Thomas Stordalen - Bislett 24 timers - Et døgn som hadde alt - Runner's World
Annonse

Thomas Stordalen

Bislett 24 timers - Et døgn som hadde alt

Bislett 24 timers er et av de tøffeste ultraløpene man kan løpe i Norge. For et år siden var dette løpet bare en fjern drøm for meg men jeg sa til meg selv den gangen at jeg skulle løpe det en gang i fremtiden. At det skulle bli et år etterpå hadde jeg nok ikke i tankene da men lørdag 22 november klokken 1000 sto jeg altså på startstreken. Og hvilken reise det skulle bli! De neste 24 timene opplevde jeg himmel og helvete mange ganger og det ble til slutt en mental kamp hvor den eneste motstanderen jeg hadde var meg selv. Min samboer hadde skrevet et kort til meg som jeg ikke fikk lov til å lese før det ble tøft. Avslutningsvis kommer et fantastisk mantra som betydde mye for meg mot slutten av disse 24 timene. «If you are still breathing, you are still in the fight. SO FIGHT!”

Forventinger og spenning

Kvelden før løpet var jeg ganske rolig og avslappet. Hadde fått i meg nok mat de siste dagene og spist litt ekstra karbohydrater mot slutten av uken. Min eneste bekymring var at jeg følte meg litt rar i magen både torsdag kveld og litt utover på fredagen. Det kan ha noe med litt «ukjent» mat jeg spiste på en ledersamling som jeg var på. Der var det både fylte lefser med diverse pålegg samt et koldtbord. Jeg spiste ikke alt for mye men tok til meg både det ene og det andre. På fredag ettermiddag pakket jeg ferdig baggen med alt jeg skulle ha med meg og det var deilig å være ferdig med det såpass tidlig. Av mat og drikke hadde jeg bestemt for å holde meg til det som ble servert, men noen godbiter tok jeg med meg i form av snacks, kanelgiffler, litt smågodt, et par redbull og en pakke druer. Det ble en natt med lite søvn og jeg var spent da jeg sto opp på morgenen. Det ble en god frokost sammen med Karoline. Hun skulle også være med meg som supportcrew store deler av døgnet så det gledet jeg meg ekstra mye til. Primærmålet mitt var å fullføre, være mest mulig i bevegelse og ikke gi meg før det hele var over etter 24 timer. Men siden jeg også skulle samle inn penger gjennom et prosjekt på jobben min så ga det meg ekstra motivasjon. Jo flere runder jeg klarte, jo mer penger inn til prosjektet. Drømte om 160 km, målet var 150 km og jeg landet på 142,5 km. Dette er jeg helt vanvittig fornøyd med og finnes ikke skuffet en plass.

En fantastisk start

Planen min de første timene var å åpne rolig og ligge på mellom 6 km og 8 km pr time. Ideelt sett så burde jeg holdt meg lenger ned mot 6 tallet kontra 8 tallet. Jeg var flink til både å drikke og spise i starten så kroppen føltes helt fantastisk de første timene. Skoene satt som et skudd også og mine nye Newton Gravity III var helt klart det riktige valget for meg disse første timene. Jeg hadde også bestemt meg for å ikke se på skjermen som viste hvor mange runder jeg hadde løpt og hvor langt jeg hadde løpt. Dette skulle jeg gjøre en gang i timen og helt på slutten av den timen. Dette gjorde det mer motiverende for meg og at jeg hele tiden hadde den neste timen som mål. Gjennom døgnet ble dette utrolig viktig mentalt sett. Ikke tenke hvor langt det er igjen men dele det hele opp i blokker. 1 og 1 time, 6 og 6 timer og vips så var det godt 24 timer. Jeg hadde nylig gjennomført Erik Bertrand Larssens helvetesuke og der var jeg våken i 41 timer. Så dette med tretthet og mangel på søvn var jeg forberedt på. Jeg fikk utrolig support av min kjære som hele tiden smilte til meg, sa koselige ord og hjalp meg med de små praktiske tingene som å blande favorittsportsdrikken min, dele opp barer i små biter og hele tiden spurte meg om alt var bra. Johnny fra Pace on Earth var også en utrolig støttespiller i starten. Det var ekstremt motiverende at han var der som support for sin kone Ellen. Etter hvert skulle hans mentale bidrag til meg sørge for at jeg aldri ga meg.

Halvveis og de første demonene

Etter 12 timer var det helt vidunderlig å se på skjermen, se navnet sitt og at jeg hadde tilbakelagt hele 85 km. Jeg var langt foran skjemaene mine men visste også at de neste 12 timene ville bli noe jeg aldri hadde opplevd før, både fysisk og mentalt. Det slo meg fort at jeg fortsatt bare var halvveis men igjen så gjaldt det å holde fokus og kun tenke den neste timen. Jeg måtte spørre Johnny om hvordan jeg best burde variere mellom løping og rask gange. Dog, rask gange er ikke så lett når beina er veldig tunge, såre og ømme fra topp til tå. Men jeg klarte å finne en grei rytme på løping et par runder så gikk jeg en runde. Videre ble det mye gange men også perioder hvor jeg hadde en fin rytme et par runder. De første demonene kom litt etter midnatt og passering 13-14 timer. Kroppen var i ferd med å slå seg selv av og jeg visste strengt tatt ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg valgte noe som Amund Totland hadde gjort. Legge seg ned på tjukkasmadrassen i 30-45 minutter. Jeg la meg ned og ble liggende i 45 minutter. Sovnet ikke men lå bare og slappet av, tenkte på hvor deilig det hadde vært med en dusj, taxi hjem og varm seng. Når jeg sto opp igjen fikk jeg helt sjokk! Beina hadde stivnet fullstendig og jeg følte meg som en 90 åring med dårlige bein. Gi meg en rullestol! Hodet var innstilt på å fortsette, under tvil. Så jeg gikk en runde og sakte men sikkert startet beina å fungere igjen og stivheten løsnet. Det var en fantastisk opplevelse og kunne småjogge litt igjen så da var jeg i gang igjen og det føltes bra. Aldri om jeg skulle gi meg, aldri!

Magetrøbbel

Den største utfordringen kom litt over halvveis da jeg begynte å få problemer med magen. Alt jeg tok til meg, både vann, sportsdrikke og mat gikk like fort ut igjen som det kom inn. Dette bekymret meg veldig samtidig som jeg svettet utrolig mye. Å drive med ultraløp når tanken er tom er virkelig ikke bra og jeg ble nesten litt redd. Jeg fikk utrolig god support av Johnny igjen og han nærmest tvang meg til å spise og drikke. Jeg fikk også en saltblanding av han da jeg hadde hodepine og var svimmel. Jeg følte meg superpigg når jeg hadde tatt litt vann, energidrikk og litt banan. Da klarte jeg også å løpe fort noen runder og det måtte jeg bare nyte. Men toalettet var aldri langt unna og det var smertefullt hver eneste gang. Magen var skikkelig vond og vrang og det føltes som om det var svære ballonger som hele tiden ville ut. Det er vanskelig å beskrive den smerten og jeg tror ikke jeg skal gå mer i detalj denne gangen.

The darkest moment of my life

Jeg er en følsom og veldig emosjonell type, og er heller ikke redd for å vise det. Med hånda på hjertet, så mye som jeg gråt utover natten og morgenkvisten har jeg aldri gjort før. Det ble rett og slett for mye for meg og de som kjenner meg vet at jeg har kjempet utrolig hardt for å komme dit jeg er i dag. Min barndom var nok ikke den beste, og heller ikke ungdomstiden min. Mye motgang og lite tilstedeværelse fra voksne mennesker som burde vært der. Dette har vært tungt og ta meg seg i livet men de siste årene har jeg virkelig vist at uansett hvor tøft man har hatt det før så er det lys i tunnelen. Det å være på bunn, på kanten av stupet er ikke lett men det er alltid et lys i andre enden. Noen ganger tar det bare mange år før man ser det lyset. 1 januar 2013 så jeg dette lyset og siden den gang har jeg ikke sett meg tilbake. Johnny sin skulder ble en stor støtte for meg flere ganger og jeg var helt utrøstelig og på det lengste sto jeg og gråt i over 5 minutter. Det er tøft for en voksen og tøff mann å være så sårbar. Men det er også utrolig deilig å la følelsene renne over. For det gjør så godt etterpå og man føler da en enorm lettelse. Etter en liten stund med gråting var det bare å sette i gang igjen og da gikk det unna. Jeg viste «fingern» til fortida en siste gang og løp fortere en fortest, i hvert fall i mine øyne.

Morgenkvist og Karoline dukker opp

Jeg skjønte ingenting da Karoline plutselig dukket opp tidlig på morgenen. Hun skulle jo på seinvakt så jeg skjønte svært lite. Det ble noen tårer når hun kom tilbake for å støtte meg de siste timene frem mot klokken 1000. Det at hun var der så mye gjennom disse 24 timene betydde alt for meg. Hun er en så utrolig god støttespiller som jeg elsker over alt på jord. Vi har en helt unik kjemi sammen og når jeg sliter som mest under slike løp som dette er hun virkelig med meg i tankene. Det er så vidunderlig når man har truffet kvinnen i sitt liv og at vi begge støtter hverandre så mye som det vi gjør. Vi ønsker å være gode forbilder for andre mennesker der ute og vi jobber begge hardt med oss selv hver eneste uke. Selvsagt har vi våre ups and downs men det har alle. Hun heiet på meg, tok bilder og ba meg aldri gi opp. Det gjør det lett å fortsette da!

130 km passert, jeg går for 140

Øyeblikket der jeg passerer 130 km var helt utrolig. Jeg kunne virkelig ikke skjønne at jeg hadde kommet så langt og det var enda tid igjen til både 135 km og kanskje helt opp til 140 km. Jeg fikk superkrefter på slutten og løp de siste 10 km raskere enn noen annen 10 km disse 24 timene. At jeg skulle lande på 142,5 km var en ut av kroppen opplevelse. For 20 mnd. siden var jeg ulykkelig i min egen kropp, overvektig og kunne ikke løpe 3 km en gang. Jeg var den høyeste og den tyngste i startfeltet så den prisen vant jeg! Gleden var enorm da jeg kom til mål og da Karoline omfavnet meg tok følelsene overhånd for oss begge.

Geir og Sharon som arrangerer dette. Har ikke ord. Dette arrangementet er det beste og flotteste jeg har vært med på i hele mitt liv. Dere og resten av gjengen var rett og slett helt fantastiske. Tusen takk!

Dette var del 1 av bloggen min om Bislett 24 timers. Del 2 kommer senere i uken og vil handle om det mentale spillet som pågår i hodet under et 24 timersløp samt støtten jeg får av andre mennesker på reisen min. Så det er bare å følge med utover i uken.

 


2014-11-24 09:56, visad 8949 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerThomas Stordalen

Min livsstilsendring har ført til stor lidenskap for løping, og jeg har gått fra tjukkas til smukkas på et par år! Jeg har gått ned 35 kg og satser nå på ultraløp. Jeg skal bli den første norske som fullfører 4 Deserts Grand Slam i 2016.

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


I midten av november skulle jeg ha løpt sesongens siste løp. The North Face 50 mile i San ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Det har blitt desember og 2018 har hittil vært et litt trøblete år. Både treningsmessig og ting ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser