Trude Håland - #WhyIrunDubai - Runner's World
Annonse

Trude Håland

#WhyIrunDubai

Jeg ville ikke vært noen av mine 18 fullførte maraton  foruten, heller ikke løpet som ble gjennomført for fire dager siden, i 25 grader og høy luftfuktighet. Det er dessuten noe med å føle at man løper midt på natta. Selv om klokka var halv sju om morgenen, var den halv fire norsk tid, og jeg mistenker meg selv for å ha vært litt på norsk tidsregning da startskuddet gikk.

 

Men før jeg skriver noe om resten av løpet, er det mange andre ting som må nevnes.  Jeg og reisefølget – for øvrig min beste venninne (som ikke løper) ankom De forente arabiske emirater natt til onsdag,  og var på plass på hotellet nøyaktig 27,5 timer før løpsstart. Noen timers søvn ble det jo, men det var forholdsvis tidlig opp for å få kontroll på startnummeret. Jeg klarer ikke å slappe av før det er i boks. Dermed bar det av gårde i taxi til et hotell en halvtime unna.

 

Jeg er vant til store messer, der flere utstyrsleverandører har sine stander og hvor det er mulig å få kjøpt med seg litt energigel og lignende. Neida, i Dubai var startnummerhentinga i en liten konferansesal, og det var ikke annet enn en provisorisk kafé som solgte kaffe, brus og litt å bite i.

 

En opptur var det likevel – jeg traff på fire norske, kvinnelige veteranløpere, som var i Dubai i samme ærend, bortsett fra at noen av dem hadde en del flere maraton på samvittigheten enn undertegnede. Og til dere som tror det er for seint å løpe sitt første – det er ALDRI for seint. Jeg kan ikke annet enn å la meg imponere av Signy Henden, 78 år gammel, som løp sitt første maraton som 55-åring og gjennomførte sitt nummer 89 i rekka i Dubai.  Hatten av. I dette føget var også Vera Nystad, som nå har 115 maratonløp på samvittigheten.  Og Kjellaug Fjordheim – du er en spreking. Turid fra GTI – dere er noen tøffinger.

 

Kvelden før det braket løs, ble tilbragt på kryddermarked, også det et stykke unna hotellet – så bar det i seng og tre-fire times søvn ble det vel  før klokka ringte kl 4. Tvangsspising er ikke noe greit, men fikk i meg noen toast med syltetøy, en Farris og en halvannen YT som var medbragt hjemmefra. Taxi fra hotellet til start kvart over 5 og jeg kjente vel allerede da at formen ikke var helt 110 prosent - snarere noen og sytti.

Det er på vei til start alvoret går opp for meg – at 42,2 km er fryktelig langt. Likevel er det ingen vei tilbake. Et kjapt toalettbesøk (uten kø!!!) senere, stod jeg i startområdet. Her var det første mann til mølla for den som ville stå først, med etiopere og oss andre «vanlige» side om side.  Det var ingen sluser å gå inn i etter hvilken tid du hadde tenkt å løpe på.

 

Jeg kom i prat med ei amerikansk dame som bodde i Dubai, som fortalte at hun hadde meldt seg på dagen før, like før fristens utløp, fordi hun tenkte at det hørtes så kjekt ut med et maraton. Jeg mistenker henne for ikke å ha undersøkt lengden, for på spørsmål om hun hadde trent masse i forkant var svaret at «I have been running some trips with my dog, about 5 kilometres every time». Vel, tenkte jeg, du får det garantert tøffere enn meg uansett – synd jeg ikke noterte meg startnummeret hennes, for jeg lurer fremdeles på om dama kom seg i mål.

En taxisjåfør vi satt på med etter løpet, spurte meg om hvor mange mange jeg hadde løpt og hvor langt dette maratonet var. Med andre ord, i Dubai er det ikke tradisjoner, og inge super interesse for maratonløping. Det bar også løypa preg av. Den var ikke av den mest spennende  sorten, med lite å se på, samt at det var stort strekk mellom tilskuerne langs sidelinja. Det var 6 km den ene veien, 6 km tilbake til start, fortsette videre til vi kom til 28-29 km og deretter snu og løpe tilbake igjen til mål, som var like ved der starten gikk.

Jeg slet allerede etter første km som gikk unna på 5.20, 10 sekunder senere enn jeg hadde tenkt. Etter 3 km måtte jeg ut til sidelinja og kaste opp noe av YT-innholdet. Skrekk og gru, tenkte jeg. «Did not finish» er et stempel som aldri skal stå ved siden av navnet mitt på noen resultallister. Det er helt uaktuelt, var tanke nummer to, og det var bare å justere ned farten og prøve å løpe så godt jeg kunne. Ved 13-14 km stod det ei bekjent fra Jæren og dattera hennes (takk Kristin og Liv), som langte cola og banan. Colaen gikk det greit med, men bananen ville ikke ned. Jeg hadde ikke sjanse. Løpe videre og håper på det beste. Å ha unnagjort 1/3 av løypa er likevel den første oppturen, så det ga motivasjon til de neste 7 km -  å komme seg halvveis. Det gjorde jeg på rundt 1.56,  og tenkte at jeg kunne løpe neste halvdel på over to timer og likevel komme under fire.

Før den tid hadde jeg speidet etter reisefølget, som skulle ta taxi til rundt 19 km og stå der, også hun med cola og banan, men jeg hadde ikke fått øye på henne. Fikk sjekka telefonen og svart på en samtale og vi ble enige om at 34 km var et passende sted i forhold til hvor hun befant seg. Ikke alltid like lett med taxisjåfører som ikke helt skjønner hvor man vil.

Da ble det en ny motivasjonsfaktor, noe å glede seg til. For tida var det bare å glemme. Utgangspunktet var ikke å perse, men jeg innrømmer ærlig at jeg ikke trodde jeg ville løpe dårligere enn 3.45 

Ved 34 km stod mitt trofaste reisefølge klar med både cola, banan og sjokolade. Jeg stoppet helt opp, var litt lei og litt sliten og fremdeles med den ugne følelsen i kroppen. Litt banan (som også kom opp igjen noe minutter senere) og cola ble det på denne pit-stopen også.

 

Men reisefølget, som hadde slått leir på en kafé ved siden av 34 km-skiltet, hadde vært oppmerksom og sa at «ei av de damene vi traff på startnummerhentinga ligger et par minutter foran deg – toppen». Jeg sa ha det og løp videre og tenkte at ibuxen og paraceten jeg hadde inntatt et kvarter tidligere, måtte begynne å virke. Her er alle tjuvtriks tillatt – også ibux i baklomma.

38 km – jeg så ei av damene (Vera) og  fikk vekslet noen ord med henne. Samtidig var jeg i  humør til å filme og ta bilder. Hvorfor ikke benytte muligheten til det i et maraton der tida er helt uvesentlig. For det var det den var blitt. Der og da hadde jeg ikke brydd meg om jeg hadde løpt på fem timer en gang. Jeg ville bare i mål og det lå drøyt 20 minutters løping foran meg før det ville skje.

Jeg passerte Burj Al Arab (Seilet), filmet og registrerte at folk rundt meg hadde begynt å gå – enda en motivasjonsboost.

40 km – litt mer cola fra Kristin og dattera. «Du ser pigg ut» lød det fra den duoen. Ja vel, tenkte jeg. Det føles ikke riktig slik, men samtidig var jeg ikke helt i kjelleren. Den ugne følelsen lå likevel der, det føltes ikke behagelig å øke tempoet, selv om beina ville. Hodet og resten av kroppen hang ikke med. Det var varmt – fryktelig varmt. Ingen caps og heller ingen solbriller (det skjer ikke igjen at jeg løper uten solbriller når sola skinner).

41.7 km – jeg tar opp mobilen igjen og filmer litt, for nå ser jeg mållinja langt der framme. 500 meter, 400 meter, 300 meter. Det er tribune på begge sider og der ser jeg 200 meters-skiltet. Jeg kaster et blikk på klokka og konstaterer at det er «helt innafor» å løpe inn på under 3.55.

Vel i mål får jeg ei flaske vann og setter meg ned på fortauskanten. Ikke lenge etter får jeg øye på to av damene fra gårsdagen; Vera og Kjellaug. Vi får tatt bilder, og ruslet mot medaljeutleveringen. Den var forresten fin – mye finere enn mange av de andre i samlingen. En ny opptur og et lite plaster på såret.

 

Jeg får kontakt med reisefølget som etter en del styr, hadde kommet seg til målområdet, hun også. Vi går bortover veien for å hente posen med tøy som ble levert inn før start. De 15 000 som løp 10 km-distansen er også på vei i samme ærend. Da inntreffer lykkefølelsen. Jeg ser på den ene medaljen etter den andre. 10 km, står det. Jeg kaster et blikk på min egen. Den står det ingenting annet enn «Dubai marathon» på.  Nå har jeg 18 slike i samlingen.

 

Vi stopper opp litt, og venninna fisker fram mobilen for å ta et bilde av Burj Al Arab som troner i bakgrunnen. Men først må hun lese meldingen som nylig hadde tikket inn: «Jeg har fått skoleplass».

Dattera, mitt fadderbarn, som jeg vet har lagt ned utallige timer med hardtrening de siste seks månedene, har på andre forsøk på et halvt år, kommet inn på Befalsskolen.

Trenger jeg si det tross alt ble en fin fredag? Det ble en fin lørdag og søndag også.

 

Og bare så det er sagt; Dubai har mye å by på, også for den som ikke løper 42, 2 kilometer.

 

#flyingblue #flyinghigh #runningfast  #klmtakesyouthere

 

Takk til crewet på flygningene tll og fra Dubai, her representert ved de som jobbet ombord på strekningen Amsterdam-Dubai og Amsterdam-Stavanger.

 

 


2016-01-26 20:37, visad 10109 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerTrude Håland

Treningsglad tvillingmor, som alltid har drevet med fysisk aktivitet. Har treårig faglærerutdanning i kroppsøving fra Norges idrettshøgskole, og jobbet som lærer i ti år, før jeg ble journalist. Har vært aktiv håndballspiller på nest øverste nivå, og har siden 1998 jobbet som salinstruktør på SATS. Er nok over gjennomsnittet interessert i treningstøy, og nye løpssko står alltid høyt på prioriteringslista. Om løpinga: Etter å ha løpt etter innfallsmetoden i et par tiår, bestemte jeg meg for å delta i mitt første halvmaraton høsten 2010. Siden har jeg vært hekta på langdistanseløping og har 15 halvmaraton, 14 maraton samt to ultraløp (6-timersløp) på samvittigheten. Løper mellom 50-70 km hver uke, med variasjon i økter og intensitet. Jeg løper fordi jeg blir glad av det, rett og slett. Hva skriver jeg om: Treninga fram mot årets maratondeltakelser, intervalløkter, den «ordinære» hverdagsløpinga, treningsglede, motivasjon og siste nytt på treningstøy- og løpsskofronten. Mine mål for 2015: Maraton i Paris, Bergen, Stavanger, Amsterdam, Firenze ogUndheim, sette ny personlig rekord på maraton (3.50.18), halvmaraton (1.41.29) og 10 km (45.56). Delta i et ultraløp og flere lokale konkurranser, varierende i lengde.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr. Vi tok Urkeegga, ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser