Wenche Wikstrøm - Runner's World
Annonse

Wenche Wikstrøm

OsloTrippelen – for et slit, for en opplevelse!!

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen for 4 måneder siden føltes det helt utenkelig å stille til start på Oslo Trippelen.
Men Lørdag 15. September sto jeg der... uten en anelse om hva jeg gikk til eller om kroppen og hodet mitt var klar for dette.

Solen strålte over Oslo og når jeg ankom trippel-teltet var det en rolig og litt nervøs stemning med forberedelser, dobesøk og samtaler. Jeg hilste på flere insta-venner og det var mye spenning og smil. Jeg hadde da ingen forventning eller anelse om at jeg over 7 timer senere skulle stå utenfor teltet med 4 medaljer rundt halsen.

Ja for en reise det ble. I over 23 km av maraton distansen hadde jeg selskap av en utrolig hyggelig instavenn-dame. Vi passet godt på hverandre slik at vi ikke løp for fort og brente av for mye krutt men samtidig gi på litt der det gikk lett for å ha noe å gå på i bakkene. Alt gikk utrolig lett og etter ca 23 km mistet jeg desverre selskapet mitt da føttene mine denne dagen syntes at bakkene gikk veldig lett. Tusen takk for følget Edel!! Jeg satte musikk i øret og kan med hånden på hjertet si at jeg koste meg i 42 km. Jeg var veldig innstilt på at jeg ikke skulle åpne for hardt eller løpe maraton distansen for fort slik at dette vil gå for mye ut over de resterende distansene. Jeg hadde som mål å komme inn på rundt 4.12 men passerte målstreken på 4.05. Ny personlig rekord og en skikkelig god følelse! En av grunnene til at dette gikk så mye bedre enn før er nok helt klart at jeg hadde en helt annen måte å innta næring på nå enn tidligere maraton. Jeg holdt meg langt unna alt som het gels. Jeg tok energidrikk på hver drikkestasjon og jeg hadde folk ute i løypa som hadde med seg min egen energidrikk samt banan. Jeg spiste også jevnlig små biter av en energibar. Dette fungerte veldig bra for meg. 

Her er jeg på vei inn i mål på maratondistansen. Nå var det bare å komme seg til teltet for å få i seg litt næring før man stiller seg opp i halvmaraton-startfeltet. Å skifte klær følte jeg ikke at jeg hadde tid til.

Jeg kastet i meg sjokolademelk, loff med nugatti og vann. Litt for fort og litt for mye skulle det vise seg at det var. Når starten gikk og jeg begynte å løpe fikk jeg hold med en gang og jeg kjente godt på beina at jeg allerede hadde løpt 42 km. Den gode følelsen fra maraton distansen var ikke lenger helt til stede. For hver kilometer som gikk ble det tyngre og tyngre og tankene ble mørkere og mørkere. Jeg kjente at jeg begynte å bli tom, det begynte å krampe seg i muskelene over knærne og motivasjonen var i bånn. Jeg gikk og løp omhverandre og tenkte at når jeg runder inne på rådhusplassen så bryter jeg. Dette her orker jeg bare ikke lenger. Jeg slet med å få i meg energidrikken på drikkestasjonene, magen ville bare ikke ha den og alt kom i retur.

Når jeg kom meg til rådhusplassen så tenkte jeg nei, søren heller jeg skal iallefall komme meg i mål på halvmaraton og få den medaljen. Om jeg ikke rekker 10 km starten så gjør det ingenting for den orker jeg ikke å løpe alikevel... Rett etter rådhusplassen sto en av mine snille hjelpere med min energidrikk og banan. Jeg tok i mot og magen syntes dette var litt bedre. Det kom en hyggelig trippeldeltaker opp til meg og sa at jeg ser du har det tungt nå og det er helt normalt. Bare prøv å jobb deg videre så klarer du dette. Jeg gravde så langt ned jeg kunne for å finne ny motivasjon. En kollega sto i en av gatene etter dette og han sier i ettertid at det var mer en zombie enn en løper han så i løypa, og det vil jeg nok tro, for jeg var ingen sprudlende dame på dette tidspunktet. Men jeg bet tennene sammen og etter at jeg hadde kavet meg opp Sankthanshaugbakken en tredje gang så kom faktisk motivasjonen litt tilbake og jeg klarte å løpe nesten hele veien inn til mål på ganske så stive ben.

Jammen klarte jeg det og alle 10-kilometergruppene hadde heller ikke startet. Nå hadde jeg faktisk muligheten til å ta alle 3. Men orket jeg??

Jeg satte meg ned i trippelteltet, tok litt vann, spiste potetgull og svarte på noen tekstmeldinger. Jeg skiftet klær og en mann ropte ut at vi hadde 15 minutter igjen til siste startpulje. Jeg så en god instavenn i teltet og hun sa hun var så utrolig sliten og stiv men stille til start på 10 km skulle hun. Da tenkte jeg at dette må jeg jo bare prøve. Jeg har tidslimit på 1 time og 45 minutter på å fullføre 10 km så jeg kan jo nesten gå hele distansen.. Vi løp sammen og motiverte hverandre hele veien. Det gikk ikke fort, men vi løp nesten hele tiden. Ca. 700 meter fra mål hadde hun mer energi enn meg og jeg ba henne bare øse på. Jeg hadde mer enn nok med mitt eget tempo og hode. Tusen takk millioner takk for all støtte og motivasjon, Rakel!!

For en gledesfølelse som begynte å bygge seg opp i kroppen! Tårene presset på og jeg kunne ikke helt forstå at dette faktisk skjedde. Jeg hadde klart å fullføre alle 3 distansene... Selv om jeg har hatt trua så følte jeg meg aldri sikker og var veldig ydmyk overfor oppgaven. Når jeg passerte målstrekken hoppet jeg høyt i været og skrek av glede. At jeg i det hele tatt klarte å hoppe etter 73 kilometer sier noe om at det er hodet som har vært mest slitent under denne reisen og ikke kroppen... Og det er helt klart det jeg sitter igjen med som den store lærdommen. Det er hodet og ikke kroppen som sier stopp!! Og skal man bli god på å bli sterkere i hodet så må man nok øve på det også!!

Takk til de fine stiene i skogen, takk til grusveiene, takk til alle fine asfaltturer, mølle- og baneintervaller! Takk for at jeg møtte veggen og har lært meg hvordan jeg kan finne motivasjonen igjen for å komme tilbake. Summen av alt dette gjorde at jeg i dag kan sitte som stolt eier av disse fine medaljene. Jeg var 1 av 16 kvinner og 54 menn som fullførte.

Man klarer så mye mer enn det man tror!!

Tusen takk til alle dere som har heiet på meg og støttet meg!!

Publicerat: 2018-09-29 22:10 Kommentarer (0)



Oslo Maraton, jeg er klar!!

Det har nå gått veldig lang tid siden forrige blogginnlegg og mye har skjedd siden det.
En uke etter siste innlegg ble jeg tuppet litt bak ut på en løpetur. Jeg hadde da ikke løpt lengre enn 5 km siden Praha Maraton i begynnelsen av Mai. Jeg ble forespeilet en tur på 10 km men sa at det var jeg litt usikker på om jeg orket. Når turen var over sto klokken på 20 km. Jeg var sliten men langt i fra død og jeg fikk en skikkelig løpeopptur :-)

Etter dette kom treningsgnisten mer og mer tilbake. Jeg prøvde meg på flere turer på egenhånd i finværet og det ble mer og mer lystbetont. Det er jo en utrolig mestringsfølelse i trening og kommer lysten og gleden tilbake her så smitter det over på selve livet også. Jeg var veldig bevisst på at jeg fortsatt måtte ta vare på energien og hvile slik at jeg ikke kom på underskudd igjen. Men jeg var sykemeldt og kunne da ha denne balansen. 

Sommerværet 2018 leverte virkelig og det var jo en nytelse å oppholde seg mye utendørs. Ferien i år skulle tilbringes i villavagnen på Øland. Da begynte virkelig treningsgleden å blomstre for fult. Det ble styrketrening, intervaller på mølle og både lange og korte løpeturer ute i den vakre naturen. Jeg fikk også til to ganske så lange sykkelturer og jeg kjente at utholdenheten fortsatt satt i kroppen. Det var da jeg bestemte meg for at jo jammen skal jeg stille til start 15. September med OsloTrippelen-startnummeret på magen. Det får bare bære eller briste. Jeg blir kanskje ikke så klar som jeg hadde tenkt å bli når jeg meldte meg på men det verste som kan skje er at jeg ikke klarer å fullføre og det er jo ingen krise. 

Øland byr på kilometervis med løpevennlige veier. 

Å sykle på Øland er magisk og det ble mange mil på setet. 

Etter å ha vendt hjem fra Øland begynte jeg også å jobbe 25% Det var godt å være tilbake til kollegaer og få inn litt normal rutine igjen på den fronten også. Selv om 25% ikke er mange timer i uka og jeg fortsatt føler meg litt rusten så er jeg i gang og det gir litt ekstra boost på selvtilitten og mestringsfølelsen øker. Hjertebank er det heldigvis sjeldenere og sjeldnere jeg har. Det er kun noen netter som fortsatt ikke er så lette men alt går fremover. Litt mørke tanker innimellom er det også fortsatt men jeg kjenner at alt er på rett vei. 

Jeg har i skrivende stund lagt august bak meg også og jeg har hatt en måned med mange gode løpeøkter. Alt fra harde og lange intervalløkter til langturer på både asfalt, grus og sti.
Forrige uke ble jeg invitert med av to instavenner til å være med på å løpe igjennom Oslo Maraton løypa. Vi hadde en utrolig hyggelig tur og jeg fikk to nye fine løpevenner :-) Gleder meg til å stå sammen med dem på OsloTrippel-startstreken.

Den 2. september står jeg på startstreken under Drammen halvmaraton. Jeg har nok litt for harde økter i beina fra uken som har vært så jeg har ingen ambisjoner om noe god tid men tar det som en god gjennomkjøring før 15. september samt at det skal bli stor stas å ha startnummer på brystet igjen. 

Det er jo OsloTrippelen under Oslo Maraton i år som er mitt store mål. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært litt mer forberedt men jeg er klar i hodet! Jeg er motivert og jeg kjenner at viljestyrken og den litt fandenivoldske innstillingen er på god vei tilbake. Om beina og kroppen har dagen den 15. september så skal jeg jammen sørge for at hodet er det også. 

Oslo Maraton - Jeg er klar!!!  

Publicerat: 2018-09-01 22:37 Kommentarer (0)



Utbrenthet, løping og trening

Det har gått seks uker siden Praha Maraton og det har vært seks veldig annerledes uker i mitt liv. Livet har tatt en helomvending og trening og løping som var en så stor del av gleden i hverdagen min ble plutselig til et stort ork! Jeg tenkte jeg skulle dele litt med meg av erfaringene jeg nå gjør rundt utbrenthet og løping/trening.

I de seks ukene som har gått har det skjedd mye, men samtidig veldig lite. Etter Praha Maraton ble jeg sykemeldt, de første dagene gikk med til å gå rastløs rundt hjemme og gråte.
Alt ble plutselig ganske så mørkt og de destruktive tankene sto i kø. Jeg prøvde å reise på treningssenteret og trene litt som normalt de første dagene men merket at alt jeg gjorde tok mer energi enn hva det gav. Jeg hadde hjertebank store deler av dagen, var redd for å ta telefonen og nattesøvnen var veldig urolig. På morgenen var jeg helt uslitt i kroppen, det kjentes ut som jeg hadde hadde hatt en crossfit økt på flere timer dagen før. Det verket i alle muskler og kroppen føltes helt tom.

Etter noen dager reiste vi til vår villavagn på Øland i Sverige som planlagt. Vi måtte ha vårrengjøring på vognen før utleiesesongen begynte. Det blir bra med en uke der, tenkte jeg, slik at jeg kan ta noen rolige løpeturer i den vaktre naturen og noen styrkeøkter på trenignssenteret. Jeg hadde jo nå litt ekstra tid til løping og trening. Men alt ble så veldig annerledes. Vårrengjøringen ble helt håpløs da kroppen min og hodet ble så stresset av alt som skulle gjøres at det kokte. Hjertet var helt løpsk og alle musker sto i helspenn. Å løpe ute i det fine været orket jeg plutselig ikke tanken på. Jeg reiste et par dager på treningssenteret og tok noen økter på mølla sammen med styrketrening. Jeg ble hverken mer glad eller avslappet av den grunn – heller tvert i mot.

Vi tok da noen veldig rolige dager uten planer, uten forpliktelser, uten løping. Jeg syklet et par rolige turer og gikk turer med hunden, men ellers skjedde det lite. Jeg kjente at det i disse dagene snørte seg litt mindre i brystet på morgenen og det var litt lettere å puste normalt.
Ja ja – jeg får bare ta meg en uke trenings- og løpefri tenkte jeg. Skulle også være med jobben helgen deretter til Italia og trengte å psyke meg opp å ha litt krefter til den turen også, hvor det sto både fjellvandring og sykling på programmet.

Italia-helgen ble veldig bra selv etter en utrolig slitsom første dag hvor man skulle møte kollegaer igjen og hadde veldig frynsete nerver. Angsten rev godt i kroppen denne dagen, men dagen etter ble bedre. Da var jeg med på en rolig og fin fjellvandringene i fjellene ved Gardasjøen. Det var en helt magisk opplevelse og hjertet spilte på lag med meg hele den dagen og nesten dagen etter også hvor vi hadde en vakker sykkeltur, men ettermiddagen og kvelden ble ikke så bra. Da var kroppen helt tom og jeg orket ikke engang å spise på restauranten. Turen tok mye energi, men på en eller annen måte føler jeg at dette var en investering uansett.

Når jeg kom hjem ble det verre. Jeg ble i dårlig humør fordi kroppen overhode ikke ville være med på noe slags fysisk aktivitet. Ble helt utslitt av å re en seng. Det var kun noen kortere gå turer som fungerte sånn nogenlunde. Jeg tok da en avgjørelse på at jeg måtte komme meg litt bort fra alt som var hverdag og reiste vekk en uke helt alene. Jeg reiste til et ganske øde sted hvor det eneste jeg skulle gjøre var å lese bok, løse kryssord, sove og spise. Og orket jeg skulle jeg gå turer. Etter et par dager kom lysten og energien til å gå. Jeg fikk meg mange både lange og korte turer denne uken og jeg kjente at noe av energien var litt på vei tilbake og hjertebanken på dagtid hadde gitt seg litt. Det var kun nettene og morgene som fortsatt var litt tøffe.

Når jeg kom hjem bestemte jeg meg for å melde meg på Sommernattløpet i Oslo. 5 km skulle jeg klare å gjennomføre uansett hvor lite energi eller hvor dårlig løpeformen er.
Men når dagen kom så sviktet desverre motet. Angsten spiller meg mange puss nå om dagen når det gjelder å møte kollegaer, venner eller stille opp på arrangementer. Jeg taklet rett og slett ikke tanken på å stå der blant alle løperne.

Dagen etter tenkte jeg "søren heller, i dag skal jeg løpe de 5 kilometerene jeg hadde tenkt å løpe i går". Siden været er litt ustabilt så reiste jeg på treningsenteret og stilte meg opp på mølla. Jeg begynte å løpe.... 5 uker siden sist og beina føltes helt rare og numne i begynnelsen. Etterhvert ble de lettere og lettere. Jeg kjente gleden og tårene sto i øynene. Jeg er litt tilbake tenkte jeg, nå kan jeg begynne å trene litt normalt igjen. Men når jeg så på klokka og pulsen så forsto jeg at å presse kroppen veldig nå ikke ville være så smart.... Pulsen var i en sone den absolutt ikke burde være i, iallefall ikke i dette tempoet. Men med litt hvile innimellom fullførte jeg iallefall 5 km og det var en liten seier uansett.

Og humøret, ja det ble iallfall bedre og jeg er fast bestemt på å gjøre de riktige tingene nå fremover slik som psykologen anbefaler. Jeg skal ta rolige treningsøkter og passe på å hvile godt etterpå. Jeg skal ikke legge noen rigide trenings- eller løpeplaner. Jeg skal trene det jeg har lyst på akkurat den dagen uten å føle noe som helst stress rundt antall kilometer eller tempo. Så i disse dager blir det litt gruppetimer, litt styrketrening, litt elipse, litt gåing og litt småløping. Akkurat nok trening til å både beholde litt form og humør og akkurat lite nok til fortsatt å samle energi og ikke bruke opp alt på en gang. Jeg øver også på å reise litt på jobb for å si hei innimellom. Etter de besøkene kjennes det ut som om jeg har vært igjennom en ganske så hard treningsøkt. Jeg håper planen vil fungere fremover og følg meg gjerne for å se hvordan veien min tilbake til jobb og nye løpemål går.

Ha en flott løpesommer alle sammen og pass på dere selv. Plutselig kan det bli litt for mye av alt og man må gå fra 150 til 20 og det er tøft for både hode og kropp, det kan jeg skrive under på.

Hilsen Wenche

Publicerat: 2018-06-20 22:51 Kommentarer (0)



Møtte veggen i Praha Maraton og i selve livet på samme uke

Jeg meldte meg på Praha Maraton for over 1 år siden og fra og med Desember 2017 har jeg trent mot dette. Paralelt har jeg hatt en jobb som har krevd mye av mitt hode og energi. Det har vært tøffe tak for å holde motivasjon og energi nivået oppe. Når det i tillegg har skjedd en del krevende på den private fronten så har nok kroppen og hode sakte men sikkert fått for mye av alt! Et par uker før jeg skulle løpe Praha Maraton mestrert jeg ikke livet helt slik jeg burde psykisk lenger. Det var  noen tøffe dager før jeg reiste.
To dager før måtte jeg ta noen viktige valg for livet, jeg forsto at jeg hadde dratt såpass langt inn i veggen at jeg nok kom til å ha behov for litt tid for meg selv en stund.

Det ble da en litt annerledes oppladningsuke en planlagt og tenkt. Plutselig ble livet litt snudd på hodet og jeg merket hvor utrolig sliten jeg var. Kroppen jobbet konstant og stressmålingen på Garmin klokken viste oransjt hele døgnet. Det verket i alle muskler og humøret befant seg langt under skosåla. Men at jeg ikke skulle reise var aldri noe tema. For det første så trengte jeg å komme meg bort og var det noe som fortsatt var og er lystbetont så er det fysisk aktivitet.

Vi ankom den vakre byen Praha i strålende solskinn og varmt vær Fredag 4. Mai. Vi hadde gjennom Booking.com leid en leilighet på Old Town Square og for en utrolig bra beliggenhet det skulle vise seg å være!! Her befant vi oss midt i smørøyet turist messig og 50-100 meter unna start og målfolderen for Praha Maraton.

Vi spiste en god lunsj i solen med Cola til for min del og en god tsjekkisk øl til for min heldige mann. Det er jo ikke alltid man helt forstår hvorfor man utsetter seg for og gir avkall på så mye foran et stort løp men jeg vet at etter gjennomført løp så smaker den ølen hundre ganger bedre enn den ville gjort akkurat under den lunsjen.

Etter lunsj tok vi trikken til Sport Expo hvor jeg skulle hente mitt startnummer. Expoen var plassert i et veldig staselig og fint bygg og det var hyggelige og serviceinnstilte mennesker overalt. Jeg har aldri vært på en expo før hvor det har vært så mye "gratis" aktiviteter, smaksprøver og bra innhold! Stor tommel opp for dette. Det var også veldig smidig å komme seg til og fra med trikk fra alle steder rundt i byen.

Når startnummer var hentet så var det tid for å senke skuldrene litt og prøve å glemme alt negativt kaos i hodet for noen dager. Det var varmt i været og det var massevis av muligheter til å være skikelig turist i denne byen. 

Etter en natt med nogenlunde grei søvn knøt jeg på meg løpeskoene og la ut på en liten løpetur for å vekke beina litt dagen før dagen. Og jeg tror jeg hadde en av mine livs vakreste morgenløpeturer. Byen lå stille før turiststormen og badet i sol!! Kroppen føltes også ut som en lett fjær så kanskje hadde jeg en liten formtopp på gang alikevel tenkte jeg.

Etter løpeturen ble det en frokost ute på en fortausrestaurant på Old Town Square. Greit å få i seg litt av hvert i dag som kroppen trenger som drivstoff i morgen.

Resten av dagen gikk med til å være turist på høyeste nivå med guidet buss og båttur.
Pizza til lunsj ble det også siden jeg har lest meg til at det er hva du spiser til lunsj dagen før du får bruk for av brensel dagen etter i løpet, middagen på kvelden bør være noe lett så da prøvde jeg å følge dette.

Og så var dagen her! Den jeg har ventet på og trent for så lenge. Jeg kunne åpne vinduet og høre at musikken rundt startområdet allerede var i gang kl. 07.00 Det var litt spesielt å sitte å spise den obligatoriske havregrøten samtidig med at man fikk adrenalinet av å høre lydene fra start. Det fikk iallfall fart på magen og det er bare greit for er det noe de fleste av oss løpere tenker på så er det nettopp dette før en løpsstart ;-)

Spent dame før start!

Jeg er veldig emmesjonell for tiden så når jeg hørte trommingen før eliten startet og helikopteret som surret over hodet så kom tårene. Litt rart å stå der med Norway både foran og bak på t-skjorten, norske sokker og norsk sløyfe i håret og felle tårer. Flere tittet og tenkte sikker, jøss mente å ha hørt at disse normenne var litt kalde og mutte....
Jeg ble også litt stresset over at 4 timers flaggmannen som jeg hadde tenkt å følge plutselig var borte. Han hadde forsvunnet laaaangt der fremme... ja ja jeg får prøve å følge mitt eget løp isteden da tenkte jeg stille.

Og så var starten i gang for min del også. God plass og ingen kaos i starten. Jeg fant et god flyt med en gang og følte meg fin og lett. Bare ikke åpne for hardt nå da Wenche..... De første kilometrene gikk nok litt for fort og jeg prøvde å bremse. Alt under 5.30 skal du ikke ha på klokken nå!!!! Men det var lettere sagt enn gjort for kilometerene fløt på og klokka viste fortsatt alt for bra kilometertider. Rundt 6 kilometer kom første drikkestasjon. Der ble det fult kaos og jeg fikk liksom ikke stoppet noe sted før jeg plutselig var forbi og det var for sent... hmm ja da får jeg bare håpe at det ikke er lenge til neste. Solen hadde begynt å varme veldig nå så det var veldig dumt å ikke få i seg noe væske....

På den 9. kilometeren lå kilometertiden min på 5.11 og da fikk jeg en såpass skrudd tanke i hodet som at jøss jeg er nok i bedre form enn det jeg trodde, skal roe ned liltt men kan nok holde et tempo rundt 5.30! At det går ann å bli så dum!!! Etter 13 kilometer kom vi tilbake til startområdet igjen og for en utrolig stemning det var i byen. Dette var gøy!

Jeg plukket kilometer og alt gikk veldig greit etter 20 kilometer også, da begynte jeg å se 4 timers flagget og tenkte bare jeg når opp til den så skal jeg holde meg bak der inn til mål. Og rundt 25 kilometer nådde jeg den igjen. Da skjedde det ett eller annet i hode og kropp. Plutselig begynte jeg å kjenne på at dette var tungt og fryktelig varmt. Trodde at tempoet her nå skulle føles behagelig men nei det gjorde det overhode ikke. Beina virket helt fine men jeg ble så tom og tung i kroppen. Jeg får bare bite tenna sammen og komme meg opp til 30 km for da er det psykisk litt mer lys i tunellen, men etter å ha passert 27 km så måtte jeg bare slippe taket på 4 timers flagget og kilometertiden min smalt opp i 6 min frem til 31 km.

Etter 31 km måtte jeg stoppe opp å gå, jeg følte meg kvalm, svimmel og tårene sto i øynene. Nå kom plutselig alle følelsene, tankene og kaoset i hodet som jeg trodde jeg hadde lagt igjen i Norge tilbake. Det var den viljestyrken som jeg var så god på å ha som bare ikke ville være med lenger. Jeg hadde fått i meg for lite væske og åpnet for hardt og med et hode som heller ikke er i toppform så ble det veldig svart! Jeg tenkte skal jeg gå i 10 kilometer, da kommer jeg jo ikke til å komme i mål innen tidsfristen på 7 timer. Jeg gikk, løpt litt, uffet, gråt og bannet alt som het løping opp og ned. Jeg følte at alle bare raste forbi meg og at jeg kom til å komme helt sist.

Mål nærmet seg heldigvis etterhvert og jeg tenkte at jeg skal iallefall løpe inn i mål men pang 300 meter fra mål så kom krampen i baklåret. Skulle dette komme også nå da, jeg har da aldri noen gang fått det før.... En mann dro i meg og skulle dra meg med inn til mål, men sær som jeg er så tenkte jeg at dette skal jeg da klare selv!! Med slepende museløpesteg kom jeg meg over målstreken så uelegant som det går ann å gjøre det!

Men nå var jeg endelig i mål og jeg var så UTROLIG SLITEN!!! Visste ikke på denne jord hvordan jeg skulle klare å komme meg tilbake til leiligheten. Hvor gikk jeg, alt var jo stengt overalt, panikken og kvalmen bredde seg i kroppen. Endelig fant mannen min meg og jeg fikk litt hjelp. Vi fikk satt oss ned i skyggen og kjøpt en Cola og om noen lurer så er Cola medisin for maraton løpere, etter 2 flasker så kjente jeg at kvalmen forsvant og kroppen godtok å kunne gå litt videre. Jeg tittet på klokka og tenkte 4.13..... så fort har jeg jo aldri løpt før.... En liten gledesfølelse kom sammen med både skuffelsen over egen taktikk og tomheten. Nå var det over, nå kan jeg ikke gjøre noe mer uansett, jeg får bare nyte resten av dagene i Praha. Og det gjorde jeg!!

Men når jeg våknet morgenen jeg skulle reise hjem så kom alle følelsene i mage, hode og kropp tilbake. Hverdagen ja, den fordømte hverdagen som akkurat nå ikke var noe god. Nå var det bare å bite tennene sammen igjen og ta tak i nye utfordringer, da ikke på løpefronten men med selve livet.

I skrivende stund har jeg sagt opp min stilling som daglig leder og jeg er sykemeldt en stund for å finne tilbake til roen i hodet, energien og gleden over hverdagen og livet.
Da er jeg glad for at jeg har den erfaringen jeg har med treningen, for de samme prinsippene gjelder nok nå. Dørstokken blir like lang men må overvinnes og resitusjon og hvile blir viktigere enn noen gang!!!

Takk for at du tok deg tid til å lese!

Klem fra Wenche

Publicerat: 2018-05-14 09:32 Kommentarer (0)



Med mange km i beina og noen kilo lettere nærmer Praha Maraton seg med stormskritt

Før Praha kom Sentrumsløpet og det måtte jeg jo være med på. Det er et flott og stemingsrikt løp og solen skinte i år også!

Jeg var veldig spent på form og fart når jeg stilte til start på sentrumsløpet på Lørdag.
Jeg har jo ikke akkurat trent så mye i 10 km fart den siste tiden og kroppen er ganske full av kilometer så beina var litt tunge. Men jeg tenkte som så at jeg får ta det litt pent i begynnelsen så jeg ikke går på en smell etter 5 km. Mellom 3 og 4 km kviknet kroppen min til å og jeg hadde god fart under 5 min på km frem til mål. Min slutt tid ble 49.31, det er jo ikke all verden å skryte av men det viktigste var at følelsen var god. Jeg lå på rundt 5.15 de 3 første kilometerene men klarte å holde en bedre fart og presse litt på de neste 7 kilometerene og det uten at det overhode kjentes i beina. Jeg håper dette kan bety at jeg med litt mer overskudd før Praha kan ha en kropp som føles lett og fin den 6. Mai

Jeg er veldig glad i medaljer og de mottas med stolthet uansett tid!

Det har i mange uker vært kilometer på på kilometer med løping. Jeg har fulgt mitt 18 ukers program til punkt og prikke og har i de siste dagene virkelig kjent på at jeg er litt lei. Og jeg som egentlig elsker løping..... Men nå to uker før start begynner heldigvis nedtrappingen. Antall økter opprettholdes denne uken men antall kilometer går nedover. I neste uke som er siste uken før løpet blir det korte økter på Mandag og Tirsdag før 3 dagers hvile og så 2,5 km før den store dagen!!

Jeg gleder meg stort til både å reise til selve byen Praha og få løpe martaon løpet. Jeg ser frem til å være litt turist noen dager og oppleve både løpeglede, stemning, smerte og runners high :-) Jeg har et stort mål om å kunne sette ny personlig rekord og kommer jeg under 4 timer så spretter jeg prosecco flasken! Eller forresten det skal jeg gjøre uansett tid bare jeg kommer i mål!!! Jeg har unngått alkohol hittil i April og skal ikke ta en dråpe før løpet er ferdig. Den skal iallefall ikke påvirke kroppen min i negativ retning. Så har jeg jammen meg klart å gå ned noen kilo også så da blir det litt mindre vekt å dra på rundt i gatene.
Dette har jeg klart ved å unngå sukker og karbohytrater mest mulig. Jeg har så klart fått i meg sunne karbohydrater siden jeg løper såpass mye men har prøvd å unngå de tomme og unyttige samt kjørt på med mettende proteiner! Det skal skrives under på at å gå ned i vekt selv om man løper mye ikke er en lek. Alle tror jeg kan spise hva som helst siden jeg er såpass aktiv men det kan jeg så absolutt ikke. Jeg tror kroppen er såpass smart at den prøver å holde på kiloene så godt som mulig for å opprettholde energien til all trening. Det gikk 3 uker før kroppen overga seg og jeg gikk ned litt. Er det flere som kjenner seg igjen i dette?

Jeg håper at jeg har gjort noen riktige grep frem mot dette løpet som kan gi meg en god reise i 42 km. Jeg kjenner meg iallefall i mye bedre form enn noen gang. Jeg har tror på at dette er takket være gode rolige langøkter og at jeg ikke en eneste gang under noen av intervalløktene har hengt over mølla og gispet etter luft. Jeg har fortsatt mye å hente for å bli enda bedre men jeg jeg blir aldri noen super rask løper. Det gjør ingenting for det er meg selv jeg konkurerer mot :-)

1708_adv_130_85_FM_ENG.indd

Ha en fin løpevår alle dere spreke løpere der ute!!

Hilsen Wenche

Publicerat: 2018-04-25 19:43 Kommentarer (0)



Birken og løpetur på vårlige Öland

Hei! Da skal jeg endelig få skrevet et blogginnlegg igjen! Siden sist jeg skrev er Birken gjennomført og nå er blikket og treningen rettet mot Praha Maraton i Mai.

Birken på ski er ikke noe jeg egentlig har trent til eller prioritert i min trening. Det er løpingen jeg trives aller best med og mitt treningsfokus har først og fremst vært mot Praha Maraton i Mai. Det har blitt noen få skiturer i løpet av de siste vintermånedene men de har aldri vært lenger enn 28 km og de ble alt for få! Det er veldig sunt å variere løpingen litt med ski for å minske belastningen på benene så jeg tror ikke jeg har tapt så mye på å bytte ut en del økter. Sammen med noen gode kollegaer stilte jeg på på startstreken Lørdag 17. Mars. Det var -18 og strålende sol på morgenen når vi ankom startområdet og det skulle bli en strålende dag over fjellet... om man hadde hatt litt flere timer teknikk trening, noen flere mil i beina og ikke felleski. Jeg hadde helt ussel teknikk, alt for lite ski timer i beina og felleski. Det var spikerfeste i oppoverbakkene men på flata og i nedoverbakkene sto det nesten stille, det føltes iallefall slik. Alle jeg gikk forbi i oppoverbakkene føk rett forbi når det flatet ut. Litt demoraliserende kan man jo trygt si at det var men viljestyrke det har jeg massevis av.

Jeg hadde overhode ingen mål om merke eller en viss tid, jeg gikk jevnt og trutt, stoppet på alle matstasjonene og tok meg en brødskive med nugatti og tok litt bilder. Om jeg hadde stresset fremover så hadde det uansett ikke gått så mye fortere alikevel.

Men sliten ja det blir man virkelig. 54 km på ski er langt og når Sjusjøen dukket opp med musikk, folkefest og ventende nedoverbakker var jeg utrolig lettet. Men føttene syntes ikke overgangen fra oppover til nedover var så stas så det var krampe tendenser både her og der. Men i mål kom jeg på en helt grei og anstendig tid etter forrutsetningene på 5.58

Men i dag litt over en uke etter Birken så var det utrolig deilig med en lang løpetur istedenfor skitur. Jeg har noen feriedager på Öland i Sverige og selv om ikke temperaturen tilsa vår i dag så var det bare fine flate veier.

Jeg skulle ha en økt på miniumum 25 km og tre timer. Det ble 28,5 km og en liten pitstop på Örtagården.

Öland er en vakker liten øy i Østersjøen. Den er absolutt på sitt vakreste fra slutten av April til slutten av September.

Øya er et paradis for løping og sykling da den er paddeflat og har utrolig mye å by på av spennende og vakker natur. Den er absolutt verdt et besøk. Øya er så utrolig mye mer enn Bøda Camping som de fleste har hørt om på TV.

Det er også mange fine og spennende løp både på Øland og inne på fastland i byen Kalmar i løpet av vår og sommersesongen.

Nå har jeg fult fokus mot Praha Maraton 6. Mai. Det er ikke mange ukene igjen og jeg prøver å gjøre det beste jeg kan for å få mest mulig kvalitetstrening nå i de siste ukene av mitt 18 ukers Maraton program. Jeg har en stor drøm om å komme meg under 4 timer.
Om noen ønsker flere uker av dette enn det jeg har lagt ut til nå så legg gjerne igjen en kommentar om dette så redigerer jeg det inn i inlegget.

Ønsker dere alle en fin påske med mange fine både ski og løpeturer! Og husk at det er lov å kose seg litt ekstra for når våren nå kommer så løper vi det lett som en plett av oss :-)

Hilsen Wenche

 

Publicerat: 2018-03-26 20:30 Kommentarer (0)



Takk for en fantastisk opplevelse Trans Gran Canaria

I fjor høst fikk jeg melding fra en veninne som bor på Gran Canaria med et spørsmål om jeg ville være med å løpe Trans Gran Canaria i Februar 2018. Hmm tenkte jeg det vil jo være helt topp å kombinere en ukes ferie i varmen med en slik løpsopplevelse samtidig!! Så da logget jeg meg inn på Ving og bestilte meg reisen. Her jeg sitter nå dagen etter løpet så angrer jeg ikke et sekund på den avgjørelsen. 

Onsdag 21. Februar fløy jeg ned fra et snøfylt og kaldt Norge til sol og 20 grader. Nå skulle det vise seg at været det skulle være ganske så ustabilt den uken jeg skulle være her. Ankomst dagen viste seg fra sin beste side og Torsdagen var også ganske så varm og solfylt. Jeg fikk meg en løpetur begge dagene. Skulle vel kanskje ha tatt meg en ekstra hviledag før løpet men det er ikke lette å holde igjen når man plutselig kan hoppe inn i løpeshortsen og løpe av sted på bare og tørre veier. På fredagen pøste regnet ned og det var en grå og veldig våt dagen før dagen. Marathon distansen skulle egentlig ha gått denne fredagen men ble flyttet til Lørdag den også på grunn av været. 2 grader og regn i fjellet ga en alt for utrygg gjennomføring. Jeg hadde meldt meg på 30 km som kalles Starter. Trans Gran Canaria er i utgangspunktet et ultraløp så derfor er 30 km betegnet som Starter. De har også 42 km, 64 km, 125 km For min del var det nok greit å begynne med 30 km siden jeg aldri har vært med på noe fjellløp før og ante ikke hva jeg gikk til. 

Lørdag morgen kl. 05.30 ble jeg hentet av min veninne og hennes samboer. Bussene som skulle frakte oss opp til fjellet Tunte gikk fra ExpoMelanoras kl. 06.00. Vi kjørte oppover fjellene i stummende mørke og godt var det tror jeg for det var smale veier og bratt ned på siden kunne jeg skimte. Min høydeskrekk er ikke så glad i slik bilkjøring i fjellene. Når vi var fremme i den lille byen San Bartolome' de Tirajana kl. 07.15 begynte så vidt soloppgangen. Det så ut til å bli en solfylt og vakker dag. 

Toalettbesøk er obligatorisk før start og jeg hadde trodd at de hadde satt ut noen mobile toaletter ved start men nei det hadde de ikke. Det var 2 toaletter til damer og to toaletter til menn i en offentlig bygning som var tilgjengelig. Var en stund litt nervøs for at jeg skulle rekke et toalettbesøk  men gjorde heldigvis det. Det veldig positive var at det ble veldig kort ventetid og en start kl. 08.00 er helt perfekt for da slipper man å gå å grue seg. 

Her er vi fire spente rett før startskuddet skal gå.

Startskuddet gikk og stigningene begynte med en gang oppover gatene i byen og så oppover i fjellet. Jeg var forberedt på denne pangstarten da jeg hadde studert løypeprofilen litt på forhånd. Det steg oppover i fjellene i ca. 6 km. Dette var veldig bratt så det var ikke mange partier man kunne løpe, det var rask gange som gjaldt her for de alle fleste. Fikk  tatt noen bilder på vei oppover og naturen viste seg virkelig frem fra en vakker side.

På vei oppover tenkte jeg at bedre og roligere start på et løp kan man jo ikke få og stiene oppover var grusete og passe brede og fine. Dette var noe annet enn fryktet tenkte jeg. Og når vi kom på toppen var stien enda bredere og endelig kunne man sette litt fart på beina. Men så lenge var ikke Adam i paradiset og ei heller jeg for så begynte virkelig nedstigningen og det på smale og veldig steinete stier. Siden det hadde regnet mye dagen og natten i forkant så var i tillegg disse stenene veldig glatte. Redselen for både skli og snuble nedover var stor. Nesten alle halvløp hele tiden nedover og jeg ble veldig stresset av at noen hele tiden halset bak meg og ville forbi. Noen ganger stoppet jeg opp og slapp noen forbi mens andre ganger var jeg litt egoist og holdt meg på stien. Jeg fulgte jo faktisk på den som var foran meg. Jeg måtte ha full fokus på hvert eneste steg jeg tok og kjente at hele kroppen jobbet på høygir i alle de 6 kilometerne nedover. Det føltes som en evighet. Når jeg forsto at vi endelig hadde nådd litt sivilisasjon og det kom bredere grusveier var lettelsen stor. Jeg hadde overlevde uten fall og benbrudd.. phuuuu. og herremin hvor lett kroppen føltes da. Jeg kunne bare fly fremover!!!! 

Vi rundet så fjlellet og denne utsikten møtte oss. Det var veldig mektig. 

Første drikkestasjonen var på 12 km. Og for en drikkestsjon. Her var det både vann, energidrikk, cola, frukt og paella. Jeg måtte bare ta meg tid til å filme denne litt spesielle drikke og mat stasjonen.  Det var tydeligvis flere som tok seg litt tid her og også en liten matbit. Men å spise paella for så å fortsette videre på 18 km er iallfall ikke noe for meg :-)

Så gikk ferden videre og nå skulle et nytt lite fjell bestiges så nå gikk det oppover, oppover og oppover igjen. men her var det brede fine grusbelagte gater hvor man fint kunne gå raskt og løpe litt innimellom og ha litt frihet fra halsende mennesker bak seg. Men etter forrige nedover opplevelse så begynte jeg allrede å grue meg til den neste. For går man opp et fjell så må man ned et fjell. Iallfall når man vet at målgangen er omtrent på havnivå. Når jeg kom på toppen og 17 km vara tilbakelagt så begynte jeg å kjenne det litt i beina og de var ikke så pigge som de hadde vært. Og selv om ned stigningen nå ikke var så bratt som den første og stien var bredere så var det et utrolig ubehagelig sten underlag å løpe på.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg vrikket begge føttene litt men det gikk akkurat bra slik at det ikke gjorde alt for vondt. Noe av grunnen til at dette skjedde så ofte nå var nok at anklene mine begyne å bli veldig slitne og da ustabile. Å trene ankel styrke er noe man virkelig bør prioritere før slik løp det er iallefall sikkert. 

På rundt 23 km var jeg i noen sekunder uoppmerksom på underlaget og pang der vrikket jeg venstre foten så mye at jeg ikke klarte å redde meg inn igjen og falt fint fremover i steinhaugen. Jaha det var det løpet tenkte jeg når jeg fikk reist meg og prøvde å gå gå på foten, men med en gang i samme øyeblikk fløy det nok også en f... i meg og jeg tenkte at å gå blir foten ikke noe bedre av så jeg må bare prøve å løpe videre. Er noe brukket så merker jeg det fort. Det var ikke noe som var brukket og etter en kilometer var den såpass bedøvd igjen at det gikk ganske greit fremover. Men nå var jeg livredd for å tråkke over på nytt så fort gikk det ikke fremover. Det var flatt der vi løp nå men med et slik underlag som vist på bildet over så var det ikke så enkelt alikevel. Bare vi nærmer oss byen så blir det asfalt og bedre tenkte jeg. Men når vi kom nærme byen og vi hadde 4 km igjen så skulle vi løpe i bunn av kanalen. (Bildet er fra dagen før da der var gråvær og regn)

Det var helt klart bedre enn hva som hadde vært men nå var beina tunge, anklene slitne og den ene foten ikke akkurat helt frisk så å nå føltes også dette underlaget ubehagelig. Jeg hadde dagen før sett skiltet med 2 km igjen og der var det asfalt så nå 4 kilometer fra mål lengtet jeg ekstremt til dette. Den andre og siste drikkestasjonen var her på 26 km men den løp jeg rett forbi. Det var ikke akkurat næring og væske jeg var tom for. Det var muskler i ankler og lår jeg manglet fikk jeg erfare. 

Og endelig kom asfalten, den gode gamle asfalten som jeg akkurat da sa at jeg aldri skulle forlate. Jeg skulle forbli en asfalt løperotte i resten av mitt liv det var helt klart!!! Nå var beina så slitne at selv om lungene og hodet ville så flyttet ikke beina seg så raskt som ønsket. Men det gikk fremover og jeg tok da igjen en og annen som hadde halset forbi meg på det steinete underlaget. Og da fikk jeg endelig litt mer selvtillitt og boost til å avslutte med stil. Musikken i målområdet, menneskene, den røde løperen og målgangen var som alltid helt magisk!!! 

Her er jeg strålende fornøyd sammen med samboeren til veninnen min som slo meg med litt over et minutt :-)

Fyttikatta for en reise nedover fjellet. Kunne nesten ikke tro det helt selv når jeg så fjellene ligge der i bakgrunnen. Jeg løp inn på 3 timer og 41 minutter. Og jeg skal ikke være missfornøyd med den tiden etter både bildetagninger, filming og fall med dertil angst for steiner. Nå gledet jeg meg stort til bassenget, en kald øl, mat og en solseng. Bare gå 3 km til hotellet og så rense litt skrubbsår først. Jeg tenkte på veien hjem til hotellet at det er lov å føle seg litt viking nå.....;-)

Om jeg vil gjøre det igjen og om jeg da vil prøve en lenger disanse??? Sånn dagen derpå i skrivende stund så er svaret nei for jeg kommer knapt ned trappen på leiligheten og jeg føler at kroppen har blitt kjørt over. Det gjør vondt MANGE steder!!! Og er det noe jeg helt klart ikke har øvd på så er det nedoverbakke løping i fjellet og jeg forstår også at jeg ikke lenger kan sluntre unna knebøy treningen om jeg skal bli en bedre løper. Fyttikatta hvor støl jeg er i fremside lår i dag. Spør du meg om en uke om jeg vil løpe Trans Gran Canaria igjen så vet sikkert alle dere som har løpt harde konkurranser før at svaret er......... For vi er jo så enkle i hodet og glemmer veldig fort det vonde og husker bare de fantasktiske opplevelsene. Og det var det virkelig også så har du lyst til å prøve noe litt annerledes enn asfalt løping så kan jeg varmt anbefale en liten ferie i varmen og Trans Gran Canaria!!

Ha en flott vinterløpe uke alle sammen. 

Hilsen Wenche.

Publicerat: 2018-02-26 00:33 Kommentarer (0)



Mål med mening og maraton trening

Maraton trening krever tid men hver time er en investering. På de lange rolige løpeturene mine drømmer jeg meg ofte bort til konkurransene jeg har meldt meg på. Spesielt de litt større som f.eks Praha Maraton som jeg skal løpe i Mai og Oslo Trippelen til høsten.
Og jeg håper også på at jeg skal være med å løpe det viktigste løpet i mitt liv sammen med min bror under Oslo mila 2. Juni. Min bror har har vært rusfri nå i et år etter mange år som rusmissbruker. Han og jeg har nå en plan om at vi skal løpe 3 for alle den 2. Juni. Om vi klarer å få til dette så kommer det til å bli det sterkeste løpe og livsøyeblikket hittils i mitt liv. Dette vil virkelig være et mål med mening fremover!
Jeg kommer til å opprette en egen FB side som dere kan følge oss på etterhvert og jeg kommer til å skrive blogginnlegg om dette. 

I dag har jeg hatt en rolig 3 timers løpeøkt ute på veldig umåkte og rufsete gangveier. Dette var en tung affære men også en utrolig fin trening for anklene og det er jo noe man har behov for når man skal løpe langt og lenge. Dessuten vegrer jeg meg veldig for å løpe de lange øktene på mølle. Da løper jeg heller ute i all slags vær og er det en ting jeg har bestemt meg for så er det å virkelig prioritere de lange øktene. Jeg er overbevist om at det er de som skal hjelpe meg til å komme under 4 timer på maraton. 

Jeg legger nå ut uke 3, 4, 5 og 6 av mitt maraton treningsprogram. Som skrevet i forrige innlegg så er dette programmet veldig tilpasset meg, min form og mine mål. Og jeg har brukt dette programmet foran 2 konkurranser allerede og legger nå på noen kilometer ekstra i uka. Dette da kun på de rolige øktene og kanskje noen av terskeløkten på lørdager. 

Uke 3: 

Mandag: Alternativ trening. Jeg velger 30 minutter elipse og 1 time BodyBalance gruppetime. Istedenfor BodyBalance kan man gjerne ta litt lett styrketrening.

Tirsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone

Onsdag: Intervaller 1 time. Her kan du velge din favoritt. En av mine favoritter er denne: Varm opp med 15 minutter rolig jogg. Sett mølla på 3.5% og farten skal være din ønskede maraton konkurransefart. Løp 5 drag på 4 minutter med 2 minutter aktiv pause imellom dragene. Sett mølla på oppvarmingsfart og 1% i de aktive pausene. Jogg 10 minutter rolig til slutt. Puls: Høy terskel sone

Torsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone

Fredag: Hviledag

Lørdag: Maratonfart 8 km. Start med 15 minutter oppvarming. Løp deretter 8 km i din ønskede maraton konkurransefart. Puls: Terskel.

Søndag: Langtur 12 km. Puls: Lav aerob sone. 

Uke 4: 

Mandag: Alternativ trening. Lik som Mandag i uke 3

Tirsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone + 40 min styrketrening

Onsdag: HLT. Start turen med 15 minutter oppvarming så 30 minutter i din ønskede maraton konkurransefart. 15 minutter rolig jogg til slutt. Puls: Terskel sone

Torsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone. 

Fredag: Hviledag

Lørdag: Maratonfart 8 km. Likt som Lørdag i uke 3 + 40 minutter styrketrening. 

Søndag: Langtur 20 km. Puls: Lav aerob sone

Uke 5:

Mandag: Alternativ trening. Lik som Mandag uke 3 

Tirsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone + 40 minutter styrketrening

Onsdag: Fartslek. Varm opp med 15 minutter jogg + 6 stigningsløp der du løper ca. 80 m med økende fart opp mot den farten du skal ha på intervallene. 
(1 min - 2 min - 3 min) x 3 Pause mellom seriene er 5 minutter jogg. Pause mellom dragene er halvparten av dragets lengde. Jeg bruker min 1 % på mølla og min 10 km konkurransefart på dragene. Puls: Høy terskel sone.  Jogg rolig i 10 - 15 minutter til slutt. 

Torsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone

Fredag: Hviledag

Lørdag: Maratonfart 9 km etter samme prinsipp som uke 3 Puls: Terskel sone + 40 minutter styrketrening

Søndag: Langtur 21 km. Puls: Lav aerob sone

Uke 6: 

Mandag: Alternativ trening. 

Tirsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone + 40 minutter styrketrening

Onsdag: Intervall 1 time. Varm opp med 15 minutter jogg. Og så 3 x 1000 m, pause 1 minutt jogg mellom dragene, 4 x 500 m, pause 1 minutt mellom dragene. Jogg 10 minutter rolig til slutt. Puls: Høy terskel sone

Torsdag: Rolig 5 km. Puls: Lav aerob sone.

Fredag: Hviledag

Lørsdag: Maratonfart 10 km etter samme prinsipp som uke 3 Puls: Terskel sone + 40 minutter styrketrening. 

Søndag: Langtur 15 km. Puls lav aerob sone. 

Ønsker alle lykke til med sine treningsprogram frem mot sine mål i 2018!

Ha en fin uke og gled dere over vinterværet med en skitur som avveksling fra løpingen :-)

Hilsen Wenche

Publicerat: 2018-02-11 22:07 Kommentarer (0)



Mitt treningsprogram frem til maraton konkurranse

Hei alle sammen!

Dette blogginnlegget kommer litt senere enn planlagt siden uken som har vært har blitt snudd veldig på hodet. Min Pappa døde forrige Lørdag morgen. Jeg var på løpebåndet da jeg fikk beskjeden og jeg løp og løp mens tårene sprutet i en god del kilometer før jeg reiste hjem. Pappa har kjempet med en sjelden demens sykdom i 16 år som har gitt han selv en grusom uro og oss rundt han mange vonde og tøffe dager. Så selv om det er trist å miste Pappa så er det så inderlig godt at han har fått ro og evig hvile. Uken har derfor vært litt tøff og jeg har valgte å stå over Oslo Winterrun. Jeg velger heller lade batteriene med en rolig lang løpetur og skitur. Smile til livet gjør jeg uansett. 

Og så som jeg skrev etter forrige blogginnlegg så skal jeg skrive om mitt 18 ukers løpeprogram mot maraton. Jeg legger ut de 2 første ukene her og forklarer godt rundt disse. De kommende ukene vil da komme etterhvert og i god tid før 2 uker er omme!

Uke 1:

Mandag: Alternativt. Dette er som oftest dagen etter en langøkt så derfor tar jeg det veldig rolig. Jeg pleier å ta 30 minutter elipse (crosstrainer) og så er jeg med på en BodyBalance gruppetime for å få strekt ut samt trent smidighet, styrke og balanse. 

Tirsdag: Rolig 5 km løp. Lav aerob sone. Jeg trener også styrketrening denne dagen. Det er for eksempel utfall, hiptrust, roing, armypress, kjerneøvelser etc. 

Onsdag: Fartslek. Høy terskel sone. Jeg tar denne på mølle.
Start med 15 minutter jogg som oppvarming deretter 4 stigningsløp hvor du løper i ca. 80 meter opp mot intervallfarten du skal ha. Deretter løper du 1 min - 2 min - 3 min x 3. Pause mellom settene er 5 minutter jogg, pause mellom dragene er halvparten av dragene. 

Torsdag: Rolig 5 km løp. Lav aerob sone. 

Fredag: Treningsfri

Lørdag: 7 km maratonfart. Terskel sone. Start med 15 min jogg oppvarming deretter 7 km i din maraton konkurransefart. Jeg bruker også 2% stigning på mølle. 

Søndag: Rolig langtur 16 km. Lav aerob sone. 

Uke 2: 

Mandag: Samme som uke 1 men varierer noen ganger med roing istedenfor elipse.

Tirsdag: Rolig 5 km som Tirsdag i uke 1 samt styrketrening.

Onsdag: HLT. Oppvarming 15 minutter jogg. Løpe deretter 30 minutter i din maraton konkurransefart med 2% stigning på mølla. Høy terskel sone. Jogg 15 minutter til slutt.

Torsdag: Rolig 5 km som Torsdag uke 1

Fredag: Treningfri

Lørdag: 8 km maratonfart. Gjør på samme måte som Lørdag i uke 1.

Søndag: Rolig langtur 18 km. Lav aerob sone.

Lengden på øktene vil øke utover i programmet for så å trappe litt ned igjen når konkurransen nærmer seg. Dette programmet er satt opp til meg ut i fra min form. Nå har jeg brukt dette før så nå legger jeg på litt km her og der i begynnelsen også for å få litt mer mengde. Men jeg trenger ikke hardere. Alle km jeg legger på er rolige km. Det er viktig. Bare send meg spørsmål om noen har noen! Håper dere vil følge meg videre. 

Da ønsker jeg alle som skal løpe Oslo Winterrun lykke til i morgen. Jeg kommer sterkere tilbake!! Legger til slutt ved et bilde av min Pappa fra juleaften 2017. Dette er en av de fineste og roligste besøkene jeg og Mamma har hatt hos han!

Ha en fin løpe og treningshelg alle sammen.
Nyt livet og det å være frisk og sterk!!

Hilsen Wenche

Publicerat: 2018-02-02 20:04 Kommentarer (0)



Fremgangen kom når jeg begynte å løpe på puls og ikke tid.

Når jeg startet med løping, det vil si etter etappen på Holmenkollstafetten i Mai 2013 så gikk det ganske fort å forbedre tidene. Jeg hadde da meldt meg på 10 for Grete under Oslo Maraton i September og jeg løpte to til tre ganger i uken. Jeg løp for det meste kortere enn 10 km på trening og det var bånn gass fra start til slutt. Innomellom testet jeg 10 km tiden og den gikk fra 1.05 og sakte men sikkert nedover. Jeg husker fortsatt følelsen når jeg klarte å løpe akkurat under timen. Akkurat da hadde jeg sangen I am on the top of the world på øret og hvor tilfeldig er ikke det for akkurat da kjente jeg det akkurat slik. Jeg tenkte at nå har jeg klart målet mitt! Men man blir jo aldri fornøyd... Jeg hadde en kollega på jobben som stadig vekk pushet meg og sa at jeg helt sikkert en dag skulle klare å løpe under 50 minutter. Jeg trodde han var spik spenna gal!!!! Det kommer nok desverre aldri til å skje var min kommentar. Helt ubevisst så satte nok dette i gang en prosess i mitt konkurranseinnstilte hode. Treningsgleden ble iallefall ikke noe mindre!

Innen løpsdagen under Oslo Maraton i septembter 2013 så hadde tiden min på trening gått sakte men sikkert litt nedover. Jeg hadde kun ett gir på løperundene, det var fortsatt bånn gass. Jeg skulle minnsann gi alt! I tillegg til løpeturene trente jeg crossfit en gang i uken samt styrketrening med PT og saltimer. Det skulle ikke stå på innsatsen iallefall tenkte jeg!! Trener jeg enda  litt mer så blir jeg sikkert enda litt raskere til å løpe.

Når løpsdagen kom var nervøsiten og spenningen stor og selve løpet gikk som en drøm.... eller iallefall de 5 første kilometerene. Jeg hadde nok blitt veldig revet med noe som alle sikkert har opplevd når adrenalinet slår til i starten av et løp. Med stive ben kom jeg i mål på tiden 51.28 og lykkerusen var ekstrem! Året etter i 2014 ble tiden 50.43 og jeg hadde klart å sette pers på 10 km igjen. Å løpe under 50 minutter føltes ikke så uoverkommelig  lenger. Men det skulle vise seg at dette ble mye vanskeligere enn jeg trodde. På alle 10 km løp jeg deltok i så var målet under 50 men det ville seg liksom ikke noen gang. Tiden ble heller dårligere enn bedre. Jeg ble frustrert og prøvde å gjøre alt mulig rart med treningen for å bli raskere men det gikk ikke som ønsket.

Jeg begynte da å snuse på litt lengre distanser isteden, da kunne jeg ta det mer som en tur istedenfor å jage tider. Jeg meldte meg på halvmaraton under Oslo Maraton i 2015 og løp inn på tiden 2.03. Jeg hadde en særdeles fin tur gjennom Oslos gater og var sånn middels fornøyd med tiden. Jeg hadde klart å fullføre som var målet men under 2 timer hadde jeg jo håpet på og så var kjøret i gang om bedre tider der også. I November samme år løp jeg halvmaraton under Jessheim Vintermaraton og der satte jeg ny pers med 1.58. Oj  oj oj hvor stolt jeg var da!!!

Løpeøktene innholdt nå fremover flere og flere kilometer. I 2016 meldte jeg meg på Sentrumsløpet for å løpe en 10 km igjen. Her klarte jeg endelig målet mitt!! Tiden min ble 49.53 I 2016 løp jeg også for første gang Gøteborgsvarvet som er en halvmaraton og jeg satte ny pers der også med tiden 1.55.04

Nå hadde det begynt å løsne litt men formen var ikke jevn og i de neste 10 km løpene jeg stilte opp i så klarte jeg ikke å komme under 50 minutter. Jeg hadde heller gått litt tilbake istedenfor å forbedre meg og det er aldri motiverende.

Da begynte tankene om å fullføre et Maraton og var det et Maraton man skulle løpe om det bare ble ett så var det New York. Så da meldte jeg meg på. . 6. November 2016 skulle løpet gå. Jeg bestemte meg da for å forberede meg godt og tok et par PT timer hos en dyktig løpedame. Hun gav meg også en 18 ukers treningsplan mot Marathon og en klar beskjed! Nå er det slutt på å se på kilometer tidene når du løper og du skal kun løpe på puls og føle at du har overskudd igjen etter endt økt. Altså ikke være døsliten etter hver økt. 1 hardøkt i uka, 1 tempoøkt, flere korte rolige økter og en langøkt. Det er rolig mengdetrening som skull gjøre meg til en god maraton løper og jeg skulle ikke se bort i fra at jeg kunne bli raskere på de kortere distansene også.

Jeg klarte ikke å vente med å teste ut om jeg klarte å løpe et Maraton så jeg meldte meg på Oslo Maraton i September 2016. Jeg fulgte hennes plan ganske så bra frem mot dette løpet. Jeg var nok litt slurvete med langøktene da jeg ikke følte jeg hadde den tiden jeg trengte til dette alltid. Men jeg så aldri på kilometer tidene lenger og jeg var ikke stresset over at det gikk veldig sakte på noen treninger. Oslo Maraton gikk over all forventning.
Jeg syntes iallefall selv at tiden 4.16 var en bra tid siden det var mitt aller første maraton. De lange rolige økene var nok bidragsytrere til dette.

Nå et par år senere og med Oslo Maraton, New York Maraton og Athen Maraton som erfaring så ser jeg jo at damen har rett i alt hun sier. Men det jeg sliter fortsatt med å ikke trene de dagene kroppen er sliten. Å følge med på hvilepuls er viktig og jeg burde følge med mer på denne enn på treningsplanen. Det er målet mitt nå som jeg har startet på ny 18 ukers plan mot Praha Maraton i Mai 2018. Jeg skal ha enda lengre rolige langøkter og følge programmet godt men legge inn hviledager når kroppen sier i fra! Jeg kommer nok til å blogge en del om hvordan ukene går frem mot Praha!

Kort oppsummert så tror jeg nøklen til at jeg skal bli en bedre marathon løper er dette:

  • Løpe på mine anbefalte puls og pulssoner ut i fra programmet, aldri på tid.
  • Prioritere de lange rolig økene. Disse skal være veldig rolige. Gå i oppoverbakkene om pulsen blir for høy.
  • Ta hensyn til hvilepulsen som måler best på morgenen.
  • Jeg skal ikke trene mindre antall timer men tempoet skal være betydelig roligere i de fleste økter.

Det blir utrolig spennende å se om jeg klarer å trene riktig slik at jeg kanskje kan klare å nå drømmemålet mitt som er å komme under 4 timer i Praha!

Jeg blir veldig glad om du følger meg på veien :-)

Hilsen Wenche

Publicerat: 2018-01-20 00:00 Kommentarer (0)



13 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerWenche Wikstrøm

Jeg er en ivrig mosjonist på 43 år som er veldig glad i å bruke fritiden i løpeskoene og gjerne også i konkurranser. Jeg begynte med trening og løping for 4 år siden og vil med denne bloggen fortelle litt om hvordan hverdagen er med hårete løpe mål og en travel hverdag for en middelaldrende dame. Jeg har en spennende jobb i en mannsdominert bransje som krever sitt av både hode og tid. Løping er en fantastisk terapi i hverdagen, underveis på en løpetur har jeg løst mange utfordringer og ristet av meg mange bekymringer. Håper det blir spennende å følge meg i min hverdag i opp og nedturer mot mine store og små mål. Følg meg også gjerne på Instagram wenche_runforfun

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


Så godt å være tilbake i løpeskoene og gøy med nye utfordringer. Selv om treningsmengden ligger på ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


|Sponset innlegg| Jeg husker da datteren min var ca 4 år, kom hjem fra barnehagen og sa: «mamma, si ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser