Trude Håland - Runner's World
Annonse

Trude Håland

Marerittet i Vienna

Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det må føles å spille hovedrollen i en dårlig skrekkfilm.

Vi hadde forberedt oss gjennom hele vinteren, løpt slavisk etter alle planer og råd, prioritert trening foran mye annet for å sette pers i Wien 10. april. 3.35 var utgangspunktet og forberedelsene tilsa at det skulle være innen rekkevidde. 
07.45. Vi går ned til undergrunnen som skal ta oss sju stopp videre, til starten. Med oss er Bente fra Ålesund, som også er en god løpevenninne, Marianne fra Stavanger, som er enda en god løpevenninne og reisekollega og kjæresten Per, som er halvmaraton-debutant. Vi er spente, men gleder oss til å ta fatt på hel og halvmaraton i Wiens gater.

08.30. Den evinnelige toalettkøen. Den er lang. Klokka snegler seg mot ni. Vi må løpe etter lastebilen som skal ta bagasjen vår, og får stukket posene gjennom vinduet til en av sjåførene, som bare ler. Det er et kvarter igjen til start og vi har noen hundre meter igjen til vår blokk, som vi ankommer fem minutter før det braker løs.

Klokka 09.17 går startskuddet. Vi står på en bro og skal løpe noen hundre meter i motbakke over til andre siden av Donau. Det er bare å finne marsjfart fra første steg, noe vi gjør. Jeg bruker VI i benevnelsen, fordi dette var noe jeg og min gode løpevenninne Oddveig var sammen om. Vi har vært et lag i lang tid, og vi var et lag også denne søndag morgenen i den østerrikske hovedstaden. 
Første mila på så vidt over 50 minutter og innafor skjema til 3.35. Jeg kjente litt på nervøsiteten de første kilometrene, før jeg fant roen og flyten etter at jeg så passeringtida for de første 10. Ved 11 km stod foreldrene mine og veivet med norske flagg. En av få oppturer i dette løpet. Da var beina ordentlig i gang. Vi var lette på foten. 17-18 km,  hadde fremdeles den gode følelsen og ikke minst troen på at det blir ny bestenotering. 
Litt over 20 km skjer det fatale. Det som ikke skulle skje. Vi løper feil. De to blonde norske jentene med fletter i håret og nesten identisk løpsantrekk. Snipp og Snapp. De løper feil. Visst gjør de det. Uten å vite det - ikke før en kilometer senere. Ved 21.1 km viste klokka 1.46.20, som tilsvarer 3.32.50 i sluttid, og legger man til to minutter, som er normalt, ja da ville det blitt ei tid å skrive hjem om.
Hva skjer nå? Hvorfor går det så seint? Vi skjønte null og niks, og banet oss vei framover i folkemengden som vi så fikk medaljer for halvmaraton.
Er det mulig? Vi hadde kommet i målområdet til halvmaraton-folket, og kom oss ikke tilbake til løypa. Det var høye gjerder og vakter over alt. Ingen ville slippe oss ut. Jeg kjente panikken bre seg, det føltes som jeg var midt i en vond drøm. Oddveig ville bryte, men det skjønte jeg hun ikke mente. Vi skulle ha den medaljen, koste hva det koste ville. Tilbake til en vakt igjen, og vi ba virkelig på våre knær.

– Slipp oss ut, slipp oss ut, vi skal løpe hel.
– Nei, sa den morske vakta, dere kommer ikke ut her. 
Jeg så febrilsk på klokka, og litt lengre oppi veien løp helmaraton-deltakerne, mens vi stod der som to fanger i et målområde vi ikke ville være i. Klokka tikket mot 2 timer, og vi nektet å godta den manglende forståelsen fra vakta som hadde avvist oss tre ganger. Vi la på sprang, under et gjerde og under to bord og bak en lastebil og løp opp til veien igjen. Der - der var vi i løypa igjen. Den riktige løypa, vel å merke.  2.01 viste stoppeklokka da vi igjen menget oss med de som hadde halve løpet igjen. Å fullføre under 4 timer, ville bli null problem, men den tid er forbi. Det er ikke ei tid jeg er fornøyd med, og det er ikke ei tid som speiler forberedelsene, alt vi hadde lagt ned i dette.

Alt var ødelagt. Absolutt alt.
Hodet hadde fått kjørt seg, beina hadde blitt litt stivere av å ikke fortsette i 5.00-5.05-tempo. Flyten var borte, det samme var humøret. Siden jeg tar meg av tidsberegninger, fant jeg ut at vi kunne ende rundt 3.50 hvis vi fløt videre i litt saktere tempo enn på første halve
– Jeg må ringe mor. Hun og far venter på 26 km. De kommer til å lure fælt hvis vi ikke dukker opp. 
– Nei, ikke ring, svarte Oddveig. Jo, jeg må ringe. Jeg fisket fram telefonen, slo nummeret og satte den på høyttaler. 
– Vi har løpt feil, vi har vært fanget i 15 minutter. Løpet er ødelagt. Jeg vil ikke mer. 
– Dette klarer du, Trude, kom igjen. Du er sterk. Dere er sterke. Kom igjen.
23 km passert. Det var lite glede å spore i ansiktene. Beina durte videre. Medalje ville det bli, men hvordan skulle jeg i all verden forklare omverdenen hva som hadde skjedd?
Vi må si sannheten. Si det som det er. De to blonde løp feil. De løp feil. Det skal ikke gå an. Akkurat nå, to døgn senere, sitter jeg ved spisebordet hjemme i stua mi og fremdeles er skuffelsen vanskelig å svelge, selv om det også har blitt noen smil over dumheten. Joda, løypa var ikke bra merket, men vi burde vært erfarne nok til å unngå ei slik blemme. 
Vi passerer Marianne, som vi ikke er helt sikre på om ser oss, men løper videre (sorry, Marianne..) Hun ser oss helt sikkert, og lurer nok på hva i all verden som har skjedd.
26 km. Der spotter vi de to norske flaggene igjen. Det er foreldrene mine. Ei flaske cola veksler hender. Far orienterer. Bente er rett foran dere. Og der ser vi Bente, men må løpe forbi (sorry, Bente..). Hva tenker hun, mon tro? 
30 km. Det lugger i den venstre leggen og jeg ber Oddveig om å senke tempoet bittelitt. Lojaliteten er til å ta og føle på. Det er hver sin gang. Jeg tenker på hva jeg sier til guttene mine; det nytter ikke å sette seg ned og sutre.

35 km. Det røyner på og leggen føles ikke helt god, men det går greit å løpe i sånn noenlunde tempo. Vi tenker fem minutter fram om gangen. Kilometer for kilometer. Jeg tenker på de to 13-åringene hjemme, som alltid venter spent på moras maratontid. Jeg må bare holde ut. 
40 km. Oddveig sier hun er sliten, men at det går greit. Jeg nikker bare, orker ikke svare at jeg er like sliten. At vi skal krysse mållinja samtidig, er soleklart. 
41 km. Jeg teller høyt ned for hver 200 meter. 
42 km. To norske flagg. Mor og far står helt inntil gjerdet og veiver med rødt, blått og hvitt. 
42.2 km. 3.52.18 og tomhet. En forferdelig tomhet. Skuffelse, frustrasjon, men også en porsjon stolthet. 
Stolt av å ikke gi oss, stolt av viljen som tok oss videre, selv når det så mørkest ut.
Jærsk drivkraft på sitt beste. Vissheten om at vi kan løpe fort, er imidlertid en ting å ta med seg. Men det ble noen tårer. Følelsene tok helt overhånd. Jeg greip tak i Oddveig og bare hulket. Hulket høyt. 
... men - medaljer fikk vi
Banketten gikk imidlertid som planlagt. Av og til er det greit å bo på hotell med egen champagnebar.

Publicerat: 2016-04-12 16:40 Kommentarer (0)



Når det er DEN dagen

Løpesesongen har jo for meg ingen pause - i praksis. Men det blir i perioder få løpsdeltakelser. Elsker når det begynner å dra seg litt til, og et fast innslag den første helga i mars hvert år (siden 2012) er Egersund halvmaraton. To ganger tidligere har jeg perset der, i 2012 og i 2013 (1.44 og 1.41.).

(Rett før avreise, da hadde jeg først sett en innebandykamp som ene sønnen spilte, etter løpet bar det rett til håndballkamp, og så et par timers jobb på fotballkamp etter det igjen - ble en hektisk lørdag).

For femte år på rad dro jeg til den sjarmerende småbyen som ligger på grensa mellom Sør og Vestlandet, en times kjøretur unna heimen- vel å merke med null forventninger til egen prestasjon i bagasjen. 

(Utsikt fra bilvinduet på vei fra Sandnes til Egersund, jeg kjørte langs jærkysten)

Jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg skulle løpe rundt 1.45 fordi det kommer to lange løp nokså tett framover. Men så er det noe med at når man kjenner man har det lille ekstra. Når det er DEN dagen.

Jeg merket det allerede etter to-tre kilometers løping, da det enda var flate partier. Etter tre km begynner nemlig en nokså tøff stigning som varer omtrent like lenge.. I dag er det noe på gang, tenkte jeg, og fokuserte på å holde trøkket så lenge jeg orket.

Jeg hadde som vanlig, samlet noen sekunder i «tidsbanken», og allerede da, etter et snaut kvarters løping, tenkte jeg at under 1.40 var mulig, selv om jeg roet ned så lenge det gikk oppover. Ingen vits i å brenne kruttet. Og siden jeg har løpt samme trasé fire ganger tidligere, visste jeg at godt over halve jobben var gjort ved vending etter 10, 5 km. Da var de fleste bakkene unnagjort og det ventet mye flate partier og gode nedoverbakker på returen.

Jeg regnet på tider som en gal, og fikk hele tida bekreftelse på at jeg var i rute til 1.39 med god margin. Da det gjenstod tre kilometer, øynet jeg sjansen på å krype ytterligere ned, og se 1.38-tallet. Før den tid hadde jeg kastet buffen i grøfta, lagt løpehanskene i jakkelomma og kastet jakken, som en snill tilskuer tok med til mål igjen (takk Oddbjørn Aamodt, for både bilder og for at du tok med deg jakken).

Og jeg orket helt inn denne gangen. Ingen vondter, ingen vegg, ingen tegn til at jeg måtte roe ned, selv om det gitt bittelitt seinere helt mot slutten, men ikke seinere enn at jeg hadde kontroll på for det som for meg er mitt beste halvmaraton noensinne.

1.38.43 ble den offisielle sluttida, som er forbedring med 2 minutter og 44 sekunder, ei tid satt for nøyaktig tre år siden, samme sted. Jeg har jo ikke løpt så mange halvmaraton siden den gang, rett og slett fordi jeg synes det er så pes - man må jo løpe så raskt.......

Av 22 kvinnelige deltakere, ble jeg nummer seks.

Like stor som gleden over ny pers, er gleden av at systematisk trening over tid (siden mai i fjor) har gitt resultater - til de grader. Det nytter ikke å drive med lapskaustrening dersom man ønsker framgang (95 prosent av æren til prosjektleder Kathrine). I hvert fall ikke for et treningsprodukt som meg. Jeg eier ikke talent for løping, kroppen min er ikke bygget for lange løp, men eksplosivitet (det har jeg til og med fått bevist gjennom et forskningsprosjekt på NIH i begynnelsen av 1990-tallet, at jeg her overvekt av muskelfibertype II).

En annen ting med at de lokale løpene er i gang igjen, er at man treffer så mange kjekke folk. Man treffer kjente fra maratonturer, og  folk man har blitt kjent med via sosiale medier, som dama på bildet nedenfor.

(To blide damer i garderoben, kjekt å treffe Kirsti Johnsen Skåtøy - som vant løpet med 1.28.)

Konklusjonen er uten tvil: En veldig, veldig hyggelig lørdag ettermiddag i Egersund - et arrangement som er helt herlig og av den litt gamle sorten - ivrige ildsjeler som står med stoppeklokke og noterer tider etter hvert som løperne passerer målstrene. Jeg simpelthen elsker den stemningen - ultrasjarmerende.

(Sammen med løpeglad dame fra Undheim som også perset med 1.40.06 - bra jobba, Ann Iren Undheim).

Siden jeg ble glemt i 2014, da jeg hadde fullført mitt tredje halve der, fikk jeg både 3 år og 5-årspremie på lørdag. Så nå har jeg nytt kaffekrus og et ny beholder til å holde styr på alle kulepennene på jobb.

Publicerat: 2016-03-07 11:42 Kommentarer (0)



Enda et prosjekt «3.XX.XX»

 – Hvordan tar du godpraten med deg selv?

Vi hadde løpt et par kilometer i Sørmarka, da spørsmålet kom fra prosjektleder Kathrine. Sånn litt overrumplende. Jeg begynte å plapre i vei, men ble fort avbrutt.

– Nei, nei. Det der er ikke godprat, sa hun.

– Neivel, da.

(Utsikt fra Sørmarka i Stavanger)

Jeg kjente at det var et utfordrende spørsmål som jeg ikke umiddelbart hadde liggende et klart svar på. Hm....

Prosjektlederen pratet litt om seg selv og hvordan hun tenker når hun skal gi seg selv en boost i treninga, når hun skal motivere seg selv. For hvorfor driver man og løper 70-80-90-100, ja, enda flere kilometre i uka (ikke jeg, men hun - jeg er i nedre del av skalaen).

Selv irriterer hun seg litt over det hun selv mener er ei for dårlig halvmaratontid.

– Jeg tenker for ofte at jeg ikke løper bra nok, fort nok. Men så prøver jeg å snu litt på det - jeg er 48 år, ikke 28 eller 38. Jeg har en kropp som fungerer og jeg er sterk. Jeg har en kropp som tåler mye trening. Det er en typisk dameting, det å aldri føle seg bra nok, flink nok, pen nok, tynn nok, at man ikke strekker til. Vi sammenligner oss for ofte med andre. Det er egentlig en tulleting. Man kjenner ikke de andres forutsetninger. Kanskje har de høyere oksygenopptak, kanskje høyere terskelnivå - kanskje er det fysiske momenter, som bare er der, som gjør at vi presterer ulikt til tross for noenlunde lik treningsmengde og dermed antar at vi har de samme forutsetningene for å prestere? Tenk litt på det.

«You are not in it to win it», avsluttet hun, før spørsmålet kom på nytt:

– Sånn - hvordan tar du godpraten med deg selv, Trude Håland?

– Eh. Jeg tenker at jeg er god på å strukturere. Jeg er god til å organisere inn trening i hverdagen uansett, faktisk.

– Ikke faktisk. Ikke si det. Du er god til å organisere trening inn i hverdagen. Punktum.

– Når jeg bestemmer meg for noe, så gjør jeg det. Faktisk.

– Ikke faktisk. Du gjør det du bestemmer deg for. Punktum.

Og sånn gikk praten - opp bakker i rolig tempo, av og til gående, fordi undertegnede synes det ble i bratteste laget. Sørmarka i Stavanger er ikke for pyser, og jeg hadde nesten glemt hvordan det er å løpe i bakker, for det har jeg ikke gjort på lang tid. Ikke i 2016, i hvert fall.

Vi pratet om forestående løp, og jeg sa til prosjektlederen at jeg synes hun er rå.

– Du snakker hele tida om alle andre at de er så råe. Hva med deg selv? Løp ikke du et halvmaraton den ene dagen og sekstimers-løp under et døgn senere.

– Jo, men... Det var jo bare å løpe under to timer på det halve..

– Du er rå. Punktum.

Godpraten er nødvendig. Det er viktig å minne seg selv på det man vet man er god på, kanskje reflektere litt tilbake.

Godpraten er én ting, økt treningsmengde en helt annen. Før prosjekt «3.39.59» lå jeg rundt 50-55 km i uka, uten klart skille mellom øktene og ofte uten en plan. Noen justeringer og måneder senere, var jeg der jeg skulle være og treningsmengden ble økt med ca 10 km per uke.

Nå er tida inne for å øke ytterligere. Skal jeg løpe raskere, må det løpes enda lengre hver eneste uke. Der er prosjektlederen klokkeklar.

– 90 km i uka.

– Er du gal? Nei, det klarer jeg ikke. Annenhver uke går det i hvert fall ikke. Vi sier 80.

Jeg prøvde med et kompromiss, fordi jeg vet at å nevne 70 ikke hadde nyttet.

– 80 it is.

– Og, du, hva skal vi jobbe mot framover. Altså når det gjelder nytt tidsmål. Klarer jeg 3.29.59.

Jeg pustet og peste meg opp en av de raskeste bakkene. Prosjektlederen og Bella (hunden) lå noen skritt foran.

– Når tenker du det skal skje?

– September, oktober november - ish. Eller noe sånt.

– November.

– Så vi sier 3.29.59, da?

– 3.29.59. Punktum.

Publicerat: 2016-02-11 20:46 Kommentarer (0)



Hva nå, liksom?

18 maraton, det siste i Dubai for halvannen uke siden. Jeg har så vidt kommet meg ut av den sedvanlige maratonbobla jeg går inn i noen dager før løpet og som er vanskelig å befri seg fra før en stund etter fullførte 42 195 meter.

Det er langt å løpe 4,2 mil. Veldig langt. Men jeg elsker det. Jeg elsker å stå på startstreken og ikke helt vite om det går min vei denne gangen. Den spenningen driver meg. Den har drevet meg til 18 maratonmedaljer og den skal drive meg til enda flere.

Men jeg er ikke en som løper bare for å løpe lengre. Dessverre, kanskje, men at man ønsker å strekke strikken litt lengre for hvert fullførte maraton, tror jeg er helt naturlig, fram til man når et slags metningspunkt for hva som er mulig å oppnå.

Det går i etappevis. For min del var det først 4-timersgrensa, så et par nedturer, og deretter var det å løpe under 3.55, så stjele nye fem minutter, til under 3.50. Derfra var det snakk om å heve lista med ti minutter i ett jafs. Det trengte jeg to forsøk over 5 måneder for å klare. 

3.38.58. Hva nå, liksom?

– Det er ei god tid, sier mange.

– Joda, men neida. Er det nå det?

For mange virker det uoppnåelig, men når man omgås løpere og løperinner, for den saks skyld, slår konkurranseinstinktet inn for fullt Kan de, kan jeg. Jeg blir litt sånn fandeninvolsk. Det betyr ikke at jeg sammenligner egne prestasjoner med alle andre, men noen - de jeg mener det er mulig å strekke seg etter og som for meg fungerer som god motivasjon - positivt ment.

Mange kjekke medløpere i Sandneshallen.

I mitt hode er 3.38.58 innafor, men ikke godt nok. Det skal jeg ærlig innrømme. Mye vil ha mer. Slik er det med de fleste ting i livet. Har man tjent hundre kroner, vil man tjene hundre til og har man først løpt fem minutter fortere enn sist, vil man forbedre seg neste gang. Det er et naturlig instinkt å ville mer.

Grovarbeidet for det neste steget på mine egen maratonstige er imidlertid unnagjort - treninga er satt i system og ifølge de som har virkelig peiling, dreier de neste minuttene seg om detaljer. At jeg trener bittelitt smartere og at jeg følger treningsplanen fra uke til uke.

For min del er det den mest ufordrende delen. Å følge en plan til punkt og prikke. Ikke fordi jeg ikke liker planer, for de gjør jeg, men jeg vil så mye - jeg vil ha med meg alt. Jeg vil være flink på jobben, jeg vil være ei super mor, jeg vil se alle håndball og fotballkamper sønnene mine spiller, og jeg vil ha et rent og pent hus, jeg vil være sosial og jeg vil trene mye. Og jeg vil sitte på kafé og leser aviser til de kaster meg ut. Til nå har jeg gjort nesten alt dette, uten at jeg skal påberope meg tittelen «supermor». Og om jeg er flink i jobben min? Tja, av og til. Det hender. Og det hender at jeg ikke er så veldig flink. Jeg har heller aldri blitt kastet ut av en kafé fordi jeg ikke har rukket å komme gjennom avishaugen.

Utfordringen blir å selektere. Velge ut. Prioritere. Det betyr at jeg kan være mindre sosial, det betyr også at jeg ikke kan få med meg alt til enhver tid. Jeg vet det blir en prøvelse, men jeg må prøve. Resultater kommer ikke av seg selv, de kommer etter dedikert arbeid, altså grundige forberedelser - ikke bare 70 prosent, men 110.

Prosjektleder Kathrine er streng på dette området og kaller en spade for en spade:

Denne meldingen var ikke spesielt streng, men svar på hva jeg må gjøre for å yte enda litt bedre.. Men jeg er smertelig klar over hva hun mener om at jeg fyker rund på altfor mye.

Jeg har derfor gitt meg selv oppgave i å være mer hjemme, altså ikke ha mer enn 1 sosial avtale de ukene jeg er alene. Jeg må bli flinkere til å si nei. Jeg sier altfor ofte ja når jeg mener nei.

Det høres uendelig mye lettere ut når jeg skriver det enn når det kommer til gjennomføringen. Men denne uka har jeg vært flink. Ingen sosiale avtaler før lørdag kveld. Tidlig i seng fredag for å løpe 28 km som står på planen for lørdag.

Det er for tidlig å klappe seg på skuldra, for uka er ennå ung.

Og hva neste tidsmål blir - det bestemmer prosjektlederen og jeg i fellesskap en av de nærmeste dagene. Da venter strategimøte - uten treningstøy, men over en kopp kaffe. Og nei, det er ikke en sosial avtale, det er et ledd i forberedelsene til en ny løpesesong.

Publicerat: 2016-02-03 10:02 Kommentarer (0)



#WhyIrunDubai

Jeg ville ikke vært noen av mine 18 fullførte maraton  foruten, heller ikke løpet som ble gjennomført for fire dager siden, i 25 grader og høy luftfuktighet. Det er dessuten noe med å føle at man løper midt på natta. Selv om klokka var halv sju om morgenen, var den halv fire norsk tid, og jeg mistenker meg selv for å ha vært litt på norsk tidsregning da startskuddet gikk.

 

Men før jeg skriver noe om resten av løpet, er det mange andre ting som må nevnes.  Jeg og reisefølget – for øvrig min beste venninne (som ikke løper) ankom De forente arabiske emirater natt til onsdag,  og var på plass på hotellet nøyaktig 27,5 timer før løpsstart. Noen timers søvn ble det jo, men det var forholdsvis tidlig opp for å få kontroll på startnummeret. Jeg klarer ikke å slappe av før det er i boks. Dermed bar det av gårde i taxi til et hotell en halvtime unna.

 

Jeg er vant til store messer, der flere utstyrsleverandører har sine stander og hvor det er mulig å få kjøpt med seg litt energigel og lignende. Neida, i Dubai var startnummerhentinga i en liten konferansesal, og det var ikke annet enn en provisorisk kafé som solgte kaffe, brus og litt å bite i.

 

En opptur var det likevel – jeg traff på fire norske, kvinnelige veteranløpere, som var i Dubai i samme ærend, bortsett fra at noen av dem hadde en del flere maraton på samvittigheten enn undertegnede. Og til dere som tror det er for seint å løpe sitt første – det er ALDRI for seint. Jeg kan ikke annet enn å la meg imponere av Signy Henden, 78 år gammel, som løp sitt første maraton som 55-åring og gjennomførte sitt nummer 89 i rekka i Dubai.  Hatten av. I dette føget var også Vera Nystad, som nå har 115 maratonløp på samvittigheten.  Og Kjellaug Fjordheim – du er en spreking. Turid fra GTI – dere er noen tøffinger.

 

Kvelden før det braket løs, ble tilbragt på kryddermarked, også det et stykke unna hotellet – så bar det i seng og tre-fire times søvn ble det vel  før klokka ringte kl 4. Tvangsspising er ikke noe greit, men fikk i meg noen toast med syltetøy, en Farris og en halvannen YT som var medbragt hjemmefra. Taxi fra hotellet til start kvart over 5 og jeg kjente vel allerede da at formen ikke var helt 110 prosent - snarere noen og sytti.

Det er på vei til start alvoret går opp for meg – at 42,2 km er fryktelig langt. Likevel er det ingen vei tilbake. Et kjapt toalettbesøk (uten kø!!!) senere, stod jeg i startområdet. Her var det første mann til mølla for den som ville stå først, med etiopere og oss andre «vanlige» side om side.  Det var ingen sluser å gå inn i etter hvilken tid du hadde tenkt å løpe på.

 

Jeg kom i prat med ei amerikansk dame som bodde i Dubai, som fortalte at hun hadde meldt seg på dagen før, like før fristens utløp, fordi hun tenkte at det hørtes så kjekt ut med et maraton. Jeg mistenker henne for ikke å ha undersøkt lengden, for på spørsmål om hun hadde trent masse i forkant var svaret at «I have been running some trips with my dog, about 5 kilometres every time». Vel, tenkte jeg, du får det garantert tøffere enn meg uansett – synd jeg ikke noterte meg startnummeret hennes, for jeg lurer fremdeles på om dama kom seg i mål.

En taxisjåfør vi satt på med etter løpet, spurte meg om hvor mange mange jeg hadde løpt og hvor langt dette maratonet var. Med andre ord, i Dubai er det ikke tradisjoner, og inge super interesse for maratonløping. Det bar også løypa preg av. Den var ikke av den mest spennende  sorten, med lite å se på, samt at det var stort strekk mellom tilskuerne langs sidelinja. Det var 6 km den ene veien, 6 km tilbake til start, fortsette videre til vi kom til 28-29 km og deretter snu og løpe tilbake igjen til mål, som var like ved der starten gikk.

Jeg slet allerede etter første km som gikk unna på 5.20, 10 sekunder senere enn jeg hadde tenkt. Etter 3 km måtte jeg ut til sidelinja og kaste opp noe av YT-innholdet. Skrekk og gru, tenkte jeg. «Did not finish» er et stempel som aldri skal stå ved siden av navnet mitt på noen resultallister. Det er helt uaktuelt, var tanke nummer to, og det var bare å justere ned farten og prøve å løpe så godt jeg kunne. Ved 13-14 km stod det ei bekjent fra Jæren og dattera hennes (takk Kristin og Liv), som langte cola og banan. Colaen gikk det greit med, men bananen ville ikke ned. Jeg hadde ikke sjanse. Løpe videre og håper på det beste. Å ha unnagjort 1/3 av løypa er likevel den første oppturen, så det ga motivasjon til de neste 7 km -  å komme seg halvveis. Det gjorde jeg på rundt 1.56,  og tenkte at jeg kunne løpe neste halvdel på over to timer og likevel komme under fire.

Før den tid hadde jeg speidet etter reisefølget, som skulle ta taxi til rundt 19 km og stå der, også hun med cola og banan, men jeg hadde ikke fått øye på henne. Fikk sjekka telefonen og svart på en samtale og vi ble enige om at 34 km var et passende sted i forhold til hvor hun befant seg. Ikke alltid like lett med taxisjåfører som ikke helt skjønner hvor man vil.

Da ble det en ny motivasjonsfaktor, noe å glede seg til. For tida var det bare å glemme. Utgangspunktet var ikke å perse, men jeg innrømmer ærlig at jeg ikke trodde jeg ville løpe dårligere enn 3.45 

Ved 34 km stod mitt trofaste reisefølge klar med både cola, banan og sjokolade. Jeg stoppet helt opp, var litt lei og litt sliten og fremdeles med den ugne følelsen i kroppen. Litt banan (som også kom opp igjen noe minutter senere) og cola ble det på denne pit-stopen også.

 

Men reisefølget, som hadde slått leir på en kafé ved siden av 34 km-skiltet, hadde vært oppmerksom og sa at «ei av de damene vi traff på startnummerhentinga ligger et par minutter foran deg – toppen». Jeg sa ha det og løp videre og tenkte at ibuxen og paraceten jeg hadde inntatt et kvarter tidligere, måtte begynne å virke. Her er alle tjuvtriks tillatt – også ibux i baklomma.

38 km – jeg så ei av damene (Vera) og  fikk vekslet noen ord med henne. Samtidig var jeg i  humør til å filme og ta bilder. Hvorfor ikke benytte muligheten til det i et maraton der tida er helt uvesentlig. For det var det den var blitt. Der og da hadde jeg ikke brydd meg om jeg hadde løpt på fem timer en gang. Jeg ville bare i mål og det lå drøyt 20 minutters løping foran meg før det ville skje.

Jeg passerte Burj Al Arab (Seilet), filmet og registrerte at folk rundt meg hadde begynt å gå – enda en motivasjonsboost.

40 km – litt mer cola fra Kristin og dattera. «Du ser pigg ut» lød det fra den duoen. Ja vel, tenkte jeg. Det føles ikke riktig slik, men samtidig var jeg ikke helt i kjelleren. Den ugne følelsen lå likevel der, det føltes ikke behagelig å øke tempoet, selv om beina ville. Hodet og resten av kroppen hang ikke med. Det var varmt – fryktelig varmt. Ingen caps og heller ingen solbriller (det skjer ikke igjen at jeg løper uten solbriller når sola skinner).

41.7 km – jeg tar opp mobilen igjen og filmer litt, for nå ser jeg mållinja langt der framme. 500 meter, 400 meter, 300 meter. Det er tribune på begge sider og der ser jeg 200 meters-skiltet. Jeg kaster et blikk på klokka og konstaterer at det er «helt innafor» å løpe inn på under 3.55.

Vel i mål får jeg ei flaske vann og setter meg ned på fortauskanten. Ikke lenge etter får jeg øye på to av damene fra gårsdagen; Vera og Kjellaug. Vi får tatt bilder, og ruslet mot medaljeutleveringen. Den var forresten fin – mye finere enn mange av de andre i samlingen. En ny opptur og et lite plaster på såret.

 

Jeg får kontakt med reisefølget som etter en del styr, hadde kommet seg til målområdet, hun også. Vi går bortover veien for å hente posen med tøy som ble levert inn før start. De 15 000 som løp 10 km-distansen er også på vei i samme ærend. Da inntreffer lykkefølelsen. Jeg ser på den ene medaljen etter den andre. 10 km, står det. Jeg kaster et blikk på min egen. Den står det ingenting annet enn «Dubai marathon» på.  Nå har jeg 18 slike i samlingen.

 

Vi stopper opp litt, og venninna fisker fram mobilen for å ta et bilde av Burj Al Arab som troner i bakgrunnen. Men først må hun lese meldingen som nylig hadde tikket inn: «Jeg har fått skoleplass».

Dattera, mitt fadderbarn, som jeg vet har lagt ned utallige timer med hardtrening de siste seks månedene, har på andre forsøk på et halvt år, kommet inn på Befalsskolen.

Trenger jeg si det tross alt ble en fin fredag? Det ble en fin lørdag og søndag også.

 

Og bare så det er sagt; Dubai har mye å by på, også for den som ikke løper 42, 2 kilometer.

 

#flyingblue #flyinghigh #runningfast  #klmtakesyouthere

 

Takk til crewet på flygningene tll og fra Dubai, her representert ved de som jobbet ombord på strekningen Amsterdam-Dubai og Amsterdam-Stavanger.

 

 

Publicerat: 2016-01-26 20:37 Kommentarer (0)



På vei til et nytt løpeeventyr

1001 natt? Kanskje. Jeg håper det. Men tror at fredagens maraton byr på eventyr uansett, og i hvert fall når det gjelder opplevelser. Det er vanskelig å vite hvilken form man er i, og om man er i stand til å sette ny pers. I dag ble jeg oppringt av en god venn. Han sa jeg måtte løpe som f… Jeg lo og svarte at det gjør jeg alltid, men at jeg aldri er klar før jeg MÅ være klar. Jeg er som regel alltid klar når jeg må være det.

Likevel ligger usikkerhetsmomentet der helt til man løper over den målstreken. Det skal jeg i hvert fall klare. Selv om jeg får en realitcheck på hvor langt 4,2 mil er hver gang det nærmer seg løpsstart, vil jeg alltid yte mitt beste - vise meg fra min sterkeste og beste side. Og jeg gjør et forsøk denne gangen også – fredag morgen klokka halv sju. Ja, starten i Dubai Marathon er i tidligste laget, og det betyr at jeg må opp kl 03.30. I følge informasjonen som er tilsendt, må man være på plass 90 minutter før startskuddet går, og jeg tror ikke dette er stedet å være sent ute.

Forlater et vintervakkert Vestland.

På denne løpeturen er jeg så heldig å ha min beste venninne som reisefølge. Hun løper ikke, og det er i grunnen helt greit – å være i støtteapparatet er ikke for pyser, og der vet jeg hun er blant de beste i klassen.

Det hjelper også at hun snart er utdannet coach, og bidrar på det mentale planet. Hun holder styr på hodet mitt. Hvis det ikke var for henne, hadde jeg stått uten boardingkort i Stavanger (fordi det lå igjen et sted på flyplassen) og jeg hadde ikke fått Mac-en min med videre.

En snau times stopp på Schiphol gikk fort og nå sitter jeg her – på flyet til Dubai. På en helt ny maskin, KLMs Dreamliner, som nylig ble tatt i bruk. Ikke en skramme på nesen, og ikke noe å sette fingeren på om bord heller.

Vi er privilegerte. Dra fra minus 14 til pluss 23-24 er ikke feil når det nærmer seg slutten på januar, selv om jeg innrømmer at utsikten fra stuevinduet i dag morges klokka 7 var «breath-taking».

Flyturen, som tar i underkant av seks timer fra Amsterdam, brukes til lesing (fra Bertrands metode til Se og Hør), prating om ting å gjøre, ting å se i Dubai, planlegging av løpet, hvor skal det langes cola og banan. Trolig blir det på 6 km (like ved hotellet) og ved 17 og 36 km. Så er det bare å håpe at taxien klarer å bringe støtteapparatet fra 6 til 17 km, før jeg når dit til beins selv.

Maraton nummer 18. Det er snart rundt tall. Og helt etter skjema som er 50 før 50 år. Jeg har 5 år og 10 måneder på meg til de 32 neste.

Bring it on.

Vi skrives.

Publicerat: 2016-01-20 19:34 Kommentarer (0)



Maratonrangering, del 6 - de siste tre

Nummer 3

Athen, 9. november 2014

Det beste, men også et av de verste. Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det igjen; Du har ikke løpt maraton før du har løpt FRA Maraton og inn til Panathenaic stadium i hjertet av Athen. Det gamle anlegget, som ble bygget for de første moderne olympiske leker i 1896, holder fremdeles stand, og dets arkitektur dannet grunnlaget for hvordan stadioner har blitt bygget i senere tid.

Men - nok om stadion. Til Athen kom jeg med store forventninger. Eller - jeg hadde hørt at denne løypa regnes som verdens tøffeste maraton som går på asfalt. En av mine greske venner, som hadde løpt flere ganger tidligere, hadde aldri klart å komme under fire timer, normalt løper han på rundt 3.50.

Men jeg var full av optimisme, og tenkte at det kunne ikke være SÅ tøft. Stemningen på vei til bussen tidlig søndag morgen, like før klokka 6, var upåklagelig. Grekerne kunne organisering, selv om jeg hadde bange anelser fra startnummerhentinga - den var det ikke mye schwung over, i en falleferdig taekwondo-hall, som tydeligvis hadde gått i glemmeboka etter OL i 2004.

Men - nok om det.

God stemning i bussen, som sagt. Vi var fem spente, norske damer som satte oss på plass. Det kule er at bussen kjørte nøyaktig, med en kilometers unntak, den identiske løypa, fra sentrum og de 42 kilometrene til Maraton, hvor vi kom rett før klokka halv åtte. Da var det soloppgang og rundt 20 grader. Deilig løpevær. Tida fram til start gikk ganske fort, og plutselig stod vi der - klare til å starte på den legendariske løypa, i soldaten Pheidippides sine fotspor. Legenden sa han løp 42 195 meter i rustning på under tre timer, i steikende varme, for å meddele athernes seier over perserne i år 490.

Nok om soldaten.

Jeg følte meg som en sterk krigerinne på starstreken, i nyinnkjøpt løpeskjørt for anledningen, og deburterte i det antrekket. De første 10 kilometrene gikk tålig greit og jeg lå innenfor skjema til under 4 timer og vel så det. Halvveis så jeg på klokka, som viste rundt 1.57. Ikke så veldig bra, men fra 10-12 km og fram til halv, var det en del motbakker, jeg følte alt gikk oppover, også tida. Etter 25 km, hørte jeg noen rope navnet mitt. Det var Mihallis, min greske venn, som så usedvanlig kjapp ut i steget. Han hadde startet ei pulje eller to bak meg, og vil tippe han hadde løpt 10 minutter fortere på dette tidspunktet. Jeg ba han løpe videre, sa jeg slet veldig i disse fæle bakkene. For de ville liksom ingen ende ta.

Et smil og to klarte jeg likevel å vise til de søte jentene langs veien som ga meg en laurbærkrans (som jeg holdt på i to km før jeg, dessverre, kastet den ut til siden).

30 km - ut fra det jeg hadde fått med meg av løypebeskrivelsen, skulle monsterbakkene være over. Vi skulle være på toppen av fjellet. Og det stemte. Ikke lenge igjen til colastasjonen ved ca 32-33 km. Herlig. 20 minutters løping til - og der var den sorte, magiske drikken. Jeg hørte navnet mitt igjen. Det var Mihallis - han hadde løpt seg pinnstiv. Vi så på klokka. Jeg kunne vinke farvel til 3-tallet, her var det snakk om å fullføre et av mine tidsmessige dårligste løp. Musikken var av, for mobilen hadde tatt kvelden like rundt halvveis og headsettet ble kastet i grøfta i ren frustrasjon - vi løp i joggetempo slakt nedover, pratet om alt og ingenting, og plutselig var 40 km-skiltet der. Skiltene med km-markering står for øvrig fast der hele tida, som hvilke som helst andre trafikkskilt. Herlig.

Jeg kjente adrenalitet, som alltid kommer mot slutten, ta overhånd. Joggetempo - å nei. Jeg skulle så jammen ikke jogge inn til mål. Jeg skulle løpe. Og jeg løp fra Mihallis. Opp ei lita kneik, et par hundre meter, toppen, og så runde til venstre og nedover alléen på baksiden av den greske parlamentsbygningen. For meg, som er litt over gjennomsnittet interessert i olympisk historie, med det eldgamle, greske elementet som la grunnlaget for de moderne lekene vi kjenner i dag, var det stort å nærme seg den ærverdige stadionen seg. Jeg var sliten og egentlig skuffa over ei altfor dårlig tid, men de følelsene forsvant som dugg fra sola i det jeg entret det eldgamle tartandekket - hvis det kan kalles det, da. Det minnet mer om asfalt.

Jeg skulle se etter et stort, norsk flagg, men så ingenting, før jeg hørte navnet mitt, sånn omtrent 50 meter fra målstreken. Det var far. Han kom ned til gjerdet og rakte meg et stort norsk balkonflagg.  Jeg snudde, løp tilbake noen titalls meter, nappet til meg flagget og snudde igjen og satte av gårde mot målstreken med flagget over hodet. I målområdet stod Oddveig, og litt senere traff vi også på de andre i løpefølget. Gresk musikk, zorbadans, flott medalje, sol, over 20 grader og kort vei tilbake til hotellet.

Vi sjekket tider. Jeg var desidert dårligst i følget med 4.12.38. Elendig tid, i hvert fall i mitt hode. Men jeg evner ikke å være sur, og klarer å glede meg over de andres prestasjoner. Jeg håper virkelig ikke jeg mister all fokus noen gang - vi løper for gøy, ikke for å slå hverandre. En gang er det den enes tur til å lykkes, et annet maraton er det noen andre i følget som har dagen.

Og min greske løpevenn. Mihallis løp inn til  4.12.38 - det skal nesten ikke være mulig, da vi startet på helt forskjellige tidspunkt - vi har ledd godt av dette senere. 

Det er fremdeles vanskelig å sette fingeren på hva som gjør Athen til en så spesiell opplevelse, til tross for at det var det mest slitsomme maratonet jeg noen gang har løpt. Sånn er det bare. Og jeg skal tilbake.

Du har ikke løpt maraton før du har løpt FRA Maraton. Og jeg skal gjøre det igjen. Vær du sikker.

Nummer 2

Berlin, 30. september 2012

Mitt tredje maraton på 10 måneder og med ett mål for øyet; å løpe under fire timer for første gang. Det er kun på grunn av tida, nesten i hvert fall, at Berlin for snart tre og et halvt år siden, kapret andreplassen. Det er noe med å bryte firetimers-grensa. For meg representerte det et skille - å se 3-tallet.

Jeg har aldri løpt med så stor negativ splitt noen gang. Første halvdel ble gjennomført på 2.03, mens de siste 21 kilometrene ble fullført på 1.56. Jeg løp 7 minutter kjappere på del 2, det skal nesten ikke gå an...

Men det gjorde det. Igjen - Berlin leverte på værsiden, med blå himmel, sol og i overkant av 20 grader etter hvert som kilometrene ble flere og flere.

Jeg husker jeg tenkte på 30 km at dette ikke var tungt i det hele tatt, men jeg hadde egentlig lagt fra meg tanken om å løpe under fire timer, og konstaterte vel egentlig at det fikk bli med solid pers, i hvert fall.

Ved 35 km innså jeg at det kanskje kunne gå likevel. Jeg regnet febrilsk, som jeg alltid gjør under løp, og kom fram til at det var 50/50 sjanse for å klare det. Og da fikk jeg opp farten. Ved ca 37 km hørte jeg ei som ropte navnet mitt - det var norske Anna, vi hadde fulgt hverandres blogger en stund.

Hun holdt motivasjonen oppe fram mot mål, for jeg husker at jeg begynte å bli rimelig sliten - og litt svimmel (på grunn av varmen). Anna hentet drikke på siste stasjon, og da bare bestemte jeg meg - jeg satte opp farten ytterligere, så på klokka omtrent helet tida, og vekslet litt mellom håp og redsel for å ikke rekke tidsmålet. Jeg var nær. Veldig nær.

Det peip i matte ved Brandenburger Tor. Hæ? Ikke i mål? 200 meter til? Jeg husker at jeg synes de 200 metrene virket dobbelt så lange, men da det peip i den blå matta for siste gang, og klokka stoppet på 3.59.39 - den offisielle tida ble 3.59.38 - var jeg bare utrolig letta. Jeg fisket fram mobilen, hvor det allerede lå hilsener fra venninner som hadde fulgt meg live gjennom løypa. Jeg fant reisefølge Anne, og vi fikk etter hvert kapret oss en taxi tilbake til hotellet. Dusjen fikk vente. I stedet var det en hyggelig restauranteier som fikk to glade damer som gjester i noen timer.

Å dra på maratontur er for meg mer enn bare å løpe. Og jeg har ikke løpt i Berlin for siste gang. Det er helt sikkert, det også.

Nummer 1

Firenze, 29. november 2015 

Selvsagt. Det kunne ikke bli en annen vinner i denne uhøytidelige kåringa (som det har tatt lengre tid å skrive enn planlagt).

«Vilje is all you need». 3.38.58. Målet jeg satte i månedsskiftet april/mai om å løpe under 3.40 i løpet av 2015 ble nådd på siste forsøk. Det første ordentlige forsøket i Amsterdam seks uker tidligere, røyk med over tre minutter. Dette var aller siste sjanse, i hvert fall i 2015. Og slik ble det heldigvis.

Jeg glemmer nok aldri målgangen i Firenze, og det skyldes ikke først og fremst den vakre katedralen like ved.

Jeg forstår hvordan det er å nå et mål, selv om det ikke handler om heder og ære. Det handler om en indre tilfredsstillelse. Det handler om å bevise for deg selv at du kan hvis du vil. Det var ingen ytre motivasjon som fikk meg dit, det var viljen og en urokkelig tro på at jeg hadde forutseninger til å nå målet. Et helt realistisk mål, som likevel hang litt høyere enn de jeg hadde hatt tidligere.

Selve løpet er nylig beskrevet og postet i innlegg, men her er en kjapp oppsummering.

Et knapt døgn før start, landet jeg og reisefølge Kathrine i Firenze. Rolig ettermiddag, tidlig kveld på hotellrommet, og tidenes dårligste oppladning pga lite søvn fordi det hadde vært innbrudd i reisefølgets hus hjemme i Stavanger og hun var oppe halve natten og vel så det. Jeg sov og var våken om hverandre. Frokost i stillhet, og en liten tvil - hos begge. Men vi ville. Og skullle. Vi hadde hvert vårt utangspunkt, forutseninger og målsetting. Det var bare å løpe. Ikke tenke.

Start - jeg måtte ta en liten avstikker før vi hadde løpt 2 km. Tipper at 40-50 sekunder gikk tapt. Jeg ble ikke irritert eller bekymra, bare tenkte hvordan jeg kunne knipe dem inn fortest mulig. Det hadde jeg gjort før mila var løpt.

Lette bein. Dure av gårde. Se km-skiltene fare forbi, det ene etter det andre. 19 km, snart halvveis, og inne i sentrum med mye folk i gatene. Stor stemning. Fremdeles lette bein. Optimisme. Glede i hvert steg.

Halvveis. Mitt kjappeste halvmaraton i et maraton noen sinne. Jeg lå godt foran skjema til 3.39.59. Jeg kunne tillate meg å løpe tre minutter senere i andre halvdel og likevel klare målet.

25 km. Tid for ibux og paracet og litt banan. Ingen tegn til trøtte bein. Løpe videre.

30 km. Jeg tenkte at dette går litt for lett og begynte å kjenne etter. men nei. Ingen slitne lår, og heller ingen slitne legger. Holde farten oppe. Jevnt og trutt. Bare løpe.

35 km. Jeg så på klokka og konstaterte at jeg hadde gjort en god 5 km siden 30 km-skiltet ble passert. Jeg lå i rute til 3.38 fant jeg ut, kanskje 3.37 også. Jeg visste bare at det ville gå.

40 km. Vi passerte Domen, det praktfulle kirkebygget midt i Firenze. Vakkert. Storslått. Jeg tok litt drikke og løp videre.

41 km. Joda, litt trøtt, og litt stiv i den ene leggen, men ingen krise. Jeg kunne roe greit ned uten at målet ville ødelegges.

42 km. 200 meter igjen. På mi klokke hadde jeg allerede passert 42,3 km. Men selv om lengden løy, var tida sann. 3.38. Jeg hadde nesten to minutter på meg. Jeg kunne spasert over målstreken. Meg jeg løp. 58 sekunder senere, var det over. 3.38.58.

Mission completed. Det ble ikke 2016 før jeg klarte det jeg bestemte meg for en vakker vårdag i Stavanger - på kafé med prosjektleder Kathrine, som har vært motivator nummer én.

Effektivisering av trening,  mer intensitet, først og fremst, samt noen kilo lettere. Det var oppskriften.

Så enkelt, men også vanskelig. Vanskelig, men likevel enkelt.

Hva kommer nå?

Om 8 dager venter et nytt maraton. I Dubai. Nummer 18 i rekka. Med startnummer 1698. Jeg lurer på hvilken plassering det ville få i kåringa over mine beste løpeminner. Det aner jeg ingenting om nå. Og det er det som er så fascinerende med å løpe langt. Du vet egentlig ikke helt hvordan det vil gå før du har løpt i en time og to.  Jeg innrømmer at jeg håper å løpe fortere enn 3.38.58, men dagsformen og beina bestemmer alt. Jeg har vært med på fullklaff og helsprekk. Slik er maratonlivet.

Og derfor skal jeg også fortsette å skrive om hvordan det er å løpe. Kort, langt, lengre og maraton, og enda litt lengre.

Jeg er heldig som har friske bein *bank i bordet* - og jeg her heldig som har KLM med på løpelaget.

#flyingblue #flyinghigh #runningfast #klmtakesyouthere #klmnorge 

Det går alltids et fly og det er alltids et løp - et sted.

Takk for at du har lest. Dette ble langt.

Publicerat: 2016-01-14 07:35 Kommentarer (0)



Maratonrangering, del 5

Nummer 5

Stavanger, august 2015

Hvem hadde trodd at det vesle arrangementet som kun samler 100-150 maratondeltakere, skulle stikke av med tre plasseringer blant de ti beste? Da jeg laget lista og skrev den med blyant ned på et ark for å se det hele lettere for meg, spratt Stavanger 2015 opp og ned, men havnet til slutt på en habil femteplass. Årsak: Ny pers igjen ( har perset hver eneste gang i Stavanger) og bortsett fra en kilometer fra 28-29,  der det gikk litt for mye oppover etter min smak, og de sju-åtte sekundene jeg gikk opp en bakke etter cirka 33 km, var det stort sett bare glede i hvert steg.

Jeg hadde trent strukturert siden begynnelsen på mai, fått orden på intervalløkter og kjennskap til hvordan det egentlig er å løpe med blodsmak i munnen og spya i halsen, og var vel i grunnen ganske klar for å løpe under 3.50 for første gang. Jeg visste at gjennomsnittstida ikke måtte overstige 5.22-5.23 sånn ca. og bestemte meg for å ligge rundt 5.20 fra start. Det gikk fortere enn det, og etter én runde (vi løp to runder, men ikke helt identiske), der vi (ja, jeg snakker om meg selv og løpefølge Oddveig) passerte på rundt 1.52, og lå greit an til å klare målsetting nummer én. Men mye vil ha mer, og etter hvert som kilometrene passerte, så jeg muligheten til å krype godt ned på 3.40-tallet. Hvor langt ned var umulig å si, men som alltid jobbet hodet mitt på spreng med sekunder og tider og beregninger av mulige sluttider.

Jeg husker at Oddveig spurte hvordan vi lå an da det gjenstod 4-5 km, og jeg sa at 3.45-toget var gått, og at vi ville ende på 3.46 eller i verste fall 3.47. Hun hadde dratt meg gjennom det jeg synes er det verste partiet, mellom 28-35 km, og nå var det min tur til å være den som måtte holde oppe. Vi utfyller hverandre greit slik, at vi har hver vårt tunge strekk. Når den ene sliter, trør den andre til og motsatt.

Foreldrene mine stod trofast i løypa, parat med cola, YT og banan, både på 12 og 32 km, og ellers hadde vi lommene fulle av seigmenn som kom godt med underveis.

Det ble det også. For det ble verken 3.47 eller 3.46. Begge hadde sprut i beina den siste bakken (og den er ganske dryg og småbratt) før den siste kilometeren føyk unna nedover. Plutselig var det 3.45 som gjaldt, og det ble det også. 3.45.34 - ny pers på begge.

Det er kanskje ikke så vanlig å holde følge på maraton, men denne gangen føltes det veldig naturlig. Det er ikke mange deltakere og når man løper så jevnt, er det umulig å ikke støte på hverandre. Det ble nesten unaturlig å ikke holde følge. Da vi hadde løpte halvveis ble vi enige om at ingen av oss skulle stikke - uansett. Den avtalen holdt vi. Jeg er kanskje en stor egoist ellers, men denne lørdagen var det herlig å kjenne på lagånden, følelsen av å være et team. Jeg synes bildet nedenfor taler for seg. Det er ikke snakk om verdensrekord eller ei topptid, men et utbrudd av ekte løpeglede i pur endorfinrus. Jeg blir glad hver eneste gang jeg ser på det bildet.

Nummer 4

New York, november 2011

Mitt aller første maraton og starten på det jeg håper (og tror) skal bli 50 fullførte før 50 fylte år (5 år og 11 måneder igjen). Jeg glemmer aldri da jeg satt i bilen på vei hjem etter mitt første halvmaraton, ringte til maratongeneral Sven Serigstad i Rogaland Marathon Tours, og ba han reservere plass i NY året etter, fordi jeg i flere år hadde tenkt å løpe et maraton før jeg fylte 40.  Det var lørdag 6. november 2010. Søndag 6. november 2011, 11 dager før 40-årsdagen, stod jeg som én blant over 40 000 på startstreken i Staten Island, klar for å begi meg ut på de 42 195 metrene. Jeg hadde en viss peiling på hva som ventet, for jeg hadde trent slavisk etter nybegynnerprogrammet utarbeidet av Grete Waitz, og tatt de obligatoriske langturene - den lengste på 30 km.

Jeg hadde ikke så veldig mye formening om tid, men tenkte at under 4.30 ville være realistisk utfra treningsmengde og halvmaraton-tider. Tida var egentlig underordnet, det handlet om å fullføre med en viss stil.

Man kan fort bli overveldet av folkemengden som står og heier langs hele løypa. Det er en ubeskrivelig stemning i NY på maratondagen, og med sol fra skyfri himmel og 16-17 grader, var det ingen grunn til å ikke smile.

Den første halvdelen gikk greit unna, ikke noe pes. Verre var det da det nærmet seg 26-27 kilometer,, med litt stivere lår. Jeg tror likevel ikke det var snakk om å møte den berømmelige veggen, men en periode gikk det ikke særlig fort - uten at jeg fikk panikk av den grunn. Tror neppe jeg tenkte på sluttid, for det var så mange inntrykk å suge til seg.



Da den siste bakken var unnagjort, kjente jeg bare lettelse. Og glede. Jeg visste at jeg ville få min første maratonmedalje. Da jeg kom i mål, på tida 4.17, visste jeg helt sikkert at det ikke var den siste medaljen som skulle henges rundt halsen etter å ha løpt 42, 2 kilometer. Jeg bare visste.

Det føles underlig å tenke på at det bare er fire år siden, det kjennes mye lengre. Men det har altså vært 16 maraton siden den gang, og tre av dem går videre til topplasseringene på lista. En litt kjip fjerdeplass på et løp som mange setter høyere enn alt. Men selv om dette var en av mine beste løpsopplevelser, fordi jeg aldri gikk helt tom og forventningene ikke var skrudd til himmels,  er det tre som følelsesmessig kjennes hakket bedre ut.

Publicerat: 2016-01-02 10:18 Kommentarer (0)



Maratonrangering, del 4

Nummer 8

Stavanger, august 2013

Stavanger kommer forholdsvis høyt opp på lista fordi jeg rett og slett hadde en veldig god løpsopplevelse første gang jeg deltok i dette maratonet (har blitt to til etter dette). Jeg tror kanskje det har med at jeg lå veldig lavt i terrenget, jeg sa ikke til noen at jeg skulle delta her - eller, det vil si jeg sa jeg skulle løpe halv. Meldte meg på fire dager i forkant. Innrømmer at jeg var en smule spent da jeg satte meg i bilen og kjørte det snaue kvarteret hjemmefra og til start på gamle Stavanger stadion.

Det var ikke mange som hadde meldt seg på helmaraton, kanskje rundt 100-120, tipper jeg. Det er lite stress forbundet med lokale maraton. Det er bare å stå opp, spise frokost, sette seg i bilen og kjøre en liten tur, og så er man klar, liksom.

Innimellom er det godt å vite at ingen vet jeg skal løpe, det blir mer enn nok høy sigarføring i sosiale medier ellers.

Fra før hadde jeg pers på 3.59. Stavanger maraton 2013 var maraton nummer seks i rekka. Jeg hadde ikke annet mål enn å prøve å løpe fortere enn jeg hadde gjort tidligere. Det gjorde jeg jammem også. Seks minutter fortere, faktisk. Da jeg kom i mål, viste klokka 3.53, og da hadde jeg til og med spurtet de siste 200-300 metrene.

Underveis gikk det egentlig greit hele tida. Fra gamle Stavanger stadion, gikk turen ned til Mosvatnet, halvannen runde, videre rundt Stokkavatnet, langs Hafrsfjord og Sverd i fjell (Harald Hårfagre-monumentet), gjennom et stort industriområde og butikkaos hvor det på en lørdag formiddag krydde av biler - videre til Viking stadion, og så inn på grusstien der vi møtte halvmaraton-deltakerne og løp sammen inn de siste 7-8 kilometrene. Jeg likte denne løypa, og jeg husker at jeg møtte min tidligere kule og spreke avissjef rundt 30 km (han hadde langet ut i starten), og sa han kunne henge på hvis han skulle inn under fire timer (han klarte det akkurat ikke, manglet ett fattig sekund).

Oppturen var nabo som hadde tatt turen inn og heiet, mine foreldre i målområdet og selvsagt guttene som langet drikke underveis (colaen var særdeles verdifull på rundt 32 km, takk, gode Lars og Eirik).

Nummer 7

New York, november 2013

New York er New York. Et maraton her er noe de fleste som vurderer å løpe bare ett, få med seg. Det er den ultimate stemningen, det er en opplevelse som overgår de fleste. Jeg har vært så heldig og løpt her to ganger, første gang i 2011 (ja, den kommer høyere opp på lista). I 2013 skulle jeg løpe maraton for sjuende gang, og utgangspunktet var pers, slik det omtrent alltid er når jeg står på startstreken.

Når man skal løpe i NY må man stå opp midt på natta, for å rekke bussen som går ut til start på Staten Island. Vel framme der, må vi vente i fire-fem iskalde timer før det er vår tur å gå inn i riktig startbås.
Det har med logistikken å gjøre, sånn er det bare. Det er dette jeg liker minst med NY - ventinga.
Men det er kaffe å hale, og mye å se på mens vi slår ihjel ventetida.
Det er få ting som kan måle seg med å høre Frank Sinatras velkjente strofer runge over området like før det braker løs, og nasjonalsangen i etterkant frambringer frysninger. Touchy moment.

Klar, ferdig, løp. Ti minutter før start skulle jeg bare sjekke pulsklokka, og den var helt svart. Ikke mulig å få liv i, og jeg kjente panikken komme krypende. Var faktisk mer opptatt av at jeg ikke hadde klokka som funket, enn å høre etter da startskuddet gikk. Opp Verassaono Bridge, over til andre siden - fremdeles sort skjerm på klokka. Jeg så etter firetimers-skiltet, men siden vi hadde sneket oss over i en rask gruppe, var det ikke å se. Jeg prøvde å løpe på feelingen, sånn 4-ish tempo, men hadde egentlig null peiling på hvordan jeg lå an. Ved passeringene vises tiden på store skjermer, men det var bruttotid og ikke reell tid. Jeg hadde likevel en anelse om at jeg var på vei til å klare under fire timer.


Etter en stund så jeg firetimers-skiltet komme et par hundre meter baki der og jeg tenkte bare at det aldri, aldri måtte løpe forbi meg. Passering 25 km er alltid en høydare i NY, da er det rett før vi kommner ut av en tunnel og ned på 1st Avenue på Manhattan. Stort. Nytt touchy moment. Som 17. mai, Holmenkollen og alt på en gang. Jeg forstår hvordan toppidrettsutøvere må føle når de hylles fram som de heltene de er. I NY er alle som løper maraton helter. Uansett tid.
31-32 km - ny bro og like før vi entrer Bronx (tror jeg). Folk står tett i tett, noen med skilter som viser «You have passed the last bridge», «You are doing fine, only one hill left».



Den siste bakken inn mot Central Park er småtøff, i hvert fall når man har 35 km i beina fra før. Jeg husker kastet et blikk bakover og så firetimers-mannen komme faretruende nær, og uten at jeg var i stand til å øke farten særlig. Huff.

40 km. En milepæl, og et tidspunkt der du skjønner at du kommer deg helt fint i mål. Da glemmer man litt tider. Jeg så bakover igjen. Mannen med firetimers-skiltet hadde ikke kommet nærmere. Godt, tenkte jeg. Da kan det gå.

600 meter igjen og alt du ser er målet langt der framme. Ei eneste stor slette, horder av folk som jubler. Sol på knallblå himme og alle skyskraperne som kretser rundt storbyens grønne lunge. Tårer i øynene.

DER. I mål. Det piper i telefonen. 3.59.18, stod det på meldingen fra mor. De har kontrollen der hjemme. Jeg hadde kontrollen gjennom NYs gater, så vidt. Men det holdt. Glemt var målet om pers. 4-spøkelset holdt seg unna.

Nedtur: Å gå sykt langt for å hente posen med tøy som ble innlevert om morgenen, ved start. Å gå enda lengre, fordi det var mange stengte veier, for å komme til hotellet. Å gå fra 76 til 47th street kjennes lengre ut enn det egentlig er.

Oppturer: En kjapp tur innom Starbucks på vei til hotellet, og dama bak disken som skrev hilsen fordi hun så medaljen rundt halsen. Personalet på Nike Town som tilkalte alle kolleger i fjerde etasje for å komme bort og gratulere med vel gjennomført.

Ingen spurte om vi hadde løpt på tre, fire eller fem timer. Nice.  Blow dry hair bar  i Meetpacking district- å få luftige krøller på et blunk. Champislunsjen på Boat House i Central Park dagen derpå. Mange nye, kjekke bekjentskaper og champis på The Boat House.

Nummer 6 

Stavanger, august 2014

Maratonet som ligger nærmest huset mitt får nok en god plassering. Samme opplegg, samme løype som året før og samme løpsopplevelse, bare enda et hakk bedre og et par hakk raskere. Jeg hadde heller ikke denne gangen røpet for noen at jeg skulle løpe helmaraton i Stavanger, mitt niende i rekka. Begynner å bli rutinert nå, men likevel flakser det en del sommerfugler i magen når man sitter i garderoben og skal snøre på seg skoene og feste startnummeret på t-skjorta.



Målet igjen; pers. Og slik ble det. Jeg er nærmest for nerd å regne på kilometertider og hadde full kontroll i hodet for hver eneste én. Jeg visste til enhver tid hvordan jeg lå an i forhold til skjema på 3.49, som var mål nummer én.

Jeg løp jevnt og trutt, første private langing var far som stod ved 14 km, rett før vi skulle ta fatt på en del av Stokkavatnet. Løpevenninne Janne langet seigmenn ved Sverd i fjell (Hafrsfjord), da var jeg over halvveis og bare 20 km igjen...

Guttene stod flere steder i løypa og kom løpende etter med både sportsdrikke og cola - til stor nytte og glede. Alt gikk egentlig helt greit, og selv om jeg aldri møtte veggen på noe tidspunkt, turte jeg ikke å øke tempoet. Det burde og kunne jeg gjort, men det er lett å tenke slik i etterpåklokskapens lys.

Den siste kilometeren gikk superfort, og jeg hadde krefter igjen til spurt. Da jeg stoppet mi klokke, stod det 3.49 - den offisielle tida ble 3.50.18 (neste gang skal jeg ikke starte så langt baki rekka).

Ikke lenge etter kom løpefølge Oddveig, som debuterte på distansen - på fine 3.51. Det var imidlertid ikke mye tid til å hvile på laurbærene. Jeg skulle rett på jobb, det samme skulle hun. Det var litt sånn; Stå opp, løpe et maraton, skynde seg hjem for å rekke jobb. For en lørdag, husker jeg at jeg tenkte da jeg kom hjem senere på kvelden. Ingen champis, ingen å feire med. Men en veldig, veldig god følelse. Joda, Stavanger 2014 er en verdig nummer seks på lista over de beste løpsopplevelsene.
Faktisk er dette løpet det jeg har færrest bilder fra - ikke ett eneste av medaljen..

I morgen - nummer 5 og 4...

Publicerat: 2015-12-30 19:33 Kommentarer (0)



Maratonrangering del 3

Nummer 11

Amsterdam, oktober 2015

Dessverre. Selv med ny pers, ble Amsterdam en aldri så liten skuffelse. Jeg var så klar og helst mer enn det for å fullføre «Prosjekt 3.39.59», og hadde tida inne, og vel så det. Men, at jeg havnet i ei klynge ut fra start og måtte bruke 15-20 km og kanskje enda lengre på å navigere meg fram i mengden av løpere, ødela en del, og gjorde at vi også løp mye lengre enn de 42,2 kilometrene.

Amsterdam er rimelig ferskt, så jeg husker godt følelsen gjennom de 3 timene og 43 minuttene løpet varte. Det dreide seg egentlig bare om å komme til mål. Heldigvis er det ikke ofte jeg har det slik når jeg løper maraton, da hadde det ikke blitt så mange flere. Men - det er en grunn til at dette løpet ikke havner i bunnsjiktet, men faktisk på en 11. plass, og det skyldes løypa. Selv om det etter min mening var altfor trange traséer, gikk den tidvis i meget idylliske omgivelser. Det var riktig nok regn i lufta og gradestokken passerte neppe tosifret, men det var i det minste vindstille. Å løpe på grusstier langs en kanal, med følelsen av at du er langt ute på landsbygda, selv om det kun er et par km inn til sentrum, er motiverende. Å få høre av hun som løper ved siden av at «du æ så en sprettball», som er jærsk og betyr noe slikt som «du ser pigg ut», bidro også til at Amsterdam ble nummer 11 og ikke nummer 14 på lista.

Da glemmer man litt at pulsklokka gikk tom for batteri (men jeg fikk låne løpefølgets de siste 15 kilometrene), og at det var en smule kaldt å løpe i kortbukse og t-skjorte, at de siste 5 km ble en kamp mot klokka for å komme i mål på ny pers og at det ble en del banning underveis.

De siste to km er alt det negative glemt. Da løper man gjennom en flott park, det er haugevis av medløpere som har fått krampe og som står og lener seg inntil trærne for å strekke ut, det er enda flere som halter seg av gårde bortover, mens ingen av oss verken har vondt i leggene eller andre steder. Vi løper videre på ren vilje. For vi er litt leie, det er ingen smal sak å innrømme. Men vi er der snart. Vi er snart i mål, og jeg skal snart motta min maratonmedalje nummer 15.

Det gjorde jeg også, men tida ble ikke som ønsket, og den skuffelsen kom litt senere på dagen, da rusen over enda et maraton og enda en medalje hadde lagt seg. Det var tre og et halvt minutt for seint. Skuffelser legger seg som regel raskt. Heldigvis.

På plussiden: At dette var en tur i Jærbladets regi, med et herlig reisefølge og påfølgende fine stemning på kveldens løpsbankett. De gode boblene og servicen på hotellet jeg og en løpekompis havnet på etter målgang, fordi undertegnede har fobi mot trange tog og heller ville ta taxi tilbake til hotellet, samt de koselige kaféene i området Nine-streets i Amsterdam sentrum - og det faktum at det faktisk ble ny bestenotering.

Nummer 10

Paris, april 2015

Først ut på topp 10-lista er Paris. Dette maratonet burde også kommet høyere på lista, hvis andre kriterier enn selve løpsopplevelsen hadde ligget til grunn for rangeringen. Paris er ei utrolig bra løype, det er et bra arrangement, og selv om det stod 50 000 på startstreken midt på Champs Elysés, var det ikke snakk om å løpe i trengsel. Her fikk man marsjstart fra første steg.  Allerede etter to km, stod foreldrene mine og vinket med norske flagg, og beina kjentes lette ut. Jeg var klar for å løpe under 3.50 - den gjeldende persen, satt i Stavanger et drøyt halvår tidligere, var på 3.50.18.

Som bildet illustrerer veldig godt, en stk ikke særlig fornøyd løper.

Det så også slik ut en lang stund, faktisk lå jeg an til under 3.50 i to tredjedeler av løpet, for ikke si tre fjerdeler. Jeg løp på jevn fart hele tida, og jeg løp i følge med Oddveig, som jeg traff på midt i løypa ved 14 km - fram til det gjenstod 6-7 km. Det var ingenting som tilsa at jeg skulle feile med tida da jeg passerte mine foreldre for andre gang, rundt 26-27 km.

Smellen kom rundt 35, på et tidspunkt jeg vanligvis får en boost. Det skjedde ikke i Paris. Beina gikk fra å kjennes fjørlette, til å minne om to tømmerstokker. Jeg så Oddveig fly av gårde, og hadde ikke sjanse til å henge på. Ergerlig.

Paris-løypa er vakker og variert. Opplevelsen i 70-75 prosent av løpet, er derfor likevel nok til en tiendeplass. For jeg har sjelden vært mer skuffa over ei tid enn dette; 3.53. Derfor passet det fint at det tok sin tid å både få medalje og finne veien ut av målområdet for å treffe de andre, inkludert heiagjengen som bestod av mor og far. Jeg trengte den tida til å fordøye skuffelsen og til å tørke bort tårene som rant nedover i ren skuffelse. Den halvtimen jeg gikk og virra for meg selv i målområdet sitter i, og jeg tror heller ikke Paris blir åstedet for et nytt maraton med det aller første - fordi jeg trenger en pause.

På plussiden: Flott løype, jeg fikk ta bilde av Eiffeltårnet, knipset Louvre, vandre gatelangs i skjørt og t-skjorte endatil det bare var i begynnelsen på april, bli lurt av en sykkeltaxi-sjåfør, de dyre boblene på Champs Elysés smakte fortreffelig, og vi hadde dessuten flere hyggelige kafébesøk med medløpere (Kristin, Kamilla, Bente, Oddveig, Anne, Marianne og Hege fra det blide Sørlandet).  Jeg er også godt fornøyd med silkeskjerfet fra Galleri Lafayette til 25 euro - et kupp:-)

Nummer 9

Undheim, november 2012

Mitt aller første ultraløp som ble gjennomført fem uker etter at jeg for første gang hadde løpt under fire timer på et maraton. Jeg ante litt hva jeg gikk til, men samtidig ikke. Året før hadde jeg vært på jobb på samme arrangement, og der og da bestemte jeg meg bare for at neste gang skulle jeg selv stå på startstreken. Og slik ble det. Det har en tendens til å gå som jeg bestemmer meg for...

Se der, et av mine første møter med prosjektlederen, lite visste jeg da om prosjekt 3.39.59.

Målet var å løpe jevnt på 6 minutter per km og se hvor lenge det holdt. Og det holdt jammen meg helt inn. I seks hele timer. Jeg husker ikke helt eksakt hva maraton-noteringen ble, men tror den lå på 4.11. Kun avbrutt av et toalettbesøk midtveis, løp jeg hele tiden - gjennom regn, litt hagl, noe vind, og litt sol. Alle fire årstider har en tendens til å vise seg på Jæren i løpet av kort tid, og denne søndagen var intet unntak.

Jeg husker det var mentalt slitsomt å løpe rundt i ring i så lang tid, men kjente aldri på trøtte bein. Hver passering ble en opptur, med selveste presten som speaker, og som alltid slo av en vits eller hadde noe morsomt å si om hver deltaker som passerte mat-depotet. Jeg husker jeg var overveldet av alle «godsakene» som stod på bordet; loff med syltetøy, boller, firkløver, peanøtter, sjokomelk, YT, cola, havresuppe etc. Det var bare å forsyne seg, og jeg gikk derfor aldri tom for energi. En god løpsopplevelse som konkurrerte sterkt om å bli nummer åtte eller sju - men det er vanskelig å konkurrere med storbyen på neste plass.

 Hvilken?  Ja, det gjenstår å se når lista for de tre neste publiseres.

Publicerat: 2015-12-29 09:37 Kommentarer (0)



63 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerTrude Håland

Treningsglad tvillingmor, som alltid har drevet med fysisk aktivitet. Har treårig faglærerutdanning i kroppsøving fra Norges idrettshøgskole, og jobbet som lærer i ti år, før jeg ble journalist. Har vært aktiv håndballspiller på nest øverste nivå, og har siden 1998 jobbet som salinstruktør på SATS. Er nok over gjennomsnittet interessert i treningstøy, og nye løpssko står alltid høyt på prioriteringslista. Om løpinga: Etter å ha løpt etter innfallsmetoden i et par tiår, bestemte jeg meg for å delta i mitt første halvmaraton høsten 2010. Siden har jeg vært hekta på langdistanseløping og har 15 halvmaraton, 14 maraton samt to ultraløp (6-timersløp) på samvittigheten. Løper mellom 50-70 km hver uke, med variasjon i økter og intensitet. Jeg løper fordi jeg blir glad av det, rett og slett. Hva skriver jeg om: Treninga fram mot årets maratondeltakelser, intervalløkter, den «ordinære» hverdagsløpinga, treningsglede, motivasjon og siste nytt på treningstøy- og løpsskofronten. Mine mål for 2015: Maraton i Paris, Bergen, Stavanger, Amsterdam, Firenze ogUndheim, sette ny personlig rekord på maraton (3.50.18), halvmaraton (1.41.29) og 10 km (45.56). Delta i et ultraløp og flere lokale konkurranser, varierende i lengde.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser