Thomas Stordalen - EcoTrail Oslo - Sett fra sidelinjen - Runner's World
Annonse

Thomas Stordalen

EcoTrail Oslo - Sett fra sidelinjen

Lørdag 23. mai var det klart for den første utgaven av EcoTrail Oslo og det kunne ikke blitt en bedre start. Fantastisk vær, rekordmange deltagere og løpere fra hele verden på startstreken. Og for en gangs skyld skulle jeg ikke selv løpe men følge løpet fra Holmenkollen og i målområdet. Det ble en opplevelse for livet og noe jeg aldri kommer til å glemme. Ekstra stort var det at min samboer Karoline sto på startstreken og skulle ut på sitt aller første ultraløp. Samtlige deltagere var helter denne dagen. Uansett om de skulle ut på 80 km, 45 km eller 18 km. Hver og en som stiller på start i et løp har sine grunner for det og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. Mange har jobbet så hardt over lang tid for å delta og nå skulle de endelig få belønning for strevet. Jeg er sikker på det var mange drømmere på startstreken som tenkte sitt rett før de skulle ut på sine respektive reiser. Jeg vet selv hvor mange følelser som er i sving rett før start på løp og spesielt ultraløp, og jeg kunne nesten føle stemningen tett på kroppen der jeg sto foran en gjeng spent mennesker som skulle ut på sine 45 kilometer. Hva tenker de? Hva føler de akkurat i det starten går? Hvorfor stiller de til start på et ultraløp? Hva gjør de når det begynner å gjøre vondt? Mange, mange spørsmål som jeg selv funderer over når jeg står på start i disse ultraløpene.

Holmenkollen National Arena

Starten på 45 km gikk i Holmenkollen, nærmere bestemt så nærme hoppbakken at du kunne ta på den. Jeg ble litt stum av beundring da jeg nærmet meg startområdet og så hvilken fantastisk jobb som var blitt langt ned der oppe for deltagerne. Det var internasjonalt snitt over startområdet og et sekund tenkte jeg at jeg også ville løpt på denne dagen. Jeg traff masse kjentfolk og slo av en prat med de aller fleste som ville snakke. En halvtime før start var det Karoline som var fokuset og jeg snakket litt med henne der hun satt i gresset og var både spent og nervøs. Hun var nok ikke den eneste for jeg kunne se mange alvorlige ansikter jo nærmere klokken ble 1200. Det å skulle ut på et ultraløp i terrenget er ingen spøk og det var heller ingen lett start. Bakken opp til Tryvann begynte med en eneste gang og jeg håper virkelig det var mange som gikk opp akkurat den bakken. Jeg fikk klump i halsen da deltagerne ble sendt avgårde og jeg ønsket dem lykke til. Karoline smilte fra øre til øre når hun passerte meg og jeg fikk tatt et skikkelig blinkskudd av henne akkurat i det hun passerte.

Passering 35 km for de som løp 80 km

Jeg fikk høre at de første løperne som løp 80 km ville passere Holmenkollen litt over 1230 og når jeg først var der oppe kunne jeg ikke gå glipp av det. Jeg speidet etter dem og merket at jeg var litt nervøs av en eller annen grunn. Tok frem kameraet og begynte å knipse som besatt når de kom men bidragsyteren Thomas kom fort til sin rett og jeg hjalp til med påfyll av vann og sportsdrikke før de raste avgårde igjen. Nå var det fortsatt en del timer igjen til både Karoline og mange andre kom til mål så jeg bestemte meg for å bli i Holmenkollen en stund til. Når jeg først var der hadde det vært kult å hilse på en del av de løpevennene mine som løp 80 km. En etter en kom det kjente fjes og det var så utrolig morsomt å hjelpe de, si noen støttende ord og bare være der. Noen smilte og var superhappy mens andre slet tungt. Marius Jørgensen og Kim Olsen var fint med der fremme og var i skikkelig godt humør når de så meg. Tok noen bilder av dem og fortalte hvor viktig det var at de var positive og holdt motet oppe. Gladgutten Rune Solheim var også i fint driv og selv med en litt trøblete Newton sko hastet han avgårde så fort han fikk fylt opp lagerne sine. Roar Bakken Stovner er også litt av en type. Småcocky og eplekjekk men på en herlig og ærlig måte. Jeg digger han skikkelig for han deler så mye av seg selv og prater i vei. Husker han var en av de første som snakket til meg da jeg kom i mål under Fornebuløpet. Oppmuntrende og gratulerende ord fikk jeg da og det skulle jeg jaggu gi han også. Tok noen actionbilder av han også før han løp igjen. Han følte seg fantastisk bra på det tidspunktet og det skulle også holde helt inn. Marius, Kim og Rune gjorde også utrolige prestasjoner denne lørdagen og jeg var så heldig å ta de imot når de kom til mål.

Fru Vika dukket også opp, eller Jeanette Vika som hun heter. Etter den fantastiske plasseringen og løpet under TEC100 var det store forventninger til henne. Eller rettere sagt, flere hadde snakket om henne som en mulig outsider. Og nok en gang gjorde hun et helt enestående og fantastisk løp. Jeg glemmer ikke hennes ansiktsuttrykk når hun ankom Holmenkollen. Hun var sliten, skjelven i stemmen og hadde tårer i øynene. Hun var både sint og irritert over dette presset, dette tidspresset, GPS live trackeren som lå i sekken hennes og alt mulig annet. Jeg sa til henne at det presset ikke betydde noen ting og at hun bare skulle slappe av, nyte reisen og tenke at hun var sprek som stilte opp på dette. Jeg vet ikke om det hjalp men hun kom i mål på under 9:30 og det er intet mindre en rått. Så Fru Vika, du har bare å fortsette med ultraløp for der er du god!

Kjentfolk etter kjentfolk dukket opp og det var skikkelig herlig når Even Nedberg dukket opp og Andreas Gossner. To gutter jeg har blitt godt kjent med og som jeg har løpt flere løp sammen med. De så uforskammet bra ut, smilte og så ut til å kose seg skikkelig. Alltid positive Kristian Jahre fikk jeg også med meg før jeg dro ned til byen og også han var i fint driv og humør. Ekstra stolt ble jeg da Nina Kristoffersen dukket opp. Jeg har hjulpet henne med treningsopplegg foran dette løpet og det var veldig gøy å se at hun følte seg så bra. Hun fullførte distansen med stil og kom seg helskinnet gjennom løpet uten de helt store problemene. Et ømt kne underveis ble det men den smerten kom hun seg fint forbi og etter 10 minutter med isbehandling på Fossum karret hun seg videre gjennom terrenget med en snodig løpsteknikk, som hun selv beskrev i en mail til meg.

Endelig i mål

Jeg rakk akkurat ned til målområdet ved Sukkerbiten rett før 45 kilometers løperne kom og i god tid før 80 kilometers løperne. Men jeg var også så heldig å få se noen skikkelige helter av de som valgte 18 km. Noen av dem hadde brukt veldig lang tid og det var helt fantastisk å se den gleden et par av de viste, men også hvor langt nede de var. Spesielt ei som hadde brukt over 4 timer. Hun var helt i kjelleren og skikkelig grumpy men smilet kom til slutt og vi slo av en prat etterpå. Da var hun helt fra seg av at hun fullførte og lovte å komme tilbake til neste år. Det er det som er så fantastisk med denne løpingen. Om du kommer sist eller bruker mange timer mer enn andre så spiller ikke det noen rolle i det hele tatt. Et løp handler om opplevelsen, sette en fot foran den andre, nyte litt, slite litt og komme seg til mål. Alle som kom til mål denne lørdagen er vinnere i mine øyne og jeg elsket virkelig det å ta i mot den ene etter den andre. Mange kjente jeg ikke men jeg bare måtte spørre hva de følte da de kom i mål. Det var også stort og ta i mot gutter som Marius, Kim og en haug andre jeg kjente fra før av gjennom instagram og ultraløper miljøet. Det største øyeblikket var selvsagt da min samboer Karoline kom gråtende over mål. Da begynte jeg å gråte selv for det var så sterkt og så emosjonelt.

Jan Halvorsrød, en jeg traff til lunsj dagen før løpet kjempet også seg rundt 80 kilometers-løypa. Herlig type som hadde tatt turen fra Zurich. Han fullførte med stil og var veldig fornøyd med det.

Leif Abrahamsen og Amund Totland

En ting er å legge ut på 50 miles og 100 miles, men når du bestemmer deg for å løpe 200 miles er du laget av noe helt spesielt. 4 ganger rundt i 80 kilometersløypen var et vilt forslag som dukket opp i en facebook-gruppe for en stund siden. Opprinnelig var det Tomas Pinås som spurte meg men jeg slo det fort fra meg. Ultragærningene Leif og Amund slengte seg på og et par dager før den offisielle starten på løpet så la de ut på en episk reise. En fullførte og en måtte gi seg etter 260 kilometer. Jeg er stum av beundring for at disse to gutta gjennomførte dette og kom så langt som de gjorde. Da er du laget av noe som ikke mange er laget av og du er tøffere en tøffest. Det burde vært førsteside stoff i alle medier etter min mening. En ting er helt sikkert, disse to har inspirert meg til å gå nye veier fremover da jeg også ønsker å se hva jeg er i stand til å få til. Jeg håper dere gjør det samme igjen til neste år. Kanskje jeg blir med?

(Foto: Kondis/Anita Øy)

Foto: Kondis/Anita Øy

Min flotte, spreke og rå kjæreste

Jeg er så innmari stolt av min vakreste og skjønneste Karoline. Hun har slitt og slitt i hele vinter for å bli klar til dette løpet. Det har blitt mange løpeturer hvor hun ikke har følt at ting stemmer. Men en ting er helt sikkert, den jobben hun har lagt ned fikk hun utbytte av på lørdag. Det viser at alt er mulig også for de som i utgangspunktet ikke er så glad i å løpe langt. Dessuten er Karoline helt rå i hodet og sta som et esel. Her kommer et mini-intervju av henne:

(Foto: Ragnar Nygård)

Hva slags tanker hadde du da du sto på startstreken?
Jeg var veldig nervøs og spent, men jeg gledet meg skikkelig til å gjennomføre. Hele tiden og under hele oppkjøringen også hadde jeg troen på og visste at jeg kom til å fullføre løpet om jeg så skulle krabbe i mål.

Hvilke utfordringer møtte du underveis?
Jeg fikk vannblemmer på føttene allerede etter 15 km og hoftene begynte å verke. Det var vel den største utfordringen. Utrolig nok slet jeg ikke en gang med det mentale. Jeg var så fin i hodet hele veien at jeg er litt overrasket over meg selv. Så mye jeg har slitt med viljen og hodet gjennom vinterens treninger så er jeg overrasket over at jeg ikke slet en gang med det mentale under dette løpet. Det var liksom bare vondt fysisk under dette løpet.

Hva syns du om løypa?
Løypa var veldig fin, men sinnsykt krevende. Nedoverbakkene tok knekken på hoftene og oppoverbakkene tok knekken på rumpa. Men det var en flott løype i Oslos fine natur.

Hvordan føltes det da du kom i mål?
Det var helt episk å komme i mål. En stor bragd etter alt slitet jeg har hatt i vinter. Kunne nesten ikke tro at jeg fullførte når hodet mitt liksom ikke ville samarbeide med meg under opptreningen. Men der kom jeg da, gråtende inn til mål og klarte å fullføre med glans.

Skal du løpe EcoTrail Oslo til neste år?
JA, selvsagt skal jeg det. Dette var en opplevelse jeg har lyst til å oppleve igjen. Går nok ikke for distansen 80 km, da det er litt heavy for meg. 45 km er en perfekt distanse for meg og mine mål.

Foto: Helene Drage

Tomas Pinås og Andreas Skatvedt

Disse to gutta fortjener så utrolig mye skryt for gjennomføringen av arrangementet. Allerede på Sentrumsløpet snakket jeg litt med dem begge i forbindelse med EcoTrail og jeg visste at det kom til å bli et fantastisk arrangement. Jeg tror neppe de sov mange timene i uka før løpet for det er så utrolig mye som skal ordnes. Frivillige, møter, forsyninger, logistikk, startområder, målområde og tusen andre ting. Men disse to lar seg ikke stresse, smiler masse og var utrolig hyggelige hele veien. For noen typer! Jeg må få takke dere begge for et helt enestående og fantastisk arrangement. Jeg fikk så mye positive kommentarer fra kjente og ukjente og mange gledet seg allerede til neste år. Grillpølser, burgere, kyllingsuppe og mye annet snacks ble servert. Super beverting som løperne satt enorm pris på. Jeg hyller dere nok en gang og gleder meg veldig til neste års utgave av EcoTrail. Selv når det kokte som mest og det var mye som skjedde beholdt dere roen og tok en ting av gangen. Utad kunne i hvert fall ingen se at dere var stresset, hehe.

Vi sees igjen gutter. You rock!

Og til alle dere som lurer på om dere skal løpe EcoTrail i 2016, det er ikke noe å lure på. Meld dere på HER i dag.

Kategorier:
Løp 
2015-05-28 16:21, visad 5526 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerThomas Stordalen

Min livsstilsendring har ført til stor lidenskap for løping, og jeg har gått fra tjukkas til smukkas på et par år! Jeg har gått ned 35 kg og satser nå på ultraløp. Jeg skal bli den første norske som fullfører 4 Deserts Grand Slam i 2016.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser