MEST LÄSTA

    Nytt år, nytt tiår og flere drømmer


    Wow, mulighetene ligger åpne! Drømmene er der, ønske om å trene er der, men kroppen er ikke helt der, men kan lures til et greit nok resultat. Som bloggkollega Bjørg Astrid skriver; det er ikke bare tall som er viktig, opplevelsene er minst like viktige.

    Effektiv trening med sterk motvind, selv om turene ikke er lange.

    Fremover blir fokuset mer på opplevelser. Når jeg ikke kan trene så mye løping som jeg vil, pga legger som ikke liker for stor mengde løpetrening, så må målene endres til å passe den aktuelle situasjonen. Det har tatt litt tid å få til den mentale endringen, men det fungerer, noen lunde nå. Det er så mye kjekt å oppleve innen løping og fysisk aktivitet, i tillegg til å jage bedre tider.

    Løper mot nye drømmer og muligheter.
    Løper mot nye drømmer og eventyr.

    Samleren

    Jeg tror jeg har begynt å få et gryende behov for å samle. Det har pågått halvt ubevisst over lengre tid, men nå må jeg bare innrømme det; jeg har lyst på flere maratonopplevelser!

    Hvorfor ikke bare halvmaraton? Nei, fordi maraton er såpass langt at det blir akkurat passe i overkant ubehagelig og utfordrende, slik at jeg lærer noe, uansett hvor sakte jeg kommer til å gjennomføre distansen. Jeg har begynt å like å presse meg utenfor komfortsonen, for å se hvordan jeg vil takle og håndtere det som møter meg.

    Maratondistansen vil alltid pushe, utfordre, gjøre meg oppgitt og frustrert og samtidig gjøre meg euforisk i etterkant, fordi jeg overvant ubehaget og alle de innbilte hindringene underveis. Dessuten er det mange fantastiske maratonopplevelser rundt om i verden.

    Tester kreftene mot været. Gøy og ganske så tungt.

    Neste løp: på glattisen

    Neste maraton jeg skal løpe er Frozen Lake maraton i nærheten av Gol i mars. Det blir dermed same procedure, som før jul da jeg plutselig skulle løpe Málaga maraton og kun hadde 6 uker på opptreningen (kan leses om her).

    Året 2020 startet med forkjølelse, det vil si at jeg mistet over 1.5 uke med mulig løpetrening, men jeg har gjort andre aktiviteter i den intensiteten, som tilstanden har tillatt, uten at forkjølelsen har blitt verre. Nå er jeg så godt som frisk igjen. Jeg har gått raske turer, power walking bakkeintervaller på tredemølle og gjort styrketrening.

    Uansett treningsgrunnlag, skal jeg gjennomføre maratondistansen på den frosne innsjøen; Tislefjorden, som ligger på 819 moh og har en is-tykkelse på 80 cm. Den brukes vanligvis til å teste biler på. Den 14. mars skal nærmere 500 løpere få oppleve denne frosne innsjøen. Det er både en hel- og en halvmaratondistanse.

    Helmaraton er to runder på innsjøen. Som en god venninne påpekte, så må det være svært mentalt tøft å se hvor langt man har igjen, når man kan se hele løypen. Det var et poeng jeg ikke hadde tenkt på selv. Det fine med dette faktum er at hode dermed også får en skikkelig god økt. Mentaltrening er viktig, hvis man ønsker å få et bra liv!

    Små løpeturer mellom storm, haggel og regn.

    En kropp som klarer ganske mye

    Selv om ønsket er å løpe flere maraton, så er det leggene som bestemmer om det vil la seg gjøre og hvilket mål jeg kan stille med på startstreken. Slik det fungerer nå, så er det visst bare gjennomføring som er «gitt tillatelse til». Håpet er at jeg også kan få begynne å løpe så mye, at jeg kan fortsette å pushe tid, slik jeg holdt på med frem til 2018. I mellomtiden må det settes pris på at man har en kropp, som faktisk klarer ganske mye.

    I april skal jeg på et eksotisk eventyr på Costa Rica: «Race 2 Adventure». Det er et overkommelig prosjekt. Åtte dagers arrangert tur der vi løper 6 dager på forskjellige steder i landet, mellom 5 og 10 km per dag. Jeg kommer til å skrive mer om det senere. Dette er bare et eksempel på noen av de utallige mulighetene som finnes av eventyr og spennende opplevelser, som løpingen din kan ta deg med på.

    Så ikke fortvil hvis ting ikke går helt som du ønsker, omjuster målene dine, finn nye mål, som motiverer til videre aktivitet. Godt nytt år og nye aktivitetsmuligheter!


    En perfekt start for Rosa sløyfe-løpet i Ålesund.


    Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende og oppmøte overgikk forventningene.

    Ambassadørlooken 😉

    Jeg ble utnevnt som ambassadør for Rosa sløyfe-løpet i Ålesund, tidlig i vår. Ålesund og Bodø er årets tilskudd av nå til sammen 10 byer rundt om i Norge, som arrangerer dette løpet. Jeg var veldig spent på hvordan løpet ville bli mottatt i byen. Jeg mente vi skulle klare å få samlet 500 deltagere, men ble tiltagende usikker etter som månedene gikk, pga laber påmelding. Men som en innbygger sa; ålesundere avventer alltid, de skal «se det an».

    Fin gjeng samlet før sommeren, klar for å prøve seg i løypen til Rosa sløyfe-løpet.

    Det ble arrangert to treningssamlinger; en før sommeren, der vi løp gjennom selve løypen og en etter sommeren i Brattvåg med utgangspunkt i Sport1 butikken. Oppmøtet der var imponerende. Det ble også arrangert en spontan gåtur noen uker senere i løypen i byen, med initiativ fra Brystkreftforeningen, der 8 personer møtte opp, alle med hver sin sterke historie.

    Høsttur i nydelig kveldssol i Ålesund, de bærer på sterke historier alle sammen, som både imponerer og motiverer.

    Rosa sløyfe-løpet er ikke bare» enda et løp». Det er et løp der du kan utfordre deg selv samtidig som du viser solidaritet med kreftrammede og støtter en god sak, nemlig brystkreftforskningen.

    Hittil i livet har jeg personlig blitt spart for kreft, men jeg har flere på jobb som har hatt brystkreft og vi hører alle stadig om personer som utvikler kreft. Det har derfor vært lærerikt å sette seg inn i dette feltet, snakke med personer som har møtt opp på treningssamlingene og høre deres sterke historier og motivasjon for å delta på løpet. Alt dette gir en større dybde og mening til løpingen!

    Hver dag i Norge er det nye 9 personer som får påvist brystkreft. Menn kan også utvikle denne kreftformen. Årets inntekt fra Rosa sløyfe-løpet går til persontilpasset brystkreftbehandling. Dette er et meget viktig forskningsfelt.

    Hans Petter Eikesdal er overlege på kreftavdelingen ved Haukeland universitetssykehus, samt professor og forsker ved Universitetet i Bergen. Han forklarer: Det var lenge slik at alle med brystkreft fikk samme behandling. Kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom forskning, gjør at vi nå vet bedre. Brystkreftsvulster har ulike egenskaper og responderer
    dermed ulikt på de forskjellige behandlingsformene. Derfor er det viktig at man vet mest mulig om egenskapene i kreftsvulsten hos den enkelte for å treffe riktig med behandlingen. Jo mer presis behandling, jo bedre effekt av behandlingen og jo flere overlever. Samtidig vil mer presis behandling medføre mindre bruk av cellegift – og dermed mindre bivirkninger og færre senskader for mange pasienter. (Utdrag fra pressemelding fra Brystkreftforeningen 2019)

    Nydelig dag for løp i vakre Ålesund.

    I Ålesund stilte det opp 549 engasjerte mennesker, som farget byen rosa med sin bevegelsesglede. Noen løp veldig fort, andre tok det roligere og mange gikk. Det viktigste var at man deltok.

    Søndagstur med spinninginstruktøren min Annette, veldig kjekt!

    Jeg selv tok en rolig løpetur. Følte det ville være feil av ambassadøren å prøve å løpe for pallplassering, noen måtte jo dele ut premier til vinnerne;) Det var veldig kjekt å bare kunne ta inn inntrykkene underveis i finværet, heie på kjente og ukjente, løpe en søndagstur med spinning instruktøren min og bli bedre kjent. Vi skravlet hele veien med tilnærmet makspuls, av eller annen rar grunn. Den kjente jeg senere på dagen, da var jeg tom, men fornøyd. Fornøyd med at alt hadde gått så bra, at Ålesund stilte da det gjaldt og at vi tilsammen klarte å få inn over 100.000 kr til brystkreftforskningen. Håper at dette kan bli en årlig tradisjon og at flere personer og bedrifter får øynene opp for Rosa sløyfe-løpet og støtter opp om en viktig og aktuell sak som angår stadig flere, direkte eller indirekte.

    Takk til alle som deltok og gjorde dette til en flott opplevelse!


    Oslo halvmaraton, en salig, mental blanding!


    Oslo maraton, en folkefest med tilsynelatende alltid strålende vær, i hvert fall de 4 gangene jeg har deltatt.

    En nydelig medalje designet av Trofè.no, som det er verdt å kjempe seg gjennom et løp for;)

    Jeg bestemte meg for å delta på halvmaraton bare noen uker i forkant. I år har jeg trent svært lite asfalt og ingen lengre løpeturer. Forrige 21 km var da jeg gjennomførte Ecotrail Oslo, 21 km i mai i år. Dette året har bestått mest av løping og turer i fjellet. Høydemetersamling har gått foran mengdeløping. Dette fordi jeg fortsatt holder på å trene meg opp etter skadeavbrekk i hele 2018.

    Jeg hadde derfor ingen målsetning med løpet på lørdag annet enn å komme meg igjennom løypen og få den fine medaljen!  Fordelen med dette var at jeg slapp å bli nervøs i forkant, slik jeg normalt sett blir før en konkurranse. Jeg var i det hele tatt ganske tom og fjern i hode den dagen, da jeg våknet på morgenen med migrene.

    Støttekontakten tar et bilde av meg før han forlater den lille ungen alene i den store verden, på vei til hovedstaden for å delta i årets store løpefest.

    Jeg blir latterlig mentalt satt ut når jeg får migreneanfall. Jeg måtte ha «støttekontakt» med meg til togstasjonen, slik at jeg havnet på riktig perrong og fikk tatt toget til Nasjonalteateret. Medisin ble inntatt, så da jeg nådde exspoteltet rundt kl.12.00 var mye sluppet. Da jeg så traff på hyggelige sponsorer, Runners world, blogg-kollega og løpevenner, lettet humør og tilstand betraktelig.

    Hyggelig møte med «sokkesponsoren» min; Torbjørn (Run4.no)

    Jeg var likevel fortsatt ikke helt i vater, men kom meg i dokø, fikk support av Heidi og Neil i dokøen, løpevenner altså! Da jeg i tillegg ble forbarmet av en frivillig, som ga meg en flaske vann rett før start, ble alt så bra som det var mulig å ønske. Jeg avtalte med meg selv at jeg skulle prøve å holde igjen, ikke gå hardt ut, jeg hadde jo ingen tidsmål. Det ble derfor noen gode 10 første km, ingen overdrevet pesing eller ubehag. Jeg fikk sett en ny side av Oslo, Frognerparken, eller opplevd den på en ny måte. Ingenting er som å «løpe inn» et område. Du opplever stedet på en helt annen måte enn om du kjører.

    Ikke dårlig å få selskap av løpevennene Heidi og Neil, som bare var der for å støtte andre som skulle løpe, og de som skulle på do 🙂

    Da 12 km var unnagjort begynte hjernen å sabotere, komme på teite unnskyldninger for å bryte eller gå hele resten av distansen. Det begynte å bli tungt. Jeg hadde ikke fått kramper en gang, likevel rant unnskyldningene på. Jeg klarte å skyve noe av innholdet bort og fortsette. Jeg hadde ikke tid til å gå resten av distansen. Hyggelige avtaler ventet senere på dagen.

    Men så begynte tidligere krampeideer å realisere seg i ekte kramper! Yohoo! Og det allerede etter 16 km! Herfra inn til mål utkjempet det seg en vedvarende kamp med leggene om å bære meg helt inn. Jeg måtte gå litt, tøye mot fortauskanten, banne og steike, skjære de mest fotogene grimaser, NOT! Det var også lite snilt å legge den største bakken inn på slutten av løypen, opp til St. Hanshaugen. Jeg gikk opp og hamret nedover i utforbakkene, skulle liksom slå leggene på plass med hard løping. På en eller annen rar måte fungerte det bitte litt. Så flere som ble overmannet av kramper, noen ble til og med hentet med ambulanse, så det var ikke bare jeg som kjempet i solsteiken. Lurte på hva som ville skje om jeg falt om i løypen med kramper. Ville det vært innafor å spørre hjelpemannskapet om de først kunne ta et bilde av meg rullende i lidelse før de satt i gang tiltak eller ville det sprenge alle narsissistskalaer? Det hadde jo vært bortkastet hvis det ikke kunne dokumenteres og postes i en løpeblogg…. Denne tanken holdt meg løpende i hvert fall i 30 sekunder.

    Jeg kom meg i mål, ble hengende på gjerdet og prøve å få balanse og kontroll over bena igjen. Tilstanden var emosjonell, tårene presset på, men klarte å holde de inne. Til tross for kampen den siste halvdelen, så var dette en fantastisk opplevelse å få med seg. Lysten til å delta i flere løp ble ikke akkurat mindre. Motivasjonen til videre trening er på topp!

    Runners World stand med dyktige og velvillige redaktør Sara. Hun holdt fortet 3 dager til ende!

    Tiden 1.48.11, er bare 5 minutter dårligere enn min beste tid på halvmaraton, så kan ikke klage på det!

    Den sprudlende, søte Jeanette og jeg, etter hver vår målgang. Ingenting løfter humøret så mye som å treffe på alle de positive menneskene i dette miljøet.

    Tusen takk til Oslo Maraton, hele apparatet, både frivillige og ansatte, til alle personer som gjorde dette til en strålende dag! Migrene kom tilbake og jeg rotet meg bort på toget på vei tilbake, men ble hentet og ivaretatt av snille og overbærende mennesker!


    Løping, fotturer, liv og død på allsidige Kreta.


    Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr.

    Vi tok Urkeegga, Galdhøpiggen, Rondane og Røros før vi kastet oss på en restplasstur til Kreta i 12 dager. Vi hadde leiebil og kjørte daglige turer til forskjellige steder der vi løp og hiket. Vi rakk to fjellturer, to ravineturer, to løpeturer langs kysten og en løpetur mellom landsbyer i fjellene. Her gir jeg et lite innblikk i 4 av turene vi hadde.

    Frokostutsikten på hotellet var rettet mot fjellkjeden Lefka Ori, De Hvite fjellene, vest på Kreta. Denne fjellkjeden har flere fjelltopper på over 2000 høydemeter, en av toppene er Kastro på 2219 moh. Vi måtte opp dit!

    Forloveden min er en kløpper på å finne GPX filer og lastet ned en rute. Vi satte av gåre i leiebilen og havnet langt oppe i svunnen tid. Veien ble dårligere og dårligere og bilen ble tøyd til grensen for leieavtalen. Føltes som om vi havnet lenger og lenger tilbake i tid jo høyere vi kom, sånn ca tilbake til Første Mosebok. Illusjonen ble brutt av lokale pickup biler, som suste forbi med hardbarka menn i militær-bukser og rifler på lasteplanet. Skiltene langs veien var gjennomhullet av skudd.

    Hm, en smule skeptisk….

    Ikke helt sikker på hva jeg følte i fht dette, men håpet på at vi ikke trengte hjelp underveis. Vi fant parkering ved noen gamle oliventrær og en flokk geiter med store bjeller om halsen.

    Her snakker vi seriøs bjelleklang!

    Det ble et brått møte med gresk natur og en bratt læringskurve. Ruten vi fulgte gikk rett opp en slags rim, egentlig helt etter min smak, men det ble tidvis ganske bratt i svært kupert terreng. Hard, lavaaktig stein med løsere stein oppå. Svært taggete og røft. Vegetasjonen var forrædersk fin, den så myk og puteaktig ut, men besto av sylskarpe pigger, som kunne penetrere de tykkeste Hokasåler! Eneste positive med vegetasjonen var at det luktet himmelsk, som om du trampet rundt i en svær urtehage. Gjorde meg sulten! Da vi samtidig så og hørte de lokale geitene, var ikke lunsjmenyen vanskelig å velge etterpå.

    Litt løping, for syns skyld 😉 Det var ikke lett å løpe og jeg ville absolutt ikke falle her, da hadde jeg endt opp som en timianmarinert nålepute, laget av kjøttfarse.

    Akkurat denne dagen kom det inn noen lavthengende skyer, som gradvis innhyllet oss jo nærmere toppen vi kom, men temperaturen var god. Det var ingen tydelig sti på denne turen, ingen partier som «gikk av seg selv». På toppen hang en stor sauebjelle. Det er få skikkelige varder på Kretas fjell, noe som egentlig er litt rart siden varden har sin opprinnelse i den greske Mytologien.

    Guden Hermes kjedet Hera sin trofaste tjener Argus til døde med sine endeløse historier, noe som gjorde Hera rasende og førte til at hun ville ta livet av ham. De andre gudene på Olympus synes dette var vel drøyt av Hera og hun gikk med på en avstemning i fht avgjørelsen om dødsstraff. Hver gud skulle kaste en sten til den de støttet, den som fikk flest stener vant. Hermes var god til å argumentere for seg og mente at det ikke kunne være en forbrytelse å kjeden noen til døde med historiene sine. Hera mente Hermes hadde drept tjeneren hennes og fortjente å dø. Resultatet var åpenbart, da avstemningen var avsluttet sto Hermes med steiner opp til halsen. Slik ble den første varden til. Hermes er blant annet alle reisendes beskytter og hans energi sitter i vardene og viser vei.

    Underlaget var verre å bevege seg i enn det ser ut.

    Turen ned igjen fra Kastro tok nesten like lang tid som opp. Terrenget var ikke løpbart, noe som ble ganske frustrerende tidvis. Jeg opplever det tyngre og mer belastende på kropp og knær å skulle gå nedover enn å løpe. Vi satt opplevelsen på kontoen: Fjellvant. Vi samler på opplevelser som gjør oss mer fjellvante. Og jo mer uforutsett og utfordrende turene er, jo raskere blir vi fjellvante.

    På vei opp Psiloritis, bra sti, strålende vær og god temperatur.

    Vi besteg også Kretas høyeste fjell Psiloritis på 2456 moh, kun overgått av gudenes fjell Olympus på 2917 moh, situert på fastlandet nordøst i Hellas. Turen var veldig fin og relativt enkel, flott sti hele veien til toppen. Her slapp vi å kjempe med stikkende vekster og brutalt skarpe steiner. Vi brukte staver opp, en god avlastning. Ravner og store rovfugler siklet evig rundt mot toppen. Vel oppe har man et rundskue på 360 grader. Det var få andre turgåere der, men de vi traff på var ikke uventet; hyggelige nordmenn, som Trine og Roald 😉

    På denne fjelltoppen var det hengt opp en klokken, som var et kirketårn verdig i størrelse og klang, ikke en sauebjelle, som på Kastro. Det var også satt opp en steinhytte der. Det var mulig å smyge seg inn igjennom en liten åpning. Inne brant det bønnelys og var nok brukt til litt forskjellig etter folks varierende behov når været ikke var like strålende, som da vi var der.

    Måtte tenne et bønnelys for beskyttelse, på Kretas høyeste fjell.

    Turen ned igjen til bilen ble løpt. Dette er en tur jeg vil ta om igjen.

    Sjekk utsikten og været! Her er det mye snø på kaldere årstider.

    En dag bestemte vi oss for å løpe mellom landsbyer oppe i fjellene, til sammen 22 km i ganske så varmt vær. Det ble en sansemessig intens opplevelse, både i fht inntrykk; lukt, syn og emosjonell tilstand. 

    Vi løp ned til en svalende nekropoli, gammel gravplass.

    …løp igjennom fantastiske olivenlunder, med stammer som var mange hundre år gamle.

    Det påstås at det eksisterer oliventrær som er hele 1600 år gamle og som fremdeles bærer frukter. Lurer på hvor gammelt dette treet er. Oliventreet er mitt favoritt-tre.

    Vi løp forbi gamle ruiner og fascinerende geiter.

    Vi passerte aggressive hunder, heldigvis bundet fast i kjetting. Synes synd på de hundene der altså. På de mest soleksponerte stedene var alt uttørket og dødt. Tistler, nålebusker, skjelett og geitekranier formet stien. Følte jeg løp i en postakopalyptisk verden. Vanndråper er dyrebare på slike steder.

    Rovfuglene sirklet alltid rundt oppe i fjellene. Langs veien lå forskjellige typer døde og råtnende dyr, ihjelkjørte. En sprukket grevling, en flatpakket katt osv. Ikke bare dyr dør på veiene på Kreta. Veldig mange svinger hadde små altere til minne om personer, som endte livet i fatale ulykker. Jeg erfarte lukten av død for første gang, tilsvarende dødt menneske….. En ny lukt å tilføre hukommelsregisteret. Livet og døden kom nært på denne turen. Vil man oppleve det ekte og usminkede anbefaler jeg turer som dette.

    Nest siste dag hadde vi spart til den berømte ravinen; Samaria gorge, noen mener at det er den lengste ravinen i Europa: 17 km lang, starter på 1250 moh og ender på sydsiden av Kreta ved havet. Derfra tar man ferge og så buss eller taxi tilbake til bilen eller man blir hentet av lokale turoperatører.

    Helt i starten av ravinen. Skyene henger tungt og det blåser.

    Ravinen åpner kl.07.00 om morgenen. I høysesongen går 3000 personer daglig denne turen, så det lønner seg å være tidlig ute. Det koster 5 euro i inngangspenger. Billetten sjekkes ved utgangen. Denne dagen var det meldt sterk vind og mulig regn, noe vi ikke tenkte så mye over. Det tok 1.5 time å kjøre dit, så vi startet å løpe 08.30. Det blåste kraftig, mye mer enn jeg hadde forestilt meg i en ravine. Bare noen hundre meter fra inngangen kom det plutselig fykende, noe som hørtes ut som en knyttneve stor stein og smalt i bakken mellom oss.  Det var skikkelig skremmende! Hadde den truffet i hode på en av oss kunne det vært direkte billett til Hades rike (dødsriket, vi var jo i Hellas). Jeg fikk en ny respekt for steinras, jeg følte meg med ett sårbar. Farten på løpingen ble ikke mindre etter dette.

    Det sto oppført skilt med fare for steinras på flere plasser langs traseen med oppfordring om å passere raskt.

    Siden vi ikke startet da de åpnet var det allerede ganske mange folk på stien. Det ble derfor mye forbiløping. Jeg gikk inn i «ryddemodus» (les jaktmodus), skulle innhente alle som hadde startet før oss og legge de bak meg. Det ga et ekstra kick å stadig se nye foran meg, som jeg måtte innhente. Dette utløste nok også en del adrenalin, jeg kjente ikke at jeg ble sliten eller at det tæret på lårene å løpe 1250 høydemeter nedover. Etter ca 12 km tror jeg alle startende den dagen var «ryddet». Vi hadde ravinen for oss selv!

    Det mest berømte partiet i ravinen er bare 4 meter bredt og 500 meter høyt! Stedet ligger ca 3 km fra målet.

    Det var en fantastisk fin ravine og det føltes aldeles ikke så slitsomt å komme seg igjennom, den, som mange hadde beskrevet. Vi brukte 2.5 timer ned, med noen få fotostopp. Jeg ville ikke innhentes og vi hadde planer om å gå den opp igjen etter at vi hadde spist i havnen. Vi spiste godt og psyket oss opp til å gå hele veien tilbake 17 km og opp 1250 høydemeter. Jeg var klar som et egg, skuffelsen var derfor stor da vi ble stoppet ved inngangen og nektet adgang. Ravinen ble stengt, pga sterk vind og stor fare for steinras. Ravinen kom til å bli totalt stengt neste dag, vinden skulle vare i 3 dager. Vi hadde derfor egentlig flaks. En dag skal jeg tilbake og gjennomføre begge veier. Det er ikke vanlig å gå den tilbake, pga at folk normalt sett bruker for mange timer på å klare å komme seg igjennom den før ravinen stenger for dagen.

    Her var vinden så sterk at jeg så vidt klare å bevege meg fremover uten å miste balansen.

    Alle turene ble avsluttet med fantastisk hjemmelaget, lokal gresk mat, servert av familiedrevet tavernaer. Kreta, vi kommer tilbake!

    Efaristò!

    Kreta er en lang øy; 260 km fra øst til vest og har 3 større fjellkjeder med mange fjelltopper over 2000 meters høyde. Det er også flere større raviner på Kreta. Det er altså mange muligheter for utforsking og opplevelser.


    Over skyene er himmelen alltid blå, målseilet også.



    Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved havnivå og ender opp på 1303 meter over havet. Løypen er ca 5.7 km lang med en gjennomsnittlig helning på 22.9 %. Det var rått, brutalt, tok på, både fysisk og mentalt og var himmelsk vakkert. Dette må jeg gjøre igjen!

    Fire dager tidligere fikk jeg plutselig en henvendelse fra en rå løpevenninne; Linda, som lurte på om jeg ville bli med å løpe Saudehornet Rett Opp, som om det bare var å slenge seg med på et «enkelt» motbakkeløp…. Hadde hørt om løpet, men visste ikke noe konkret om det, ei heller hvor det lå. Det var ingen unnskyldning, jeg skulle få sitte på med henne og hennes heiagjeng; mann og sønn. Tilfeldigvis passet det denne helgen (hadde ingen gode grunner til ikke å delta).

    Jeg har ikke trent spesifikt for motbakkedeltakelse, men har gått en del fjellturer i år, så tenkte at jeg skulle ta denne opplevelsen, som en nyttig erfaring, en god treningsøkt og en realitetsorientering i fht egen kondis. Var også mentalt forberedt på å havne i baktroppen denne gangen. Det er noe jeg må forberede meg på ellers kan det gå hardt utover psyken.

    Så lørdag morgen bar det innover til Ørsta. Startområdet var lagt til småbåthavnen, der ble det servert gratis frokost til alle som ville ha. Utdeling av bib-nummer og veiing av sekk skjedde også der (konkurranseklassen måtte bære en sekk på 2.5 kg, det holdt ikke å ha lagt på seg 2 kg de siste ukene 😜), alt flettet sammen av en jovial og hyggelig speaker. Det var også satt opp storskjerm, som viste målområdet og som ville vise løpet direkte underveis. Toppen av Saudehornet lå innhyllet i skyer, så ut som om det kunne være skikkelig grått vær der oppe, men bilder fra toppen viste strålende sol, fascinerende kombinasjon.

    En rolig km oppvarming nede i havnen med blide løpevenner; Jonas og Linda. Midt i bilde ser vi opp mot Saudehornet, som ligger dekket av skyer.

    Starten for konkurranseklassen gikk kl.11.00. Prøvde å holde litt igjen på farten slik at jeg ikke skulle bli full av syre før bakkene begynte. Vi måtte gjennom sentrum, gjennom et byggefelt og så over på grusvei, som ledet bratt oppover. Der var løpingen over for min del, resten av løpet ble utført gående. Måtte kjempe litt med selvfølelsen forbi imponerende heiagjenger mange steder langs løypen, da jeg allerede gikk, peste og hadde en godt synlig begynnende svette på gang, og det før jeg hadde nådd naturstien. På toppen av den laaaange grusbakken ventet første drikkestasjon og Røde Kors. Jeg var allerede svimmel og pulsen var altfor høy, tatt i betraktning at jeg ikke løp. Var på gråten innvendig, oppgitt over et ustabilt hjerte og at jeg ikke klarte å løpe oppover mer (at jeg skulle klare det var jo egentlig en urealistisk idé, har jo ikke trent nok på akkurat den bragden). Var på nippet til å be om å bli sjekket av helsepersonell, men spurte heller om det var flere Røde Kors-stasjoner lenger oppe. Det var det. Jeg bestemte meg derfor for å gå videre og se hvordan det utviklet seg. Ga meg selv samtidig en skjerpings-pepptalk; alvorlig talt, får være måte på selvmedlidenhet og selvhandikapping! Grus gikk over til sti. Skyene hang langt nedover fjellsiden, noe som matchet min mentale tilstand. Temperaturen var bra og nå hadde jeg også min egen, svært lokale regnbyge rennende kontinuerlig fra hode. Det ble aldri lettere, bare brattere. Hadde faktisk trodd at jeg skulle klare å gå raskere, at jeg hadde mer kraft å ta av. Selv da jeg møtte på Kondis sin trofaste fotograf, Helge Fuglseth (70 år og 200 fullførte maraton!) klarte jeg ikke å få opp energien. Normalt sett får jeg alltid energi av å bli tatt løpebilder av. 😅 Nei, du sier ikke det! (ref. instakontoen min….)

    Gå sakte aksjon. Hjelper ikke å bli tatt bilde av en gang, da står det ille til! Foto: Helge Fuglset, Kondis.

    Ble veldig imponert over barna med medalje om halsen, som jeg passerte langs traseen. De hadde deltatt i barneløpet før oss og var nå på vei videre opp på fjellet med foreldre, full av energi og positive heiarop. For noen motbakkepotensial!

    De siste 400 høydemeterne forserte vi gjennom skylaget. «Stien» ble enda brattere og vi måtte tidvis bruke hendene. Det var en surrealistisk opplevelse, plutselig så jeg målseilet høyt der oppe igjennom tåken, i sol 🌞! Rett før mål fikk jeg seriøse motivasjonsrop fra Linda og ektefelle, som begge hadde kommet i mål lenge nok før meg til å klare å opparbeide en brunfargen der de satt på en fjellhylle og ventet. Jammen ikke dårlig å klare å få en motbakkesnegl 🐌 til å føle seg som en tilnærmet proff idrettsutøver rett før målgang!

    Siste steg opp, før Perleporten, halleluja! The smile is back! Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

    Og vips var all lidelse og blytung følelse fordampet, som dugg for solen. Perleporten, som for anledningen var sponset av Sparebanken Møre, ble krysset, fortsatt i levende live. Jeg ble møtt av fotograf, som ga meg den kjente effekten; fornyet energi og eufori, smilende, bunadskledde(!) medaljeutdelere, medløpere, Røde Korsfrivillige med kald vann å drikke, og til en utsikt, som bare kan erfares etter at du har nådd himmelen.

    Har du sett vakrere medaljeutdelere? Nasjonalromantikken båret opp helt til topps, MED bunadsko! Her snakker vi gjennomført. Foto: Martin Hauge-Nilsen

    Vi ble værende på toppen, i himmelen en stund. Det var magisk, sol og nydelig temperatur og et uendelig hav av hvit bomull nedenfor oss, som nesten umerkelig bedøvet min underliggende høydeskrekk fra å rive meg tilbake til vissheten om at jeg satt på en topp med stup rett ned, på nesten alle kanter.

    Han her døpte jeg raskt Vannmannen. Egenhendig vannbåret drikke til slitne motbakkeløpere.

    Alt har en ende og vi måtte ned igjen på jorden, til Ørsta, gjennom skylaget og tilbake til virkeligheten. Nedturen gikk en smule raskere, da vi løp store deler av traseen. Ettervirkningene kan fortsatt kjennes i lårene.

    Fornøyd gjeng på vei nedover igjen: Jonas, Linda og meg. Løp hele veien ned med medaljen rundt halsen 🙂 Det kjentes i lårene de påfølgende dagene. Foto: Martin Hauge-Nilsen

    Dette var en opplevelse vel verdt å få med seg! Jeg fikk min realitetsorientering og jeg havnet som forventet i «baktroppen» med tiden 1.36.38. Ble nr 3 i min aldersklasse. Som en motiverende støttespiller skrev; 3. plass er 3.plass! Takk Tov! Sykt å tenke på at beste kvinne kom i mål 31 minutter før meg og beste mann bare brukte noen og 50 minutter opp. Jeg utnevner meg selv herved som representant for de vanlige dødelige og anbefaler alle som vil ha en spesiell naturopplevelse å ta turen Saudehornet rett opp.

    En stor takk til arrangører, alle frivillige og hyggelige, oppmuntrende heiagjenger, fra stort til smått!

    On top of the world. Takk!

    Et lite tips til arrangøren og ønske fra flere deltakere; Gjerne samle all nødvendig info på en lett tilgjengelig nettside. Vi vil vite: tid, sted, pris, premier, reglement, krav til deltakere, info om løypen og lett tilgjengelige resultat, kanskje Eq-timing?