MEST LÄSTA
    This time of year – Karmøy Maraton

    This time of year – Karmøy Maraton


    Etter totalt fire tretthetsbrudd er det sikkert mange som ville ment at Lene burde stått over favorittløpet i år. Og som hun selv sier: “Fornuften tok overhånd”. Det vil si, hun stilte til start, bare på halv distanse (med splitter nye sko). Her er løpsrapporten fra Karmøy Maraton.

    Ja, plutselig var det “this time of year”, og da snakker jeg ikke om jula, selv om den er like om hjørnet, men Karmøy maraton – et av mine favorittløp gjennom året.

    Mulig det er på grunn av at jeg er oppvokst et steinkast fra startområdet, men og fordi det var her jeg debuterte på mitt første halvmaraton i 2015. Glemmer vel aldri den dagen, med snøstorm og stiv kuling og tida var til og grine av,  men likevel stolt som en hane av å ha gjennomført.

    Siden den gang har jeg nå deltatt sju ganger, fire av dem på halv- og tre på helmaraton. 

    I år feiret de 10-års jubileum, og de som har deltatt hvert år siden oppstart fikk tildelt jubileumsstatuett. 

    Gjengen som har deltatt alle 10 årene.

    Om Karmøy Maraton

    Karmøy maraton er et lite lokalt arrangement som har vokst siden oppstart for 10 år siden. 

    Ideen kom da de fire intiativtakerne var ute og løp en langtfredag – maraton på Karmøy burde realiseres. Det startet med halv- og helmaraton, og har siden den gang økt med både 10-kilometersdistanse og barneløp.

    Fulldistansen går rundt sør Karmøy, mens halv går fra Kopervik langs vestsida til Ådland for og snu. Her møtes de to løypene. 10-kilometerløypa går i samme trasé, men snur halvveis.

    Mingling før start. Foto: arrangøren

    Når fornuften tar overhånd

    Men over til årets løp. Etter nå totalt fire tretthetsbrudd så tok fornuften overhånd. “Endelig”, hadde vel legen sagt. Så jeg meldte meg på halvmaraton denne gang. 

    Denne distansen har jeg ikke løpt siden 2017 her, så jeg var faktisk overraskende nervøs. Jeg følte at jeg rett og slett ikke hadde noe aning om hvordan formen min var til denne distansen lenger.

    De som kjenner meg vet jo at jeg er blitt alt for glad i lange ultra-løp, for da kan man jo kose seg og spise underveis (jeg er jo alltid sulten på løp), og løpe sakte, som jeg sier.

    På en halvmaraton må man jo gi litt på … Merkelig hvordan hodet er skrudd sammen. 

    Lørdag morgen kjørte jeg til Kopervik og Åsebøen stadion. Fikk henta startsnummer og prata litt med andre kjente løpevenner.

    Skodilemma og skodilla

    Som vanlig etter alle skadene så var jeg usikker på valg av sko til løpet, hva skulle jeg gå for? Mye demping og mindre smerter, eller lite demping og mer fart, men da mest sannsynlig mer vond etterpå. Bagen var pakket med tre par med til start – var SÅ usikker. 

    Men skrekk og gru, der sto Frode med stand og solgte sko!! 

    Hvem finner på å kjøpe sko rett før start å løpe med de liksom? 

    Nye sko fra Xtep rett før start.

    Noen burde advart henne …

    Jeg fikk flere advarsler om at det var galskap, men min filosofi angående løpesko er at man ikke skal måtte trenge å løpe inn skoene. Passer de meg ikke, så vet jeg det etter én kilometer, så jeg tok sjansen.

    Var jo “bare” en halvmaraton liksom, og jeg skulle jo ha en rolig tur.

    Jeg hadde klart å lokke Camilla Falch med meg til løpet, og hun var veldig oppspilt på å prate seg gjennom et løp med meg. 

    Off, stakkars Camilla hadde aldri løpt konkurranse med meg før … Noen burde kanskje advart henne 😉 

    Etter 1 kilometer hørte jeg hun ropte bak meg: “Syns du sa du skulle starte rolig??” 

    Har jeg tid til å smile til fotografen?

    Det viste seg nemlig at formen var litt bedre enn forventa, så jeg bare fløt av gårde i lykkerus. 

    Løypa starter ganske flatt, men så går det en svak stigning et stykke, så her var planen og starte rolig og heller øke farten nedover. Men jeg løp på følelsen, fokuserte på å puste ned til magen og slappet av, kikket ikke på klokka før jeg var halvveis.  

    Dette var skikkelig godfølelse-løp;) Å kjenne på krefter og fart i bena hele veien inn, lykke!

    Løp i mål på min raskeste tid på Karmøy;) 

    Perser på rekke og rad

    Vel i mål visste jeg at Camilla ikke var langt unna, så jeg løp ned mot inngangen til stadion igjen, og der kom hun i fint driv innover.

    Jeg brølte det jeg kunne, for jeg viste hun kunne sette ny pers. Hun ble helt forfjamsa, “what? Perser jeg?”

    “LØP FOR F…..”, skreik jeg og løp sammen med henne rundt banen. Og jammen satte hun ny personlig rekord med 2 minutter. Da kom det noen gledestårer!

    Så fort Camilla var i mål, var det å løpe ned igjen og vente på Randi Trøen som hadde reist opp fra Stavanger. Jeg viste at hun hadde et stort ønske om ny rekord, så tanken var og hjelpe henne og siste stykket. 

    Og der kom hun innover, og jeg igjen skrek det jeg hadde og løp langs banen med henne også, og jammen ble det ny rekord med over minuttet. 

    Vel hjemme etter årets siste løp, litt høy på meg selv, ny medalje i samlingen og veldig klar for en litt “off season” noen uker frem til nyttår. For da starter opptreninga til 2023!

    Juleklem fra Lene


    Endelig tilbake i Monte Gordo

    Endelig tilbake i Monte Gordo


    Lene har tilbragt en uke sammen med Springtime og Runner’s World i Monte Gordo, Portugal. Med rundt 20 nordmenn og 100 svensker – og drøssevis av kilometer og treningstimer – ble det en fantastisk uke. Her er en smakebit!

    Endelig var tiden inne for å sette kursen mot Portugal og Runner’s World løpeuke i Monte Gordo igjen. Jeg har hatt nedtelling i månedsvis 😉

    Noe småskada “igjen” var jeg litt spent på hvordan uken skulle bli, men valgte å fokusere på at det er mange forskjellige økter utenom løping på programmet, så mye trening skulle det bli uansett.

    Finaste soloppgangen.

    Med kofferten full av løpesko

    Natt til forrige lørdag satte jeg og Inger kursen over fjellet i bil mot Gardemoen der vi møtte resten av gjengen som skulle reise fra Norge.

    Med kofferten stappa med løpeklær og x antall løpesko var vi råklare for litt sol, varme og svette. Flyturen ned gikk greit (for de som liker å fly) og vi landa i Faro ca 19-tiden lørdag kveld.

    Nydelig bassengområde på hotel Dunamar.

    Alt av fasiliteter på plass

    Der ble vi plukket opp på flyplassen og kjørt til hotel Dunamar som ligger rett ved den flere kilometer lange stranda i Monte Gordo. Å bli møtt på hotellet av gamle kjente fra forrige tur var veldig kjekt.

    Dunamar er hovedhotellet til Springtime der nede og det er og her servicekontoret ligger og foredragene holdes.

    Det er til og med en liten butikk med diverse treningsklær, sko og utstyr her som du kan kjøpe om du skulle ha glemt noe, eller bare ønsker noe nytt.

    Du kan og låne både gåstaver og treningsklokker for og teste om du skulle ønske det. Flott styrketreningsrom, yoga sal og både innendørs og et nydelig utendørs bassengområde. Som sagt mange fasiliteter og bare få meter og gå til stranden.

    Stretching etter morgenjogg

    Fin start på dagen

    Programmet på løpeukene med Springtime handler selvsagt mye løping, men man har og mye annet og velge mellom. Viktig med variasjon og tenke på tøying, bevegelighet og styrke. Og som Fredrik Zillén sa, “tøying, teknikk og styrke kommer før mengdetrening”

    Hver morgen startet med morgenjogg på stranda, der man løper 15 minutt mot soloppgangen for og snu 15 minutt andre veg. Denne økta avsluttes med mobilitet før man går rett til frokost. Nydelig start på dagen, selv om ikke sola viste seg hver morgen.

    Etter frokost var det mange forskjellige timer å velge mellom, så hver enkelt gikk på de man ønsket.

    Teknikktrening.

    Eksempel dagsprogram:

    • 07:30 – Morgenjogg på stranda + bevegelse eller Yoga
    • 10:15 – Løpeteknikk
    • 10:15 – HIT (høyintensiv intervalltrening)
    • 11:30 – Core
    • 11:15 – Kettlebells
    • 15:00 – Nordic extreme – styrkeøkt
    • 15:00 – Minibands
    • 15:00 – Pilates
    • 16:15 – Løping/intevaller på bane
    • 17:45 – Yoga
    • 20:30 – Forelesning
    Mange former for trening … Foto: Björn Lans

    Personlig elsker jeg gode styrkeøkter og i og med at beina skulle få hvile litt til fjelløkta på torsdagen, ble det mye sirkeltrening, HIT og nordic extreme på meg. Litt mer fornuftig denne gangen med andre ord 😉

    Med et par innleide Svensker fiksa vi pyramiden! Foto: Björn Lans

    Variasjon og vannposer

    Noe av det aller beste med treningsuken er all variasjon i øktene og alle de profesjonelle trenerene som er med. Du føler deg sett uansett nivå og man lærer utrolig mye ang både teknikk, fart, hva som er lurt for deg og ditt mål.

    Jeg sitter nå hjemme og ler for meg selv når jeg tenker på “vannposene” som den svenske teknikkguruen Fredrik Zillen snakka om – at man skal innbille seg at man har vannposer hengene på albuene når man løper. “Swisj swosj” eller “ploppediplopp”. Fantastiske beskrivelser av diverse øvelser;)

    Dagene går med varierende program fra dag til dag, noe som gjør at du kan få teste nye ting.

    Afrodans med Madde.

    Noen av trenerene denne uken var:

    • Fredrk Zillén – spesialist innen løpeteknikk
    • Anders Szalkai – en av Sveriges beste maratonløpere gjennom tidene, med pers på 2:12:43.
    • Mustafa Mohamed (Musse)- Sveriges beste langdistanseløper siden starten på 2000-tallet, har svensk rekord på maraton.
    • Askild Vatnbakk Larsen – Har mastergrad i biomekanikk og løping. Bronse fra NM terrengultra.
    • Even Brøndbo Dahl – NM-gull på 1500 m 2022. Mastergrad i idrettsfysologi og biometanikk, jobber som PT i Driv Trening.
    • Hilde Johansen – Ultraløper som har representert Norge i internasjonale mesterskap. PR på 24-timersløp er 204 km.

    Bergspasset

    Ukens høydepunkt for mange er “Bergspasset”, eller fjelløkta som vi sier i Norge. Vi ble kjørt med buss til en liten landsby som heter Odeleite litt inn i landet, hvor terrenget er mer kupert.

    Her kunne vi velge å gå eller løpe en rundttur i området, enten 8, 10 eller 15 kilometer. Man venter på en liten kafé og kan ha seg litt snacks til alle er tilbake.

    På løpeukene får man også tilbudet om å løpe tilbake til hotellet etterpå, som er en distanse på ca 28 km. Dette er for min egen del et av høydepunktet på turen og jeg gledet meg veldig til og gjøre dette igjen.

    En del av den norske gjengen klar for Bergspasset.

    På grunn av flere tretthetsbrudd siste årene var jeg litt skeptisk om dette kunne gå, men en tur innom naprapaten kvelden før med litt “hokus pokus”-behandling (forstår fremdeles ikke hva som skjedde der) fikk jeg klarsignal til å prøve.

    Planen var og ta 15 km først for å se hvordan det gikk før jeg bestemte meg helt på hjemturen. Beina var overraskenede gode, så etter 15 km uten vondter på Bergspasset, bestemte jeg meg raskt for at det ble 28 kilometer hjem på meg. Med litt pause og en liten matbit var vi klare for å starte på den lange veien hjem.

    Jeg var heldig og få følge med Heidi den lange veien, og vi oppmuntra hverandre med små korte delmål, helt perfekt. Første stopp er på en liten kafe oppi fjellet etter ca 9 km, perfekt sted for en kald is, og litt mer mat, alltid sulten på løp;)

    Neste pit stop er etter ca 1 mil til, med iskald cola og litt salt chips (som var vanskelig og få ned). Men nå var det bare 11 km igjen og du har mål i siktet. Siste parti går gjennom skogen og du kommer ut rett ved stranda, da er det bare å hoppe rett i sjøen og kjøle seg ned.

    Med en liten after-run i basseng baren før dusj og middag var dagen komplett. SÅ GLAD for å ha ha klart turen, totalt 44 km denne økta.

    Siste dag

    Siste treningsdag fikk beina mine litt hvile, viktig å ikke overdrive er vist et godt råd. Mer styrketrening , mer sol og pakking. Kvelden starter med premieutdeling, der vi “igjen” klarte og stikke av med premien for beste bilde delt denne uken. Noe jeg jobba iherdig for hele uken, YES!

    Til middag ble vi kjørt i buss til en flott restaurant der vi alle hadde felles middag, før turen gikk videre til diskoteket NOX for afterparty. Det ble ukas siste svette-økt 😉

    En fantastisk treningsuke er over og det er bare til og begynne å glede seg til neste;)

    Sitat fra andre deltagere:

    Øystein:
    – Monte Gordo er et flott sted. Treningsøktene er midt i blinken, men best av alt: Alle de herlige menneskene jeg var så heldig å bli kjent med.

    Anne:
    – Alle de herlige menneskene, og mange alternative økter for styrke og bevegelighet som er supre hvis man er skadet og ikke får løpt så mye.

    Wenche:
    – Treningsuken med Springtime må bare oppleves. Den er tilpasset alle som ønsker en aktiv ferie.

    Lise:
    – Den fineste sightseeingen er 15 km på Bergpasset + å løpe tilbake til hotellet.

    Springtime og Runner’s World arrangerer ny løpeuke i Monte Gordo til våren, 25. mars–1. april. Les mer her.

    Mvh Lene


    Fra kraftig hjernerystelse i januar til halvmaraton i september

    Fra kraftig hjernerystelse i januar til halvmaraton i september


    Ja – hvem skulle tro at uhellet på isen i januar skulle ta så lang tid! Ikke jeg i hvert fall.

    Det har vært en del humper i veien og det har vært følelsen av å gå to skritt frem og ett tilbake flere ganger. Det har likevel heldigvis ikke manglet på motivasjonen for å komme tilbake i form. 

    Leger og spesialister har hele tiden beroliget meg med at jeg skulle bli helt frisk igjen, så det har bare vært for meg og gjøre jobben, litt saktere en hva jeg skulle ønske, riktignok. 

    Jeg startet i februar med et minutts øvelser tre ganger om dagen, til å kunne sette treningsklokka på gåtur og se at jeg klarte å gå lengre og lengre. Sakte men sikkert økte jeg lengden på turene mine. 

    Når Runner’s World-bladet kom i posten i sommer og de hadde satt opp et program for å klare å gjennomføre maraton, bestemte jeg meg. Dette skulle bli min måte å komme tilbake i bedre form igjen på. I løpet av sommeren hadde jeg faktisk klart å ha en aktivitets-streak i 100 dager også.

    Skritt for skritt

    Treningen ble gjort etter beste evne og tilpasset dagsformen i ukene fremover. 

    Jeg skjønte etter hvert at det å skulle fullføre maraton ble litt vel optimistisk, så når jeg skulle melde meg på la jeg ned lista og meldte meg heller på halvmaraton. Jeg tenkte at det var et mer realistisk mål, siden jeg fortsatt slet med en del plager etter hjernerystelsen. 

    Hovedmålet ble å gjennomføre, så jeg satte estimert tid på det lengste alternativet, og håpet jeg ville klare det, eller på en god dag noe bedre.

    Jeg øynet et håp om at Lene skulle komme over fra Vestlandet og løpe sammen med meg, men fornuften hennes seiret. Hun er såvidt i gang med løping igjen etter nytt tretthetsbrudd i mai. Så halvmaraton ble fornuftig nok droppet, til fordel for et kortere lokalt løp. 

    Lene løp i litt andre omgivelser på Karmøy.

    Klar, ferdig, gå!

    Uken før løpet mitt ble så som så og ikke optimal, men jeg ville stille til start og se hva det holdt til. 

    Det er noen år siden sist jeg løp halvmaraton på Oslo Maraton, men jeg husker fortsatt den supre stemningen og det enorme folkelivet som er i sentrum og langs løypa denne dagen, så jeg gledet meg til det.

    Jeg startet klokka, startskuddet gikk og moroa kunne begynne. De første kilometerne får man gratis, når man bare løper med strømmen av løpere før det sprer seg litt mer.

    Den første mila gikk fint og jeg holdt et jevnt rolig tempo. Etter mila gikk det litt saktere og med varmt vær, som vanlig på Oslo maraton benyttet jeg meg av alle drikkestasjonene langs løypa. Og litt på grunn av småpausene man da får skal jeg innrømme. 

    Ved ca 18 km og den beryktede bakken opp til St. Hanshaugen valgte jeg og ringe Lene for litt moralsk support og peptalk. Jeg trodde jeg skulle være mer i kjelleren enn jeg var, så det ble en kort oppløftende prat og noen gode ord, før det var tilbake for å fokusere på resten av løpet igjen.

    På toppen av bakken var det bare å slippe seg løs og løpe nedover, og inn de siste 3 km til mål. 

    Endelig så jeg den kjente blå “matten” forran mål og masse roping og heiing fra folk på sidene, som var ekstra oppløftende, da fikk jeg litt krefter igjen til å løpe på de siste metrene inn til mål.  Så klar for å få årets flotte medalje hengt rundt halsen. Gjett om den smakte godt.

    Jepp, jeg smaker alltid på medaljen med en obligatorisk selfie.

    I mål!

    For meg nå er det bare å jobbe videre med formen å se om det kan la seg gjøre med den “obligatoriske” Karmøy maraton i november, eller om tiden skal bedres på halvmaraton. Det vil de neste månedene vise. 

    Jeg er hvertfall optimistisk på at jeg vil klare å komme tilbake i form til ultraløp igjen. 

    Den følelsen!

    Oslo Maraton anbefales på det sterkeste! Uansett distanse. 

    Med vennlig hilsen Therese


    For ei helg!

    For ei helg!


    Helgen som var har jeg faktisk gruet meg til i mange måneder! Høres helt sprøtt ut, men dette skulle være den store styrkeprøven før Soria Moria den 21. mai. 

    Planen var å løpe Bergen City Maraton på lørdag og 40 kilometer i terreng på søndag – for ei helg! Kunne det gå?

    Straks soloppgang på Hodnafjellet.

    Fredag kveld reiste jeg til Bergen, for å løpe Bergen City maraton påfølgende dag, og det meste jeg tenkte på var å få en god natt søvn på hotell alene. Manko på søvn kan man si…

    Som vanlig totalt usikker på hvilke sko jeg skulle velge til løpet hadde jeg med meg ikke mindre enn 4 par løpesko. Etter operasjon i foten, er sko noe av det vanskeligste. 

    Oppløpet på bryggen i Bergen.

    Kosetur?

    Med vekking på 06:00 og alle løp forberedelsene gjort gikk jeg kl. 07 for å møte Morten og Martin som jeg skulle løpe med. Etter de vanlige mange dobesøkene før start stilte vi opp med fartsholderen som skulle løpe maraton på 5 timer. Som Morten sa – dette skulle være en hyggelig kosetur (av en eller annen grunn er jeg aldri helt enig med ham). 

    Morten, meg og Martin.

    Pers!

    Starten gikk – og vips hang vi bak 4:30-fartsholderen. Helt typisk meg.

    Første kilometerne gikk helt flatt før det bar oppover Fjellveien, og da du trodde det ikke var mer bakker igjen så kom det jammen en til. Uansett; en flott løype og masse god underholdning gjorde at stigningene virket mindre enn de var. Nedover igjen forbi Haukeland og nedover til sentrum var løypa flat og fin. Passering halvveis med folkehav og heiing på Bryggen var en fantastisk opplevelse!  Det var ingen problem å starte på en runde til i sånne omgivelser. 

    Men så, etter ca 23 km, ble jeg akutt sulten! Jeg blir litt mobba for at jeg alltid har mat med meg på løp. Vel, jeg fikk i meg litt lefse og energidrikke. Nå gikk det litt saktere oppover, men Morten motiverte som alltid og plutselig hadde vi bare 5 km igjen og jeg for første gang gløttet på klokka registrerte at jeg kunne jammen klare ny pers.

    Jeg turde ikke helt å tro på dette, da det tross alt begynte å kjennes litt i beina. Men med 2 kilometer igjen våget jeg å si forsiktig til Morten – at du, jeg tror jeg kan få ny pers nå! Da satte han giret inn og fikk meg inn på Bryggen. Siste oppløpet følte jeg bena bare løp av seg selv i full jubel. Fy søren så gøy!!! 

    Morten og meg straks i mål.

    On to the next

    Med medaljen rundt halsen og litt småprat bar det rett på hotellet for en kjapp dusj, for så å komme seg hjemover til Sveio. Jeg måtte komme meg hjem til neste løp! 

    Etter noen timer søvn og vekking på 03:00 bar det opp igjen – ny sekk pakket for å gå “Skjold på tvers”, et ca 23 km terrengløp/gåtur i Skjold med 9 fjelltopper som skal bestiges.

    Jeg og min gode løpevenn Liv hadde imidlertid planer om en lenger variant hvor vi skulle ta hele turen frem og tilbake, eller “Skjold på kryss og tvers”, som Ninjagirl Renate kalte det.

    Vi startet helt alene i mørket kl. 04:30 med hodelykt på. Dette var litt av treningen til Soria Moria, da jeg aldri har løpt om natten før. På topp nr 2 sto sola opp og det var et nydelig lys. 

    Soloppgang på topp 3.

    Kjerringene mot strømmen

    Vi var helt alene i marka til topp 9, og 20 km passert. Planen var å snu her og gå tilbake, noe ingen av oss var helt overbevist om at vi skulle klare, men på dette tidspunktet var vi helt enige. 

    På returen begynte vi å møte alle som startet på “normal” tid, og vi mistet helt telling over hvor mange som spurte om vi visste at vi gikk feil vei. Det ble mye latter fra oss “kjerringer mot strømmen” etterhvert. 

    Topp etter topp passerte vi, og himmel så glade vi var for at vi hadde staver med! Det hjelper veldig godt på beina både på stigningene og nedover. 

    Endelig i mål.

    Totalt ble det 17 fjelltopper, ca 2200 høydemeter og 40 km denne søndagen. En god helg for å sjekke at vi er i rute med andre ord. Nå skal kroppen få restituere seg noen dager, kun 3 uker igjen til Soria Moria og mitt lengste løp noensinne …

    Lene


    Drømmehelg med Sentrumsløpet

    Drømmehelg med Sentrumsløpet


    Det er mange grunner til å bli varm om mammahjertet, men da minstemann ba om å få bli med mor på løp, ble mammahjertet ekstra stolt!

    Det hele startet da Lene og Renate løp Solastranden Halvmaraton 19. mars. Etter litt overtaling fra Lene sin side, fikk hun dratt Renate med på løp.

    Det var tross alt veldig på tide å få fingeren ut og komme skikkelig i gang igjen! Med Lene sin oppmuntring – og kjefting – underveis kom Renate seg vel i mål.

    Mor og sønn på startstreken

    Edvard, Renate sin sønn, syntes imidlertid det var svært urettferdig at han ikke fikk delta på løp når mor gjorde det. Gleden var derfor stor da to startnummer til Sentrumsløpet i Oslo var i boks. (Takk, Runner’s World og Asics!)

    Grytidlig lørdag morgen 23. april startet vi turen fra Stavanger til Oslo. Ikke ett negativt ord kom fra Edvard sin munn om at han ble dratt ut av sengen så tidlig på en fridag. 

    I god tid før løpet ble startnummer hentet, og Renate fikk utført løpsanalyse av Asics. Mor var også så heldig å bli kledd opp i Asics fra topp til tå.

    At vi hadde god tid var ikke bare positivt. Det ble jo lenge å vente før startskuddet gikk kl 17.30! En svært spent gutt ble etter hvert ganske utålmodig. Heldigvis fant vi fort ut at litt brus og is hjelper på det meste. Og da Therese kom for å heie oss avgårde, var det bare å forberede seg til løpsstart med godt humør!

    Beste dagen i mitt liv

    En veldig nervøs Edvard ble fort skikkelig giret, og etter å ha løpt 100 meter utbrøt han «Dette er den beste dagen i mitt liv». Gjett om mor ble stolt da!

    Løpet ble en super opplevelse fra ende til annen. Solen strålte, det var masse folk som heiet langs løypen, og Edvard fullførte med stil!

    I år ble startnumrene til Sentrumsløpet trykket ved henting, og deltagerne som ønsket det fikk navnet sitt på startnummeret.

    Med navnet på brystet fikk Edvard virkelig oppleve hjelpen fra tilskuerne som heiet han frem. Hadde han det litt tungt underveis, var det fort glemt og han spurtet avgårde når noen ropte «Heia, Edvard!».

    De siste metrene løp vi forbi flere deltagere. Og kronen på verket; Edvard spurtet fra mor de siste meterne og slo henne i mål. Gjett om det var en stolt gutt som mottok medaljen sin! Renate var ikke mindre stolt.

    Slitne og fornøyde gikk vi til hotellet, hvor Peppes Pizza, brus og lørdagsgodt ble fortært i hotellsengen.

    Etter en god natts søvn, god hotellfrokost og litt sightseeing i Oslo, satte vi oss i bilen for retur til Stavanger søndags formiddag.

    Vi var begge enige om at dette rett og slett hadde vært en drømmehelg. Dette skal vi gjøre igjen!

    Asics Sentrumsløpet – We’ll be back!

    Ninjagirls – Lene, Renate og Therese. Det begynte med at vi fant hverandre i en løpegruppe på Facebook. Så ble vi med på hinderløp. Så fant vi ut at det er gøy å løpe langt. Og så fant vi ut at hinderløp og gateløp samme dag slett ikke er dumt det heller. Vi elsker å utfordre oss selv og teste grenser. Kan vi, kan du! Instagram: @ninjagirls_