MEST LÄSTA
    Endelig tilbake i Monte Gordo

    Endelig tilbake i Monte Gordo


    Lene har tilbragt en uke sammen med Springtime og Runner’s World i Monte Gordo, Portugal. Med rundt 20 nordmenn og 100 svensker – og drøssevis av kilometer og treningstimer – ble det en fantastisk uke. Her er en smakebit!

    Endelig var tiden inne for å sette kursen mot Portugal og Runner’s World løpeuke i Monte Gordo igjen. Jeg har hatt nedtelling i månedsvis 😉

    Noe småskada “igjen” var jeg litt spent på hvordan uken skulle bli, men valgte å fokusere på at det er mange forskjellige økter utenom løping på programmet, så mye trening skulle det bli uansett.

    Finaste soloppgangen.

    Med kofferten full av løpesko

    Natt til forrige lørdag satte jeg og Inger kursen over fjellet i bil mot Gardemoen der vi møtte resten av gjengen som skulle reise fra Norge.

    Med kofferten stappa med løpeklær og x antall løpesko var vi råklare for litt sol, varme og svette. Flyturen ned gikk greit (for de som liker å fly) og vi landa i Faro ca 19-tiden lørdag kveld.

    Nydelig bassengområde på hotel Dunamar.

    Alt av fasiliteter på plass

    Der ble vi plukket opp på flyplassen og kjørt til hotel Dunamar som ligger rett ved den flere kilometer lange stranda i Monte Gordo. Å bli møtt på hotellet av gamle kjente fra forrige tur var veldig kjekt.

    Dunamar er hovedhotellet til Springtime der nede og det er og her servicekontoret ligger og foredragene holdes.

    Det er til og med en liten butikk med diverse treningsklær, sko og utstyr her som du kan kjøpe om du skulle ha glemt noe, eller bare ønsker noe nytt.

    Du kan og låne både gåstaver og treningsklokker for og teste om du skulle ønske det. Flott styrketreningsrom, yoga sal og både innendørs og et nydelig utendørs bassengområde. Som sagt mange fasiliteter og bare få meter og gå til stranden.

    Stretching etter morgenjogg

    Fin start på dagen

    Programmet på løpeukene med Springtime handler selvsagt mye løping, men man har og mye annet og velge mellom. Viktig med variasjon og tenke på tøying, bevegelighet og styrke. Og som Fredrik Zillén sa, “tøying, teknikk og styrke kommer før mengdetrening”

    Hver morgen startet med morgenjogg på stranda, der man løper 15 minutt mot soloppgangen for og snu 15 minutt andre veg. Denne økta avsluttes med mobilitet før man går rett til frokost. Nydelig start på dagen, selv om ikke sola viste seg hver morgen.

    Etter frokost var det mange forskjellige timer å velge mellom, så hver enkelt gikk på de man ønsket.

    Teknikktrening.

    Eksempel dagsprogram:

    • 07:30 – Morgenjogg på stranda + bevegelse eller Yoga
    • 10:15 – Løpeteknikk
    • 10:15 – HIT (høyintensiv intervalltrening)
    • 11:30 – Core
    • 11:15 – Kettlebells
    • 15:00 – Nordic extreme – styrkeøkt
    • 15:00 – Minibands
    • 15:00 – Pilates
    • 16:15 – Løping/intevaller på bane
    • 17:45 – Yoga
    • 20:30 – Forelesning
    Mange former for trening … Foto: Björn Lans

    Personlig elsker jeg gode styrkeøkter og i og med at beina skulle få hvile litt til fjelløkta på torsdagen, ble det mye sirkeltrening, HIT og nordic extreme på meg. Litt mer fornuftig denne gangen med andre ord 😉

    Med et par innleide Svensker fiksa vi pyramiden! Foto: Björn Lans

    Variasjon og vannposer

    Noe av det aller beste med treningsuken er all variasjon i øktene og alle de profesjonelle trenerene som er med. Du føler deg sett uansett nivå og man lærer utrolig mye ang både teknikk, fart, hva som er lurt for deg og ditt mål.

    Jeg sitter nå hjemme og ler for meg selv når jeg tenker på “vannposene” som den svenske teknikkguruen Fredrik Zillen snakka om – at man skal innbille seg at man har vannposer hengene på albuene når man løper. “Swisj swosj” eller “ploppediplopp”. Fantastiske beskrivelser av diverse øvelser;)

    Dagene går med varierende program fra dag til dag, noe som gjør at du kan få teste nye ting.

    Afrodans med Madde.

    Noen av trenerene denne uken var:

    • Fredrk Zillén – spesialist innen løpeteknikk
    • Anders Szalkai – en av Sveriges beste maratonløpere gjennom tidene, med pers på 2:12:43.
    • Mustafa Mohamed (Musse)- Sveriges beste langdistanseløper siden starten på 2000-tallet, har svensk rekord på maraton.
    • Askild Vatnbakk Larsen – Har mastergrad i biomekanikk og løping. Bronse fra NM terrengultra.
    • Even Brøndbo Dahl – NM-gull på 1500 m 2022. Mastergrad i idrettsfysologi og biometanikk, jobber som PT i Driv Trening.
    • Hilde Johansen – Ultraløper som har representert Norge i internasjonale mesterskap. PR på 24-timersløp er 204 km.

    Bergspasset

    Ukens høydepunkt for mange er “Bergspasset”, eller fjelløkta som vi sier i Norge. Vi ble kjørt med buss til en liten landsby som heter Odeleite litt inn i landet, hvor terrenget er mer kupert.

    Her kunne vi velge å gå eller løpe en rundttur i området, enten 8, 10 eller 15 kilometer. Man venter på en liten kafé og kan ha seg litt snacks til alle er tilbake.

    På løpeukene får man også tilbudet om å løpe tilbake til hotellet etterpå, som er en distanse på ca 28 km. Dette er for min egen del et av høydepunktet på turen og jeg gledet meg veldig til og gjøre dette igjen.

    En del av den norske gjengen klar for Bergspasset.

    På grunn av flere tretthetsbrudd siste årene var jeg litt skeptisk om dette kunne gå, men en tur innom naprapaten kvelden før med litt “hokus pokus”-behandling (forstår fremdeles ikke hva som skjedde der) fikk jeg klarsignal til å prøve.

    Planen var og ta 15 km først for å se hvordan det gikk før jeg bestemte meg helt på hjemturen. Beina var overraskenede gode, så etter 15 km uten vondter på Bergspasset, bestemte jeg meg raskt for at det ble 28 kilometer hjem på meg. Med litt pause og en liten matbit var vi klare for å starte på den lange veien hjem.

    Jeg var heldig og få følge med Heidi den lange veien, og vi oppmuntra hverandre med små korte delmål, helt perfekt. Første stopp er på en liten kafe oppi fjellet etter ca 9 km, perfekt sted for en kald is, og litt mer mat, alltid sulten på løp;)

    Neste pit stop er etter ca 1 mil til, med iskald cola og litt salt chips (som var vanskelig og få ned). Men nå var det bare 11 km igjen og du har mål i siktet. Siste parti går gjennom skogen og du kommer ut rett ved stranda, da er det bare å hoppe rett i sjøen og kjøle seg ned.

    Med en liten after-run i basseng baren før dusj og middag var dagen komplett. SÅ GLAD for å ha ha klart turen, totalt 44 km denne økta.

    Siste dag

    Siste treningsdag fikk beina mine litt hvile, viktig å ikke overdrive er vist et godt råd. Mer styrketrening , mer sol og pakking. Kvelden starter med premieutdeling, der vi “igjen” klarte og stikke av med premien for beste bilde delt denne uken. Noe jeg jobba iherdig for hele uken, YES!

    Til middag ble vi kjørt i buss til en flott restaurant der vi alle hadde felles middag, før turen gikk videre til diskoteket NOX for afterparty. Det ble ukas siste svette-økt 😉

    En fantastisk treningsuke er over og det er bare til og begynne å glede seg til neste;)

    Sitat fra andre deltagere:

    Øystein:
    – Monte Gordo er et flott sted. Treningsøktene er midt i blinken, men best av alt: Alle de herlige menneskene jeg var så heldig å bli kjent med.

    Anne:
    – Alle de herlige menneskene, og mange alternative økter for styrke og bevegelighet som er supre hvis man er skadet og ikke får løpt så mye.

    Wenche:
    – Treningsuken med Springtime må bare oppleves. Den er tilpasset alle som ønsker en aktiv ferie.

    Lise:
    – Den fineste sightseeingen er 15 km på Bergpasset + å løpe tilbake til hotellet.

    Springtime og Runner’s World arrangerer ny løpeuke i Monte Gordo til våren, 25. mars–1. april. Les mer her.

    Mvh Lene


    Fra kraftig hjernerystelse i januar til halvmaraton i september

    Fra kraftig hjernerystelse i januar til halvmaraton i september


    Ja – hvem skulle tro at uhellet på isen i januar skulle ta så lang tid! Ikke jeg i hvert fall.

    Det har vært en del humper i veien og det har vært følelsen av å gå to skritt frem og ett tilbake flere ganger. Det har likevel heldigvis ikke manglet på motivasjonen for å komme tilbake i form. 

    Leger og spesialister har hele tiden beroliget meg med at jeg skulle bli helt frisk igjen, så det har bare vært for meg og gjøre jobben, litt saktere en hva jeg skulle ønske, riktignok. 

    Jeg startet i februar med et minutts øvelser tre ganger om dagen, til å kunne sette treningsklokka på gåtur og se at jeg klarte å gå lengre og lengre. Sakte men sikkert økte jeg lengden på turene mine. 

    Når Runner’s World-bladet kom i posten i sommer og de hadde satt opp et program for å klare å gjennomføre maraton, bestemte jeg meg. Dette skulle bli min måte å komme tilbake i bedre form igjen på. I løpet av sommeren hadde jeg faktisk klart å ha en aktivitets-streak i 100 dager også.

    Skritt for skritt

    Treningen ble gjort etter beste evne og tilpasset dagsformen i ukene fremover. 

    Jeg skjønte etter hvert at det å skulle fullføre maraton ble litt vel optimistisk, så når jeg skulle melde meg på la jeg ned lista og meldte meg heller på halvmaraton. Jeg tenkte at det var et mer realistisk mål, siden jeg fortsatt slet med en del plager etter hjernerystelsen. 

    Hovedmålet ble å gjennomføre, så jeg satte estimert tid på det lengste alternativet, og håpet jeg ville klare det, eller på en god dag noe bedre.

    Jeg øynet et håp om at Lene skulle komme over fra Vestlandet og løpe sammen med meg, men fornuften hennes seiret. Hun er såvidt i gang med løping igjen etter nytt tretthetsbrudd i mai. Så halvmaraton ble fornuftig nok droppet, til fordel for et kortere lokalt løp. 

    Lene løp i litt andre omgivelser på Karmøy.

    Klar, ferdig, gå!

    Uken før løpet mitt ble så som så og ikke optimal, men jeg ville stille til start og se hva det holdt til. 

    Det er noen år siden sist jeg løp halvmaraton på Oslo Maraton, men jeg husker fortsatt den supre stemningen og det enorme folkelivet som er i sentrum og langs løypa denne dagen, så jeg gledet meg til det.

    Jeg startet klokka, startskuddet gikk og moroa kunne begynne. De første kilometerne får man gratis, når man bare løper med strømmen av løpere før det sprer seg litt mer.

    Den første mila gikk fint og jeg holdt et jevnt rolig tempo. Etter mila gikk det litt saktere og med varmt vær, som vanlig på Oslo maraton benyttet jeg meg av alle drikkestasjonene langs løypa. Og litt på grunn av småpausene man da får skal jeg innrømme. 

    Ved ca 18 km og den beryktede bakken opp til St. Hanshaugen valgte jeg og ringe Lene for litt moralsk support og peptalk. Jeg trodde jeg skulle være mer i kjelleren enn jeg var, så det ble en kort oppløftende prat og noen gode ord, før det var tilbake for å fokusere på resten av løpet igjen.

    På toppen av bakken var det bare å slippe seg løs og løpe nedover, og inn de siste 3 km til mål. 

    Endelig så jeg den kjente blå “matten” forran mål og masse roping og heiing fra folk på sidene, som var ekstra oppløftende, da fikk jeg litt krefter igjen til å løpe på de siste metrene inn til mål.  Så klar for å få årets flotte medalje hengt rundt halsen. Gjett om den smakte godt.

    Jepp, jeg smaker alltid på medaljen med en obligatorisk selfie.

    I mål!

    For meg nå er det bare å jobbe videre med formen å se om det kan la seg gjøre med den “obligatoriske” Karmøy maraton i november, eller om tiden skal bedres på halvmaraton. Det vil de neste månedene vise. 

    Jeg er hvertfall optimistisk på at jeg vil klare å komme tilbake i form til ultraløp igjen. 

    Den følelsen!

    Oslo Maraton anbefales på det sterkeste! Uansett distanse. 

    Med vennlig hilsen Therese


    For ei helg!

    For ei helg!


    Helgen som var har jeg faktisk gruet meg til i mange måneder! Høres helt sprøtt ut, men dette skulle være den store styrkeprøven før Soria Moria den 21. mai. 

    Planen var å løpe Bergen City Maraton på lørdag og 40 kilometer i terreng på søndag – for ei helg! Kunne det gå?

    Straks soloppgang på Hodnafjellet.

    Fredag kveld reiste jeg til Bergen, for å løpe Bergen City maraton påfølgende dag, og det meste jeg tenkte på var å få en god natt søvn på hotell alene. Manko på søvn kan man si…

    Som vanlig totalt usikker på hvilke sko jeg skulle velge til løpet hadde jeg med meg ikke mindre enn 4 par løpesko. Etter operasjon i foten, er sko noe av det vanskeligste. 

    Oppløpet på bryggen i Bergen.

    Kosetur?

    Med vekking på 06:00 og alle løp forberedelsene gjort gikk jeg kl. 07 for å møte Morten og Martin som jeg skulle løpe med. Etter de vanlige mange dobesøkene før start stilte vi opp med fartsholderen som skulle løpe maraton på 5 timer. Som Morten sa – dette skulle være en hyggelig kosetur (av en eller annen grunn er jeg aldri helt enig med ham). 

    Morten, meg og Martin.

    Pers!

    Starten gikk – og vips hang vi bak 4:30-fartsholderen. Helt typisk meg.

    Første kilometerne gikk helt flatt før det bar oppover Fjellveien, og da du trodde det ikke var mer bakker igjen så kom det jammen en til. Uansett; en flott løype og masse god underholdning gjorde at stigningene virket mindre enn de var. Nedover igjen forbi Haukeland og nedover til sentrum var løypa flat og fin. Passering halvveis med folkehav og heiing på Bryggen var en fantastisk opplevelse!  Det var ingen problem å starte på en runde til i sånne omgivelser. 

    Men så, etter ca 23 km, ble jeg akutt sulten! Jeg blir litt mobba for at jeg alltid har mat med meg på løp. Vel, jeg fikk i meg litt lefse og energidrikke. Nå gikk det litt saktere oppover, men Morten motiverte som alltid og plutselig hadde vi bare 5 km igjen og jeg for første gang gløttet på klokka registrerte at jeg kunne jammen klare ny pers.

    Jeg turde ikke helt å tro på dette, da det tross alt begynte å kjennes litt i beina. Men med 2 kilometer igjen våget jeg å si forsiktig til Morten – at du, jeg tror jeg kan få ny pers nå! Da satte han giret inn og fikk meg inn på Bryggen. Siste oppløpet følte jeg bena bare løp av seg selv i full jubel. Fy søren så gøy!!! 

    Morten og meg straks i mål.

    On to the next

    Med medaljen rundt halsen og litt småprat bar det rett på hotellet for en kjapp dusj, for så å komme seg hjemover til Sveio. Jeg måtte komme meg hjem til neste løp! 

    Etter noen timer søvn og vekking på 03:00 bar det opp igjen – ny sekk pakket for å gå “Skjold på tvers”, et ca 23 km terrengløp/gåtur i Skjold med 9 fjelltopper som skal bestiges.

    Jeg og min gode løpevenn Liv hadde imidlertid planer om en lenger variant hvor vi skulle ta hele turen frem og tilbake, eller “Skjold på kryss og tvers”, som Ninjagirl Renate kalte det.

    Vi startet helt alene i mørket kl. 04:30 med hodelykt på. Dette var litt av treningen til Soria Moria, da jeg aldri har løpt om natten før. På topp nr 2 sto sola opp og det var et nydelig lys. 

    Soloppgang på topp 3.

    Kjerringene mot strømmen

    Vi var helt alene i marka til topp 9, og 20 km passert. Planen var å snu her og gå tilbake, noe ingen av oss var helt overbevist om at vi skulle klare, men på dette tidspunktet var vi helt enige. 

    På returen begynte vi å møte alle som startet på “normal” tid, og vi mistet helt telling over hvor mange som spurte om vi visste at vi gikk feil vei. Det ble mye latter fra oss “kjerringer mot strømmen” etterhvert. 

    Topp etter topp passerte vi, og himmel så glade vi var for at vi hadde staver med! Det hjelper veldig godt på beina både på stigningene og nedover. 

    Endelig i mål.

    Totalt ble det 17 fjelltopper, ca 2200 høydemeter og 40 km denne søndagen. En god helg for å sjekke at vi er i rute med andre ord. Nå skal kroppen få restituere seg noen dager, kun 3 uker igjen til Soria Moria og mitt lengste løp noensinne …

    Lene


    Drømmehelg med Sentrumsløpet

    Drømmehelg med Sentrumsløpet


    Det er mange grunner til å bli varm om mammahjertet, men da minstemann ba om å få bli med mor på løp, ble mammahjertet ekstra stolt!

    Det hele startet da Lene og Renate løp Solastranden Halvmaraton 19. mars. Etter litt overtaling fra Lene sin side, fikk hun dratt Renate med på løp.

    Det var tross alt veldig på tide å få fingeren ut og komme skikkelig i gang igjen! Med Lene sin oppmuntring – og kjefting – underveis kom Renate seg vel i mål.

    Mor og sønn på startstreken

    Edvard, Renate sin sønn, syntes imidlertid det var svært urettferdig at han ikke fikk delta på løp når mor gjorde det. Gleden var derfor stor da to startnummer til Sentrumsløpet i Oslo var i boks. (Takk, Runner’s World og Asics!)

    Grytidlig lørdag morgen 23. april startet vi turen fra Stavanger til Oslo. Ikke ett negativt ord kom fra Edvard sin munn om at han ble dratt ut av sengen så tidlig på en fridag. 

    I god tid før løpet ble startnummer hentet, og Renate fikk utført løpsanalyse av Asics. Mor var også så heldig å bli kledd opp i Asics fra topp til tå.

    At vi hadde god tid var ikke bare positivt. Det ble jo lenge å vente før startskuddet gikk kl 17.30! En svært spent gutt ble etter hvert ganske utålmodig. Heldigvis fant vi fort ut at litt brus og is hjelper på det meste. Og da Therese kom for å heie oss avgårde, var det bare å forberede seg til løpsstart med godt humør!

    Beste dagen i mitt liv

    En veldig nervøs Edvard ble fort skikkelig giret, og etter å ha løpt 100 meter utbrøt han «Dette er den beste dagen i mitt liv». Gjett om mor ble stolt da!

    Løpet ble en super opplevelse fra ende til annen. Solen strålte, det var masse folk som heiet langs løypen, og Edvard fullførte med stil!

    I år ble startnumrene til Sentrumsløpet trykket ved henting, og deltagerne som ønsket det fikk navnet sitt på startnummeret.

    Med navnet på brystet fikk Edvard virkelig oppleve hjelpen fra tilskuerne som heiet han frem. Hadde han det litt tungt underveis, var det fort glemt og han spurtet avgårde når noen ropte «Heia, Edvard!».

    De siste metrene løp vi forbi flere deltagere. Og kronen på verket; Edvard spurtet fra mor de siste meterne og slo henne i mål. Gjett om det var en stolt gutt som mottok medaljen sin! Renate var ikke mindre stolt.

    Slitne og fornøyde gikk vi til hotellet, hvor Peppes Pizza, brus og lørdagsgodt ble fortært i hotellsengen.

    Etter en god natts søvn, god hotellfrokost og litt sightseeing i Oslo, satte vi oss i bilen for retur til Stavanger søndags formiddag.

    Vi var begge enige om at dette rett og slett hadde vært en drømmehelg. Dette skal vi gjøre igjen!

    Asics Sentrumsløpet – We’ll be back!

    Klare for 2022?

    Klare for 2022?


    Med forskjellige utgangspunkt og med forskjellige delmål underveis begir Ninjagirls seg inn i 2022. Men de har alle samme mål mot slutten av året; treningsreise til Portugal og deretter Karmøy Maraton.

    Ja, hva er et mål? Det kan være så mye forskjellig. Et mål en venn har satt kan være helt forskjellig for hva ditt mål er, og det er viktig å akseptere.

    Vi er alle forskjellige, og har forskjellig forutsetning for å sette et mål. Så finn DITT mål, og tenk godt over hva som skal til for at du når målet ditt.

    Det kan godt være langsiktig mål, men da er det og viktig å ha kortsiktig mål. Og du, husk å feire litt når du når målet ditt;)) 

    Speider mot nye mål.

    Så, hva er våre mål for året 2022? 

    Uheldige Therese startet året med et heidundrende fall på en islagt bakke på jobb med en påfølgende hjernerystelse og overnatting på sykehuset. 

    Ingen synlige skader på hodet eller nakke heldigvis, men en del senskader har dukket opp og i stor grad satt henne  tilbake fra en god treningsform. 

    Det er pr nå, kun å gå 500 meter på 20 min som gjelder. Samt noen opptreningsøvelser av øyne og balanse 4 ganger om dagen.

    Så med en uviss tilfriskningstid på henne, er det nå blitt kun noen “ønsker” om løp fremover. 

    Ecotrail er selvfølgelig veldig ønskelig å gjennomføre, men mulig hun må gå ned noe i distanse, fra 80 km, men det er jo en stund igjen heldigvis. 

    Therese kommer tilbake, skal bare over noen oppståtte hinder først.

    Hun ønsker også å  ta turen tilbake til memory lane, Stavanger, og løpe Stavanger halvmaraton med de gode løpevennene som er der. 

    Oslo Maraton står på ønskelisten, Romerikes 6-timers, Karmøy maraton, (Ninjagirls-helg)  og Ribbemaraton fra Löplabbet Lysaker til Löplabbet i ski. 

    Det er mange andre småløp i området som også fyller opp løpsprogrammet om hun er i form til det.

    Mange fjelltopper på forseres for og klare årets mål.

    Lene har satt seg litt hårete mål som mulig kan være litt over grensa som hun mener selv. Men altså, det er lov å prøve.

    Hun elsker jo en utfordring, så det skulle ikke så veldig mye lokking til av venninne Liv før Lene meldte seg på Soria Moria til Verdens ende i mai (hjelpe meg) 100 miles! Sånn cirka 167 kilometer, visstnok.

    Og som om ikke det er nok så er det Ecotrail helgen etterpå, og det er jo blitt en tradisjon, så jada, hun er påmeldt der og, på 80 km sånn for sikkerhets skyld!

    Men man kommer ikke i mål uten og prøve, som hun sier selv. Og litt “Ikkje kjenn itte”.

    Finnes ikke dårlig vær på Vestlandet.

    Målet er å bevise at en ivrig mosjonist kan klare og komme i mål. Og går det ikke så har man hvertfall prøvd. 

    For å trene til disse lange ultraløpene så løper hun 3-4 dager i uken, fordelt på en intervalløkt, en langøkt, en bakkeløping og en etter form og lyst. + 2 styrkeøkter. 

    Hun er og påmeldt Bergen Maraton 30. april som er dagen før Skjold på Tvers (ca 23 km terrengløp/tur over 9 topper) Lurt å prøve å sanke mange kilometer i løpet av to dager er tanken. 

    Ellers for året blir noe tatt på sparket men Oslo Maraton er et ønske, Skåbu Ultra er satt av, Karmøy maraton et selvskreven, og selvsagt er hun superklar for Portugal-tur med Springtime på Runner’s World-uka i oktober. Det gledes til å danse OL-floka med Svenskene igjen;)

    Endelig er Renate i gang igjen.

    Renate har som mål å komme tilbake i god, gammel form og holde seg skadefri på veien. Det har vært nok av setbacks de siste årene, så tanken er å skynde seg langsomt mens løpegleden kommer proporsjonalt med løpeformen.

    Heldigvis ser det ut som om det endelig kan arrangeres løp uten restriksjoner igjen etterhvert, så det vil være nok av delmål underveis.

    Hun vil plukke løp litt etter innfallsmetoden og form underveis, men Karmøy Maraton i slutten av året er en selvfølge.

    Portugal i oktober håper også hun, i likhet med Lene, blir en realitet. Nordmennene må jo ha litt å stille opp med mot svenskene:-)

    Klem fra Ninjagirls


    Ninjagirls – Lene, Renate og Therese. Det begynte med at vi fant hverandre i en løpegruppe på Facebook. Så ble vi med på hinderløp. Så fant vi ut at det er gøy å løpe langt. Og så fant vi ut at hinderløp og gateløp samme dag slett ikke er dumt det heller. Vi elsker å utfordre oss selv og teste grenser. Kan vi, kan du! Instagram: @ninjagirls_