Thea Foss Bækkevold - Oslo maraton 2019: Hva skjedde? - Runner's World
Annonse

Thea Foss Bækkevold

Oslo maraton 2019: Hva skjedde?

Det er noe magisk med Oslo maraton. Det var her, i 2012 med «10 for Grete», mitt løpeliv virkelig startet. Jeg visste med en gang jeg kom i mål at neste er halvmaraton! For dette skal jeg gjøre mer (les om det her:)

I år skulle jeg for første gang i Oslo stille til start på maratondistansen. Med meg til Oslo hadde jeg mannen min, naboparet Ida og Eskil, to venninner  jeg hadde gitt startnummer til fordi de sprer så mye løpeglede: Siri (fra Hønefoss) og Anette (fra Røkland) og i syvende time ble også bestevenninna mi, Toril og hennes mann Terje overtalt til å bli med. De kom hele veien fra Narvik og håpet mitt var at de skulle få lik opplevelse som jeg hadde fra mitt første løp under OM. Siri og Anette hadde ikke løpt i Oslo før og jeg håpet jo ved å gi startnummre at de skulle få lke stor dille på Oalo maraton som Anders, Ida, Eskil og jeg har.

Under oppkjøringen til maraton fikk jeg meg en overraskelse: Jeg har fulgt et program i hele sommer og det fløyt bra. På en langtur er plutselg kroppen unormal tung. Det var som å løpe i konstant motbakke. Pulsen skyhøy og tårene trillet. Jeg brøyt turen og ringte hjem, lang historie «kort»: Diagnose utbrendt og depresjon. Jeg var mildt sagt sjokkert. Hvordan kan jeg være deprimert? Jeg er jo «Blide Thea»! Men sannheten er at fra jeg var ganske liten har jeg kjempet mot egne demoer. Jeg ble tidlig selvstendig og voksen, har slitt med selvtilliten og tankene om at jeg ikke er verdt en dritt. "Ingen kan vel egentlig være glad i meg?, har jeg fremdeles i bakhodet. Dette har tæret mer på meg, enn jeg trodde og plutselig denne sensommerdagen sa det STOPP! Etter dette ble det mye hvile, samtaler med psykolog og jeg trakk meg mer unna folk. Løping hjalp, men måtte ta hensyn til dagsform og klarte ikke å presse på som før.

Jeg ville så gjerne til Oslo og nyte helgen med mine nærmeste, så ny slagplan ble lagt. Jeg starter på maraton, men blir det unormalt tungt, tidlig, bryter jeg.

Fredag: Tidlig fly til Oslo. Må inn på Expo og suge til meg stemning så tidlig som mulig. Møter Toril og drar for å hente ut startnummer. Det hele starter så bra, fineste Thea deler ut startnummer (og til min og Torils barnslige glede ser vi bilde av meg på konvolutten. Hihi, heldige meg fikk være app- jenta til dette års OM. VELDIG stolt)!

Titter gjennom expoen og rusler bort til standen til Runner’s World. Her står jeg i noen timer sammen med Sara, Geir Jarle og mine skjønne bloggkolleger Bjørg Astrid og Maria. Samnen delte vi ut favorittbladet vårt og fikk slå av løpeprat med mange løpere. Herremin, dette var stas! Neste år vil jeg ha dobbelt skift! Takk til alle som tittet innom.

Løpsdagen!

Etter litt frokost syklet jeg, Anders og Anette ned til Spikersuppa og teltet vi ambassadærer har der. Møtte Monica som skulle debutere på maraton. Vi fikk litt glitter i ansiktet vårt og grugledet oss til start.

Tiden gikk uforskammet fort. Plutselig skulle vi stille opp. Friskis/ Svettis varmet oss opp. Den velkjente sangen kom og det var 30 sekunder igjen til start.

Jeg la meg også i en startgruppe med et lavere tidsestimat enn jeg hadde trent meg opp til. Krysset fingre og tær for 42195 herlige (og litt vonde) meter. De første 5 kilometer går uforskammet lett. Nyter været, stemningen og jeg som trodde jeg var avhengig av musikk på ørene, savner ikke musikken min. Rundt Frognerparken prater jeg med en danske: «fyyy søren for en perfekt dag» Vi er enige, dette er livet!

Kommer til Skøyen og nyter Garmin jentene og svingen med heiagjengen fra Runner’s World. Starter på Frognerkilen og hva kjenner jeg: HER ER DET TOMT? Dette hadde jeg fryktet, litt vanskelig å vite om jeg skal presse eller ikke. Kommer til Ali Kaffe og ser to kjære fra følget mitt, de smiler og heier og vil mitt beste, jeg takler det ikke. Jeg vil bare forsvinne i mengden og være usynlig. Blir enig med meg selv, dette orker jeg ikke. Jeg er langt fra meg selv og kjenner meg nummen og tom. Jeg vil så gjerne nyte litt mer, jeg elsker jo egentlig dette. Bestemmer meg for å løpe halvmaraton. Fortsetter med tankene kverne i hodet. Flere kjente og kjære heier. Jeg klistrer på meg mitt falskeste smil og later som ingenting. På toppen av Sankthanshaugen møter jeg min kjære Anette. Forteller henne hvordan ståa er (hun var en av de få som viste hvor ille jeg egentlig hadde det)

«Kan jeg hjelpe deg, Thea?»

«Ja, løp, nyt og tenk på deg selv. Jeg får det bra i teltet vårt, jeg lover»

Anette: «Sikker? Helt sikker? Jeg vil gejrne hjelpe»

«JA, men jeg SKAL klare  bi med på After run altså»

Sammen løper vi de siste 3 kilometerne før Anette legger ut på siste runde. Disse tre var så koselige og hjalp meg masse! Fikk nesten lyst til  fullføre sammmen med Anette, men turte ikke. Var redd for at det virkelig skulle bli tomt. Først av alt er jeg mamma og kone Det å komme hjem som en oppvridd klut var ikke aktuelt. Vi skiller lag og jeg sniker meg ut av løpa.

Vinker pent til publikum og leter etter utgangspunkt ;)

Tar kjapt av startnummer og rusler til ambassadørteltet. Her kommer en tanke snikende... 10 For Grete? Da får jeg løpe inn på den blå deilige matten før mål og får ny medaje. Melder meg på. Raser til hotellet sammen med Anders. Telefonen ringer i et sett, en del har fått med seg mitt Houdini-forsøk og lurer nok hvordan det går, men jeg MÅ- være-litt - alene! Summer meg og blir med ned til byen. Anders skal løpe halv og jeg vil heie på han og alle andre løpere! Tilbake i teltet blir det gjensynsglede med Anette. Hun har perset pådes tårer på alle tre. Ut å heie. maraton og virkelig nytt hele turen. Monica kommer også og dama NAILET sitt maraton. Gledes mtårer på alle tre.

Stor stas å få heie inn denne flotte bloggkollegaen som satte solid pers på maraton!

Etter en time eller to med heeing, får jeg hodepine, blir svimmel og kvalm. Hva? Tenker jeg. Ille nok med DNF på maraton, men for jeg DNS på 10’ern? Trekker nok en gang inn til teltet. Monica og Mille fikser biffen, Paracet, appelsin jucie og mat. Plutselig er tiden inne for å stille til start. 
  


 Verdens beste sykepleere og haiagjeng <3

Legger ut på ny distanse. Kroppen er litt seig etter formiddagens halvmaraton, men jeg kjenner tidlig at dette, det klarer jeg. Her er det snakk om 10 flate, fine kilometer.

Nyt!

Her løp jeg i 2012 og tenk så langt jeg faktisk har kommet. Stemningen er fremdeles magisk.

På oppløpssiden ser jeg alle mine nære, alle med medaljer og store glis. Denne gang får jeg energi av å se de. Skvetter nesten når jeg hører meg selv brøle JAAAAAAAAAA!!!!

Løper ned til den blå matten og holder gråten igjen. Klarer det helt til Anders legger armene rundt meg. Jeg hikstgråter. Denne mila var langt fra pers, men det er den mila jeg er aller mest stolt av.

Resten av kvelden ble en stor suksess sammen med gjengen "min" med 5- retters middag og god vin. Jaggu ble det litt diskotek og dansing også. Faktisk så var det som om denne kvelden ble et friminutt fra depresjonen. Jeg var meg selv og det ga meg masse håp for tiden fremover.


Disse betyr ekstremt mye for meg og var den perfekte medisin <3


Tiden etter har vært både tung og fin. Jeg jobber videre med mine demoner og er nok ikke like sosial som tidligere. Men Anders og jeg står enda sterkere og nærmere sammen og jeg har jeg fantastiske venner som gir tid, støtte og forståelse.

Så til slutt,  det jeg vil oppnå med dette innlegget er:


Å skape åpenhet om psykiske smeller. Vise at man kommer seg gjennom både smeller og det å ikke fullføre løp. Faktisk så har motivasjoen min for neste maraton aldri vært større. Forklare hvorfor det har vært litt stillere rundt meg denne høsten.


Nå løper jeg som aldri før og legger et solid grunnlag for et sterk 2020! 
En typisk løpeuke kommer snart på bloggen. Håper du følger med videre. 

<3 - Fra Thea

Kategorier:
Løp Skader Trening 
2019-11-19 22:58, visad 2505 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerThea Foss Bækkevold

Thea er en løpeglad firebarnsmamma som virkelig brenner for løpegleden og samholdet blant løpere. Om hun kan motivere en til å finne løpegleden blir hun superglad og har derfor startet egen løpeklubb i nabolaget: Muruvikingan Løpeklubb.

I en travel hverdag finner hun lett smutthull til løping, det er jo egentlig lekende lett: Sett den ene foten foran den andre og gjenta. Hun liker å løpe alt mulig, men har en forkjærlighet for asfalt. Jakter på "Six Star Finisher"-medaljen og nye løpeeventyr. Thea er stolt ambassadør av Oslo maraton og Mizuno.

Instagram: Theabjoll

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Kan du hjerte- lungeredning (HLR)? Er du klar til å forsøke og redde liv om et medmenneske faller ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser