Trude Håland - 3.39.59, del 12 - 3.43.42 - Runner's World
Annonse

Trude Håland

3.39.59, del 12 - 3.43.42

Så er det over. For litt over to døgn siden løp jeg over målstreken i Amsterdam etter det som kan betegnes som 42,2 harde, men helt overkommelige kilometre. Jeg møtte aldri veggen, men nådde ikke første målsetting, som var - nettopp - 3.39.59.

Flying high ett minutt etter målpassering.

Fra jeg satte meg inn i flyet som skulle ta meg fra Sola til Amsterdam fredag morgen, var jeg spent. Sånn skikkelig spent. Sånn at man ikke får sove så godt og som gjør at man går i ei boble før det braker løs.

»– Uansett utfall, har du vist deg selv og alle andre at når du vil noe, så gjør du det. Jeg er skikkelig imponert av deg».

Denne meldingen tikket inn søndag morgen klokka 06.33, akkurat idet jeg hadde satt meg ned i frokostsalen på hotellet.  Den var fra prosjektleder Kathrine.

Jeg svarte at jeg skulle gjøre mitt beste.

Etter råd fra lege, ble en stk Paralgin forte inntatt kvelden før, pga forkjølelsen som hadde satt meg litt ut av spill - men fraværet av feber gjorde at det ikke var alvorlig fare på ferde. Det var aldri snakk om ikke å stille til start. Ikke ti ville hester kunne holdt meg tilbake. Det skulle løpes, og det skulle løpes fortere enn jeg noen gang hadde gjort før.

Før start dreide det seg om å få bytta deltaker t-skjorta fra M til L, fordi det er slutt på moten som viser bar mage, spesielt for kvinner som nærmer seg 44 år. Mizuno har tydeligvis ikke knekt fasongkoden på treningstøyet, det er i hvert fall helt sant. Ellers var det store samtaletemaet i bussen på vei til start om vi burde løpe i lang eller kort arm. Jeg har knapt løpt i dårligere vær enn 15 grader og knapt løpt i regn - okei, bortsett fra i Bergen i april, da var det både regn, vind og nesten minusgrader. I tillegg brukte jeg noen ekstra kalorier på å tenke om pulsklokka med GPS-en ville holde helt inn, for jeg hadde selvsagt klart å rote bort laderen i løpet av lørdagen. Med under halvt batteritid igjen, kunne det kanskje gå, men sjansen var stor for at klokka ville svartne i løpet av de drøyt fire milene. Plan B var å overta min løpeveninnes klokke dersom det skjedde, for etter planen, skulle vi prøve å løpe i følge.

En snau time før start ruslet vi mot stadionområdet for å levere fra oss sekken med tøy og i hui og hast ble det litt striptease på åpen plass - superundertøy-genseren ble vrengt av, og det ble gul t-skjorte og orange shorts som skulle ta meg fra start til mål, til tross for 6 grader og regn i lufta. Men det var heldigvis ingen vind.

Før start. Inne på Olympiastadion fra 1928.

Inn på stadionområdet, ta noen bilder til det stadig større maratonalbumet som ligger på telefonen fra før, og så «go to gate». Før vi hadde fått summet oss, hadde eliteløperne sprunget to km og det var nesten vår tur. Og med vår, så mener jeg meg selv og mine to løpevenninner.

Tre spente damer på startstreken. Jeg visste det satt mange skuelystne hjemme klare med appen for Amsterdam marathon, og jeg visste jeg løp ut med et visst press på skuldrene. Høy sigarføring i sosiale medier er veldig morsomt der og da, men plutselig blir man veldig ydmyk. Okei - det er meg selv jeg løper for og ingen andre, så det får stå sin prøve. Jeg er ingen robot, tenkte jeg, i det jeg gled ut stadionporten og fulgte strømmen av deltakerne bortover gata.

Mye folk, trangt, løping på fortau og sikk-sak for å få marsjfart, sånn omtrent mellom 5.10-5.15 per km.

Flytt dere, jeg har en jobb å gjøre, tenkte jeg i mitt stille sinn. Traséen var smal, i hvert fall for smal til så mange løpende mennesker på en gang. Skulle det bli ødelagt før det hadde begynt?

Etter noen kilometer, stoppet det helt opp, og vi måtte GÅ i 20-30 meter gjennom Riksbygningen. Hallo. Flytt dere, for svarte. Jeg har et prosjekt å fullføre. Løpingen oppå smale fortauskanter fortsatte og fortsatte, selv om det innimellom var noen brede gater og bedre plass.

10 km. 53.23 - Allerede 2 minutter etter skjema, men faktisk i godt humør og med lette bein var troen på at dette kanskje likevel kunne gå, ikke tapt.

Vi løp videre bortover mot elva Amstel, og det ble litt luftigere, men bare innimellom.

15 km - jeg hadde følelsen av å løpe i kø og dessuten meldte trangen om et toalettbesøk seg. Jeg spurte løpefølget ved siden av hvordan det lå an og hun svarte at det var tungt, men at hun hang med og svært gjerne også ville ta et toalettstopp. Jeg så meg rundt og tenkte at vi burde vente til vi hadde passert halvveis. Humøret var fremdeles på topp, jeg sang Morten Abel på norsk, veivet med armene og tok noen dansesteg. Jeg vifta sånn med armene at jeg visstnok hadde slått en annen deltaker i ansiktet.

«Du æ som en sprettball», sa løpevenninna på min høyre side på klingende jærsk. Hun følte seg ikke som en sprettball, sa hun, men løp på vilje av stål. Okei, så får jeg ta meg av sprettball-delen i dag, da, tenkte jeg og synes der og da det var det fineste komplimentet jeg hadde fått på lenge. Sprettball, du, liksom.

20 km - vi hadde snudd og løp nå på andre siden av Amstel. Snart halvveis og jeg så på klokka som nærmet seg faretruende 1.50. Jeg hadde 1.49 i hodet etter passering halvveis. Slik gikk det ikke. Klokka viste dessuten 21.45 km da vi passerte 21.1 på 1.51.44. Rask hoderegning tilsa at det ville bli en sluttid på 3.43.30. Og erfaringen tilsa at det er vanskelig å løpe to jevne halvdeler, og at sjansen for å løpe seinere i andre halvdel er større enn å løpe fortere. Uæh.

22 km - jeg spottet en bil og smatt bak så fort som bare det, og 20 sekunder senere var jeg ikke tissetrengt lengre. Lettelse. Nå kunne jeg konsentrere meg om tida. Jeg kastet et blikk på klokka som lyste "lavt batterinivå».

26 km - drikkestasjon og inntak av en paracet og en ibux, samt et par seigemenn, ei halv banan og to glass sportsdrikke til å skylle ned med. 16 km igjen. Det kjentes langt ut, men likevel ikke.

28 km - Sort klokke. Jeg dunket i løpefølget på min høyre side og beordret henne til å gi meg sin klokke. Det var dealen. Og sånn ble det.

30 km - banning over slitne lår og forsøk på å få medlidenhet fra mitt følge både ved siden av og bak. Neida, de hadde det minst like ille.

Jeg kjente igjen følelsen av Paris maraton, da beina stivnet omtrent på samme tidspunkt og den fortvila følelsen som da vokser fram. Den største forskjellen fra april og fram til nå ved siden av mer strukturert trening, er imidlertid den offensive tenkingen.

"Dette kan jeg faktisk. Dette er jeg trent for" har erstattet  "Nå må jeg senke farten så jeg ikke møter veggen".

Èn times arbeid og så er det over. Jeg tåler å ha det litt vondt i én time og 3 minutter.

Ikke senke farten. Holde fokus. Vi tok igjen en lettkledd mann i ballerinaskjørt, som vi så i starten. Folk begynte å gå, de stod gatelangs og tøyde på legger og lår. Det gir ubevisst en boost til å gi på litt ekstra.

35 km - 3.05.23. 34 minutter igjen. Det var vel akkurat da jeg innså at jeg måtte vinke farvel til 3.39.59 og at det tallet må nås ved en annen anleding. Det var bare å gå videre til neste delmål; pers med så mye som mulig. 3.45.34 stod for fall, men det måtte jobbes. Ingenting kommer gratis, og spesielt ikke når det gjenstår 7 km. Du er nesten der, men likevel ikke. Jobba, jobba, jobba, jobba, jobba som de sier på Sandnes stadion når favorittlaget i lyseblått, Sandnes Ulf, spiller hjemmekamp.

Jobba, jobba, jobba, jobba, jobba. Fotballspillere vet f....ikke hva det vil si å jobba. Beina kjentes med et litt lettere ut. Ingen krampetendenser. Men sliten - ja. Veldig. Men ikke sånn møte veggen-sliten.

38 km - hodet jobbet febrilsk med km-tider, beregninger om sluttid og prosentvis sjanse for å nå pers. Jeg kom fram til at jeg hadde full kontroll, bortsett fra at vi lå 500 meter før hvert km-skilt. Det betyr fort 2-3 min ekstra tillegg.

40 km - Vi løp gjennom Vondelpark og det var alt annet enn trengsel. To usle km igjen, eller 2,7 da, for vi hadde jo løpt 40,5 km. Jeg talte ned for hver hundrende meter og så mer på klokka enn på veien foran meg. Hvor er den Olympiastadion?

41.5 km - der så vi inngangen til stadion. Jeg så etter faren til mitt løpefølge på høyre side, men spottet ingen norske flagg. Jeg så på klokka og erkjente at det nesten måtte spurting til inne på selve stadion, for å rekke under 3.44. Persen var imidlertid sikret og jeg kostet på meg et lite smil. 

42.0 km - øke takten, øke farten. Snart framme. Jeg var for trøtt i hodet til å høre bruset fra tribunen, jeg ville bare tråkke over den streken.

42.2 km - 3.43.42. Det var tallenes klare tale.

Oddveig, Superhero, meg og Bente. Happy times.

Der og da glemmer man tall, i hvert fall har jeg det slik. Hver gang jeg krysser den matta, blir jeg sentimental. Jeg er bare så glad det er over. I øyekroken skimter jeg et lett sjanglende løpefølge som føres inn til side av medisinsk personell, hun er litt svimmel.

Jeg blir stående noen sekunder helt stille. Maraton nummer 15 er i boks. Et nesten perfekt løp hadde det ikke vært for de smale traséene. Joda, jeg var sliten, men ikke i kjelleren. Kors på halsen. Og kors på halsen at jeg skal krysse 3.40-grensa ved første og beste anledning. 

I baren på et hotell i nærheten av Olympiastadion mens vi venter på taxi.

Prosjekt 3.59.59 er over. Nesten.

Takk til dere som har lest og delt bloggen. Takk til dere som gir meg feedback og masse motivasjon til både å løpe og skrive. Takk til dere som irriterer dere over alle de glade løpebildene - det motiverer også.

Og tusen takk til prosjektleder Kathrine. Du er noe helt for deg selv.

Og så - takk til dere som alltid stiller opp på hjemmebane. Dere vet hvem dere er.

Enda en takk til supert reisefølge i regi av Rogaland Marathon Tours og Jærbladet, min eminente arbeidsplass. Så mange blide folk og løpere skal man lete lenge etter. Det er lenge siden det var så god stemning på en maratonbankett.

Med maratongeneralen himself, Sven Serigstad i Rogaland Marathon Tours (han har 38 maraton og 2.27 på samvittigheten).

__________________________________________________________________________

Klokka 14.05, omtrent en drøy halvtime etter målpassering. Jeg prater i telefonen med en av sønnene.

«Bra jobba, mor - men hvorfor løp du ikke på 3.39.59, slik du sa du skulle«?

– Neste gang.

Kategorier:
Løp 
2015-10-20 18:23, visad 6678 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerTrude Håland

Treningsglad tvillingmor, som alltid har drevet med fysisk aktivitet. Har treårig faglærerutdanning i kroppsøving fra Norges idrettshøgskole, og jobbet som lærer i ti år, før jeg ble journalist. Har vært aktiv håndballspiller på nest øverste nivå, og har siden 1998 jobbet som salinstruktør på SATS. Er nok over gjennomsnittet interessert i treningstøy, og nye løpssko står alltid høyt på prioriteringslista. Om løpinga: Etter å ha løpt etter innfallsmetoden i et par tiår, bestemte jeg meg for å delta i mitt første halvmaraton høsten 2010. Siden har jeg vært hekta på langdistanseløping og har 15 halvmaraton, 14 maraton samt to ultraløp (6-timersløp) på samvittigheten. Løper mellom 50-70 km hver uke, med variasjon i økter og intensitet. Jeg løper fordi jeg blir glad av det, rett og slett. Hva skriver jeg om: Treninga fram mot årets maratondeltakelser, intervalløkter, den «ordinære» hverdagsløpinga, treningsglede, motivasjon og siste nytt på treningstøy- og løpsskofronten. Mine mål for 2015: Maraton i Paris, Bergen, Stavanger, Amsterdam, Firenze ogUndheim, sette ny personlig rekord på maraton (3.50.18), halvmaraton (1.41.29) og 10 km (45.56). Delta i et ultraløp og flere lokale konkurranser, varierende i lengde.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton! Lørdag 21. september 2019 skriver seg ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser