begynte å skli? Prøv en gang til og øk frekvensen på bena. Tenk at svaberget et en kartong med egg du ikke skal knuse. Lette steg og høy frekvens på bena gjør at du raskt henter deg inn igjen hvis du sklir. Gikk det bra denne gang? Løp tilbake og over det samme svaberget enda en gang med litt høyere hastighet.

    Den eneste måten å bli tryggere på er å utfordre seg selv, og kjenne på kroppen at det skal mye mer til å skli en det du først trodde. Hver gang du løper forbi et teknisk krevende parti der du følte deg stiv og klønete – løp tilbake og prøv en gang til. Ta en mini-hekkepassering over en stor stein istedenfor å løpe rundt den. Sett tåballen på en tynn rot istedenfor å finne en vei rundt. Velg en direkte linje som utfordrer deg istedenfor å gjenta den samme veien rundt hindringene på hver eneste tur. Til slutt har du opparbeidet deg teknikk og mot til å spare en halvtime på det neste løpet du skal være med i uten å bruke en kalori ekstra.

    Motbakker – løpe eller gå?

    I fjelløp er det uunngåelig å møte på en god mengde høydemeter. Motbakkene kan være alt fra slake traktorveier til stupbratte stier opp en fjellside. Hvordan du takler motbakkene er avgjørende både for opplevelsen og prestasjonen din. Selv om det heter fjellløp er det ikke nødvendigvis det smarteste å løpe hele tiden. Når du bør løpe og når du bør gå avhenger både av hvor god form du er i og hvor langt løpet er. Er du en av toppløperne og løpet er 30 kilometer langt kan du tillate deg å løpe mye mer enn om løpet er 60 kilometer og du er normalt godt trent. Men til og med de aller beste i verden vet verdien av å gå istedenfor å løpe når det blir virkelig bratt.

    Når vi løper på flatmark faller vi ned mot bakken i hvert steg. Energien fra fallet bidrar til å strekke akillessenen som helt gratis gir oss elastisk energi i retur når vi sparker fra i løpesteget. I bratte bakker setter vi foten ned på en større høyde enn vi sparket fra, og vi faller ikke på samme måte mot bakken. Det gjør at det på et tidspunkt ikke lønner seg å løpe, fordi vi ikke får utnyttet akillessenen vår i samme grad. Det er her gange blir mer energieffektivt enn løping.

    Hvordan vi går spiller også en stor rolle. Motbakker stiller store krav til muskulaturen på fremsiden av låret. Målet med effektiv gange er derfor å skåne lårene våre fra å bli utsatt for unødvendig stort arbeid. Måten vi gjør det på er todelt. Vi må få tyngdepunktet vårt fremover for å skape en mindre vektarm mellom hofte- og kneleddet.

    Vi må også bruke armene våre til å avlaste lårene. I bratte motbakker lener vi oss godt fremover og legger hendene på låret rett ovenfor kneet. Hver gang du sparker fra trykker du bestemt ned med hendene mot låret helt til frasparket er ferdig. Prøv å overdrive bevegelsen og bidra med masse kraft fra armene for å kjenne at det virkelig hjelper på. Armene kan hvile på alle flatene og i nedoverbakkene, så det er greit at de får kjørt seg litt når det går bratt oppover.

    Ved å justere hvor fremoverlent vi er og hvor på lårene vi plasserer hendene kan vi skifte “gir”. Det letteste giret trenger vi i de bratteste bakkene. Da er vi virkelig godt fremoverlent, og hendene dytter ned rett over kneskålen. Er bakken slakere, men likevel for bratt til å løpe? Da skifter du til et høyere gir ved å innta en mer oppreist stilling og plassere hendene høyere opp på låret for å få mer utslag i frasparket.

    Mange fjelløpere velger å bruke staver, noe som gir mye av den samme effekten. Med staver kan vi også lene oss godt frem og hjelpe til med armene. En fordel med staver er at du kan holde deg mer oppreist mens du lener deg frem, noe som skåner ryggen din. En ulempe er at det er mer vekt å drasse på og det kan være et irritasjonsmoment å måtte pakke staver frem og tilbake til hver gang du trenger dem. Prøv deg frem og finn ut hva du er mest komfortabel med.

    Nedoverbakker

    Lårene dine får kjørt seg med å bidra til fremdrift i motbakker, men de får ikke hvile på laurbærene når nedstigningen begynner. Her brukes den samme muskulaturen i like stor grad, bare i motsatt retning. Arbeidet lårene gjør med å bremse når det går nedover kaller vi eksentrisk arbeid. Det betyr at muskelen utvikler kraft samtidig som den forlenges. Vi kan utvikle mer kraft når vi bremser enn når vi skyver fra. Derfor er det eksentriske arbeidet i nedoverbakkene mye mer ødeleggende for muskulaturen enn arbeidet som gjøres i motbakke.

    Å være rustet for mange og lange nedoverbakker er en av nøklene for å takle et langt løp i fjellet. Det hjelper ikke å ha et enormt oksygenopptak og være først på toppen hvis lårene er helt kaputt i bunnen av nedstigningen fra fjellet. Nedoverbakkeløping er en teknisk og muskulær øvelse fremfor noe annet.

    Vi blir gode på det vi trener på, og løping i nedoverbakke på sti er intet unntak. I gateløpsmiljøer er løping i nedoverbakke ofte sett på som en unødvendig ekstra skaderisiko på grunn av de store støtkreftene som er i sving. Skepsisen er berettiget, men å bevisst trene løping i nedoverbakke har noen store fordeler og er helt nødvendig hvis du skal mestre fjelløping.

    Nøkkelen er en fornuftig progresjon, og bevisstgjøring på hvordan du løper teknisk nedover. Start i det små, for eksempel med løpeøkter som inkluderer 100–200 høydemeter både opp og ned. Legg turen til områder der du kan løpe nedoverbakkene på sti. Det eksentriske arbeidet er fortsatt stort, men stien gjør utfordringen mer overkommelig for lårene dine. Mykt og variert underlag reduserer de største støtkreftene. Hastigheten er lavere og hvert steg mer variert enn i en utforbakke på asfalt. Det gir mindre monotonitet og lavere akutt belastning.

    Overblikk og veivalg

    Bruk tiden godt mens du er ute i skogen og herder lårene dine i nedoverbakker. Dette er en ypperlig tid for å utvikle tekniske ferdigheter. I nedoverbakker går det raskere, og du må ta til deg mye informasjon på kort tid for å gjøre gode veivalg. Skal jeg ta et lengre steg over den steinen, eller løpe rundt? Den rota ser glatt ut, kan jeg tråkke på den?

    For å ta det til et nytt nivå – løft blikket jevnlig og skann terrenget lenger frem.

    Å utvikle et falkeblikk for gode veivalg gir deg en stor fordel, og du kan løpe både tryggere og raskere med mindre bruk av krefter. Mesteparten av tiden vil blikket ditt hvile på stien 2–3 meter foran deg for å sikre at du setter føttene på trygt underlag.

    For å ta det til et nytt nivå – løft blikket jevnlig og skann terrenget lenger frem. Du trenger bare et lite glimt før du fester blikket nærmere igjen. Ved å se hva som skjer 20–30 meter lenger frem på stien med jevne mellomrom legger du grunnlaget for å gjøre raskere og bedre veivalg. Vet du at du kommer til en brå sving eller et brattere teknisk parti ti sekunder før du kommer dit, vil du være forbederdt og du kan holde et jevnere tempo gjennom utfordringene. Øk stegfrekvensen jo brattere og mer teknisk terrenget er. Da skåner du lårmuskulaturen og vil klare å hente deg raskere inn hvis du skulle skli eller miste balansen.

    Lykke til! Slipp deg løs og kos deg i fjellet og på stien i sommer.


    Alt om halvmaraton

    Alt om halvmaraton


    En overkommelig, passe utfordrende og utrolig morsom distanse. Her er litt historie, en drøss med økter, kloke ekspertråd fra Sondre og Jack og en suksessoppskrift fra 1982.

    Kjenner du til den argentinske løperen Delfo Cabrera? Antakelig ikke. Vel, han vant det søramerikanske mesterskapet i 1952, på tiden 1:09:19. Dette var – så vidt vi vet – verdens første halvmaratonløp.

    Likevel hersker det mye tvil og forvirring rundt halvmaratondistansens inntog i den offisielle friidrettsverdenen. Det var ikke før i 1965 at det internasjonale friidrettsforbundet godkjente verdensrekorder på distansen. Første offisielle verdensrekordholder på halv distanse var den engelske løpelegenden Ron Hill, med tiden 1:05:44.

    Løpelegenden Ron Hill fra England var den første innehaveren av en offisiell verdensrekord på halvmaraton. I dag er han kanskje mest kjent som run streak-kongen som løp hver dag i 52 år.
    Foto: CC 0 Fotograf: Ukjent

    Etiopiske Abebe Bikila hadde riktignok løpt raskere året før, men blant annet grunnet en ikke-kontrollmålt løype, ble det altså Ron Hill som stakk av med den første tittelen. Deretter har rekorden gradvis krøpet nedover mot timen.

    I løpet av 70-tallet var den nede på drøye 1:02, og i løpet av 80-tallet var den senket ned til solide 1:00:10. Kenyanske Moses Tanui var den første til å bryte 60-minuttersgrensa i 1993, og etiopiske Haile Gebreselassie snek seg under 59 minutter i 2006. Er en sub 58 mulig? Under København halvmaraton i fjor beviste kenyanske Geoffrey Kamworor at det antakelig er det, ved å løpe på 58:01.

    Vår mann, Sondre Nordstad Moen er ikke langt bak. Han forteller til Runner’s World at hans neste mål for halvmaraton er å senke persen fra 59:48 til under 59 minutter.

    På kvinnesiden var det tre kvinner som byttet på å kalle seg verdensrekordholder: amerikanske Joan Benoit, Ingrid Kristiansen og Grete Waitz. I løpet av dette tiåret gikk rekorden fra 1:13:26 (Benoit) til 1:08:32 (Kristiansen). Utpå 2000-tallet tok kenyanerne over tronen. I slutten av februar i år ble det satt ny verdensrekord av etiopiske Ababel Yeshaneh, med tiden 1:04:31.

    Det var ikke før i 1992 at det internasjonale friidrettsforbundet arrangerte et offisielt verdensmesterskap for halvmaraton. I år arrangeres verdensmesterskapet på distansen i Gdynia, Polen. Løpet skulle egentlig gått 29. mars, men er som alle andre arrangement flyttet til oktober.

    Populær og overkommelig

    Tidene blir raskere og raskere, og distansen blir mer og mer populær. Ifølge Kondis sin statistikk, deltok over 35 000 løpere i Norge på halvmaraton i løpet av 2018. Samme år skriver Dagsavisen at over 12 000 av de nesten 19 000 fullførende i Oslo Maraton, deltok på halv distanse. Runner’s World arrangerte selv et virtuelt løp i påsken – Langfredagsmaraton – der kun 170 av de drøyt 1400 løperne valgte maraton over halvmaraton.

    – Det er veldig mange som liker halvmaraton, deriblant jeg, sier Jack Waitz, og oppsummerer det slik:

    – Det handler om å løpe to 10-kilometere så nærme toppfarten som mulig. Hvis forberedelsene er gode, så er det ikke så plagsomt å ligge på den farten for folk flest.

    Den erfarne løperen og løpetreneren forteller at gjennomsnittstidene på halvmaraton stort sett ligger på litt over to timer. Med andre ord er man ute like lenge som en god maratonløper, og går gjennom de samme fasene, opplever det samme. Det er en akkurat passe lengde, en akkurat passe utfordring.

    – Jeg pleier å si at om du trener for 5, 10 eller halv, så er det ikke så mye som avviker i treningen. Det er maraton som skiller seg ut, da det krever lange turer. De trenger du ikke til de kortere distansene. Det holder med maks to mil. Skal du løpe halvmaraton for første gang og ikke bryr deg så mye om tiden, ligger du godt an hvis du har hatt rolige treningsturer på opp mot to mil. Og så gjelder det å trene på den farten du ønsker å oppnå, det kommer du ikke utenom. Uansett om du skal løpe på to timer eller 1:25, så må du ha noen økter hvor du nærmer deg terskelfarten.

    Disponering og fokus underveis

    For de som allerede har løpt distansen et par ganger, og som ønsker å bedre seg, er det de små detaljene som gjelder. Hodet må være påskrudd hele veien for at ikke farten ubevisst skal dabbe av.

    – Det mest krevende med halvmaratondistansen mener jeg er fokuset du må ha for å holde oppe farten mellom kilometer 13 og 18. Etter 13–14 kilometer må du hele tiden presse litt og litt mer for bare å holde farten oppe. Med samme innsats er det lett at farten synker et par sekunder på kilometeren, sier Sondre Nordstad Moen.

    Den rutinerte langløperen har tilbrakt hele våren i Kenya for et lengre treningsopphold. Han mener at det å ha en plan over disponeringen av løpet er lurt.

    – De siste tre kilometerne tilsvarer godt under ti minutter løping for de som løper raskest, og det er sjelden vanskelig å presse seg maks da. Riktig åpningsfart på de første 5–7 kilometerne er kritisk hvis man ønsker å få ut det man er god for. Det er viktig å ha en plan på forhånd. Å løpe andre halvdel 10–20 sekunder raskere enn den første, gir stort sett det beste resultatet.

    Suksessoppskrift fra 1982

    I 1982 hadde Grete Waitz satt verdensrekord på halvmaraton i Gøteborg i mai. Da Oslo Maraton ble arrangert to måneder senere, løp hun faktisk to minutter raskere, men rekorden ble aldri godkjent som verdensrekord.

    – Det var ikke sertifiseringer av løyper den gangen, så vi vet ikke hvor nøyaktig hvor lang den løypa var, men at hun gjorde et kjempeløp er klart, forteller Jack Waitz.

    Her er et utdrag fra treningsdaboken hennes fra to uker før løpet i Oslo.


    En tøff 15-kilometer

    En økt Jack har brukt mye på utøverne sine er en 15-kilometersøkt som han selv betegner som ganske tøff. Du løper i vanlig fart de første og siste fem, mens de midterste fem kilometerne skal være i nærheten av halvmaratonfarten din.

    Tempo på bane

    En annen økt han trekker fram som gunstig i forarbeidet til halvmaraton, er 400-metere på bane. Grete kjørte mye av dette, og som vi kan se ut ifra treningsdagboken, ble de gjennomført tirsdagen før det uoffisielle rekordløpet i Oslo. Opp mot 12 400-metere i rask fart, med ett minutt pause.

    – Her må man prøve seg fram. De siste skal gå raskest, forteller Jack, og legger til at den tøffe 15-kilometeren, tempoøkter a la 400-meterne, de gode gamle tusenmeterne og lange turer er en god suksessoppskrift.

    Halvmaraton vs maraton

    Sondre Nordstad Moen kjører ulike spesifikke økter før halvmaraton kontra en maraton. Forskjellen ligger både i volumet og intensiteten/farten på øktene.
    – Mens jeg løper rundt 14–18 kilometer rundt konkurransefart på intervaller for halvmaraton, er volumet på maratonøktene rundt 20–30 kilometer, forteller han.

    Foto: Tore-Erik Thoresen

    Eksempel på halvmaratonøkter Sondre har løpt:

    • 7 × 2000 m i halvmaratonfart. Pause 400 m jogg på 2 minutter. 
    • 2 × 3000 m i halvmaratonfart (3 minutter stående pause) + 10 × 1200 m, 3–5 sek/km raskere enn halvmaratonfart (2 minutter stående pause). Totalt 18 km. Økten løpes på bane.
    • 5 × 3 km i halvmaratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten. Totalt 20 km kontinuerlig.

    Eksempel på maratonøkter Sondre har løpt:

    • 7 × 3 km i maratonfart eller 1–2 sek/km raskere, med 1 km pause på 85–90 % av dragfarten (totalt 28 km kontinuerlig).
    • 5 × 5 km i maratonfart med 1 km pause på 87 % av dragfarten (totalt 30 km kontinuerlig).
    • 9-7-5-4-3-2-1 km med 3 minutter jogg som pause. Maratonfart og 1–2 sek/km raskere for hvert drag. Totalt 31 km med intervaller. 

    Hold motivasjonen oppe i juli

    Hold motivasjonen oppe i juli


    Sett deg et mål om et visst antall kilometer og høydemeter for juli – og få både medalje og god form til høsten. Sjekk ut utfordringene i Runner’s World Challenge her.

    Det kan være vanskelig å opprettholde treningsrutinene gjennom sommerferien. Alt flyter litt mer, og det er i grunn deilig. Men så kommer høsten med sine løp, og så angrer man på at man ikke kom seg ut i joggeskoene litt flere ganger.

    Mil etter mil i juli

    I den virtuelle løpsserien Runner’s World Challenge kan du sette deg mål om å oppnå et visst antall kilometer i løpet av én måned. Velg mellom totaldistansene 42, 100, 150 eller 300 kilometer, og motta en superfin medalje etter endt måned. En fin måte å opprettholde kontinuiteten i treningsarbeidet på.

    Les om RWC-deltakere som har fullført Mil etter mil-utfordringen tidligere her: RW-blogger Bjørg Astrids beretning om mil etter mil i mai

    Les mer om Mil etter mil og meld deg på her.

    Sky is the Limit

    Kombiner Mil etter mil-utfordringen med en høydemeterjakt. Sky is the Limit utfordrer deg til å bestige et fjell virtuelt i løpet av en måned. Velg mellom Galdhøpiggen (2469 moh), Mont Blanc (4808 moh) eller Mount Everest (8848 moh). Dette er en genial måte å oppsøke nye steder på. Høydemeterutfordringen pusher deg til å bestige fjell og topper, til å velge bakkene i stedet for å løpe rundt, og til å ta trappa i stedet for heisen. Samtidig får du trent løpsspesifikk styrke, og det har de fleste av oss godt av.

    Psst! Du kan bruke lenger tid på denne utfordringen om du trenger – men vi oppfordrer deg til å forsøke å klare det på én måned!

    RW-blogger Angelika fikk høydemeter på hjernen sist hun deltok. Les om hennes «mentale høydesyke» her!

    Velg deg et fjell du vil bestige virtuelt og meld deg på her.


    Ingen fest med gentest

    Ingen fest med gentest


    Genene påvirker hvordan du presterer, sånn er det bare. Men dagens gentester er ikke i nærheten av å kunne fortelle deg hva du skal gjøre eller hvordan for å ha sjans til å nå verdenstoppen eller for å forbedre tiden din på mila. Så ikke kast bort penger på gentester og utsett absolutt ikke barn for det! Det mener forskeren i idrettsgenetikk Mikael Mattsson.

    Allerede i gymtimene på skolen kunne man se et mønster. Noen elever så ut til å løpe 60-meteren raskere enn lynet, mens andre med tilsynelatende lignende fysikk bare kunne drømme om å løpe om kapp med de der fremme. Det samme gjelder lengre distanser – noen bare har det, det virker som om de er født med god kondisjon. Men hva avhenger dette egentlig av?

    Ulike genetiske forutsetninger

    Den største grunnen til at vi responderer ulikt på samme type trening er at vi er født med ulike egenskaper. Vi har helt enkelt ulike genetiske forutsetninger for å bli gode på 100 meter eller maraton. Derfor er det forståelig at mange vil finne ut av hvilket gensett de har. De vil jo finne ut av hva de kan bli skikkelig gode på og forstå hvordan de skal trene. I 2014 var Usbekistan det første landet som lot den nasjonale olympiske komitéen offisielt bruke gentester på tiåringer for å undersøke deres idrettslige potensial.

    Ulike typer tester

    Det faktum at gener spiller en rolle og at de kan analyseres har dessuten resultert i at en lang rekke foretak forsøker å tjene penger på det gjennom å selge gentester direkte til deg som konsument. Innen sport- og treningssegmentet sier de å kunne kartlegge både dine forutsetninger for å bli god og hvordan du skal trene for å nå dit.

    Visse tester baseres på én eneste gentype. Andre utgir seg for å være mer komplette og sender tilbake en rapport på nesten 200(!) sider. De enkleste koster noen hundrelapper og de dyreste over 10.000 kroner. Men selv de enkleste hevder å kunne uttale seg om du enten har utholdende eller eksplosiv muskulatur, om du enten bør bli maratonløper eller sprinter. Selv de enkleste testene gir deg anbefalinger om hvilken trening som er best, basert på hvilken genotype du har, og de skriver at resultatet er 99,5 prosent sikkert.

    Det er ingen vits å nevne ulike foretak eller rangere hvor bra testene er. Helt enkelt fordi det er som å velge mellom pest eller kolera: Alle er meningsløse. Man kan spørre seg selv hvordan det egentlig er lov å selge disse testene.

    Svaret er dels at det handler om ny teknologi der regelverk og lover er for langsomme til å henge med. Dels at testerne «gjemmer seg» i paradokset mellom hva som er statistisk signifikant og hva som er praktisk relevant. Med andre ord kan et gen fra et vitenskapelig perspektiv påvirke for eksempel evnen til fart, men det er så liten påvirkning at det i virkeligheten er irrelevant.

    Umulig

    Om vi går tilbake til Usbekistans testsystem, så tenkte man at om man testet 50 gensett så skulle man kunne avgjøre om et barn har sjans til å bli fremgangsrik idrettsutøver eller ikke. For å få en forståelse av størrelsen på hvor mange gener som påvirkes av trening, kan en svensk studie fra 2014 nevnes hvor forskerne viste at over 4 000 gener ble påvirket av tre måneders trening. Og det var bare utholdenhetstrening. (Totalt finnes det drøyt 21 000 gener i menneskets DNA.)

    Det er altså helt urimelig at de testene som er mulig å kjøpe, som i beste fall undersøker noen titalls genvarianter, kan gi noen praktisk relevant informasjon.

    ACTN3

    Det genet som det finnes desidert mest forsking på innen idrettsprestasjon heter ACTN3. Den koder et protein som finnes i raske muskelfibre, og det finnes en vanlig genvariant som gjør at proteinet ikke fungerer. Det er ikke så rart at du behøver en fungerende variant for å kunne vinne 100-metersfinaler.

    Til tross for at det er vitenskapelig glassklart at den påvirker hurtighet, utgjør det i et større perspektiv kun i underkant av ett prosent av hele prestasjonen. Dermed er den ikke avgjørende i noe annet enn en sprint på aller høyeste nivå. For din maratonprestasjon spiller det overhode ingen rolle hvilken variant av ACTN3-genet du har.

    For noen år siden gjorde jeg en test for SVT der svenske Runner’s World sin redaktør, den tidligere maratonstjernen Anders Szalkai, ble gentestet og prøver ble sendt til flere av de foretakene som selger tester. Når svarene kom tilbake var forslagene deres enstemmig: Szalkai hadde sprintgenet og burde satse på korte løp.

    Kommersielt vs forskning

    2014, med genetikkforskningens tidsberegning, er nesten steinalderen. Til tross for dette har det stort sett ikke skjedd noe som helst av markant verdi innen idrettsgenetikk siden det. Det året ble det holdt en konferanse på den greske øya Santorini hvor stort sett alle betydningsfulle forskere på feltet var invitert.

    Vi var helt enige om at de kommersielle foretakene kraftig overdrev de resultatene som forskningen faktisk viste.

    En av de artiklene som ble publisert etter konferansen klargjorde at ingen barn eller unge utøvere burde utsettes for gentester for talentseleksjon eller for å styre trening. Min forskningsgruppe på Stanford skrev til og med en artikkel om emnet.

    Ut ifra den rådende kunnskapen innen medisinsk genetikk forklarte vi at mange av problemene innen idrettsgenetikk baserte seg fremfor alt på to ting: dels på å få forsøkspersoner i studiene, dels på at de metodene som ble brukt ofte hadde en innebygd bias (partiskhet). Dette hadde ledet til feilaktige korrelasjoner og overdrivelse av effekten. Det innebar blant annet at det var veldig få genvarianter som fantes konsekvent i flere ulike studier. Og det er derfor man i dag kan se ulike tester som sies å måle det samme, men som er basert på ulike studier og derfor tester ulike gener.

    Lite ny forskning

    De fem siste årene har feltet stått stort sett stille mens forskerne har gjort enten flere studier på genvarianter som allerede er kjente, eller så har det blitt skrevet oversiktsartikler, altså artikler som sammenfatter et tema, men ikke kommer med ny forskning. Dette har ironisk nok gjort at det har kommet nesten like mange oversiktsartikler som originalstudier.

    I en av de nyere artiklene skrev den amerikanske fysiologen Michael Joyner at det har vært kjent siden tvillingstudier på 1980-tallet at det finnes en genetisk komponent til utholdenhetsevner. Men hans hovedsakelige konklusjon var at det er ytterst tvilsomt om det finnes noen tydelige forhold mellom viktige fysiologiske variabler (VO2maks, anaerob terskel og løpsøkonomi) og genvarianter.

    Hvorfor er det da så vanskelig? I noen tilfeller er betydningen av en viss genvariant veldig enkel og tydelig. Eksempelvis forårsakes nervesykdommen Huntingtons sykdom av én eneste genvariant, og om du har den så får du med 100 prosents sikkerhet sykdommen. Mindre alvorlige lidelser som laktoseintoleranse er også relativt enkle, enten har du fungerende enzym eller ikke. Jo mer kompleks en egenskap er, desto flere gener er innblandet, og idrettsprestasjon er ekstremt komplekst!