Vegard Ølstad - En spennende sesong så lenge det varte - Runner's World
Annonse

Vegard Ølstad

En spennende sesong så lenge det varte

Det har vært en svært spennende terrengsesong. Ny jobb, ny leilighet, og nye treningsmarker har gjort utslag.

Med treningsforhold som dette er det ikke rart man koser seg når man løper til og fra jobb.

Det ble en god start med 4. plass i NM og en riktig lett følelse helt til siste 1000m, skjønt løpet var kanskje et lite forvarsel på hva som var i vente resten av sesongen? Før NM hadde det vært relativt god temperatur på mitt nye bosted, Hamar. Treningsforholdene var topp, piggdekksesongen lot vente på seg, og til tross for at det hadde blitt litt overtid på jobben i forkant kjente jeg at jeg var i brukbar form. Det vil si at jeg løp på rundt 4.15 – 4.40 min/km på de rolige turene (som forøvrig er styrt av puls), men hadde bare fått sneket inn 163, 147, 104, og 100km i forkant av NM. Med andre ord visste jeg at jeg hadde en del å gå på da det kom til treninga. Dessverre fikk jeg sesongens første astmaanfall da det gjenstod 1km, og måtte kaste inn håndkleet i kampen om seieren, men jogget greit inn på underkant av 30 minutter og ble nest beste norske. Kun slått av Sondre Nordstad Moen.

To uker senere hadde jeg fått sneket inn 153 og 146km, i ca. samme fart som før NM, og var i brukbart slag før Hytteplanmila. Til tross for motvind og en svak åpning ble det 29.16 – denne gang uten noen merkbar hemming av astma, da det heldigvis hadde vært relativt varmt på Hamar fortsatt.

Selv om savnet etter konstant gode forhold og matching på trening er stort etter at jeg forlot USA og Oklahoma State, finner jeg stor motivasjon i å først kunne jobbe for idretten gjennom Norsk Tipping, og deretter kunne gi meg ut på gode økter på et av flere anlegg som har blitt muliggjort ved hjelp av midler gitt av nettopp Norsk Tipping. 

Etter tre nye uker, men denne gang med langt større innslag av snø og is, og derfor flere økter innendørs og økende problemer med luftveiene, var det klart for nordisk. Et katastrofeløp. I forkant visste jeg at jeg var i langt bedre form, selv om lungene ofte ikke likte seg etter særlig mye mer enn 20 minutter med intensiv løping. Til tross for at det hadde blitt holke på Hamar hadde morgenturene begynt å krype seg ned mot 4-blank fart per km, og det gikk lett å løpe på 3-blank fart på intervaller før jeg begynte å bli sliten i lungene. Et eksempel var en økt jeg hadde en uke før nordisk, der jeg klokket 3.04 på hver bidige 1000m i Stangehallen, helt til jeg på syvende draget ble stein stokk stiv, selv om jeg ikke hadde økt farten i det hele tatt. Tilsvarende skjedde på terskeltest dagen før. Ved 18.5km/t målte jeg 3.2 i laktat, hvor alt kjentes behagelig ut og jeg løp lett og ledig. Men med bare 0.3 km/t økning målte jeg 6.9 og klarte så vidt å holde meg på mølla da jeg merket at pusten sviktet. På toppen av det hele slo været om fra is og pakket snø til slush da vi skulle løpe i Kristiansand. Dermed var det lite håp når jeg på forhånd hadde bestemt meg for å bruke litt kortere pigger for å spare leggene med tanke på trening fremover til EM.

En kald og mørk tid, samt lange dager på jobb gir riktignok gode muligheter for å kunne oppleve noen fantastiske solnedganger og masse flott lys tidlig på høsten.

På grunn av et mislykket løp i nordisk ble det til at jeg måtte bevise form, igjen. Det betød at jeg måtte ta helomvending og booke fly til Nederland for å løpe Warandeloop i Tilburg 27. november. Synd, da 28. november var dagen jeg endelig hadde fått time for å få sjekket luftveisproblemene jeg hadde slitt med den siste måneden. Selvsagt ble det da heller ikke særlig stor suksess i Nederland. Til tross for at jeg forrige uke hadde noen av mine beste treningsøkter noensinne, med enda raskere morgenturer enn før, med lavere puls enn tidligere, slo luftveisproblemene til igjen, skjønt denne gangen kom de tidligere, i form av at jeg rett og slett ble utslitt i brystregionen. Hele kvelden etter løpet kjente jeg derfor på utmattelse ved innpust, og måtte anstrenge meg for å puste dypt. Utrolig surt, når man vet hvor god form man egentlig er i, og problemet er at man blir sliten i lungene i stedet for beina først.

Framtida ser lys ut når jeg får kontroll på luftveisproblemene og kan konkurrere med 100% lungekapasitet igjen. 

Men til tross for at avslutningen ikke gikk som håpet, så ser jeg lyst på fremtiden. På grunn av løpet i Nederland har jeg fått ny time til undersøkelse, og gleder meg stort til å få funnet ut av problemene jeg har hatt med luftveiene. Man kan bare vente i spenning på hva som skjer når det blir løst, og jeg endelig kan trene og konkurrere 100% igjen, og få ut det jeg vet jeg er god for. For å si det slik: 7.54 på 3000 i fjor vinter, og 29.16 på 10km var bare en forsmak! 

Og sist men ikke minst - takket være Z-rolleren min som jeg fikk meg i august har jeg endelig klart å holde alle akilles- og leggproblemer i sjakk! :)


2016-11-29 17:45, visad 3945 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerVegard Ølstad

Vegard Ølstad skriver om livet som 1500m-løper i denne bloggen, og veien mot målet om å bli en av Norges beste på distansen. Du kan følge ham på vegen mot målet her, Twitter (twitter.com/VO2mile), eller Instagram (instagram.com/VO2mile).

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





I bloggen

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Henrik KnudsenMer


Litt over 800 som hadde meldt seg på Sommernattsløpet 2017. Det var godt over dobbelt så mange som ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Sensommeren viste seg å bli alt annet enn planlagt, pga tannen som knakk på ferie i sommer og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser