Wenche Wikstrøm - Utbrenthet, løping og trening - Runner's World
Annonse

Wenche Wikstrøm

Utbrenthet, løping og trening

Det har gått seks uker siden Praha Maraton og det har vært seks veldig annerledes uker i mitt liv. Livet har tatt en helomvending og trening og løping som var en så stor del av gleden i hverdagen min ble plutselig til et stort ork! Jeg tenkte jeg skulle dele litt med meg av erfaringene jeg nå gjør rundt utbrenthet og løping/trening.

I de seks ukene som har gått har det skjedd mye, men samtidig veldig lite. Etter Praha Maraton ble jeg sykemeldt, de første dagene gikk med til å gå rastløs rundt hjemme og gråte.
Alt ble plutselig ganske så mørkt og de destruktive tankene sto i kø. Jeg prøvde å reise på treningssenteret og trene litt som normalt de første dagene men merket at alt jeg gjorde tok mer energi enn hva det gav. Jeg hadde hjertebank store deler av dagen, var redd for å ta telefonen og nattesøvnen var veldig urolig. På morgenen var jeg helt uslitt i kroppen, det kjentes ut som jeg hadde hadde hatt en crossfit økt på flere timer dagen før. Det verket i alle muskler og kroppen føltes helt tom.

Etter noen dager reiste vi til vår villavagn på Øland i Sverige som planlagt. Vi måtte ha vårrengjøring på vognen før utleiesesongen begynte. Det blir bra med en uke der, tenkte jeg, slik at jeg kan ta noen rolige løpeturer i den vaktre naturen og noen styrkeøkter på trenignssenteret. Jeg hadde jo nå litt ekstra tid til løping og trening. Men alt ble så veldig annerledes. Vårrengjøringen ble helt håpløs da kroppen min og hodet ble så stresset av alt som skulle gjøres at det kokte. Hjertet var helt løpsk og alle musker sto i helspenn. Å løpe ute i det fine været orket jeg plutselig ikke tanken på. Jeg reiste et par dager på treningssenteret og tok noen økter på mølla sammen med styrketrening. Jeg ble hverken mer glad eller avslappet av den grunn – heller tvert i mot.

Vi tok da noen veldig rolige dager uten planer, uten forpliktelser, uten løping. Jeg syklet et par rolige turer og gikk turer med hunden, men ellers skjedde det lite. Jeg kjente at det i disse dagene snørte seg litt mindre i brystet på morgenen og det var litt lettere å puste normalt.
Ja ja – jeg får bare ta meg en uke trenings- og løpefri tenkte jeg. Skulle også være med jobben helgen deretter til Italia og trengte å psyke meg opp å ha litt krefter til den turen også, hvor det sto både fjellvandring og sykling på programmet.

Italia-helgen ble veldig bra selv etter en utrolig slitsom første dag hvor man skulle møte kollegaer igjen og hadde veldig frynsete nerver. Angsten rev godt i kroppen denne dagen, men dagen etter ble bedre. Da var jeg med på en rolig og fin fjellvandringene i fjellene ved Gardasjøen. Det var en helt magisk opplevelse og hjertet spilte på lag med meg hele den dagen og nesten dagen etter også hvor vi hadde en vakker sykkeltur, men ettermiddagen og kvelden ble ikke så bra. Da var kroppen helt tom og jeg orket ikke engang å spise på restauranten. Turen tok mye energi, men på en eller annen måte føler jeg at dette var en investering uansett.

Når jeg kom hjem ble det verre. Jeg ble i dårlig humør fordi kroppen overhode ikke ville være med på noe slags fysisk aktivitet. Ble helt utslitt av å re en seng. Det var kun noen kortere gå turer som fungerte sånn nogenlunde. Jeg tok da en avgjørelse på at jeg måtte komme meg litt bort fra alt som var hverdag og reiste vekk en uke helt alene. Jeg reiste til et ganske øde sted hvor det eneste jeg skulle gjøre var å lese bok, løse kryssord, sove og spise. Og orket jeg skulle jeg gå turer. Etter et par dager kom lysten og energien til å gå. Jeg fikk meg mange både lange og korte turer denne uken og jeg kjente at noe av energien var litt på vei tilbake og hjertebanken på dagtid hadde gitt seg litt. Det var kun nettene og morgene som fortsatt var litt tøffe.

Når jeg kom hjem bestemte jeg meg for å melde meg på Sommernattløpet i Oslo. 5 km skulle jeg klare å gjennomføre uansett hvor lite energi eller hvor dårlig løpeformen er.
Men når dagen kom så sviktet desverre motet. Angsten spiller meg mange puss nå om dagen når det gjelder å møte kollegaer, venner eller stille opp på arrangementer. Jeg taklet rett og slett ikke tanken på å stå der blant alle løperne.

Dagen etter tenkte jeg "søren heller, i dag skal jeg løpe de 5 kilometerene jeg hadde tenkt å løpe i går". Siden været er litt ustabilt så reiste jeg på treningsenteret og stilte meg opp på mølla. Jeg begynte å løpe.... 5 uker siden sist og beina føltes helt rare og numne i begynnelsen. Etterhvert ble de lettere og lettere. Jeg kjente gleden og tårene sto i øynene. Jeg er litt tilbake tenkte jeg, nå kan jeg begynne å trene litt normalt igjen. Men når jeg så på klokka og pulsen så forsto jeg at å presse kroppen veldig nå ikke ville være så smart.... Pulsen var i en sone den absolutt ikke burde være i, iallefall ikke i dette tempoet. Men med litt hvile innimellom fullførte jeg iallefall 5 km og det var en liten seier uansett.

Og humøret, ja det ble iallfall bedre og jeg er fast bestemt på å gjøre de riktige tingene nå fremover slik som psykologen anbefaler. Jeg skal ta rolige treningsøkter og passe på å hvile godt etterpå. Jeg skal ikke legge noen rigide trenings- eller løpeplaner. Jeg skal trene det jeg har lyst på akkurat den dagen uten å føle noe som helst stress rundt antall kilometer eller tempo. Så i disse dager blir det litt gruppetimer, litt styrketrening, litt elipse, litt gåing og litt småløping. Akkurat nok trening til å både beholde litt form og humør og akkurat lite nok til fortsatt å samle energi og ikke bruke opp alt på en gang. Jeg øver også på å reise litt på jobb for å si hei innimellom. Etter de besøkene kjennes det ut som om jeg har vært igjennom en ganske så hard treningsøkt. Jeg håper planen vil fungere fremover og følg meg gjerne for å se hvordan veien min tilbake til jobb og nye løpemål går.

Ha en flott løpesommer alle sammen og pass på dere selv. Plutselig kan det bli litt for mye av alt og man må gå fra 150 til 20 og det er tøft for både hode og kropp, det kan jeg skrive under på.

Hilsen Wenche


2018-06-20 22:51, visad 2848 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerWenche Wikstrøm

Jeg er en ivrig mosjonist på 43 år som er veldig glad i å bruke fritiden i løpeskoene og gjerne også i konkurranser. Jeg begynte med trening og løping for 4 år siden og vil med denne bloggen fortelle litt om hvordan hverdagen er med hårete løpe mål og en travel hverdag for en middelaldrende dame. Jeg har en spennende jobb i en mannsdominert bransje som krever sitt av både hode og tid. Løping er en fantastisk terapi i hverdagen, underveis på en løpetur har jeg løst mange utfordringer og ristet av meg mange bekymringer. Håper det blir spennende å følge meg i min hverdag i opp og nedturer mot mine store og små mål. Følg meg også gjerne på Instagram wenche_runforfun

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse! Det er snart to uker siden jeg løp mitt ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


2 måneder siden sist blogginnlegg her. 2 Toughestløp 2 VM - et i Lake Tahoe og et i England 2 ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser