Wenche Wikstrøm - Takk for en fantastisk opplevelse Trans Gran Canaria - Runner's World
Annonse

Wenche Wikstrøm

Takk for en fantastisk opplevelse Trans Gran Canaria

I fjor høst fikk jeg melding fra en veninne som bor på Gran Canaria med et spørsmål om jeg ville være med å løpe Trans Gran Canaria i Februar 2018. Hmm tenkte jeg det vil jo være helt topp å kombinere en ukes ferie i varmen med en slik løpsopplevelse samtidig!! Så da logget jeg meg inn på Ving og bestilte meg reisen. Her jeg sitter nå dagen etter løpet så angrer jeg ikke et sekund på den avgjørelsen. 

Onsdag 21. Februar fløy jeg ned fra et snøfylt og kaldt Norge til sol og 20 grader. Nå skulle det vise seg at været det skulle være ganske så ustabilt den uken jeg skulle være her. Ankomst dagen viste seg fra sin beste side og Torsdagen var også ganske så varm og solfylt. Jeg fikk meg en løpetur begge dagene. Skulle vel kanskje ha tatt meg en ekstra hviledag før løpet men det er ikke lette å holde igjen når man plutselig kan hoppe inn i løpeshortsen og løpe av sted på bare og tørre veier. På fredagen pøste regnet ned og det var en grå og veldig våt dagen før dagen. Marathon distansen skulle egentlig ha gått denne fredagen men ble flyttet til Lørdag den også på grunn av været. 2 grader og regn i fjellet ga en alt for utrygg gjennomføring. Jeg hadde meldt meg på 30 km som kalles Starter. Trans Gran Canaria er i utgangspunktet et ultraløp så derfor er 30 km betegnet som Starter. De har også 42 km, 64 km, 125 km For min del var det nok greit å begynne med 30 km siden jeg aldri har vært med på noe fjellløp før og ante ikke hva jeg gikk til. 

Lørdag morgen kl. 05.30 ble jeg hentet av min veninne og hennes samboer. Bussene som skulle frakte oss opp til fjellet Tunte gikk fra ExpoMelanoras kl. 06.00. Vi kjørte oppover fjellene i stummende mørke og godt var det tror jeg for det var smale veier og bratt ned på siden kunne jeg skimte. Min høydeskrekk er ikke så glad i slik bilkjøring i fjellene. Når vi var fremme i den lille byen San Bartolome' de Tirajana kl. 07.15 begynte så vidt soloppgangen. Det så ut til å bli en solfylt og vakker dag. 

Toalettbesøk er obligatorisk før start og jeg hadde trodd at de hadde satt ut noen mobile toaletter ved start men nei det hadde de ikke. Det var 2 toaletter til damer og to toaletter til menn i en offentlig bygning som var tilgjengelig. Var en stund litt nervøs for at jeg skulle rekke et toalettbesøk  men gjorde heldigvis det. Det veldig positive var at det ble veldig kort ventetid og en start kl. 08.00 er helt perfekt for da slipper man å gå å grue seg. 

Her er vi fire spente rett før startskuddet skal gå.

Startskuddet gikk og stigningene begynte med en gang oppover gatene i byen og så oppover i fjellet. Jeg var forberedt på denne pangstarten da jeg hadde studert løypeprofilen litt på forhånd. Det steg oppover i fjellene i ca. 6 km. Dette var veldig bratt så det var ikke mange partier man kunne løpe, det var rask gange som gjaldt her for de alle fleste. Fikk  tatt noen bilder på vei oppover og naturen viste seg virkelig frem fra en vakker side.

På vei oppover tenkte jeg at bedre og roligere start på et løp kan man jo ikke få og stiene oppover var grusete og passe brede og fine. Dette var noe annet enn fryktet tenkte jeg. Og når vi kom på toppen var stien enda bredere og endelig kunne man sette litt fart på beina. Men så lenge var ikke Adam i paradiset og ei heller jeg for så begynte virkelig nedstigningen og det på smale og veldig steinete stier. Siden det hadde regnet mye dagen og natten i forkant så var i tillegg disse stenene veldig glatte. Redselen for både skli og snuble nedover var stor. Nesten alle halvløp hele tiden nedover og jeg ble veldig stresset av at noen hele tiden halset bak meg og ville forbi. Noen ganger stoppet jeg opp og slapp noen forbi mens andre ganger var jeg litt egoist og holdt meg på stien. Jeg fulgte jo faktisk på den som var foran meg. Jeg måtte ha full fokus på hvert eneste steg jeg tok og kjente at hele kroppen jobbet på høygir i alle de 6 kilometerne nedover. Det føltes som en evighet. Når jeg forsto at vi endelig hadde nådd litt sivilisasjon og det kom bredere grusveier var lettelsen stor. Jeg hadde overlevde uten fall og benbrudd.. phuuuu. og herremin hvor lett kroppen føltes da. Jeg kunne bare fly fremover!!!! 

Vi rundet så fjlellet og denne utsikten møtte oss. Det var veldig mektig. 

Første drikkestasjonen var på 12 km. Og for en drikkestsjon. Her var det både vann, energidrikk, cola, frukt og paella. Jeg måtte bare ta meg tid til å filme denne litt spesielle drikke og mat stasjonen.  Det var tydeligvis flere som tok seg litt tid her og også en liten matbit. Men å spise paella for så å fortsette videre på 18 km er iallfall ikke noe for meg :-)

Så gikk ferden videre og nå skulle et nytt lite fjell bestiges så nå gikk det oppover, oppover og oppover igjen. men her var det brede fine grusbelagte gater hvor man fint kunne gå raskt og løpe litt innimellom og ha litt frihet fra halsende mennesker bak seg. Men etter forrige nedover opplevelse så begynte jeg allrede å grue meg til den neste. For går man opp et fjell så må man ned et fjell. Iallfall når man vet at målgangen er omtrent på havnivå. Når jeg kom på toppen og 17 km vara tilbakelagt så begynte jeg å kjenne det litt i beina og de var ikke så pigge som de hadde vært. Og selv om ned stigningen nå ikke var så bratt som den første og stien var bredere så var det et utrolig ubehagelig sten underlag å løpe på.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg vrikket begge føttene litt men det gikk akkurat bra slik at det ikke gjorde alt for vondt. Noe av grunnen til at dette skjedde så ofte nå var nok at anklene mine begyne å bli veldig slitne og da ustabile. Å trene ankel styrke er noe man virkelig bør prioritere før slik løp det er iallefall sikkert. 

På rundt 23 km var jeg i noen sekunder uoppmerksom på underlaget og pang der vrikket jeg venstre foten så mye at jeg ikke klarte å redde meg inn igjen og falt fint fremover i steinhaugen. Jaha det var det løpet tenkte jeg når jeg fikk reist meg og prøvde å gå gå på foten, men med en gang i samme øyeblikk fløy det nok også en f... i meg og jeg tenkte at å gå blir foten ikke noe bedre av så jeg må bare prøve å løpe videre. Er noe brukket så merker jeg det fort. Det var ikke noe som var brukket og etter en kilometer var den såpass bedøvd igjen at det gikk ganske greit fremover. Men nå var jeg livredd for å tråkke over på nytt så fort gikk det ikke fremover. Det var flatt der vi løp nå men med et slik underlag som vist på bildet over så var det ikke så enkelt alikevel. Bare vi nærmer oss byen så blir det asfalt og bedre tenkte jeg. Men når vi kom nærme byen og vi hadde 4 km igjen så skulle vi løpe i bunn av kanalen. (Bildet er fra dagen før da der var gråvær og regn)

Det var helt klart bedre enn hva som hadde vært men nå var beina tunge, anklene slitne og den ene foten ikke akkurat helt frisk så å nå føltes også dette underlaget ubehagelig. Jeg hadde dagen før sett skiltet med 2 km igjen og der var det asfalt så nå 4 kilometer fra mål lengtet jeg ekstremt til dette. Den andre og siste drikkestasjonen var her på 26 km men den løp jeg rett forbi. Det var ikke akkurat næring og væske jeg var tom for. Det var muskler i ankler og lår jeg manglet fikk jeg erfare. 

Og endelig kom asfalten, den gode gamle asfalten som jeg akkurat da sa at jeg aldri skulle forlate. Jeg skulle forbli en asfalt løperotte i resten av mitt liv det var helt klart!!! Nå var beina så slitne at selv om lungene og hodet ville så flyttet ikke beina seg så raskt som ønsket. Men det gikk fremover og jeg tok da igjen en og annen som hadde halset forbi meg på det steinete underlaget. Og da fikk jeg endelig litt mer selvtillitt og boost til å avslutte med stil. Musikken i målområdet, menneskene, den røde løperen og målgangen var som alltid helt magisk!!! 

Her er jeg strålende fornøyd sammen med samboeren til veninnen min som slo meg med litt over et minutt :-)

Fyttikatta for en reise nedover fjellet. Kunne nesten ikke tro det helt selv når jeg så fjellene ligge der i bakgrunnen. Jeg løp inn på 3 timer og 41 minutter. Og jeg skal ikke være missfornøyd med den tiden etter både bildetagninger, filming og fall med dertil angst for steiner. Nå gledet jeg meg stort til bassenget, en kald øl, mat og en solseng. Bare gå 3 km til hotellet og så rense litt skrubbsår først. Jeg tenkte på veien hjem til hotellet at det er lov å føle seg litt viking nå.....;-)

Om jeg vil gjøre det igjen og om jeg da vil prøve en lenger disanse??? Sånn dagen derpå i skrivende stund så er svaret nei for jeg kommer knapt ned trappen på leiligheten og jeg føler at kroppen har blitt kjørt over. Det gjør vondt MANGE steder!!! Og er det noe jeg helt klart ikke har øvd på så er det nedoverbakke løping i fjellet og jeg forstår også at jeg ikke lenger kan sluntre unna knebøy treningen om jeg skal bli en bedre løper. Fyttikatta hvor støl jeg er i fremside lår i dag. Spør du meg om en uke om jeg vil løpe Trans Gran Canaria igjen så vet sikkert alle dere som har løpt harde konkurranser før at svaret er......... For vi er jo så enkle i hodet og glemmer veldig fort det vonde og husker bare de fantasktiske opplevelsene. Og det var det virkelig også så har du lyst til å prøve noe litt annerledes enn asfalt løping så kan jeg varmt anbefale en liten ferie i varmen og Trans Gran Canaria!!

Ha en flott vinterløpe uke alle sammen. 

Hilsen Wenche.


2018-02-26 00:33, visad 3047 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerWenche Wikstrøm

Jeg er en ivrig mosjonist på 43 år som er veldig glad i å bruke fritiden i løpeskoene og gjerne også i konkurranser. Jeg begynte med trening og løping for 4 år siden og vil med denne bloggen fortelle litt om hvordan hverdagen er med hårete løpe mål og en travel hverdag for en middelaldrende dame. Jeg har en spennende jobb i en mannsdominert bransje som krever sitt av både hode og tid. Løping er en fantastisk terapi i hverdagen, underveis på en løpetur har jeg løst mange utfordringer og ristet av meg mange bekymringer. Håper det blir spennende å følge meg i min hverdag i opp og nedturer mot mine store og små mål. Følg meg også gjerne på Instagram wenche_runforfun

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Det har blitt desember og 2018 har hittil vært et litt trøblete år. Både treningsmessig og ting ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser