Wenche Wikstrøm - OsloTrippelen – for et slit, for en opplevelse!! - Runner's World
Annonse

Wenche Wikstrøm

OsloTrippelen – for et slit, for en opplevelse!!

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen for 4 måneder siden føltes det helt utenkelig å stille til start på Oslo Trippelen.
Men Lørdag 15. September sto jeg der... uten en anelse om hva jeg gikk til eller om kroppen og hodet mitt var klar for dette.

Solen strålte over Oslo og når jeg ankom trippel-teltet var det en rolig og litt nervøs stemning med forberedelser, dobesøk og samtaler. Jeg hilste på flere insta-venner og det var mye spenning og smil. Jeg hadde da ingen forventning eller anelse om at jeg over 7 timer senere skulle stå utenfor teltet med 4 medaljer rundt halsen.

Ja for en reise det ble. I over 23 km av maraton distansen hadde jeg selskap av en utrolig hyggelig instavenn-dame. Vi passet godt på hverandre slik at vi ikke løp for fort og brente av for mye krutt men samtidig gi på litt der det gikk lett for å ha noe å gå på i bakkene. Alt gikk utrolig lett og etter ca 23 km mistet jeg desverre selskapet mitt da føttene mine denne dagen syntes at bakkene gikk veldig lett. Tusen takk for følget Edel!! Jeg satte musikk i øret og kan med hånden på hjertet si at jeg koste meg i 42 km. Jeg var veldig innstilt på at jeg ikke skulle åpne for hardt eller løpe maraton distansen for fort slik at dette vil gå for mye ut over de resterende distansene. Jeg hadde som mål å komme inn på rundt 4.12 men passerte målstreken på 4.05. Ny personlig rekord og en skikkelig god følelse! En av grunnene til at dette gikk så mye bedre enn før er nok helt klart at jeg hadde en helt annen måte å innta næring på nå enn tidligere maraton. Jeg holdt meg langt unna alt som het gels. Jeg tok energidrikk på hver drikkestasjon og jeg hadde folk ute i løypa som hadde med seg min egen energidrikk samt banan. Jeg spiste også jevnlig små biter av en energibar. Dette fungerte veldig bra for meg. 

Her er jeg på vei inn i mål på maratondistansen. Nå var det bare å komme seg til teltet for å få i seg litt næring før man stiller seg opp i halvmaraton-startfeltet. Å skifte klær følte jeg ikke at jeg hadde tid til.

Jeg kastet i meg sjokolademelk, loff med nugatti og vann. Litt for fort og litt for mye skulle det vise seg at det var. Når starten gikk og jeg begynte å løpe fikk jeg hold med en gang og jeg kjente godt på beina at jeg allerede hadde løpt 42 km. Den gode følelsen fra maraton distansen var ikke lenger helt til stede. For hver kilometer som gikk ble det tyngre og tyngre og tankene ble mørkere og mørkere. Jeg kjente at jeg begynte å bli tom, det begynte å krampe seg i muskelene over knærne og motivasjonen var i bånn. Jeg gikk og løp omhverandre og tenkte at når jeg runder inne på rådhusplassen så bryter jeg. Dette her orker jeg bare ikke lenger. Jeg slet med å få i meg energidrikken på drikkestasjonene, magen ville bare ikke ha den og alt kom i retur.

Når jeg kom meg til rådhusplassen så tenkte jeg nei, søren heller jeg skal iallefall komme meg i mål på halvmaraton og få den medaljen. Om jeg ikke rekker 10 km starten så gjør det ingenting for den orker jeg ikke å løpe alikevel... Rett etter rådhusplassen sto en av mine snille hjelpere med min energidrikk og banan. Jeg tok i mot og magen syntes dette var litt bedre. Det kom en hyggelig trippeldeltaker opp til meg og sa at jeg ser du har det tungt nå og det er helt normalt. Bare prøv å jobb deg videre så klarer du dette. Jeg gravde så langt ned jeg kunne for å finne ny motivasjon. En kollega sto i en av gatene etter dette og han sier i ettertid at det var mer en zombie enn en løper han så i løypa, og det vil jeg nok tro, for jeg var ingen sprudlende dame på dette tidspunktet. Men jeg bet tennene sammen og etter at jeg hadde kavet meg opp Sankthanshaugbakken en tredje gang så kom faktisk motivasjonen litt tilbake og jeg klarte å løpe nesten hele veien inn til mål på ganske så stive ben.

Jammen klarte jeg det og alle 10-kilometergruppene hadde heller ikke startet. Nå hadde jeg faktisk muligheten til å ta alle 3. Men orket jeg??

Jeg satte meg ned i trippelteltet, tok litt vann, spiste potetgull og svarte på noen tekstmeldinger. Jeg skiftet klær og en mann ropte ut at vi hadde 15 minutter igjen til siste startpulje. Jeg så en god instavenn i teltet og hun sa hun var så utrolig sliten og stiv men stille til start på 10 km skulle hun. Da tenkte jeg at dette må jeg jo bare prøve. Jeg har tidslimit på 1 time og 45 minutter på å fullføre 10 km så jeg kan jo nesten gå hele distansen.. Vi løp sammen og motiverte hverandre hele veien. Det gikk ikke fort, men vi løp nesten hele tiden. Ca. 700 meter fra mål hadde hun mer energi enn meg og jeg ba henne bare øse på. Jeg hadde mer enn nok med mitt eget tempo og hode. Tusen takk millioner takk for all støtte og motivasjon, Rakel!!

For en gledesfølelse som begynte å bygge seg opp i kroppen! Tårene presset på og jeg kunne ikke helt forstå at dette faktisk skjedde. Jeg hadde klart å fullføre alle 3 distansene... Selv om jeg har hatt trua så følte jeg meg aldri sikker og var veldig ydmyk overfor oppgaven. Når jeg passerte målstrekken hoppet jeg høyt i været og skrek av glede. At jeg i det hele tatt klarte å hoppe etter 73 kilometer sier noe om at det er hodet som har vært mest slitent under denne reisen og ikke kroppen... Og det er helt klart det jeg sitter igjen med som den store lærdommen. Det er hodet og ikke kroppen som sier stopp!! Og skal man bli god på å bli sterkere i hodet så må man nok øve på det også!!

Takk til de fine stiene i skogen, takk til grusveiene, takk til alle fine asfaltturer, mølle- og baneintervaller! Takk for at jeg møtte veggen og har lært meg hvordan jeg kan finne motivasjonen igjen for å komme tilbake. Summen av alt dette gjorde at jeg i dag kan sitte som stolt eier av disse fine medaljene. Jeg var 1 av 16 kvinner og 54 menn som fullførte.

Man klarer så mye mer enn det man tror!!

Tusen takk til alle dere som har heiet på meg og støttet meg!!

Kategorier:
Løp Trening 
2018-09-29 22:10, visad 1107 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerWenche Wikstrøm

Jeg er en ivrig mosjonist på 43 år som er veldig glad i å bruke fritiden i løpeskoene og gjerne også i konkurranser. Jeg begynte med trening og løping for 4 år siden og vil med denne bloggen fortelle litt om hvordan hverdagen er med hårete løpe mål og en travel hverdag for en middelaldrende dame. Jeg har en spennende jobb i en mannsdominert bransje som krever sitt av både hode og tid. Løping er en fantastisk terapi i hverdagen, underveis på en løpetur har jeg løst mange utfordringer og ristet av meg mange bekymringer. Håper det blir spennende å følge meg i min hverdag i opp og nedturer mot mine store og små mål. Følg meg også gjerne på Instagram wenche_runforfun

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange lever et veldig rutinepreget liv. Lever etter klokka 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 52 ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser