Vegard Ølstad - Å skille seg med en løpesko - menneskets faktiske beste venn! - Runner's World
Annonse

Vegard Ølstad

Å skille seg med en løpesko - menneskets faktiske beste venn!

Å skille seg med en løpesko er ikke bare, bare. Det er fort ganske likt det å skille seg med en hund. Mange sier hunden er menneskets beste venn på grunn av de mange menneskelignende kvalitetene, og at det derfor føles som å miste noen i nær familie når de må ta farvel. De tar feil! Løpeskoen er menneskets beste venn, og det kan ofte være enda verre! Når man tenker over det, har løpeskoen langt mer menneskelige kvaliteter en hunden - bare ta deg en titt i skohylla og prøv å beskrive skoen. Det er ikke så lett som man kanksje skulle tro.

Å beskrive en sko

Å beskrive en sko er like vanskelig som å beskrive et menneske. Det er kanskje derfor taler ofte er lange og kjedelige. For dere ikke-løpere som av en eller annen grunn har forvillet dere inn på runnersworld.no, så kan det kanksje virke litt merkelig og idiotisk. Å beskrive en sko kan være enkelt for mange: Mine favorittsko, Nike Flyknit Lunar1 - den er svart, med et hvitt nike-merke på siden. Stilren og fin, med en hvit mellomsåle. Men det er så mye mer med denne skoen som det utrente øyet ikke kan se. Skulle jeg beskrevet mine kjære Flyknit Lunar1 kunne jeg holdt på like lenge som om jeg skulle beskrevet familien min, eller lenger. Den er som den du vil gifte deg med - en "perfect fit". Det er ingen ting å klage på. Den stiller opp for deg når du skal komme deg fremover her i livet, når ting går rette vegen, men den stiller også opp for deg når du har en tung dag. Den svikter deg aldri, er ærlig og snill, og slutter aldri å smile til deg. Den har alltid tid for deg, og skuffer aldri med sitt humør. Slik kunne jeg fortsatt, side ut og side inn, nesten mer enn de mennesker jeg kjenner best her i livet. Kanskje litt ekstremt, men jeg er sikker på at selv de som løper minst her på siden kunne skrevet en to siders stil om minner og personligheten til sin favorittsko.

Unik

Akkurat som mennesker, er sko også unike. Du tenker kanskje - "Har du aldri kjøpt deg to av samme par?". Joda, det har jeg, men selv da er skoene unike. De sliter så utrolig forskjellig. Om jeg skulle sammenlignet mine Adidas Energy Boost med noen andres ville du nesten ikke kjent dem igjen - og det for en sko som er meget slitesterk og nesten ikke forandrer seg etter hvem som løper med dem. Samtidig er det meget stor forskjell på mine tre par med Adidas Energy Boost. Mitt første par er nesten ikke slitt i overdelen, men helt utslitt i mønsteret - pluss en god knekk i plastikken under. Mitt andre par måtte jeg kaste, da jeg til slutt falt ut gjennom yttersiden på høyre sko. Mitt tredje par, er nesten ikke slitt i det hele tatt, men har fortsatt sett noen mil, noe man kan se på tuppen av skoen der den slites på de raskere turene. Samtidig har de også forskjellige minner, forsert forskjellige utfordringer, og hatt tre helt forskjellige liv - noe som også påvirker hvordan de slites. Det blir som tre trillinger som er ganske like, men fortsatt helt unike på hver sin måte. Det sier seg kanskje selv at forskjellen er enda større mellom forskjellige modeller, men her vil jeg påstå at de er relativt like - akkurat som at nordmenn er relativt like. Man kjenner igjen en nordmann, selv om man befinner seg helt på den andre siden av jorda. På akkurat samme måte kjenner man lett igjen en Adidas i en Nike-store. 

Personlighet

Akkurat som mennesker, har sko også sin helt egen personlighet. Du har "Måkestad-Bovim-skoen" som man kanskje tenker er utslitt, men så når den får hvilt seg litt og man finner den gjemt inne i skapet, blir man fort overrasket når man tar den på en prøvetur. Et eksempel på dette er noen av piggskoene mine som fort har fått hvilt en god stund siden forrige løpetur. Dermed er overraskelsen desto større når man tar dem på og fyker rundt banen raskere enn noen sinne! Du har ikke bare den typen, men også den typen som varer, varer, og varer. Jeg hadde en gang et par Nike Vomero (tror det var 4). De varte faktisk i tre år før jeg måtte forlate dem i USA, da jeg ikke hadde plass i baggen. Det var nesten like tungt som å forlate en person man vet man aldri får se igjen. Stadig lurer jeg på hvor de endte opp. Kanskje i en container, eller på en søppelfylling, eller forhåpentligvis hos noen afrikanske barn som kan nyte dem like mye som jeg gjorde. Det hadde de fortjent! En tredje type er de skoene man bare vet ikke kommer til å fungere. Forhåpentligvis blir de forlatt i butikken, som de "klassekameratene" man aldri snakker med. Hvis ikke kan man jo også være så uheldig at de blir med hjem. Da blir de som den innpåslitne romkameraten man aldri blir kvitt, før man til slutt sparker dem ut - da fort i søpla, uten å tenke noe videre på hva som skjer med dem videre i livet. 

Så for dere som ikke skjønner seg helt på oss løpere som ikke klarer å skille seg med skoene, så kan dere kanskje tenke på det aller kjæreste dere eier. Det er ikke bare bare. Det er snakk om minner, personlighet, og vissheten om at man aldri kommer til å finne en likedan en senere i livet. Det er skummelt, fryktinngytende, og mye lettere å bare finne litt ekstra plass et annet sted i huset.


2014-07-16 15:56, visad 7009 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerVegard Ølstad

Vegard Ølstad skriver om livet som 1500m-løper i denne bloggen, og veien mot målet om å bli en av Norges beste på distansen. Du kan følge ham på vegen mot målet her, Twitter (twitter.com/VO2mile), eller Instagram (instagram.com/VO2mile).

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Vi er veldig opptatt av perser! Hva er din PB på 10 km, halvmaraton og maraton? Personlig beste, ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser