MEST LÄSTA

    Til topps på trening


    På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store mål; Madeira Island Ultra Trail. Planen var lange rolige dager i fjellet med mye høydemeter, sånne dager som er vanskelig å få til hjemme på denne tiden av året. En og annen hardøkt stod også på skjemaet så hva var vel bedre enn å legge inn et kortere treningsløp når det ble arrangert et 22 kilometers løp på øya samtidig som jeg var der.

    Løpet «Santo da Serra» er en del av «Madeira trail series», en årlig cup her på øya. Dette løpet gikk i området rundt Machico, øst på Madeira. Terrenget er mye skog, en obligatorisk tur forbi en levada (en type vannkanal de har her) og selvsagt en god del trapper, noe man ikke kommer unna på denne øya. Selv om løpet ikke går langt opp i høyden var det likevel ganske tøft med 1200 positive høydemeter på 22 kilometer.

    P
    å vei ned en av Madeiras mange trapper. Arrangørfoto

    Selv om løpet bare var for trening, for å få en god hardøkt og pushe meg selv hardere enn jeg ville klart alene på trening så kom konkurransenervene snikende i det jeg reiste mot starten tidlig en søndag morgen. Beina hadde, ikke overraskende, kjentes ut som bly dagen før. Noe annet kunnet jeg kanskje ikke forvente etter å ha lagt ned rundt 140 kilometer og godt over 8000 høydemeter allerede den uken. Men fra å grave meg selv ned og bekymre meg over plassering og tid klarte jeg å snu innstillingen mentalt. Jeg bestemte meg for å gi det jeg hadde og ha en skikkelig bra økt, jeg løper fordi jeg synes det er gøy og ingen forventer noe av meg. På en eller annen måte var det som om jeg kjente innstillingen endret seg og skuldrene senket seg.

    Været var litt vekslende, ganske grått men det var i det minste opphold. Det var mye mennesker og liv og røre ved startområdet med rundt 500 startende, fordelt omtrent 50/50 på to distanser (11k og 22k). Jeg hadde ikke så store forventninger til resultat så jeg fant meg en plass midt i startfeltet og ventet på det berømte startskuddet.

    Fullt fokus Foto: Andreia Camara

    Starten gikk bratt oppover først på asfaltvei før det smalnet og inn på en liten sti. Det var trangt om plassen så jeg hadde ingen anelse om hvor mange damer som var foran meg. Det beste av alt var at jeg egentlig ikke brydde meg, jeg skulle nyte stien, gi maks gass og se hvor lenge det holdt. Etter den første stigningen ventet en bratt lang seksjon med nedoverløping på tekniske stier. Jeg hadde det faktisk virkelig gøy der jeg slapp meg løs og passerte masse raske mannfolk. Det var da det slo meg; jeg gir totalt beng i resultatet for nå pusher jeg meg selv på maks og bedre enn dette her kan jeg ikke gjøre det. Og jeg digget det, følelsen av å kjenne at jeg virkelig «gunnet» på. Usikker på om jeg kom til å gå på en real smell mot slutten, uten at det hadde gjort noe for dette var et løp for å teste grensene. På den første av de to drikkestasjonen snappet jeg med meg en kakebit i farten men de frivillige var ikke like hjelpsomme som de pleier, jeg følte mer at de feide meg avgårde med et «Forza».

    I det jeg rundet en sving for å ta fatt på løypas virkelige monsterbakke ropte en av løypevaktene til meg «primavera». Jeg tenkte jo at det betyr vel egentlig først, men meg? Nei det kan ikke stemme. Så var det inn i sonen igjen for å jobbe seg opp 7 kilometer med oppoverbakke. Det var seigt siste biten mot toppen, såpass flatt at jeg burde løpe men likevel så bratt at det var vanskelig. På toppen var løypas andre og siste drikkestasjon. Her fikk jeg bekreftet at jo da, jeg var første dame. Litt skremmende men det var jo bare et alternativ; kjempe på. Så jeg droppet også her å bruke tid på å spise eller fylle flasker. Den literen jeg hadde med energidrikk fra start burde holde hele veien inn.

    H
    erlig singeltrack sti. Arrangørfoto.

    Tanken om at jeg kunne stå øverst på pallen var blendene. Men jeg visste ikke hvor langt bak det var til nummer 2 og det var fortsatt 7 kilometer igjen til mål i varierende terreng så jeg la fra meg tanken, ville ikke risikere å skuffe meg selv nå som innstillingen hadde vært så god til å begynne med. Men fortsatte sporet jeg hadde begynt på, nemlig å løpe det jeg orket. Jo nærmere jeg kom mål jo større ble lysten og håpet på å komme inn som nummer en. Begge flaskene nærmet seg tomme og et lite øyeblikk ble jeg bekymret for om jeg egentlig ikke burde ha fylt på litt ekstra på siste drikkestasjon.

    I det jeg setter utfor siste bakken og trappene ned mot mål hører jeg navnet mitt på en speaker langt der borte så var det faktisk sant da. For en herlig følelse å få løpe igjennom målsnoren, og på et 22 kilometers løp da. Jeg som trodde jeg var bedre på de lange distansene. Men det viser kanskje at vinterens fartstrening har gitt større avkastning enn jeg trodde.


    F
    ørst over målstreken. Foto Donald Zutterman

    For en dag med så mange positive erfaringer å ta med seg i sekken. Selvsagt er en førsteplass utrolig gøy. Men mest av alt er jeg fornøyd med at jeg klarte å snu innstillingen min før start og at jeg klarte å løpe et løp hvor jeg virkelig følte jeg fikk gitt det jeg hadde og kjente at jeg var fornøyd med det uavhengig av plassering.

    Så når starten går nå på lørdag 00:00 for det virkelig store løpet skal jeg prøve å huske på det jeg opplevde tidligere denne måneden; Gi alt du har og ha det litt gøy på veien så får resultatet bli det det blir.


    Foto Donald Zutterman

    Livet er mer enn bare løping


    Synes nesten jeg må begynne med et skikkelig «hei!».
    Det har gått lenge uten noen oppdatering fra meg, alt for lenge. Og for de som lurte, jeg løper fortsatt. Det har vært en relativ skadefri vinter. Noen småvondter blir det jo alltids her og der, men ingenting alvorlig. Jeg løper jevnt og trutt og trener mot noen lange løp med mye høydemeter. Det er heller ikke det at jeg ikke har hatt noen oppdateringer å komme med. Det har vært konkurranser, småskader, treningstur, løpeforedrag og jeg vet ikke hva. Nok å skrive om altså, men så er det det der som skjer i blant. Livet.


    S
    nøløping ble det jo noe av i vinter – når jeg først var hjemme.

    Med mye som har stresset meg på både privaten og på jobb med ukependlig og sykdom i familien har jeg rett og slett ikke hatt kreftene eller motivasjonen til å få noe ned på papiret. Men nå begynner ting å roe seg, jeg ser det berømte lyset i tunnelen. Etter litt ferie (og mere løping) begynner endelig brikkene og falle litt på plass igjen. Hva er vel bedre da enn å finne tilbake til skrivegleden?

    Problemet nå er jo bare hvor skal jeg begynne? Jeg har jo så mye jeg vil skrive om etter disse månedene med «tørke». Racerapport fra Sandsjöbacka ultratrippel kanskje? Hvor konkurranseinstinktet overgikk fornuft og det var ikke bare pallplass jeg fikk med meg hjem. Også en inflammasjon i leggen. Fornuften var heldigvis i behold da jeg stod over Bislett 50k med en murrende akilles. Men DNS (did not start) på Bislett kom ikke uten noe positivt. I forkant av løpet har det vært mer fartstrening, flat sådan, enn hva jeg tidligere har hatt på treningsplanen og det har vært utrolig gøy å kjenne at jeg faktisk har blitt raskere. Så var det en ukes treningsleir på Gran Canaria hvor det gikk i «løpe, sove, spise». Hjem kom jeg med 220k og 13.000 høydemeter i banken, ingen vondter, bare et stort smil.


    M
    asse flott fjelløping på Gran Canaria

    Nå sitter jeg altså her på Madeira og lader opp til sesongens første virkelig store løp. Et løp som uten tvil kommer til å overgå alt jeg har gjort tidligere selv om det ikke kommer til å være det lengste. Stiene her er virkelig noe av det tøffeste jeg har vært borti. Men det som til å begynne med var en følelse av overveldelse og frykt har nå blitt erstattet med en god form for spenning for den styrkeprøven som venter lørdag 27 april.

    Men før den tid ville jeg ønske alle Runners World Norge sine lesere en riktig god påske! Nyt noen ekstra fridager med familie eller venner. Kanskje årets første turer på bare stier. Eller noen solfulle dager på fjellet med ski på beina Litt ekstra god mat og påskegodt.

    Så er det bare å huske på en ting; Balansen – livet er mer enn bare løping.


    Det enkle er ofte det beste


    Test av Silva Trail Runner 4 Ultra – sponset innhold

    I høst fikk jeg muligheten å teste en hodelykt fra Silva. Etter mange løpeturer, både korte og lange, konkurranser i mørkeret og nattlige skiturer føler jeg at jeg har fått testet lykten under de fleste forhold og nå har et godt grunnlag til å gi mine synspunkter.

    Silva Trail Runner 4 Ultra markedsføres som en lykt med lav vekt som skal gi godt lys med ekstra lang batteritid, altså perfekt for en ultraløper.

    Jeg har til nå løpt en del konkurranser som enten starter eller avsluttes med flere timer i mørkeret og har derfor fått erfare hvor viktig det er for meg å kunne stole på at den lykten jeg bruker fungerer som den skal. Men enda viktigere, jeg løper jeg ute i skogen året rundt og er derfor avhengig av hodelykt i hverdagen store deler av året.
    Hodelykt – et viktig verktøy i hverdagen

    Førsteinntrykket.

    Rett ut av esken oppfatter jeg Silva Trail Runner 4 Ultra som en lett og enkel lykt. En stor av og på knapp som betjener begge led lysene. En pære for nærlys med god spredning og en pære for et smalere langlys med lang rekkevidde. Silvas egen teknologi kalt Intelligent Light® gjør at når du tilter lyktehodet nedover vil lyset distribueres mer mot nærlys. Tilter du lyktehodet oppover/fremover distribueres lyset mer mot fjernlys. Med en silikonstripe på innsiden av hodebåndet sitter lykten godt på hodet under løpingen. Lykten kommer med to batteriløsninger. En pakke for 3xAAA batterier og en oppladbar batteripakke. Pakken for de 3xAAA batteripakke gir ca. 5 ganger lenger brennetid (hvor lenge lykta lyser) sammenliknet med den oppladbare pakken (se nøyaktig brenntid lenger ned). I tillegg til hodelykten følger det også med en kjekk liten rød baklykt. Både nyttig når man er på løpetur, særlig hvor du kan risikere å møte på biler eller syklister, og også påbudt i noen konkurranser jeg har deltatt i.

    På stien

    Mange av turene mine med Silva Trail Runner 4 Ultra har foregått i stummende mørke, rett og slett fordi det ikke har vært mye snø så langt i vinter. For første gang på lenge har jeg hatt en lykt som er enkel å bruke. Et trykk på av-og påknappen for å slå på lykten. Et eller flere små trykk på samme knapp for å justere lysstyrken. Tidligere lykter jeg har prøvd har hatt lyssensorer for å automatisk justere lysstyrken eller mulighet for å koble opp lykten mot en mobilapp for å gjøre innstillinger. For meg medfører ikke det annet enn frustrasjon, lys som endrer styrke opp og ned når jeg ikke ønsker og det har medført å gå tom for strøm i konkurranse på grunn av feil innstilling. Jeg var derfor spent på Silvas Intelligent Light® teknologi men jeg opplevde aldri at denne medførte forstyrrelser under løpeturen eller merkbar blafring i lysstyrke. Det å nå ha en lykt som var så enkel å operere var rett og slett en lettelse. Av og på ? ikke noe mer tull enn det.

    Silva Trail Runner 4 Ultra sprer lyset godt og langt nok på grusvei og på enklere sti. På grusvei har har jeg til og med klart meg på det midterste av de tre lysstyrkene. Den laveste syntes jeg gav litt for lav lysstyrke. På de aller mest tekniske stiene kunne jeg ønske meg litt mer lysstyrke, særlig i konkurransesammenheng. Jeg brukte lykten under Sandsjöbacka trail 11-13 januar, et arrangement som blandt annet innebar ett 25k nattløp. Dersom jeg skal løpe lengre løp igjennom en hel natt hadde nok valget falt på en lykt med høyere lumen (lysstyrke) som for eksempel Silva Trail Speed 3XT. En lykt tilsvarende den jeg fikk låne og teste på teknisk sti under Silva Nightrun i Oslo i november.

    I mål etter 25 kilometer løping i mørkeret. Foto: Sandsjöbacka Trail

    Batteri.

    Med to batteriløsninger skal det mye til for å gå tom for strøm under en løpetur. Med mindre du har glemt å lade eller skifte batteri da. På lengre løpeturer og i konkurranse har jeg stort sett valgt løsningen med 3xAAA batteri av den grunnen at jeg helst løper med lykten på maks styrke. På kortere løpeturer bruker jeg ofte det oppladbare batteriet slik at jeg kan holde forbruket av AAA batteriene lavest mulig. Når det gjelder AAA batteriene har jeg opplevd at kvalitet på batteriene har en del å si for lysstyrke og brennetid. Første gangen jeg brukte 3xAAA pakken ble jeg skuffet over lysstyrken. Men etter å ha skiftet til bedre, nye batterier skinte lykta som en sol, et tips å ha i bakhodet. Med nye gode batterier kan du løpe mange og lange turer uten å måtte tenke på å lade eller skifte batteri.

    På ski og på snø

    Med (litt) snø og vinter kom også muligheten til å teste Silva Trail Runner 4 Ultra på langrenn. Snøen lyser opp og gjør at kravet til hodelykt blir mindre. På den andre siden gjør en noe høyere fart på ski kontra løping at behovet for lys kan bli større. Det skal vel sies at jeg ikke er av de raskeste på ski og med snøen som reflekterte var lyset mer enn bra nok. Med en brennetid på opp til 10 timer på maks styrke i -5 grader skulle jeg tro Silva Trail Runner 4 ultra være en god kandidat også på langrennsløp som Nattavasan.

    Oppsummering og anbefaling

    Jeg kan helt klart anbefale Silva Trail Runner 4 Ultra som en veldig god hodelykt for lange (og korte) løpeturer i mørkeret. Det er en lykt som er lett håndterlig uten masse mikkmakk og spesialinnstillinger med en batterikapasitet som er mer enn bra nok for folk flest. Lysstyrken er generelt god men på de mest tekniske stiene i konkurransesituasjon manglet det litt for meg på lysstyrke for å kunne gi aller høyeste score. Men en lykt som Silva Trail Speed 3XT som gir en høyere lysstyrke ligger igjen vesentlig høyere i pris og sånn sett vil jeg si at Silva Trail Runner 4 Ultra gir mye lys for pengene og bør dekke behovet til de aller fleste.

    Fakta om lykten:

    • Maks lysstyrke: 350 lumen
    • Maks lyslengde: 75 meter
    • Batteritid, oppladbart batteri: 2-18 timer (avhengig av innstilling og temperatur)
    • Batteritid, 3 x AAA: 10-90 timer (avhengig av innstilling og temperatur)
    • Oppladbart batteri: 2,4 Ah oppladbart Li-Po
    • Ladetid: Ca 4 timer
    • Vekt, lykt: 49 gram
    • Vekt, oppladbart batteri: 84 gram
    • Vanntetthet: IPX5 (tåler kraftig sprut fra alle kanter)
    • Leveres med hodebånd, oppladbart batteri, batteriboks for AAA-batterier, skjøtekabel, USB-ladekabel, og rødtlysende baklykt

    (red.anm: Testen er utført av Elisabeth og ikke av Runner’s World).


    Årets ultraeventyr


    Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under UTMB i august. Løpsrapporten min ble publisert i Runners World magasinet tidligere i høst men for dere som ikke har hatt anledning til å lese den var det på tide å få lagt ut rapporten her på bloggen også. Og i 2019 bærer det tilbake, men denne gangen er løypa 25k og 2000 høydemeter lenger. Gjett om jeg gleder meg!

    Målgang etter 125k og 7000 høydemeter.

    TDS ? årets ultraeventyr

    Helt siden jeg i januar fikk beskjeden om at jeg hadde vært heldig i lotteriet og fått plass i årets TDS (Sur les Traces des Ducs de Savoie), hadde jeg gledet meg til nok en gang å stå på startstreken under UTMBuken. I 2016 løp jeg OCC og i 2017 CCC. Det å få ta del i dette arrangementet hadde tidligere gitt meg både glede og utfordringer. I tillegg gledet jeg meg stort til å få tilbringe litt tid i Alpene og ikke minst i Chamonix. En by som igjennom de 10 siste årene har gitt meg masse opplevelser og minner gjennom klatring og ski og nå de siste årene løping. Veien frem til årets løp hadde vært en skikkelig berg- og dalbane, med en hofteskade i vinter og svingende blodverdier. Men utfordringene til tross, jeg hadde hatt gode resultater på de løpene jeg hadde deltatt på i løpet av sommeren, så jeg var klar til å gi det jeg hadde og nyte eventyret etter beste evne.

    Da dagen nærmet seg begynte jeg virkelig å glede meg til å komme i gang. Dagen før løpet var sekken allerede pakket med den omfattende listen av obligatorisk utstyr. Det er nemlig ikke bare bare å hente ut startnummer. ID fremvisning, sjekk av obligatorisk utstyr, tagging av løpesekken og på med armbåndet som viser hvilket løp man skal løpe. Når det gjelder sjekk av obligatorisk utstyr gjøres dette virkelig grundig. Blant annet har mellomlagstrøyen krav til vekt og denne veies faktisk!

    Med utstyret godkjent og startnummer på plass reiste jeg over til Italia og Courmayeur, hvor starten skulle gå 06:00 morgenen etter. Det var meldt et skikkelig ruskevær under løpet og 12 timer før starten skulle gå tikket det inn en melding på mobilen. Starten var utsatt to timer fra 06 til 08 på grunn av uværet. Selv om det betydde mer søvn natten før innebar det også at jeg kom til å måtte løpe to timer lenger i mørke, noe jeg ikke var like glad for. Uværet medførte også en endring av løypa for å unngå et av de høyere passene. Noen hundre høydemeter mindre, men til gjengjeld flere kilometer i lengde.

    Klar til start i Courmayeur

    Onsdag morgen og løpsdag. Den utsatte starten gjorde at jeg fikk roen til å nyte en god frokost og en stor kopp italiensk kaffe før det var på tide og rusle bort til startområdet. Erfaringsmessig visste jeg at det obligatoriske utstyres skulle sjekkes nok en gang så jeg gikk rett bort til løypemannskapet som drev med dette, viste frem utstyret og fikk et klistremerke på startnummeret som viste at jeg var sjekket. Så var det bare å vente på at startboksen fylte seg opp med løpere og at klokken skulle slå 08:00. Konkurransenervene var selvsagt med, men ikke så ille som ved tidligere løp. Skuldrene var senket, jeg hadde lovet meg selv og ikke stresse over tid og resultat. Fokus skulle være på å gjøre mitt beste. Det hadde tydeligvis sunket inn for jeg hadde til og med fått meg noen timer med god søvn, noe jeg ellers har slitt med natten før store løp.


    K
    lar til start. Foto: Skjalg Gjengedal

    Musikken steg og speakeren begynte å telle ned til start. Så var det bare å sette av sted sammen med nærmere 1.800 andre løpere, ut på mitt lengste ultraeventyr så langt i karrieren. Tempo var høyt i starten, og jeg forsøkte å flyte med uten å sprenge meg helt. De første 7 kilometerne gikk stort sett på grusvei så jeg visste det ikke skulle bli noen store trafikkorker slik det blir på blant annet CCC, hvor 2.000 løpere skal inn på en smal sti samtidig. Blå himmel, sol og passelig løpetemperatur, om enn litt høy, men jeg visste at været i fjellene skifter fort så det var best å nyte det så lenge det varte. De første par og tjue kilometerne opp til Col du Chavanne, og løypas høyeste punkt på 2.600moh fløt på ganske greit. Det var også det første punktet jeg tillot meg å sjekke tiden, godt foran det jeg hadde forventet. Så var det bare å slippe på og la beina gå i den 8 kilometer lange og lettløpte nedoverbakken. Jeg kunne til og med smile og konkludere med at følelsen var mye bedre enn den gangen jeg hadde løpt igjennom ruta tidligere på sommeren. Tilbake igjen på den smale stien og oppover mot Col Petit St. Bernard begynte himmelen å mørkne. Det kunne se ut til at værmeldingen skulle slå til tross alt.

    Arrangørfoto.

    Fra sol og glede til regn og kvalme

    Vel fremme på mat og drikkestasjonen som ligger på grensen mellom Italia og Frankrike så jeg Johannes, en løpekompis hjemme i fra Norge. Han kunne bekrefte at beina ikke var helt med han i dag. Med tanke på den bragden han hadde gjennomført ved å løpe fra operaen i Oslo til toppen av Galdhøpiggen bare få uker tidligere var det kanskje ikke overraskende. Men Johannes fortsatte tappert videre, litt ekstra motivasjon for min del å få noen kjente bein å henge på i de neste 15 kilometerne med bare nedoverløping. Ikke lenge etter at vi hadde forlatt matstasjonen åpnet himmelen seg. Jeg ønsket at det bare skulle være et lite skyll men innså raskt at jeg måtte stoppe for å ta på regnjakke. Det øste ned og jeg oppdaget at solskjerm ikke bare er bra for å holde solen unna øynene men også for å skjerme for regnet.

    En ting som hjalp meg å holde fokus på løpingen var at jeg visste at i bunnen av denne lange bakken lå byen Bourg St. Maurice. Matstasjonen her var en av to stasjoner langs løypa hvor det var lov å motta hjelp fra familie eller en venn. Her skulle etter planen Skjalg, mannen min være med både påfyll av mat og energidrikk. Ikke at det er noe å utsette på hverken mat eller drikke som serves under løpet, men det er godt å se et kjent fjes, ha tilgang på maten som du vet passer deg og litt flere valgmuligheter. Skjalg var på plass og jeg fikk trykt i meg brødskiver med ost og skinke, litt Red Bull og fylt opp løpevesten med sjokolade og nye flasker med energidrikk.

    K
    ontroll av obligatorisk utstyr i Bourg st. Maurice

    51 kilometer var forsert, rundt 75 kilometer gjenstod. Det var bare å komme seg videre. Regnet hadde heldigvis gitt seg så jakken fikk igjen plass i sekken. Men før jeg fikk forlate matstasjonen var det stikkprøvekontroll av det obligatoriske utstyret, og sjekk av at jeg hadde det blå TDS armbåndet på. Nå ventet en lang oppoverbakke med nesten 1400 høydemeters stigning opp til Cormet du Roselend. Med meg på turen hadde jeg nå fått en ny «venn»; kvalmen. Jeg hadde vært veldig flink å få i meg næring så langt i løpet. Jeg visste at nøkkelen for meg til å kunne gjennomføre et godt løp er nok næring, men hadde jeg nå vært for flink? Det gikk litt lenger mellom hver matbit men av frykt for å gå tom turte jeg ikke å la det gå for lenge, da fikk jeg heller leve med kvalmen.

    Utfordrende vær

    Motivasjonen var ikke helt på topp, den alternative ruten vi måtte ta for å unngå de mest utsatte partiene i tordenvær medførte også noen lengre partier med asfalt. Jeg hadde valgt sko for å være forberedt på gjørme og tekniske stier, føttene og skinnleggene verket derfor etter mye hardt underlag. Gleden var derfor stor når løypa endelig var tilbake på smal og våt sti. Men den gleden skulle snart bli erstattet av ren dødsangst. Himmelen hadde mørknet og jeg hørte det rumlet i det fjerne. Så kom regnet, etterfulgt av et skikkelig tordenvær. På vei ned over en stor slette lynte det kraftig rundt meg, og det var ingen steder å gjemme seg. Jeg tok sikte på kontrollposten som lå på andre siden av den åpne dalen og løp det jeg maktet med en tanke i hodet; jeg vil ikke dø her. På kontrollposten fikk jeg beskjed at jeg kunne gå inn i et hus for å få ly fra uværet eller fortsette. Valget var mitt. Klokka gikk, og vel vitende om at en bratt oppoverbakke som ville føles litt beskyttende mot lynet ventet, var valget lett. Jeg skulle videre, selv om det nå haglet kraftig. Flere ganger på vei oppover var jeg likevel i tvil. Tenk om det skulle skje meg noe? Ikke en konkurranse i verden ville være verdt det.

    Tordenværet ble heldigvis fjernere og fjernere og i det dagen gikk mot natt slapp noen solstråler igjennom skylaget og lyste opp fjellene på magisk vis. Mørket kom fort så det var bare å fiske frem hodelykten. Jeg var sliten, lei og følte ikke at jeg hadde noe ekstra å gi. En fot foran den andre, det fikk være godt nok nå. Men på vei ned til Col de Joly tok jeg plutselig igjen en jente som hadde passert meg tidlig i løpet. Dette gav meg litt ny energi, og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen nok en jente. Neste delmål var matstasjonen i Les Contamines, her skulle jeg nok en gang få møte Skjalg, mannen min, og få litt ekstra påfyll før de siste 30 kilometerne inn til mål i Chamonix. På matstasjonen fikk jeg både mat og drikke. Kvalmen hadde og gitt seg uten at jeg helt klarte å huske når.

    En sterk avslutning

    Med oppmuntrende ord fra flere av tilskuerne forlot jeg det varme opplyste teltet og tok fatt på løpets siste monsterbakke. Den første biten fikk jeg følge av Megan Kimmel fra USA. Det var hyggelig å ha noen å snakke med oppover og utveksle litt erfaringer fra løpet, frem til vi i bakkens bratteste parti skilte lag. Vel over toppen ventet en lengre parti med gjørmete og teknisk nedoverløping. I mørket klarte jeg ikke holde flyten så lårene fikk virkelig kjørt seg på vei ned til Les Houches Men med 8 relativt flate kilometer igjen var jeg ikke i tvil, jeg skulle klare å komme meg i mål på en bra tid. Spørsmålet var bare hvor bra? For å løpe bortover etter ca 116 kilometer med nesten bare opp eller ned, er ikke så lett som det høres ut.

    Løpssteget kom seg, og jeg ble ekstra motivert til å gi det siste lille jeg hadde inne når jeg merket at det fløt på så greit som det gjorde. I etterkant var det litt interessant å se at det som da kjentes ut som fin flyt i virkeligheten var skikkelig snegletempo. Midt i natten løp jeg igjennom Chamonix sine folketomme gater. 50 meter fra mål hørte jeg glade rop fra Jane, en jente jeg kjenner fra Chamonix som hadde kommet ut for å heie meg i mål. Noe som betydde utrolig mye for meg. Og idet klokken slo 03 passerte jeg målstreken. 19 timer på stien. 19 timer med glede, frykt, smerte og mestring. En berg- og dalbane av følelser som bare et tøft ultraløp kan gi, ble belønnet med ny personlig distanserekord og en 7 plass. Ingen tvil om at jeg innvendig svevde høyt, selv om jeg nå plutselig slet med å komme meg opp en fortauskant.


    Etter målgang med Jane.


    Sesongavslutningen som gikk opp i røyk


    I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San Francisco; et av nord Amerikas største ultraløp som samler noen av verdens beste og raskeste ultraløpere. Dette var et løp jeg virkelig hadde gledet meg og gruet meg til. Gledet meg til å få stå på startstreken i et løp jeg hadde hørt så mye, gledet meg til og endelig få se hva som var greia med de amerikanske, såkalt lettløpte, stiene. Men gruet meg til å stå på startstreken i et såpass raskt sakt løp når jeg vet at jeg er bedre på å jobbe meg opp lange bakker fremfor å løpe veldig raskt. Jeg hadde lagt ned et godt stykke arbeid med fartstrening denne høsten og det at jeg også hadde fått navnet mitt på «one to whatch» lista til irunfar.com gjorde at jeg virkelig var klar til å gi gass.

    Tahoe Rim Trail.

    Men en lite uke før avreise begynte det brenne i California. Noen av historiens største og mest ødeleggende skogbranner røykla enorme områder. Herunder San Francisco og hele Bay Area. Det ble tidlig spekulasjoner i om løpet skulle bli avlyst. Selv var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre. Men jeg turte ikke ta risken på å avbestille billetter i håp om at løpet faktisk skulle bli gjennomført. Det ble klart at den endelige avgjørelsen fra arrangøren sin side skulle komme omtrent samtidig som jeg skulle reise til flyplassen. Altså for sent til å avbestille.

    Som fryktet etter å ha lest de siste værmeldingene ble løpet avlyst. Det var rett og slett helseskadelig å oppholde seg i den røykfylte luften og enda verre å skulle bedrive noen form for fysisk aktivitet. Det er klart jeg var skuffet men hva er vel et løp når man leser om alle de tragiske dødsfallene, en hel by som er utslettet og millioner som blir oppfordret til å holde seg innendørs med vinduer igjen for å unngå den forurensede luften.

    San Francisco ble ikke helt som planlagt.

    Men jeg var heldig å ha med et godt reisefølge; Skjalg mannen min. Vi var begge innstilt på å gjøre det beste av turen. Litt omorganisering og endring av hotell så var vi plutselig på vei til Lake Tahoe og frisk luft. For en ultranerd som meg selv var det ikke et dårlig alternativ. Western States område og Tahoe 200 stier (Tahoe 200 er et 200 miles løp som går rundt Lake Tahoe). Strålende solskinn gjorde dagene ganske så behagelige selv på 2000 meters høyde i november.

    Så årets siste konkurranse ble til en skikkelig ferie i stedet. I stedet for 80k med løping ble det nesten 80k med stisykling, store amerikanske frokoster og generell hygge. Ok et par små løpeturer ble det jo også, med møtte dessverre/heldigvis ikke på noe bjørn som det visstnok skulle være masse av.


    K
    an ikke klage på denne ferien!

    Turen ble avsluttet med to halve dager i San Francisco. Men å gå rundt i tåka med maske på var liksom ikke så veldig stas. Jeg forsøkte bare å minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er som kunne reise derifra når jeg ville og ikke trengte å bo i den røyken.

    En ting er sikkert, til San Francisco må jeg tilbake en gang. Årets startnummer blir overført til 2019, så kanskje allerede neste år 😊