Trude Håland - Prosjekt 3.39.59 , del 13 - Mission completed - Runner's World
Annonse

Trude Håland

Prosjekt 3.39.59 , del 13 - Mission completed

Så skulle det altså endelig lykkes å løpe under 3.40, som har vært det store målet siden jeg noe slukøret hadde løpt maraton nummer 12 i Paris i april og var så skuffet og lei at jeg tok til tårene i målområdet. Det ble tårer i FIrenze også, men langtfra av den bitre sorten

3.38.58  - jeg har trodd, ønsket, drømt og håpet om å publisere et bilde av denne sorten på bloggen. At det skulle skje i Firenze var jeg ikke helt overbevist om da jeg stod på startstreken, men jeg var så innstilt på å gjøre et ordentlig forsøk.

(Skrev navnet på deltakerveggen på Expo).

Det var ikke helt gitt at det skulle gå. Oppladningen var veldig fin hele lørdagen, med en reise som gikk knirkefritt, en bekjent som hentet oss på hotellet, kjørte oss for å hente startnummer og deretter tok oss med til lunsj på et så erketypisk italiensk lunsjsted det kan bli. Nydelig mat, men null vin, som bordene ellers var fulle av.

(Ivar Hauge Line, Stavanger-mann, bosatt i Firenze, var guide og sjåfør).

Vi gikk derfra gode og mette, travet litt rundt i Firenzes julepyntede gater og orineterte oss litt. Så bare det hjem til hotellet med taxi (viktig å spare beina), og krype under dyna for å slappe av litt. Der ble vi hele kvelden, og spiste pizza til kvelds i senga før vi sovnet.

Klokka ett durte det i telefonen til prosjektleder Kathrine som måtte roe ned enhysterisk datter i andre enden. Det hadde vært innbrudd i huset, og datteren var selvsagt livredd. Politiet ble ringt til og snakket med, Falken kom og fikset vinduet, og svigerforeldrene hentet dattera hjem til seg - midt på natta, fem timer før vi skulle stå opp og sette solid pers. Kathrine skulle inn under 3.20 og jeg under 3.40. Stemningen da vi slulle ned til frokost, kunne vært bedre - nattens hendelse hadde lagt en demper på humøret, og jeg så at prosjektlederens tanker var alle andre steder enn på det nært forestående maratonløpet.

Jeg fikk i meg fire skiver med syltetøy, to kopper kaffe, en YT og en Farris, så jeg følte jeg fikk bunkret opp litt. Verre var det med prosjektlederen, som slet med å få i seg en eneste kopp kaffe. Så bar det ut i taxien som var bestilt og avgårde til start og gjøre det beste ut av det. Det var ingen som hadde tid til å tenke på verken kompresjonsstrømper, inntak av magnesium, karbolading eller andre såkalte «livsnødvendige» duppeditter mange løpere ser på som uunnværlig. I dag var det en stk Ibux og 1 stk Paracet og av med sirkuset i hodet - verken mer eller mindre. Løpe, ikke tenke.

(Prosjektleder Kathrine i dyp konsentrasjon før start).

Taxien stoppet et par hundre meter fra startområdet, været kunne ikke vært mer perfekt og omgivelsene kunne ikke vært vakrere. Firenze er nydelig. Toalettkø, innlevering av bagasjepose og av gårde til startluka - vi hadde hver vår, på grunn av ulike tidsmål og tidligere prestasjoner, men av en eller annen grunn havnet jeg sammen med 3.00-3.30-folkene. Jeg stilte meg bakerst og fant fram spillelista og hørte på litt musikk sånn av og på. Prøvde å ikke tenke for mye. Plutselig så jeg prosjektlederen komme mot meg - vi tok en liten prat, ble enige om å la det stå til og forlot hverandre smilende. Det kunne jo kanskje, sånn kanskje hende at det var i Firenze begges målsettinger skulle nås.

(På vei til start).

Vi skulle egentlig ha startet klokka 9, men klokka ble 09.18 før køen av folk begynte å bevege seg framover. Første kilometeren gikk unna, og jeg kjente at jeg allerede da burde tatt en avstikker bak en bil eller busk, men ventet en kilometer til. Nå var sekundene dyre - 30 sekunder så tidlig er ikke bra. Men etter toalettbesøket bak en bil, kjente jeg bare lettelse og bestemte meg . Jeg SKULLE under 3.40 i dag, koste hva det koste ville. Den ene kilometeren etter den andre gikk unna. Jeg satte sekunder på kontoen som stadig vokste seg større. 5.13 var gjennomsnittfaren for å nå 3.39.59 og for hver km jeg lå under, steg sekund-kontoen. Det skulle vise seg å være en smart strategi.

14 km - en herremann ved siden av meg lurte på tida, han hadde ikke klokke. Vi tok følge et godt stykke og jeg sekunderte så godt jeg kunne. Vi kløp forbi 3.45-ballongen, som nok hadde startet litt kjapt, for vi lå i rute til 3.37 etter mine beregninger.

Så dreide løypa seg ned mot sentrum igjen- Jeg hadde fremdeles lette bein. Virkelig. Jeg tenkte i mitt stillle sinn at det kanskje kunne være dagen for måloppnåelse. Den første søndagen i advent SKULLE være dagen da det endelig klaffet. Men jeg var bittelitt bekymret likevel - det kjentes litt for lett ut.

Halvveis - 21.1 km er alltid en milepæl, og den ble passert på 1.48.30, tre minutter kjappere enn i Amsterdam for seks uker siden. Fremdeles ingen antydninger til trøtt muskulatur. Jobba, jobba, jobba, jobba, jobba. Jevnt og trutt. Hele tiden. Ikke tenke, bare løpe. 

Ved 24.5 km tok jeg opp en ibux og en paracet fra shortslommen - de skulle inntas på neste drikkestasjon ved 25 km. Jeg svelget ned med et glass saltholdig drikke. Og det er forresten et godt tips til alle arrangører - kutt ut den søte sportsdrikekn og erstatt den med dette. Jeg innbiller meg at de 7-8 glassene jeg fikk i meg, holdt stivheten i lår og legger unna. De fem kilometrene mellom 25 og 30 var de raskeste jeg løp. Jeg ville til mål, og jeg villle under 3.40. Jeg regnet på sekunder som en gal og fant ut at jeg med samme fart fram til 37 km, kunne senke tempoet litt de fem siste kilometrene. Smart, skulle det vise seg.

Ved 37 km var det mye brostein, som er litt tyngre å løpe på enn vanlig asfalt, og jeg kjente det begynte å røyne på. Ikke at jeg var så veldig sliten, men normalt trøtt i beina og hodet. Jeg hadde under en halvtime igjen til mål, og det var vel akkurat der og da jeg innså at 3.37-3.38-tallet kunne være aktuelt. At jeg ville nå målet var jeg bombesikker på. Hvis ikke, måtte det ha skjedd noe spesielt. En ny målsetting ble til da jeg rundet 40 km, like etter il Duomo midt i sentrum. Et kjapt blikk på klokka - 3.38 it is, nå må du gjøre jobben, Trude, tenkte jeg. Jeg tenkte på prosjektlederen og lurte på hvordan hun lå an, jeg tenkte på de hjemme og jeg tok en pause fra musikken som hadde durt i ørene i 3 timer og 28 minutter.

Opp en bro, en liten, men småbratt bakke, løpe over - 1.2 km igjen. Folk heiet og heiet, mens jeg nistirret på klokka. 12 hundremetre igjen. Dette går faktisk bra. Jeg har mer å gi, jeg har mer igjen, til tross for litt krampetendenser i den ene leggen. Roe litt ned, ikke provosere noe, ikke ødelegge.

500 meter igjen - det river i leggen, og jeg har litt dårlig tid hvis 3.38-tallet skal vises på resultatlista, men jeg tror det rekker. Så vidt. Hodet jobbet på spreng med beregninger. Joda, det kunne gå.

42.0 km - 195 meter igjen. - øke farten, prøve å spurte. Klokka jobbet plutselig mot meg, men da jeg peip i matta, slo tallene mot meg.

3.38.53 (offisiell tid 3.38.58)

Tårene rant, jeg nærmest hulket og satte meg ned. Jeg var bare så glad. Jeg var så glad at jeg hade lyst å revne. To medics kom bort og spurte om jeg hadde det greit, og rakte meg ei flaske vann. Jeg grein og grein, men forklarte at jeg hadde litt krampe i venstre legg, men at det ikke var noe alvorlig. De hjalp meg opp, jeg fikk folie som skulle holde meg varm fram til medaljehenting og jeg fikk en frivillig til å ta et bilde.

Jeg kom meg videre til medaljeutdelingen og sjelden har jeg følt jeg har fortjent den mer. Jeg snakket med far på telefonen og jeg snakket med løpeveninne Oddveig og prøvde å ringe et par andre også , inkludert prosjektlederen, men hun tok ikke telefonen. Jeg lurte meg grønn på hvordan det hadde gått med henne. Verre start enn den hun hadde, med tilnærmet null søvn og ingen frokost, kan det neppe bli.

Jeg sendte en melding. Og fikk svar:

I det 3.14.30 tikket inn (sluttida ble 3.14.12), så jeg henne ved bagasjehenitinga. Det ble en lang klem og nye tårer - et øyeblikk som er verdt å ta vare på og som kommer til å huskes lenge. Begge visste hva som lå bak, både 3.14 og 3.38. Vi behøvde ikke si mer.

 Mission completed.

To stk glade damer en time etter målpassering.

#flyingblue #flyinghigh #thankyouKLM #thereismoretocome


2015-11-30 19:55, visad 4961 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerTrude Håland

Treningsglad tvillingmor, som alltid har drevet med fysisk aktivitet. Har treårig faglærerutdanning i kroppsøving fra Norges idrettshøgskole, og jobbet som lærer i ti år, før jeg ble journalist. Har vært aktiv håndballspiller på nest øverste nivå, og har siden 1998 jobbet som salinstruktør på SATS. Er nok over gjennomsnittet interessert i treningstøy, og nye løpssko står alltid høyt på prioriteringslista. Om løpinga: Etter å ha løpt etter innfallsmetoden i et par tiår, bestemte jeg meg for å delta i mitt første halvmaraton høsten 2010. Siden har jeg vært hekta på langdistanseløping og har 15 halvmaraton, 14 maraton samt to ultraløp (6-timersløp) på samvittigheten. Løper mellom 50-70 km hver uke, med variasjon i økter og intensitet. Jeg løper fordi jeg blir glad av det, rett og slett. Hva skriver jeg om: Treninga fram mot årets maratondeltakelser, intervalløkter, den «ordinære» hverdagsløpinga, treningsglede, motivasjon og siste nytt på treningstøy- og løpsskofronten. Mine mål for 2015: Maraton i Paris, Bergen, Stavanger, Amsterdam, Firenze ogUndheim, sette ny personlig rekord på maraton (3.50.18), halvmaraton (1.41.29) og 10 km (45.56). Delta i et ultraløp og flere lokale konkurranser, varierende i lengde.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





I bloggen

Maria SørbøMer

Det er litt vemodig at årets Ecotrail eventyr er over. Derfor gleder jeg meg til å skrive denne ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Ofte får jeg spørsmålet - Hvilket hinderløp synes du er best? Det er jo strengt tatt nesten umulig ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser